UDI 2016-002 Asylpraksis Iran

1. Innledning

UDIs retningslinjer om landpraksis i asylsaker beskriver praksis som gjelder bestemte land. Landpraksisretningslinjene inneholder en tolkning av relevante rettskildefaktorer, som internasjonale konvensjoner med tilsvarende klagemekanismer, EUs asylregler og EU-domstolens tolkning av disse, utlendingslov- og forskrift, forarbeider, rettspraksis og instrukser fra departementet. Landpraksisretningslinjene beskriver hvordan rettsreglene skal anvendes på et bestemt faktagrunnlag, og gir bindende retningslinjer ved behandlingen av likelydende saker, under forutsetning av at rettskildebildet og landsituasjonen er slik som lagt til grunn i retningslinjen.

UDI vurderer først om søkeren har rett til beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A(2). Dersom søkeren ikke har rett til beskyttelse (asyl) etter bokstav a, vurderer UDI om han eller hun står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling og av den grunn har rett til beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Dersom søkeren har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28, skal UDI vurdere om det er forhold som gjør at søkeren skal utelukkes fra flyktningstatus etter utlendingsloven § 31.

Dersom søkeren ikke har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28, skal UDI vurdere om han eller hun kan innvilges oppholdstillatelse fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket, se utlendingsloven § 28 syvende ledd, jf. utlendingsloven § 38.

Når UDI skal ta stilling til faktagrunnlaget, tar vi utgangspunkt i informasjon innhentet fra søkeren selv, hovedsakelig under asylintervjuet. UDI kan verifisere søkerens opplysninger dersom det er nødvendig og mulig. UDI vurderer søkerens opplysninger i lys av informasjon om situasjonen i søkerens hjemland. Vi baserer oss hovedsakelig på informasjon formidlet gjennom Landinfo.

Retningslinjen inneholder landinformasjon som er nødvendig for å begrunne praksis. Disse gjengivelsene skal aldri benyttes som grunnlag for å fatte vedtak. Saksbehandleren må alltid benytte kildene i landdatabasen. 

2. Generelt om praksis som gjelder asylsøkere fra Iran

En stor andel av iranske asylsøkere er kurdere som anfører frykt for iranske myndigheter på grunn av tilknytning til ulovlige kurdiske partier. UDI legger som utgangspunkt til grunn at søkere med en slik bakgrunn har et reelt beskyttelsesbehov.

Andre søkere som kan ha behov for beskyttelse er journalister, profilerte menneskerettsaktivister og andre med tilhørighet til grupperinger som ikke tolereres av den konservative makteliten; frontfigurer og organisatorer i demonstrasjoner; fagforeningsaktivister; kvinneaktivister; konvertitter i utsatte posisjoner, kvinner som risikerer kjønnsbasert forfølgelse og personer som risikerer forfølgelse på grunn av seksuell orientering/identitet.

Der UDI avslår søknader om beskyttelse fra iranske søkere, er det ofte fordi søkeres opplysninger om beskyttelsesbehov ikke er troverdige. Søkere fra Iran fyller sjelden vilkårene for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

3. Landspesifikke rettskilder

3.1 UNHCRs anbefalinger

UNHCRs anbefalinger er ikke bindende for norske myndigheter, men blir alltid vurdert og tillagt vekt. Særlig når det gjelder anbefalinger om beskyttelse, er utgangspunktet at de skal tillegges stor vekt, se ot.prp. 75 (2006-2007) (ekstern lenke) punkt 5.1.7. Vekten er imidlertid relativ, jf. Stornemndvedtak-2010-10-14 (ekstern lenke). Her følger det at utlendingsforvaltningen blant annet må vurdere hvor klare og entydige anbefalingene er, hvor oppdaterte og godt begrunnet, og hvorvidt UNHCR har tilgang til unik landinformasjon.

• UNHCRs anbefalinger som gjelder Iran

Det foreligger ikke landspesifikke anbefalinger fra UNHCR om Iran.

4. Beskyttelse i hjemlandet

Retten til internasjonal beskyttelse er subsidiær i forhold til muligheten for beskyttelse i eget hjemland. Dersom staten har evne og vilje til å gi beskyttelse til alle innbyggere i landet, kan det som utgangspunkt legges til grunn at søkere derfra ikke har behov for internasjonal beskyttelse. 

Dersom staten (eller andre organisasjoner eller grupperinger som nevnt i utlendingsloven § 29 tredje ledd) er ute av stand til eller ikke villige til å treffe rimelige tiltak for å forhindre forfølgelse, blant annet gjennom et virksomt system for å avdekke, rettsforfølge og straffe handlinger som utgjør forfølgelse, kan søkeren ha krav på beskyttelse, se utlendingsloven § 29 tredje ledd bokstav c.

• UDIs praksis

UDI vurderer det slik at iranske myndigheter i utgangspunktet er nærmest til å beskytte sine borgere mot straffbare handlinger. Vi legger til grunn at iranske myndigheter har en viss evne og vilje til å beskytte sine borgere mot ikke-statlige forfølgere, men at beskyttelsen i en del tilfeller ikke er tilstrekkelig effektiv. Innbyggernes tilgang til beskyttelse fra myndighetene vil videre variere, og ressurssterke personer fra de større byene vil ofte kunne ha bedre tilgang til rettsapparatet enn ressurssvake og personer fra rurale områder.  Ved anførsler om frykt for ikke-statlige forfølgere må saksbehandleren vurdere konkret om det er sannsynlig at myndighetene har tilstrekkelig evne og vilje til å gi beskyttelse mot den aktuelle forfølgeren, og om det er sannsynlig at søkeren vil få tilgang til myndighetenes beskyttelse.

5. Velbegrunnet frykt for forfølgelse av grunner som nevnt i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a

For å ha rett til beskyttelse etter denne bestemmelsen, må søkeren ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av etnisitet, avstamning, hudfarge, religion, nasjonalitet, medlemskap i en spesiell sosial gruppe eller politisk oppfatning. Hva som utgjør forfølgelse er definert i utlendingsloven § 29, mens forfølgelsesgrunnene er definert i utlendingsloven § 30. Det skal tas hensyn til om søkeren er barn, se utlendingsloven § 28 tredje ledd.

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt-2011-1481. Se mer om bevis- og troverdighetsvurdering i søknader om beskyttelse i UDI 2020-006.

5.1 Politisk oppfatning

5.1.1 Politisk aktivitet

De fleste iranske asylsøkere som anfører frykt for forfølgelse på grunn av politisk aktivitet, opplyser å ha tilknytning til Kurdistans demokratiske parti Iran (KDPI), KDP eller en fraksjon av det forbudte opposisjonspartiet Komalah. Dette er partier som har sin ledelse og hovedkvarter i den kurdiske delen av Nord-Irak. En del av disse søkerne kommer direkte fra opphold på KDPIs/KDPs eller Komalahs politiske baser i Nord-Irak. Noen søkere anfører tilknytning til gruppen Mujahedin e-Khalq organization (MKO – Folkets Mujahedin) eller til Free Life Party of Kurdistan (Parti for et fritt liv i Kurdistan - PJAK).

• Landinformasjon

Vi har holdepunkter for at partier som KDPI og andre kurdiske partier har en viss lavprofilert politisk aktivitet i Iran, blant annet i form av spredning av løpesedler/annet politisk materiale, rekruttering og skriving av slagord på offentlige steder. Aktivitetene på deres partibaser i Nord-Irak er regulert av Kurdistan Regional Government (KRG), og består i hovedsak i å holde møter, organisere seg og informere på iransk territorium i den grad slik aktivitet er mulig å gjennomføre i praksis. KRG tillater ikke at de gjennomfører væpnede aksjoner på iransk territorium, eller utøver virksomhet som kan skade KRGs forhold til Iran.

PJAK er både en politisk og militær organisasjon, som har etablert baser i Qandil-fjellene i Nord-Irak. De er den eneste kurdiske grupperingen som åpent driver væpnet kamp mot det iranske regimet, og blir av iranske myndigheter karakterisert som en terrororganisasjon.

Iranske myndigheter har tradisjonelt reagert svært strengt mot politisk aktivitet som har regimeendring eller løsrivelse fra Iran som mål, og som iranske myndigheter har ansett som en trussel mot regimet. Tidligere er det idømt lange fengselsstraffer for eller henrettelser av medlemmer av forbudte opposisjonsgrupperinger som KDPI, Komalah, MKO – Folkets Mujahedin og PJAK.

• UDIs praksis

Søkere som har vært politisk aktive eller har tilknytning til et parti/organisasjon der målet er regimeendring og/eller løsrivelse fra Iran, vil som utgangspunkt ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse dersom myndighetene har eller vil få kjennskap til denne.

• Politisk aktivitet etter utreise fra Iran

Retten til anerkjennelse som flyktning gjelder som hovedregel også der den politiske aktiviteten først ble påbegynt etter utreisen fra Iran. Men hvis det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse, skal søkeren ikke anerkjennes som flyktning, se utlendingsloven § 28 fjerde ledd. 

Søkere som nektes flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 fjerde ledd, vil ha rett til vern mot utsendelse etter utleningsloven § 73. Saksbehandleren må vurdere om søkeren skal gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 eller § 74. I tråd med praksis i UNE vil utgangspunktet være at det gis en ettårig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 74, se nærmere i UNEs praksisnotat som gir god veiledning for denne unntaksbestemmelsen: Sur place - unntak i misbrukstilfeller (ekstern lenke)

5.1.2 Journalister/skribenter

• Landinformasjon

Regimekritiske journalister/skribenter kan være i en utsatt posisjon i Iran, noe som også har medført at journalistene utøver streng selvsensur. Det er rapportert om pågripelser og forsvinninger, og en rekke iranske aviser og magasiner har blitt stengt. Det har vært særlig fokus på studentpublikasjoner. Iranske myndigheter statuerer eksempler blant annet ved å gjennomføre aksjoner mot ulike publikasjoner og ved å fremstille angrende journalister på TV.

• UDIs praksis

Journalister/skribenter som har uttrykt seg kritisk til iranske myndigheter, vil ofte ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

5.1.3. Fornærmelse av Khomeini/Khamenei

En del søkere anfører frykt for straff på grunn av uttalelser eller handlinger som anses som fornærmelse mot den islamske republikks grunnlegger/landets religiøse leder. Dette er sjelden en hovedanførsel, snarere som en forklaring på hvorfor søkeren er havnet i myndighetenes søkelys. Denne typen anførsler vil derfor vanligvis inngå i en samlet vurdering av flere anførsler.

Ifølge den islamske straffeloven vil man i henhold til artikkel 514 i Taziraat kunne straffes med fengsel i fra 6 måneder og inntil 2 år for slike forhold.

5.1.4 Befatning med ulovlig materiale

Mange søkere opplyser at de frykter straff på grunn av befatning med ulovlig materiale, så som forbudte bøker, ulovlige politiske artikler/bøker, kristen litteratur, videofilmer (herunder pornofilmer), osv.

Besittelse av slikt materiale til eget bruk er ikke straffbart etter iransk rettspraksis, men det er straffbart å distribuere, produsere eller kopiere slikt materiale. Straffen for slike forhold er likevel ikke så streng at det vil karakteriseres som forfølgelse. Befatning med ulovlig materiale kan imidlertid skape mistanke hos iranske myndigheter om mer alvorlig aktivitet mot regimet. Det er videre straffbart i henhold til iransk lov å eie/være i besittelse av parabolantenne, men dette forholdet kan imidlertid kun medføre bøtestraff.

Slike anførsler vil inngå i en helhetsvurdering av om søkeren vil risikere forfølgelse ved retur.

5.1.5 Deltakelse i demonstrasjoner

En del søkere anfører at de har deltatt i demonstrasjoner og/eller opptøyer, og at de av den grunn frykter forfølgelse fra iranske myndigheters side. Hva som har utløst demonstrasjonene og hvem som deltar kan variere mye. Det kan for eksempel dreie seg om lokale demonstrasjoner og/eller opptøyer blant ulike etniske minoriteter, som kurdere, arabere eller azerier. Demonstrasjonene kan også ha sitt utspring i situasjonen til bestemte grupper, som f eks lærere, studenter, kvinneaktivister, arbeidere med mer. Det kan også være tale om demonstrasjoner som oppstår som en reaksjon på bestemte hendelser, eller de kan være uttrykk for en mer generell misnøye med sosiale og/eller økonomiske forhold, eller de kan være rettet mot landets ledelse/regimet.

Deltakelse i demonstrasjoner kan være en søkers hovedanførsel, men vil ofte inngå i en samlet vurdering av en eller flere andre anførsler.

5.1.6 Familiemedlemmer til politisk opposisjonelle

En del søkere anfører at de frykter forfølgelse fra iranske myndigheters side fordi de har familiemedlemmer som er politisk opposisjonelle.

• Landinformasjon

Det er kjent at iranske myndigheter i noen tilfeller trakasserer og på andre måter reagerer mot familiemedlemmer av politisk opposisjonelle. I verste fall kan det være snakk om alvorlige reaksjoner. Slike reaksjoner synes å ha som formål å påvirke hovedpersonen, mer enn å straffe familiemedlemmet. I enkelte tilfeller er motivet å fremtvinge streng selvsensur hos en ellers frittalende eller aktiv opposisjonell. I andre tilfeller brukes familiemedlemmet som pressmiddel for å fremtvinge tilståelser fra personer. Det kan også være at slektskap med opposisjonelle brukes som påskudd for å rettsforfølge personer, i mer allmennpreventivt perspektiv. Slike alvorlige reaksjoner rammer først og fremst personer som er knyttet til fremstående politikere, menneskerettighetsforkjempere og andre som er særlig synlige overfor iranske myndigheter.  Andre kan rammes som følge av at personer nær dem nylig har utvist aktivitet av et visst omfang, som har gjort iranske myndigheter oppmerksomme på dem.

• UDIs praksis

Familiemedlemmer av iranske opposisjonelle vil ikke på generelt grunnlag ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det må vurderes særskilt i hvert enkelt tilfelle.

5.2 Religion

Rettslig utgangspunkt 

• G-36/2020 Retningslinjer for behandling av asylsaker hvor det anføres frykt for forfølgelse på grunn av religion

• UDI 2020-001 Konvertering som grunnlag for beskyttelse

5.2.1 Apostasi (frafall fra islam)

De fleste som anfører at de risikerer forfølgelse fordi de vil bli betraktet som «frafalne», anfører å ha konvertert til kristendommen. Men det forekommer også enkelte anførsler om konvertering til andre religioner, som for eksempel baha’i-troen og Jehovas vitner, eller at en søker ikke lenger har noen religion.

• Landinformasjon

Konvertitter kan idømmes dødsstraff for apostasi i henhold til klassisk sharia og juridiske utlegninger fra religiøse autoriteter. Iranske myndigheter har ikke praktisert dødsstraff for konvertering siden midten på 1990-tallet. Det har vært rapportert om tilfeller hvor konverterte protestantiske pastorer har blitt likvidert av ukjente gjerningsmenn (i 1994 og 2005). Videre ble en hjemmekirkeleder mishandlet til døde under en arrestasjon i 2008. Det foreligger imidlertid ikke opplysninger som tilsier at iranske konvertitter generelt står i fare for straffereaksjoner.

• UDIs praksis

Søkere som har konvertert, kan i noen tilfeller ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Saksbehandleren skal vurdere hvem forfølgeren er (iranske myndigheter, enkeltpersoner, familie mv.) og hva slags reaksjoner søkeren kan risikere. Hvis søkeren vil fremstå på en slik måte at han eller hun risikerer å komme i en særskilt utsatt posisjon i Iran, er vilkårene for beskyttelse oppfylt.

• Konvertering i Norge eller i tredjeland

Retten til anerkjennelse som flyktning gjelder som hovedregel også der konverteringen skjedde etter utreisen fra Iran. Men hvis det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med handlingene har vært å oppnå oppholdstillatelse, skal søkeren ikke anerkjennes som flyktning, se utlendingsloven § 28 fjerde ledd.  

Søkere som nektes flyktningstatus etter utleningsloven § 28 fjerde ledd, vil ha rett til vern mot utsendelse etter utleningsloven § 73. Saksbehandleren må vurdere om søkeren skal gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 eller § 74. I tråd med praksis i UNE vil utgangspunktet være at det gis en ettårig oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 74, se nærmere i UNEs praksisnotat som gir god veiledning for denne unntaksbestemmelsen: Sur place - unntak i misbrukstilfeller (ekstern lenke)

5.2.2 Baha’i-tilhengere

• Landinformasjon

Baha'i er den største ikke-muslimske minoriteten i Iran, men innen islam anerkjennes den ikke som en selvstendig religion. Den har derfor heller ikke beskyttelse i den iranske konstitusjonen. Myndighetene ser på baha’iene som en politisk gruppering/sekt, og ikke som en religiøs minoritet. Baha’ier blir systematisk diskriminert, trakassert og utsatt for alvorlige overgrep fra myndighetene og privatpersoner. De senere årene har det forekommet mange arrestasjoner og voldelige angrep på bahai’er. Det er særlig de mer aktive medlemmene med mer fremtredende roller som er mest utsatt for myndighetenes reaksjoner, men også vanlig praktiserende baha’ier kan bli utsatt for arrestasjoner. Det foreligger også eksempler på at baha’ier er straffedømt på grunn av sin tro.

• UDIs praksis

Det å tilhøre baha’i-troen er ikke noe som i seg selv gjør at søkeren har en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Det må vurderes konkret i hver enkelt sak.  Mens bahai’ samfunnet i Iran har anslagsvis 300 000 medlemmer, er det bare et mindretall av disse som blir utsatt for alvorlige reaksjoner. Trakassering og diskriminering er i seg selv ikke tilstrekkelig til å anses som forfølgelse, men kan bli tillagt vekt i en kumulativ vurdering, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b.

5.2.3 Kristne/jøder/zoroastere

• Landinformasjon

Den iranske grunnloven anerkjenner kristne, jøder og zoroaster som religiøse minoriteter. Personer som tilhører minoritetsreligionene kan imidlertid være utsatt for diskriminering og/eller trakassering i Iran. 

• UDIs praksis

Kristne/jøder/zoroastere har som utgangspunkt ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse, alene på grunn av sin religion. Saksbehandleren skal vurdere om det er individuelle forhold som gjør at søkeren har behov for beskyttelse.

Trakassering og diskriminering er i seg selv ikke tilstrekkelig til å anses som forfølgelse, men kan bli tillagt vekt i en kumulativ vurdering, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b. Dersom søkeren er utsatt for forfølgelse fra enkeltpersoner eller grupper, legger UDI som hovedregel til grunn at iranske myndigheter er nærmest til å beskytte søkeren.

5.2.4 Sunni-muslimer

Søkere som er sunni-muslimer anfører ofte at de frykter reaksjoner på grunn av politisk aktivitet, mens etnisitet og religion angis som tilleggsmomenter. 

• UDIs praksis

Sunni-muslimer har som utgangspunkt ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse, alene på grunn av sin religion. Saksbehandleren skal vurdere om det er individuelle forhold som gjør at søkeren har behov for beskyttelse.

5.3 Medlemskap i en spesiell sosial gruppe

Forfølgelsesgrunnen ”medlemskap i en spesiell sosial gruppe” er definert i utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c. Det er ikke fastlagt hvilke grupper som kan omfattes av definisjonen, og gruppen må defineres ut i fra opplysningene i den konkrete saken. Saksbehandleren må først vurdere om søkeren risikerer forfølgelse (eventuelt ikke får beskyttelse mot forfølgelsen) på grunn av kjennetegn som er felles for en gruppe mennesker, og deretter om gruppens kjennetegn er slik at vilkårene i utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c er oppfylt.

”En spesiell sosial gruppe” er ofte en relevant forfølgelsesgrunn i saker som gjelder kjønnsrelatert forfølgelse. Se forøvrig instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet G-08/2012: Retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse.

Kjønnsrelatert forfølgelse forekommer i Iran, for eksempel i form av tvangsekteskap og æresdrap. Iran har en gjennomgående patriarkalsk kultur og tradisjon, og kvinner diskrimineres både gjennom sterk sosial kontroll og gjennom lovverket. Bildet er likevel ikke entydig, og iranske kvinner har stemmerett og mulighet til å ta høyere utdannelse og arbeid utenfor hjemmet. Iranske kvinner har dessuten tradisjonelt en sterk stilling innad i familien.

Kvinners situasjon i Iran vil på mange måter avhenge av om hun er fra by eller land, og om hun er fra et moderne eller et tradisjonalistisk miljø. Forhold som kvinnens alder, familieforhold, øvrig nettverk, sosial klasse, arbeid, økonomi, utdannelse, opprinnelsessted og etnisk opprinnelse, vil derfor stå sentralt i vurderingen av kvinners beskyttelsesbehov.

Iranske myndigheters evne og vilje til å yte beskyttelse blir ofte avgjørende i slike saker. I utgangspunktet legger UDI til grunn at myndighetene har både evne og vilje til å yte beskyttelse til kvinner. Hvor tilgjengelig beskyttelsen er, vil imidlertid variere ut fra hvilken situasjon den enkelte kvinne er i. Ressurssterke kvinner fra de større byene vil ha større mulighet til å få beskyttelse hos myndighetene enn ressurssvake kvinner fra rurale områder.

5.3.1 Kvinner mishandlet av ektefelle

Mange kvinnelige søkere forklarer at de søker beskyttelse fordi de blir mishandlet av ektefellen. Enkelte våger ikke å bryte ut av forholdet av frykt for ytterligere overgrep, eller de viser til manglende tilgang til politi eller domstol eller at de ikke blir tatt på alvor/avvist av de samme instanser. Noen søkere opplyser at de vil bli utstøtt fra sin familie dersom de anmoder om skilsmisse.

• Landinformasjon

Kvinner i Iran har adgang til å søke skilsmisse, og mishandling er en skilsmissegrunn. Kvinners mulighet til å benytte seg av rettssystemet vil imidlertid være avhengig av hvor ressurssterk hun er, om hun kommer fra by eller land, osv. Politiet og domstolene vil normalt være svært tilbakeholdne med å intervenere i interne familieforhold, som anses som private anliggender, såfremt det ikke er snakk om grov vold. Det vil være svært situasjons- og personavhengig hvordan en kvinne som oppsøker hjelp fra politiet vil bli møtt.

• UDIs praksis

Kvinnelige søkere som er utsatt for mishandling i hjemmet, kan ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Saksbehandleren skal vurdere konkret om søkeren kan få beskyttelse hos politiet og domstolene, og hennes mulighet for å oppnå skilsmisse.

Selv om skilte kvinner kan risikere sosial stigmatisering eller utestenging fra familien, innebærer dette vanligvis ikke krenkelser som er alvorlige nok til å utgjøre forfølgelse, se utlendingsloven § 29.

Noen søkere anfører at de ved en eventuell skilsmisse vil miste omsorgsretten for sine medfølgende barn. Det faktum at barnefordelingsreglene i Iran skiller seg fra reglene i Norge, er ikke et forhold som i seg selv gir grunnlag for opphold i Norge.

Dersom mishandlingen berører medfølgende barn, skal saksbehandleren ved vurderingen av barnets beskyttelsesbehov, ta hensyn til at barn er mer sårbare enn voksne, se utlendingsloven § 28 tredje ledd.

5.3.2 Tvangsekteskap

Noen kvinnelige asylsøkere fra Iran forklarer at de søker beskyttelse fordi de skal tvangsgiftes, og at de frykter alvorlige reaksjoner fra familiene ved å motsette seg dette.

• Landinformasjon

I henhold til sivillovens artikkel 1070 kreves det gjensidig samtykke fra hustruen og ektemannen for at ekteskapsinngåelsen skal være gyldig. Likevel kan svært unge kvinner eller enker, særlig i provinsene eller i rurale strøk, i praksis bli tvunget til å gifte seg, enten på grunn av fattigdom eller tradisjonelle skikker. Kvinner og jenter som motsetter seg et tvangsekteskap, kan risikere å bli drept av et familiemedlem av æresrelaterte årsaker.

• Rettslige utgangspunkt

Se punkt 3.1 i instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet: Retningslinjer om kjønnsrelatert forfølgelse, G-08/2012.

Se UDI 2015-007: tvang, vold og barneekteskap søkander om beskyttelse. Her finner du blant annet veiledning om utredningsplikten i denne typen saker.

• UDIs praksis

Søkere som frykter å bli tvangsgiftet, kan i noen tilfeller ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

Dersom tvangsekteskapet ble inngått før søkeren kom til Norge, blir søkerens mulighet til å komme seg ut av ekteskapet avgjørende vurderingstema, se mer om dette i punkt 5.3.1.

• Søkere som kan være utsatt i Norge

Saksbehandlere må være oppmerksom på at enkelte asylsøkere kan være utsatt for tvangsekteskap eller annen vold i nære relasjoner i Norge, se UDI 2015-007.

• DUF registreringer

For registreringer i DUF i tvangsekteskapssaker eller annen vold i nære relasjoner, se UDI 2015-007 punkt 8.

5.3.3 Æresdrap

En del søkere forklarer at de frykter drap som følge av å ha krenket familiens ære.

• Landinformasjon

Æresdrap etterforskes som drap og gjerningsmannen kan bli stilt for retten. Når det gjelder straffereaksjoner for drap gjelder straffelovens bestemmelser om gjengjeldelse (qisas) eller blodpenger (diyat). Det er offerets familie som bestemmer om betaling av blodpenger og fengsel er tilstrekkelig straffereaksjon eller om gjerningspersonen skal henrettes. Det fremgår av den iranske straffeloven at en far som dreper sitt barn ikke skal dømmes etter prinsippet om gjengjeldelse. En far vil etter loven slippe unna med blodpenger. En ektemann blir ikke straffeforfulgt for drap på sin kone (og hennes partner) dersom han er vitne til at hun er utro. Æresdrap foregår i hele Iran og blant alle etniske grupper. Tilgjengelig kildemateriale tyder på at æresdrap er mer utbredt blant etniske minoriteter enn blant persere. Selv om æresdrap ofte omtales som en reaksjon mot kvinner, kan det ikke utelukkes at dette også kan gjelde menn som ikke vil innordne seg familiens normer. 

• UDIs praksis

Søkere som anfører frykt for æresdrap, kan i noen tilfeller ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse.

5.3.4 Seksuell orientering og kjønnsidentitet

• Landinformasjon

Straffelovgivningen i Iran er basert på sharia, og homoseksuelle handlinger blir definert som hudud-forbrytelser. Hudud-bestemmelsene foreskriver bestemte kroppslige avstraffelsesmetoder, som f eks dødsstraff for samleie mellom menn, og piskestraff for visse andre seksuelle og intime handlinger mellom menn. Straffen for seksuell omgang mellom kvinner er 100 piskeslag. Denne piskestraffen kan idømmes tre ganger, og dømmes man for fjerde gang er straffen henrettelse. Ifølge loven er det homoseksuelle handlinger som er straffbare, og ikke legningen som sådan.

Beviskravene er svært strenge, noe som blant annet har sammenheng med at dommeren er pålagt å idømme dødsstraff dersom en mann blir dømt for homoseksuelt samleie.

Det er svært vanskelig å fremskaffe pålitelig og etterprøvbar informasjon om bruk av dødsdommer i slike saker. Det foreligger ikke bekreftede opplysninger om straffedommer hvor menn eller kvinner er blitt dømt til døden kun på bakgrunn av homoseksuelle handlinger – dvs. for frivillig seksuell omgang mellom voksne. Derimot finnes det eksempler på straffesaker hvor homoseksuelle handlinger mellom menn har vært en av flere påståtte forbrytelser, og hvor vedkommende er blitt dømt til døden og henrettet.

På grunn av samfunnets fordømmelse av homofili lever de fleste homofile i Iran diskret og tilbaketrukket. Som følge av myndighetenes innstilling til homoseksualitet finnes det heller ingen former for rettsvern mot diskriminering eller trakassering av homofile.

• Rettslige utgangspunkt

Ved asylsøknader fra lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og intersex-personer (LHBTI) skal UDI anvende Høyesteretts tilnærming i dom av 29. mars 2012, se GI-07/2012. Se UDI 2018-004 Seksuell orientering og kjønnsidentitet i søknader om beskyttelse med vedlegg.

• UDIs praksis

Søkere som er lesbiske, homofile eller bifile (LHB) vil ofte ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. UDI legger til grunn at LHB som lever åpent i Iran kan bli utsatt for reaksjoner som utgjør forfølgelse. Seksuelle handlinger mellom to av samme kjønn er straffbare, og personer som blir domfelt for slike forhold, risikerer pisking og i verste fall dødsstraff. Det at det er vanskelig å fremskaffe bekreftet informasjon om kjente tilfeller hvor personer har blitt straffet for slike handlinger, har med all sannsynlighet sammenheng med at ”alle” tilpasser seg de sosiale og kulturelle normene på dette området, og er ikke et utslag av at slike handlinger eller oppførsel ikke straffeforfølges. Det er ikke noe som tilsier at myndighetene i Iran aktivt søker etter LHB-personer, men UDI legger til grunn at dersom myndighetene i Iran mottar informasjon om at en søker er lesbisk eller homofil, kan det utløse en reell risiko for forfølgelse.

Saksbehandleren må først vurdere om søkerens forklaring om sin seksuelle identitet er troverdig, se punkt 4.1 i GI-07/2012. Se nærmere retningslinjer for å kartlegge troverdighet i UDI 2018-004 punkt 5 og i UNHCRs anbefalinger for flyktningstatus ved anførsler basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet (punkt 62 og 63).

Saksbehandleren må deretter vurdere om søkeren risikerer forfølgelse dersom hun eller han velger å være åpen om sin seksuelle orientering etter en eventuell retur, se instruksens punkt 4.2. Dersom søkeren risikerer forfølgelse ved å være åpen, skal saksbehandleren gjøre vurderinger i tråd med punktene 4.3 til 4.5 i instruksen.

5.3.5 Kjønnslemlestelse

• Landinformasjon

Det forekommer kjønnslemlestelse blant visse etniske minoriteter i Iran, blant annet blant kurdere. Det finnes ikke statistisk grunnlag for å anslå prosentvis utbredelse av kjønnslemlestelse for den kurdiske befolkningen i Iran som helhet, men det finnes enkelte lokalt baserte studier. Se Landinfos temanotat, Iran: Kjønnslemlestelse av kvinner i iransk Kurdistan, mai 2013 (ekstern lenke).

• Rettslige utgangspunkt

UDI skal av eget tiltak utrede risikoen for kjønnslemlestelse av mindreårige jenter dersom generelle og/eller kjente individuelle forhold tilsier det, se GI-03/2012. Se UDI 2015-011 for veiledning om utredningsplikten og om hvordan slike saker skal håndteres.

• UDIs praksis

Jentebarn fra etniske grupper som praktiserer kjønnslemlestelse, kan i noen tilfeller ha en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Myndighetsbeskyttelse vil ikke være mulig i slike saker.

Hvis barnet risikerer kjønnslemlestelse som følge av press fra slektninger på hjemstedet, skal saksbehandleren vurdere familiens muligheter til å bosette seg andre steder i Iran.

Saksbehandleren skal som utgangspunkt utrede risiko for kjønnslemlestelse dersom søkeren er jentebarn fra etniske grupper som praktiserer kjønnslemlestelse. Det kan imidlertid være unntak, for eksempel hvis jenta ikke lenger er i en alder der hun risikerer kjønnslemlestelse, eller hvis hun har rett til beskyttelse av andre grunner.

Veiledning for å kartlegge risiko gis i intervjuveilederen i vedlegg 1 til UDI 2015-011.

• Opplysningsplikt til barnevernet

Hvis det er grunn til å anta at kjønnslemlestelse kan bli gjennomført, selv om barnet gis oppholdstillatelse i Norge, skal barnevernet varsles, se punkt 4.2 i UDI 2015-011. Saksbehandleren skal i slike saker vurdere å sette vilkår for fornyelse i foreldrenes oppholdstillatelse, se GI-03/2012 og punkt 8 i UDI 2015-011.

• Tillatelse til medfølgende familiemedlemmer

UDI kan innvilge oppholdstillatelse til familiemedlemmene etter utlendingsloven § 38, dersom hensynet til barnets beste og familiens enhet tilsier det, se punkt 6.2 i UDI 2015-011. Hvis det er grunn til å anta at kjønnslemlestelse kan bli gjennomført selv om barnet gis oppholdstillatelse i Norge, skal saksbehandleren vurdere å sette vilkår for fornyelse i foreldrenes oppholdstillatelse, se GI-05/2015 og punkt 8 i UDI 2015-011.

• Reisebevis

Hvis barnet risikerer kjønnslemlestelse i flere land enn hjemlandet, kan reisebeviset unntas for reiser til disse landene, se punkt 7 i UDI 2015-011.

5.4 Etnisitet, avstamning, hudfarge

5.4.1 Etniske minoriteter (kurdere, arabere, balucher, azeri o.a.)

Det foreligger ikke opplysninger om at etniske minoriteter er utsatt for forfølgelse på generelt grunnlag i Iran. Misnøye med den generelle situasjonen i Iran eller vanskelige levekår for etniske minoriteter, er ikke forhold som i seg selv kan danne grunnlag for beskyttelse i Norge. Momenter i den individuelle risikovurderingen vil blant annet være hva slags overgrep søkeren på grunn av sin etnisitet har vært eller frykter å bli utsatt for.

6. Reell fare for overgrep uten sammenheng med en forfølgelsesgrunn

Dersom vilkårene etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a ikke er oppfylt, skal saksbehandleren vurdere om søkeren står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Bestemmelsen skal reflektere folkerettslige forpliktelser til å gi beskyttelse utover det som følger av flyktningkonvensjonen. EMDs avgjørelser som gjelder EMK artikkel 3 er særlig relevant for tolkningen.

Ved vurderingen skal det tas hensyn til om søkeren er barn, jf. utlendingsloven § 28 tredje ledd.

6.1 Den generelle sikkerhetssituasjonen

Se UDI 2020-015 Den generelle sikkerhetssituasjonen i søknader om beskyttelse.

6.2 Handlinger i strid med straffeloven

• Landinformasjon

Straffemetoder som dødsstraff og piskeslag praktiseres i Iran. Det har forekommet at personer er dømt til amputasjon og steining også etter at myndighetene utstedte moratorium mot amputasjon og steining i henholdsvis 2002 og 2003. Den nye/reviderte straffeloven som ble vedtatt i 2013 inneholder ingen referanse til steining som straffemetode, men straffen for utroskap for gifte personer er fortsatt dødsstraff.

Utroskap

I hudud-bestemmelsene, som anvendes i utroskapssaker, stilles det strenge beviskrav for å bli idømt dødsstraff ved steining og iranske dommere har vært tilbakeholdne med å dømme etter disse bestemmelsene. Til tross for de strenge beviskravene, finnes det eksempler på at dommeren har idømt dødsstraff for utroskap uten at beviskravene er oppfylt, men utelukkende på grunnlag av sin kunnskap om saken.

Illegitime forbindelser mellom mann og kvinne

For forhold som ikke faller inn under utroskap, kan artikkel 637 i den iranske straffeloven komme til anvendelse. Beviskravene for å dømme etter denne hjemmelen er lavere enn de som oppstilles i hudud. Illegitime forbindelser kan straffes med inntil 99 piskeslag. Piskeslagene kan normalt omgjøres til bøter, og ved kun mistanke om illegitime forbindelser vil det kunne ilegges bøter.

Befatning med alkohol

Også befatning med alkohol kan straffes med piskeslag i Iran. Vanligvis kan piskestraffen omgjøres til bøter.

• UDIs praksis

Straff som følge av utroskap, illegitime forbindelser og befatning med alkohol, vil normalt ikke ha sammenheng med en forfølgelsesgrunn. Dersom søkeren står i reell fare for piskestraff eller annen umenneskelig behandling på grunn av slike forhold, har søkeren rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b.

7. Der vilkårene for beskyttelse åpenbart ikke er oppfylt

Dersom det er åpenbart at vilkårene for beskyttelse ikke er oppfylt kan avslag på søknad om beskyttelse iverksettes før det er endelig, jf. utlendingsloven § 90 femte ledd bokstav c. UDI 2010-059 punkt 2.2. angir sentrale momenter ved vurderingen av om en søknad er åpenbart grunnløs.

• UDIs praksis

Det er svært sjelden at søknader fra iranske borgere blir vurdert som åpenbart grunnløse.

8. Internflukt

Retten til anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Effektiv beskyttelse innebærer at området er trygt og tilgjengelig for søkeren. Der UDI mener at det foreligger et trygt og tilgjengelig internfluktområde, skal saksbehandleren vurdere om søkeren bør gis tillatelse etter utlendingsloven § 38. Se mer om internflukt i UDI 2016-006.

• UDIs praksis

I de tilfellene hvor forfølgeren er iranske myndigheter er det ikke aktuelt å henvise søkeren til å bosette seg i en annen del av hjemlandet for å unngå forfølgelse på hjemstedet, da myndighetene har kontroll over hele landet.

9. Utelukkelse fra retten til flyktningstatus

En person som i utgangspunktet omfattes av beskyttelsesbestemmelsene i utlendingsloven § 28 første ledd, kan utelukkes fra flyktningstatus dersom det er alvorlig grunn til å anta at søkeren har begått forbrytelser mot freden, en krigsforbrytelse eller en forbrytelse mot menneskeheten, har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse eller har gjort seg skyldig i handlinger som er strid med FNs mål og prinsipper, jf. utlendingsloven § 31 første ledd. 

Personer som i utgangspunktet omfattes av beskyttelsesbestemmelsen i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, kan i tillegg utelukkes fra flyktningstatus dersom grunnleggende nasjonale interesser tilsier det, personen har begått en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for samfunnet, eller forlot hjemlandet for å unngå straffereaksjoner for straffbare handlinger, jf. utlendingsloven § 31 annet og tredje ledd.

Alle saker der en av utelukkelsesbestemmelsene i utlendingsloven § 31 kan komme til anvendelse, skal sendes til UDI Kontroll dersom saken ligger an til innvilgelse. Terskelen for oversendelse skal være lav, alle tvilssaker sendes UDI Kontroll. Søknader som er klare avslagssaker behandles i UDI Beskyttelse.

Andre saker som skal til UDI Kontroll er der søkeren opplyser å ha begått, medvirket til eller forsøkt å begå alvorlige kriminelle handlinger. Eksempler kan være drap, voldtekt, tortur, annen legemsbeskadigelse og grove narkotikaforbrytelser.

10. Sikkerhetssaker

Saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn («sikkerhetssaker») skal behandles etter reglene i utlendingsloven kapittel 14. Det er UDI Kontroll som har ansvar for å avgjøre sikkerhetssaker og for den videre oppfølgingen med PST eller Utenriksdepartementet og eventuell foreleggelse for Justis- og beredskapsdepartementet.

Saksbehandleren skal sende saken til UDI Kontroll dersom den berører eller kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Saken skal oversendes uavhengig av utfall. Terskelen for oversendelse skal være lav, alle tvilssaker sendes UDI Kontroll. Justis- og beredskapsdepartementet har gitt en veiledende liste i punkt 5 i GI-10/2022 Instruks om behandling av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter utlendingsloven kapittel 14, § 35, og saker etter eksportkontrollregelverket.

11. Sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket

Ved anvendelsen av utlendingsloven § 38 skal saksbehandleren foreta en vurdering av søkerens individuelle situasjon, jf. utlendingsforskriften § 8-1. Det er ikke avgjørende hvilken nasjonalitet søkeren tilhører eller hvilket geografisk område han eller hun kommer fra, men hvilke forutsetninger den enkelte søkeren har for å returnere til hjemlandet. Ved vurderingen kan det blant annet legges vekt på momentene som er nevnt i utlendingsloven § 38 annet ledd. Det kan legges vekt på innvandringsregulerende hensyn, se utlendingsloven § 38 fjerde ledd. Ved tvil om identitet, midlertidig behov, eller når andre særlige grunner tilsier det, kan tillatelsen begrenses, jf. utlendingsloven § 38 femte ledd.

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn kan gis oppholdstillatelse etter første ledd selv om situasjonen ikke har et slikt alvor at det ville blitt innvilget oppholdstillatelse til en voksen, jf. utlendingsloven § 38 tredje ledd. Med mindre det anses åpenbart unødvendig, skal det fremkomme av vedtaket hvilke vurderinger som har vært foretatt av barnets situasjon, herunder hvordan hensynet til barnets beste er vurdert, hvilke innvandringsregulerende hensyn som er vurdert, og avveiningen som er foretatt mellom eventuelle motstridende hensyn, se utlendingsforskriften § 17 1-a.

11.1 Enslige mindreårige uten forsvarlig omsorg ved retur

Ved søknader fra enslige mindreårige søkere, se UDI 2012-011. At en enslig mindreårig er uten forsvarlig omsorg ved retur, vil som hovedregel anses som et sterkt menneskelig hensyn, se utlendingsloven § 38 annet ledd bokstav a. Dersom søkeren har fylt 16 år på vedtakstidspunktet, og ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter mener søkeren er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan oppholdstillatelsen begrenses ved at den gis varighet inntil søkeren fyller 18 år, jf. utlendingsforskriften § 8-8.

11.2 Tvingende helsemessige forhold

Ved vurdering av helseopplysninger, se UDI 2013-020 Helseanførsler i asylsaker.

11.3 Sosiale eller humanitære forhold

I helt spesielle tilfeller kan det være sosiale forhold som, i kombinasjon med andre forhold (for eksempel helseproblemer), er av en slik karakter at vilkårene etter utlendingsloven § 38 er oppfylt.

11.4 Kravet om å fremlegge dokumentasjon på identitet

Som vilkår for oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 kreves det som hovedregel at utlendingen fremskaffer dokumentasjon på sin identitet, jf. utlendingsforskriften § 8-12. Unntakene fremgår av bestemmelsens bokstav a) og b). Dersom UDI beslutter å gi tillatelse etter utlendingsloven § 38 til tross for at søkeren ikke har fremlagt identitetsdokument eller omfattes av unntakene i bokstav a) eller b), kan det gis en begrenset tillatelse etter lovens § 38 femte ledd, jf. utlendingsforskriften § 8-12. 

12. Verifisering og oppsporing

I noen asylsaker kan det være aktuelt å verifisere dokumenter, opplysninger eller oppspore familie og/eller omsorgspersoner, se UDI 2010-155 verifisering i utlendingssaker.

13. Vurdering av identitet og identitetsdokument

Ved vurdering av søkeres identitetsopplysninger, se UDI 2012-009 Avklaring av identitet.

14. Reisebevis og utlendingspass

Ved innvilgelse av beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b har søkeren rett til reisebevis for flyktninger dersom ikke særlige grunner taler mot det, jf. utlendingsloven § 64, og det ikke foreligger forhold som nevnt i utlendingsforskriften § 12-1.

Ved innvilgelse av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 har søkeren rett til utlendingspass dersom søkerens forhold til hjemlandets myndigheter tilsier det, og det ikke er særlige grunner som taler mot det. Utlendingspass kan også utstedes i andre tilfeller, se utlendingsloven § 64 andre ledd andre punktum, jf. utlendingsforskriften § 12-5 tredje og fjerde ledd.

Ved innvilgelse av begrenset tillatelse etter utlendingsloven § 38, jf. utlendingsforskriften § 8-12 første ledd, med krav om framleggelse av nasjonalitetspass for å dokumentere sin identitet, kan det innvilges utlendingspass for en enkeltreise dersom hjemlandets ambassade ligger i utlandet, se punkt 3.6.3 i UDI 2019-001 Reisebevis for flyktninger og utlendingspass.

• UDIs praksis

Dersom søkeren har deltatt i politiske aktiviteter på basene til iranske eksilorganisasjoner i Nord-Irak, kan UDI kan unnta søkerens reisebevis fra reiser til Irak, jf. utlendingsforskriften § 12-2 femte ledd. UDI anser at «særlige grunner» taler for dette, ettersom de fleste søkerne med en slik bakgrunn anfører at de ikke føler seg trygge i Nord-Irak på grunn av iranske myndigheters tilstedeværelse der.

15. Bortvisning

Ved avslag på søknad om beskyttelse kan søkeren bortvises, se utlendingsloven § 17 bokstav m, og UDI 2010-013 Bortvisning av tredjelandsborgere.

Vedtak om bortvisning skal anmerkes i utlendingens pass eller annet reisedokument, med mindre det er grunn til å anta at dette kan utsette innehaveren av reisedokumentet for straff eller andre sanksjoner i hjemlandet eller i det landet vedkommende bortvises til, eller det for øvrig synes urimelig overfor utlendingen, se utlendingsforskriften § 5-4.

• Ved retur til Iran skal utvisning og bortvisning ikke merkes, se UDI 2010-006V5 Liste over land der ein skal unnlate å merke.

16. Utvisning

Se UDI 2010-024 Utvisning tredjelandsborgere Dersom de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, skal saksbehandleren i UDI Beskyttelse opprette sak om utvisning og forhåndsvarsle om utvisning. Saken overføres til UDI Kontroll, som vil vurdere saken.

17. Tilbakekall

Se UDI 2017-003 UDIs oppgaver i tilbakekallssaker.

18. Fornyelse

Se UDI 2018-003 Fornyelse av tillatelser gitt etter søknad om beskyttelse.