Boultif v. Switzerland Utvisning. Straffbare forhold. Algerie (art.8)

1. Saken gjelder

• Sveits’ utvisning av algerisk borger som hadde begått kriminelle handlinger (han fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse etter endt soning). Han hadde ektefelle i Sveits, men sveitsiske myndigheter anførte at familielivet kunne ivaretas utenfor Sveits.
• Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 8, enstemmig kammeravgjørelse
• Dommen er relevant for saker der staten griper inn i et familieliv som er etablert under lovlig opphold i vertslandet, og inngrepet er begrunnet i alvorlig kriminalitet. Dommen er særlig relevant ved vurdering av utvisning når utlendingen har familierelasjoner i vertslandet.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen

• Sveitsiske myndigheters nektelse av å fornye klagerens oppholdstillatelse utgjorde et inngrep i hans rett til respekt og familieliv siden han var gift med en sveitsisk statsborger.
• Domstolen introduserte viktige veiledningsprinsipper for å kunne avgjøre om statens inngrep er ”nødvendig i et demokratisk samfunn, se punkt 48:
• Den straffbare handlingen klageren hadde begått var alvorlig, men domstolen la vekt på at klageren ikke hadde begått nye lovbrudd frem til han forlot Sveits i 2000, at han før soning hadde tatt utdanning og fått arbeid, og at han hadde oppført seg eksemplarisk under soning.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren som er algerisk statsborger, kom til Sveits på turistvisum. Han giftet seg med en sveitsisk statsborger. To år etter ankomst ble han dømt til to års fengsel for overfall og ran. Han ble også siktet av politiet for ulovlig besittelse av våpen. Ved straffeutmålingen la den sveitsiske domstolen vekt på at han har vært svært hensynsløs og brutal, og at forbrytelsen var alvorlig (“particularly ruthless and brutal, and that his culpability (Verschulden) was severe”).

Han ble løslatt etter ett år. Etter løslatelsen nektet sveitsiske myndigheter å fornye hans oppholdstillatelse. Hans etterfølgende klager ble avvist. I det endelige avslaget understrekes det at statens nektelse av å fornye tillatelsen var nødvendig for å beskytte offentlig orden og sikkerhet. I den siste klageinstansen påpekte den sveitsiske domstolen at det var mulig for konen å følge etter ektefellen til Algerie siden hun snakket fransk og hadde telefonkontakt med svigermoren. Det ble også pekt på at paret hadde muligheter til å fortsette familielivet i Italia. Det ble vist til at klageren hadde oppholdt seg i Italia før han kom til Sveits. Klageren oppholdt seg i Italia da hans sak ble behandlet av EMD. Klageren ble ilagt innreiseforbud.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Sveitsiske myndigheters nektelse av å fornye hans oppholdstillatelse krenket hans rett til familieliv som fulgte av EMK artikkel 8. Han understreket at hans kone ikke kunne forventes å følge etter ham i Algerie, selv om hun snakket fransk. Han påpekte at han under fengslingen og etter hans løslatelse, jobbet som assistent for en gartner og en elektriker. Han viste videre til at han hadde et konkret arbeidstilbud dersom hans oppholdstillatelse ble forlenget.

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente inngrepet var nødvendig i et demokratisk samfunn. Det ble lagt vekt på lovbruddets natur og alvor, straffens lengde, hans botid i Sveits, samt hvilke konsekvenser inngrepet ville medføre for utlendingens kone. Det ble også lagt vekt på at de kriminelle handlingene ble begått kort tid etter ankomst til Sveits (16 måneder), og at ranet ble begått på en brutal måte. Det ble påpekt at domfellelsen for ulovlig våpenbesittelse alene kunne rettferdiggjøre statens avgjørelse av å ikke fornye hans oppholdstillatelse.

Staten understreket at klageren hadde vokst opp i Algerie, og at store deler av hans familie bodde der. I vurderingen la staten vekt på at han hadde reist fra hjemlandet på grunn av den økonomiske situasjonen, og at han også hadde oppholdt seg i Italia. Staten mente at han ikke hadde tilknytning til Sveits og viste til at han i mange år hadde vært uten arbeid. Videre ble det vist til at han hadde bodd med ektefellen kun i en kort periode. Det ble pekt på at konen var født og oppvokst i Sveits, og at hun var i arbeid. Staten var av den oppfatning at hun ikke var økonomisk avhengig av ektefellen.

Staten understreket at klageren og konen hadde muligheter til å etablere seg i Algerie ved hjelp av hans familiemedlemmer. Staten la videre til grunn at klageren og konen kunne etablere seg i et annet land siden de ikke hadde barn.

3.4 Domstolen vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1 Inngrep i retten til privatliv

Konvensjonen gir ikke en utlending rett til adgang eller opphold i et bestemt land. Å fjerne en person fra et land hvor denne har nære familiemedlemmer, kan imidlertid utgjøre et inngrep i retten til respekt for familieliv, slik dette er garantert i EMK artikkel 8 (1), se punkt 39.

Sveitsiske myndigheters nektelse av å fornye klagerens tillatelse utgjorde et inngrep i hans rett til respekt og familieliv ettersom han var gift med en sveitsisk statsborger. Et slikt inngrep ville være i strid med konvensjonen med mindre det oppfylte kravene i EMK artikkel 8 (2). Domstolen måtte derfor ta stilling til om inngrepet var:

1. i samsvar med loven (”prescribed by law”)
2. om det var iverksatt for å oppfylle et av de lovlige målene i bestemmelsen (”pursue a legitimate interest”)
3. om det var nødvendig i et demokratisk samfunn (”necessary in a democratic society”).

Staten hadde grunnlag i nasjonal lov da klageren ble nektet fornyet oppholdstillatelse. Inngrepet var altså ”i samsvar med loven”. Inngrepet forfulgte et legitimt mål da det ble brukt for å sikre offentlig orden og sikkerhet. Et slikt inngrep som var ment å ”forebygge uorden eller kriminalitet” (“for the prevention of disorder or crime”) oppfylte formålskravet i EMK artikkel 8 (2), se punkt 45.

3.4.2 Nødvendighetskriteriet - veiledningsprinsipper

Domstolen vurderte hvorvidt inngrepet var ”nødvendig i et demokratisk samfunn”, og kunne rettferdiggjøres ut fra et presserende sosialt behov, og spesielt om det var forholdsmessig i forhold til det målet staten søkte å oppnå. Følgelig tok domstolen stilling til om myndighetens nektelse av å fornye oppholdstillatelsen utgjorde en rimelig balanse mellom de relevante interessene – klagerens rett til respekt for sitt familieliv på den ene siden og forebygging av uorden og kriminalitet på den andre siden.

Det var nødvendig å etablere relevante veiledningsprinsipper i utvisningssaker (”guiding principles”) for å kunne avgjøre om statens inngrep er nødvendig i et demokratisk samfunn. Følgende veiledningsprinsipper ble introdusert, se punkt 48:

1. Forholdets natur og alvor (”the nature and seriousness of the offence”)
2. Klagerens botid i vertslandet (“the duration of the applicant’s stay in the country from which he is going to be expelled”)
3. Tiden det har gått siden den straffbare forholdet ble begått og hvordan vedkommende har oppført seg i den perioden (“the time which has elapsed since the commission of the offence and the applicant’s conduct during that period”)
4. Familiemedlemmers/tilknyttede personers nasjonalitet (“the nationalities of the various persons concerned”)
5. Familiesituasjonen, herunder ekteskapets lengde, eller andre faktorer som kan vise (”revealing”) om paret har hatt eller har et reelt og genuint familieliv (“ the applicant’s family situation, such as the length of the marriage; other factors revealing whether the couple lead a real and genuine family life”)
6. Hvorvidt ektefellen visste om den kriminelle handlingen på det tidspunktet ekteskapet ble inngått (“whether the spouse knew about the offence at the time when he or she entered into a family relationship”).
7. Om det er barn involvert, og dersom barn er involvert, barnas alder (“whether there are children in the marriage and, if so, their age”).
8. Hvilke problemer vil det medføre for ektefellen å følge med til klagerens hjemland. (“the seriousness of the difficulties which the spouse would be likely to encounter in the applicant’s country of origin, although the mere fact that a person might face certain difficulties in accompanying her or his spouse cannot in itself preclude expulsion”).

Den straffbare handlingen i denne konkrete saken var alvorlig, og det forelå en viss risiko for at utlendingen kunne utgjorde en fare for offentlig orden og sikkerhet. Denne risikoen ble imidlertid redusert av det faktum at klageren ikke hadde begått nye lovbrudd frem til han forlot Sveits i 2000. Det ble lagt vekt på at klageren, før han startet soningen, tok yrkesutdanning som kelner og jobbet som maler. Han oppførte seg eksemplarisk under soning, og at han på denne bakgrunn ble gitt tidligere løslatelse.

3.4.3 Etablering av familieliv i Algerie

Domstolen vurderte om klageren og hans ektefelle hadde mulighet til å etablere et familieliv i Algerie. Klagerens kone var sveitsisk statsborger. Selv om hun snakket fransk og hadde telefonkontakt med svigermoren, kunne hun ikke sies å ha tilknytning til Algerie,. Hun hadde aldri bodd i Algerie, og domstolen la vekt på at hun ikke snakket arabisk. Det kunne ikke forventes av henne å følge etter ektefellen i Algerie.

3.4.4 Etablering av familieliv i Italia

Domstolen vurderte om klageren og ektefellen hadde mulighet til å etablere et familieliv i Italia. Klageren hadde bodd lovlig i Italia i syv år, og at han på daværende tidspunkt (mens saken var til behandling i EMD) oppholdt seg i Italia ulovlig. Det forelå ikke forhold i saken som skulle tilsi at klageren og hans kone kunne oppnå lovlig oppholdstillatelse i Italia, slik at de kunne utvikle familielivet der.

I lys av ovennevnte momenter konkluderte domstolen med at klageren ble utsatt for en alvorlig hindring for å etablere et familieliv siden det var tilnærmet umulig for ham å ha et familieliv utenfor Sveits. Domstolen understreket at klageren utgjorde en relativ liten fare for den offentlige orden på det tidspunktet myndighetene nektet å fornye oppholdstillatelsen. Inngrepet var etter domstolens syn uproporsjonalt i forhold til målet som staten søkte å oppnå.

Domstolen fant at EMK artikkel 8 var krenket.