Tema

  • Familieinnvandring

Rettskildekategori

  • Avgjørelse fra EMD

B.F og andre mot Sveits Familiegjenforening. Vilkår om ikke å være avhengig av sosiale tjenester. EMK art. 8

EMD vurderte fire klager over Sveits’ avslag på søknad om familiegjenforening med flyktninger sur place på grunn av at de ikke oppfylte underholdskravet. I tre av sakene kom EMD frem til at avslagene var i strid med artikkel 8 fordi Sveits ikke hadde utvist tilstrekkelig fleksibilitet ved vurdering av vilkåret om å ikke være avhengig av sosiale ytelser. I en av sakene mente Domstolen at Sveits handlet innenfor skjønnsmarginen og fant ikke brudd på artikkel 8.

Saken gjelder:

  • Statenes positive forpliktelse til å innvilge familiegjenforening med personer med flyktningstatus, statenes skjønnsmargin, hvilke vilkår som kan oppstilles og hvordan disse bør vurderes.

  • Klagerne var innvilget en nasjonal oppholdstatus på bakgrunn av beskyttelsesbehov som var oppstått etter utreise fra hjemlandet, og skyldtes egne handlinger (sml. utlendingsloven § 28 fjerde ledd). Sveits er alene i europeisk sammenheng om en slik type tillatelse.

  • Sveits stilte da andre vilkår for familiegjenforening enn for de med “vanlig” asyl, herunder at det var en tre-års venteperiode før man kunne søke og at man ikke kunne være mottakere av sosialstønad. Klagerne fikk avslag på det siste grunnlaget.

  • EMD vurderte om Sveits’ avslag var i tråd med retten til familieliv etter artikkel 8 (ekstern lenke).

  • EMD tok også stilling til anførsel om lang saksbehandlingstid i familieinnvandringssaker og forholdet til artikkel 8 (ekstern lenke).

  • Dommen er avsagt i kammer på 7 dommere og er enstemmig. Avgjørelsen ble avsagt 4. juli 2023 og blir endelig 4. oktober 2023, med mindre den tillates fremmet for storkammeret.

Les hele avgjørelsen her (ekstern lenke til HUDOC).

Hovedpunkter i dommen

  • EMD uttalte at adgangen til å stille slike vilkår om økonomisk uavhengighet var betydelig snevrere enn adgangen til å ha karantenetider (tid før man kan søke om familiegjenforening), slik som visse stater har for personer som innvilges subsidiær beskyttelse og ikke flyktningstatus, for eksempel som i saken M.A. mot Danmark (ekstern lenke til HUDOC).

  • EMD la vekt på at det finnes både en internasjonal og en europeisk konsensus om å ikke skille på ulike grunnlag for flyktningstatus etter Flyktningkonvensjonen når det kommer til vilkårene for familiegjenforening.

  • Vilkår om å ikke være mottaker av sosialstønad må anvendes med tilstrekkelig fleksibilitet, slik at resultatet ikke blir at man krever det umulige av referansepersonen.

  • Domstolen fant enstemmig brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) i tre av sakene. Det ble sett hen til at referansepersonene hadde gjort alt som med rimelighet kunne kreves av dem for å oppfylle vilkåret.

  • Det ble ikke konstatert brudd i saken S.M. mot Sveits (9078/20), hvor domstolen mente at det var gjort en adekvat avveining av de ulike interessene i saken. Den saken gjaldt en mor som ønsket gjenforening med sine to døtre, og som ikke hadde fått seg arbeid i Sveits tross delvis arbeidskapasitet. I denne saken ble det heller ikke konstatert brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) på grunn av anførsel om lang saksbehandlingstid.

  • Norge intervenerte sammen med Tyskland i sakene 13258/18 og 15500/18 og argumenterte for at statene må gis en viss skjønnsmargin i saker som disse, og at det må kunne stilles strengere vilkår for de med et midlertidig beskyttelsesbehov.

Faktum

1325/18. Mor og datter (f. 2001). Moren forlot Eritrea i 2012. Hun fikk innvilget opphold i Sveits i oktober 2014 og søkte om familiegjenforening på vegne av datteren i september 2016. Klageren var analfabet og fullstendig avhengig av sosialstønad som følge av helseplager. Det var ikke forventet en endring i helsetilstanden som tilsa at klageren ikke ville ha fremtidig behov for stønader. Klageren fikk avslag på grunn av at tre års venteperiode ikke var gått og at vilkåret om å ikke være avhengig av sosialstønad ikke var oppfylt. Datteren var alene i Sudan.

15500/18. Kinesisk statsborger av tibetansk etnisitet. Innvilget opphold i Sveits i 2010. Han søkte familiegjenforening med ektefelle og to barn (f. 2003 og 2007) i 2014. Han jobbet som sykepleier i fulltidsstilling. Sveitsiske myndigheter avslo familiegjenforening på grunn av at klageren mottok sosialstønad, og mente at familien kunne etablere seg i India, hvor ektefellen og barna hadde oppholdt seg siden 2014.

57303/18. Eritreisk statsborger. Hun forlot Eritrea i 2006 med mann og to barn (født hhv. 2006 og 2007) og fikk et tredje barn i 2009. Mannen reiste tilbake til Eritrea i 2013, og ble ansett forsvunnet. Klageren søkte i 2010 familiegjenforening med en datter fra et tidligere forhold. Datteren var ca. 8 år da hun søkte for første gang. Sveits gav avslag i 2011 på grunn av ikke overholdt søknadsfrist og at hun mottok sosialstønad. Hun søkte på nytt i 2014. Anke og klageprosessen varte frem til 2018, da datteren var blitt 16 år. Myndighetene mente at hun ikke ville kunne bli økonomisk selvstendig og oppfylle vilkårene for familiegjenforening så lenge hun hadde eneansvaret for tre små barn.

9078/20. Eritreisk statsborger forlot Eritrea i 2012 og fikk opphold i Sveits i 2014. Hun søkte familiegjenforening med to døtre (født hhv. 1999 og 2007). Hun hadde alvorlige helseplager, og hadde gjennomført noe yrkesopplæring, men ikke funnet lønnet arbeid. Døtrene oppholdt seg i en flyktningleir i Etiopia under dårlige forhold. Klage og ankeprosess inkludert innhenting av dokumentasjon varte frem til 2019, da endelig avslag ble gitt. Myndigheten mente at selv om det var visse typer yrker som klageren burde unngå, så hadde hun ikke gjort nok for å få seg en jobb i løpet av de syv årene hun hadde oppholdt seg i Sveits.

Internasjonale “stakeholders” sine vurderinger av sveitsisk lovgivning

Europarådets menneskerettighetskommissær kom med en rapport etter et besøk i Sveits i 2017, hvor den type oppholdsstatus som klagerne i saken hadde, ble omtalt. Der ga kommissæren uttrykk for at den midlertidige karakteren av den nasjonale oppholdsstatusen medfører betydelige utfordringer i forhold til integrering og tilgang til arbeidsmarkedet til tross for at de fleste med en slik type tillatelse blir i landet i over fem år, hvilket er tidspunktet hvor de kan søke om “leave to remain”. Kommissæren anbefalte en omlegging av regelverk og praksis for denne gruppen, “in order to guarantee family reunification procedures that are flexible, rapid and efficient for all refugees”.

FNs barnekomité, FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter og FNs rasediskrimineringskomité har alle uttrykt bekymringer over denne tillatelsestypen i sine Concluding Observations overfor Sveits.

Partens anførsel 

Anførslene var noenlunde de samme for alle klagerne og fremstilles derfor samlet.

Klagerne

Partene anførte at avslagene var i strid med EMK artikkel 8, og en av klagerne (1325/18) anførte brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) jf. artikkel 14 (diskriminering) (ekstern lenke). De mente at avslagene på bakgrunn av at vilkåret om ikke å være mottaker eller avhengig av sosialstønad utgjorde et permanent hinder for familiegjenforening, som ikke var i overensstemmelse med artikkel 8 (ekstern lenke), da de ikke kunne videreføre familielivet i hjemlandet. Det var heller ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at de var sårbare.

Videre viste klagerne til at de oppfylte vilkårene i Flyktningkonvensjonen, og det var konsensus både på internasjonalt og europeisk nivå om at det må oppstilles enklere vilkår for flyktninger som ønsker familiegjenforening. Alle klagerne viste også til hensynet til barnets beste tilsa at de burde gjenforenes med foreldrene sine, også på grunn av forholdene der de befant seg mens de ventet. I sakene 15500/18 og 13258/18 hadde ikke sveitsiske myndigheter vurdert barnets beste og dette var i seg selv i strid med artikkel 8 (ekstern lenke).

Klageren i saken 15500/18 viste også til at han var i fulltids arbeid og hadde gjort alt som med rimelighet kunne forventes av ham for å være økonomisk uavhengig.

Klageren i saken 57303/18 viste til at hun jobbet deltid, og ville kunne jobber mer etter hvert som barna som hun hadde ansvar for alene, ble eldre.

I saken 13258/18 viste klageren til at sveitsiske myndigheter hadde erklært at hun var 100% arbeidsufør, og hun kunne dermed ikke lastes for å være avhengig av sosialstønad. Det var videre diskriminerende overfor henne pga helsen.

I saken 9078/20 anførte klageren at helsesituasjonen hennes og savnet etter døtrene hindret hennes videre integrering i Sveits, herunder å lære seg fransk, og at det var vanskelig for henne å få seg en jobb fordi hun hadde så dårlig helse.

Klagerne i de to sakene hvor Norge og Tyskland intervenerte, mente videre at både tyske og norske myndigheter, hadde misforstått den særegne tillatelsestypen (F-permit) Sveits ga til flyktninger som oppfylte vilkårene i Flyktningkonvensjonen, og feilaktig tolket den som en midlertidig oppholdstillatelse for personer som ikke oppfyller vilkårene for asyl. De viste videre til at ingen av de to landene begrenset retten til familiegjenforening for personer som oppfylte vilkårene for flyktningstatus etter Flyktningkonvensjonen likt som Sveits. De mente derfor at intervensjonen støttet derfor deres anførsler - ikke Sveits’.

Myndighetene

Sveitsiske myndigheter mente at alle relevante interesser og hensyn var tilstrekkelig og forsvarlig avveid mot hverandre, og at de ikke hadde handlet utenfor skjønnsmarginen i noen av klagernes saker. Det er tillatt under artikkel 8 (ekstern lenke)  å oppstille visse vilkår for familiegjenforening, og Sveits viste videre til at det i asylsakene var lagt til grunn at klagerne hadde forlatt sine hjemland frivillig – sakene skilte seg dermed fra faktum i Mugenzi (ekstern lenke til HUDOC) og Tanda-Muzinga-sakene (ekstern lenke til HUDOC), hvor foreldrene var tvunget til å forlate hjemlandet. De var dermed ikke i en analog eller sammenliknbar situasjon som personer som hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse før de forlot hjemlandet og dermed var nødt til å flykte, og var innvilget asyl i Sveits. Personer i denne kategorien skulle bli værende i Sveits permanent, mens de særskilte reglene for de som var “provisionally admitted” slik som klagerne, var mer usikkert og ikke ment å være permanent, og det var dermed legitimt å stille vilkår som korresponderte med behov for innvandringskontroll. Myndighetene viste også til at flertallet av europeiske land også stilte vilkår om underhold og ventetid for familiegjenforening for personer som ikke innvilges asyl. Det var risiko for at hvis søknadene ble innvilget, så ville det medføre langvarig behov for sosiale ytelser.

Når det gjaldt hensynet til barnets beste, mente myndighetene at disse ikke veide tyngre enn det offentliges interesse i å nekte familiegjenforening.

Tredjepartsintervenienter – Tyskland og Norge og UNHCR

Begge lands myndigheter understreket statenes behov for en skjønnsmargin i saker som gjelder utlendingers familiegjenforening. Tyskland viste til migrasjonsstrømmen i 2015/2016, og innvirkningen på statenes sosialsystemer. Begge viste til internasjonal og europeisk konsensus om at flyktninger etter Flyktningkonvensjonen må ha en mer fordelaktig prosedyre for å oppnå familiegjenforening enn andre utlendinger, og beskrev at de begge hadde regler som i stor grad ikke oppstilte vilkår for familiegjenforening med kjernefamilien for personer med flyktningstatus. Samtidig mente begge lands myndigheter at det kunne oppstilles andre vilkår for de med et mer midlertidig beskyttelsesbehov.

Det kunne ifølge tyske myndigheter ses hen til hvor lenge personen antatt skulle bli værende i landet, herunder om det var mer sannsynlig med familiegjenforening i hjemlandet, og hvis dette var tilfellet, kunne det oppstilles strengere vilkår for familiegjenforening. Tyskland oppstilte slike strengere vilkår for personer som ikke oppfylte vilkårene etter Flyktningkonvensjonen eller for subsidiær beskyttelse, men som ble innvilget midlertidig opphold pga. returvern.

Norske myndigheter mente at det under artikkel 8 (ekstern lenke) er anledning til å oppstille vilkår for referansepersonen om bolig, underhold eller en viss oppholdstid i familiegjenforeningssaker. Underholdskrav er vanlig i de fleste kontraherende stater til EMK. Norge viste videre til at personer med midlertidige oppholdstillatelser bør holdes adskilt fra “settled migrants”, som etter norsk syn bør forbeholdes personer med permanent opphold.

UNHCR

UNHCR viste til at Flyktningkonvensjonen ikke skiller mellom personer som flykter fra hjemlandet på grunn av risiko for forfølgelse, og personer som risikerer forfølgelse på grunn av omstendigheter som inntreffer etter at de forlot hjemlandet (sur place). Derfor mener UNHCR at det ikke er grunnlag for å forskjellsbehandle mellom de to kategoriene, heller ikke når det gjelder familiegjenforening. De viste videre til at beskyttelsesbehovet ikke er annerledes og at tidsperspektivet for denne gruppen derfor ikke er annerledes. De ville ikke kunne returnere tidligere enn personer som ble innvilget asyl under sveitsisk lov. Det forelå etter UNHCRs vurdering ingen objektive eller rimelige grunner til å forskjellsbehandle personer med F-permit, som klagerne, og de som ble innvilget asyl (B permit refugees). De hadde til felles at de ikke kunne utøve familielivet i hjemlandet, og dette måtte være det avgjørende hensynet for å ha et mer fordelaktig regime for familiegjenforening for denne gruppen. UNHCR mente dermed at sveitsisk lov ikke var i overensstemmelse med artikkel 8 (ekstern lenke) jf. artikkel 14 (diskriminering) (ekstern lenke) og på kant med både internasjonale og europeiske menneskerettigheter. Videre tok regelverket ikke høyde for hensynet til barnets beste.

Domstolens vurderinger

Generelle prinsipper

For en oversikt over gjeldende rett viste EMD til i saken M.A. mot Danmark (ekstern lenke til HUDOC), som gjaldt vilkåret om en karenstid på tre år før det kunne søkes om familiegjenforening for personer med subsidiær beskyttelse. For øvrig fremgår utgangspunktene for Domstolens vurderinger i slike saker av saken Jeunesse mot Nederland (premiss 131-135) (ekstern lenke til HUDOC).

A. Statenes skjønnsmargin

Domstolen har ikke tidligere tatt stilling til spørsmålet om hvorvidt det kan kreves at familien skal være økonomisk uavhengig for at familiegjenforening skal innvilges, og hvor stor skjønnsmargin statene bør innrømmes i slike vurderinger, i saker der referansepersonen oppfyller vilkårene for å anses som flyktning etter 1951-konvensjonen, kun som følge av egne handlinger etter utreise fra hjemlandet.

EMD så hen til den brede konsensusen som finnes både på internasjonalt og europeisk nivå, om at flyktninger trenger en mer fordelaktig prosedyre for familiegjenforening enn andre utlendinger, og til at det ikke finnes samme type konsensus for personer med subsidiær beskyttelse. EUs familiegjenforeningsdirektiv, som Sveits ikke er bundet av, oppstiller ikke et underholdskrav for familiegjenforening for konvensjonsflyktninger så lenge de søker innen tre måneder etter innvilget flyktningstatus. Medlemstatene har imidlertid et stort handlingsrom til å oppstille vilkår som f eks venteperioder for personer med subsidiær beskyttelse. Til sammenlikning var alle klagerne i saken anerkjente flyktninger etter Flyktningkonvensjonen, og EMD hadde i den sammenheng notert seg UNHCRs innlegg om at Flyktningkonvensjonen ikke skiller på om frykten for forfølgelse har oppstått før eller etter personen forlot hjemlandet. Andre europeiske land skiller heller ikke mellom ulike kategorier konvensjonsflyktninger når det gjelder familiegjenforening, og domstolen la til grunn at dette var å anse som “common ground”, som sammen med den overfor nevnte konsensus, reduserte statenes skjønnsmargin.

EMD la dermed til grunn at ordningen i Sveits med å gi personer som oppfyller vilkårene i Flyktningkonvensjonen “provisional admission” og ikke asyl, fordi forfølgelsesgrunnlaget oppstod etter utreise fra hjemlandet, var unik i europeisk og internasjonal komparative sammenheng.

En annen faktor med innvirkning på skjønnsmarginen, er kvaliteten på den nasjonale lovgivningsprosessen. Myndighetene viste til at det var en forskjell i hvor lenge personene presumtivt ville oppholde seg i landet, og mente at oppholdet til de som ble innvilget provisional admission var mer usikkert og ikke ment å være permanent, motsatt fra de konvensjonsflytkningene som ble innvilget asyl. EMD mente imidlertid at denne vurderingen ikke var tilstrekkelig underbygget bevismessig. Domstolen så også hen til at den føderale administrative domstolen i Sveits siden 2017 har vurdert at alle konvensjonsflyktninger, inkludert de som er provisionally admitted, generelt må anses for å ikke kunne returnere til hjemlandet i det lange løp, slik at de de facto har en “settled status” i Sveits, med mindre det er grunnlag for tilbakekall. Domstolen var derfor ikke overbevist om myndighetenes argumenter for å forskjellsbehandle de to gruppene konvensjonsflyktninger.

Videre mente Domstolen at situasjonen i disse sakene skilte seg fra faktum i M.A. mot Danmark (ekstern lenke til HUDOC), hvor Domstolen ikke så noen betenkeligheter mellom å skille mellom personer som oppfylte vilkårene i Flyktningkonvensjonen og personer som ble innvilget subsidiær eller midlertidig beskyttelse på grunn av en generell sikkerhetssituasjon i hjemlandet.

Det andre argumentet som myndighetene viste til; at konvensjonsflyktninger som var innvilget asyl var tvunget til å forlate hjemlandet, mens de andre forlot landet frivillig. Domstolen minnet om at den ikke tar stilling til asylsaker, men uttalte likevel at det må utvises varsomhet å slå fast at en forelder forlater sitt barn frivillig. Samtidig kunne ikke Domstolen stille spørsmål ved at avreisen og adskillelsen fra familien var skjedd på ulikt vis for de to gruppene. Det kan videre ikke utledes av Domstolens praksis at dette er et vilkår i vurderingen av om det foreligger en positiv forpliktelse etter artikkel 8 til å innvilge familiegjenforening. Samtidig mente Domstolen at det ikke ville være åpenbart urimelig å se hen til dette momentet per se (premiss 103).

Domstolen understreket at den ikke har anerkjent en absolutt eller betingelsesløs rett til familiegjenforening for flyktninger, men heller har etablert hvilke momenter det er relevant å ta hensyn til i vurderingen av om statene har en positiv forpliktelse etter artikkel 8 til å innvilge en slik søknad.

I lys av dette uttalte EMD at statene nyter en viss skjønnsmargin hva gjelder vilkåret om å ikke være avhengig av sosialstønad før familiegjenforening kan innvilges, i saker som gjelder flyktninger hvis beskyttelsesbehov oppstod etter at de reiste ut av landet og som følge av egne handlinger (sur place). Samtidig er skjønnsmarginen vesentlig mindre enn for adgangen til å ha venteperioder for personer med subsidiær beskyttelse, slik som i saken i M.A. mot Danmark premiss 104 (ekstern lenke til HUDOC).

Siden rettighetene i konvensjonen skal være effektive og praktiske å anvende, mente Domstolen at sur place flyktningers særlige sårbare situasjon, herunder at de ikke kan forenes med familien sin i hjemlandet, må tas tilstrekkelig hensyn til i vurderingen av vilkårene for familiegjenforening, herunder vilkåret om sosialstønad. Domstolen gjentok at flyktninger trenger en mer fordelaktig prosedyre for familiegjenforening enn andre utlendinger, og at vilkåret om å ikke være avhengig av sosialstønad må praktiseres med den nødvendige fleksibilitet, etter som tiden går, og hindringene for å gjenforenes med familien i hjemlandet består (premiss 105).

Mer generelt bemerket domstolen at flyktninger, inkludert de hvor frykten for forfølgelse først oppstod etter at de forlot hjemlandet, og som et resultat av egne handlinger, ikke bør pålegges å «gjøre det umulige» (do the impossible) for å gjenforenes med familien. Spesielt når flyktningen er og forblir ute av stand til å oppfylle inntektskravene, til tross for at han eller hun gjør alt han eller hun med rimelighet kan forventes å gjøre for å bli økonomisk uavhengig, uttalte EMD at en streng anvendelse av kravet om å ikke være avhengig av sosialhjelp uten noen form for fleksibilitet, etter hvert som tiden går, potensielt kan føre til en permanent separasjon av familier.

EMD så deretter hen til at vilkåret ble praktisert slik at hvis referansepersonen var beløpsmessig for langt unna å kunne oppfylle inntektskravet, så ville det uansett føre til avslag. Dette mente EMD reduserte den påskrevne fleksibiliteten i slike saker, og viste til FN komiteenes tidligere bemerkninger til Sveits om dette i forbindelse med de årlige rapporteringene (premiss 107-108)

B. De individuelle sakene

EMD presiserte at Domstolens oppgave ikke var å vurdere de aktuelle nasjonale lovbestemmelsene, men hvorvidt vurderingene i sakene var gjort i overensstemmelse med artikkel 8 (ekstern lenke).

1. Oppholdets lengde, oppholdstatus og tilknytningen til Sveits

I alle sakene hadde venteperioden vært vesentlig lengre enn i M.A. mot Danmark (ekstern lenke til HUDOC) og M.T. mot Sverige-sakene (ekstern lenke til HUSDOC), og den føderale domstolen hadde vurdert det slik at det ikke lå an til tilbakekall av tillatelsene, slik at de hadde de facto «settled status» i Sveits. Dette veide for at det forelå en positiv forpliktelse til å innvilge familiegjenforening. Tilknytningen til arbeidslivet og integreringen syntes sterkere i sakene 15500/18 og 57303/18 enn i sakene 13258/18 og 9078/20.

2. Tidspunktet da familielivet ble etablert

Alle klagerne hadde hatt et langvarig familieforhold til sine familiemedlemmer før de ankom Sveits, hvilket også veide i favør av at det påhvilte Sveits en positiv forpliktelse etter artikkel 8 (ekstern lenke).

3. Muligheten til å utøve familieliv andre steder

EMD så hen først til at alle klagerne ble vurdert som flyktninger etter 1951-konvensjonen slik at det forelå uoverstigelige hindringer for deres retur til hjemlandene, for å utøve familieliv der. Fordi familiemedlemmene bodde i tredjeland, hadde sveitsiske myndigheter vurdert at de ville bli boende der, og at klagerne kunne besøke dem i tredjelandet. I sak 15500/18 mente de at klageren kunne flytte til tredjelandet (India). EMD så hen til tidligere saker med liknende faktum; Tanda-Muzinga (ekstern lenke) og Mugenzi (ekstern lenke) mot Frankrike, hvor familiemedlemmene var flyktninger som befant seg i et tredjeland. I de sakene vurderte EMD at den eneste måten familielivet kunne gjenopptas var hvis de kom til landet der forelderen (klager) befant seg. Sett hen til omstendighetene i alle klagernes saker, mente EMD at dette også gjaldt for dem, og at dette veide i favør av at det forelå en positiv forpliktelse for Sveits til å innvilge familiegjenforening.

4. Hensynet til barnets beste

EMD uttalte at selv om barna ikke kan brukes som et «trumf-kort» for å få opphold, så skal nasjonale domstoler likevel la hensynet til barnets beste være i hjertet av sine vurderinger, og det må tillegges vesentlig (crucial) vekt. EMD presiserte at det er statene som må foreta vurderingen av hensynet til barnets beste, men de må la vurderingene komme frem av begrunnelsene for avslagene sine. Domstolen kunne ikke se bort fra at i tre av sakene så var den andre forelderen enten erklært død eller savnet, og at dette ikke var adressert av de sveitsiske domstolene. Dette var også forhold som veide for å si at det forelå en positiv forpliktelse etter artikkel 8 (ekstern lenke). EMD så hen til hvor gamle barna var da søknadene om familiegjenforening ble fremmet, og uttalte at det at barna var blitt eldre under venteperioden før det kunne søkes om familiegjenforening og under den videre saksbehandlingen frem til endelig vedtak i siste instans, var uunngåelig og bare kunne tillegges et minimum av vekt.

5. Vilkåret om å ikke være avhengig av sosiale stønader

15500/18

EMD vurderte at klageren var integrert i arbeidslivet og hadde gjort alt som med rimelighet kunne forventes av ham. EMD vurderte at det var skjedd et brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) i saken.

57303/18

EMD var enig med sveitsiske myndigheter i at det vil være vanskelig for en forelder som oppdrar tre barn alene å ha en fulltidsstilling, men mente at klageren ved å jobbe i en 50 %stilling hadde gjort alt som med rimelighet kunne forventes av henne, for å forsørge seg selv og barna. Sett hen til lønnen hennes var det ikke sannsynlig at hun ville klare å forsørge en familie på fem uten å være avhengig av sosialstønad. Under slike omstendigheter mente EMD at hvis vilkåret om å ikke være avhengig av sosialstønad, ikke ble anvendt med den tilstrekkelige fleksibiliteten, ville det utgjøre et permanent forbud mot gjenforening mellom klageren og datteren. EMD vurderte at det var skjedd et brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) i saken.

13258/18

I denne saken hadde aldri klageren vært ansatt i lønnet arbeid på grunn av at hun var ufør. Sveitsiske myndigheter konkluderte først med at hun var 100% ufør etter at utlendingsmyndighetene fattet endelig vedtak i saken, og EMD mente at de ikke kunne klandres for ikke å ha sett hen til denne etterfølgende utviklingen. EMD vurderte imidlertid at myndighetene ikke i tilstrekkelig grad hadde vurdert hvor stor arbeidskapasitet klageren ville kunne ha sett i lys av helsesituasjonen, og dermed, hvorvidt vilkåret om økonomisk uavhengighet kunne anvendes med fleksibilitet i lys av helsen hennes. Konklusjonen var dermed at det var skjedd et brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) i saken.

Felles for de tre sakene ovenfor

I alle de tre ovenfor nevnte sakene vurderte EMD at nasjonale myndigheter ikke hadde klart å treffe en rettferdig balanse mellom klagernes interesse i å bli forent med sine familiemedlemmer, og samfunnsinteressen i å kontrollere innvandringen for å beskytte landets økonomiske velferd, til tross for skjønnsmarginen statene har i slike saker.

9078/20

I denne saken hadde klageren heller ikke vært i lønnet arbeid. Sveitsiske myndigheter fikk vurdert helsen til klageren, og det ble vurdert og lagt til grunn at hun hadde helseproblemer som påvirket arbeidsevnen, men hun ville kunne klare å jobbe deltid. Myndighetene hadde dermed utvist fleksibilitet i vurderingen av vilkåret om økonomisk uavhengighet, ved at det kunne være nok at klageren kunne bevise at hun hadde gjort alt hun med rimelighet kunne forventes å gjøre for i det minste å få seg en deltidsjobb og ikke være fullstendig avhengig av sosialstøtte. Imidlertid hadde ikke klageren foretatt seg noe for å forsøke å få seg en deltidsjobb og forbedre den økonomiske situasjonen sin. At dette ble lagt vekt på i forholdsmessighetsvurderingen, kunne ikke medføre at Sveits overtrådte skjønnsmarginen og brøt artikkel 8 (ekstern lenke) i denne saken.

Konklusjon

Det forelå brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) på grunn av avslagene på søknadene om familiegjenforening i alle sakene unntatt 9078/20.

Anførsel om brudd på artikkel 8 på grunn av langs saksbehandlingstid

Tre av klagerne anførte brudd på artikkel 8 på dette grunnlaget, og viste til kravet etablert av Domstolen om at saksbehandlingen skal være fleksibel, rask og effektiv, for å ivareta klagerens rett til familieliv. EMD vurderte kun anførselen i sak 9078/20, fordi den der ikke fant brudd på artikkel 8 (ekstern lenke).

EMD så hen til at klageren søkte om familiegjenforening kun fem måneder etter at hun fikk oppholdstillatelse, selv om den lovfestede venteperioden før man kan søke er tre år. Videre så Domstolen hen til at klageren ikke hadde levert inn den nødvendige dokumentasjonen, selv når den ble etterspurt. Endelig vedtak ble fattet tre og et halvt år etter at søknaden ble fremmet, dermed innenfor tre års venteperioden, og delvis på grunn av at hun skulle ettersende dokumentasjon. Domstolen brukte ett år og ti måneder på å behandle anken, men det tok imidlertid kun to måneder fra de siste ettersendte dokumentene kom frem til dom ble avsagt.

Selv om den samlede saksbehandlingstiden ga grunn til bekymring når det gjaldt overholdelse av kravet om å behandle familiegjenforeningssøknader raskt, mente EMD at det ikke forelå et brudd på artikkel 8, sett hen til de ovenfor nevnte forhold og skjønnsmarginen staten er gitt i slike saker.

Konklusjon: ikke brudd på artikkel 8 (ekstern lenke) i sak 9078/20 på grunn av lang saksbehandlingstid

Anførsel om brudd på artikkel 14 (diskriminering), jf. artikkel 8

EMD mente at det ikke var behov for å vurdere anførslene om brudd på artikkel 14 (ekstern lenke) jf. artikkel 8 som var fremmet av tre av klagerne, sett hen til konklusjonene om brudd på artikkel 8 (ekstern lenke).