En utlending oppholdt seg lovlig i Norge, men hadde ikke oppholdstillatelse som ga rett til å ta arbeid. Ved en anledning kjøpte han inn to malingsspann og transporterte malingen til en leilighet som brorens foretak holdt på å pusse opp. Sakens hovedspørsmål var om uttrykket «bruk av en utlendings arbeidskraft» må avgrenses mot enkeltstående og avgrensede tjenesteytelser, og i så fall hvordan grensen skal trekkes, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav a.

Høyesterett kom til at utføring av enkeltstående og kortvarige oppgaver rammes av bestemmelsen. De viser imidlertid til at det må avgrenses mot vennetjenester og ordinære håndsrekninger som er utslag av dagliglivets forventinger til god adferd medmennesker imellom. Høyesterett var imidlertid enig med lagmannsrettens flertall i at det som her hadde skjedd, ikke var en slik vennetjeneste eller håndsrekning.

Dommen gir veiledning om forståelsen av utlendingslovens forbud mot bruk av arbeidskraften til utlendinger som ikke har rett til å ta arbeid i Norge, og om bøtenivået ved overtredelse av forbudet.