UDI 2017-013 Tilbakekall etter utlendingsloven

1. Tilbakekall av tillatelse ved tilbakeholdte eller uriktige opplysninger

1.1 Vilkår og beviskrav

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis personen mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger og/eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket. Slike tilfeller omtales i rettspraksis som «svikalternativet», jf. HR-2016-2017-A. Retningslinjen omtaler vilkårene for tilbakekall i punkt 1.2, 1.3 og 1.4 under.

Beviskravet er alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf. RT-2006-1657 (ekstern lenke til lovdata innlogget versjon), avsnitt 33, HR-2019-2344-A avsnitt 36, HR-2021-1209-A, og HR-2022-925-A. Det er UDI, ikke parten, som har bevisbyrden for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, jf. HR-2021-2572-A (ekstern lenke til domstolen.no), avsnitt 57.

1.2 Gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold

Utlendingen har en opplysningsplikt i alle saker etter utlendingsloven (utl.) § 83. Hvis utlendingen ikke har gitt opplysninger som personen er forpliktet til å gi, har vedkommende "fortiet forhold". Utlendingsmyndighetene baserer sine avgjørelser i stor grad på opplysningene som parten selv gir. Uriktige opplysninger bryter dette tillitsforholdet. Sterke allmennpreventive hensyn taler for at UDI kaller tilbake utlendingens tillatelse hvis vedkommende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold.

Utlendinger som er i Norge, har en særlig plikt til å medvirke til å avklare sin identitet, jf utl. § 83, jf. utlendingsforskriften (utf.) § 17-7 og UDI 2012-009 Identitet, punkt 3. UDI skal som hovedregel tilbakekalle personens gjeldende og tidligere tillatelser hvis personen har gitt uriktige opplysninger om identiteten sin, jf. UDI 2012-009 punkt 11.2.

I saker der UDI vurderer tilbakekall av gjeldende og tidligere oppholdstillatelse på grunn av omgåelsesekteskap, er praksis for denne vurderingen nedfelt i UDI 2011-003 Vurdering av omgåelsesekteskap i søknader om familieinnvandring. En vurdering av tilbakekall på grunn av et omgåelsesekteskap er knyttet til bevisvurderingen av ekteskapets realitet. UDI må vurdere om det er tilstrekkelige holdepunkter for å fastslå at søkerens hovedsakelige formål med å inngå ekteskapet var å etablere et oppholdsgrunnlag i Norge.

Hvis det i ettertid av innvilgelse av midlertidig tillatelse fremkommer informasjon om at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, såkalt tvangsekteskap, kan dette danne grunnlag for tilbakekall. Hvis søker selv har utøvet eller medvirket til å utøve tvang ved ekteskapsinngåelsen, skal tillatelsen som hovedregel kalles tilbake. Hvis søker er den part som er tvunget inn i ekteskapet, må saksbehandler gjøre en konkret vurdering av om tillatelsen skal kalles tilbake. Hvis det er søkt om fortsatt opphold etter utl. § 53 tredje ledd, skal saksbehandler gjøre samme vurdering av om søkerens tillatelser skal kalles tilbake eller ikke. Dette er også i tråd med ordlyden i bestemmelsens siste setning, hvor man skal vurdere hvorvidt søker har utøvd eller medvirket til utøving av tvang.  

I saker om beskyttelse har utlendingen et særlig ansvar for å opplyse saken sin, jf. utl. § 93 og utf. § 17-7. I saker om beskyttelse er det en forutsetning at man forklarer seg riktig. Det er helt avgjørende for norske utlendingsmyndigheter at en person som søker om beskyttelse i Norge gir riktige og fullstendige opplysninger om sitt asylgrunnlag. Det er fordi vurderingen av om vilkårene er oppfylt gjøres på bakgrunn av de opplysningene som personen selv gir, og den dokumentasjonen personen selv legger frem. Søker har også plikt til å opplyse om beskyttelse eller opphold i andre land, og andre opplysninger som er relevante for å vurdere om Norge skal realitetsbehandle søknaden, jf utl. § 32 og LB-2019-125485 (ekstern lenke til lovdata).

1.3 Mot bedre vitende

Når personen har gitt opplysningene "mot bedre vitende", betyr det at personen visste eller burde ha visst at opplysningene vedkommende ga var uriktige, jf. LB-2021-179671 (ekstern lenke til lovdata). Lagmannsrettens syn på saken:

"Lagmannsretten anser det også klart at C forsto at det ville ha betydning for vurderingen av hennes oppholdstillatelse dersom hun hadde opplyst at hun levde sammen med barnas far i et forhold som var å anse som et ekteskap og akseptert av hennes familie. C forklarte for lagmannsretten at hun ga uriktige opplysninger om farskapet fordi hun var redd for å bli sendt ut av landet."

Hvis personen trodde at opplysningene var riktige, men det senere viser seg at de var uriktige, er opplysningene ikke gitt "mot bedre vitende".

1.4 Av vesentlig betydning for vedtaket

Opplysningene eller de fortiede forholdene må ha hatt «vesentlig betydning for vedtaket». Det er ikke et krav at opplysningene eller de fortiede forholdene har vært avgjørende for resultatet i saken, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 41 (ekstern lenke til lovdata) og HR-2016-2017-A avsnitt 46 og 47.

Det følger av utl. § 83 annet ledd at utlendingen skal medvirke til å klarlegge oppgitt identitet ved innreise og frem til antatt korrekt identitet er registrert, når utlendingsmyndighetene krever dette. Opplysninger om identitet er alltid av vesentlig betydning for et vedtak om tillatelse i Norge, jf. UDI 2012-009 punkt 3.

UDIs praksis er at opplysninger om beskyttelsesbehovet (asylgrunnlaget) er av vesentlig betydning for UDIs vedtak i en sak om beskyttelse, jf. utl. § 93 og utf. § 17-7, uavhengig av om de uriktige opplysningene førte til at personen fikk en oppholdstillatelse.

2. Tilbakekall av ugyldige vedtak

2.1 Tilbakekall på grunn av ugyldighet

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis det "følger av alminnelige forvaltningsrettslige regler", jf. utl. § 63. Det vil si at UDI kan tilbakekalle tillatelsen til en person hvis vedtaket kan omgjøres, jf. fvl. § 35 (ekstern lenke til lovdata) og HR-2016-2017-A avsnitt 52:

"Utlendingsloven § 63 må på denne bakgrunn forstås slik at den hjemler tilbakekall av vedtak som er ugyldige på grunn av et objektivt sett uriktig faktisk grunnlag, uavhengig av om utlendingen har opptrådt svikaktig."

For å kalle tilbake tillatelsen må det være en grunn til at vedtaket er ugyldig (se punkt 2.2 nedenfor) og det må ikke være noen grunn til at vedtaket likevel skal være gyldig (se punkt 2.3 nedenfor).

2.2 Grunner til ugyldighet

Et vedtak kan være ugyldig på grunn av feil i den prosessuelle kompetansen. Prosessuell kompetanse viser til krav til saksbehandlingen i forvaltningen, altså hvordan vedtaket skal treffes og hvilken saksbehandling som må gjennomføres. Forvaltningen skal for eksempel følge reglene i forvaltningsloven. Hvis forvaltningen ikke følger reglene i forvaltnings- og utlendingsloven, kan vedtaket være ugyldig.

Et vedtak kan være ugyldig på grunn av feil i den personelle kompetansen. Personell kompetanse er krav til hvem som kan fatte vedtaket, enten hvem innen forvaltningsorganet eller hvilket organ. Det står i lov og forskrift hvem som har lov til å fatte et vedtak. Et vedtak kan være ugyldig hvis feil organ eller feil person har fattet vedtaket. I utlendingssaker har politiet adgang til å fatte vedtak om noen førstegangstillatelser, fornyelser og permanente oppholdstillatelser, jf. utf. §§ 13-1, 13-2 og § 13-3. Politiet kan bare fatte vedtak der det ikke er tvil om at vilkårene er oppfylt. Hvis politiet fatter vedtak selv om det er tvil om vilkårene er oppfylt, kan vedtaket være ugyldig på grunn av feil i den personelle kompetansen.

Et vedtak kan være ugyldig på grunn av feil i den materielle kompetansen. Materiell kompetanse er krav til innholdet av vedtaket - hva det kan treffes vedtak om og i hvilke situasjoner, hvilke vilkår som kan settes og hvilke virkninger vedtaket skal få. Hvis UDI fatter vedtak uten hjemmel i lov, kan vedtaket være ugyldig på grunn av feil i den materielle kompetansen. Hvis UDI legger feil faktum til grunn for vedtaket, kan vedtaket være ugyldig på grunn av feil i den materielle kompetansen. Når et vedtak bygger på et uriktig faktisk grunnlag, er det en mangel ved innholdet i vedtaket som kan føre til ugyldighet, jf. HR-2016-2017-A avsnitt 63:

"Når et vedtak bygger på et uriktig faktisk grunnlag, foreligger en innholdsmangel. Forvaltningsrettens klare utgangspunkt er at slike innholdsmangler medfører ugyldighet, selv om den private parten ikke kan bebreides. Omgjøring kan da skje etter forvaltningsloven § 35 første ledd bokstav c – også til ugunst for parten."

Hvis UDI tar utenforliggende hensyn, fatter vedtak som er grovt urimelige eller som utgjør usaklig forskjellsbehandling, kan vedtaket være ugyldig på grunn av feil i den materielle kompetansen.

2.3 Grunner til at vedtaket likevel kan være gyldig

Hvis det er en ugyldighetsgrunn, må UDI vurdere om vedtaket likevel er gyldig, enten etter reglene i forvaltningsloven, eller etter ulovfestede regler.

Det må foretas en konkret sannsynlighetsvurdering om det er tilstrekkelig at feilen "kan ha virket inn" på vedtaket. Et vedtak kan likevel være gyldig selv om saksbehandlingsreglene ikke er fulgt hvis det er "grunn til å regne med at feilen ikke kan ha virket bestemmende på vedtakets innhold" jf. fvl. § 41 (ekstern lenke til lovdata).

Vedtaket kan også likevel være gyldig på ulovfestet grunnlag. Dette gjelder i alle tilfeller, og er ikke begrenset til saksbehandlingsfeil. UDI må gjøre en konkret vurdering av vedtaket og blant annet legge vekt på hvor lang tid som har gått og i hvilken grad personen har innrettet seg etter vedtaket, jf HR-2016-2017-A avsnitt 73:

"Som jeg allerede har slått fast, hefter det en innholdsmangel ved vedtak som hviler på et uriktig faktisk grunnlag. Forvaltningsrettens klare utgangspunkt er at slike innholdsmangler medfører ugyldighet. Noen helt unntaksfri regel er dette likevel ikke, og det enkelte vedtak må vurderes konkret. Når det er aktuelt å statuere ugyldighet til ugunst for parten, har det blant annet betydning hvor lang tid som har gått og i hvilken grad parten har innrettet seg etter vedtaket, se Eckhoff/ Smith, Forvaltningsrett, 10. utgave, 2014 side 463."

I den konkrete vurderingen av om vedtakene er ugyldige kan man også legge vekt på innvandringsregulerende hensyn, jf. LB-2016-164672 (ekstern lenke til lovdata. Lagmannsretten bemerker:

"Lagmannsretten finner det klart at det i den konkrete vurderingen av om vedtakene er ugyldige, er adgang til å legge vekt på innvandringsmessige hensyn, herunder også allmennpreventive og effektivitetsmessige hensyn. […] Hvis det ikke er adgang til å legge vekt på innvandringsmessige hensyn og allmennprevensjon, vil deler av innvandringspolitikken undergraves."

3. Tilbakekall ved brudd på vilkårene for tillatelsen

3.1 Adgangen til å sette vilkår og begrensninger

For noen tillatelser følger det av utlendingsloven eller utlendingsforskriften at visse vilkår må være oppfylt i perioden tillatelsen gjelder for. Vilkårene og begrensningene som gjelder for tillatelsen skal komme frem av tillatelsen, jf. utl. § 60 siste ledd og LB-2012-106104 (ekstern lenke til lovdata). UDI kan kalle tilbake hele eller deler av tillatelsene hvis vilkårene eller begrensningene for tillatelsen er brutt, jf. utl. § 63, dette er "alminnelige forvaltningsrettslige regler".

Hvis vilkårene for tillatelsen ikke var oppfylt da tillatelsen ble innvilget gjelder punkt 1 ovenfor og 2 ovenfor.  

3.2 Kravet til underhold 

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at kravet til underhold er oppfylt jf. utl. § 58, kan tillatelsen kalles tilbake hvis kravet til underhold ikke har vært oppfylt. Inntekten må ha vært oppfylt for det første året med tillatelse, med mindre referansepersonen selv har oppholdstillatelse der det stilles krav om underhold ved fornyelse, jf. utf. § 10-20 tredje ledd. Det er inntekten totalt for den perioden tillatelsen er gitt for som vil være vurderingstemaet for om kravet til underhold har vært oppfylt eller ikke. Både for ettårige og flerårige tillatelser skal vi se på satsen for underhold som gjaldt på tidspunktet tillatelsen ble innvilget. For tillatelser innvilget før reverseringen av underholdskravet den 25.8.2017 da kravet til inntekt tilsvarte lønnstrinn 24, tilbakekaller vi ikke om inntekten er høyere enn redusert sats tilsvarende 88% av lønnstrinn 19.

Hovedregelen er at det er referansen som skal fylle kravet til sikret underhold. Hvis det ble lagt til grunn for vedtaket at referansen skulle fylle kravet til sikret underhold, kan ikke søkers inntekt medregnes hvis det ikke var grunnlag for dette på vedtakstidspunktet.

3.3 Krav til sivilstatus

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at parten er ugift og uten samboer, jf. utl. §§ 42, 43 annet ledd og utf. § 9-7, kan tillatelsen kalles tilbake hvis vedkommende gifter seg eller får samboer.  

Etter utl. § 41 er det et vilkår for oppholdstillatelse at ingen av partene er gift. Det er imidlertid tilstrekkelig at parten(e) er formelt separert. Etter utl. § 44 er et vilkår for oppholdstillatelse at søker ikke er gift, eller skal bo sammen med barnets andre forelder. 

3.4 Krav om samvær med barn  

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at parten skal ha samvær av et visst omfang med barn i Norge, kan tillatelsen kalles tilbake hvis vedkommende ikke har hatt samvær i det omfang som ble lagt til grunn for tillatelsen. Samvær av et visst omfang er nærmere spesifisert i utf. § 9-3 annet ledd.  

3.5 Krav om å bo sammen

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at søker og referansepersonen skal bo sammen, jf. utl. §§ 40 og 41, kan tillatelsen kalles tilbake hvis partene ikke har bodd sammen. Dette gjelder både ved samlivsbrudd og tilfeller hvor partene av andre grunner ikke bor sammen. I forarbeidene til bestemmelsen blir det presisert at bestemmelsen som hovedregel skal tolkes restriktivt, se Ot.prp.nr.75 (2006–2007) Om lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) punkt 9.6.2.5) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging):

"Departementet er enig med utvalget i at det som hovedregel bør være et vilkår at ektefellene skal bo sammen, men at ordlyden bør åpne for unntak fra dette vilkåret. Utvalget nevner som eksempel tilfeller hvor referansepersonen skal arbeide for norske interesser eller for en humanitær organisasjon i utlandet. Departementet slutter seg til at det i slike tilfeller bør være mulig med unntak fra kravet om at partene skal bo sammen. For øvrig vil departementet bemerke at bestemmelsen må tolkes restriktivt. Som utgangspunkt bør det ikke godtas at partene lever på forskjellige adresser som følge av skolegang eller jobb, heller ikke i tilfeller hvor det anføres at den ene parten ukependler. På den annen side må det for eksempel godtas at partene er mye atskilt som følge av at den ene parten har arbeid i Nordsjøen eller lignende. Det forhold at den ene parten er fengslet, er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen om at partene skal bo sammen."

Ved vurderingen om tillatelsen skal tilbakekalles, må saksbehandler se hen til personens arbeidsturnus og partenes mulighet til å bo sammen. Det forutsettes i utgangspunktet at partene må bo sammen halvparten av tiden, men dersom partene bor mindre sammen enn dette må det foretas en konkret vurdering av om tillatelsen skal tilbakekalles. Det gjøres også unntak fra kravet om å bo sammen i de tilfeller hvor utlendingen må ta arbeid eller delta i arbeidsmarkedstiltak et annet sted i landet for å oppfylle kravet om å være reell arbeidssøker, jf. utf. § 9-1b. 

Der grunnlaget for en tilbakekallsvurdering er samlivsbrudd og personen har avledet flyktningstatus, skal UDI som hovedregel ikke kalle tilbake, se punkt 5.1 nedenfor.

Hvis grunnlaget for en tilbakekallsvurdering er samlivsbrudd og utlendingen har levert en søknad om oppholdstillatelse på nytt grunnlag etter utl. § 53 første ledd bokstav b (mishandling), skal UDI som hovedregel ikke tilbakekalle før saksbehandler har tatt stilling til om vilkårene i utl. § 53 er oppfylt. Etter UDIs praksis kaller vi ikke tilbake på grunn av samlivsbrudd hvis personen fyller vilkårene og innvilges en tillatelse etter denne bestemmelsen. Det samme gjelder der personen tidligere har hatt en tillatelse som ektefelle eller samboer, og det er søkt om fornyelse etter utl. §§ 52 eller 44. Hvis personen har foreldreansvar for barnet og fyller vilkårene om tilstrekkelig samvær eller vilkåret om at personen skal bo fast sammen med barnet, innen rimelig tid etter samlivsbruddet (6 måneder), skal UDI i utgangspunktet ikke fatte vedtak om tilbakekall.

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at barnet skal bo sammen med referansepersonen, jf. utl. § 42 og utf. § 9-7 (1) b og c), kan tillatelsen kalles tilbake hvis personene ikke har bodd sammen. Det er imidlertid ikke et brudd på vilkåret om å bo sammen etter utl. § 42 hvis barnet flytter hjemmefra i forbindelse med studier eller arbeid i en alder der det er naturlig, så lenge det opprettholdes vanlig kontakt med familien.  

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at foreldre skal bo sammen med et barn som er referanseperson, jf. utl. §§ 43 og 44, kan UDI kalle tilbake tillatelsen hvis personene ikke har bodd sammen. UDI kan ikke gjøre unntak fra dette kravet, selv om barnet for eksempel flytter hjemmefra for å studere. Merk at det også er et vilkår for tillatelse etter utl. § 44 at man ikke er gift, eller skal bo sammen med barnets andre forelder. 

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at søsken skal bo sammen med et søsken jf. utl. § 43 andre ledd og utf. § 9-7 (1) d), kan UDI kalletilbake tillatelsen hvis søsknene ikke har bodd sammen. Det er et krav at søker bor sammen med både referansepersonen og foreldre, jf. utl. § 43 annet ledd. UDI kan ikke gjøre unntak fra dette kravet, selv om et av søsknene for eksempel flytter hjemmefra for å studere. 

3.5 Vilkår om faktisk opphold i Norge 

Hvis det er satt som vilkår i vedtaket at utlendingen skal ha faktisk opphold i Norge, jf utl. § 60 femte ledd og utf. § 10-19 a, kan UDI kalle tilbake tillatelsen hvis vedkommende har vært for lenge i utlandet. Det er et krav om at utlendingen oppholder seg i Norge minst seks måneder i en tillatelsesperiode på ett år, jf. utl. § 60 femte ledd. Det er altså et vilkår at vedkommende skal oppholde seg i Norge, jf utf. § 10-19 a:

• minst halvparten av tillatelsesperioden hvis tillatelsesperioden er av kortere varighet enn ett år 

• minst 183 dager i løpet av enhver periode på 365 dager hvis tillatelsen er gitt for flere år 

Utlendingen kan ikke være mer enn et halvt år sammenhengende i utlandet uansett hvor mange år den midlertidige tillatelsen er gitt for, og det må gå tilstrekkelig med tid mellom hvert utenlandsopphold, slik at det ikke blir en overvekt av utenlandsopphold i løpet av enhver periode på ett år, jf. G-03/2019 Ikrafttredelse av endringer i utlendingsforskriften § 10-19 a – krav om faktisk opphold i Norge som vilkår for midlertidig oppholdstillatelse, jf. utlendingsloven § 60 femte ledd, punkt 2.

UDI kan la være å stille krav om faktisk opphold i Norge i visse tilfeller, jf. utf. § 10-19 a tredje ledd, men denne vurderingen gjøres når tillatelsen innvilges, ikke i tilbakekallsvurderingen, jf. G-03/2019, punkt 3. UDI kan imidlertid ikke kalle tilbake hvis utenlandsoppholdet skyldes forhold utenfor utlendingens kontroll, for eksempel sykehusinnleggelse ved akutt og livstruende sykdom, jf. G-03/2019, punkt 1.

4. Tilbakekall fordi personen er utvist fra annet Schengenland

Midlertidig og permanent oppholdstillatelse kan også tilbakekalles hvis en person som ikke er borger av et Schengenland, er besluttet sendt ut fra et slikt land med grunnlag i en vurdering som kunne ha ført til utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser, jf. utl. § 126 annet ledd og utl. § 63 annet ledd.

5. Tilbakekall av flyktningstatus og tillatelser til flyktninger

5.1 Om utlendingsloven § 37

UDI kan kalle tilbake den midlertidige oppholdstillatelsen og/eller flyktningstatusen til en person hvis personen av ulike grunner ikke lenger har behov for beskyttelse, jf, utl. § 37. Merk at utl. § 37 ikke gir hjemmel for å kalle tilbake permanente oppholdstillatelser. Tilbakekall etter utl. § 37 kalles også «opphør». Opphørsgrunnene i utl. § 37 tilsvarer opphørsgrunnene i flyktningkonvensjonen artikkel 1 C (ekstern lenke til lovdata).

Det er forholdene på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn ved opphørsvurderingen, ikke forholdene på utsendelsestidspunktet, jf. HR 2021-203-A (ekstern lenke til lovdata) avsnitt 66.

Reglene i utl. § 37 gjelder i tillegg til reglene om tilbakekall i utl. § 63.

5.2 Personen har fått beskyttelse fra hjemlandet

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis vedkommende frivillig på nytt har søkt og fått beskyttelse av hjemlandet jf. utl. § 37 (1)a). UDI kan kalle tilbake hvis;

• personen søkte beskyttelse fra hjemlandet frivillig, og

• formålet med handlingen var å søke beskyttelse av hjemlandets myndigheter, og

• personen har fått beskyttelse av hjemlandet

I vurderingen av om handlingen var frivillig er det relevant hvilke oppfordringer eller pålegg personen har fått fra norske myndigheter om å anskaffe seg hjemlandets dokumenter.

Personen må ha fått beskyttelse av hjemlandet. Det vil si at det ikke er tilstrekkelig for eksempel å søke om et pass, personen må også ha fått et pass fra hjemlandets myndigheter.

I vurderingen av om UDI skal kalle tilbake vil UDI se på grunnlaget for den opprinnelige tillatelsen og forhold knyttet til den konkrete saken. Dette gjelder særlig hvis personen har fått innvilget beskyttelse fordi hjemlandets myndigheter ikke har evne eller vilje til å gi beskyttelse, og hvis personen har fått beskyttelse fordi situasjonen i landet er usikker.

5.3 Personen har fått tilbake statsborgerskapet sitt

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis vedkommende hadde mistet statsborgerskapet sitt da det ble fattet vedtak i saken, og som deretter frivillig har fått tilbake det gamle statsborgerskapet sitt jf. utl. § 37 (1)b).

5.4 Personen har fått nytt statsborgerskap

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis personen har fått nytt statsborgerskap og nyter beskyttelse av det landet personen er blitt borger av jf. utl. § 37 (1) c). Statsborgerskapet må innebære en reell mulighet for beskyttelse.

5.5 Personen bor i hjemlandet

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis vedkommende frivillig har bosatt seg i hjemlandet, jf. utl. § 37 (1)d). UDI må gjøre en konkret vurdering av om personen har bosatt seg i hjemlandet. I vurderingen kan relevante momenter være;

• varigheten av oppholdet/ene hyppigheten av oppholdene

• bakgrunn for oppholdet/ene formålet med oppholdet/ene

• bosted og boforhold under oppholdene

• om personen har eiendommer i hjemlandet om personen har familie i hjemlandet

• om personen har arbeid i hjemlandet

• om personen driver forretninger i hjemlandet

• om personen betaler skatter og avgifter til hjemlandet

Når det gjelder varigheten av oppholdene, omfattes i utgangspunktet ikke kortere opphold, men de kan omfattes hvis personen etter en helhetsvurdering har levd en normal tilværelse og utført forpliktelser som en vanlig borger.

Tillatelsen skal likevel ikke kalles tilbake hvis personen kan sannsynliggjøre at vedkommende reiste til hjemlandet på grunn av et presserende humanitært behov, for eksempel at en nær slektning var alvorlig syk, jf. ot.prp. nr.75 (2006-2007) punkt 5.7.5 (ekstern lenke til regjeringen.no).  

5.6 Endringer i hjemlandet

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis det har skjedd endringer i personens hjemland, jf. utl. § 37 første ledd bokstav e). Hvis personen er statsløs, kan UDI kalle tilbake personens tillatelse hvis det har skjedd endringer i landet der personen tidligere hadde sin bopel, jf. utl. § 37 første ledd bokstav f). Bestemmelsene tilsvarer flyktningkonvensjonen artikkel 1 C nummer 5 og 6. For at opphør og tilbakekall kan skje, må endringene være vesentlige og av en viss varighet og innebære at utlendingens frykt for forfølgelse ikke lenger er velbegrunnet og vedkommende heller ikke står i reell fare for alvorlige overgrep ved retur, jf. GI-15/2020 Revidert instruks om opphør og tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse når beskyttelsesbehovet er bortfalt, jf. utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e og f.

For at vilkåret om at endringene er vesentlige, må forholdene i landet objektivt sett har endret seg, og at endringen er bekreftet i tilgjengelige landinformasjonskilder, jf. GI-15/2020 punkt 5.1. Endringen må være så vesentlig at beskyttelse igjen kan oppnås i hjemlandet, jf. HR 2018-572-A avsnitt 39:

"I vilkåret om at forholdene som førte til anerkjennelse som flyktning "ikke lenger er til stede" – i konvensjonen "have ceased to exist" – ligger at det må ha skjedd en endring som er så vesentlig at beskyttelse igjen kan oppnås i hjemlandet. Men etter min mening er det også nærliggende å forstå vilkåret slik at den endringen som har skjedd, må ha stabilisert seg i rimelig grad, slik at utlendingen, som har innrettet seg på opphold i Norge, ikke utsettes for retur til en tilværelse som lett kan ende i ny flukt og krav på flyktningstatus."

Endringene må være av en viss varighet, jf. Rt-2010-858 avsnitt 42:

"Det er anerkjent at endringer i hjemlandet – for å ivareta flyktningers behov for innrettelse – må være av en viss styrke og varighet før tilbakekall kan skje."

Det er skal mer til for å kalle tilbake en tillatelse på grunn av endrede forhold i hjemlandet enn det skal for å avslå en søknad om beskyttelse jf. HR 2018-572-A avsnitt 44:

"Samlet sett mener jeg at vilkårene for å tilbakekalle flyktningstatus og oppholdstillatelse etter § 37 første ledd bokstav e, ikke er en direkte speilvending av vilkårene for å innvilge flyktningstatus etter § 28. Den som har fått innvilget flyktningstatus, har oppnådd noe høyere grad trygghet enn den som ikke har fått det."

Hvis det har skjedd endringer i områder i landet, skal UDI vurdere om personen kan henvises til internflukt til de trygge områdene i landet, jf. GI-15/2020 punkt 4.2 og HR –2021-203-A avsnitt 48: 

"[…] reglene om internflukt i femte ledd er en integrert del av vernet for flyktninger og en forutsetning for asyl. Anerkjennelse som flyktning oppnås først etter en samlet vurdering av § 28 første ledd, jf. andre og femte ledd, se Rt-2015-1388 avsnitt 99 og 100. På den bakgrunn er det mest naturlig å se det slik at uttrykket «forholdene» også peker tilbake på internfluktvurderingen etter § 28 femte ledd. Og i likhet  med flyktningkonvensjonen artikkel 1 C nr. 5 knytter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e følgevilkåret opp mot «det landet utlendingen er borger av», i motsetning til hjemstedet. Ordlyden både i flyktningkonvensjonen artikkel 1 C nr. 5 og utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e peker alt i alt i retning av at muligheten for internflukt kan tas i betraktning ved opphørsvurderingen."

At det skal være trygt for personen å returnere til landet nå innebærer at UDI ikke skal kalle tilbake tillatelsen til personen hvis personen fortsatt har behov for beskyttelse, jf. utl. § 28 og GI-15/2020 punkt 4.1.

"I tilfeller der UDI vurderer opphør og tilbakekall av flyktningstatus og oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e på grunn av utvisning etter straffedom, skal UDI, som i opphørssaker ellers, vurdere om forholdene som førte til at utlendingen fikk beskyttelse i Norge har endret seg, og om endringene er vesentlige og stabile", jf. GI-11/2023 punkt 4.

5.7 Endringer i personlige forhold

UDI kan kalle tilbake personens tillatelse hvis det har skjedd endringer i de personlige forholdene til vedkommende jf. utl. § 37 første ledd bokstav e og f og HR-2010-1130-A avsnitt 49 og 50:

"Artikkel 1 C (5) må etter dette tolkes slik at den også omfatter endringer i flyktningens personlige forhold."

"[…] Riktignok vil flyktninger kunne risikere å få tilbakekalt asyl ved endringer av personlige forhold – for eksempel religion – som i sin tid begrunnet asyl. Men dersom flyktninger etter å ha endret sine personlige forhold ikke lenger risikerer forfølgelse i hjemlandet, er det likevel vanskelig å se hvorfor de skal ha krav på asyl i Norge."

Endringene i de personlige forholdene må være vesentlige og av en viss varighet, jf. Rt-2010-858 (ekstern lenke til lovdata) avsnitt 42:

«Det er anerkjent at endringer i hjemlandet – for å ivareta flyktningers behov for innrettelse – må være av en viss styrke og varighet før tilbakekall kan skje. Jeg antar at det også må gjelde sikkerhetsmarginer for endringer av personlige forhold.»

Det er ikke en endring av personlige forhold at et barn blir myndig, jf. LB-2021-78433 (ekstern lenke til lovdata). Lagmannsretten bemerker:

"Etter lagmannsrettens syn er det flere forhold som taler mot at inntrådt myndighetsalder kan få betydning ved opphørsvurderingen. Lagmannsretten viser til at inntrådt myndighetsalder dreier seg om «livets gang». Oppnåelse av myndighetsalder vil skje automatisk og det vil være noe alle mindreårige asylsøkere har i vente når flyktningstatusen innvilges. Det hadde derfor vært naturlig å omtale denne omstendighet nærmere i forarbeidene til konvensjonen eller til loven dersom dette skulle utgjøre en relevant opphørsomstendighet

[…]

Etter en helhetlig vurdering finner lagmannsretten at det faktum at A er blitt voksen ikke i seg selv kan lede til opphør av hans flyktningstatus."

5.8 Krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten og særlig alvorlige forbrytelser

UDI kan kalle tilbake status som flyktning og midlertidig oppholdstillatelse etter utl. § 28 hvis personen etter å ha blitt innvilget beskyttelse i Norge har gjort seg skyldig i

• forbrytelse mot freden, krigsforbrytelse, forbrytelse mot menneskeheten, eller

• handlinger som er i strid med FNs formål og prinsipper, jf. utl. § 31 fjerde ledd og første ledd bokstav a og c).

UDI kan kalle tilbake status som flyktning og midlertidig oppholdstillatelse etter utl. § 28 (1) b) hvis personen har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse, og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet, jf. utl. § 31 fjerde ledd jf. andre ledd. For vurderingen av utl. § 31, se UDI 2020-013 Utelukkelse.

Merk særlig at utl. § 31 fjerde ledd gjelder for handlinger som personen gjør etter at personen har fått beskyttelse i Norge, jf. Ot.prp. nr.75 (2006-2007), merknad til § 31 (ekstern lenke til regjeringen.no). Hvis handlingen har funnet sted før vedkommende fikk beskyttelse, skal saken vurderes etter utl. § 63.

6. Forholdsmessighet

UDI skal ikke vurdere forholdsmessighet ved tilbakekall av en oppholdstillatelse etter utlendingsloven. Det kan ikke innfortolkes et forholdsmessighetsvilkår i utl. § 63, § 37 eller § 31. Et slikt vilkår følger verken av ordlyden i bestemmelsen eller i forarbeidene, og søkerens rettssikkerhet ivaretas blant annet gjennom at UDI skal ta stilling til om personen fyller vilkårene for en ny oppholdstillatelse, jf.  utl. § 38, etter vedtak om tilbakekall, jf. HR-2018-572-A avsnitt 47-51.

Lagmannsretten kan ikke se at det må innfortolkes et forholdsmessighetsvilkår i utl. § 63, jf. LB-2019-125485 (ekstern lenke til lovadata):

"Noe slikt vilkår fremgår verken av bestemmelsens ordlyd eller forarbeider, og lagmannsretten kan heller ikke se at rettssikkerhetshensyn tilsier at et slikt vilkår må innfortolkes. Bestemmelsen må etter lagmannsrettens skjønn ses i sammenheng med andre regler som utlendingen også kan påberope seg i tilbakekallssituasjoner, blant annet reglene i Grunnloven og EMK. Dessuten skal utlendingsmyndighetene alltid ta stilling til om det i slike tilfeller bør gis opphold på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38. Det vises også til HR-2018-572-A avsnitt 47-51 hvor Høyesterett kom til at det ikke oppstilles et krav om forholdsmessighet ved tilbakekall etter utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e. Lagmannsretten kan ikke se at det er større grunnlag for å innfortolke et forholdsmessighetskrav ved tilbakekall etter § 63 i tilfeller der tillatelsen i utgangspunktet aldri skulle ha vært gitt."

7. Utøving av forvaltningsskjønn

Bestemmelsene om tilbakekall i utlendingsloven sier at oppholdstillatelser «kan» kalles tilbake utl. § 63, § 37 eller § 31. Hvorvidt en tillatelse skal kalles tilbake eller ikke er altså avhengig av forvaltningens skjønn. Skjønnsutøvelsen skal imidlertid ikke være vilkårlig eller innebære usaklig forskjellsbehandling:

"Ikkje noko menneske må utsetjast for usakleg eller mishøveleg forskjellsbehandling", jf. Grunnloven § 98 (ekstern lenke til lovdata)

Forvaltningens frie skjønn innebærer også at UDI kan rette ressursene mot visse kategorier av saker, så lenge prioriteringene ikke går ut over rammene for det frie skjønnet. Slike prioriteringer beslutter UDI innenfor rammer fastsatt av departementet. Se for eksempel NOU 2019: 5 (ekstern lenke til regjeringen.no): 5 «Ny forvaltningslov [..]» punkt 11.7.4:

"Avgjørelser om saksbehandlingen i en sak, og i det hele hvordan forvaltningsorganet opptrer under behandlingen av en sak, beror i mange tilfeller på et forvaltningsskjønn. I et slikt forvaltningsskjønn vil både rent administrative overveielser og hensynet til behandlingen av andre saker kunne spille en rolle."

8. Virkningstidspunkt, tilbakekall av hele eller deler av tillatelsen

8.1 Hva er virkningstidspunktet?

Virkningstidspunkt vil si fra hvilket tidspunkt vedtaket skal få konsekvenser for personen. Et vedtak om tilbakekall kan ha virkning fremover i tid eller bakover i tid, og for hele eller deler av tillatelsesperioden. Virkningstidspunktet er ikke det samme som tidspunktet når vedtaket kan iverksettes.

8.2 Tilbakekall av hele tillatelsen og tidligere tillatelser

Hvis en person har oppgitt uriktig identitet eller andre vilkår for å få oppholdstillatelse ikke har vært oppfylt på vedtakstidspunktet, kan UDI tilbakekalle en tillatelse etter utl. § 63. Vedtaket om tilbakekall vil da ha virkning bakover i tid. Det vil si at alle tillatelsene som personen har og har hatt i Norge kalles tilbake fra da de ble gitt. Personen blir stilt som om vedkommende ikke har hatt noen gyldig tillatelse i Norge.

8.3 Tilbakekall av resterende del av løpende tillatelse eller flyktningstatus

Noen vedtak om tilbakekall har virkning fra UDI fatter vedtak og fremover i tid. Det vi si at løpende tillatelser avbrytes, men at personen hadde gyldig tillatelse frem til UDI fattet vedtak om tilbakekall.

Vedtak om tilbakekall av oppholdstillatelse og/eller flyktningstatus etter utl. § 37 har virkning fra UDI fatter vedtak om tilbakekall, altså bare fremover i tid. Tilbakekall etter utl. § 37 kalles også "opphør", fordi bestemmelsen inkorporerer flyktningkonvensjonens regler om opphør av flyktningstatus.

Vedtak om tilbakekall etter utl. § 31 har virkning fra UDI fatter vedtak om tilbakekall.

8.4 Tilbakekall av deler av tillatelsen

UDI kan kalle tilbake deler av en gitt tillatelse, for eksempel hvis personen bryter vilkårene for tillatelsen. Tilbakekall av deler av tillatelse kan både gjøres bakover i tid, og for eventuelt resterende del av tillatelsen.

9. Vurdering av ny tillatelse

Hvis tillatelsen til en person kalles tilbake, skal UDI vurdere om personen likevel skal gis en tillatelse. Vurderingene gjøres i følgende rekkefølge:

1. utl. § 28, inkludert § 28 sjette ledd. Hvis personen tidligere har hatt en tillatelse etter søknad om beskyttelse, enten beskyttelse, avledet beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag.

2. åpne søknader hvis personen har fremmet søknad om fornyelse eller søknad på nytt grunnlag

3. utl. § 38

4. utl. § 73

Vurderingene skal synliggjøres også selv om de ikke fører frem, for å sikre at parten kan ivareta sine interesser på en forutsigbar måte.