J.K. and Others v. Sweden Utvisning. Risiko for behandling i strid med art. 3. Irak (art. 3)

1. Saken gjelder

• Utvising av tre irakiske asylsøkere fra Sverige til Irak. Klagerne anførte for EMD at utsendelse til Irak ville krenke EMK artikkel 3 (forbudet mot tortur).
• Konklusjon: Krenkelse av artikkel 3 på grunn av klagernes personlige forhold. De var spesielt utpekt som mål av al-Qaida på grunn av deres forretningssamarbeid med de amerikanske styrkene. Dommen ble avsagt i Storkammer med 10 mot 7 stemmer (på punktet om krenkelse av artikkel 3).
• Dommen er særlig relevant for vurderingen av søknader om beskyttelse fra personer fra Irak, spesielt de som har kommet til Norge etter at sikkerhetssituasjonen i Irak begynte å bli verre på grunn av sekterisk vold, angrep og ISIS’ fremrykking.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

• Domstolen fant vektige grunner for å tro at det forelå en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3 dersom klagerne blir returnert til Irak. I følge domstolen vil gjennomføringen av utvisningsordren medføre en krenkelse av artikkel 3.
• Domstolen var klar over at selv om systemet fremdeles fungerte i Irak, hadde manglene økt siden 2010. Videre hadde U.S. Department of State registrert utbredt korrupsjon på grunn av manglende effektiv beskyttelse av menneskerettighetene og at sikkerhetsstyrkene bare hadde gjort begrenset innsats for å forebygge eller svare på vold. Situasjonen i Irak hadde dermed klart forverret seg siden 2011 og 2012. Svenske Migrationsverket fant det sannsynlig i sitt vedtak 13. september 2012, som EMD i sin kammeravgjørelse i saken av 4. juni 2015, at de irakiske politimyndighetene var både villig og i stand til å tilby nødvendig beskyttelse til dem som søker det. Domstolen konkluderte da under dissens med at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 3. Saken ble 25. august 2015 besluttet henvist til avgjørelse i EMDs Storkammer.
• Domstolen fant at selv om det ikke var noen krig i Irak, hadde irakiske myndigheters kapasitet til å beskytte borgerne blitt redusert etter 2011. På grunn av en generelt forverret sikkerhetssituasjon, preget av en økning i sekterisk vold og angrep og fremrykking av ISIS, var store områder av territoriet utenfor den irakiske regjeringens effektive kontroll.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1. Faktum i saken

Klagerne er en familie bestående av tre irakiske statsborgere; en mann med kone og en sønn. De reiste fra Irak til Sverige i september 2011, og søkte asyl og oppholdstillatelse der.

Hovedklageren (first applicant) er mannen. Han hadde hatt et forretningsforhold til de amerikanske styrkene på Camp Victoria/Victory fra begynnelsen av 1990-tallet. I 2004 ble han utsatt for et drapsforsøk hvor han ble skutt i magen og måtte ligge på sykehus i tre måneder. I 2005 ble broren hans kidnappet av al-Qaida-medlemmer, som truet med å drepe ham på grunn av klagerens samarbeid med amerikanerne. En stund etter ble det plassert en bombe utenfor huset deres. I 2008 ble datteren til klageren skutt mens hun kjørte bil, og hun døde senere på sykehuset. Etter dette flyttet klagerne rundt i Baghdad. Lagerbeholdningen til mannen ble angrepet flere ganger av al-Qaida-medlemmer. Klagerne flyktet deretter til Sverige, og søkte om asyl der, men fikk avslag. Svenske myndigheter fattet så vedtak om retur til Irak.

3.2. Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anførte at hvis de ble utvist fra Sverige til hjemlandet ville det krenke EMK artikkel 3 (forbudet mot tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling). Klagerne argumenterte med at de på bakgrunn av opplevelsene i Irak og den svekkede sikkerhetssituasjonen i landet ville stå overfor en reell risiko for å bli utsatt for behandling som var i strid med artikkel 3, dersom de ble sendt tilbake til landet. 

Klagerne hevdet at svenske myndigheter hadde lagt hele bevisbyrden på klagerne og ikke lot dem ha eventuell tvil til gode når det gjaldt troverdigheten av forklaringene deres. Klagerne hevdet videre at Staten hadde valgt å ignorere deler av klagernes bevis, og at de tok ikke hensyn til den siste trusselen fra al-Qaida i 2008. Når det gjelder truslene fra 2008 og utover, hevdet klagerne at svenske myndigheter og domstoler hadde avvist bevisene presentert av dem og hadde funnet ut at det ikke var sannsynlig at det var trusler i hjemlandet mot klageren. Det er vanlig i den svenske asylprosessen at bevis presentert av asylsøkere skal undersøkes for å fastslå troverdigheten. Men klagerne mente i denne saken at svenske myndigheter kategorisk hadde avvist bevisene uten å gjøre noen innsats for å undersøke deres sannferdighet, for eksempel ved å kontakte irakiske myndigheter. De hadde dermed ikke oppfylt sine forpliktelser i henhold til artikkel 3 og 6 (rettferdig rettergang) i EMK.

Klagerne påpekte at Kvalifiseringsdirektivet (direktiv 2011/95/EU (ekstern lenke)) har etablert en regel om at ved vurderingen av troverdighet, skal eventuell tvil komme søkeren til gode. Ved vurderingen av troverdigheten, bør det legges vekt på om forklaringen er sammenhengende og ikke motstridende, og om de sentrale elementene i forklaringen har forblitt uendret under behandlingen av saken.

3.3 Statens argumenter

Staten anførte at klagerne kan returneres til Irak og verken trenger beskyttelse jf. FNs flyktningkonvensjon eller subsidiær beskyttelse. Det svenske Migrationsverket og Migrationsdomstolen konkluderte i 2011 og 2012 begge med at sikkerhetssituasjonen i Irak ikke var slik at det var et generelt behov for internasjonal beskyttelse for asylsøkere. Dette funnet ble senere bekreftet av EMD i sin dom av 4. juni 2015 i den foreliggende sak (kammeravgjørelsen). Staten bemerket i sine skriftlige observasjoner, i henhold til den nyeste informasjonen fra Migrationsverket, at intensiteten av volden i Bagdad fortsatt ikke utgjorde en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3 i konvensjonen. De henviste blant annet til U.K. Home Office sin rapport fra april 2015 og rapporter fra Norsk Landinfo fra 2014 og 2015. Klagerne bemerket i sine observasjoner at sikkerhetssituasjonen i Irak var forverret, uten å vise til noen saksdokumenter.

3.4 Domstolens vurdering av EMK artikkel 3

Domstolen aksepterte den svenske statens posisjon når det gjelder den generelle sikkerhetssituasjonen i Irak. Videre støtter de siste rapporter fra U.K. Home Office fra november 2015 dette funnet. Selv om sikkerhetssituasjonen i Bagdad by har forverret seg, har intensiteten av vold ikke nådd et nivå som ville utgjøre, som sådan, en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3 i konvensjonen.

Da den generelle sikkerhetssituasjonen i Irak ikke som sådan hindrer at klagerne blir utvist, vurderte domstolen om klagernes personlige forhold er slik at det var en reell risiko for behandling i strid med artikkel 3 dersom de blir utvist til Irak. Domstolen understreket at de vil vurdere klagernes situasjon ut fra dagens situasjon. Det viktigste spørsmålet er ikke hvordan de svenske utlendingsmyndighetene vurderte saken på det tidspunktet da Migrationsverket og Migrationsdomstolen tok sine beslutninger (henholdsvis 22. november 2011 og 23. april 2012), men heller om klagerne i dagens situasjon fortsatt vil stå overfor en reell risiko for forfølgelse for de ovenfor nevnte grunner, hvis de blir utvist til Irak.

Domstolen bemerket at det fremgår av ulike rapporter fra pålitelige og objektive kilder at personer som samarbeidet på forskjellige måter med myndighetene i okkupasjonsmakten i Irak etter krigen har vært og fortsetter å være utpekt som mål av al-Qaida og andre grupper. The U.K. Home Office uttalte i sin hjemlandsinformasjonsrapport fra Irak i 2009 at sivile som er ansatt eller på annen måte tilknyttet Multi-National Force i Irak var i fare for å bli angrepet av ikke-statlige aktører. Tilsvarende Home Office rapport fra 2014 uttalte at personer som ble oppfattet å samarbeide eller hadde samarbeidet med den nåværende irakiske regjeringen og dens institusjoner, de tidligere amerikanske eller multinasjonale styrker eller utenlandske selskaper, stod i fare for forfølgelse i Irak. Rapportene skiller ut visse spesielt utsatte grupper, som tolker, irakiske statsborgere ansatt av utenlandske selskaper og visse fagpersoner som dommere, akademikere, lærere og jurister.

Domstolen bekreftet at den klageren tilhører gruppen av personer som systematisk var utpekt som mål på grunn av sitt forhold til amerikanske væpnede styrker. Domstolen var oppmerksom på det faktum at nivået og formene for engasjement i "samarbeid" med utenlandske styrker og myndigheter kan variere og at risikonivået følgelig også kan variere til en viss grad. I denne forbindelsen må det tas hensyn til det faktum at det allerede er fastslått at klageren ble mishandlet i 2008. Dessuten er en annen viktig faktor at hans kontakt med de amerikanske styrkene var svært synlig fordi kontoret hans befant seg på USAs militære base, referert til av klagerne som Camp Victoria/Victory. De ovennevnte rapporter gir liten eller ingen støtte for antakelsen - som vist fra innenlandske beslutninger - om at truslene fra al-Qaida skal ha opphørt når klageren avsluttet sitt forretningssamarbeid med de amerikanske styrkene. I lys av de spesielle omstendighetene i denne saken, finner domstolen at klageren og de to andre medlemmene av hans familie som er klagere i dette tilfellet ville stå overfor en reell risiko for fortsatt forfølgelse av ikke-statlige aktører dersom de blir returnert til Irak.

Med hensyn til spørsmålet om hvorvidt irakiske myndigheter ville være i stand til å gi beskyttelse til klagerne, var domstolen enig i at i denne sammenheng, i henhold til EU-rettens standarder, må staten eller den enheten som gir beskyttelse oppfylle visse spesifikke krav. I særdeleshet må det være «operating an effective legal system for the detection, prosecution and punishment of acts constituting persecution of serious harm». Domstolen sa at i forbindelse med de nyeste objektive internasjonale menneskerettighetskilder er det underskudd i både kapasitet og integritet i det irakiske sikkerhets- og rettssystemet. Systemet fungerer fortsatt, men manglene har økt siden 2010 og situasjonen har dermed klart forverret seg siden 2011 og 2012. U.S. Department of State har merket seg at utbredt korrupsjon på alle nivåer i regjeringen og samfunnet er forverret på grunn av mangel på effektiv beskyttelse av menneskerettighetene og at sikkerhetsstyrkene har gjort begrensede forsøk på å hindre eller svare på samfunnsvolden.

4. Konklusjon 

Domstolen anser at i lys av de ovenfor nevnte opplysningene om den komplekse og voldelige generelt ustabile sikkerhetssituasjonen, må irakiske myndigheters evne til å beskytte sine folk anses som redusert. Selv om dagens nivå på evnen til å beskytte borgerne kan være tilstrekkelig for allmennheten i Irak, er situasjonen annerledes for enkeltpersoner, for eksempel klagerne, som er medlemmer av en utpekt/utsatt gruppe. Domstolen er derfor ikke overbevist om at den irakiske staten, tatt i betraktning klagernes sak, vil være i stand til å gi dem effektiv beskyttelse mot trusler fra al-Qaida eller andre private grupper i dagens situasjon. Den kumulative effekten av klagernes personlige forhold og de irakiske myndighetenes reduserte evne til å beskytte dem må derfor anses å skape en reell risiko for mishandling dersom de returneres til Irak.