D. v. United Kingdom (St. Kitts) Utvisning. Straffbare forhold. Alvorlige helsemessige forhold. (art. 3)

1. Saken gjelder

• Storbritannias utvisning av en narkotikakurer som etter ferdigsonet fengselsstraff skulle sendes tilbake til sitt hjemland, St. Kitts. Han led av fremskreden AIDS og hadde fått avansert behandling i Storbritannia i flere år. Det var uomstridt at utvisningen ville medføre dramatiske konsekvenser for ham, idet hans forventede levetid på noen få måneder ville bli ytterligere forkortet. Relevante bestemmelser: EMK artikkel 3 Forbud mot tortur.
• Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 3, enstemmig kammeravgjørelse.
• Dommen er særlig relevant for asylsaker og utvisningssaker med anførsler om alvorlige helsemessige forhold.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

• Domstolen slår for første gang fast at EMK artikkel 3 kan anvendes i andre tilfeller enn i saker der behandling i strid med EMK artikkel 3 bevisst er påført av myndighetene eller ikke-statlige organer som myndighetene ikke kan yte beskyttelse mot eller de mangler vilje til å yte slik beskyttelse.
• På bakgrunn av klagerens meget eksepsjonelle omstendigheter, samt på grunn av at det forelå ”compelling humanitarian considerations”, konkluderer domstolen med at klagerens utvisning/utsendelse vil være i strid med EMK artikkel 3 og forbudet mot umenneskelig behandling.
• Domstolen slår fast at utlendinger som har ferdigsonet en idømt straff og venter på utvisning ikke kan forvente å forbli i utvisningsstaten for å kunne få tilgang til medisinske, sosiale eller andre ytelser som utvisningsstaten har gjort tilgjengelig for utlendingen under soningen.
• Domstolen stadfester at utvisningsstaten har en forpliktelse i henhold til EMK artikkel 1 om å sikre klageren, som befant seg innen statens myndighetsområde, konvensjonsrettighetene etter EMK artikkel 3 uavhengig av det faktum at han hadde begått et lovbrudd av alvorlig karakter og manglet lovlig innreise/opphold i Storbritannia.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er statsborger av St. Kitts, og ble anholdt på Gatwick flyplass i Storbritannia i besittelse av store mengder kokain til en verdi av 120.000 britiske pund. Han ble nektet innreise til Storbritannia. Klageren ble arrestert og senere idømt en fengselsstraff på seks år.
Under soningen ble klageren diagnostisert med fremskreden AIDS. Han oppførte seg eksemplarisk under soningen og ble, etter tre år, innvilget tidligere løslatelse. Etter løslatelsen ble klageren plassert i et forvaringssenter for utlendinger i påvente av effektuering av utvisningen. Han ble løslatt mot kausjon. Samtidig fattet britiske myndigheter vedtak om utvisning. Vedtaket ble påklaget. Det anføres i klagen at en eventuell utvisning til St. Kitts vil forkorte klagerens levetid og føre til at han mister tilgang til nødvendig medisinsk behandling. Klagerens begjæring om rettslig overprøving av britiske myndigheters avslag på hans søknad om innreise til Storbritannia ble avvist av ”Court of Appeal”.

3.1.1. Fremlagt dokumentasjon (helserapporter)

Av vedlagte helserapporter utarbeidet av en britisk professor i immunologi fremkommer det at klagerens immunsystem hadde fått alvorlige og uopprettelige skader, og at han var svært sårbar for et bredt spekter av spesifikke infeksjoner og utvikling av svulster. Det understrekes i rapporten at klagerens forventede levetid var begrenset til åtte til tolv måneder, og at mangel på effektive behandlingsformer og adekvat medisinsk behandling vil redusere klagerens levetid til mindre enn halvparten av det som var forventet. I brev tilsendt av ”High Commission for the Eastern Caribbean States” til klagerens lege i Storbritannia bekreftes det at St. Kitts ikke hadde adekvate medisinske fasiliteter for å gi klageren den behandlingen han hadde behov for. Røde Kors i Antigua og Barbuda bekreftet at St. Kitts ikke hadde helsetjenester som kunne gi klageren tilgang til AIDS-medisiner. Det fremkommer av statens undersøkelsesrapporter at klageren ikke hadde et hjem (”family home”) eller nær familie i St. Kitts, bortsett fra en fetter. Det fremkommer av rapportene at klagerens søsken og mor oppholdt seg i USA. Det understrekes i rapporten at St. Kitts hadde to sykehus som behandlet AIDS-syke pasienter.

På høringstidspunktet i menneskerettighetsdomstolen var klageren innlagt på sykehuset. Hans advokat opplyste under høringen at klagerens liv nærmet seg mot slutten (”applicant's life was drawing to a close much as the experts had predicted”).

Saken ble først klaget inn for Kommisjonen. Kommisjonen konkluderte med 11 stemmer mot 7 at utvisning av klageren til St. Kitts vil utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at hans utvisning til St. Kitts vil utsette ham for umenneskelig og nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Han anførte at utvisningen ville føre til at han måtte tilbringe resten av sitt liv i smerte og lidelser under ekstreme omstendigheter, herunder i isolasjon, elendighet og ekstrem fattigdom. Han påpekte at han ikke hadde nære slektninger eller venner i St. Kitts som kunne ta vare på ham før han døde. Han understreket at han ikke hadde bolig eller finansielle midler til å klare seg alene i St. Kitts. Han understreket at hans død vil bli fremskyndet på grunn av mangel på nødvendige medisiner samt adekvat medisinsk behandling/ medisinske fasiliteter.

3.3. Statens argumenter

Staten mente at utvisning av klageren til St. Kitts ikke ville utgjøre en krenkelse av EMK artikkel 3. Staten anførte hovedsakelig at de vanskeligheter klageren ville møte ved retur, inkludert forkortet levealder, skyldes hans uhelbredelige sykdom kombinert med mangel på helse og velferdsordninger i St. Kitts, som er et fattig utviklingsland (”His hardship and reduced life expectancy would stem from his terminal and incurable illness coupled with the deficiencies in the health and social-welfare system of a poor, developing country”).  Staten legger til grunn at klageren ved retur til hjemlandet vil finne seg i samme situasjon som alle andre AIDS-syke i St. Kitts. Under høringen i Strasbourg ble det understreket av staten at klageren ikke ville utvises/uttransporteres fra Storbritannia med mindre han var i stand til å reise.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 3

3.4.1. Statens rettigheter og forpliktelser

Domstolen minner om at kontraherende stater har en ubestridt rett i henhold til etablert folkerett og traktatforpliktelser, inkludert nevnte konvensjon, å kontrollere utlendingens adgang til, opphold i og utvisning fra statens territorium.

Domstolen bemerker at overtredelsen som klageren hadde begått har en alvorlig karakter. Domstolen er også inneforstått med at kontraherende stater blir konfrontert med vanskeligheter når de skal beskytte sine samfunn mot de skader som forårsakes av narkotikainnførsel fra utlandet. Domstolen uttaler at alvorlige sanksjoner som ilegges av staten mot personer involvert i narkotikahandel, herunder utvisning av utlendinger som er narkotikakurerer, er en rettferdig reaksjon i denne sammenheng.

Under henvisning til Ahmed-saken og Chahal-saken, uttaler domstolen at kontraherende stater i utøvelsen av deres rett til å utvise utlendinger er forpliktet til å ta hensyn til EMK artikkel 3 som gir uttrykk for en av de mest grunnleggende verdier i et demokratisk samfunn. Domstolen fremhever i den forbindelse at bestemmelsen i EMK artikkel 3 setter et absolutt forbud mot tortur eller umenneskelig behandling eller straff i utlevering, utvisning eller utsendelsessaker uavhengig av vedkommendes egne handlinger er kritikkverdige.

Domstolen stadfester at utvisningsstaten har en forpliktelse i henhold til EMK artikkel 1 om å sikre klageren som befant seg innen statens myndighetsområde konvensjonsrettighetene etter EMK artikkel 3, uavhengig av det faktum at han hadde begått et lovbrudd av alvorlig karakter. Det at klageren ikke hadde lovlig innreise/opphold i Storbritannia er ikke et relevant hensyn i saken.

3.4.2. Anvendelse av EMK artikkel 3

Domstolen bemerker i punkt 49 at prinsippene i Chahal-saken og Ahmed-saken kun har blitt anvendt i saker der risikoen for at vedkommende vil bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra myndighetene eller fra ikke-statlige organer i mottakerlandet der myndighetene ikke er i stand til å yte adekvat beskyttelse mot disse. Domstolen slår imidlertid fast at bestemmelsen også kan anvendes i andre sammenhenger, der risikoen for å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 kommer fra forhold som ikke involverer myndighetene enten direkte eller indirekte.

3.4.3. Klagerens meget eksepsjonelle omstendigheter (”very exceptional circumstances”)

Domstolen uttaler i punkt 49 at det skal foretas en grundig analyse (”rigorous scrutiny”) av alle forhold i saken, særlig klagerens individuelle situasjon i utvisningsstaten. Temaet for vurdering i nåværende sak er om klageren ved utvisning til St. Kitts vil løpe en reell risiko for å bli utsatt for behandling som er strid med EMK artikkel 3:

” […] In any such contexts, however, the Court must subject all the circumstances surrounding the case to a rigorous scrutiny, especially the applicant's personal situation in the expelling State” (vår utheving).

Domstolen uttaler i punkt 50 at vurderingen om hvorvidt det foreligger en reell risiko, skal foretas i lys av klagerens helsesituasjon på tidspunktet klagen ble behandlet i domstolen. I vurderingen legger domstolen vekt på fremlagt materiell, herunder den mest oppdaterte tilgjengelige informasjonen vedrørende klagerens helsesituasjon.

Domstolen foretok en konkret og helhetlig vurdering av klagerens helse- og livssituasjon og hvilke konsekvenser en eventuell utsendelse ville få. I den forbindelse viser domstolen til følgende momenter:

• Domstolen viser i punkt 51 til at klageren befant seg i et avansert stadium av en dødelig og uhelbredelig sykdom. Domstolen viser i den forbindelse til at klagerens helsetilstand forverret seg betraktelig under høringen i Strasbourg, noe som førte til at klageren måtte innlegges på sykehuset. Domstolen uttaler at klagerens helsesituasjon ga grunn til bekymring. Domstolen uttaler videre at den begrensede livskvaliteten klageren nyter i Storbritannia skyldes tilgjengeligheten av avanserte behandlingsmuligheter og medisin, samt omsorg gitt av en veldedig organisasjon. Det bemerkes videre at klageren har hatt forberedende samtaler om hvordan møte døden, og at han knyttet bånd med sine omsorgspersoner i Storbritannia.
• Domstolen uttaler i punkt 52 at en brå tilbaketrekking av behandlingsformer (”facilities”) vil medføre dramatiske konsekvenser for klageren. Det var videre ubestridt at en eventuell utvisning vil fremskynde klagerens død. Domstolen legger til grunn at det forelå en reell fare for at de vanskelige livsforholdene som klageren risikerte å møte ved retur til St. Kitts ytterligere vil forkorte hans levetid samt utsette ham for akutte psykiske og fysiske lidelser. Domstolen legger videre vekt på at klageren ved retur til St. Kitts risikerte å få alvorlige infeksjoner, særlig tatt i betraktning at han vil mangle bosted og adekvat kosthold. Det ble også lagt vekt på at St. Kitts hadde store helse- og sanitære problemer. Domstolen uttaler videre at det ikke ble fremlagt informasjon i saken som skulle tilsi at klageren vil ha noen støttepersoner i St. Kitts som var villige å ta seg av en døende mann. Domstolen uttaler videre at det ikke forelå informasjon i saken som tilsa at klageren vil få tilgang til moralsk eller sosial støtte. Domstolen bemerker at det ikke var sannsynlig at klageren vil garanteres sengeplass i et av sykehusene i St. Kitts som behandler AIDS-syke pasienter.

I lys av klagerens meget eksepsjonelle omstendigheter og det faktum at klageren befant seg på et kritisk stadium i en dødelig sykdom, fant domstolen at en utsendelse til St. Kitts ville krenke EMK artikkel 3, se punkt 53:
”In view of these exceptional circumstances and bearing in mind the critical stage now reached in the applicant's fatal illness, the implementation of the decision to remove him to St. Kitts would amount to inhuman treatment by the respondent State in violation of Article 3 (art. 3).”
Domstolen bemerker videre at britiske myndigheter har hatt ansvaret for klagerens behandling de siste syv årene, og at klageren er blitt avhengig av den medisinske og palliative behandlingen. Domstolen konstaterer avslutningsvis i punkt 53 at forholdene på St. Kitts ikke i selv utgjør en krenkelse av EMK artikkel 3:

“Although it cannot be said that the conditions which would confront him in the receiving country are themselves a breach of the standards of Article 3 (art. 3), his removal would expose him to a real risk of dying under most distressing circumstances and would thus amount to inhuman treatment.”
 
Domstolen stadfester i punkt 54 at utlendinger som har sonet en straff og venter på utvisning ikke kan forvente å forbli i utvisningsstaten for å kunne få tilgang til medisinske, sosiale eller andre ytelser som utvisningsstaten har gjort tilgjengelig for dem under soningen. Domstolen konstaterer imidlertid i lys av klagerens meget eksepsjonelle omstendigheter, samt på bakgrunn av at det forelå ”compelling humanitarian considerations” i saken at effektuering av utvisningen vil krenke EMK artikkel 3:
”However, in the very exceptional circumstances of this case and given the compelling humanitarian considerations at stake, it must be concluded that the implementation of the decision to remove the applicant would be a violation of Article 3 (art. 3).”

3.5. Andre vurderinger

Klageren anførte en krenkelse av EMK artikkel 2 retten til liv, EMK artikkel 8, retten til respekt for privat- og familieliv og EMK artikkel 13, retten til et effektivt rettsmiddel.  Domstolen fant ingen grunn til å behandle klagerens anførsler under EMK artikkel 2 og 8. Vedrørende klagerens anførsel under EMK artikkel 13 konkluderte domstolen med at det ikke forelå en krenkelse.