Antwi and Others v. Norway Utvisning. Familie. Ghana (art. 8)

1. Saken gjelder

• Norges utvisning av ghanesisk mann hvis kone og datter er norske statsborgere. Det ble anført at utvisning av klageren ville krenke EMK artikkel 8 (Retten til respekt for privatliv og familieliv)
• Konklusjon: ikke krenkelse av EMK artikkel 8, kammeravgjørelse under dissens 5-2
• Dommen er særlig relevant ved vurdering av utvisning når utlendingen har familierelasjoner i vertslandet. Domstolen klargjør prinsippene etablert i sin tidligere praksis, særlig Nunez-saken. Domstolen uttalte blant annet at det forelå fundamentale forskjeller mellom foreliggende sak og Nunez-saken.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

• Det forelå ikke uoverstigelige hindringer (”insurmountable obstacles”) i veien for å etablere et familieliv i utlendingens hjemland, eller opprettholde regelmessig kontakt.
• Det forelå fundamentale forskjeller mellom foreliggende sak og Nunez-saken. Klagerens datter hadde ikke vært i en sårbar situasjon på grunn av tidligere forstyrrelser og stress, i motsetning til situasjonen for barna i Nunez-saken.
• Overtredelsene begått av klageren i foreliggende sak var av en mye mer alvorlig karakter enn overtredelsene i Darren Omoregie-saken.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum i saken

Klageren kom til Tyskland i 1998. I Tyskland skaffet han seg et falskt pass og en fødselsattest som bekreftet at hans navn var Jose Joao Olas Pinto, født 1. mars 1969, borger av Portugal. Klageren traff sin nåværende ektefelle, mens hun var på reise i Tyskland, da hun var 17 år. Hun var opprinelig fra Ghana. Hun kom til Norge i 1997 i familiegjenforeningsøyemed med far og tre søsken som oppholdt seg i Norge. Klageren ble invitert til Norge av sin nåværende kone. Paret flyttet sammen, og fikk en datter i 2001.  Klageren søkte om arbeids- og oppholdstillatelse som borger av EØS-land i desember 1999. EØS-tillatelsen ble gitt på bakgrunn av den falske identiteten som portugisisk borger for perioden fra 13. april 2000 til 13. april 2005. Klagerens kone fikk norsk statsborgerskap i 2000. Klageren søkte om norsk statsborgerskap under den falske identiteten i 2003. Statsborgerskapssøknaden ble avslått på bakgrunn av at han ikke oppfylte kravet til tilstrekkelig oppholdstid. Paret giftet seg i Ghana i 2005. Samtidig ble klagerens kone kjent med ektefellens reelle identitet. Våren 2005 søkte klageren om fornyelse av EØS-tillatelsen. Også i forbindelse med søknad om fornyelse oppga klageren den falske identiteten.

Den 15. juli 2005 ble klageren arrestert i Nederland på vei til Canada, idet nederlandske myndigheter oppdaget at passet var falsk. Etter noen måneder kom han tilbake til Norge, der han den 12. oktober ble forhåndsvarslet om utvisning. Han kontaktet UDI og opplyste sin riktige identitet.  I mai 2006 besluttet UDI å utvise klageren med innreiseforbud i fem år. Det ble også besluttet at vedtaket skulle meldes inn til Schengens informasjonssystem (SIS), med den konsekvens at utvisningen skulle gjelde i hele Schengen-området i den perioden innreiseforbudet gjaldt. Frist for utreise ble satt til 24. juli 2006. Utlendingsnemnda opprettholdt UDIs vedtak. 

3.1.1 Dom i Oslo tingrett

Vedtaket ble klaget til Oslo tingrett. Oslo tingrett konkluderte den 28. mars 2008 at UNEs utvisningsvedtaket var ugyldig. Dersom faren skulle utvises til Ghana i fem år, ville datteren mest sannsynlig miste kontakten med faren. Å frata barnet dette foreldreforholdet utgjorde et alvorlig inngrep som ville få store konsekvenser for barnets utvikling uansett om hun ville få mulighet til å besøke faren i Ghana. Utvisningsvedtaket var ikke forholdsmessig overfor datteren, selv om allmennpreventive hensyn talte for utvisning av klageren.

3.1.2 Dom i Borgarting lagmannsrett

Staten anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten under dissens (2-1) konkluderte den 19. januar 2011 med at utvisning av klageren ikke ville være uforholdsmessig overfor klagerens datter. Overtredelsene var alvorlige. Klageren hadde ved fire ulike anledninger gitt feilaktige opplysninger om sin identitet til norske utlendingsmyndigheter og underbygd identiteten med falsk pass. De feilaktige opplysningene førte til at klageren ble innvilget en EØS-tillatelse som han ikke var berettiget til. Han hadde også oppgitt falske opplysninger i forbindelse med blant annet søknaden om statsborgerskap og andre søknader. Feilaktige opplysninger om egen identitet gjorde det svært vanskelig for myndighetene å utøve effektiv kontroll med utlendingers innreise og opphold i Norge. Allmennpreventive hensyn tilsa derfor at overtredelser burde få konsekvenser for vedkommende. Vedrørende spørsmålet om hvorvidt utvisningsvedtaket var forholdsmessig, bemerket lagmannsretten at klageren var født og oppvokst i Ghana og hadde sin familie der. Han hadde bodd i Norge siden høsten 1999. Klageren hadde ikke noen berettiget forventning om å kunne få bli i Norge tatt i betraktning at han hadde oppnådd en tillatelse i Norge på falskt grunnlag. Utvisning av faren for en begrenset tidsperiode ville ikke være uforholdsmessig overfor datteren eller ektefellen.

Høyesterett avviste anken den 28. april 2010 under henvisning til at saken ikke reiste prinsipielle spørsmål.

3.2 Klagernes anførsler for EMD

Utvisningen av klageren med fem års innreiseforbud ville krenke EMK artikkel 8.

3.3 Statens anførsler

Klageren hadde ikke hatt noen berettiget forventning om å kunne få bli i Norge til forskjell fra situasjonen i Rodrigues da Silva and Hoogkamer-saken.

Klageren hadde ved fire ulike anledninger gitt feilaktige opplysninger om sin identitet til norske utlendingsmyndigheter og underbygd identiteten med falsk pass. Overtredelsene var alvorlige. Klagerens kone og datter kunne besøke ham i Ghana. Det forelå ikke alvorlige hindringer for klageren og hans familie for å fortsette familielivet i Ghana. Klageren og familien hadde vært på besøk i Ghana flere ganger.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 8

Stater har en ubestridelig rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, til å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium, jf. Nunez-saken. EMK inneholder ikke bestemmelser som garanterer en rett til å etablere seg i et bestemt land, jf. Nunez-saken.

Klageren hadde skaffet seg et falskt pass og en falsk fødselsattest som indikerte at han var portugisisk borger. På bakgrunn av disse falske dokumentene ble klageren innvilget en EØS-tillatelse for perioden fra 13. april 2000 til 13. april 2005. Under samme falske identitet hadde klageren søkt om statsborgerskap og om fornyelse av oppholdstillatelse. Han hadde underbygget sin identitet med et falskt pass og fødselsattest. På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at klageren ikke på noen tidspunkt hadde hatt lovlig opphold i Norge, siden han ikke hadde hatt rett til en oppholdstillatelse i Norge, se punkt 89.

Foreliggende sak ville derfor vurderes i lys av prinsippene etablert i Nunez-saken:

Formålet med EMK artikkel 8 er å beskytte individet mot vilkårlige handlinger fra myndighetenes side. Bestemmelsene etter EMK artikkel 8 kan innebære positive plikter for staten. Skillet mellom statens positive og negative plikter etter EMK artikkel 8 er vanskelig å definere. Felles for begge er at det må foretas en avveining mellom individets og samfunnets interesser. Staten hadde en viss skjønnsmargin i så måte. Det var ikke nødvendig å ta stilling til om spørsmålet om krenkelse skulle vurderes under synsvinkelen inngrep i utøvelse av en rettighet eller som et mulig brudd på statens positive forpliktelser.

EMK artikkel 8 i innvandringsspørsmål kunne ikke pålegge stater en generell plikt til å respektere valget ektepar tar, når de bestemte seg for hvilket land de ville bosette seg i og til å innvilge familiegjenforening i dets territorium. Statens forpliktelser til å gi slektninger av bosatte innvandrere adgang til dets territorium, ville variere med de personlige omstendighetene i den enkelte sak og samfunnets generelle interesser. Etter folkeretten hadde staten rett til å kontrollere adgangen til dets territorium for personer som ikke er statsborgere.

I hvilken utstrekning staten var forpliktet til å gi slektninger av bosatte innvandrere adgang til dets territorium, ville variere med de personlige omstendighetene i den enkelte sak, og generelle hensyn, jf. Gul og Hoogkamer-sakene. Ved avveiningen skal det tas hensyn til spesifikke forhold jf. domstolens tidligere praksis.

3.4.1 Anvendelse av ovennevnte prinsipper i foreliggende sak

Klageren ble utvist med innreiseforbud i fem år på grunn av at han hadde begått grove overtredelser av norsk utlendingslov. Domstolen så ingen grunn til å stille spørsmål ved vurderingen foretatt av norske utlendingsmyndigheter vedrørende forholdets alvor. Myndighetene kunne ty til sanksjoner som utvisning som et effektivt tiltak mot alvorlige eller gjentatte brudd på utlendingslovgivningen. På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at samfunnets interesse ” weighed heavily in the balance when assessing the issue of proportionality under Article 8 of the Convention”, jf. Nunez-saken, se punkt 90 i dommen.

Domstolen bemerket videre at klageren, på tidspunktet han etablerte seg i Norge, ikke hadde noen annen tilknytning til Norge, bortsett fra sin nåværende kone. Klageren fikk et barn i Norge i 2001, da han var innforstått med at hans EØS-oppholdstillatelse ble innvilget på bakgrunn av den falske identiteten som portugisisk borger. Klageren kunne ikke sies å ha hatt noen berettiget forventning om å kunne bli værende i Norge fra han kom til Norge høsten 1999 og fram til forhåndsvarselet om utvisning i oktober 2005, se punkt 91. 

Klageren hadde vokst opp i Ghana, hvor hans familie oppholdt seg. Han kom til Norge i voksen alder. Hans tilknytning til Norge kunne ikke sies “to outweigh those of his home country and had in any event been formed through unlawful residence and without any legitimate expectation of being able to remain in the country”, se punkt 92. I likhet med klageren hadde hans kone vokst opp i Ghana. Hun hadde bodd der frem til hun var 17 år gammel. Selv om hun var norsk statsborger, og hadde familietilknytning og jobb i Norge, og mest sannsynlig ville oppleve en del problemer ved etablering i Ghana, forelå det ikke hindringer for å følge etter klageren. Domstolen merket seg anførselen om at hun ikke visste om ektefellens reelle identitet. Domstolen konkluderte med at ovennevnte forhold ikke veide tyngre enn myndighetenes interesser i å sanksjonere de alvorlige overtredelser begått av klageren, se punkt 93.

3.4.2 Klagerens datter

Datteren var norsk statsborger ved fødsel, hadde bodd i Norge i hele sitt liv, var full integrert i samfunnet, og hun snakket norsk sammen med foreldrene. Hennes direkte tilknytning til Ghana var meget begrenset: hun hadde besøkt Ghana tre ganger. Hun hadde ikke kjennskap til landets språk, se punkt 94. Domstolen bemerket at hennes far, som ikke lenger hadde en arbeidstillatelse, hadde en viktig rolle i datterens liv, se punkt 95.

Mest sannsynlig ville datteren oppleve vanskeligheter med å tilpasse seg livet i Ghana, og senere tilpasse seg livet i Norge, se punkt 96. Domstolen var enig i lagmannsrettens vurdering om at utvisningen av klageren ikke ville være gunstig for datteren. Domstolen uttalte imidlertid at det ikke forelå uoverstigelige hindringer (”insurmountable obstacles”) for å etablere et familieliv i utlendingens hjemland, eller opprettholde regelmessige kontakt. Begge foreldrene hadde vokst opp i Ghana. Vedrørende anførselen om at datteren hadde fått hudproblemer/”rashes” i Ghana, uttalte domstolen at dette forholdet ikke var tilstrekkelig dokumentert. Det forelå ikke ytterligere dokumentasjon i saken som kunne underbygge dette forholdet, se punkt 98. Det forelå ikke forhold som tilsa at datteren hadde spesielle omsorgsbehov eller at moren ikke ville være i stand til å gi datteren tilstrekkelig omsorg, se punkt 99.

Det forelå fundamentale forskjeller mellom foreliggende sak og Nunez-saken. Klagerens datter hadde ikke vært i en sårbar situasjon på grunn av tidligere forstyrrelser og stress, i motsetning til situasjonen for barna i Nunez-saken, se punkt 100.

Saksbehandlingstiden hadde ikke vært så lang at den ville gi grunn til å stille spørsmål om hvorvidt utvisningen oppfylte kravet til hurtighet og effektivitet jf. Nunez-saken, se punkt 102.

Det forelå ikke eksepsjonelle omstendigheter i foreliggende sak. Hensynet til barnets beste ble i tilstrekkelig grad vektlagt av norske myndigheter, se punkt 103. Ovennevnte vurderinger og konklusjoner endres ikke av utvisningens varighet - 5 år. I denne sammenheng viste domstolen til Darren Omoregie-saken der domstolen konkluderte med at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8. Domstolen fremhevet at overtredelsene begått av Darren Omoregie besto i at utlendingen hadde arbeidet og oppholdt seg ulovlig i Norge. Overtredelsene begått av klageren i foreliggende sak, som besto i at han oppnådde permanent oppholdstillatelse ved å ha gitt feilaktige og villedende opplysninger om sin identitet, samt underbygd identiteten med falskt pass, var av en mye mer alvorlig karakter. Den administrative sanksjonen mot klageren kunne ikke vært mindre inngripende tatt i betraktning statens interesse, se punkt 104.

På denne bakgrunn konkluderte domstolen med at nasjonale myndigheter ikke har opptrådt vilkårlig eller overtrådt den skjønnsmarginen som bør gis statene på dette området, når de søker å oppnå en rettferdig balanse mellom statens interesse av å kontrollere innvandring på en effektiv måte på den ene siden, og klagerens interesse av å fortsette å bo i Norge på den andre siden, se punkt 105.

Utvisning av klageren fra Norge med innreiseforbud i fem år krenket ikke EMK artikkel 8.