Tema

  • Beskyttelse

Rettskildekategori

  • Avgjørelse fra EMD
  • Saksnummer i UDISAK (arkiv)

    Application no. 11981/15

B.A.C v. Greece Lang saksbehandlingstid. Asyl. Rett til effektivt rettsmiddel. Tyrkia (art. 3, 8 og 13)

EMD konkluderte med at greske myndigheter ikke hadde oppfylt sine positive forpliktelser etter EMK artikkel 8 ved å unnlate å behandle en søknad om beskyttelse i over 12 år. Domstolen konkluderte videre med at klageren ikke hadde hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel til å påklage situasjonen. Domstolen konkluderte også med at det ville være et brudd på EMK artikkel 3 å returnere klageren til Tyrkia.

1. Saken gjelder

  • En tyrkisk statsborger hadde ventet på en avgjørelse fra greske myndigheter om sin søknad om beskyttelse siden 2002. Klageren klagde til EMD, hvor han anførte at greske myndigheters unnlatelse av å behandle hans asylsøknad i en periode på tolv år utgjorde ett inngrep i hans rett til privatliv etter EMK artikkel 8. Klageren anførte videre at han ved en eventuell retur til Tyrkia sto i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling i strid med EMK artikkel 3 (forbud mot tortur). I forhold til begge disse anførslene, henviste klageren til at han ikke hadde hatt en reell mulighet til å klage på sin uavklarte situasjon. Klageren anførte at dette var i strid med EMK artikkel 13 (retten til et effektivt rettsmiddel).
  • Konklusjon: Domstolen fant at greske myndigheter hadde unnlatt å oppfylle sine positive forpliktelser, etter EMK artikkel 8, til å sikre klageren adgang til en effektiv og tilgjengelig mulighet til å ivareta retten til respekt for sitt privatliv. Domstolen fremholdt at det hadde vært et brudd på EMK artikkel 13 (retten til et effektivt rettsmiddel) i forbindelse med EMK artikkel 8. I forhold til EMK artikkel 3 (forbud mot tortur) i forbindelse med EMK artikkel 13 (retten til et effektivt rettsmiddel) konkluderte domstolen med at det ville være et brudd på begge artikler hvis klageren ble returnert til Tyrkia. Dommen ble avsagt i kammer med syv dommere og er enstemmig.
  • Dommen er særlig relevant for vurdering av retten til en rettidig asylprosedyre.
  • Les  EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. Avgjørelsen er kun tilgjengelig på fransk. 

2. Hovedpunkter i dommen

  • Domstolen fant at greske myndigheter hadde mislyktes i å overholde sine positive forpliktelser til å sikre adgang til en effektiv og tilgjengelig mulighet til å ivareta respekten for privatlivet, i strid med EMK artikkel 8. Bruddet skyldtes at klageren hadde levd i en meget usikker og uavklart situasjon over lengre tid. I tillegg fremholdt domstolen at det hadde vært et brudd på EMK artikkel 13, relatert til EMK artikkel 8.
  • I henhold til EMK artikkel 3 (forbud mot tortur), relatert til EMK artikkel 13 (rett til et effektivt rettsmiddel), konkluderte domstolen med at det ville/kunne være et brudd på begge artikler om klageren ble returnert til Tyrkia uten en vurdering av de potensielle personlige omstendighetene i saken.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1. Faktum i saken

Klageren, B.A.C., er en tyrkisk statsborger, født i 1977, som bor i Athen (Hellas). Mens han studerte i Tyrkia (1994-1999) ble han en politisk aktivist som støttet pro-kommunistiske og pro-kurdiske synspunkter. I 2000 arresterte tyrkiske myndigheter ham og siktet ham for å ha undergravd den konstitusjonelle orden i staten. Han ble holdt i isolat hvor han sultestreiket i 171 dager. Tyrkiske myndigheter besluttet å løslate ham på grunn av hans svekkede helse. I 2002 flyktet B.A.C. fra landet og søkte beskyttelse i Hellas. Generalsekretæren i «Ministry of Public Order» i Hellas avviste hans søknad. B.A.C. søkte senere til «Consultative Asylum Committee», som mente at hans søknad om beskyttelse burde innvilges. Som et resultat av dette var «Minister for Public Order» nødt til å avgjøre hvorvidt klageren skulle innvilges internasjonal beskyttelse, innen 90 dager. Ved 90 dagers fristens utløp hadde ikke ministeren tatt noen avgjørelse, og han hadde dermed verken godkjent eller avvist komiteens («Consulative Asylum Committee») uttalelse. Mellom 2003 og 2015 bodde klageren i Athen hvor han måtte melde seg for politiet hvert halvår for å fornye sitt asylsøkerkort. Kortet var ikke en oppholdstillatelse og ga dermed ikke alle rettigheter knyttet til en slik tillatelse. Det garanterte kun at asylsøkeren ikke vil bli deportert, og at han kunne forbli i landet med "tolerated status" i påvente av utfallet i hans søknad om beskyttelse.

I 2005 sendte Interpol byrået i Tyrkia en forespørsel om utlevering av B.A.C. på
basis av beskyldninger som lignet anklagene som ble rettet mot ham i 2000. «The Indictment Division of the Patras Court of Appeal» avviste forespørselen enstemmig. De baserte sin avgjørelse på at det ved en eventuell utlevering forelå risiko for at klageren kunne bli utsatt for alvorlige overgrep på grunn av hans politiske synspunkter. De bemerket også at arten av lovbruddene, som forespørselen om utlevering fra tyrkiske myndigheter hadde vært begrunnet med, var vage og abstrakt utformet. «Court of Cassation» opprettholdt 26. april 2013 vedtaket.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Med utgangspunkt i EMK artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv), lest separat og i sammenheng med EMK artikkel 13 (retten til et effektivt rettsmiddel), anførte klageren at det var gjort inngrep i hans rett til respekt for sitt privatliv, idet han hadde levd tolv år i Hellas med en usikker status, til tross for den positive uttalelsen fra «Consultative Asylum Committee». Han anførte også at han ikke hadde noen reell mulighet til å klage på sin uavklarte situasjon.

Med utgangspunkt i EMK artikkel 8, sett i sammenheng med EMK artikkel 14 (forbud mot diskriminering), anførte klageren at han var blitt diskriminert på grunnlag av sin nasjonalitet.

Med utgangspunkt i EMK artikkel 3, sett i sammenheng med EMK artikkel 13, anførte klageren at han sto overfor en reell risiko for å bli utsatt for tortur ved en eventuell retur til Tyrkia, siden «Minister of Public Order» når som helst kunne avslå hans søknad om beskyttelse. Søknaden ble innlevert til den europeiske menneskerettighetsdomstolen 4. mars 2015.

3.3 Statens argumenter

Når det gjaldt EMK artikkel 8, lest separat og i sammenheng med EMK artikkel 13, anførte staten at unnlatelsen av å innvilge klageren flyktningstatus ikke hadde utgjort ett inngrep i hans rett til respekt for sitt privat- og familieliv. Klageren hadde hatt tilgang til alle de rettigheter som asylsøkere vanligvis har tilgang til. Staten bemerket at klageren hadde levd sammen med sin kone under store deler av oppholdet, og at han hadde jobbet i byggebransjen uten problemer.

Når det gjaldt EMK artikkel 3, sett i sammenheng med EMK artikkel 13, bemerket staten at klageren hevdet at hans situasjon var et resultat av en systematisk svikt i asylprosedyren i Hellas, og at han var redd for utsendelse. Staten fremhevet at «Minister of Public Order» hadde gitt et stilltiende avslag, og at denne beslutningen kunne vært anket. Staten kritiserte klageren for ikke å ha brukt dette middelet. I realiteten hadde klageren ingen grunn til å frykte at han ville bli sendt tilbake til Tyrkia, siden gresk lov forbyr utsendelse av en asylsøker. I den grad klageren var i noen fare for å bli sendt tilbake til Tyrkia, så forsvant denne faren etter at dommene fra «Indictment Division of the Patras Court of Appeal» og «Court of Cassation» forelå.

3.4 Domstolens vurdering av EMK artikkel 8 og EMK artikkel 13

Domstolen påpekte at det anførte bruddet på artikkel 8 i EMK ikke hadde sammenheng med utsendelse eller bortvisningsvedtak, men den usikre situasjonen klageren hadde opplevd i en lang periode, fra 21. mars 2002 - datoen for hans anke over avslag på sin asylsøknad – frem til levering av dommen i denne saken.

Domstolen påpekte også at klageren hadde jobbet i byggebransjen uten arbeidstillatelse, på grunn av de restriktive vilkårene som stilles til asylsøkere som ønsker å få en arbeidstillatelse.

Domstolen bemerket at på grunn av hans usikre status, hadde klageren ikke vært i stand til å innrullere seg på universitetet slik han hadde håpet å gjøre, siden han kun var innehaver av et asylsøkerkort. På grunn av dette hadde han heller ikke vært i stand til å åpne en bankkonto, få et skatteidentifikasjonsnummer for å gjennomføre faglig aktivitet, eller få et førerkort.

Når det gjaldt «Minister for Public Order» sin unnlatelse av å avgjøre klagerens søknad om beskyttelse, bemerket domstolen at det ikke forelå noen begrunnelse for den gjeldende situasjonen, som hadde vart i mer enn fjorten år til tross for at de nasjonale myndighetene (Consultative Asylum Committee) hadde avgjort at det var nødvendig å gi ham beskyttelse, og hadde avvist anmodningen fra tyrkiske myndigheter om utlevering.

Domstolen kom derfor frem til at i denne saken, så hadde de kompetente myndigheter ikke klart å oppfylle sin positive forpliktelse, etter EMK artikkel 8, til å sikre adgang til effektive og tilgjengelige muligheter til å ivareta respekten for privatlivet gjennom hensiktsmessige reguleringer som ville sikret at klagerens asylsøknad ble undersøkt innen rimelig tid. Noe som ville holdt hans tilstand av usikkerhet på et minimum.

I denne sammenheng konkluderte Domstolen med at det også hadde vært et brudd på artikkel 13 i konvensjonen, sett i sammenheng med artikkel 8.

Til slutt, i lys av sin konklusjon i henhold til EMK artikkel 8, fant Domstolen at det ikke var nødvendig å gjennomføre en egen undersøkelse i henhold til EMK artikkel 14.

3.5 Domstolens vurdering av EMK artikkel 3, sett i sammenheng med EMK artikkel 13

Domstolen la vekt på at Tyrkia (returland) er en stat som er part i EMK, og som sådan har påtatt seg å overholde retten til liv og forbudet mot umenneskelig og nedverdigende behandling. Domstolen baserte imidlertid ikke sin vurdering på dette faktum alene.

Domstolen tok hensyn til konkret tilgjengelig informasjon, nemlig at klageren, en
pro-kurdiske venstreorientert militant, ble anklaget for å være en del av en væpnet terroristorganisasjon og for å ha myrdet grunnleggeren av en annen terrororganisasjon.

Domstolen undersøkte bevismaterialet, og bemerket at en rapport fra 25. juli 2002 fra «Greek Medical Rehabilitation Centre for Torture Victims» bekreftet at klageren hadde blitt torturert mens han var fengslet i Tyrkia. I tillegg hadde han blitt arrestert seks ganger mellom 1992 og 1996. Han hadde også blitt torturert ved disse anledningene.

Domstolen konkluderte derfor med at klageren hadde sendt inn tungtveiende bevis til støtte for sin søknad om beskyttelse i Hellas, basert på hans tidligere behandling i Tyrkia, hvor han hadde vært utsatt for handlinger som anses for å være i strid med artikkel 3 EMK, et funn bekreftet av to dommeravgjørelser og «Consultative Asylum Committee».

Siden klagerens asylsøknad ikke hadde blitt avgjort ennå, forble hans juridiske status usikker. Dette medførte en risiko for plutselig utsendelse til Tyrkia uten mulighet for en reell undersøkelse av hans asylkrav, selv om det så ut til at det kunne være vektige grunner for å tro at det forelå en reell risiko for at klageren ville bli behandlet i strid med EMK artikkel 3.

4. Konklusjon

Domstolen fant at greske myndigheter hadde unnlatt å overholde sin positive forpliktelse, etter EMK artikkel 8. Domstolen konkluderte også med at det ville være et brudd på artikkel 3 i EMK, sett i sammenheng med artikkel 13, dersom klageren skulle bli returnert til Tyrkia.