Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Red. anm.: Avgjørelsen er rettskraftig.

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LE-2016-81088
Dokumentdato : 15.06.2016

Utvisning. Innreiseforbud. Straff. Schengen.

Statsløs palestiner som var utvist fra Norge med varig innreiseforbud, ble dømt til fengsel i 9 måneder for brudd på innreiseforbudet i utlendingsloven. Tvangsretur var midlertidig oppgitt av politiet og tiltalte oppholdt seg i Norge med meldeplikt. Han dro på handletur til Sverige med samboer og ble stoppet i rutinekontroll etter innreise til Norge. Det var klart at innreiseforbudet rammer enhver innreise uansett årsak til utreise og lengden på oppholdet i utlandet. Lagmannsrettens flertall (5) kom til at tiltaltes rettsuvitenhet vedrørende dette var uaktsom. Mindretallet (2) mente det forelå forsettlig overtredelse.

Saken gjelder overtredelse av innreiseforbudet i utlendingsloven § 71 annet ledd.

A, født 0.0.1978, som er statsløs palestiner, ble av Politimesteren i Innlandet 12. januar 2016 tiltalt for overtredelse av:

Utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e jf § 71 annet ledd

for tross vedtak om utvisning mot seg, å ha reist inn i riket

Grunnlag:

Onsdag 21. oktober 2015, reiste han inn til Norge til tross for at han var varig utvist fra landet, jf. vedtak av Utlendingsdirektoratet 15. september 2010.

Glåmdal tingrett avsa dom i saken 18. februar 2016 med slik slutning:

A, født 0.0.1978, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e, jf. § 71 annet ledd til en straff av fengsel i 1 - et - år

Varetekt kommer til fradrag med 89 - åttini- dager jf. straffeloven 2005 § 83.

Han anket i rett tid dommen til lagmannsretten. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten nektet i beslutning 31. mars 2016 anken fremmet, jf. straffeprosessloven § 321 annet ledd. Beslutningen ble etter anke opphevet av Høyesteretts ankeutvalg i kjennelse 29. april 2016. Opphevelsesgrunnen var at en inhabil dommer hadde vært med på lagmannsrettens beslutning.

Ved ny ankesiling i lagmannsretten ble anken over bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet i beslutning 23. mai 2016 henvist til ankebehandling.

Ankeforhandling fant sted i Hamar tinghus 14. juni 2016. Tiltalte, som har sittet varetektfengslet fra 27. november 2015, ble framstilt av politiet. Han møtte med sin forsvarer og forklarte seg. Han erkjente ikke straffeskyld. Det ble hørt 3 vitner - herav ett vitne per telefon. Bevisførselen ellers framgår av rettsboka.

Aktor la ned slik påstand:

A 15.07.78 dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav d, jf. § 71 annet ledd til en straff av fengsel i 1 år.

Til fradrag i straffen kommer 206 dager for utholdt varetekt.

Forsvarer la ned slik påstand:

Prinsipalt: A frifinnes.

Subsidiært: Han anses på mildest mulig måte.

Lagmannsrettens syn på saken:

Tiltalte kom til Norge fra Gaza i 2000. Han søkte asyl i 2001, men fikk avslag. Han ble derimot innvilget midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter daværende utlendingslov § 8 og utlendingsforskrift § 21. Den midlertidige oppholdstillatelsen er fornyet flere ganger, sist ved Gudbrandsdal politidistrikts vedtak 22. januar 2010.

Tiltalte er domfelt flere ganger, blant annet for grov narkotikakriminalitet og vold. I 2005 ble han i Eidsivating lagmannsrett dømt til fengsel i 2 år og 3 måneder for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 annet ledd. Han er også 2 ganger domfelt for trusler og for motarbeiding av rettsvesenet bl.a. ved fremsettelse av trusler, jf. straffeloven (1902) § 132 a, begge ganger til fengsel i 90 dager. I dom fra 2007 ble han dømt til fengsel i 30 dager for legemsbeskadigelse.

Det alvorligste forholdet er Eidsivating lagmannsretts dom 28. august 2008 (LE-2008-110363) på 4 års fengsel for grov narkotikakriminalitet. Han begikk ny kriminalitet etter endt soning. I dom avsagt av Follo tingrett i 2011 ble han dømt til bot på 10.000 kroner for legemsfornærmelse og i dom fra Eidsivating lagmannsrett 30. januar 2013 (LE-2012-170436) ble han dømt til betinget fengsel i 30 dager for overtredelse av straffeloven (1902) § 162 første ledd.

Tiltalte ble som følge av dommen fra 2008 utvist fra Norge ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak 15. september 2010. Fra vedtaket - som går over 5 sider - siteres:

Utlendingsdirektoratet (UDI) utviser utlendingen fra Norge, jf. utlendingsloven § 67 første ledd bokstav d.

Innreiseforbudet er varig, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd.

Utlendingsdirektoratet innmelder også utlendingen i Schengen informasjonssystem (SIS), jf. SIS-loven § 7 nr. 2 og Schengen-konvensjonen art. 96.

..(..)..

Konsekvenser av vedtaket

Vedtaket om utvisning og innmelding i SIS betyr at utlendingen må forlate Norge og Schengen-området og ikke kan reise tilbake så lenge innreiseforbudet gjelder.

..(..)..

Innreiseforbudet gjelder fra utreisedato dersom utlendingen reiser ut etter at vedtaket er endelig. Dersom utlendingen befinner seg utenfor Schengen-området når UDI fatter vedtaket, gjelder innreiseforbudet fra vedtaksdato.

Tiltalte ble underrettet om vedtaket i brev fra Gudbrandsdal politidistrikt 19. september 2010. I underretningen var utreisefristen satt til 15. oktober 2010. Han ble opplyst om at han pliktet å forlate landet frivillig samt at han ikke kunne «reise via/mellomlande i annet Schengenland da du ikke har gyldig oppholdstillatelse i Schengen».

Vedtaket ble etter klage stadfestet av Utlendingsnemnda (UNE) 9. september 2011. I UNEs vedtak - som var på 10 sider - ble bl.a. følgende opplyst:

Vedtaket om utvisning er til hinder for innreise til Norge så lenge innreiseforbudet består, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd. Overtredelse av innreiseforbudet er straffbart etter utlendingsloven § 108 annet ledd bokstav a og straffeloven § 342 første ledd.

..(..)..

Innreiseforbudet regnes fra det tidspunkt klageren forlater Norge/Schengenområdet.

Tiltalte gikk til søksmål om gyldigheten av utvisningsvedtaket. Staten v/Utlendingsnemnda ble frifunnet i Oslo tingretts dom 26. april 2013 og hans anke til Borgarting lagmannsrett ble forkastet i dom 17. januar 2014.

Våren 2014 forlot tiltalte Norge i bil med Romania - som ikke er medlem i Schengen - som reisemål. Han dro via Tyskland, Tsjekkia, Slovakia og Ungarn. Han ble stoppet på grensa til Romania bl.a. fordi han ikke hadde pass. Han legitimerte seg med sitt norske førerkort. Ifølge hans forklaring i lagmannsretten ble han deretter holdt i fengsel i ca 3 uker i Ungarn før han ble overført til Slovakia. Der ble han sittende i fengsel i ca 1 uke, før han ble flyttet videre til fengsel i Tsjekkia.

Tsjekkiske myndigheter anmodet Norge den 3. april 2014 om å ta tilbake tiltalte i medhold av Dublin II-forordningen. Norske myndigheter aksepterte dette 14. april 2014. Tiltalte ankom Gardermoen 21. mai 2014 og ble umiddelbart pågrepet og overført Politiets utlendingsinternat på Trandum. Han ble dagen etter fengslet for 4 uker med sikte på tvangsretur til Gaza.

Tiltalte rømte under framstilling hos tannlege 27. mai 2014. Han ble først pågrepet igjen 30. juni 2014 og igjen fengslet for 4 uker.

UNE besluttet 18. juli 2014 at det inntil videre ikke ville bli foretatt tvangsreturer til Gaza og plikten til å returnere frivillig etter endelig avslag ble midlertidig suspendert.

Tiltalte ble ved Oslo tingretts kjennelse 22. juli 2014 fengslet fram til 21. august 2014. Tiltalte anket til Borgarting lagmannsrett som i kjennelse 25. juli 2014 løslot tiltalte mot meldeplikt for politiet 2 ganger i uka. Det ble vist til at en våpenhvile mellom Israel og Gaza syntes å ligge langt fram i tid og at det derfor var uforholdsmessig å holde tiltalte fengslet fram til det igjen ville bli mulig med tvangsreturer til Gaza. Tiltalte flyttet da tilbake til sin samboer på X og overholdt etter det opplyste meldeplikten ved X og Y lensmannskontor.

Onsdag 21. oktober 2015 gjennomførte Tollvesenet, UP og Politiets utlendingsenhet (PU) en felles kontroll ved Magnormoen i Eidskog kommune med biler som kom over grensa fra Sverige. Tiltalte ble påtruffet som passasjer i en personbil med norske skilt. Tiltalte og sjåføren - hans samboer - opplyste at de hadde vært i Sverige på handletur noen timer. Det lå varer og kvitteringer i bilen som bekreftet dette. Ved nærmere undersøkelser ble PU klar over at tiltale var varig utvist fra Norge og hadde innreiseforbud.

Tiltalte ble i Glåmdal tingrett 30. november 2015 fengslet i 4 uker på grunn av fare for unndragelse. Kjennelsen ble anket til lagmannsretten, som under dissens 2-1 forkastet anken. Mindretall kom til at det objektive gjerningsinnholdet i utlendingsloven § 71 annet ledd ikke var oppfylt fordi forbudet måtte forstås slik at det bare gjaldt etter at utvisningsvedtaket var effektuert, noe det ikke var i saken her fordi tiltalte verken var tvangsreturnert eller frivillig hadde flyttet fra Norge. Han hadde kun vært på handletur til Charlottenberg og skulle hjem til Norge etter turen.

Lagmannsrettens fengslingskjennelse ble anket til Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg tok standpunkt til tolkningsspørsmålet i kjennelse 14. desember 2015 (Rt-2015-1373) og uttalte bl.a. (avsnitt 9):

Ankeutvalget finner det klart at lagmannsrettens flertall har bygd på en riktig forståelse av utlendingsloven § 71 andre ledd. Denne bestemmelsen fastsetter at utvisning er «til hinder for senere innreise til riket.» Når en person som er utvist, reiser ut av landet, rammes innreise til Norge av bestemmelsen uavhengig av hva som var årsaken til at vedkommende reiste ut, og hvor lenge vedkommende har vært ute av landet.»

Det er etter dette ubestridt at de objektive vilkår for domfellelse av tiltalte er til stede, noe tiltalte heller ikke lenger bestrider. Spørsmålet for lagmannsretten er om også de subjektive vilkår er oppfylt. Det følger av utlendingsloven § 108 tredje ledd at både forsettlig og uaktsom overtredelse av innreiseforbudet i § 71 annet ledd er straffbart.

Tiltalte har anført at han ikke har utvist subjektiv skyld fordi han var i rettsuvitenhet, jf. straffeloven (2005) § 26. Det følger av straffeloven § 26 at den som på handlingstidspunktet på grunn av uvitenhet om rettsregler er ukjent med at handlingen er ulovlig, straffes når uvitenheten er uaktsom. Lagmannsretten legger til grunn at det er sikker rett at her er tale om en meget streng aktsomhetsnorm. Under den gamle straffeloven fra 1902 ble dette omtalt som rettsvillfarelse, og bare den unnskyldelige rettsvillfarelsen var straffri, jf. bl.a. Rt 2012-1316 avsnitt 12. Normen er den samme i dag.

Tiltalte har vist til flere omstendigheter som taler for at hans rettsuvitenhet var aktsom. For det første er det anført at han mange ganger tidligere hadde vært på tilsvarende handletur i Sverige, og blitt kontrollert på grensa ved innreise, uten at utvisningsvedtaket skapte problemer. Han hadde dessuten - i følge egen forklaring - varslet lensmannskontoret om at han kunne komme til å bli for sein til å overholde meldeplikten fordi han skulle til Sverige, uten at noen ved lensmannskontoret opplyste at en slik reise ville være ulovlig.

For det annet var det fram til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i desember 2015 uklart hvordan utlendingsloven § 71 skulle forstås. Når en lagdommer kunne mene at innreise etter korte handleturer til Sverige ikke var brudd på innreiseforbudet, kan tiltaltes tilsvarende oppfatning ikke ha vært uaktsom. Dette har dessuten betydning for hans undersøkelsesplikt i det man ikke kan legge til grunn at tiltalte, om han hadde spurt kyndige folk om tolkningen av § 71 annet ledd, hadde fått det svaret som er avklart som det riktige.

For det tredje hadde tiltalte grunn til å tro at utreise - som ville gjøre seinere innreise ulovlig - først fant sted ved utreise fra Schengenområdet, og ikke bare fra Norge. Hans erfaring fra forsøket på å komme inn i Romania viste det. Om tiltalte i saken her ikke hadde blitt med samboeren i bilen tilbake til Norge, men i stedet meldt seg for svenske myndigheter, ville han i medhold av både Dublin-forordningen og Den nordiske passkontrolloverenskomsten fra 1957 blitt utlevert til Norge, uten at det ville blitt ansett som brudd på utlendingsloven § 71 annet ledd.

For spørsmålet om subjektiv skyld har lagmannsretten delt seg i et flertall, bestående av lagdommer Røhnebæk, ekstraordinær lagdommer Vesterås, og meddommerne Skogheim, Magnussen og Melheim, og et mindretall bestående av lagdommer Aspelund og meddommer Fauchald.

Flertallet kan ikke se at tiltalte har opptrådt med tilstrekkelig aktsomhet. Tiltalte snakker godt norsk og har gjennom mange år vært involvert i en rekke forvaltningsvedtak, kjennelser og dommer vedrørende hans oppholdsstatus. Han kan ikke ha vært i det minste tvil om at han ikke har lov til å oppholde seg i Norge og at grunnen til at han likevel fortsatt er her, skyldes at tvangsretur for tida ikke er mulig. Han har ikke sjøl bidratt til retur, men tvert om rømte han fra politiet på et tidspunkt i 2014 da det var ordnet reisedokumenter og booket flybilletter for tvangsretur. På bakgrunn av forklaringen fra politioverbetjent Gamal, PU, legger flertallet til grunn at frivillig retur i lengre perioder har vært mulig, og fortsatt er det i dag, sjøl om situasjonen nå er vanskelig.

I en slik situasjon - bl.a. med meldeplikt 2 ganger i uka - må tiltalte ha forstått at det ikke var rom for å ta noen sjanser i relasjon til norske myndigheter. Han kan derfor klandres for ikke å ha foretatt nærmere undersøkelser om lovligheten av innreise fra Sverige etter korte handleturer. Sjøl om det må legges til grunn at det fram til Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse 14. desember 2015 kunne vært en mulighet for at kyndige personer kunne svart ham at innreise kanskje ikke ville vært ulovlig, må det legges til grunn at de som eventuelt hevdet dette samtidig ville sagt at svaret var høyst usikkert. Han ville derfor blitt frarådet å ta sjansen på at dette var lovlig.

Mindretallet er kommet til at tiltalte har overtrådt innreiseforbudet forsettlig. Mindretallet viser til at tiltalte, etter egen forklaring, var klar over at han var endelig utvist fra Norge. Således har hverken klager, omgjøringsbegjæringer eller rettslig prøving av forvaltningsvedtakene ført frem. Mindretallet kan ikke se at noen av utvisningsvedtakene kan forstås slik at innreiseforbudet først slo inn dersom tiltalte forlot Schengen-området. Utvisningsvedtaket kan heller ikke forstås slik at innreiseforbudet først slår inn etter at utlendingen har oppholdt seg en viss tid utenfor riket. Slik mindretallet vurderer bevisene i saken, har tiltalte i det minste holdt det for overveiende sannsynlig at han ikke hadde rett til å reise tilbake igjen når han hadde han hadde forlatt Norge i forbindelse med handleturen.

En enstemmig lagmannsrett har etter dette kommet til at også det subjektive vilkåret for straff er oppfylt, likevel slik at det dissens vedrørende spørsmålet om overtredelsen er gjort forsettlig eller uaktsomt. Tiltalte blir etter dette å dømme i samsvar med tiltalen for uaktsom overtredelse. Graden av uaktsomhet hører under straffespørsmålet.

Straffutmålingen

Overtredelse av innreiseforbudet i utlendingsloven § 71 annet skal straffes med bot eller fengsel i inntil to år. Med virkning fra 15. januar 2014 ble strafferammen hevet fra fengsel i inntil seks måneder til fengsel i inntil to år. I Prop.181 L (2012-13) Endring i utlendingsloven mv. (heving av strafferammen ved brudd på innreiseforbud) heter det i punkt 6.6.3:

Departementet foreslår å heve strafferammen i utlendingsloven § 108 ved brudd på innreiseforbudet fra bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler til bot eller fengsel inntil to år for derved å få et høyere normalstraffenivå for slike lovbrudd. Normalstraffenivået ved førstegangsbrudd bør ikke være under fengsel i ett år. ..(..).. Bakgrunnen for forslaget er blant annet økningen i antall anmeldelser for brudd på innreiseforbudet og at denne typen kriminalitet utgjør et samfunnsproblem.

«Normalstraffenivået» ved forsettlig førstegangsovertredelse er fulgt i praksis. Flertallet i lagmannsretten har imidlertid kommet til at overtredelsen har skjedd ved uaktsomhet, og spørsmålet er hvilken betydning dette skal få for straffen. Høyesterett tok stilling til dette i Rt-2015-662 avsnitt 26 til 28:

Aktor har på bakgrunn av uttalelsene i forarbeidene anført at straffen for forsettlige og uaktsomme overtredelser skal være den samme. Dette er jeg ikke ubetinget enig i. Det er et grunnleggende prinsipp i strafferetten at straffen skal gjenspeile alvorligheten i den straffbare handlingen

Jeg oppfatter heller ikke forarbeidene slik at de gir anvisning på at straffen skal fastsettes uavhengig av skyldgrad. I proposisjonen side 19, under kapitlet om skjerpende og formildende omstendigheter, heter det avslutningsvis:

«Dersom utlendingen har handlet uaktsomt, vil dette etter forholdene være en formildende omstendighet.»

Departementet forutsetter her, slik jeg leser uttalelsen, at graden av uaktsomhet vil kunne variere svært mye. Derfor kan det heller ikke, slik forsvarer tok til orde for, fastsettes noe normalstraffenivå for uaktsomme overtredelser. Og ofte vil nok grovt uaktsomme overtredelser ha en slik likhet med forsettlige brudd at det vil være naturlig å utmåle ordinær normalstraff.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at skyldgraden, herunder graden av uaktsomhet, har betydning også ved straffutmålingen for brudd på innreiseforbudet.

For den konkrete straffutmålingen har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, som består av lagdommer Aspelund, ekstraordinær lagdommer Vesterås og meddommerne Fauchald og Melheim, mener straffen bør settes til fengsel i 9 måneder. Mindretallet, som består av lagdommer Røhnebæk og meddommerne Skogheim og Magnussen, mener riktig straff vil være fengsel i 7 måneder.

Flertallet mener tiltaltes uaktsomhet har vært grov. Når flertallet likevel har funnet grunn til å gå under den fastsatte normalstraffen, er dette i første rekke begrunnet med at straffeskjerpelsen ikke har hatt tilfeller som det foreliggende for øyet. Skjerpelsen kom fordi man måtte gjøre noe med utenlandske kriminelle som stadig returnerte for å begå ny kriminalitet og der den tidligere strafferammen for brudd på innreiseforbudet ikke hadde noen avskrekkende effekt. Tiltalte er ikke i denne kategorien.

Mindretallet mener tiltaltes uaktsomhet må karakteriseres som simpel. Det legges da vekt på at det kan være noe forvirrende at mens utvisningen gjelder både Norge og Schengen, skal det regnes som ulovlig innreise til Norge også når man kommer fra en Schengen-stat. Det vises til at det i UNEs vedtak 9. september 2010 heter at «innreiseforbudet regnes fra det tidspunkt klageren forlater Norge/Schengenområdet». Ved innreise til Sverige hadde han forlatt Norge, men ikke Schengen. Av Høyesteretts ankeutvalgs kjennelse i Rt-2012-1330 framkommer at begrepet «forlatt riket» i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b innebærer en plikt til å forlate hele Schengenområdet. Sjøl om dette gjaldt andre forhold enn i vår sak, viser dette at regelverket kan være vanskelig å overskue.

I tillegg mener mindretallet at det må legges vekt at overtredelsen har karakter av en formalovertredelse, i det ingen vernede interesser rent faktisk er rammet av tiltaltes handlemåte. Fram til noen få timer før hans ulovlige innreise, var han i Norge, uten at norske myndigheter var i stand til å forhindre dette fordi han ikke kunne tvangsreturneres til noe sted utenfor Norges grenser. Om han ikke hadde reist til Sverige, ville han altså vært i Norge på relativt ubestemt tid.

Om tiltalte, etter innreise til Sverige, ikke hadde brutt innreiseforbudet, men blitt i Sverige, ville han relativt raskt blitt sendt tilbake til Norge, og Norge ville vært forpliktet til å ta ham i mot. Utreisen fra Norge ville derfor ikke medført at Norge var «kvitt» ham som et problem. Han ville følgelig etter utreisen til Sverige kunnet oppnådd det samme som han oppnådde ved å reise inn ulovlig - det vil si fortsatt opphold i Norge. Det er derfor tale om en formalovertredelse i det han ikke har oppnådd særlig annet enn det han uansett ville ha oppnådd: Fortsatt opphold i Norge. Etter løslatelsen fra den straffen han nå idømmes, vil han ventelig også blir værende i Norge ut fra samme faktiske begrunnelse.

Straffen fastsettes etter dette i samsvar med flertallets syn til fengsel i 9 måneder. Det er enighet mellom aktor og forsvarer om at varetektsfradraget per ankeforhandlingen 14. juni 2016 var 206 dager. Per i dag er den derfor 207 dager, som benyttes i slutningen.

Saksomkostninger er ikke påstått og blir ut fra hensynet til tiltaltes økonomi heller ikke idømt.

Dommen er avsagt med slik dissens vedrørende både skyldgrad og straffutmålingen som framkommer foran.

Domsslutning

A, født 0.0.1978, dømmes for overtredelse av utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav d, jf. § 71 annet ledd til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder.

Til fradrag i straffen kommer 207 - tohundreogsju - dager for utholdt varetekt.

Siste endringer
  • Ny: LE-2016-81088 Utvisning. Innreiseforbud. Straff. Schengen. (25.01.2017)

    Statsløs palestiner som var utvist fra Norge med varig innreiseforbud, ble dømt til fengsel i 9 måneder for brudd på innreiseforbudet i utlendingsloven. Tvangsretur var midlertidig oppgitt av politiet og tiltalte oppholdt seg i Norge med meldeplikt. Han dro på handletur til Sverige med samboer og ble stoppet i rutinekontroll etter innreise til Norge. Det var klart at innreiseforbudet rammer enhver innreise uansett årsak til utreise og lengden på oppholdet i utlandet. Lagmannsrettens flertall (5) kom til at tiltaltes rettsuvitenhet vedrørende dette var uaktsom. Mindretallet (2) mente det forelå forsettlig overtredelse.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo