Til startsiden
  • Personvern
  • Arkiv
  • Nettstedskart
  • Kontakt oss
  • Skriv ut
  • Skriv ut
  • Endre tekststørrelse
English

Underrettsavgjørelser

Dokument-ID : LG-2012-136565
Dokumentdato : 30.08.2012

Strafferett. Asyl. Dublin-samarbeidet, fengsling etter asylsøknad i Norge. Utlendingsloven § 106a.

Utlending som søkte asyl i Norge etter avslag på asylsøknad i annet europeisk land i Dublin-samarbeidet, og som var blitt pågrepet og fengslet da han gikk til norsk politi for å søke asyl, ble etter en konkret vurdering løslatt mot samtykke til opphold på asylmottak og meldeplikt.

   Utlendingen A meldte seg for politiet i Bergen og søkte asyl 15.8.2012, jf. sakens dok. 02. Han har oppgitt å komme fra Tunisia. Politiet foretok fingeravtrykkssøk i Eurodac, som bekreftet treff i Tyskland og Danmark.

       Bergen tingrett avsa 17.8.2012 kjennelse med slik slutning:

 « A, født *.*.1983, kan holdes fengslet inntil retten eller politiet bestemmer noe annet, men ikke ut over 14.09.2012 kl. 15.00. » 

       Utlendingen tok betenkningstid, men anket kjennelsen ved sin forsvarer per telefaks innkommet til lagmannsretten 28.8.2012. Det er anført at det ikke foreligger tilstrekkelig kvalifisert unndragelsesfare. Det er vist til at utlendingen selv meldte seg for politiet da han kom til Bergen for å søke om asyl, videre at han tidligere har søkt om asyl i Tyskland og Danmark uten å bli fengslet som følge av sine tidligere avslag. Han ønsker reell prøving av vilkårene for asyl i Norge. Faren for unndragelse i denne saken bør vurderes tilsvarende som i Gulatings fengslingskjennelse i LG-2012-62342, hvor lagmannsretten kom til at unndragelsesfaren kunne avhjelpes med meldeplikt til politiet. Dette har utlendingen samtykket til i retten. Utlendingen har begjært seg løslatt, eventuelt mot meldeplikt.

       Lagmannsretten nevner for øvrig at det fremgår av tingrettens rettsbok at det for tingretten ble presisert at utlendingen subsidiært begjærte seg løslatt mot « meldeplikt og opphold på asylmottak », og lagmannsretten legger til grunn at denne presiseringen også gjelder for anken. 

       Påtalemyndigheten har vist til fengslingsbegjæringen og tingrettens kjennelse, og bemerket at anken/støtteskrivet ikke gir grunnlag for ytterligere bemerkninger. 

Lagmannsretten finner at anken fører frem.

       Det anførte fengslingsgrunnlaget, som også tingretten la til grunn, er utlendingsloven § 106 første ledd, bokstav b. Etter denne bestemmelsen kan en utlending fengsles når « det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen vil unndra seg iverksettingen av et vedtak som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket ».

       Lagmannsretten legger til grunn at det på et senere tidspunkt kan bli truffet et vedtak av UDI som innebærer at utlendingen plikter å forlate riket, jf. utlendingsloven § 99 annet ledd sammenholdt med utlendingens egne muntlige opplysninger om avslag på asyl i Tyskland samt opplysningene i Eurodac med treff i Tyskland og Danmark. Lagmannsretten legger videre til grunn at det er en viss fare for at utlendingen vil forsøke å holde seg skjult for politiet eller reise videre dersom han løslates nå. Spørsmålet er om det foreligger tilstrekkelige « konkrete holdepunkter » i lovens forstand for unndragelsesfare.

       Det følger av lovens § 106a første ledd at det i relasjon til unndragelsesfare skal foretas en totalvurdering. I samme bestemmelse er det oppregnet en rekke momenter som kan tale for unndragelsesfare, og som det kan legges vekt på. Lagmannsretten kan ikke se at noen av disse momentene er anvendelige i saken her. Etter utlendingsloven § 106a annet ledd kan det dessuten legges vekt på generelle erfaringer, og det er på denne bakgrunn, sammenholdt med opplysningene i saken, at lagmannsretten legger til grunn at det foreligger en viss fare unndragelse. På den annen side er lagmannsretten enig med forsvareren i at det konkret er et moment i motsatt retning at utlendingen selv meldte seg for politiet og søkte asyl, slik en asylsøker i Norge skal gjøre. Lagmannsretten legger derfor til grunn at utlendingen reelt sett ønsker en behandling av asylspørsmålet i Norge. Dersom han stikker av etter løslatelse, vil han i vesentlig grad underminere dette formålet.

       Lagmannsretten er på denne bakgrunn samlet sett kommet til at løslatelse mot fengslingssurrogater, i form av samtykke til opphold på asylmottak og meldeplikt for politiet to ganger i uken, i dette tilfellet vil være tilstrekkelig til å avhjelpe unndragelsesfare i lovens forstand. Lagmannsretten kan ikke se at dette inngrepet vil være uforholdsmessig i forhold til utlendingen, jf. utlendingsloven § 99 første ledd.

       Lagmannsretten bemerker for øvrig at forberedende dommer har vært muntlig i kontakt med politiet og forsvarer om saken, særlig med henblikk på å få klarlagt status for asylbehandlingen i Norge, herunder om utlendingen er registrert som asylsøker med de opplysninger som skal innhentes i forbindelse med registreringen. Lagmannsrettens inntrykk er at politiet i Bergen så langt ikke synes å ha behandlet utlendingen som en asylsøker, og UDI synes ikke å være informert. Lagmannsretten peker på at det også i Dublinsaker er UDI som etter en asylsøknad i Norge skal ta stilling til om det eventuelt er nødvendig med intervju av utlendingen, for å supplere opplysninger i forbindelse med registreringen, og at det er UDI som skal fatte vedtak i saken. Lagmannsretten forutsetter derfor at politiet nå registrerer asylsøknaden og oversender (kopi av) dokumentene i saken til UDI.

       Kjennelsen er enstemmig. 


Slutning: 

       A, født *.*.1983, løslates mot samtykke til opphold på asylmottak og meldeplikt to ganger ukentlig for politiet.

Siste endringer
  • Ny: LG-2012-136565 Strafferett. Asyl. Dublin-samarbeidet, fengsling etter asylsøknad i Norge. Utlendingsloven § 106a. (13.09.2012)

    Utlending ble pågrepet og fengslet i Bergen etter å ha søkt om beskyttelse hos politiet. Han hadde tidligere søkt beskyttelse i Tyskland og Danmark. Bergen tingrett avsa kjennelse om at politiet kunne holde vedkommende fengslet. Lagmannsretten fant at det ikke forelå tilstrekkelig konkrete holdepunkter for unndragelsesfare, jf. utlendingsloven § 106 første ledd bokstav b. Mot samtykke til opphold på asylmottak og meldeplikt for politiet, kom lagmannsretten til at dette ville avhjelpe unndragelsesfare. Avslutningsvis bemerket lagmannsretten at det var dens inntrykk at politiet ikke hadde behandlet utlendingen som asylsøker eller at UDI var informert.

Utlendingsdirektoratet
Postboks 2098 Vika
0125 Oslo

Ansvarlig redaktør: Stephan Mo