Tema

  • Asylmottak

Rettskildekategori

  • Avgjørelse fra EMD
  • Saksnummer i UDISAK (arkiv)

    Application no. 19096/15

Jamal v. Norway Fengsling. Identitet. Sudan. Avvisningsavgjørelse (art. 3 og 5)

EMD mente at Norges internering av en sudansk mann på Trandum utlendingsinternat i 2 år og 7 måneder for å avklare identiteten var forholdsmessig og hadde tilstrekkelig klar hjemmel. Etter en helhetsvurdering forelå det ingen krenkelser av artikkel 3 og 5, og klagen ble derfor avvist som åpenbart grunnløs jf. artikkel 35 (3) bokstav a og (4). Domstolen la vekt på at politiet jobbet kontinuerlig med å avklare klagerens identitet med tanke på utsendelse og at de nasjonale domstolene overvåket prosessen nøye.

1. Saken gjelder

  • Mann fra Sudan var fengslet på Trandum utlendingsinternat i en periode på 2 år og 7 måneder på grunn av mangel på avklaring av identitet og fordi han var dømt for flere kriminelle handlinger.
  • Klageren anførte at den lange fengslingsperioden utgjorde brudd på artikkel 5 nr. 1 bokstav f) og artikkel 3.
  • Konklusjon: EMD mente at frihetsberøvelsen var forholdsmessig og hadde tilstrekkelig klar hjemmel. Etter en helhetsvurdering forelå det ingen krenkelser av artikkel 3 og 5, og klagen ble derfor avvist som åpenbart grunnløs jf. artikkel 35 (3) bokstav a og (4).
  • Enstemmig avvisningsavgjørelse avsagt 20. mars 2018 (av en komité av tre dommere) 
  • Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen

  • Selv om fengslingen var å anse som "extraordinarily long", ble det ikke konstatert brudd på artikkel 5.
  • Politiet jobbet kontinuerlig med å avklare klagerens identitet med tanke på utsendelse og de nasjonale domstolene overvåket prosessen nøye.
  • Det forelå unndragelsesfare i saken og dermed forelå det ingen alternativer til fengsling.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren søkte beskyttelse i Norge i 2010 og fikk endelig avslag i UNE 10. oktober 2011. Han hadde oppgitt at han var født i Kuwait og at han var statsløs. Verken UDI eller UNE la denne identiteten til grunn.

Klageren ble fengslet med hjemmel i utlendingsloven § 106 første ledd bokstav a (bidrar ikke til å avklare identitet) og b (unndragelsesfare). Han hadde også begått en rekke lovbrudd. Som følge ble han utvist med et to års innreiseforbud.

Uttransporteringen ble gjentatte ganger utsatt på grunn av klagerens uavklarte identitet. Norsk politi var i kontakt med myndighetene i både Kuwait og Sudan for å avklare identiteten. Klageren selv bidro ikke til avklaringen. Han ble forsøkt sendt til Sudan i september 2014, men sudanske myndigheter tok ham på det tidspunktet ikke imot. Han ble til slutt sendt ut til Sudan 6. juli 2015.

Klageren møtte for domstolene gjentatte ganger, både i utlendingssaken og i straffesakene. Han anførte gjentatte ganger at den fortsatte fengslingen innebar en krenkelse av artikkel 3 og 5. Anførslene ble behandlet i alle tre rettsinstanser, og klageren fikk ikke medhold.

Klageren anket lagmannsrettens kjennelse om fortsatt fengsling 1. april 2015, og Høyesteretts ankeutvalg forkastet anken 10. april 2015. Klageren brakte så saken inn for EMD 16. april 2015.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren anførte at den lange fengslingsperioden utgjorde brudd på artikkel 3 (forbud mot tortur) og 5 nummer 1 bokstav f), som lyder:

1. Enhver har rett til personlig frihet og sikkerhet. Ingen må bli berøvet sin frihet unntatt i følgende tilfelle og i samsvar med en framgangsmåte foreskrevet ved lov:
...
f) lovlig pågripelse eller frihetsberøvelse av en person for å hindre at han kommer inn i landet uten tillatelse, eller av en person som det treffes tiltak mot med sikte på utsendelse eller utlevering.

Klageren mente at Trandum som institusjon ikke var passende for så lange fengselsopphold som hans, og mente at et alternativ til fengsling, som meldeplikt, ville ha vært tilstrekkelig.

3.3 Domstolens vurderinger

Artikkel 5 er en grunnleggende menneskerettighet som beskytter individer mot vilkårlig inngripen av staten i hans eller hennes rett til frihet. Det kan gjøres unntak, blant annet begrunnet i statenes behov for å føre kontroll med utlendingers inn- og utreise. Imidlertid må det under artikkel 5 første ledd bokstav f) kunne vises til en pågående prosess for å iverksette utsendelse eller utlevering.

Frihetsberøvelsen må også være lovlig, altså ha tilstrekkelig klar hjemmel i lov. Domstolen fant at dette var tilfellet i saken her, da utl. § 106 gjør unntak fra 18-måneders-regelen i tilfeller der utlendingen er utvist på grunn av kriminalitet.

Domstolen vurderte om lengden på fengslingsoppholdet gikk utover det som med rimelighet var påkrevet for å oppnå formålet [her: utsendelse], og observerte at fengslingsperioden var ekstraordinær lang. Imidlertid kunne man ut fra de nasjonale domstolenes vurderinger se at politiet jobbet aktivt med å avklare klagerens identitet helt fra han ble beordret fengslet til han ble sendt ut. De nasjonale domstolene holdt prosessen under nøye overvåkning.

Det var klart for Domstolen at klagerens manglende bidrag til å avklare sin identitet, herunder at han hadde oppgitt forskjellige navn, i betydelig grad vanskeliggjorde utsendelsen. De la også vekt på at det allerede var gjort ett forsøk på å sende han ut til Sudan, i september 2014. Videre la Domstolen vekt på at tross de vanskeligheter som politiet møtte, ble det ikke på noe tidspunkt vurdert av domstolene at utsendelse ikke lenger ble vurdert som gjennomførbart.

EMD så videre hen til at de nasjonale domstolene hadde vurdert forholdsmessigheten av den pågående fengslingen opp mot de kriminelle handlingene som utlendingen hadde begått og var dømt for, og at domstolene også hadde sett hen til hans personlige forhold; han hadde ikke arbeid, familie eller inntekt eller en bopel i Norge. Domstolen så heller ingen grunn til å tilsidesette de nasjonale domstolenes vurdering av at faren for unndragelse tilsa at det ikke forelå noen reelle alternativer til fengsling.

Etter dette konkluderte Domstolen med at grunnlaget for fengslingen var tilstede under hele fengslingsperioden, at det forelå realistiske utsikter for å få utlendingen sendt ut av landet, og at de nasjonale domstolene hadde håndtert prosessen på en tilfredsstillende måte. Til slutt forelå det ingen indikasjoner på at forholdene under fengslingen på Trandum var av en slik art at fengslingen var å anse som uforholdsmessig. Dette var også vurdert av de nasjonale domstolene.

Når det gjelder hvorvidt det i saken forelå forhold som faller inn under artikkel 3, men utenom artikkel 5, mente Domstolen at det i saken ikke forelå noen indikasjoner på brudd på artikkel 3.

4. Konklusjon

Klagen ble avvist som åpenbart grunnløs jf. artikkel 35 (3) (a) og (4) da det ikke forelå brudd på verken artikkel 3 eller 5.