Tema
- Familieinnvandring
Rettskildekategori
- Avgjørelse fra EMD
-
Saksnummer i UDISAK (arkiv)
Application no. 56971/10
El Ghatet v. Switzerland Familiegjenforening. Foreldre/barn. Egypt. (art. 8)
1. Saken gjelder
- Saken gjelder avslag på søknad om familiegjenforening i Sveits mellom en egyptisk sønn og hans far, som har egyptisk og sveitsisk statsborgerskap. Klagerne hevdet for EMD at sveitsiske myndigheters avslag på deres søknad om familiegjenforening var i strid med retten til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8.
- Konklusjon: Domstolen fant at sveitsiske myndigheter i sitt resonnement ikke hadde undersøkt hensynet til barnets beste i tilstrekkelig grad, og at dette var i strid med EMK, FNs barnekonvensjon og den sveitsiske grunnloven. Domstolen fremholdt at det var et brudd på artikkel 8 EMK. Dommen ble avsagt i kammer med syv dommere og er enstemmig.
- Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.
2. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger
2.1 Fakta i saken
Saken gjelder en egyptisk statsborger som søkte asyl i Sveits 1997. Hans asylsøknad ble avslått, men i mellomtiden fikk han oppholdstillatelse og sveitsisk statsborgerskap (i august 2004) etter at han giftet seg med en sveitsisk statsborger i 1999. I 2003 søkte han familiegjenforening med sin sønn. Søknaden ble innvilget, men sønnen forlot Sveits på grunn av familie- og skoleproblemer. I 2006 søkte faren på ny om familiegjenforening, men søknaden ble avslått. Under behandling i sveitsisk høyesterett konkluderte domstolen med at klagerens sønn hadde tettere bånd til Egypt hvor han hadde blitt tatt vare på av sin mor og bestemor. Sveitsisk høyesterett hevdet videre at faren burde ha søkt om familiegjenforening umiddelbart etter ankomst til Sveits. Faren og sønnen klagde saken inn for EMD fordi de mente sveitsiske myndigheters avslag på deres familiegjenforeningssøknad krenket deres rett til respekt for familieliv etter EMK artikkel 8.
2.2 Klagernes anførsler for domstolen
Klagerne hevdet at sveitsiske myndigheter i sin vurdering ikke hadde funnet en rimelig balanse mellom motstridende interesser, og at de burde ha konkludert med at klagerens rett til respekt for familieliv går foran offentlige interesser i å kontrollere innvandring. De fremhevet også at sønnen var femten og et halvt år gammel da faren først søkte om familiegjenforening for ham, at faren hadde foreldreansvar for ham (rett til omsorg), og at han tidligere hadde levd med faren i Sveits i ett og et halvt år (fra juli 2003 til januar 2005). I tillegg hevdet faren at sønnens opphold i Egypt skulle være midlertidig, og at de hadde til hensikt å leve sammen i Sveits.
Klagerne hevdet videre at sveitsiske myndigheter ikke vurderte sønnens situasjon i Egypt. De hevdet at gjengifte av klagerens mor, hennes påfølgende flytting til Kuwait med sin nye mann og endringene i omsorgsordningen på grunn av dette, ikke hadde blitt tilstrekkelig tatt hensyn til. Det var ikke riktig at sønnens sterkeste sosiale- og familiære bånd var i Egypt så lenge moren hans bodde i Kuwait og faren hans bodde i Sveits. Sveitsiske myndigheter vurderte heller ikke klagerens tilknytning til Egypt på denne måten de tidligere innvilget oppholdstillatelse ved familiegjenforening, som tillot ham å bo i Sveits fra 2003 til 2005.
Videre hevdet klagerne at det ville være urimelig be faren, som også er en sveitsisk statsborger, om å flytte tilbake til Egypt for å leve sammen med sønnen sin. I tillegg har faren en datter som bor sammen med sin mor i Sveits. Det å nekte dem å leve sammen i Sveits ville resultere i en permanent atskillelse av ham og datteren.
2.3 Statens argumenter
Staten aksepterte at familieliv i henhold til EMK artikkel 8 eksisterte mellom klagerne. Derimot anførte staten at rettspraksis ikke var klar når det gjaldt hvilket tidspunkt som er avgjørende for å bestemme alderen på et barn i forbindelse med familiegjenforening, - tidspunktet for fremsettelse av første søknad eller tidspunktet for (siste) vedtak i saken. Staten fremhevet at denne søknaden om familiegjenforening ble fremlagt flere år etter at faren først kom til Sveits, i likhet med det som ble etablert i saken i EMK Chandra and Others v. Nederland (desember), no. 53102/99, 13. mai 2003, jf. § 40.
Staten viser videre til at faren forlot sønnen da han dro til Sveits for å søke asyl i 1997, og at faren ikke har gitt en tilstrekkelig god forklaring på hvorfor han ikke sendte inn en søknad om familiegjenforening så snart han fikk oppholdstillatelse i Sveits (i 1999 da han giftet seg med en sveitsisk statsborger).
Staten understreket at sønnen hadde fått opphold ved familiegjenforening, men hevdet at faren valgte å sende sønnen tilbake til Egypt etter ett og et halvt år på grunn av konflikter mellom sønnen og farens nye ektefelle. Staten påpekte at det ikke var indikasjoner på at denne separasjonen var ment å være midlertidig, og hevdet at separasjonen av de to klagerne var noe annet enn et resultat av farens bevisste valg.
Staten hevdet videre at omsorgsordningen for sønnen i Egypt var tilstrekkelig. Staten bemerket at sønnen hadde opplevd integreringsproblemer da han bodde i Sveits fra starten av, og at det ikke var indikasjoner på andre store trusler mot hans interesser i opprinnelseslandet. I tillegg fremhevet staten at han var 15 og et halvt år da familiegjenforeningssøknaden ble fremlagt, og at det ikke var åpenbart at sønnen var ute av sitt sosiale, kulturelle og språklige miljø i Egypt. Å gjenforene sønnen med far i Sveits ville faktisk ikke være til det beste for barnet, ikke minst fordi faren bodde i en ett-roms leilighet og var arbeidsledig på det tidspunktet søknaden ble fremlagt. Staten bemerket også at denne saken ikke gjaldt gjenforening av et barn med begge sine foreldre, i motsetning til EMK dommen Şen v. Nederland, nr. 31465/96, 21. desember 2001, jf. § 40. Staten konkluderte med at den nasjonale domstolen i sin vurdering hadde funnet en rimelig balanse mellom motstridende interesser, og at den ikke hadde overskredet sin skjønnsmargin.
2.4 Domstolens vurdering av artikkel 8
Domstolen bemerket at hovedformålet i artikkel 8 er å beskytte individet mot vilkårlig behandling fra offentlige myndigheter. Staten må finne en rimelig balanse mellom de konkurrerende interessene til individet og for samfunnet som helhet [proporsjonalitet], og i begge sammenhenger har staten en viss skjønnsmargin [subsidiaritet].
Domstolen fremhevet videre at det er en bred enighet, også i folkeretten, om at i alle avgjørelser som berører barn skal deres beste interesser stå sentralt i vurderingen. I saker om familiegjenforening skal domstolen legge vekt på omstendighetene rundt de mindreårige barna, spesielt deres alder, deres situasjon i hjemlandet og i hvilken grad de er avhengige av forsørgelse av sine foreldre. Domstolen bemerket at det beste for barnet ikke er et «trumfkort» som medfører at stater må motta alle barn som kan få et bedre liv i en vertsstat, men den nasjonale domstolen må sette det beste for barnet i sentrum for sine betraktninger og legge avgjørende vekt på det.
Domstolen understreker at det i følge subsidiaritetsprinsippet tilligger den nasjonale domstolen, som også har fordelen av direkte kontakt med de berørte personer, å vurdere det beste for barnet. For dette formålet nyter de en viss skjønnsmargin, men som fortsatt er under oppsyn av EMD. Domstolens rolle er å avklare om de nasjonale domstolene har sikret de garantiene som er fastsatt i artikkel 8 i konvensjonen, særlig de som tar hensyn til barnets beste, og disse må være tilstrekkelig reflektert i begrunnelsen fra de nasjonale domstolene.
Domstolen fremhevet at det er urimelig å forvente at faren flytter tilbake til Egypt for å leve sammen med sønnen der, da dette ville innebære en separasjon fra hans datter. Siden denne saken dreier seg om gjenforening mellom en far og hans barn, som tidligere bodde sammen med sin mor, så var det ingen forutsetning at gjenforening med faren i seg selv var til beste for barnet. Det at faren har omsorgsrett i henhold til egyptisk lov finner domstolen heller ikke i seg selv avgjørende.
Domstolen bemerket videre at sønnen hadde sterke sosiale, kulturelle og språklige bånd til hjemlandet, og at han ble tatt vare på av både sin mor og bestemor. Han hadde videre nådd en alder av 15 da søknaden om familiegjenforening ble fremlagt, og det var ingen andre store trusler mot hans beste interesser i opprinnelseslandet. Basert på disse fakta finner domstolen at det ikke kan trekkes noen klar konklusjon om hvorvidt søkernes interesse for en familiegjenforening oppveier den offentlige interesse av å kontrollere adkomsten av utlendinger på sitt territorium.
Domstolen understreker imidlertid at den sveitsiske høyesterett i sin dom av 5. juli 2010, samt underliggende nasjonale domstoler, kun i begrenset grad har undersøkt hensynet til barnets beste, og at det bare er gjengitt en ganske summarisk begrunnelse av resonnementet. Hensyn til barnets beste har slik sett ikke i tilstrekkelig grad vært sentral for deres avveining av hensyn og vurdering av saken. Dette er i strid med EMK, FNs barnekonvensjonen (artikkel 3) og den sveitsiske konføderasjonens Grunnlov (artikkel 11). Domstolen finner derfor et brudd på artikkel 8 i EMK.
Hadde den sveitsiske høyesterett gjort en grundig avveining av interessene i saken, tatt i betraktning hensynet til barnets beste og lagt frem relevante og tilstrekkelige grunner for sin beslutning, ville EMD i tråd med subsidiaritetsprinsippet ikke konkludert med at proporsjonalitetsprinsippet eller skjønnsmarginen var overskredet.
3. Konklusjon
Domstolen fant at sveitsiske myndigheter ikke i tilstrekkelig grad hadde undersøkt hensynet til barnets beste i sin behandling, og at dette er i strid med EMK, FNs barnekonvensjon og den sveitsiske grunnloven. Domstolen fremholdt at det var et brudd på EMK artikkel 8.
Tema
- Familieinnvandring
Rettskildekategori
- Avgjørelse fra EMD