Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LG-2009-154646
Dokumentdato : 26.03.2010

Gyldigheten av forvaltningsvedtak om avslag på søknad om norsk statsborgerskap, Stbl §§ 7 1. ledd og 19

Saken gjelder gyldigheten av forvaltningsvedtak om avslag på søknad om norsk statsborgerskap. Lagmansretten fant at vedtaket var gyldig.
 Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak om avslag på søknad om statsborgerskap.

       A - heretter kalt A - kom til Norge 20. august 1999, og fremmet søknad om asyl 23. august 1999. Han oppga at han var født *.*.1977 og at han var kurder fra byen Kirkuk i Nord Irak. I asylintervjuet oppga han blant annet at han hadde giftet seg med B 4. juni 1998 i Kirkuk og at han hadde bodd i Kirkuk hele sitt liv frem til han flyktet fra Irak 1. august 1999. Han opplyste at han hadde reist via Iran og Tyrkia, og derfra direkte videre til Norge med lastebil. I søknaden om asyl krysset han av for at han ikke hadde søkt om asyl i andre land. Han oppga videre at han hadde fem brødre og seks søstre.

       Asylintervjuet ble gjennomført ved Bergen politikammer. Det fremgår av rapporten fra intervjuet at A ble gjort oppmerksom på at han var pliktig å gi utlendingsmyndighetene opplysninger av betydning for vedtaket og at opplysningene måtte være så utførlige som mulig av hensyn til behandlingen og avgjørelsen av søknaden. Det fremgår videre at han fikk vite at det var i hans interesse at opplysninger ikke ble holdt tilbake og at tilleggsopplysninger gitt på et senere tidspunkt kunne svekke hans troverdighet. Det fremgår også at han ble gjort oppmerksom på at det var forbundet med straffansvar å gi vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger. Videre at han også ble oppfordret til å gi en sannferdig og fullstendig forklaring og ikke holde tilbake noen opplysninger av betydning for søknaden. Det var navngitt tolk tilstede under avhøret, men ikke advokat. I asylsøknaden er spørsmålet « Ønsker søkeren advokat ? » besvart med « politiet skaffer », og advokatens navn opplyst å være Trond Christiansen. A opplyste under ankeforhandlingen at han aldri har møtt eller snakket med advokat Christiansen.

       UDI avslo asylsøknaden, men innvilget A arbeidstillatelse. Han fikk også utstedt utlendingspass.

       I 2000 giftet A seg med C fra Strandebarm. De har fire barn sammen og venter nr. 5.

       Som følge av en rutinemessig kontroll av As fingeravtrykk fikk Kripos 6. oktober 2000 opplysninger fra Tyskland om at han tidligere hadde søkt asyl i Tyskland 25. januar 1998. Da med identitet D født *.*.1979. UDI varslet på denne bakgrunn A om at de vurderte å tilbakekalle utlendingspasset hans. A hevdet at han hadde gitt uriktige opplysninger i Tykland, men fastholdt at identiteten han hadde gitt i asylsøknaden i Norge var den rette.

       I vedtak 12. desember 2000 tilbakekalte UDI utlendingspasset hans. Han klaget på vedtaket, men fikk ikke medhold. Han søkte på nytt i 2003, men fikk avslag og heller ikke da medhold i klageomgangen.

       I april 2001 søkte A om norsk statsborgerskap. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden. Begrunnelsen var at det var tvil om hans identitet. Vedtaket ble påklaget til kommunal- og regionaldepartementet, men klagen førte ikke frem og departementet tok heller ikke tilfølge hans senere anmodning om å omgjøre vedtaket. Detaljene vedrørende vedtak og klager fremgår av tingrettens dom som det vises til.

       Den 16. mai 2007 søkte A på nytt om statsborgerskap. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 16. oktober 2007. Vedtaket ble påklaget i desember samme år. Utlendingsnemnda gjorde 5. mai 2008 vedtak om ikke å ta klagen tilfølge. Vedtaket var gjort av nemndas sekretariat etter delegasjon. Begrunnelsen for avslaget var at hans identitet ikke var tilstrekkelig klarlagt i henhold til statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a. Det meste av vedtaket er inntatt i tingrettens dom som det vises til.

       I stevning fra advokat Kåre Myklebust datert 16. oktober 2008 saksøkte A Staten ved Utlendingsnemnda. A hevdet at vedtaket av 5. mai 2008 ikke var korrekt og la ned påstand om at han skulle gis rett til norsk statsborgerskap. Utlendingsnemnda tok til motmæle og la ned påstand om frifinnelse. I hovedforhandlingen la A ned påstand om at vedtaket av 5. mai 2008 ble kjent ugyldig og at han ble tilkjent erstatning for kostnader til translatør og tolketjeneste, DNA tester og reisekostnader, samt oppreisning for tort og svie, begge deler etter rettens skjønn.

       Hardanger tingrett behandlet saken og avsa 7. august 2009 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/ utlendingsnemnda vert frifunnen.
2. A vert dømt til å betale sakskostnader til Staten v/ Utlendingsnemnda med 51 200 - femtieintusentohundre - kroner.

       A anket saken til Gulating lagmannsrett i ankeerklæring fra advokat Kåre Myklebust datert 28. august 2009. Staten ved Utlendingsnemnda tok til motmæle i anketilsvar fra Regjeringsadvokaten datert 21. september 2009. Ankeforhandling ble avholdt i Bergen tinghus 23. og 24. februar 2010. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten var representert av Regjeringsadvokaten ved advokat Ida Thue og rådgiver i Utlendingsnemnda Mari Snilsberg. Inklusive sistnevnte ble det avhørt 4 vitner og foretatt slike dokumentasjoner som rettsboken viser.

       Ankende parts påstand og påstandsgrunnlag:

       Ankende part la i ankeforhandlingen ned slik påstand:

1. Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2008 kjennes ugyldig.
2. A tilkjennes saksomkostninger for tingrett og lagmannsrett, som forfaller 14 dager etter dommens forkynnelse, med tillegg av 12 % rente fra forfall og til betaling skjer.

       Ankende part har som grunnlag for påstanden gjort gjeldende at vedtaket er ugyldig fordi Utlendingsnemnda har vurdert bevisene i saken uriktig og gjort en rekke saksbehandlingsfeil. Kravet om individuell saksbehandling er ikke innfridd.

       Det følger av flyktningkonvensjonen art. 34 at statene så vidt mulig skal lette flyktningers assimilering og erverv av statsborgerskap. Statsforvaltningen har i saken benyttet inkvisisjonsprinsippet og ikke en partsprosess.

       Saken gjelder gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak av 5. mai 2008. Ankende part fikk en livstidsdom som følge av dette vedtaket. Utlendingsnemnda har i vedtaket slått fast at ankende part ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort sin identitet. Dette er ikke riktig. Det er heller ikke riktig når Utlendingsnemnda i vedtaket skriver at det ikke er fremkommet opplysninger som tilsier at den identiteten A oppga til norske myndigheter er mer sannsynlig enn den han oppga til tyske myndigheter. Han har lagt frem en rekke dokumenter som underbygger at han er A, mens det ikke foreligger noen dokumenter som underbygger den identiteten han oppga i Tyskland. Det er ikke tvil om at ankende part ga uriktige opplysninger til tyske myndigheter. Det har han selv erkjent. Begrunnelsen var at han ville unngå å bli sendt tilbake til Irak der han risikerte å bli fengslet. For denne løgnen blir han straffet på livstid.

       Det er ikke korrekt når det i asylavhøret fremgår at A hadde advokat tilstede under avhøret. Han fikk ikke veiledning i henhold til utlendingsloven § 34 der det fremgår at politiet skal gi veiledning om at utlendingen har krav på fullmektig og rettshjelp.

       Den identiteten ankende part ga til norske myndigheter var den samme som tyske myndigheter hadde funnet frem til og kom tilbake med i sitt svar til Kripos. Den identiteten han oppga i Tyskland er biologisk umulig. Han oppga der at han var født *.*.1979. Det er ikke mulig all den tid han har en bror som er født *.*.1978.

       Ankende part har irakisk pass, bekreftelse fra FNs høykommisær for flyktninger og DNA undersøkelser som bekrefter hans identitet. Dokumentene fra FNs kontor i Ankara er sannferdige og må legges til grunn.

       Det er ikke korrekt at det nærmest er uten betydning om man er norsk statsborger. Det vises til NOU 2000:32 side 17 som gir en oversikt over bestemmelser der statsborgerskap er bestemmende for rettigheter og plikter. Det vises også til Justisdepartementets rundskriv G-28/99 til den gamle riksborgerettsloven punkt VII, 1.1 der det fremgår at søker som er gift med en norsk borger kan gis statsborgerskap.

       A har gjort langt mer enn å medvirke til å avklare sin identitet slik han er forpliktet til etter statsborgerloven (skal vel være utlendingsloven) § 37. Han har fremskaffet en rekke dokumenter som viser at han er den han oppgir. Spørsmålet er heller om ankemotparten har medvirket. Forvaltningen har i dette tilfellet ikke innfridd sin utredningsplikt.

       I en rapport fra Statskonsult fremgår at regjeringens målsetting ved behandling av asylsaker er at myndighetene skal bidra til å verifisere opplysninger som blir fremlagt.

       Rapporten fremhever også betydningen av advokathjelp. Dersom A hadde fått advokathjelp tidligere hadde saken vært løst nå.

       Utlendingsloven § 37 d viser også at DNA testing kan benyttes til å identifisere personer. Det er derfor ikke riktig når ankemotparten viser til at det ikke har noen hensikt å gjennomføre DNA testing.

       En uke før hovedforhandlingen i tingretten ringte sorenskriver Skjeldal til Utlendingsnemnda og anmodet dem om å se på saken på nytt. Dette avslo Utlendingsnemnda. Utlendingsnemnda har i ti år verken vurdert fremlagt dokumentasjon, foretatt nærmere undersøkelser eller bidratt til verifisering av opplysninger. Det hadde vært enkelt for Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda å få verifisert opplysningene. De kunne reist til Irak og fått dem bekreftet.

       Prosessen bærer preg av inkvisisjon når Utlendingsnemnda i vedtaket skriver at dokumenter fremskaffet etter vedtaket ikke vil bli vurdert. Fordi nemnda ikke har sjekket de opplysninger som A har presentert blir nye dokumenter regnet som nye bevis i saken. A drives på denne måten tilbake til forvaltningen. Det var ikke mulig for A å fremlegge alle dokumentene han har presentert for lagmannsretten på vedtaktidspunktet. Det er utlendingsnemndas saksbehandling som har gjort det umulig. Utlendingsnemnda har uhjemlet avvist all dokumentasjon som er fremskaffet etter vedtaket. Det vises for øvrig til tvisteloven § 29-4.

       Det er ikke relevant at bare 9 av 600 søknader om statsborgerskap fra personer fra Irak er innvilget. Ankende part har krav på individuell behandling.

       A har dokumentert at han er den han oppgir. Ankende part er enig i at han har bevisbyrden og at kravet er at den identiteten han oppgir må være overveiende sannsynlig. Det kan ikke stilles samme krav til bevis som i en straffesak. Når den ene parten, som i dette tilfellet, nekter å føre bevis, gjelder ikke prinsippet om sannsynlighetsovervekt. Det vises til Regjeringens målsettinger om hvordan forvaltningen kan fremskaffe bevis. Utgangpunktet er at flyktninger skal assimileres og tre inn i samfunnet som fullverdige norske borgere.

       Bortsett fra det som gjelder saksbehandlingstiden har tingretten ikke behandlet de andre saksbehandlingsfeilene som ankende part har gjort gjeldende.

       Ankemotpartens påstand og påstandsgrunnlag:

       Ankemotparten la i ankeforhandlingen ned slik påstand:

1. Anken forkastes.
2. Staten ved Utlendingsnemnda tilkjennes sakskostnader for lagmannsretten.

       Ankemotparten mener saken reiser to hovedspørsmål. Det første er om den ankende part har dokumentert eller klarlagt sin identitet på vedtakstidspunktet og om UNE i den sammenheng har stilt for strenge beviskrav eller foretatt uriktig bevisbedømmelse. Det andre er om det foreligger saksbehandlingsfeil som fører til at vedtaket er ugyldig.

       Ankemotparten gjør gjeldende at ankemotparten ikke har klarlagt sin identitet og at det ikke er gjort saksbehandlingsfeil som fører til at vedtaket er ugyldig.

       Vilkårene for å få statsborgerskap etter søknad følger av § 7 i lov om statsborgerskap. Dersom alle vilkårene § 7 stiller er innfridd har søkeren rettskrav på statsborgerskap. Ett av vilkårene i § 7 er at søkeren har klarlagt sin identitet. I Ot.prp.nr.41 (2004-2005) er identitet definert som navn, fødselsdato og nasjonalitet. I AIDs rundskriv A-8/2006 nevnes noen flere kjennetegn.

       Begrunnelsen for kravet om klarlagt identitet er at personer med ukjent identitet ikke skal kunne nyte godt av det særlige vernet mot utsendelse og utlevering som norsk statsborgerskap gir, jf Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 83 punkt 8.3.2 som gjengir utsagn i rundskriv til den gamle riksborgerrettsloven. Det gamle rundskrivet kan for øvrig ikke legges til grunn fordi den gamle loven ikke stilte samme krav til klarlagt identitet som den nye loven gjør. Spørsmålet om tilkjennelse av statsborgerskap var etter den gamle loven underlagt det frie skjønn, og kravet om klarlagt identitet fulgte av fast praksis. Utvalget som fremmet forslag til dagens statsborgerlov mente kravet om dokumentasjon av identitet var overflødig. Flere høringsinstanser var uenige i dette og departementet mente kravet som tidligere var inntolket burde opprettholdes. Departementets begrunnelse viser at nærværende sak er i kjerneområdet av saker som var begrunnelsen for at departementet mente kravet om klarlagt identitet burde opprettholdes, jf Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 85.

       Det følger av statsborgerforskriften § 1-1 at nasjonalt pass er anerkjent som dokumentasjon for identitet. Det samme følger av gjeldende rundskriv - AIDs rundskriv A-8/2006. Dersom det foreligger forhold som gir grunn til å trekke opplyst identitet i tvil er ikke fremlagt pass etter § 1-1 tilstrekkelig bekreftelse på identitet. Det kan videre kan gjøres unntak fra kravet om dokumentert identitet dersom søkerens tidligere hjemland mangler en fungerende sentraladministrasjon, eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt, gyldig pass, jf statsborgerforskriften § 1-2 første ledd alt. a). I slike tilfeller kan identiteten etter en konkret vurdering anses klarlagt dersom opplysningene om søkeren ikke gir grunn til tvil, jf forskriften § 1-2 annet ledd første setning. Det følger av Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 85 at det ikke må foreligge berettiget tvil om at oppgitt identitet er korrekt. Det er også uttalt at det er søkeren som må fremskaffe opplysninger og klarlegge at oppgitt identitet er rett. Det er ikke er utlendingsmyndighetene som må bevise at oppgitt identitet er uriktig. Det fremgår videre på side 219 at kravene til dokumentasjon vil variere og at det bør kreves mer for å utelukke tvil dersom søkeren har operert med flere identiteter. Det samme fremgår av AIDs rundskriv A-8/2006. UNEs praksis følger den sondringen forarbeidene legger opp til. Det stilles lempeligere krav når en søker ikke har operert med flere identiteter, mens søknader avslås dersom en søker har oppgitt flere identiteter og særlig når det - som i dette tilfellet - er utlendingsmyndighetene som avdekker det. I slike tilfeller avslås søknaden dersom det ikke foreligger et nasjonalt gyldig pass med notoritet.

       UNE overtok som klageorgan 1. september 2006 og har tatt tilfølge 13 av 695 klager fra irakere. Ingen av disse er saker der søkeren har oppgitt flere identiteter. Sivilombudsmannen har også behandlet to slike saker uten at klagerne har fått medhold.

       Ankemotparten mener at ankende parts identitet ikke var tilstrekkelig klarlagt da UNEs vedtak ble gjort. Det er fremlagt en del dokumenter etter vedtaket ble gjort. Disse må lagmannsretten se bort fra. Dette gjelder DNA prøvene, G-passet og bekreftelser fra familiemedlemmer i Irak. Det bestrides at dokumentene verifiserer tidligere fremlagt dokumentasjon. Det er nye beviser.

       S-passet som var fremlagt godkjennes ikke som identitetsdokument etter forskriftens § 1-1. Passet er utstedt av Iraks ambassade i Sverige på bakgrunn av opplysninger søkeren selv har gitt.

       Etter statens syn var ankende parts identitet ikke tilstrekkelig klarlagt på vedtaktidspunktet. Det svekker ankende parts troverdighet at han har operert med flere identiteter og at dette ble avdekket av utlendingsmyndighetene. Hans troverdighet svekkes ytterligere av at han i asylintervjuet ga en rekke uriktige opplysninger bl a om giftermål, skolegang og handlinger på et tidspunkt da han beviselig befant seg i Tyskland. I tingretten fastholdt han dessuten deler av det han forklarte i asylintervjuet.

       De irakiske dokumentene ankende part har fremlagt har ikke tilstrekkelig notoritet og kan ikke verifiseres av norske myndigheter.

       Det er ikke korrekt når ankende part hevder at tyske myndigheter selv fant frem til den identiteten han oppga i Norge. Når svaret fra Tyskland inneholdt disse opplysningene var det fordi de fremgikk av forespørselen fra Kripos til tyske myndigheter.

       Opplysninger om andre familiemedlemmer og DNA prøvene bidrar heller ikke til å klarlegge identitet så lenge familiemedlemmenes identitet ikke er klarlagt og dokumentert.

       Dokumentene fra FN og Røde kors er heller ikke identitetsdokumenter. Det fremgår ikke hvilke dokumenter ankende part la frem for disse organene.

       Dersom det ikke hadde foreligget opplysninger som reiser tvil om ankende parts identitet ville norske myndigheter lagt hans egne opplysninger til grunn. Ankende part har opplyst at han oppga feil identitet fordi han fryktet å bli returnert til Irak. Årsaken til at tvilen oppstod er uten relevans.

       Det foreligger ikke grunnlag for å gjøre unntak etter statsborgerloven § 19. Vilkåret for å gjøre unntak er at det foreligger særlig sterke grunner. Det utgjør ikke « særlig sterke grunner » at ankende part er gift, har barn og har bodd lenge i Norge. Det skal mye til for å anvende unntaksbestemmelsen. Det følger også av Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 227 at dispensasjonshjemmelen ikke skal brukes til å etablere særlige ervervsvilkår for grupper av søkere. Dette innbefatter gruppen som er gift med norske statsborgere og har barn. Selv om det foreligger særlig sterke grunner er adgangen til å bruke unntaksregelen undergitt forvaltningens frie skjønn. Ankende part er ikke statsløs. Han er borger av Irak og har bosettingstillatelse i Norge. Han kan bruke G-passet sitt når han reiser og spørsmålet om statsborgerskap har liten betydning for hans retter og plikter.

       Ankemotparten mener at det ikke er gjort saksbehandlingsfeil. Det bestrides at saken ikke er vurdert individuelt. Utredningsplikten modifiseres av at det er søkeren som må klarlegge sin identitet. Det bestrides også at forvaltningen ikke har innfridd sin veiledningsplikt. Anførselen om dette er uklar. Det bestrides også at saksbehandlingstiden var for lang. Det er tiden som har medgått i forbindelse med det aktuelle vedtaket som er relevant. UNE brukte 3 måneder og UDI 5 måneder. Retten til fritt rettsråd er begrenset i denne typen sak. Under enhver omstendighet har eventuelle saksbehandlingsfeil ikke virket inn på innholdet i vedtaket.

       Lagmannsretten bemerker:

       Ankende part la i sitt sluttinnlegg for lagmannsretten ned en foreløpig påstand om at lagmannsretten skulle fastsette ankende parts identitet i tillegg til å kjenne Utlendingsnemndas vedtak ugyldig. Under ankeforhandlingen frafalt han denne påstanden. Han frafalt også kravene om erstatning og oppreisning som ble fremmet for tingretten og var medtatt i sluttinnlegget til lagmannsretten.

       Spørsmålet for lagmannsretten er etter dette om Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig.

       Det følger av statsborgerlovens § 7 første ledd bokstav a at det er et vilkår for å bli innvilget norsk statsborgerskap etter søknad at søkeren har dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet. Kravet er utdypet i statsborgerforskriften § 1-1 som fastslår at kravet til dokumentasjon som hovedregel er oppfylt dersom søkeren fremlegger originalt, gyldig pass. Dersom søkerens tidligere hjemland mangler fungerende sentraladministrasjon eller det av andre grunner er umulig å fremskaffe originalt gyldig pass, kan identiteten anses klarlagt dersom opplysningene om søkeren ikke gir grunn til tvil, jf statsborgerforskriften § 1-2 første ledd nr. 1 og annet ledd. Det fremgår av Utlendingsnemndas vedtak at ankende parts søknad om statsborgerskap er vurdert etter sistnevnte bestemmelse.

       Utlendingsnemnda avslo ankende parts klage med den begrunnelse at vilkåret om klarlagt identitet i statsborgerlovens § 7 første ledd bokstav a jf forskriftens § 1-2 første ledd a ikke var innfridd. Den nærmere begrunnelsen er inntatt i tingrettens dom side 7-10 som det vises til.

       Ankende part begrunnet påstanden om ugyldighet med at Utlendingsnemnda har vurdert bevisene i saken uriktig og stilt for strenge beviskrav i forhold til vilkåret om klarlagt identitet. I tillegg ble det gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil som fører til at vedtaket er ugyldig.

       Det følger av ordlyden i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a) at vilkåret om klarlagt identitet må være innfridd på vedtakstidspunktet. Som tingretten korrekt har påpekt medfører dette at domstolen bare kan ta hensyn til dokumenter og opplysninger som forelå på vedtakstidspunktet 5. mai 2008. Tingretten har i sin dom på sidene 4-7 redegjort for hvilke dokumenter som forelå på vedtakstidspunktet og hvilke som er fremlagt etterpå. Ingen av partene har gjort gjeldende at denne oversikten ikke er korrekt. Så langt lagmannsretten kan se stemmer tingrettens redegjørelse også med det som fremkom under ankeforhandlingen. Lagmannsretten legger etter dette til grunn at tingrettens redegjørelse på dette punktet er korrekt. Ankende part bestred ikke at kravet til dokumentasjon må være innfridd på vedtakstidspunktet, men hevdet at de nye dokumentene ikke var nye beviser, bare verifikasjon av tidligere opplysninger og allerede fremlagt dokumentasjon. Etter lagmannsrettens syn er samtlige dokumenter som er fremlagt etter vedtakstidspunktet selvstendige og nye dokumenter. Det er ikke dokumenter som utelukkende har som formål å verifisere ektheten eller gyldigheten av tidligere fremlagt dokumentasjon. At de nye dokumentene - i likhet med dokumentene som var fremlagt på vedtakstidspunktet - har som siktemål å sannsynliggjøre at ankende part er den han hevder, endrer ikke dette. Bestemmelsen i tvisteloven § 29-4 som ankende part også viste til er uten relevans i denne sammenheng.

       Det neste spørsmålet saken reiser er om Utlendingsnemnda vurderte bevisene i saken uriktig når nemnda konkluderte med at vilkåret i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a jf forskriftens § 1-2 første ledd bokstav a - om dokumentert eller på annen måte klarlagt identitet - ikke er oppfylt.

       Lagmannsretten finner - som tingretten - at det ikke er grunnlag for å sette tilside den bevisvurderingen Utlendingsnemnda har gjort av dette spørsmålet. Lagmannsretten viser til tingrettens drøftelse av spørsmålet på side 18 i dommen som lagmannsretten er enig i. Som tingretten finner lagmannsretten at ankende part har gitt så mange motstridende opplysninger knyttet til sin identitet at det er vanskelig å feste lit til hans forklaring om hvem han er. Ankende part har gått tilbake både på opplysninger han ga til tyske myndigheter og flere av opplysningene han ga til norske myndigheter i asylintervjuet. I tillegg til de momenter tingretten har fremhevet i denne forbindelse, viser lagmannsretten til at ankende part i forbindelse med asylintervjuet ble gjort oppmerksom på konsekvensene av ikke å snakke sant. Han ble også gjort oppmerksom på at det var i hans interesse at opplysninger ikke ble holdt tilbake og at tilleggsopplysninger gitt på et senere tidspunkt kunne svekke hans troverdighet. Lagmannsretten er på denne bakgrunn også enig med tingretten i at de dokumentene ankende part hadde lagt frem på vedtakstidspunktet ikke var tilstrekkelige til å bekrefte at den identiteten han oppga til norske myndigheter var den korrekte. De irakiske dokumentene har ikke slik notoritet at de kan legges til grunn av norske myndigheter og dokumentene fra Røde Kors og UNHCR er ikke dokumenter som bekrefter identitet. Det samme gjelder dokumentene som gjelder familiemedlemmer. Så lenge dokumentene hver for seg ikke har tilstrekkelig notoritet eller ikke er egnet til å dokumentere ankende parts identitet, kan heller ikke summen av dem være tilstrekkelig slik ankende part synes å mene.

       Det er ikke korrekt slik ankende part har anført at tyske myndigheter selv fant frem til hans riktige identitet. Det er ikke noe i svaret fra tyske myndigheter som tyder på at myndighetene i Tyskland på noe tidspunkt fastslo ankende parts identitet til A. Når dette navnet er nevnt i svaret fra Tyskland var det fordi det fremgikk av henvendelsen fra Kripos.

       Ankende part har vist til at det ikke er riktig når Utlendingsnemnda i vedtaket skriver at det ikke er fremkommet opplysninger som tilsier at den identiteten A oppga til norske myndigheter er mer sannsynlig enn den han oppga til tyske myndigheter. Han har vist til at han har lagt frem en rekke dokumenter som underbygger at han er A, mens det ikke foreligger noen dokumenter som underbygger den identiteten han oppga i Tyskland. Så lenge de dokumentene ankende part har fremlagt ikke er tilstrekkelige til å bekrefte hans identitet kan lagmannsretten ikke se at Utlendingsnemndas vurdering er uriktig.

       Lagmannsretten tar ikke stilling til om dokumentene som er kommet til etter vedtakstidspunktet er egnet til å endre den vurderingen Utlendingsnemnda har gjort, jf tidligere merknader knyttet til dette.

       I likhet med tingretten finner også lagmannsretten at det ikke foreligger slike særlig sterke grunner som medfører at statsborgerlovens § 19 kommer til anvendelse. Ankende parts prosessfullmektig gikk ikke nærmere inn på dette spørsmålet i sin prosedyre for lagmannsretten, men lagmannsretten kan ikke se at det er fremkommet opplysninger som tilsier at det foreligger slike særlig sterke grunner som bestemmelsen stiller krav om.

       Det neste spørsmålet saken reiser er om vedtaket er beheftet med saksbehandlingsfeil som medfører at det er ugyldig. Konkret har ankende part gjort gjeldene at han ikke har fått individuell behandling, at utlendingsnemnda ikke har utredet saken tilstrekkelig, at han skulle hatt advokatbistand under asylintervjuet, samt at saksbehandlingstiden var for lang. Det ble også vist til at statsforvaltningen har benyttet inkvisisjonsprinsippet og ikke en partsprosess i sin behandling av saken.

       Anførselen om at Utlendingsnemnda ikke har behandlet saken individuelt kan etter lagmannsrettens syn ikke føre frem. Anførselen ble underbygget med at ankemotparten for tingretten viste til at bare 9 av 600 søknader om statsborgerskap fra personer fra Irak er innvilget. Lagmannsretten kan ikke se at ankemotpartens argumentasjon viser at saken ikke er behandlet individuelt. Saksdokumentene viser klart at både Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda har behandlet ankede parts søknad individuelt på bakgrunn av de dokumenter og opplysninger som forelå. At det i vedtaket også er vist til generelle retningslinjer knyttet til notoriteten til dokumenter fra Irak eller utfallet av tilsvarende søknader endrer ikke dette.

       Heller ikke anførselen om at forvaltningen ikke har innfridd sin utredningsplikt kan føre frem. Konkret ble det vist til en rapport fra Statskonsult som ifølge ankende part viser at regjeringens målsetting ved behandling av asylsaker er at myndighetene skal bidra til å verifisere opplysninger som blir fremlagt. Ankende part hevdet også at Utlendingsnemnda i ti år verken har vurdert eller fremlagt dokumentasjon, foretatt nærmere undersøkelser eller bidratt til verifisering av opplysninger. Dette selv om det hadde vært enkelt for dem å reise til Irak og fått opplysningene bekreftet. Etter lagmannsrettens syn kan det ikke stilles krav om at myndighetene skulle reist til Irak for å avklare eller verifisere dokumenter som ankende part har fremlagt. Det følger av Ot.prp.nr.41 (2004-2005) side 85 at det er søkeren som er nærmest til å fremskaffe opplysninger og klarlegge at en oppgitt identitet er korrekt, og at det ikke er utlendingsmyndighetene som må bevise at en oppgitt identitet er uriktig. Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at myndighetene har begått noen saksbehandlingsfeil ved ikke å reise til Irak eller på annen måte forsøke å klarlegge søkerens identitet. Særlig må dette gjelde når det er ankende part selv som har skapt tvil om sin identitet ved å gi en rekke motstridende opplysninger til både norske og tyske myndigheter. Rapporten fra Statskonsult - som hadde som siktemål å finne frem til tiltak som kan redusere tiden asylsøkere sitter i statlige asylmottak - er etter lagmannsrettens syn av liten relevans når det gjelder å fastlegge de rettslige rammene for myndighetenes utredningsplikt i en sak som gjelder søknad om statsborgerskap. Det bemerkes i denne sammenheng at ankende part også har anført at prinsippet om sannsynlighetsovervekt i bevisvurderingen ikke gjelder når forvaltningen ikke har innfridd sin utredningsplikt. Heller ikke denne anførselen kan føre frem.

       Ankende part har videre gjort gjeldende at han i asylintervjuet ikke fikk veiledning i henhold til utlendingsloven § 34 om at han hadde krav på fullmektig og rettshjelp. Han har videre anført at det ikke er korrekt når det fremgår av asylavhøret at han hadde advokat tilstede under avhøret. Lagmannsretten bemerker til at det ikke fremgår av asylavhøret at det var advokat tilstede under avhøret. Det som fremgår av avhøret er at advokat Trond Christiansen representerte ankende part og at han ville få en kopi av avhøret. Ankende part har signert på avhøret, inklusive den siden der dette fremgår. Det var tolk tilstede under avhøret. Det har ikke fremkommet noe som sannsynliggjør at det som er opplyst om advokatbistand i avhørsdokumentet ikke er korrekt. Lagmannsretten legger på denne bakgrunn til grunn at det som står i avhøret er korrekt. Uavhengig av dette kan lagmannsretten ikke se at manglende veiledning om retten til advokatbistand under asylintervjuet har betydning for gyldigheten av Utlendingsnemndas vedtak i saken om statsborgerskap. Ankende part har gitt en rekke motstridende opplysninger til tyske og norske myndigheter knyttet til sin identitet. Lagmannsretten har vanskelig for å se at det ville stilt seg annerledes dersom han hadde hatt advokat tilstede under asylavhøret. Anførselen om at vedtaket er ugyldig som følge av at ankende part fikk mangelfull veiledning i henhold til utlendingsloven § 34 i asylintervjuet kan ikke føre frem.

       Når det gjelder anførselen om lang saksbehandlingstid, vises det til tingrettens bemerkninger på side 18 i dommen som lagmannsretten er enig i. Det er heller ikke grunnlag for ankende parts anførsel om at statsforvaltningen har benyttet inkvisisjonsprinsippet og ikke en partsprosess i sin behandling av saken.

       Lagmannsretten kan på denne bakgrunn ikke se at det er gjort slike saksbehandlingsfeil at vedtaket er ugyldig.

       Ankende part får etter dette ikke medhold i sin påstand om at Utlendingsnemndas vedtak er ugyldig.

       Anken har ikke ført frem og skal forkastes jf tvisteloven § 29-23(2).

       Etter hovedregelen i tvisteloven § 20-2 (1) jf § 20-8 (1) har ankemotparten krav på full erstatning for sine sakskostnader fra ankende part. Etter lagmannsrettens syn foreligger ikke slike tungtveiende grunner som gjør det rimelig å gjøre unntak fra hovedregelen etter tvisteloven § 20-2 (3). Regjeringsadvokaten har innlevert sakskostnadsoppgave til lagmannsretten på 39 829 kroner, hvorav 33 600 utgjør salær. I tillegg kommer reise og oppholdsutgifter til prosessfullmektigen med 5 389 kroner og utgifter til kopiering av utdrag med 840 kroner. Lagmannsretten finner omkostningene nødvendige og legger oppgaven til grunn. Tingrettens sakskostnadsavgjørelse er det på bakgrunn av resultatet ikke grunn til å endre.

       Advokat Myklebust part har lagt frem en sakskostnadsoppgave for lagmannsretten på totalt 172.417 kroner, hvorav 132.000 kroner er salær. Kravet er så høyt i forhold til det arbeid som synes nødvendig i saken at lagmannsretten finner det riktig å gjøre oppmerksom på at ankende part kan be lagmannsretten fastsette prosessfullmektigens godtgjøring, jf tvisteloven § 3-8 (1). Slik begjæring må fremsettes innen en måned etter dommens forkynnelse, jf tvisteloven § 3-8 (2).

       Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Staten ved Utlendingsnemnda 39.829 - trettinitusenåttehundreogtjueni - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen.

Utlendingsdirektoratet
Norwegian Directorate
of Immigration

Postboks 8108 Dep.
0032 Oslo
Telefon: 23 35 15 00.

Kontakt UDI

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo
Kontakt nettredaksjonen