Gebremedhin v. France Asyl/beskyttelse. Effektivt rettsmiddel. Eritrea (art. 3, 5 og 13)

1. Saken gjelder

• Tilgang til effektive rettsmidler for å søke asyl. For å kunne fremme en søknad om asyl i Frankrike, måtte søkeren først fremme en søknad om innreise. En klage på avslag om innreise hadde ikke oppsettende virkning, og søkeren kunne utsendes/utvises før rettsprøvingen kunne finne sted, noe som kunne utsette søkeren for risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til hjemlandet. Se “Rules of court”, Rule 78 (Publication of judgments and other documents): “[…] final judgments of the Court shall be published, under the responsibility of the Registrar, in an appropriate form. The Registrar shall in addition be responsible for the publication of official reports of selected judgments and decisions and of any document which the President of the Court considers it useful to publish” (vår utheving).
• Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3, enstemmig kammeravgjørelse, dommen ble valgt for publisering. 
  Merk: Domstolen vurderer ikke om utsendelse ville representere et brudd på EMK artikkel 3, klageren var uansett innvilget asyl (se faktum).
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

• EMK artikkel 13 krever at det på nasjonalt nivå finnes effektive rettsmidler som sikrer gjennomføringen av de materielle rettighetene i EMK.
• Rettsmiddelet må tillate rette myndighet (”competent authority”) både å ta stilling til den materielle klagen og å gi oppreisning.
• Hvorvidt det foreligger effektive rettsmidler, må avgjøres konkret. Det er uten betydning hvilken form de aktuelle rettsmidlene har, bare de formelt og reelt er effektive. Kravet i artikkel 13 til at det må foreligge effektive rettsmidler, vil imidlertid avhenge av hva slags type rettighet vi står overfor.  
• Det var problematisk at det franske asylsystemet innebar at klageren risikerte å bli utsatt for behandling som krenket EMK artikkel 3, uten å ha tilgang på et rettsmiddel etter EMK artikkel 13, som automatisk kunne gi oppsettende virkning av utvisningsavgjørelsen.

3.  Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er en eritreisk statsborger som søkte asyl i Frankrike. Han og hans familie ble deportert fra Etiopia til Eritrea. I Eritrea jobbet ham som fotoreporter for den eritreiske avisen ”Keste Demena”. Som følge av hans profesjonelle aktivitet, ble klageren arrestert og fengslet i 8 måneder. Etter at klagerens redaktør flyktet fra Eritrea, ble klageren oppsøkt av politiet og avhørt. Han ble fengslet på nytt. Under den seks måneders lange fengslingen, ble han utsatt for mishandling. Han ble smittet med tuberkulose i fengselet og ble flyttet til et sykehus for å få behandling. Han klarte å rømme fra sykehuset ved å bestikke sykehusvaktene. Han flyktet til Sudan.

Etter å ha tilbrakt en periode i Sudan, reiste klageren til Frankrike. Ved ankomst til Charles de Gaulle-flyplassen, ble klageren satt i forvaring i den internasjonale ventesonen (”waiting zone”). Han prøvde flere ganger å henvende seg til politiet for å formidle at han ønsket å søke asyl. Etter hvert fikk han bistand av stedlige myndigheter til å fremme en søknad om innreise (”application for leave”) for å søke om asyl i Frankrike. Han viste blant annet til at han ved retur til Eritrea ville bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3. 

Søknaden ble avslått under henvisning til at klageren hadde gitt motstridende opplysninger. Vedtaket ble opprettholdt av innenriksdepartementet. Klageren anket innenriksdepartementets vedtak, men anken ble avvist av en administrativ fransk domstol under henvisning til at hans søknad var åpenbart grunnløs (”manifestly ill-founded”). Først da klageren klaget saken inn for EMD, og EMD anmodet franske myndigheter om å gi klageren opphold i riket så lenge saken var til behandling, ble klageren innvilget en midlertidig oppholdstillatelse. Fem måneder etter ankomst til Frankrike ble han innvilget flyktningstatus.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at han ville risikere å bli utsatt for behandling i strid med EMK artikkel 3 ved effektuering av hans utsendelse til Eritrea. Han anførte en krenkelse av EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3, da han ikke fikk adgang til å klage på utsendelsesvedtaket. Han viste til at det ikke fantes noe rettsmiddel i fransk rett som åpnet for oppsettende virkning. Han understreket at franske myndigheter systematisk tvangsreturnerte asylsøkere kun timer etter at deres asylsøknader ble avslått som åpenbart grunnløse. Han viste til at 92.3 % av asylsøknadene som blir fremmet ved den franske grensen blir avslått. Klageren påpekte at det franske domstolssystemet, som skal beskytte asylsøkere ved grensen, var ineffektivt og ikke klarte å ivareta asylsøkernes fundamentale rettigheter.

Klageren anførte også krenkelse av EMK artikkel 5(1). Han viste til at han ble frihetsberøvet i 22 dager ved at han ble anholdt av franske myndigheter i den internasjonale ventesonen på Charles de Gaulle-flyplassen.

3.3. Statens argumenter

Staten mente at EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3 ikke kunne anvendes i nåværende sak. Staten viste til at klageren ikke lenger risikerte å bli utsendt til Eritrea da han ble innvilget beskyttelse i Frankrike. Som følge av at EMK artikkel 3 ikke kunne anses å være krenket, kunne ikke klageren anses som offer etter EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3. Staten mente at klageren har hatt tilgang til et effektivt rettsmiddel om utsatt iverksettelse. Staten viste til at klagerens søknad om ”leave to remain” ble behandlet av en uavhengig dommer.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3

EMK artikkel 13 krever at det på nasjonalt nivå finnes et effektivt rettsmiddel som sikrer gjennomføring av konvensjonens materielle rettigheter, uansett hvordan disse har blitt sikret i det interne rettssystemet (”domestic legal order”), se punkt 36. Rettsmiddelet må tillate rette myndighet (”competent authority”) både å ta stilling til den materielle klagen og å gi oppreisning (”grant appropriate relief”).

Kravet i artikkel 13 til at det må foreligge effektive rettsmidler, vil avhenge av hva slags type rettighet vi står overfor. EMK artikkel 13 krever imidlertid at rettsmiddelet må være effektivt. Rettsmiddelets effektivitet i betydningen av EMK artikkel 13, er ikke avhengig av hvorvidt klageren vinner frem i realiteten, se punkt 53:

“The scope of the Contracting States' obligations under Article 13 varies depending on the nature of the applicant's complaint; however, the remedy required by Article 13 must be “effective” in practice as well as in law. The “effectiveness” of a “remedy” within the meaning of Article 13 does not depend on the certainty of a favourable outcome for the applicant. Nor does the “authority” referred to in that provision necessarily have to be a judicial authority; but if it is not, its powers and the guarantees which it affords are relevant in determining whether the remedy before it is effective. Also, even if a single remedy does not by itself entirely satisfy the requirements of Article 13, the aggregate of remedies provided for under domestic law may do so […]."

Domstolen viste til EMDs ”admissibility decision” i foreliggende sak, der domstolen hadde funnet at klageren ikke lenger kunne anses å ha status som offer etter EMK artikkel 3 siden han ble innvilget flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen i Frankrike. På denne bakgrunn la domstolen i ”admissibility”-avgjørelsen til grunn at klageren ikke risikerte å bli uttransportert til Eritrea. Domstolen påpekte imidlertid at foreliggende sak reiste spørsmål om krenkelse av EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3. 

En avgjørelse om nektelse av innreise til Frankrike, etter fransk rett, fungerte som en hindring (”acts as a bar”) mot å kunne innlevere søknad om asyl, se punkt 54 i dommen:

”[…] the Court notes that under domestic law a decision to refuse leave to enter the country such as that taken in the applicant's case acts as a bar to lodging an application for asylum; moreover, such a decision is enforceable, with the result that the individual concerned can be removed immediately to the country he or she claims to have fled. In the instant case, however, following the application of Rule 39 of the Rules of Court, the applicant was eventually granted leave to enter France. As a result, he was able to lodge an asylum application with OFPRA, which granted him refugee status on 7 November 2005.”

Et slikt avslag på en søknad om innreisetillatelse var rettskraftig, noe som innebar at vedkommende som søkte om innreisetillatelse umiddelbart kunne bli returnert til landet han eller hun hadde anført å ha flyktet fra. Domstolen viste til at Frankrike har blitt kritisert av FNs torturkomité for disse manglene i fransk asylsystem.

Konklusjonene fra Čonka-saken, hvor domstolen vurderte blant annet spørsmålet om hurtigbehandlingsprosedyrer (”extremely urgent procedure”) i Belgia var i samsvar med EMK artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 4 i protokoll 4, kunne anvendes i foreliggende sak. Belgiske prosedyrer i Čonka-saken lignet på prosedyrer i franske administrative domstoler som var under vurdering i foreliggende sak.

Klageren risikerte å bli utsatt for behandling som krenket EMK artikkel 3, uten å ha tilgang på et rettsmiddel etter artikkel 13 som automatisk ga oppsettende virkning av utvisningsavgjørelsen, se pkt. 66 med henvisning til Conka-saken:

"In view of the importance which the Court attaches to Article 3 of the Convention and the irreversible nature of the damage which may result if the risk of torture or ill-treatment materialises, this finding obviously applies also to cases in which a State Party decides to remove an alien to a country where there are substantial grounds for believing that he or she faces a risk of that nature: Article 13 requires that the person concerned should have access to a remedy with automatic suspensive effect.”

 EMK artikkel 13, sammenholdt med EMK artikkel 3 var krenket.

3.5 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 5(1)(f)

Domstolen vurderer om klagerens frihetsberøvelse krenket EMK artikkel 5(1)(f). Domstolen tar først stilling til i hvilket tidsrom klageren måtte kunne sies å ha blitt fratatt sin frihet.

Frihetsberøvelsen fant sted fra det tidspunktet han søkte om asyl til han fikk tillatelse til å komme inn i Frankrike (”zone d'attente”). Klagerens frihetsberøvelse utgjorde ikke mer enn maksimumsgrensen på 20 dager for lovlig tilbakeholdelse i varetekt.

Klagerens fem siste dager i varetekt var basert på en domstolsavgjørelse. Det forelå ikke grunn til å tvile på at myndighetene hadde handlet i god tro vedrørende klagerens frihetsberøvelse for å verifisere klagerens identitet, siden klageren ikke hadde noen reisedokumenter.

Tidsrommet klageren hadde blitt holdt tilbake for å foreta identitetsundersøkelser hadde ikke gått utover den tid som var rimelig. Frihetsberøvelsen klageren hadde blitt utsatt for måtte kunne anses som lovlig, da den hadde til hensikt å hindre at klageren ulovlig tok seg inn i landet.

EMK artikkel 5 hadde ikke blitt krenket.