Høyesterett konkluderte med at lagmannsrettens avgjørelse bygget på feil rettsanvendelse under bevisbedømmelse i sak om Utlendingsnemndas opprettholdelse av avslag på søknad om beskyttelse. Søkeren anførte at han hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til Iran på grunn av konvertering til kristendommen. Høyesterett tok utgangspunkt i at asylsøkerens forklaring skulle legges til grunn dersom den fremsto som noenlunde sannsynlig, og at troverdigheten av forklaringen måtte holdes opp mot det som fantes øvrige opplysninger i saken, herunder i hvilken utstrekning forklaringen var endret under sakens gang. Det ble pekt på at lagmannsretten ikke på noe punkt hadde vurdert betydningen av at asylsøkeren under oppholdet i Norge hadde endret sin forklaring flere ganger. Lagmannsrettens rettsanvendelse under bevisbedømmelsen var da ikke riktig, og lagmannsrettens dom ble opphevet.