UDI 2015-011 Kjønnslemlestelse i søknader om beskyttelse fra mindreårige asylsøkere

1. Hva handler retningslinjen om?

Retningslinjen gir retningslinjer for

• når UDI Beskyttelse har plikt til å utrede risiko for kjønnslemlestelse, og hvordan utredningen skal gjennomføres

• hvilken informasjon UDI Beskyttelse skal gi til foreldre eller barn om kjønnslemlestelse

• når saksbehandleren skal utlevere informasjon om barnet til andre instanser

• praksis og rutiner ved behandling av asylsøknader der risiko for kjønnslemlestelse er tema

Retningslinjene utfyller departementets instrukser om håndtering av utlendingssaker der kjønnslemlestelse er et tema, se GI-03/2012 og GI-05/2015.

2. Begrepsavklaring

Kjønnslemlestelse er alle typer inngrep der ytre kvinnelige kjønnsorgan påføres varige forandringer eller skader, og der inngrepet foretas av andre årsaker enn medisinske. Verdens Helseorganisasjon (VHO) skiller mellom fire ulike typer for kjønnslemlestelse:

Type I: Klitoridektomi: Delvis eller fullstendig fjerning av klitoris.

Type II: Eksisjon: Delvis eller fullstendig fjerning av klitoris og indre kjønnslepper, med eller uten fjerning av vev fra ytre kjønnslepper.

Type III: Infibulasjon: Innsnevring av skjedeinngangen ved at deler av kjønnsleppene (indre og/eller ytre) skjæres bort og sys eller føyes sammen slik at det dannes et hudsegl som stenger skjedeinngangen. Ofte fjernes også deler av klitoris.

Type IV: Uklassifisert: Alle andre skadelige inngrep i kvinners kjønnsorgan av ikke-medisinske årsaker, for eksempel prikking, gjennomhulling, skjæring, skraping eller brenning. 

I Norge er alle typer kjønnslemlestelse forbudt, se straffeloven § 284 (kjønnslemlestelse) (ekstern lenke) og § 285 (grov kjønnslemlestelse) (ekstern lenke). For mer informasjon, se NKVTS' veileder om kjønnslemlestelse (ekstern lenke). 

3. Utredningsplikten

Før intervju må saksbehandleren vurdere om det foreligger plikt i den enkelte saken til å utrede spørsmål om kjønnslemlestelse (se punkt 3.1), og i så fall hvem saksbehandleren skal ta spørsmålet opp med (se punkt 3.3).

3.1 Når er det plikt til å utrede risiko for kjønnslemlestelse?

UDI Beskyttelse skal utrede risiko for kjønnslemlestelse dersom

• den mindreårige selv eller den mindreåriges foreldre anfører risiko for kjønnslemlestelse, eller

• UDI Beskyttelse mottar opplysninger fra andre om at den mindreårige kan risikere kjønnslemlestelse, for eksempel ved bekymring fra mottak, hjelpeapparat, politi, eller barnevern. I Dublin-saker kan opplysninger også være gitt fra en annen medlemsstat i Dublin-samarbeidet.

I tillegg skal UDI av eget tiltak vurdere om mindreårige jenter risikerer kjønnslemlestelse, i saker der

• en samlet vurdering av generelle og/eller individuelle momenter i saken tilsier det, og

• risiko for kjønnslemlestelse kan ha betydning for returvernet, jf. Utlendingsloven § 73.

Momenter i den samlede vurderingen, som tilsier at saksbehandleren av eget tiltak skal utrede risiko for kjønnslemlestelse:

Se punkt 9.1 i instruks GI-03/2012

Generelle momenter:

• Er kjønnslemlestelse utbredt på søkerens hjemsted/returområdet?

• Er kjønnslemlestelse utbredt innenfor søkerens folkegruppe og/eller religion?

• Hvordan er situasjonen for jenter og/eller familier som motsetter seg kjønnslemlestelse?

• Hva er myndighetenes holdning til kjønnslemlestelse, og har myndighetene vilje og evne til å gi beskyttelse til de som risikerer denne formen for overgrep?

UDI har utarbeidet en liste over land hvor kjønnslemlestelse forekommer, se vedlegg 2. For nærmere informasjon om utbredelse i aktuelle grupper, se Landinfos temanotater om kjønnslemlestelse.

Individuelle momenter:

• Er barnet i en alder der det risikerer kjønnslemlestelse?

• Hva vet UDI om kjønnslemlestelsespraksis i barnets familie? 

  • Har mor eller eventuelle søsken blitt kjønnslemlestet?

  • Hva er foreldrenes eller andre omsorgspersoners holdning til kjønnslemlestelse?

  • Har barnets omsorgspersoner mulighet, ressurser og vilje til å motsette seg at barnet kjønnslemlestes? 

Utredningsplikten gjelder bare der risiko for kjønnslemlestelse kan ha betydning for returvernet:
UDI Beskyttelse skal alltid utrede risiko for kjønnslemlestelse dersom vi vurderer å avslå søknaden om beskyttelse, og avslaget innebærer at et jentebarn kan bli returnert til et område der generelle og/eller individuelle momenter tilsier at hun risikerer kjønnslemlestelse.

3.2 Skal UDI Beskyttelse likevel utrede når risiko for kjønnslemlestelse ikke har betydning for returvernet? 

Tillatelse etter utlendingsloven § 38
Selv om opplysninger i saken tilsier at barnet vil kunne få en tillatelse etter utlendingsloven § 38, skal UDI Beskyttelse likevel som et utgangspunkt utrede risiko for kjønnslemlestelse. En slik oppholdstillatelse innvilges bare unntaksvis, og kan medføre begrensede rettigheter i Norge, se utlendingsloven § 38 femte ledd. 

Tillatelse eller utlendingsloven § 28 første ledd (beskyttelse) eller sjette ledd (avledet beskyttelsesstatus)
I noen saker vil det før eller under intervju være åpenbart at barnet av andre grunner vil ha rett til beskyttelse, for eksempel kan barnet ha rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, på grunn av en generell sikkerhetssituasjon på hjemstedet, eller beskyttelse etter utlendingsloven § 28 sjette ledd fordi foreldrene risikerer forfølgelse. I slike saker skal saksbehandleren ikke av eget initiativ utrede spørsmål om kjønnslemlestelse under intervju, av hensyn til rask saksbehandling og forsvarlig ressursbruk.

Selv om spørsmål om kjønnslemlestelse ikke utredes, skal saksbehandleren likevel gi informasjon om lovforbud og om helseskader etter kjønnslemlestelse.

Med mindre det kommer frem konkret informasjon om at barnet risikerer kjønnslemlestelse, innvilges barnet beskyttelse i henhold til opplysningene i saken, uavhengig av at barnet kan ha et selvstendig beskyttelsesbehov på grunn av fare for kjønnslemlestelse.

Søknad om avledet beskyttelsesstatus etter 28 sjette ledd for barn født etter at foreldrene har fått innvilget beskyttelse
Der barn i en risikogruppe søker om avledet beskyttelsesstatus, skal UDI Beskyttelse ikke vurdere om barnet har selvstendig beskyttelsesbehov. Barnet gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 28 sjette ledd så sant vilkårene er oppfylt.

UDI Beskyttelse gjennomfører ikke intervju i søknader om avledet asyl, og i slike saker kan UDI Beskyttelse som utgangspunkt ikke gi barnet noen særskilt oppfølging.

3.3 Hvem skal du ta opp spørsmål om kjønnslemlestelse med?

Hvis det er plikt til å utrede risiko for kjønnslemlestelse, må saksbehandleren vurdere hvem spørsmålet skal tas opp med.

Barnets foreldre
Hvis det er relevant for å opplyse saken, skal du om mulig ta opp spørsmålet med begge foreldrene. Spørsmålet kan også tas opp med andre omsorgspersoner hvis det er relevant.

Medfølgende barn
Det er barnets foreldre som har ansvar for å opplyse barnets sak. Barnet har imidlertid rett til å bli hørt, se UDI 2010-075. Dersom barnet ønsker å ha samtale med foreldrene til stede, skal du vurdere å ta opp spørsmålet om kjønnslemlestelse med barnet selv. Snakk først med foreldrene om hva barnet vet om temaet og hvordan temaet eventuelt kan tas opp med barnet. I spesielle tilfeller kan det være nødvendig å ta initiativ til at medfølgende barn høres uten at foreldrene er tilstede, se utlendingsloven § 81 tredje ledd. Det skal i så fall oppnevnes setteverge, se utlendingsloven § 81 fjerde ledd.

Gravide kvinner/jenter
Du skal kartlegge risiko for kjønnslemlestelse av ufødt barn så godt som mulig, for å unngå tilleggsintervju etter at barnet er født.

Enslige mindreårige jenter
Du skal ta opp spørsmålet om kjønnslemlestelse med den mindreårige selv, og med eventuell(e) følgepersoner uten omsorgsansvar.  Du må gjøre en vurdering av barnets alder og modenhet, i forhold til om barnet er i stand til å snakke om dette temaet.

3.4 Identifiseringsansvar utover utredningsplikten

UDI har i likhet med andre offentlige instanser, et ansvar for å bidra til at barn i Norge får beskyttelse mot kjønnslemlestelse og får nødvendig helsehjelp etter kjønnslemlestelse.

Hvis barnet tilhører en risikogruppe, skal saksbehandleren gi informasjon om lovforbud og helseskader etter kjønnslemlestelse under asylintervjuet.

Hvis det under intervjuet kommer frem opplysninger som kan gi grunn til å tro at et barn kan være i fare for kjønnslemlestelse, skal saksbehandleren vurdere om UDI har plikt til å varsle barnevernet og eventuelt politiet (avvergingsplikt), se punkt 4.2.1 og 4.2.2.

3.5 Registrering av slektning som kan utgjøre risiko

Hvis det er opplysninger om at en nær slektning i utlandet ønsker at barnet kjønnslemlestes, skal saksbehandleren skrive en merknad om slektningen i Datasystemet for utlendingsforvaltningen (DUF).

Formålet er å kunne varsle barnevern, eventuelt politi, dersom slektningen ankommer Norge.

4. Når skal du utlevere opplysninger om barnet til barnevern, politi eller mottak?

Vær oppmerksom på at opplysninger om kjønnslemlestelse er sensitive og taushetsbelagte. Saksbehandlere i UDI må ha lovhjemmel for å gi slike opplysninger til andre instanser, se UDIs rundskriv om taushetsplikt UDI 2010-149 Taushetsplikt i utlendings- og statsborgersaker.

4.1 Har barnet behov for akutt bistand?

Hvis barnet kan være i akutt fare, skal saksbehandleren følge opp og sikre at søkeren umiddelbart får nødvendig bistand. Barnet kan for eksempel ha akutt behov for helsehjelp, eller behov for beskyttelsestiltak fra barnevernet eller politi.

• Barnevernstjenesten/barnevernsvakten og/eller politiet skal involveres ved behov for akutt bistand. Politiets kontaktnummer er 02800. Hvis det er nødvendig, kan du ringe politiets nødnummer 112. Barnevernets alarmtelefon er 116 111.

• Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse kan gi råd og veiledning. E-post kompetanseteamet@bufdir.no  eller telefon 478 09 050, eller direkte til UDI sin representant i kompetanseteamet.

• Ved akutt behov for helsehjelp, kontakt legevakt, eventuelt kvinneklinikken ved nærmeste regionale sykehus. For kontakt-informasjon, se Helsedirektoratets informasjonsbrosjyre.

Vurder om saken skal eskaleres, se eskaleringspyramide UDI 2010-066.

Hvis søkeren bor i mottak, skal håndteringen skje så langt det er mulig i samråd med UDIs regionkontor.

4.2 Opplysningsplikt til barnevernet

En oppholdstillatelse i Norge kan ikke i seg selv beskytte jentebarn mot kjønnslemlestelse. Saksbehandler har opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn vil bli mishandlet eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt som kjønnslemlestelse, selv om barnet gis oppholdstillatelse i Norge. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt og uten ugrunnet opphold, og følger av utlendingsforskriften § 17-6 bokstav a, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a (ekstern lenke).

Det er ikke mulig å lage en uttømmende liste over når det kan sies å foreligge en begrunnet bekymring for at en jente i Norge risikerer kjønnslemlestelse. Dette vil alltid bero på en konkret og skjønnsmessig vurdering av forholdene i hvert enkelt tilfelle.

Momenter som kan gi begrunnet bekymring for at en jente i Norge står i fare for kjønnslemlestelse:

• Jentas foreldre er positive til praktisering av kvinnelig kjønnslemlestelse. Dette gjelder særlig dersom familien nylig har ankommet Norge og jentas mor er kjønnslemlestet.

• Jenta har eldre søstre som er kjønnslemlestet. I slike tilfeller vil opplysningsplikten foreligge med hensyn til den yngre søsteren, med mindre man har konkrete holdepunkter som tilsier at det likevel ikke er grunn til å tro at også den yngre søsteren vil kunne bli kjønnslemlestet. Et eksempel på et slikt konkret holdepunkter er at jentas foreldre har endret holdning eller er negative til kjønnslemlestelse.

• Jentas foresatte har begrenset mulighet til å stå imot press fra slektninger eller andre.

• Jenta har tidligere vært utsatt for andre alvorlige integritetskrenkende handlinger av slektninger, eller etter medvirkning av slektninger, i utlandet/hjemlandet.

• Jenta selv eller andre som står henne nær opplyser om at hun kan bli utsatt for kjønnslemlestelse, selv om hun får oppholdstillatelse i Norge. 

Dersom jenta ble kjønnslemlestet før ankomst til Norge, har saksbehandleren opplysningsplikt hvis han eller hun får informasjon som tilsier at foreldrene til jenta ikke vil sørge for at hun kommer til nødvendig undersøkelse eller behandling. 

For nærmere veiledning for når opplysningsplikten inntrer, se kapittel 5 i Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse.

For nærmere veiledning om hvordan du skriver bekymringsmeldingen, se UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet.

Skriv i tillegg følgende i bekymringsmeldingen:

• Barnevernstjenesten kan ta kontakt med Kompetanseteamet mot tvangsekteskap og kjønnslemlestelse for veiledning.

• Hvis familien bor på mottak: Gjør oppmerksom på at det er permisjonsregler i mottak, og at asylmottaket kan kontaktes hvis det er nødvendig å begrense adgang til permisjon.

4.3 Utlevering av opplysninger til politiet 

Avvergingsplikten – opplysningsplikt til politiet

Saksbehandleren har plikt til å gi opplysninger til politiet for å avverge visse alvorlige straffbare handlinger, se avvergingsplikten i straffeloven § 196 (ekstern lenke). Avvergingsplikten inntrer når det fremstår som mest sannsynlig at handlingen vil bli begått eller gjentatt. I slike tilfeller opphever avvergingsplikten en eventuell taushetsplikt. Det kan medføre straffeansvar å unnlate å melde fra til politiet eller hindre andre i å melde fra.

Ved konkrete holdepunkter for at et barn vil bli utsatt for kjønnslemlestelse, skal du varsle politiet. Du skal både sende skriftlig brev og kontakte politiet per telefon.

Dersom risikoen for kjønnslemlestelse ikke er nær forestående kan det være tilstrekkelig å melde fra til barnevernstjenesten, jf. kapittel 5 i Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse.

Opplysningsrett til politiet
Ved opplysninger om at kjønnslemlestelse kan ha skjedd etter at den mindreårige har kommet til Norge, skal saksbehandleren vurdere å anmelde eller gi opplysninger til politiet, jf. forvaltningsloven § 13 b nr. 6 (ekstern lenke). Det er tilstrekkelig at det foreligger en begrunnet bekymring eller mistanke om det straffbare forholdet. For veiledning, se punkt 5.4 i UDI 2010-149 Taushetsplikt i utlendings- og statsborgersaker.

4.4 Opplysninger til regionkontor og mottak

UDI kan utlevere opplysninger til mottaket i den grad det er nødvendig for å sikre et trygt bomiljø og tilrettelagt innkvartering i mottak. Opplysninger kan utleveres til mottaket uten samtykke i henhold til forvaltningsloven § 13 b første ledd nr. 2 (mottak drevet av private driftsoperatører) og nr. 5 (kommunale mottak) (ekstern lenke).

I de fleste saker der UDI Beskyttelse mener det er grunn til å tro at et barn risikerer kjønnslemlestelse, har vi ikke grunn til å tro at barnet utsettes for fare i tiden hun bor på asylmottak. Det vil i disse sakene være tilstrekkelig at opplysningene utleveres til barnevernet, og saksbehandleren skal ikke utlevere opplysninger til mottaket. 

Hvis det derimot er holdepunkter for at barnet er i akutt fare, kan saksbehandleren utlevere opplysninger til regionkontoret og eventuelt mottaket, i tråd med rutinene for varsling fra UDI Beskyttelse til asylmottaket. Se punkt 3.2 i UDI 2017-005 Varsling mellom UDI og asylmottak ved alvorlige hendelser.

UDIs regionkontorer har kontaktpersoner på temaet tvangsekteskap og annen vold i nære relasjoner (herunder kjønnslemlestelse) som kan kontaktes for veiledning, se punkt 4.2 i UDI 2015-007.

5. Andre instansers ansvar for oppfølging

For informasjon om andre instansers ansvar for oppfølging ved mistanke eller opplysninger om kjønnslemlestelse, se

• Veileder om regelverk, roller og ansvar knyttet til kjønnslemlestelse utgitt av Barne- og likestillingsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet

• NKVTS’ veiviser om kjønnslemlestelse: Digital veiviser ved Nasjonalt kunnskapssenter mot vold og traumatisk stress

• Helsedirektoratets veileder for helsetjenestetilbudet til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente: Forebygging og helsehjelp ved kjønnslemlestelse

• Helsedirektoratets temaside om forebygging og behandling av kjønnslemlestelse

• Politidirektoratets retningslinjer for å nekte utstedelse eller inndra utlendingspass og reisebevis for å utføre kjønnslemlestelse (RS 2009/007). 

6. Behandling av asylsøknaden

6.1 Rettslige vurderinger i barnets sak

Kjønnslemlestelse er et overgrep som utgjør forfølgelse etter flyktningkonvensjonen. Jenter eller kvinner som står i reell fare for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet vil ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det vil i slike saker være årsakssammenheng med forfølgelsesgrunnen «medlemskap i en spesiell sosial gruppe». Se retningslinjer for vurderingen av beskyttelsesgrunnlaget her:

• Retningslinjer om håndtering av utlendingssaker der kjønnslemlestelse er et tema GI-03/2012

• Retningslinjer for kjønnsrelatert forfølgelse G-08/2012.

For informasjon om UDIs praksis, se punktene om kjønnslemlestelse i UDI Beskyttelse sine landspesifikke retningslinjer.

I særskilte tilfeller kan UDI anmode om at søkeren legger frem legeerklæring, for å avklare om barnet allerede har blitt kjønnslemlestet. Dette er i første rekke aktuelt dersom søkerens troverdighet er svekket, og det er sterk grunn til å trekke opplysningene i tvil, se GI-03/2012.

6.2 Tillatelse til medfølgende familiemedlemmer uten selvstendig oppholdsgrunnlag

UDI kan innvilge oppholdstillatelse til familiemedlemmene etter utlendingsloven § 38, dersom hensynet til barnets beste og familiens enhet tilsier at tillatelse bør gis.

UDI skal i foreldrenes vedtak orientere om at dersom barnet blir utsatt for kjønnslemlestelse, kan dette føre til tilbakekall av oppholdstillatelsen eller at tillatelsen nektes fornyet. Videre skal UDI orientere om at det er straffbart å utføre eller medvirke til kjønnslemlestelse, og at dette kan medføre fengselsstraff og utvisning, se GI-05/2015.

UDI har utarbeidet og oversatt informasjonsskriv til foreldre med barn som har fått beskyttelse på grunn av fare for kjønnslemlestelse, se vedlegg 5. Dette skal legges ved vedtak i saken.

7. Unntak i reisedokumentet

Reisebevis og utlendingspass skal være gyldig for reise til alle land med unntak av utlendingens hjemland. Det kan gjøres unntak for andre land enn hjemlandet dersom særlige grunner taler for det, se utlendingsloven § 64, jf. utlendingsforskriften §§ 12-2 femte ledd og 12-6 femte ledd.

Hvis barnet risikerer kjønnslemlestelse i flere land enn hjemlandet, vil det være en særlig grunn som taler for å gjøre unntak i barnets reisebevis for reiser til disse landene. Et eksempel kan være der barnet har slektninger i et annet land hvor kjønnslemlestelse praktiseres.

Hvis foreldre innvilges oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 av hensyn til barn som risikerer kjønnslemlestelse og i tillegg gis utlendingspass, skal saksbehandleren vurdere om det også skal gjøres unntak i foreldrenes utlendingspass for reiser til land der barnet risikerer kjønnslemlestelse.

Hvis barnets foreldre har et selvstendig oppholdsgrunnlag, vil det ikke være grunnlag for å gjøre unntak i foreldrenes reisedokument for reiser til land der barnet kan være utsatt.

8. Vilkår for fornyelse av foreldrenes tillatelse

I saker hvor det er grunn til å anta at kjønnslemlestelse kan bli gjennomført, selv om medfølgende barn gis oppholdstillatelse i Norge, skal tillatelse (til både foreldre og barn) gis for ett år eller kortere, jf. utlendingsforskriften § 10-13 annet punktum, se instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet GI-05/2015.

UDI kan i slike saker sette som vilkår for å innvilge foreldrenes søknad om fornyelse eller søknad om permanent oppholdstillatelse, at det gjennomføres en samtale med foreldrene. Formålet med samtalen er å avdekke om vilkårene for den opprinnelige tillatelsen fortsatt er oppfylt (det foreligger fremdeles en reell risiko for kjønnslemlestelse), eller om saksbehandleren skal vurdere tilbakekall av tillatelsen på grunn av mistanke om at barnet er blitt kjønnslemlestet.

I saker der UDI setter et vilkår om at det gjennomføres en samtale med foreldrene for fornyelse og permanent oppholdstillatelse, vil UDI som hovedregel også ha opplysningsplikt til barnevernet. I bekymringsmeldingen skal saksbehandleren informere barnevernet om vilkårene i vedtaket.

Unntaksvis kan det være nødvendig å begrense foreldrenes tillatelse, slik at den ikke danner grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Ved å begrense tillatelsen på denne måten kan vilkåret (om at det gjennomføres en samtale med foreldrene ved søknad om fornyelse) opprettholdes over en lengre tidsperiode. En slik begrensning av tillatelsen bør bare settes i tilfeller der det kommer frem alvorlige forhold som gjør det nødvendig å følge opp at vilkårene for tillatelse fortsatt er tilstede i en lengre periode enn tre år. Det kan for eksempel være dersom foresatte har gitt uttrykk for at de har til hensikt å kjønnslemleste sine døtre. 

9. Behandling av søknad om fornyelse

UDI skal behandle søknader om fornyelse i saker der vilkår for fornyelse er at det skal gjennomføres en samtale med UDI. I slike saker vil det være tvil om vilkårene for fornyelse er oppfylt, jf. utlendingsforskriften § 13-2.

Formålet med samtalen er å avdekke om vilkårene for den opprinnelige tillatelsen fortsatt er oppfylt (om det fremdeles foreligger en reell risiko for kjønnslemlestelse), eller om UDI skal vurdere tilbakekall av tillatelsen på grunn av mistanke om at barnet er blitt kjønnslemlestet.

Saksbehandleren skal vurdere

• om barnet er blitt kjønnslemlestet, eller

• om det fremdeles foreligger en reell risiko for kjønnslemlestelse

Normalt vil dette dreie seg om saker der UDI tidligere har sendt en bekymringsmelding til barnevernet. For å sikre at saken er tilstrekkelig opplyst, skal saksbehandleren før samtalen, anmode om opplysninger fra barnevernstjenesten som var mottaker av bekymringsmeldingen (eventuelt politidistriktet, hvis aktuelt).

Samtalen med foreldrene skal gjennomføres av en saksbehandler i UDI Beskyttelse med god kunnskap om kjønnslemlestelse. Det gjelder også der samtale skal gjennomføres i forbindelse med søknad om permanent oppholdstillatelse.

UDI kan tilby barnet samtale i forbindelse med fornyelsessøknaden. Slik samtale skal være frivillig for barnet.

Hvis saksbehandleren etter samtalen med foreldrene (og eventuelt barnet) vurderer at det fortsatt er grunn til å tro at barnet kan bli utsatt for kjønnslemlestelse, vil det være opplysningsplikt til barnevernet, se punkt 8.

Ved opplysninger om at barnet har blitt utsatt for kjønnslemlestelse, kan UDI anmelde forholdet, se punkt 4.4. UDI skal i slike saker vurdere å trekke tilbake oppholdstillatelsen og utvise barnets foreldre, se GI-03/2012.

10. Kontaktpersoner i UDI

Ved spørsmål om sak som gjelder kjønnslemlestelse, ta kontakt med kontaktpersonen i ditt leveranseteam.