Tema

  • Bort- og utvisning

Rettskildekategori

  • Avgjørelse fra EMD
  • Saksnummer i UDISAK (arkiv)

    Application no. 31098/10

Al Hamdani v. Bosnia Herzegovina Utvisning. Vern mot retur. Irak. (art. 3, art. 5 og art. 8)

EMD konkluderte med at Bosnia-Hercegovinas utvisning av en irakisk statsborger, tidligere mujahedin-medlem, til Irak, ikke var i strid med EMK artikkel 3.

1. Saken gjelder

  • Bosnia-Hercegovinas utvisning av en irakisk statsborger, tidligere mujahedin-medlem, til Irak. Relevant bestemmelse: EMK artikkel 3 (Forbud mot tortur).
  • Konklusjon: ikke krenkelse av EMK artikkel 3. Avgjørelsen ble avsagt i kammer bestående av syv dommere.
  • Dommen er særlig relevant for behandlingen av utvisningssaker og saker der vern mot retur er eneste oppholdsgrunnlag.
  • Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

  • Domstolen legger til grunn at UNHCR, FN og IOM ville yte bistand til returnerte irakere, selv om organisasjonene anbefalte stater å avstå fra tvangsreturer.
  • Rapporter som fokuserte på sosioøkonomiske og humanitære problemstillinger ville ikke tillegges vekt, da slike forhold ikke var av betydning for spørsmålet om hvorvidt klageren ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til hjemlandet, jf. NA-saken.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Sakens faktum

Klageren er en irakisk borger fra Kirkuk som kom til det tidligere Jugoslavia i 1979 for å studere. Han giftet seg med en kvinne fra Bosnia-Hercegovina i 1987 og fikk fem barn. Under krigen i det tidligere Jugoslavia ble klageren medlem av ”El Mujahedin”(Mujahedin-fenomenet ble forklart av ICTY i Hadžihasanović and Kubura-saken), en organisasjon som kjempet for muslimer. Han hadde et irakisk pass utstedt av den irakiske ambassaden i Wien i 2007. Passet var gyldig til 22. januar 2011.

Bosniske myndigheter oppdaget at klageren ved tre ulike anledninger hadde oppnådd bosnisk statsborgerskap ved å oppgi falske opplysninger og ved å ha skjult forhold av avgjørende betydning for søknadene om statsborgerskap. Han hadde også brukt falske identitetsdokumenter utstedt i to forskjellige navn. Tidligere vedtak om innvilget statsborgerskap ble kjent ugyldige av bosniske utlendingsmyndigheter i august 2006 og november 2008. Klageren ble arrestert i juni 2009. Avgjørelsene ble opprettholdt av ”State Court” i desember 2009. Bosniske utlendingsmyndigheter besluttet å utvise klageren på grunn av at han var en trussel for landets sikkerhet. Det ble vist til hemmelige etterretningsrapporter. ”State Court” opprettholdt vedtaket om utvisning. Hans søknad om midlertidig oppholdstillatelse ble avslått.

Klageren søkte asyl i februar 2010. Under asylintervjuet opplyste klageren at han besøkte Irak i 2003 og 2004. I 2003 hadde klageren oppholdt seg i Irak i én og en halv måned. Klageren måtte holde seg i skjul under Irak-besøkene da han var svartlistet av kurdiske myndigheter. Asylsøknaden ble avslått. Etterfølgende klager og anker ble avslått. I november 2010 utstedte bosniske utlendingsmyndigheter en utsendelsesordre. Klagerens anke over utvisningsvedtaket var til behandling i ”Constitutional Court” på tidspunktet EMD behandlet saken.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at han ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Irak. Han ble ansett som terrorist av irakiske myndigheter på grunn av hans tilknytning til utenlandske mujahedin i Bosnia-Hercegovina. Klagerens far og bror døde som følge av mishandling fra kurdiske sikkerhetsstyrker. Han risikerte mishandling fordi han var sunnimuslim. Utvisning vil også være en krenkelse av EMK artikkel 8.

3.3 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 3

Domstolen viste blant annet til generelle prinsipper etablert i tidligere praksis særlig Üner, Saadi og Chahal-sakene. Domstolen uttalte at en generell voldelig situasjon i et land ”will not normally in itself entail a violation of Article 3 in the event of an expulsion”, jf. H.L.R. v. France. Domstolen utelukket ikke muligheten for at en generell voldelig situasjon i destinasjonslandet i seg selv kunne være så intens at enhver retur/utsendelse ville være i strid med EMK artikkel 3. En slik tilnærming ville kun være aktuell i de mest ekstreme situasjoner av generell vold, jf. NA og Elmi and Sufi-sakene.

Domstolen uttalte at det ikke forelå individuelle omstendigheter i foreliggende sak som tilsa at klageren ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Irak. Domstolen bemerket at klageren besøkte Irak i 2003 og 2004. Domstolen merket seg klagerens opplysninger om at han ble nødt å oppholde seg i skjul under besøkene og at han var svartlistet av kurdiske myndigheter som lette etter ham. Klageren hadde ikke fremlagt bevis som kunne underbygge ovennevnte anførsler, som også syntes å være i strid med tidligere opplysninger oppgitt under asylintervjuet. Det ble vist til klagerens opplysninger om at han beveget seg fritt på offentlige steder (tok med faren til sykehuset og holdt minnestund for ham etter farens død). Klageren hadde oppholdt seg i Kirkuk i over en måned under besøkene. Domstolen fremhevet at situasjonen i Irak på det tidspunktet var mye farligere enn nåværende sikkerhetssituasjon, jf. nettsiden til Iraq Body Count av 16. november 2011, se punkt 50. Domstolen uttalte at den allerede har vurdert sikkerhetssituasjonen i Irak, i F.H. v. Sweden. I den saken konkluderte domstolen med at den generelle situasjonen i Irak var utrygg og problematisk (”insecure and problematic”), men ikke så alvorlig at den ville krenke EMK artikkel 3. For en nyere vurdering av situasjonen i Kirkuk viste domstolen til sin avvisningsavgjørelse i Agalar v. Norway, avsagt den 8. november 2011.

Domstolen viste videre til at klagerens asylsøknad ble avslått etter en grundig vurdering. Selv om UNHCR, FN og IOM anbefalte stater å avstå fra tvangsreturer av irakiske asylsøkere, la domstolen til grunn at organisasjonene ville yte bistand til de returnerte. Domstolen bemerket at organisasjonenes anbefalinger delvis var basert på sikkerhetssituasjonen og delvis på returnertes problemer vedrørende husly ved retur, helse og restitusjon av eiendom. Domstolen ville derfor vektlegge informasjon som fremgikk av nyere rapporter. Rapporter som fokuserte på sosioøkonomiske og humanitære problemstillinger ville ikke tillegges vekt, da slike forhold ikke var av betydning for spørsmålet om hvorvidt klageren ville løpe en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til hjemlandet, jf. NA-saken.

Klageren besøkte Irak to ganger mens situasjonen var voldelig og alvorlig. Dette fikk ikke noen konsekvenser for klageren. På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at klageren ikke hadde fremlagt noe bevis som kunne demonstrere at det forelå vektige grunner til å tro at han ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Irak. Klagen ble avvist i henhold til EMK artikkel 35 §§ 3 (a) og 4.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 8

Domstolen bemerket at klagerens sak var til behandling i Bosnias konstitusjonelle domstol. Domstolen uttalte at EMK ikke stiller krav om at klager under EMK artikkel 8, til forskjell fra klager under EMK artikkel 3, gis oppsettende virkning. Denne delen av klagen ble avvist av domstolen i henhold til EMK artikkel 35 §§ 3 (a) og 4.

3.5 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 5

Domstolen fant under dissens en krenkelse (6 stemmer mot 1) av EMK artikkel 5 vedrørende klagerens frihetsberøvelse fra 23. juni 2009 til 8. november 2010.