UDI 2012-010 Asylpraksis Eritrea

1. Innledning

Utlendingsdirektoratets (UDI) retningslinjer for asylsøkere beskriver praksis for behandlingen av asylsøknader fra de enkelte land. Retningslinjene er utarbeidet som interne retningslinjer til saksbehandlerne i UDI. UDI vurderer alle søkere ut fra deres individuelle situasjon ved retur, sammenholdt med den til enhver tid foreliggende landinformasjon. UDI foretar en konkret rettslig vurdering av hver enkelt sak, der praksis som fremgår av retningslinjene vurderes ved avgjørelsen av saken. I alle saker vil det kunne være individuelle forhold som kan innebære at saken får et annet utfall enn det som følger av retningslinjene. Retningslinjene omtaler de vanligste asylanførslene.

UDI vurderer først om søkeren har rett til beskyttelse (asyl), etter utlendingsloven (utl.) § 28, første ledd bokstav a, jf. annet ledd. Dersom søkeren ikke har rett til beskyttelse (asyl) etter bokstav a, vil UDI vurdere om han eller hun står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling og gi beskyttelse etter utl. § 28, første ledd bokstav b, jf. annet ledd. Dersom søkeren heller ikke innvilges slik beskyttelse, skal UDI vurdere om han eller hun skal innvilges opphold på humanitært grunnlag etter utl. § 38, jf. utl. § 28 syvende ledd.

Ved avgjørelsen av søknader om asyl tar UDI utgangspunkt i informasjon innhentet fra søkerne selv, hovedsakelig under asylintervjuet. Dersom det er nødvendig og mulig, verifiserer UDI de opplysninger som kommer fram i saken. Når det gjelder forholdene i de ulike landene baserer UDI seg blant annet på informasjon som formidles gjennom Landinfo (ekstern lenke).

2. UNHCRs anbefalinger

UNHCRs anbefalinger er ikke bindende for norske myndigheter, men blir alltid vurdert og tillagt vekt. De landspesifikke anbefalingene om beskyttelse inngår i UDIs beslutningsgrunnlag når praksis i saker om beskyttelse blir vurdert. Disse anbefalingene inneholder også informasjon fra UNHCR om relevante forhold i landet, særlig om sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen og om humanitære forhold. Informasjonen er grunnlaget for UNHCRs vurderinger av beskyttelsesbehov. UDI legger vekt på landinformasjonen formidlet av UNHCR, men vi legger også vekt på andre kilder, først og fremst de som blir formidlet av Landinfo. I tillegg blir hver enkelt søknad om beskyttelse i Norge vurdert etter norsk lov og forskrift, praksis fra UNE og instrukser fra departementet. Selv om UNHCRs anbefalinger om beskyttelse for bestemte grupper i det aktuelle landet tillegges stor vekt, vil utfallet i enkeltsakene dermed ikke alltid være i tråd med UNHCRs anbefalinger.    

UNHCRs anbefalinger for praksis som gjelder asylsøkere fra Eritrea, UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs of Asylum-Seekers from Eritrea, ble utgitt i april 2011. UNHCR anbefaler at de fleste eritreere som flykter fra hjemlandet anses som flyktninger i henhold til kriteriene i flyktningkonvensjonen, særlig på grunnlag av forfølgelsesfare knyttet til forfølgelsesgrunnene ”politisk oppfatning” og ”religion”. Grupper der forfølgelsesfare kan presumeres, er blant annet: 1) personer som har desertert eller unndratt seg nasjonaltjeneste 2) politisk opposisjonelle eller dissidenter 3) journalister og andre ansatte i medier 4) fagforeningsmedlemmer og aktivister for arbeidsrettigheter 5) religiøse minoriteter 6) kvinner med spesielle profiler 7) lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller intersex-personer (LHBTI) 8) medlemmer av bestemte etniske minoriteter 9) ofre for menneskehandel.       

UNHCR påpeker at familiemedlemmer til personer som unndrar seg nasjonaltjeneste eller deserterer, kan risikere forfølgelse blant annet gjennom ”erstatningstjeneste og/eller bøter og fengslinger og kan knyttes til konvensjonsgrunnen ”spesiell sosial gruppe”.          

UDI er enig med UNHCR i at det kan foreligge risiko for forfølgelse ved retur til Eritrea for de gruppene som UNHCR påpeker som spesielt utsatte. 

3. Spørsmålet om eritreisk eller etiopisk statsborgskap

Etiopia og Eritrea var ett land frem til 1993 og før den tid var følgelig alle eritreere etiopiske statsborgere uansett om de bodde i det som i dag er Eritrea eller Etiopia. I forkant av folkeavstemningen i 1993, hvor eritreere skulle ta den endelige beslutningen om Eritreas uavhengighet, opprettet de eritreiske overgangsmyndighetene en valgkommisjon for å registrere alle med eritreisk opprinnelse som skulle delta i valget, både i Eritrea og utenlands, inkludert Etiopia.

For å få utstedt stemmekort måtte man fremlegge eritreisk id-kort. Dette id-kortet kunne man få ved å registrere seg som eritreer og man fylte inn et skjema der man oppga personopplysninger og spesifiserte hvorfor man anså seg selv som eritreer. Opplysningene måtte bekreftes av tre vitner. Utenfor Eritrea aksepterte eritreiske interessekontorer og ambassader også EPLF medlemskort som grunnlag for å utstede stemmekort.

Myndighetene i Etiopia og Eritrea bestemte i 1996 at innbyggerne i de to landene selv skulle få velge hvilken nasjonalitet de ville tilhøre, og at dette valget innebar frafall av den andre nasjonaliteten. Da grensekrigen mellom de to landene brøt ut, begynte Etiopia å deportere personer med eritreisk bakgrunn. Begrunnelsen for dette var at de som stemte ved folkeavstemningen i 1993 med det hadde tatt en beslutning om å bli eritreiske borgere, og følgelig hadde oppgitt sine etiopiske statsborgerskap uavhengig av hva de hadde stemt. Etiopiske myndigheter begrunnet dette med at de som deltok i folkeavstemningen samtidig hadde registrert seg som eritreiske statsborgere.

Utgangspunktet for å vurdere hvilket statsborgerskap søkeren har, er søkerens opplysninger sammenholdt med det formelle lovverket i Etiopia og Eritrea. Lovverket som regulerer dette området er først og fremst “Proclamation on Ethiopian Nationality, No 378 of 2003”, “Directives issued to determine the residence status of Eritreans living in Ethiopia, 2004” og “Eritrean Nationality Proclamation No 21/1992”. Da UDI er kjent med at det forekommer betydelig avvik mellom lovverk og praktisering, vil oppdatert informasjon om implementeringen av lovverket og forvaltningspraksis, som fremkommer i Landinfonotatet om statsborgerskap og oppholdstillatelse for eritreere og etiopiere med eritreisk bakgrunn, tillegges vesentlig vekt i statsborgerskapsvurderingene (se Landinfonotat Etiopia: Statsborgerskap og oppholdstillatelse for eritreere og etiopiere med eritreisk bakgrunn - 22. desember 2009, ekstern lenke).

På bakgrunn av det ovennevnte kan det settes opp noen vurderingskategorier om søkeren er etiopisk eller eritreisk statsborger.

1) Søkere som har deltatt i folkeavstemningen i 1993 eller som på andre måter har blitt eritreisk statsborger.

Denne kategorien består av søkere som har deltatt i folkeavstemningen eller tatt andre initiativ for å registrere seg som eritreiske borgere. Dette vil for eksempel inkludere alle som er i besittelse av eritreiske nasjonalt identitetskort eller pass, eller har avtjent eritreisk nasjonaltjeneste.

Etiopiske myndigheter besluttet i 1999 at alle som hadde stemt ved folkeavstemningen i 1993, og alle som hadde blitt innvilget eritreisk statsborgerskap, måtte registrere seg hos Security, Immigration and Refugee Authority, SIRRA. Registreringsperioden var fra 15. til 19. august 1999. Deretter ble de gitt seks måneders oppholdstillatelse og oppholdstillatelsen må fornyes hvert år. De som stemte ved folkeavstemningen, eller har blitt innvilget eritreisk statsborgerskap, men som ikke registrerte seg hos SIRRA blir ansett for å oppholde seg ulovlig i Etiopia.

Sannsynligheten for at eritreere som har oppholdt seg utenfor Etiopia i over ett år vil miste oppholdstillatelsen er ifølge Landinfos vurderinger stor.

I henhold til Landinfos vurdering vises det til at deltakelse i folkeavstemningen i 1993, vil utelukke muligheten for etiopisk statsborgerskap. Eritreiske myndigheter anerkjenner derimot ikke deltakelse i folkeavstemningen som bekreftelse på eritreisk statsborgerskap. Søkere med eritreisk opphav kan imidlertid henvende seg til den eritreiske ambassaden for å søke om eritreisk statsborgerskap. For å søke om eritreisk statsborgerskap kreves det at søkeren har eritreisk id-kort. Dersom søkeren ikke har eritreisk id-kort, kan ambassaden utstede id-kort til søkeren hvis han eller hun stiller med tre vitner som bekrefter søkerens eritreiske tilhørighet.

Utlendingsdirektoratet anser søkere i denne kategorien for å være eritreiske statsborgere, eller at de har rett på eritreisk statsborgerskap. Beskyttelsesbehovet vurderes dermed opp mot Eritrea.

2) Søkere som sannsynliggjør eritreisk opprinnelse uten å ha deltatt i folkeavstemningen

Denne gruppen søkere består av de som i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort at de er av eritreisk opprinnelse, men ikke er eritreiske statsborgere. Verken de eller deres foreldre har deltatt i referendum, eller foretatt seg andre handlinger for å registrere seg som eritreere. Det er uvesentlig både når søkerne reiste ut av Etiopia, og hvor lang botid de hadde i Etiopia før utreise. Det er videre ikke av betydning om søkeren har oppholdt seg i Eritrea, så fremt de ikke har registrert seg som eritreisk statsborger verken gjennom utstedelse av eritreiske id dokumenter eller avtjent eritreisk nasjonaltjeneste.

Disse søkerne fyller formelt sett vilkårene for å få etiopisk statsborgerskap, enten etter statsborgerskapsloven av 2003 og/eller etter direktivet av 2004. Det foreligger likevel usikkerhet med hensyn til om denne søkergruppen vil bli anerkjent av etiopiske myndigheter som etiopiske statsborgere ved en eventuell retur til Etiopia. Landinfonotatet viser til at beslutningsprosessen rundt innvilgelse av statsborgerskap ikke er åpen og at den til en viss grad er preget av vilkårlighet. Det vises videre til at det vil være forskjell mellom lovverket og praktiseringen når det gjelder anerkjennelse av disse som etiopiske statsborgere.

Utlendingsdirektoratet tar ikke stilling til om søkere i denne kategorien kan være etiopiske statsborgere, og legger til grunn at de er å anse som eritreiske statsborgere, som de selv har opplyst. Beskyttelsesbehovet vurderes dermed opp mot Eritrea. Det vises til prosedyren for å søke om eritreisk statsborgerskap beskrevet under kategori 1.

Hvis søkeren fyller vilkårene for innvilgelse av oppholdstillatelse etter utl. § 28 annet ledd eller utl. § 38 ved retur til Eritrea, må det foretas individuelle vurderinger med hensyn til om søkeren kan få beskyttelse i et annet land enn i Eritrea.  De sentrale vurderingstemaene her vil være om søkeren vil bli anerkjent som borger av et annet land enn Eritrea og om søkeren kan få effektiv beskyttelse der.

3) Søkere med eritreisk opphav som aldri har bodd i Etiopia eller Eritrea, men som har foreldre som har tilknytning til Etiopia

Denne søkergruppen omfatter de med eritreisk opprinnelse som ikke har bodd i Etiopia, men som har foreldre som har bodd i Etiopia

I disse sakene må det ses hen til om søkeren har registrert seg som eritreer, enten ved å ha deltatt i folkeavstemningen eller om søkeren har tatt andre skritt for å registrere seg som eritreer. Hvis søkeren har blitt registrert som eritreisk statsborger, eller deltatt i folkeavstemningen, vises det til vurdering og konklusjon under kategori 1.

Noen av disse søkerne fyller formelt sett vilkårene for å få etiopisk statsborgerskap etter statsborgerskapsloven av 2003. Det foreligger usikkerhet med hensyn til om disse søkerne vil bli anerkjent av etiopiske myndigheter som etiopiske statsborgere ved en eventuell retur til Etiopia. Beslutningsprosessen når det gjelder praktiseringen av lovverket, er etter Landinfos vurdering ikke åpen og til en viss grad preget av vilkårlighet. Landinfo viser i den forbindelse til en avhandling som konkluderer med at alle med eritreisk bakgrunn som oppholdt seg utenfor Etiopia da grensekrigen startet, ble fratatt statsborgerskapet sitt gjennom bestemmelsen av august 1999, jf. kategori 1, uavhengig om de hadde stemt ved folkeavstemningen eller ikke.

Det er også usikkerhetsmomenter knyttet til om disse søkerne vil kunne bli innvilget oppholdstillatelse i Etiopia.

Som tidligere vist til, vil søkere med eritreisk opphav ha rett til eritreisk statsborgerskap. Prosedyren for utstedelse av eritreisk statsborgerskap vil være den samme for denne kategorien søkere som beskrevet ovenfor.

UDI vil som hovedregel anse søkere med eritreisk bakgrunn som aldri har bodd i Etiopia, men som har foreldre som tidligere har bodd i Etiopia, som eritreiske statsborgere. Beskyttelsesbehovet vurderes i forhold til Eritrea.

4) Søkere som ikke sannsynliggjør sin anførte eritreiske opprinnelse

Denne kategorien søkere omfatter de som etter en helhetlig vurdering ikke sannsynliggjør sin eritreiske opprinnelse,

Søkere som ikke sannsynliggjør at de er av eritreisk opprinnelse, og hvor det derfor foreligger tvil om deres oppgitte identitet, skal som hovedregel avslås jf. UDI 2012-009 Avklaring av identitet. Dette gjelder både søkere som oppgir at de kun har oppholdt seg i Etiopia, og de som anfører, men ikke sannsynliggjør at de har vært bosatt i Eritrea.

Siden UDI ikke har kjennskap til søkerens statsborgerskap, kan UDI heller ikke vurdere beskyttelsesbehovet. Statsborgerskapet settes til ”ukjent” i vedtaket.

5) Søkere som er barn av foreldre som deltok i folkeavstemningen

Denne søkergruppen dreier seg om personer som var mindreårige på tidspunktet da foreldrene ble deportert til Eritrea, og som selv ble værende igjen i Etiopia. Disse har selv ikke bodd i Eritrea i ettertid.

Den etiopiske statsborgerskapsloven fra 2003 holder ikke barn ansvarlig for foreldrenes valg dersom foreldrene stemte ved folkeavstemningen i 1993. Formelt sett vil denne søkergruppen ha krav på etiopisk statsborgerskap hvis de fortsatt bor i Etiopia. Søkere som har forlatt Etiopia, må søke ved nærmeste ambassade og vil formelt sett ha krav på etiopisk statsborgerskap dersom det ikke foreligger en sikkerhetsrisiko. Det er imidlertid usikkerhet om dette blir fulgt i praksis. Da det er usikkerhet rundt praktiseringen av statsborgerskapsloven, legger Utlendingsdirektoratet til grunn at denne gruppen søkere er eritreere, som de selv har opplyst.

Det er Landinfos vurdering at søkere som var under 18 år da deres foreldre stemte ved folkeavstemningen i 1993, og som har forlatt Etiopia, i hovedsak vil være utelukket fra etiopisk statsborgerskap. Søkernes opplysninger om at de er å regne som eritreiske statsborgere legges i utgangspunktet til grunn. Søkernes beskyttelsesbehov vurderes opp mot Eritrea.

6) Søkere med eritreisk opphav som er gift med etiopisk statsborger

Denne gruppen søkere består av personer med eritreisk bakgrunn som er gift med etiopisk statsborger.

UDI legger til grunn at eritreiske statsborgere som er gift med etiopisk statsborger, vil få oppholdstillatelse i Etiopia. Dersom dette ikke er mulig, må søkeren dokumentere avslaget.

7) Søkere som har foreldre med både eritreisk og etiopisk bakgrunn

Denne kategorien søkere omfatter personer med foreldre hvorav den ene er eritreisk statsborger og den andre er etiopisk statsborger. Disse vil i utgangspunktet kunne søke om både eritreisk og etiopisk statsborgerskap via de respektive lands ambassader i Stockholm.

I følge den etiopiske statsborgerloven vil barn av foreldre med både etiopisk og eritreisk statsborgerskap kunne få etiopisk statsborgerskap. Følgende kriterier er gjeldende for å utstede pass til denne kategorien søkere:

• Det fremlegges dokumentasjon på relasjon mellom barn og den av foreldrene som er etiopisk statsborger.
• Søkeren må fremlegge mors eller fars etiopiske pass.
• Bevis på at søkeren er registrert som etiopier i oppholdslandet vedlegges søknaden.

Se Temanotat på Landinfo Etiopia: Statsborgerskap og oppholdstillatelse for eritreere og etiopiere med eritreisk bakgrunn - 22. desember 2009 (ekstern lenke).

Søkere som har mor eller far som er etiopisk statsborger, kan henvises til Etiopia. Slike søkere skal først vurderes opp mot Etiopia.  Dersom søkeren fyller vilkårene for innvilgelse av oppholdstillatelse etter utl. § 28 annet ledd eller utl. § 38 ved retur til Etiopia, vurderes søkeren opp mot retur til Eritrea. Søkeren kan henvises til å søke om eritreisk statsborgerskap siden en av foreldrene er eritreisk.

De sentrale vurderingstemaene her vil være om søkeren vil bli anerkjent som etiopisk eller eritreisk borger av myndighetene i de respektive land, og om søkeren kan få effektiv beskyttelse enten i Etiopia eller i Eritrea.

4. Velgrunnet frykt for forfølgelse av grunner som er nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

For å ha rett til beskyttelse etter denne bestemmelsen, må søkeren ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Hva som utgjør forfølgelse er definert i utlendingsloven § 29, mens forfølgelsesgrunnene er definert i utlendingsloven § 30. Det skal tas hensyn til om søkeren er barn, se utlendingsloven § 28 tredje ledd.

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt-2011-1481. Se mer om bevis- og troverdighetsvurdering i søknader om beskyttelse i UDI 2020-006.

4.1 Politisk oppfatning

4.1.1 Anførsler om desertering eller unndragning fra nasjonaltjenesten

Landinformasjon
Det er ifølge eritreisk nasjonaltjenestelov obligatorisk nasjonaltjeneste for kvinner og menn. Formell tjenestepliktig alder er endret flere ganger. UDI anvender den til enhver tid gjeldende lovgivning og praksis når det gjelder tjenestepliktig alder. Loven stadfester verneplikt bestående av et halvt års militærtrening, fulgt av tolv måneders aktiv tjeneste, som kan bestå av både militære og sivile oppgaver. I forbindelse med grensekonflikten med Etiopia om Badme-området som brøt ut i 1998, startet eritreiske myndigheter en massiv mobilisering. En fredsavtale ble underskrevet i desember 2000, men konflikten er ennå ikke endelig løst. Fremdeles er eritreiske myndigheter i beredskap, og det er ikke gjennomført noen demobilisering av hæren. Realiteten er derfor at mange blir værende i tjeneste i mange år.

I fraværet av fungerende demobiliseringsordninger rømmer mange eritreere fra nasjonaltjenesten.

Mange søkere fra Eritrea har anførsler knyttet til avtjening av nasjonaltjeneste. I retningslinjene her skilles det mellom følgende begrepskategorier:

• desertør – en som rømmer fra militæret, i fred eller i krig
• militærnekter – en som nekter å avtjene militærtjeneste av samvittighetsgrunner
• unndrager fra nasjonaltjenesten – en som ikke møter til tjeneste etter innkallelse, eventuelt en som rømmer for å unngå å få en innkallelse til tjeneste, men som er i tjenestepliktig alder
• en person som ved retur til Eritrea risikerer innrullering i nasjonaltjenesten, men som ikke regnes som desertør, militærnekter eller unndrager – se vurdering i
  punkt 5.2

Det fremkommer i flere rapporter at eritreere som har blitt tvangsreturnert risikerer utenomrettslige arrestasjoner og interneringer, mishandling og tortur. Eritreere som ble returnert fra Malta i 2002 og Libya i 2004 ble arrester ved ankomst til Eritrea og utsatt for tortur, se Amnesty International. Eritrea: Fear of Torture/Incommunicado Detention/Arbitrary killings: Thousands of People held at Adi Abeto Army Prison – 9. november 2004 (ekster lenke). Det er rapportert at de fleste av 1 200 eritreiske asylsøkere som ble tvangsreturnert fra Egypt til Eritrea i juni 2008, ble internert i militærleirer ved retur, se Amnesty International Eritrean Asylum-Seekers Face Deportation from Egypt - 19. desember 2008 (ekstern lenke). I desember 2008 var minst 740 av disse fremdeles i et militærfengsel, se Human Rights Watch. Service for Life. State Repression and Indefinite Conscription in Eritrea - april 2009 (ekstern lenke). Ved senere tvangsmessige returer til Eritrea er det rapportert at personer i tjenestepliktig alder har forsvunnet etter ankomst til landet, se U.S. Department of State: Country Reports on Human Rights Practices - 2009, utgitt 11. mars 2010 (ekstern lenke) som rapporterer om flere hundre unge menn og kvinner som ikke hadde fullført nasjonaltjenesten og som ble sendt tilbake til Eritrea fra Egypt i 2009. Mange av disse har blitt meldt forsvunnet av sine familier.

Bevisvurdering
Saksbehandleren skal vurdere om søkeren har vært i nasjonaltjeneste, eller om han eller hun har unndratt seg nasjonaltjeneste.

Risikovurdering
UDI legger til grunn at søkere som deserterer eller unndrar seg tjeneste, og som har forlatt landet ulovlig, har stor risiko for å bli utsatt for utenomrettslig arrestasjon, mishandling og tortur ved retur til Eritrea. Lengden på forvaringstiden er i hovedsak avhengig av den lokale militære overordnede, se Human Rights Watch Service for Life State Repression and Indefinite Conscription in Eritrea - april 2009 (ekstern lenke) og Landinfo Temanotat Eritrea: Nasjonaltjeneste- 20.mai 2016 (ekstern lenke).

Personer i tjenestepliktig alder, og personer som nærmer seg tjenestepliktig alder, vil som hovedregel ikke få innvilget utreisevisum i Eritrea og vil dermed ikke ha mulighet til å reise ut av landet på lovlig måte.

UDI legger til grunn at eritreiske statsborgere som har reist ulovlig ut av Eritrea, og som er i tjenestepliktig alder, eller nærmer seg tjenestepliktig alder, kan bli ansett som unndragere eller desertører av eritreiske myndigheter. Den ulovlige utreisen er sentral i vurderingen av hva personer som har unndratt seg tjeneste risikerer ved retur.

Personer som er i, eller nærmer seg, tjenestepliktig alder må sannsynliggjøre at de har reist ut av landet ulovlig for å kunne anses for å ha unndratt seg nasjonaltjeneste.

UDI legger til grunn at det svært sjeldent gis formelt fritak fra plikten til å gjennomføre nasjonaltjeneste, og at i den grad det eksisterer, er det stor grad av vilkårlighet i utstedelsen av slike fritak. Eventuelt fritak kan derfor ikke med sikkerhet knyttes til en bestemt definert kategori av personer, og det kan således ikke forutsettes at personer i tjenestepliktig alder er fritatt nasjonaltjeneste i kraft av deres kjønn, sivilstatus, livssituasjon osv. Av dette følger det at det ikke er noen forhåndsdefinerte kategorier av personer i tjenestepliktig alder som det er rimelig å anta at eritreiske myndigheter ikke vil anse som unndragere, dersom de reiser ut av landet uten utreisetillatelse.

Saksbehandleren skal vurdere i hver enkelt sak om det foreligger spesielle opplysninger som tilsier at søkeren av individuelle årsaker ikke vil bli ansett som unndrager eller desertør ved retur til Eritrea.

Saksbehandleren skal alltid foreta en individuell vurdering av hva den enkelte søkeren risikerer.

UDI legger til grunn at søkere som har desertert eller unndratt seg tjeneste risikerer å bli forfulgt ved retur til Eritrea. Eritreiske myndigheter vil tillegge søkeren en politisk opposisjonell holdning ved å ikke avtjene nasjonaltjenesten. Desertering eller unndragelse fra nasjonaltjeneste blir dermed noe mer omfattende enn en straffbar handling. Handlingen regnes som uttrykk for regimekritikk og blir derfor ansett som en forrædersk handling sett med eritreiske myndigheters øyne.

I vurderingen av om det foreligger en velgrunnet frykt for forfølgelse er det av underordnet betydning om søkeren har den politiske oppfatningen som fører til forfølgelsen, såfremt forfølgeren tillegger søkeren denne oppfatningen. Det er forfølgerens syn på søkerens handling som er avgjørende for om søkeren har en velgrunnet frykt for forfølgelse, jf. utl. § 30 annet ledd. Det er UDIs vurdering at straffen denne gruppen risikerer ved retur har sin årsak i den tillagte politiske oppfatningen. Årsakssammenhengen mellom forfølgelsen og en konvensjonsgrunn anses å være tilstede, uavhengig av om søkeren selv har noen opposisjonelle holdninger til regimet utover det å ønske å avslutte eller unndra seg nasjonaltjeneste.

Utfall
Søkere som har desertert fra nasjonaltjeneste eller som unndrar seg tjeneste, og har reist ulovlig ut av landet, anses for å ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse og fyller i utgangspunktet vilkårene for innvilgelse av beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. utl. § 30 første ledd bokstav d, jf. annet ledd. 

4.1.2 Anførsler om militærnekting av samvittighetsgrunner

Eritreiske myndigheter unntar ikke personer som nekter å gjennomføre militærtjeneste av samvittighetsgrunner.

Søkere som anfører at de nekter å avtjene militærtjeneste av samvittighetsgrunner, må redegjøre grundig for bakgrunn og overbevisning.

Risikovurderingen i tilknytning til fremtidig fare for forfølgelse vil i hovedsak bli den samme som i kapittel 4.1.1.

Dersom søkeren på grunn av religiøs eller politisk/moralsk overbevisning nekter militærtjeneste, og av den grunn risikerer forfølgelse, foreligger det årsakssammenheng med en eller flere av konvensjonsgrunnene. Politisk oppfatning og/eller religion er de mest aktuelle konvensjonsgrunnene.

Dersom vilkårene over er oppfylt, innvilges beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. utl. § 30 første ledd bokstav a og eller d.

4.1.3 Enslige mindreårige asylsøkere

De fleste enslige mindreårige anfører forhold knyttet til den eritreiske nasjonaltjenesten. Vurderingstemaene vil være tilsvarende vurderingene som gjøres der søkeren er voksen.

I tillegg vil alder i forhold til nasjonaltjenesten være et moment.

Flere rapporter omhandler at mindreårige kan bli rekruttert til militærtjeneste. Det er rapportert om at personer i nasjonaltjenesten kan være så unge som 16 år, se US Department of State 2009 Human Rights Watch: Eritrea, Utgitt 11. mars 2010 (ekstern lenke). UDI er kjent med at militære myndigheter, i fravær av fødselsattester eller annen aldersbestemmende dokumentasjon, ser hen til fysiske mål. I vurderingen om hvorvidt en søker under den formelle militærpliktige alderen har sannsynliggjort at han eller hun har desertert, bør det derfor blant annet ses hen til alderen og søkerens fysiske utvikling. Dersom vi legger til grunn at søkeren har desertert og risiko for forfølgelse dermed foreligger, innvilges søkeren beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. § 30 første ledd bokstav d, jf. annet ledd.

Mindreårige som nærmer seg militærpliktig alder og reiser ulovlig ut av landet, kan risikere forfølgelse ved retur til Eritrea. I følge Landinfos kilder vil eritreiske myndigheter sjelden utstede pass/utreisetillatelser til mindreårige i aldersgruppen 13-17 år da de nærmer seg militærpliktig alder. Ifølge nye ekspertuttalelser (Prof. Kibreab, se blant annet dom i Upper Tribunal ref) ligger den øvrige grensen for utstedelse av utreisetillatelser på 7 år. Ifølge andre kilder har myndighetene nektet å utstede utreisetillatelser til barn helt ned i 5 års alderen, se Landinfo responsnotat ”Eritrea: utstedelse av utreisetillatelser og ulovlig utreise” desember 2011 (ekstern lenke). Det er vanskelig å fastslå med sikkerhet hva som er den øverste grensen for utstedelse av utreisetillatelser, men Landinfo konkluderer med at grensen er synkende.

På bakgrunn av nyeste rapporter av desember 2011, se Landinfo responsnotat ”Eritrea: utstedelse av utreisetillatelser og ulovlig utreise” desember 2011 (ekstern lenke), og det usikre kildegrunnlaget, konkluderer UDI med at det kan være vanskelig for barn over 8 år å få utreisetillatelse.

Saksbehandleren må vurdere individuelt og konkret om hvorvidt barn som var 8 år eller eldre da de reiste ulovlig ut av Eritrea, kan bli ansett som unndragere fra nasjonaltjeneste ved retur.

Søkeren må være i stand til å redegjøre for den ulovlige utreisen.

Utfall
Dersom UDI legger til grunn at søkeren har reist ulovlig ut av Eritrea og nærmer seg nasjonaltjenestepliktig alder, foreligger det risiko for forfølgelse og søkeren innvilges beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. § 30 første ledd bokstav d, jf. annet ledd.

4.1.4 Anførsler om politisk opposisjonell virksomhet i Eritrea

Landinformasjon
Regjeringspartiet som i 1994 tok navnet Peoples Front for Democracy and Justice (PFDJ), er det eneste lovlige partiet i Eritrea. Det er ingen reell eller formell åpning for dannelse av politiske partier i Eritrea, og det er ingen muligheter for partipolitisk opposisjonsvirksomhet.

Det er ikke rapportert om organisert partipolitisk opposisjonell aktivitet i Eritrea. Fra 2001 har det ikke vært mulig å drive organisert myndighetskritikk inne i Eritrea. Menneskerettighetssituasjonen i Eritrea er blitt stadig forverret siden 2001. Dette gjelder særlig for personer som har stilt seg kritiske til eritreisk regime og til måten landet styres på. Eritrea regnes som et diktatur hvor all opposisjonell virksomhet er forbudt. Elleve tidligere regjeringsmedlemmer, omtalt som G-15, ble arrestert i 2001. En av dem som ble fengslet har blitt henrettet og åtte av de andre har omkommet i fengsel, se U.S. Department of State Eritrea Country Reports on Human Rights Practices -2009 utgitt 11. mars 2010. Bakgrunnen var at de i et brev uttrykte bekymring for situasjonen i landet. Journalister som skrev om kritikken er fengslet og uavhengige aviser er fremdeles stengt. Det er rapportert om fengslinger av andre politisk opposisjonelle og myndighetskritikere. De som er fengslet har ikke blitt fremstilt for noen domstol, og det forekommer sjelden formelle siktelser. Mange av disse opposisjonelle sitter fengslet på ukjent sted og har heller ingen kontakt med omverdenen, se Human Rights Watch: Service for Life State Repression and Indefinite Conscription in Eritrea - april 2009 (ekstern lenke).

Bevisvurdering
Søkere som anfører å ha vært politisk aktive i Eritrea, må ha inngående kjennskap til grupperingen de representerer, og må kunne forklare hvordan vedkommende har kunnet drive politisk virksomhet på tross av utstrakt overvåking fra myndighetenes side.

Risikovurdering
UDI legger til grunn at søkere som blir vurdert som politisk opposisjonelle av eritreiske myndigheter, med høy sannsynlighet risikerer å bli utsatt for forfølgelse.

I den individuelle risikovurderingen skal saksbehandleren ta stilling til om søkeren allerede har vært i myndighetenes søkelys, eventuelt på hvilken måte, og om hun eller han eventuelt vil fortsette sin politiske virksomhet ved retur til Eritrea.

UDI mener at årsakssammenheng foreligger dersom søkeren risikerer myndighetsforfølgelse på grunn av sin politiske aktivitet. Aktuell konvensjonsgrunn er ”politisk oppfatning”.

Det er ikke krav om at søkeren selv anser seg som en politisk opposisjonell. Søkere som av myndighetene tillegges en politisk oppfatning, kan falle inn under konvensjonsgrunnen, og det kan foreligge årsakssammenheng.

Utfall
Dersom vilkårene over er oppfylt, innvilges i utgangspunktet beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. § 30 første ledd bokstav d, jf. annet ledd.

4.1.5 Sur place anførsler - faren for forfølgelse er oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet

4.1.5.1 Anførsler om politisk aktivitet i eksil

Søkere som har bedrevet politisk opposisjonsaktivitet i eksil, kan stå i fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Eritrea. På bakgrunn av en stor diaspora, hvor mange fremdeles er positive til den sittende regjeringen, kan det ikke utelukkes at eritreiske myndigheter er informert om virksomheten. Dette gjelder ikke kun for personer som har hatt en fremtredende posisjon, men vil også kunne gjelde for personer med en mer begrenset politisk opposisjonell aktivitet.

Søkere som anfører en slik aktivitet, må vise betydelig kjennskap til partiet de representerer og virksomheten og organiseringen av partiet. De må også kunne redegjøre detaljert for egen virksomhet.

I tilfeller hvor søkere har vært tilknyttet politisk virksomhet i eksil, og utført synlig aktivitet av opposisjonell art, og som følge av dette risikerer forfølgelse gis det i utgangspunktet tillatelse etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. fjerde ledd første punktum. I vurderingen om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det legges særlig vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse jf. utl. § 28 fjerde ledd, annet punktum.

4.1.5.2 Anførsler om politisk virksomhet i Norge

Noen søkere, særlig de som har oppholdt seg lenge i Norge, anfører frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet fordi de har meldt seg inn i et eritreisk opposisjonsparti i Norge. Søkere med slike anførsler må vise til profilert og synlig aktivitet i Norge, og det må være sannsynlig at hjemlandets myndigheter har kjennskap til aktiviteten. Dersom søkeren har hatt en synlig og profilert virksomhet, gis i utgangspunktet tillatelse etter sur-place vurdering, jf. utl. § 28 fjerde ledd. I vurderingen om det skal gjøres unntak fra hovedregelen, skal det legges særlig vekt på om beskyttelsesbehovet skyldes handlinger som er straffbare etter norsk lov, eller om det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse jf. utl. § 28 fjerde ledd, annet punktum.

4.2 Religion

4.2.1 Anførsler om medlemskap i kristne minoritetsgrupper

Landinformasjon
Eritrea vedtok ved proklamasjon i mai 2002 at alle religiøse foreninger utenom katolikker, kristen ortodokse, muslimer og protestanter, skulle registreres eller opphøre å eksistere. Mange kristne minoritetsgrupper har blitt utsatt for myndighetsovergrep etter dette. Myndighetene hevder at gruppene undergraver det eritreiske samfunn, er finansiert fra utlandet, ikke oppgir medlemstall og finansieringskilder, og i tillegg har flere andre skjulte agendaer, se Landinfo temanotat: Bakgrunnsnotat om Eritrea, 16.04.2007.

UDI er kjent med at utøvere av minoritetsreligioner risikerer å bli fengslet, uten at de fremstilles for domstolene. Det er rapportert om at medlemmer av minoritetsreligionene er utsatt for overgrep i fengslene og at de er tvunget til å skrive under på at de ikke lenger vil utøve sin tro, se bl.a. Freedom House ”Freedom in the world – Eritrea 2007”, Human Rights Watch “World Report 2007- Eritrea” (ekstern lenke), Amnesty International, ”You have no right to ask” – Government resists scrutiny on human rights, May 2004 (ekstern lenke), Kjetil Tronvoll: The Lasting Struggle for Freedom –aug 2009, Human Rights Watch Service for Life State Repression and Indefinite Conscription in Eritrea 16. april 2009 (ekstern lenke).

Bevisvurdering
Saksbehandleren skal ta stilling til om søkeren har sannsynliggjort tilknytning til en minoritetsreligion. Søkere som anfører å være medlemmer, eller ha tilknytning til en religiøs minoritet, må ha kunnskap om sentrale elementer i religionen.

Risikovurdering
Avgjørende for risikovurderingen er om søkeren i fremtiden risikerer forfølgelse på grunn av sin religiøse tilhørighet. Momenter i vurderingen er om søkeren allerede er i myndighetenes søkelys grunnet sin religiøse aktivitet, hvordan søkeren allerede har praktisert sin tro, og hvordan søkeren vil praktisere sin tro ved retur.

Konvensjonsgrunn er ”religion”, og saksbehandleren skal ta stilling til om søkeren risikerer myndighetsforfølgelse på grunn av tilhørighet til den aktuelle menigheten. Det kan forekomme at eritreiske myndigheter tillegger søkeren en religiøs tilhørighet uten at hun eller han selv mener å tilhøre en slik menighet. I vurderingen av om det foreligger en velgrunnet frykt for forfølgelse er det av underordnet betydning om søkeren tilhører menigheten/religionen som fører til forfølgelsen, såfremt forfølgeren tillegger søkeren tilhørighet til menigheten/religionen. Det er forfølgerens syn på søkerens handling som er avgjørende for om søkeren har en velgrunnet frykt for forfølgelse, jf. utl. § 30 annet ledd.

Utfall
Dersom alle vilkårene over er oppfylt innvilges beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd jf. utl. § 30 første ledd bokstav a.

4.2.2 Anførsler om medlemskap i de lovlige religionene

Medlemmer av de lovlige religionene har i noen grad også vært utsatt for reaksjoner fra myndighetene de siste åra. Både kristne og muslimer er arrestert. En konkret vurdering av anførslene knyttet opp mot rapporter og landkunnskap er nødvendig.

En konkret vurdering av bevis, risiko for forfølgelse og årsakssammenheng med konvensjonsgrunnen ”religion” er også her nødvendig, jf. ovenfor.

Beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd, bokstav a, jf. annet ledd, jf. utl. § 30 første ledd bokstav a, kan innvilges til medlemmer av de fire store religioner hvis vilkårene over er oppfylt.

4.2.3 Sur place- anførsler - faren for forfølgelse er oppstått etter at søkeren forlot hjemlandet

For medlemmer av minoritetsreligioner som har hatt opphold i utlandet etter tidspunktet for proklamasjonen i mai 2002, kan det være aktuelt å vurdere sur place. Det er tilfeller der forfølgelsesfaren oppstår etter utreise, uavhengig av om søkeren anfører at de har påbegynt sin religiøse aktivitet før eller etter at de forlot Eritrea. Hvis vilkårene er oppfylt, innvilges beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd, bokstav a, jf. annet ledd, jf. fjerde ledd første punktum. Det må foretas en vurdering om det skal gjøres unntak fra hovedregelen jf. utl. § 28 fjerde ledd, annet punktum. 

4.3 Medlemskap i en spesiell sosial gruppe

4.3.1 Anførsler om familiemedlemmers desertering/unndragning fra nasjonaltjeneste

Landinformasjon
Siden juni 2005 har eritreiske myndigheter utstedt høye bøter og/eller arrestert og fengslet nære familiemedlemmer til eritreere som har desertert eller unndratt seg nasjonaltjeneste. Det er blitt rapportert at nære familiemedlemmer har blitt tvunget til å betale en høy bot eller tvunget til tjeneste for å erstatte desertøren eller unndrageren. Andre rapporterte sanksjoner er tilbaketrekning av lisenser for å drive handel og forretninger, samt tap av eiendom og jord.

Det er videre rapportert at familiemedlemmer på generelt grunnlag kan risikere fengsling med varighet på opptil seks måneder, jf Human Rights Watch. Service for life State Repression and Indefinite Conscription in Eritrea -16.04.2009 (ekstern lenke). UNHCR viser til at myndighetene bruker arrestasjon og fengsling av nære familiemedlemmer som ett av midlene for å hindre den omfattende deserteringen fra eritreisk nasjonaltjeneste, se UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs for Asylum-Seekers from Eritrea - april 2011 (ekstern lenke). Fengselsforholdene i Eritrea er generelt sett preget av at de innsatte blir utsatt for overgrep i varierende grad for å gi informasjon eller kun som en del av straffen.

Bevisvurdering
Søkere som anfører at de har barn eller andre nære familiemedlemmer i nasjonaltjeneste som har rømt, eller unndratt seg tjeneste, må kunne forklare hvorfor de er kommet i myndighetenes søkelys. 

Risikovurdering
Saksbehandleren må ta stilling til om søkeren har sannsynliggjort at han eller hun vil kunne bli utsatt for forfølgelse ved retur til Eritrea. UDI mener at familiemedlemmer til desertører eller unndragere ikke på generelt grunnlag risikerer forfølgelse. Det er her lagt vekt på at straffereaksjonene mot familiemedlemmene er avhengig av en rekke forhold og at det ikke er noen automatikk i reaksjonene. Fengselsforholdene kan også generelt sett være relativt bedre for denne gruppen enn for nasjonaltjenestepliktige og kristne minoritetsgrupper, se Landinfo Temanotat Eritrea Nasjonaltjeneste – 20.05.2016 (ekstern lenke). 

I vurderingen av fremtidig forfølgelsesfare vektlegges tidligere reaksjoners art og omfang. Lengden på perioden fra opplevde reaksjoner og frem til utreise tillegges betydning. Det ses hen til den militære posisjonen til personen som har desertert. Dersom personen hadde en viktig eller mer strategisk rolle i militære, er det større sannsynlighet for at det vil bli iverksatt reaksjoner mot et familiemedlem. Det ses videre hen til om personen var hjemme på permisjon eller på tjenestestedet da han eller hun deserterte. Det legges vekt på om familiemedlemmet kan ha hjulpet personen med å desertere eller unndra seg tjeneste. Dersom deserteringen skjer mens den tjenestepliktige er hjemme på permisjon, er det større sjanse for reaksjoner mot familiemedlemmene enn om den skjer i forbindelse med utføring av tjenesten, se Landinfo Temanotat Eritrea Nasjonaltjeneste – 20.05.2016 (ekstern lenke). Dersom familiemedlemmet har hjulpet personen med å unndra seg tjeneste eller desertere, kan det føre til to års fengsling eller en bot, se Home Office Country of Origin Information Report Eritrea - 8. juni 2010 (ekstern lenke).   

Forfølgelsen må ha årsakssammenheng med konvensjonsgrunnen ”medlemskap i en spesiell sosial gruppe”. Den spesielle sosiale gruppen vil kunne defineres som ”familiemedlem til desertør/unndrager fra den eritreiske nasjonaltjenesten”.

Utfall
Det må vurderes konkret og individuelt i hver enkelt sak om vilkårene er til stede for å innvilge beskyttelse etter utl. § 28 første ledd bokstav a jf. annet ledd, jf. § 30 første ledd bokstav c.  De som vil kunne innvilges beskyttelse etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, er de familiemedlemmene som kan anses for å stå i en reell fare for å bli utsatt for forfølgelse ved retur på bakgrunn av at de er i en nær familierelasjon med en desertør/unndrager.

Dersom vilkårene ikke er tilstede for å innvilge beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, skal det foretas individuelle vurderinger om søkeren likevel kan innvilges en tillatelse, jf. utl. § 28 syvende ledd, jf. punkt 7.1.

4.3.2 Anførsler om kjønnsrelatert forfølgelse

For behandling av disse sakene vises det til Arbeids- og inkluderingsdepartementets retningslinjer G-08/2012.

4.3.2.1 Anførsler om overgrep i nasjonaltjenesten

Landinformasjon
Kvinner er en særlig utsatt gruppe i det eritreiske forsvaret. Rapporter om seksuelle overgrep, mishandling og diskriminering av kvinner i eritreisk militære foreligger, jf bl.a. Amnesty International, ”You have no right to ask” – Government resists scrutiny on human rights, May 2004, Human Rights Watch Service for Life State Repression and Indefinite Conscription in Eritrea - april 2009 (ekstern lenke).

Bevisvurdering
Kvinner som anfører frykt for overgrep i militæret, må kunne forklare seg om allerede opplevde overgrep. Dersom søkeren ikke tidligere har opplevd overgrep, men frykter fremtidige overgrep, må hun forklare hva som gjør at hun konkret står i en slik fare. Se også den generelle bevisvurderingen for de som anfører å ha avtjent nasjonaltjeneste, punkt 4.1.1.

Risikovurdering
Ved risikovurderingen kan saksbehandleren som utgangspunkt legge til grunn at søkeren vil bli returnert til samme enhet som hun rømte fra. I mange tilfeller, der lederen av den militære enhet kvinnen tilhører anses som forfølgeren, vil risikoen for fremtidig forfølgelse være til stede.

Saksbehandleren må imidlertid gjøre en individuell vurdering av om den enkelte kvinne risikerer å bli sendt tilbake til nasjonaltjeneste. Dersom hun har fått barn, er det lavere sannsynlighet for at hun vil bli gjeninnkalt, se Concluding comments of the Committee on the Elimination of Discrimination against Women: Eritrea, s.3 (ekstern lenke).

Aktuell konvensjonsgrunn når det gjelder kjønnsrelatert forfølgelse i eritreisk militære er ”medlemskap i en spesiell sosial gruppe”. Definisjonen av sosial gruppe i disse sakene vil være ”kvinner i eritreisk militære”.

Utgangspunktet for vurderingen av om årsakssammenheng foreligger, vil være om risikoen for forfølgelse har sin årsak i at søkeren er ”kvinne i eritreisk militære”.

Dersom det er en militær leder som utsetter søkeren for forfølgelse, vil han kunne anses å være en representant for myndighetene og dermed statlig forfølger. UDI legger til grunn at årsakssammenheng foreligger i disse tilfellene.

Utfall
Dersom vilkårene er oppfylt, innvilges i utgangspunktet beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. § 30 første ledd bokstav c.

4.3.2.2 Anførsler om tvangsekteskap

Rettslig utgangspunkt
Se punkt 3.1 i instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet: Retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse, G-08/2012.

Se UDI 2015-007: Tvang, vold og barneekteskap i søknader om beskyttelse. Her finner du blant annet veiledning om utredningsplikten i denne typen saker.

Landinformasjon
Eritreas lovgivning forbyr tvangsgifte og setter minimumsalder til 18 år for inngåelse av ekteskap. Imidlertid forekommer det at unge jenter blir giftet bort mot sin vilje.

Bevisvurdering
I bevisvurderingen skal saksbehandleren avgjøre om kvinnen har motsatt seg tvangsgifte, eller om hun har brutt ut av et ekteskap hun er tvunget inn i. Søkeren må forklare seg detaljert om forholdene rundt ekteskapsinngåelsen. Søkeren skal også redegjøre grundig for ektefellens/fremtidig ektefelles identitet. Det bør fremkomme en detaljert forklaring angående omstendighetene rundt den planlagte ekteskapsinngåelsen i disse sakene.

Risikovurdering
Å leve i et tvangsekteskap kan vurderes som forfølgelse. Konsekvensene av å motsette seg tvangsgifte må videre vurderes. En kvinne som motsetter seg tvangsgifte, kan risikere sosial og familiær utstøtelse. Slik utstøtelse vil i seg selv ikke utgjøre forfølgelse. Saksbehandleren skal i disse sakene vurdere hvilke konsekvenser det har for kvinnen dersom hun utstøtes, og om disse konsekvensene kan defineres som forfølgelse i konvensjonens forstand eller gi grunnlag for en tillatelse jf. utl. § 38, jf. § 28 syvende ledd. Det er avgjørende hvilket nettverk kvinnen har, og hvilke muligheter hun har for å klare seg i hjemlandet sitt.

Eritrea har lovforbud mot tvangsgifte, men UDI legger til grunn at myndighetene ikke har evne og vilje til å følge opp lovforbudet, og at staten derfor ikke kan gi søkeren beskyttelse, se Concluding comments of the Committee on the Elimination of Discrimination against women: Eritrea, 03.02.2006, s. 5 (ekstern lenke).

Utgangspunktet for vurderingen av om årsakssammenheng foreligger, vil være om risikoen for tvangsekteskap har sin årsak i medlemskapet i den spesielle sosiale gruppen. Dersom søkeren ikke utsettes for tvangsekteskap på grunn av sin tilhørighet til den spesielle sosiale gruppen, må årsaken til myndighetenes eventuelle manglende beskyttelse vurderes. Dersom manglende beskyttelse fra myndighetene skyldes en konvensjonsgrunn, vil kravet til årsakssammenheng være oppfylt.

Søkere som kan være utsatt i Norge
Saksbehandlere må være oppmerksom på at enkelte asylsøkere kan være utsatt for tvangsekteskap eller annen vold i nære relasjoner i Norge, se UDI 2015-007.

DUF registreringer
For registreringer i DUF i tvangsekteskapssaker eller annen vold i nære relasjoner, se UDI 2015-007 punkt 8.

4.3.2.3 Anførsler om kjønnslemlestelse

UDI skal av eget tiltak utrede risikoen for kjønnslemlestelse dersom generelle og/eller kjente individuelle forhold tilsier det, se GI-03/2012. Se Retningslinjer om kjønnslemlestelse i søknader om beskyttelse fra mindreårige asylsøkere (UDI 2015-011) for nærmere veiledning om utredningsplikten og om hvordan slike saker håndteres. Veiledning for intervju gis i vedlegg 1 til UDI 2015-011.

Hvis søkeren er jente under 18 år fra Eritrea vil vi som utgangspunkt ha plikt til å utrede risikoen for kjønnslemlestelse ved retur. Unntak vil være dersom jenta har rett til beskyttelse av andre grunner.

Landinformasjon
Kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Eritrea, men til tross for dette forbudet, er kjønnslemlestelse stadig utbredt.  Over 90 % av eritreiske kvinner er kjønnslemlestet, uavhengig av religiøs bakgrunn. Det er antatt at praksisen er mest utbredt på landsbygda, men også en høy prosentandel utsettes for kjønnslemlestelse i Asmara og i de andre store byene.

Bevisvurdering
Saksbehandleren skal kartlegge hvem som ønsker å utsette jenta for kjønnslemlestelse og på hvilken måte det vil skje. Saksbehandleren skal kartlegge foreldrenes holdninger til kjønnslemlestelse, og deres evne og vilje til å beskytte jentebarnet mot overgrepet. Foreldrene må også fortelle om utbredelsen av kjønnslemlestelse i familien, og de må redegjøre for hvilke sanksjoner de kan bli utsatt for dersom de utelater å omskjære jentebarnet.

UDI kan i særskilte tilfeller anmode om dokumentasjon på at barnet ikke er kjønnslemlestet. Dette er i første rekke aktuelt dersom foresattes troverdighet er svekket.

Risikovurdering
Jentebarn fra Eritrea kan ha en velbegrunnet frykt for kjønnslemlestelse.  I risikovurderingen skal saksbehandleren se hen til hvem som tar beslutningen om kjønnslemlestelse og foreldrenes syn på praksisen. De sentrale vurderingsmomenter er foreldrenes evne og vilje til å forhindre at overgrepet blir utført.

Myndighetsbeskyttelse kan ikke legges til grunn i disse sakene. Selv om kjønnslemlestelse er forbudt ved lov i Eritrea, og eritreiske myndigheter jobber aktivt mot kjønnslemlestelse, er praksisen fortsatt utbredt i landet.

Utfall
I de tilfellene hvor man kan etablere en årsakssammenheng mellom konvensjonsgrunnen medlemskap i en spesielle sosiale gruppen og forfølgelsen, skal det i utgangspunktet gis beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. § 30 første ledd bokstav c.

Den spesielle sosiale gruppen kan defineres som ”eritreiske jentebarn”.

Opplysningsplikt til barnevernet
Hvis det er grunn til å anta at kjønnslemlestelse kan bli gjennomført selv om barnet gis oppholdstillatelse i Norge, skal barnevernet varsles, se punkt 4.2 i UDI 2015-011.

Tillatelse til medfølgende familiemedlemmer
UDI kan innvilge oppholdstillatelse til familiemedlemmene etter utlendingsloven § 38, dersom hensynet til barnets beste og familiens enhet tilsier det, se punkt 6.2 i UDI 2015-011. Hvis det er grunn til å anta at kjønnslemlestelse kan bli gjennomført selv om barnet gis oppholdstillatelse i Norge, skal saksbehandleren vurdere å sette vilkår for fornyelse i foreldrenes oppholdstillatelse, se GI-05/2015 og punkt 8 i UDI 2015-011.

Reisebevis
Hvis barnet risikerer kjønnslemlestelse i flere land enn hjemlandet, kan reisebeviset unntas for reiser til disse landene, se punkt 7 i  UDI 2015-011.

4.3.2.4 Anførsler om kjønnsrelatert forfølgelse fra lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller intersex-personer (LHBTI)

For behandling av disse saker viser vi til instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet GI-07/2012.

Landinformasjon
Homofili er forbudt ved lov i Eritrea og UDI har svært lite informasjon om omfanget av sanksjoner fra myndighetenes side på dette feltet. Det er imidlertid rapportert at LHBTI-personer som er kjent for eritreiske myndigheter har blitt arrestert og fengslet, jf. UNHCR Eligibility Guidelines for Assessing the International Protection Needs for Asylum-Seekers from Eritrea - april 2011 (ekstern lenke). Det bemerkes at homofili er meget tabubelagt i Eritrea, og LHBTI personer kan bli utsatt for grov sosial stigmatisering og diskriminering.

Bevisvurdering
Søkeren må forklare seg om hun eller han har levd ut sin legning før utreise fra Eritrea, på hvilken måte dette er gjort og om dette har medført problemer for søkeren. Søkeren må også forklare om eritreiske myndigheter eller andre er kjent med søkerens legning.

Risikovurdering
Det må foretas en konkret vurdering av om LHBTI søkere risikerer forfølgelse i det enkelte tilfellet.

UDI anser LHBTI personer i Eritrea som en spesiell sosial gruppe i konvensjonens forstand, og at LHBTI personer på grunn av sin legning kan risikere reaksjoner som kan karakteriseres som forfølgelse. Dersom søkeren risikerer forfølgelse som følge av å være LHBTI person, vil kravet til årsakssammenheng mellom forfølgelsen og tilhørigheten til en ”spesiell sosial gruppe” være oppfylt, jf. UNHCR Guidance Note on Refugee Claims Relating to Sexual Orientation and Gender Identity - 2008 (ekstern lenke).

Utfall
Dersom alle vilkårene over er oppfylt, innvilges beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. utl. § 30 første ledd bokstav c.

5. Reell fare for overgrep uten sammenheng med en forfølgelsesgrunn

Dersom vilkårene etter utl. § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt, skal saksbehandleren vurdere om søkeren står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. utl. § 28 første ledd bokstav b. Ved vurderingen skal det tas hensyn til om søkeren er barn, jf. utl. § 28 tredje ledd. Bestemmelsen skal reflektere folkerettslige forpliktelser til å gi beskyttelse utover det som følger av flyktningkonvensjonen. EMDs avgjørelser som gjelder EMK artikkel 3 er særlig relevant for tolkningen.

5.1 Den generelle sikkerhetssituasjonen

Se UDI 2020-015 Den generelle sikkerhetssituasjonen i søknader om beskyttelse.

5.2 Nasjonaltjeneste

Søkere som ved retur til Eritrea risikerer innkalling til nasjonaltjenesten kan ha rett til beskyttelse etter utl. § 28 første ledd bokstav b.  UDI legger til grunn at det eritreiske nasjonaltjenestesystemet bryter med forbudet mot tvangsarbeid i EMK art 4 nr. 2 og forbudet mot tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i EMK art. 3. Vi legger videre til grunn at tjenesten ikke faller inn under noen av unntakene i art. 4 nr. 3. 

UDI må foreta konkrete vurderinger av beskyttelsesbehovet, basert på søkerens individuelle forhold og den til enhver tid foreliggende landinformasjon, se instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet GI-13/2018 - Instruks om praktisering av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b – nasjonaltjenesten i Eritrea.

6. Utelukkelse fra retten til anerkjennelse som flyktning, utlendingsloven § 31

En person som i utgangspunktet omfattes av beskyttelsesbestemmelsene i utl. § 28 første ledd, kan utelukkes fra flyktningstatus dersom det er alvorlig grunn til å anta at søkeren har begått alvorlige forbrytelser mot freden, en krigsforbrytelse en forbrytelse mot menneskeheten, har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse eller har gjort seg skyldig i handlinger som er i strid med FNs mål og prinsipper, jf. utl. § 31 første ledd.

Dersom det er holdepunkter for at søkeren har gjort seg skyldig i forhold som nevnt i utl. § 31 første ledd bokstav a og b og c, skal saken sendes til UDI Kontroll for vurdering av utelukkelse fra retten til anerkjennelse som flyktning. For Eritrea gjelder dette spesielt for søkere som har hatt en posisjon i sikkerhetstjeneste, lederansvar i det militære eller som har arbeidet som fengselsvokter. Personer som har hatt høyere posisjon i statsadministrasjonen skal også sendes til UDI Kontroll for vurdering.

7. Sikkerhetssaker

Saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn («sikkerhetssaker») skal behandles etter reglene i utlendingsloven kapittel 14. Det er UDI Kontroll som har ansvar for å avgjøre sikkerhetssaker og for den videre oppfølgingen med PST eller Utenriksdepartementet og eventuell foreleggelse for Justis- og beredskapsdepartementet.

Saksbehandleren skal sende saken til UDI Kontroll dersom den berører eller kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Ved tvil bør saken oversendes. Saken skal oversendes uavhengig av utfall. En veiledende indikatorliste er gitt i punkt 5 i GI-10/2022 Instruks om behandling av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter utlendingsloven kapittel 14, § 35, og saker etter eksportkontrollregelverket.

I saker fra Eritrea vil personer på høyt nivå innen statsadministrasjonen og militære være særlig aktuelle varslingssaker. Det samme gjelder personer som har hatt en eller annen form for tilknytning til etterretnings og sikkerhetstjenesten.

Den eritreiske stat antas videre å gi materiell og økonomiske støtte samt opplæring til grupper/organisasjoner i nabolandene. Dette gjelder blant annet den listeførte organisasjonen Al-Shabab i Somalia. Personer tilknyttet denne gruppen kan tenkes å ha opphold i Eritrea.         

8. Vurdering av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket, utlendingsloven § 38

Ved anvendelsen av utlendingsloven § 38 skal saksbehandleren foreta en vurdering av søkerens individuelle situasjon, jf. utlendingsforskriften § 8-1. Det er ikke avgjørende hvilken nasjonalitet søkeren tilhører eller hvilket geografisk område han eller hun kommer fra, men hvilke forutsetninger den enkelte søkeren har for å returnere til hjemlandet. Ved vurderingen kan det legges vekt på momentene som er nevnt utlendingsloven § 38 annet ledd. For saker som gjelder barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, se utlendingsloven § 38 tredje ledd.   

Som vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 kreves det at søkeren fremskaffer dokumentasjon for sin identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-12. Hva som anses som gyldig dokumentasjon fremkommer av UDI 2012-009, jf. instruks AI-103/2009. Dersom søkeren ikke fremlegger dokumentasjon er hovedregelen at søknaden skal avslås, jf. UDI 2012-009. Der vi likevel gir en tillatelse etter utlendingsloven § 38, begrenses i utgangspunktet tillatelsen etter utlendingsloven § 38 femte ledd.

8.1 Anførsler om sosioøkonomiske forhold

Den humanitære situasjonen i Eritrea er forverret og anses nå som svært vanskelig. Det er manglende tilgang på basisvarer, og mange eritreere er helt avhengig av overføringer fra slektninger i utlandet for å overleve. Den vanskelige humanitære situasjonen vil ikke alene være tilstrekkelig til å innvilge tillatelse på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn, men kan være et moment i helhetsvurderingen av om utlendingsloven § 38, kan komme til anvendelse.

I vurderingen av om det er utilrådelig å henvise kvinner til retur til Eritrea må det foretas en konkret individuell vurdering om vilkårene for en humanitær tillatelse er oppfylt. Momenter som vil være av betydning i vurderingen når det gjelder om en kvinne vil kunne klare seg selv ved retur er egen ressurssituasjon og tilgjengeligheten av et sosialt nettverk.

Angående kvinnens nettverk vektlegges det særlig om hun har familie eller nære bekjente på kjent sted, eller på et sted det vil være mulig for søkeren å oppspore, da nettverk er av stor betydning for å kunne skaffe seg en bopel i Eritrea.

UDI tar imidlertid hensyn til om kvinnen har barn og dermed forsørgingsbyrde. Kvinnens alder og hennes språkkunnskaper vil også kunne tillegges vekt.

Andre hensyn i vurderingen er om søkeren kommer fra en by eller landsby, fra moderne eller tradisjonelle omgivelser, og om hun har arbeidserfaring og dermed tidligere har utvist evne til å klare seg selv.

Saksbehandleren foretar en helhetsvurdering av ovennevnte momenter om det anses tilrådelig å returnere en kvinne til Eritrea. UDI legger som hovedregel til grunn at kvinner ikke vil kunne klare seg på egen hånd i Eritrea.

Det kan i spesielle tilfeller være utilrådelig å henvise en mann til retur til Eritrea hvis det foreligger opplysninger som tilsier at det vil være særdeles vanskelig for denne mannen å kunne klare seg selv ved retur.

I noen saker vurderer UDI at risikoen for at søkeren ved retur kan miste livet eller bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling for å ligge under den risikoterskel som kreves etter utl. § 28 første ledd, jf. utl. § 73. Søkeren har derfor ikke krav på beskyttelse i Norge. På grunn av usikkerhet om retursituasjonen samt en mulig fare for reaksjoner, kan retur likevel anses som utilrådelig. Det at søkeren har forlatt landet ulovlig er et moment i denne vurderingen. Det sees hen til om søkeren er i en kategori som er utelukket fra utreisevisum på grunn av militærpliktig alder. I saker hvor både humanitære hensyn og beskyttelseshensyn gjør seg gjeldende kan det samlet sett være tilstrekkelig tungtveiende grunner til å innvilge opphold i medhold av utl. § 38.

8.2 Anførsler om helseproblemer

Utgangspunktet er at fysiske og psykiske helseproblemer ikke alene kan danne grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. For at påberopte helseproblemer skal kunne danne grunnlag for tillatelse, må disse være av svært alvorlig karakter. Helsemessige anførsler vurderes også ut fra om de er knyttet til voksne eller barn. UDI legger større vekt på helseanførsler dersom disse gjelder barn. Det forhold at den generelle standarden på behandlingstilbudet er bedre i Norge enn i Eritrea, vil ikke bli tillagt avgjørende betydning i vurderingen av innvilgelse av tillatelse på humanitært grunnlag. Det er ikke avgjørende om behandlingstilbudet finnes på søkerens hjemsted, så lenge det er tilgjengelig andre steder i Eritrea.

Generelt legger UDI til grunn at helsesektoren i Eritrea er sterkt begrenset når det gjelder fasiliteter, kompetanse, utstyr og medikamenter, og at det kan foreligge stor grad av vilkårlighet om en person vil kunne få et behandlingstilbud.

Etter praksis må det foreligge en alvorlig sinnslidelse for at psykiske problemer alene skal kunne gi grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Det stilles strenge krav til alvorlighetsgraden av psykiske lidelser. Mindre alvorlige lidelser som lette og moderate depresjoner, angst, tvangslidelser og vanlige former for posttraumatiske stresslidelse (PTSD) gir ikke alene grunnlag for oppholdstillatelse i Norge. Etter det UDI kjenner til, er det psykiatriske behandlingstilbudet fraværende i Eritrea. Saksbehandler må ta dette forholdet med i helhetsvurderingen av saker med anførsler knyttet til psykiske problemer i Norge for eritreiske asylsøkere.

Det er omfattende stigmatisering og sosial sanksjonering av hiv-syke i det eritreiske samfunnet. UDI legger til grunn at behandlingstilbudet for HIV og AIDS i Eritrea ikke er adekvat, og at søkere ikke kan forventes å få forsvarlig medisinsk behandling ved retur til Eritrea. Tilgjengelig tallmaterialet for antallet hiv pasienter som mottar antiretroviral (ARV) behandling og ARV-dekningsgrad i Eritrea varierer i forhold til ulike kilder. Det anslås at dekningsgraden for ARV behandling i Eritrea var 12-25 % i 2007, se Landinfo Temanotat Eritrea: Hiv/Aids, tuberkulose og diabetes 7. juni 2013 (ekstern lenke).

Tilgangen og kvaliteten på alternativ andre- og tredjelinjebehandling i Eritrea er ikke kjent.

Søkere med helserelaterte anførsler vurderes i utgangspunktet opp mot en innvilgelse av tillatelse etter utl. § 38 første ledd, jf. annet ledd bokstav b.

Saksbehandleren må være oppmerksom på at noen søkere kan være utsatt for diskriminering og utestegning på hjemstedet på grunn av at hun eller han er smittet av HIV eller har utviklet AIDS. I disse tilfellene skal det konkret vurderes hva slags konsekvenser diskrimineringen eller utestengingen har for den enkelte søkeren. Dersom konsekvensene kan karakteriseres som forfølgelse, skal det vurderes om øvrige vilkår for beskyttelse (asyl) etter utl. § 28 første ledd bokstav a, jf. annet ledd, jf. § 30 første ledd bokstav c, er oppfylt.

9. Vurdering av identitet og identitetsdokument

Ved innvilgelser skal saksbehandler ta stilling til om søkerens identitet er sannsynliggjort jf. UDI 2012-009.

Eritreiske dokumenter har generelt sett lav notoritet. Det legges ikke avgjørende vekt på fremlagt dokumentasjon. Fremlagt dokumentasjon anvendes som momenter i helhetsvurderingen av om identiteten anses sannsynliggjort.

I Eritrea anvendes nasjonale id-kort som identitetsdokumenter. Hoveddelen av den voksne befolkningen har nasjonale id-kort. Fødselsattester, dåpsattester og vigselsattester er også vanlig. Pass er lite vanlig blant eritreere i Eritrea. Etter UDIs kunnskap vil personer i tjenestepliktig alder normalt ikke få utstedt pass i Eritrea.

Det er vanskelig å verifisere eritreiske id-dokumenter eller få tilgang til eritreiske registre.

Eritreiske myndigheter krever fødselsattest for utstedelse av nasjonalt id-kort. De foretar egne undersøkelser på lokalt nivå av opplysningene før nasjonalt id-kort utstedes. Nasjonalt id-kort er tilstrekkelig dokumentasjon for å få utstedt pass.

Det vises ellers til UDI 2012-009 som gjelder identitetsvurderinger.

9.1 Unntak fra dokumentasjonskravet i utf. § 8-12

Dersom søker har oppholdstillatelse med begrensninger etter utl. § 38 femte ledd og omfattes av instruks GI-13/2018 (risiko for innkalling til nasjonaltjeneste) så kan det etter en konkret helhetsvurdering gjøres unntak fra dokumentasjonskravet i utf. § 8-12 første ledd bokstav b. Dette er søkere som etter dagens asylpraksis ville fått ordinær beskyttelse etter utl. § 28, og hensynet til søkerens sikkerhet tilsier da at vedkommende ikke kan kreves å kontakte hjemlandets myndigheter.

En forutsetning for å gjøre unntak og oppheve begrensningene er at det ikke foreligger tvil om søkerens identitet. Ved tvil om identitet skal personen likevel henvises til å fremskaffe dokumentasjon på sin identitet. Med tvil om identitet menes her alle tilfeller hvor søkerens opplyste identitet etter en helhetsvurdering fremstår som uriktig. Søkeren skal ikke henvises til å fremskaffe dokumenter fra hjemlandets myndigheter dersom dette utgjør en sikkerhetsrisiko for søkeren. I slike tilfeller må søkeren fremskaffe dokumenter eller sannsynliggjøre sin identitet på annet vis.

10. Reisebevis og utlendingspass

Se UDI 2019-001 Reisebevis for flyktninger og utlendingspass.

Ved innvilgelse av beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b har søkeren rett til reisebevis for flyktninger dersom ikke særlige grunner taler mot det, jf. utlendingsloven § 64, og det ikke foreligger forhold som nevnt i utlendingsforskriften § 12-1.

Det følger av utlendingsforskriften § 12-2 femte ledd at dersom særlige grunner taler for det kan det gjøres unntak for andre land enn hjemlandet. Ved innvilgelse av beskyttelse og reisebevis, unntar vi reisebeviset for Eritrea, Sudan og Etiopia, se UDI 2019-001V2 Borgere av Eritrea - Gyldighetsområde for reisebevis og utlendingspass. 

Ved innvilgelse av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 har søkeren rett til utlendingspass dersom søkerens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det, og det ikke er særlige grunner som taler mot det. Utlendingspass kan også utstedes i andre tilfeller, se utlendingsloven § 64 andre ledd andre punktum, jf. utlendingsforskriften § 12-5 tredje og fjerde ledd.  

Dersom tillatelsen er gitt fordi det anses utilrådelig å returnere søkeren til Eritrea på grunn av en viss risiko for overgrep ved retur fra eritreiske myndigheter, innvilges utlendingspass etter denne bestemmelsen. Ved innvilgelse av utlendingspass, unntar vi utlendingspasset for Eritrea, Sudan og Etiopia, se UDI 2019-001V2 Borgere av Eritrea - Gyldighetsområde for reisebevis og utlendingspass. 

11. Utvisning

Ved behandling av en asylsak, kan det være aktuelt å vurdere utvisning, se UDI 2010-024.

11.1 Unntak fra anmerkning i reisedokument i forbindelse med bortvisning eller utvisning

Det følger av utlendingsforskriften § 14-5 første ledd, jf. § 5-4 annet ledd, at anmerkning i passet eller annet reisedokument kan unntas, dersom det er grunn til å anta at dette kan utsette innehaveren av reisedokumentet for straff eller andre sanksjoner i hjemlandet eller i det landet vedkommende bortvises eller utvises til, eller det for øvrig synes urimelig overfor utlendingen.

Utlendingsdirektoratet er kjent med at eritreiske borgere kan risikere straff eller alvorlige reaksjoner i hjemlandet, fordi de anses å bidra til å sverte Eritreas omdømme ved å være bortvist eller utvist fra et annet land. Vedtak om bortvisning eller utvisning av eritreiske borgere skal derfor ikke anmerkes i utlendingens pass eller reisedokument.