Ameh and others v. the United Kingdom Asyl. Kjønnslemlestelse. Troverdighet. Risiko. Nigeria (artikkel 3 og 35)

1. Saken gjelder

• Storbritannias utsendelse av nigerianske statsborgere (mor og tre barn) der de risikerer kjønnslemlestelse. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur
• Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 3 (Forbud mot tortur). Enstemmig avvisningsavgjørelse avsagt i kammer bestående av syv dommere. Klagen ble avvist som åpenbart grunnløs (”manifestly ill-founded”) i henhold til EMK artikkel 35 (3) og EMK artikkel 35 (4).
• Avgjørelsen er særlig relevant for asylsaker med anførsler om risiko for kjønnslemlestelse ved utsendelse til Nigeria, og asylsaker der troverdighetsvurderinger er et sentralt tema.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen

• Å unnlate å søke asyl raskest mulig etter ankomst (”as soon as reasonably possible”) i utgangspunktet ikke var kompatibelt med handlingene av en genuin asylsøker som hadde flyktet fra hjemlandet på grunn av en reell frykt.
• Det forelå ingen grunn til å tro at ektefellens familie ville finne ut om klagernes retur til Nigeria. Klagerne kunne etablere seg (”relocate”) i et annet område i hjemlandet langt unna ektefellens familie, og på denne måten unngå dem. Klagerne (mor og barn) kunne få beskyttelse fra myndighetene, frivillige organisasjoner for kvinner, og familien på mors side.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klagerne (mor og tre barn. Klagerens eldste datter og sønn ble født i Nigeria før parets separasjon, mens yngste datteren ble født i Storbritannia i 2007) er nigerianske statsborgere som kom til Storbritannia på visum. De oppholdt seg ulovlig i Storbritannia etter visumets utløp. Dette ble oppdaget av britiske myndigheter da klageren søkte asyl i 2009. Hun anførte i asylsøknaden at ektefellens familie kommer til å utsette henne og døtrene for kjønnslemlestelse. Hun hadde separert seg fra ektefellen før ankomst til Storbritannia. Hun fryktet at hun ved retur til Nigeria ikke vil kunne stå imot presset fra ektefellens familie. Hun anførte videre at hun ikke kan returnere til hjemlandet på grunn av at hun lider av en alvorlig hjertesykdom. Asylsøknaden ble avslått på bakgrunn av at klageren(moren) ikke lenger hadde kontakt med ektefellen samt at hun hadde oppholdt seg i Nigeria etter separasjonen. Dette tydet på at hun ikke hadde noe å frykte i Nigeria. Klagerens bosted var i Lagos, mens svigerfamilien bodde et annet sted. Britiske myndigheter la til grunn at klageren kunne returnere til Lagos eller etablere seg et annet sted i Nigeria, og på denne måten unngå ektefellens familie. Det ble videre vist til at nigerianske myndigheter har iverksatt tiltak for å bekjempe kjønnslemlestelse, og at flere delstater kriminaliserer kjønnslemlestelse ved lov. I tillegg kunne klageren få hjelp av frivillige organisasjoner for kvinner i Nigeria og av egne brødre. Vedrørende morens helseanførsler, la britiske myndigheter til grunn at hun vil få tilgang til adekvat helsetilbud og behandling i hjemlandet. Klagerne ble ikke gitt klageadgang da asylsøknaden ble ansett å være åpenbart grunnløs (”clearly unfounded”).

EMD anmodet om midlertidig forføyning i henhold til ”rule 39” i februar 2011. Anmodningen ble senere opphevet av domstolen.

3.2 Vurderinger av EMK artikkel

3.2.1 Risikovurderinger

Det forelå forhold (”elements”) i saken som tilsa at klagernes frykt for å returnere til Nigeria ikke var genuin og velbegrunnet (”is neither genuine nor objectively well-founded”). Moren kom til Storbritannia som turist. Hun nevnte ikke ved ankomst at hun fryktet å returnere til Nigeria. Hun oppholdt seg i Storbritannia etter visumets utløp, men søkte ikke asyl. Hun søkte først asyl da det hadde gått over tre år.

Stater hadde rett til å konstatere at å unnlate å søke asyl raskest mulig etter ankomst (”as soon as reasonably possible”) i utgangspunktet ikke var kompatibelt med handlingene av en genuin asylsøker som hadde flyktet fra hjemlandet på grunn av en reell frykt. I tillegg hadde klageren oppholdt seg i Nigeria i flere måneder etter separasjonen fra ektefellen. Dette indikerte at hun ikke følte at hun og barna ville være i en reell risiko på grunn av slektningene. En slik oppførsel fra klagerens side var relevant og måtte tas i betraktning ved vurderingen av om vedkommende hadde en velbegrunnet frykt i hjemlandet.

Det at klageren hadde en genuin subjektiv frykt var ikke et relevant forhold i saken. Britiske myndigheter hadde rett til å konstatere at klagerens frykt ikke var velbegrunnet og objektiv, jf. myndighetenes avslagsbegrunnelse. Domstolen viste særlig til at klageren ikke hadde kontakt med ektefellens familie. Det forelå ingen grunn til å tro at ektefellens familie ville finne ut om klagernes retur til Nigeria. Klagerne kunne etablere seg (”relocate”) i et annet område i hjemlandet langt unna ektefellens familie, og på denne måten unngå dem. Klagerne (mor og barn) kunne få beskyttelse fra myndighetene, frivillige organisasjoner for kvinner, og familien på mors side, se punkt 14 i avgjørelsen.

Domstolen uttalte at morens asylsøknad ble avslått av britiske myndigheter på bakgrunn av “sound and convincing reasons”. Klagerne hadde ikke etablert at de ville risikere behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Nigeria.

3.2.2 Helseanførsler

Utsendelse av en utlending som lider av en alvorlig psykisk eller fysisk lidelse til et land hvor helsetilbudet er dårligere enn tilbudet i vertsstaten ville bare unntaksvis (”only in very exceptional circumstances”) utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3 jf. N. v. UK, se punkt 15:

“Turning to the issue of the applicant’s alleged heart condition, the Court recalls the Grand Chamber’s findings in the case of N. v. the United Kingdom [GC], no. 26565/05, §§ 42-45, 27 May 2008, that the decision to remove an alien who is suffering from a serious mental or physical illness to a country where the facilities for the treatment of that illness are inferior to those available in the Contracting State may raise an issue under Article 3, but only in a very exceptional case, where the humanitarian grounds against the removal are compelling. The Grand Chamber upheld in N. the very high threshold for Article 3 in the context of ill-health that had been set out in D. v. the United Kingdom, 2 May 1997, Reports of Judgments and Decisions 1997 III.”

Klageren hadde heller ikke fremlagt dokumentasjon/helseattester vedrørende hjertesykdommen. Uansett ville klageren få tilgang til adekvat medisinsk behandling i hjemlandet. Klageren nådde derfor ikke opp til den høye terskelen etter EMK artikkel 3.