Khlaifia and others v. Italy Fengsling av irregulære migranter. Effektivt rettsmiddel. Tunisia

1. Saken gjelder

• Saken gjelder tilbakeholdelse av tre tunisiske statsborgere i et såkalt mottaks- og redningssenter for irregulære migranter på øya Lampedusa og deretter på skip i Palermo havn på Sicilia, etterfulgt av utvisning til Tunisia. Klagerne kom til Italia i 2011 etter den "arabiske våren".
  
  
• Klagerne anførte at tilbakeholdelsen i mottaket var i strid med forbudet mot tortur og umenneskelige eller nedverdigende behandling etter EMK artikkel 3.
  
  
• Videre anførte klagerne at behandlingen i mottaket var i strid med retten til frihet og sikkerhet etter EMK artikkel 5 nr. 1, retten til umiddelbar, forståelig informasjon om grunnen til pågripelse og eventuell siktelse etter artikkel 5 nr. 2, og retten til raskt å få lovligheten av en frihetsberøvelse avgjort av en domstol etter artikkel 5 nr. 4.
  
  
• De hevdet også at de hadde vært utsatt for en kollektiv utvisning i strid med Protokoll nr. 4 til EMK, artikkel 4.
  
  
• Endelig anførte klagerne brudd på retten til et effektivt rettsmiddel etter EMK artikkel 13, sammenholdt med artikkel 3 og protokoll nr. 4, artikkel 4, fordi italiensk lov ikke åpnet for en effektiv måte å klage på at deres rettigheter etter EMK var krenket.
  
  
• Klagen ble først behandlet i Kammer 1. september 2015, hvor det blant annet ble enstemmig konstatert brudd på EMK artikkel 5 nr. 1, 2 og 4. Den italienske stat ba 1. desember 2015 om at saken ble oversendt EMDs Storkammer. Den offentlige høringen fant sted den 22. juni 2016, og dommen ble avsagt 15. desember 2016.
  
  
• Konklusjon: Domstolen fant brudd på EMK artikkel 5 nr. 1, nr. 2 og nr. 4, og bekreftet også brudd på EMK artikkel 13 sammenholdt med til artikkel 3. Domstolen fant ikke brudd på EMK artikkel 3, ikke på Protokoll nr. 4, artikkel 4, og heller ikke på artikkel 13 sammenholdt med Protokoll nr. 4, artikkel 4. Dommen ble avsagt i Storkammeret bestående av 17 dommere.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights sine nettsider.
  
  

2. Hovedpunkter i dommen

• Vurderingen av hvorvidt noen er frihetsberøvet beror på den konkrete situasjonen, ikke om anlegget eller bygningsmassen er beregnet for frihetsberøvelse. Hvor frihetsberøvelse finner sted utenfor egnet anlegg kan det medføre at de frihetsberøvede blir fratatt viktige rettsgarantier, som retten til å få lovligheten av frihetsberøvelsen avgjort av en domstol.
  
  
• Forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling er absolutt, og selv i krisesituasjoner garanterer staten for at forholdene ved fengsling ivaretar de fengsledes menneskeverd, selv om hensikten ikke er å krenke dem. Domstolen uttalte at det ville være kunstig å ikke se hen til de ekstreme vanskelighetene Italia sto ovenfor. Etter EMDs praksis når kun mishandling av en viss alvorlighetsgrad opp til terskelen i artikkel 3.
  
  
• De nasjonale regler som skal sikre den enkelte tilgang til effektive rettsmidler, for å håndheve konvensjonens rettigheter og friheter, må ikke nødvendigvis ha oppsettende virkning hvor det ikke er anført brudd på konvensjonens artikkel 2 eller 3 ved retur til hjemlandet. Dette fordrer at rettsmiddelet sikrer grundig undersøkelse av klagen ved et uavhengig, nøytralt nasjonalt organ.

3. Nærmere om dommen og domstolens vurderinger

3.1 Fakta i saken

Klagerne, Saber Ben Mohamed Ben Ali Khlaifia, Fakhreddine Ben Brahim Ben Mustapha Tabal og Mohamed Ben Habib Ben Jaber Sfar, er tre tunisiske statsborgere født i henholdsvis 1983, 1987 og 1988.

I september 2011 reiste de fra Tunisia til den italienske kysten. Skipet deres ble plukket opp av den italienske kystvakten, som eskorterte dem til en havn på øya Lampedusa. Klagerne ble overført til et mottaks- og redningssenter (Centro di Soccorso e Prima Accoglienza, «CSPA») på Lampedusa, hvor myndighetene ga førstehjelp og startet identifiseringsarbeidet. Her hevder klagerne at det ikke ble fylt ut individuelle informasjonsskjema, at de måtte sove på gulvet under overfylte og skitne forhold, og at de var under konstant politiovervåkning.

Den 20. september 2011 brøt et voldelig opprør ut blant innvandrerne i mottaks- og redningssenteret. Lokalene ble rasert av brann og søkerne ble brakt til et idrettsanlegg. Deretter unndro klagerne seg politiets overvåking og reiste til landsbyen Lampedusa, hvor de sammen med ca. 1800 andre migranter demonstrerte gjennom gatene. Klagerne ble stoppet av politiet og sendt tilbake til mottaket og deretter til Lampedusa flyplass.

Den 22. september 2011 ble klagerne fløyet til Palermo og overført til to skip fortøyd i havnen der. Khlaifia ble plassert på «Vincent» med ca. 190 andre mennesker, mens Tabal og Sfar ble plassert på «Audace» blant ca. 150 andre.

Den 27. og 29. september 2011 ble først Tabal og Sfar, deretter Khlaifia, brakt til Palermo flyplass i påvente av utvisning til Tunisia. Før klagerne ble fløyet til Tunisia ble de møtt av den tunisiske konsulen, som ifølge klagerne bare registrerte deres identitet i henhold til avtalen mellom Italia og Tunisia fra april 2011.

Klagerne hevder at de ikke fikk utstedt noen dokumenter i Italia, mens staten har fremlagt tre bortvisningsvedtak utstedt til klagerne. Disse vedtakene var påført merknad om at adressaten hadde nektet å signere eller motta kopi.

Klagerne ble løslatt ved ankomst til Tunis flyplass.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anførte at de hadde blitt fratatt sin frihet i strid med EMK Artikkel 5 nr. 1. Utgangspunktet for å fastslå om noen har blitt frihetsberøvet må bero på den konkrete situasjonen, ikke den juridiske karakteriseringen av anlegget som ble benyttet. Ved å bruke et rednings- og mottakssenter til tilbakeholdelse hadde Italia unntatt frihetsberøvelsen av klagerne fra rettslig tilsyn.

De anførte at de i strid med EMK artikkel 5 nr. 2 ikke hadde mottatt noen som helst skriftlig og muntlig informasjon fra italienske myndigheter vedrørende årsaken for tilbakeholdelsen.

Klagerne anførte også at de i strid med EMK artikkel 5 nr. 4 ikke hadde fått noen juridisk beslutning om tilbakeholdelsen, og derfor ikke hadde kunnet prøve lovligheten av frihetsberøvelsen. Vedtakene om innreiseforbud hadde ikke noe med tilbakeholdelsen å gjøre, og kunne ikke prøves for retten.

Videre anførte klagerne at forholdene i mottaket og på skipene utgjorde umenneskelig og nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3. Masseankomstene utgjorde ikke en eksepsjonell hendelse, og situasjonen kunne uansett ikke unnskylde forholdene. De var overfylt, det var svært dårlige sanitærforhold, i mottaks- og redningssenteret måtte de sove på betonggulv utendørs, mens de på skipene kun fikk noen minutters utetid hver dag.

De anførte videre at, blant annet mangelen på intervju, viste at de i strid med forbudet mot kollektiv utvisning i Protokoll nr. 4, artikkel 4 hadde blitt utvist kun på bakgrunn av identitet, uten hensyn til deres individuelle situasjon. Returavtalen mellom Italia og Tunisia innebar en hurtigprosedyre som ikke ivaretok forholdsreglene gitt i Protokoll nr. 4, artikkel 4, men som ble brukt for at konvensjonsstridig praksis skulle fremstå lovlig.

Avslutningsvis anførte de at de i strid med EMK artikkel 13, sammenholdt med artiklene 3 og 5 og Protokoll nr. 4, artikkel 4, ikke hadde hatt tilgang til effektive rettsmidler for å håndheve konvensjonens rettigheter og friheter. Dette fordi de ikke hadde mulighet til å klage på forholdende i mottakene, og fordi en klage på innreiseforbudene, som de til slutt fikk, ikke ville hatt oppsettende virkning på utvisningen.

3.3 Statens argumenter

Staten anførte at EMK artikkel 5 nr. 1 ikke kunne anvendes. Den italienske stat så seg forpliktet til å hjelpe migrantene i skipsnød, men måtte samtidig sikre lokalbefolkningen. Ettersom mottaks- og redningssenteret og skipene som måtte tas i bruk etter ildspåsettingen ikke var laget for tilbakeholdelse, hadde ikke klagerne blitt frihetsberøvet. Som for Kammeret anførte staten at klagerne ikke var blitt anholdt i påvente av utsendelse eller utlevering, men tvert imot hadde fått midlertidig adgang til Italia, og at forholdet derfor faller utenfor artikkel 5 nr. 1 bokstav (f). Klagerne ble innkvartert på et mottaks- og redningssenter («CSPA») og ikke innesperret i et identifiserings- og deporteringssenter (Centro di Identificazione ed Espulsione, "CIE"). Ettersom klagerne ikke skulle deporteres pliktet ikke staten å henvise dem til fredsdommeren i Agrigento. Staten anerkjente at italiensk lov ikke hjemlet innesperring av migranter i mottaks- og redningssenter, men mente å ha rettslig grunnlag i den bilaterale avtalen med Tunisia.

Staten hevdet klagerne i tråd med EMK artikkel 5 nr. 2 hadde blitt informert om deres status på et språk de forstod av polititjenestemenn og tolk på øya. De var Tunisiske statsborgere som med hjemmel i italiensk lov var gitt midlertidig adgang til Italia som følge av "offentlig assistanse". Denne statusen innebar etter statens syn at klagerne skulle returnere til Tunisia, og dette fremgikk av vedtakene om innreiseforbud og bortvisning.

Når det gjaldt klagernes mulighet til å få lovligheten av frihetsberøvelsen prøvet etter EMK artikkel 5 nr. 4, bemerket staten at bortvisningsvedtaket indikerte at de kunne ha klaget til fredsdommeren i Agriento, slik andre migranter hadde gjort.

Til anførselen om nedverdigende behandling i strid med EMK artikkel 3, erklærte staten at de overvåket situasjonen på Lampedusa i perioden 2011-2012, og at de gjennomførte alle nødvendige juridiske og praktiske tiltak for å sikre migrantene bistand, inkludert medisinsk og psykologisk støtte. Palermos helseinspektører godkjente mat- og sanitærforholdene i leiren i april 2011. Staten ba Domstolen om å ta innover seg at det i løpet av 2011 kom mer enn 51500 migranter til Lampedusa fra Nord-Afrika. Store investeringer gjort i denne anledning ble bekreftet av blant annet UNHCR ved besøk i juni 2013. Staten viste også til at mottaksforholdene på skipene ble ansett tilfredsstillende av en dommer 1. juni 2012.

Staten anførte at ettersom italiensk lovgivning har ikke noe system for kollektiv utvisning, hadde ingen kollektiv utvisning skjedd i strid med protokoll nr. 4, artikkel 4. Klagerne hadde fått individuelle vedtak om innreiseforbud og bortvisning, og ble returnert i henhold til hurtigprosedyren fastsatt i den bilaterale avtalen med Tunisia, ansett som en tilbaketakelsesavtale i henhold til EUs Returdirektiv. Migrantene ble intervjuet ved ankomst og fikk utlevert personlige informasjonsskjema som senere ble ødelagt i brannen. De ble informert om muligheten for å søke asyl, men benyttet seg ikke av den.

Ettersom klagerne hadde rett til å klage inn vedtaket om innreiseforbud for fredsdommeren i Agrigento, fremholdt staten at EMK artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3, 5 og Protokoll nr. 4, artikkel 4 ikke var krenket.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK Artikkel 5

Domstolen ga klagerne medhold i at utgangspunktet for å fastslå om noen har blitt fratatt sin frihet beror på den konkrete situasjonen, ikke juridisk klassifisering av det benyttede anlegget. Skillet nedad mot begrensning i bevegelsesfrihet beror på grad og intensitet, ikke karakter og innhold. I dette tilfellet kunne ikke klagerne forlate mottaks- og redningssenteret eller skipene, og ble hentet tilbake etter å ha sneket seg ut for å delta i en demonstrasjon. Klagerne var derfor frihetsberøvet i EMK artikkel 5 sin forstand.

Ettersom innreiseforbudene uttrykkelig omtalte at klagerne hadde krysset grensen til Italia irregulært, og prosedyren for identifisering og retur åpenbart var rettet mot den ulovlige grensekryssingen, falt frihetsberøvelsen innenfor EMK artikkel 5 nr. 1, alternativ f), som regulerer fengsling av person som søkes deportert eller utlevert, se Čonka v. Belgium, no. 51564/99 (Ekstern lenke) avsnitt 38. 

For at frihetsberøvelse skal være lovlig etter EMK art. 5 nr. 1 må den ha klar og forutsigbar hjemmel i lov, slik at en person til en viss grad kan forutse konsekvensen av sine handlinger, se blant annet Baranowski v. Poland, no. 28358/95(Ekstern lenke) avsnittene 50-52 og Jecius v. Lithuania, no. 34578/97(Ekstern lenke) avsnitt 56. Statens rettslige grunnlag for tilbakeholdelsen av klagerne var den bilaterale avtalen med Tunisia fra april 2011. Ettersom denne ikke var offentlig, kunne klagerne verken vite at avtalen kom til anvendelse eller forutse at deres handlinger kunne medføre frihetsberøvelse i medhold av avtalen.

Italias rettslige grunnlag for tilbakeholdelse av irregulære migranter var så upresist at det ikke overholdt generelle rettssikkerhetsprinsipper. Ettersom frihetsberøvelsen ikke fant sted i forvaringsanlegg mistet man også viktige rettslige garantier. Klagerne var ikke plassert i forvaring på bakgrunn av administrativt eller rettslig vedtak, og hadde ikke mulighet til å få frihetsberøvelsen prøvet for en domstol (habeas corpus-prinsippet). Dette er uforenlig med formålet i artikkel 5 om å sikre individet mot vilkårlighet, og kan ikke forsvares i en krisesituasjon med høye ankomster av irregulære migranter, se Saadi v. Italy, no. 37201/06 avsnitt 66. Frihetsberøvelsen var derfor ikke lovlig etter EMK artikkel 5 nr. 1.

EMK artikkel 5 nr. 2 fastsetter en grunnleggende rettslig garanti om at enhver som blir frihetsberøvet straks skal få forklart det faktiske og rettslige grunnlaget for tilbakeholdelsen på en måte personen forstår, slik at han eller hun i medhold av artikkel 4 kan henvende seg til en domstol for å prøve lovligheten av frihetsberøvelsen, se blant annet L.M. v. Slovenia, no. 32863/05(Ekstern lenke) avsnitt 142-143.

Når domstolen allerede har fastslått at frihetsberøvelsen ikke hadde klar og tilgjengelig hjemmel i italiensk lov, kan klagerne umulig ha mottatt nok informasjon til å kunne få prøvet frihetsberøvelsen. Klagerne visste nok at de hadde krysset grensen ulovlig, og ble sannsynligvis informert om at de skulle returneres, uten at det er tilstrekkelig etter artikkel 5 nr. 2. Domstolen undersøkte de aktuelle bortvisningsvedtakene uten å finne noen referanse til de rettslige og faktiske grunnene for fengslingen, og de ble uansett ikke forkynt «straks» eller raskt nok (se blant annet L.M. v. Slovenia, no. 32863/05(Ekstern lenke) avsnitt 145, hvor fire dager ikke var raskt nok). Domstolen fant derfor brudd på EMK artikkel 5 nr. 2.

Domstolen fant videre brudd på EMK artikkel 5 nr. 4 fordi klagerne som følge av manglende informasjon etter artikkel 5 nr. 2 ikke fikk anledning til å anlegge sak for å få lovligheten av frihetsberøvelsen avgjort av en domstol (se blant annet S.D. v. Greece, no. 53541/07(Ekstern lenke) avsnitt 76 og Shamayev and Others v. Georgia and Russia, no. 36378/02(Ekstern lenke) avsnitt 433).

3.5 Domstolens vurderinger av EMK Artikkel 3

Forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling er en grunnleggende verdi i demokratiske samfunn, som henger nært sammen med respekt for menneskeverdet. Forbudet er absolutt, men etter EMDs praksis når kun mishandling av en viss alvorlighetsgrad opp til terskelen i artikkel 3, se Bouyid v. Belgium no. 23380/09(Ekstern lenke) avsnitt 86. Vurderingen beror på omstendighetene ved hver sak – varighet, fysiske eller mentale følger, formålet med og motivasjonen bak mishandlingen (se blant annet V. v. the United Kingdom no. 24888/94(Ekstern lenke) avsnitt 71, Peers v. Greece, no. 28524/95(Ekstern lenke) avsnittene 68 og 74), i hvilken kontekst mishandlingen ble påført (se Bouyid v. Belgium no. 23380/09(Ekstern lenke) avsnitt 86), om offeret var i en sårbar situasjon (Salman v. Turkey no. 21986/93(Ekstern lenke) avsnitt 99 og Bouyid v. Belgium no. 23380/09(Ekstern lenke) avsnitt 83), og noen ganger offerets alder, kjønn og helse (se blant annet Price v. the United Kingdom, no. 33394/96(Ekstern lenke) avsnitt 24, Mouisel v. France, no. 67263/01(Ekstern lenke) avsnitt 37 og Jalloh v. Germany no. 54810/00(Ekstern lenke) avsnitt 67).

Domstolen uttaler at situasjonen i 2011 var eksepsjonell, og kritiserer ikke Italia for å samle førstemottak av migranter på Lampedusa, selv om kapasiteten viste seg utilstrekkelig for ankomstene og uegnet for opphold over flere dager. Men det absolutte forbudet i artikkel 3 innebærer at staten også i krisesituasjoner garanterer for at forholdene ved fengsling ivaretar de fengsledes menneskeverd, selv om hensikten ikke er å krenke dem (M.S.S. v. Belgium and Greece, no 30696/09 avsnitt 223, Hirsi Jamaa and Others v. Italy no. 27765/09 avsnittene 122 og 176). Domstolen anser det likevel kunstig å ikke se hen til at de vanskelige forholdene klagerne ble utsatt for i høy grad skyldtes de ekstreme vanskelighetene Italienske myndigheter da sto ovenfor.

Europarådets ad hoc komité var i 2011 bekymret for hygieneforholdene ved mottaks- og redningssenteret («CSPA») som følge av overskredet kapasitet, men sett hen til EMDs praksis nådde ikke overfyltheten opp til terskelen i artikkel 3. Klagerne var der kun kort tid (se Rahimi v. Greece, no. 8687/08 avsnitt 84), kunne ferdes fritt på området, kommunisere med omverdenen, handle, kontakte advokater og menneskerettsorganisasjoner, og anførte ikke bevisst mishandling. Klagernes anførsler om forholdene på skipene Vincent og Audace kunne ikke underbygges, men Domstolen hadde ikke grunn til å betvile at den uavhengige dommeren ved forundersøkelsen i Palermo var partisk i sin gjengivelse av faktum. Domstolen la derfor til grunn samme faktum. Selv ikke klagernes anførsler om manglende informasjon, eller det at oppholdet på skipene ble en fortsettelse av deres negative erfaring fra mottaks- og redningssenteret, medførte at mottaksforholdene kunne karakteriseres å utgjøre umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Domstolen fant følgelig ingen brudd på EMK artikkel 3.

3.6 Domstolens vurderinger av Protokoll nr. 4, Artikkel 4

Formålet med artikkel 4 i protokoll nummer 4 til EMK er å hindre statene i å fjerne en gruppe utlendinger uten å foreta en rimelig, objektiv og individuell vurdering av deres personlige forhold (se  Hirsi Jamaa and Others v. Italy no. 27765/09 avsnitt 177 og Sharifi and Others v. Italy and Greece no. 16643/09(ekstern lenke) avsnitt 210). Det at en rekke utlendinger har blitt underlagt lignende utvisningsvedtak utgjør ikke i seg selv kollektiv utvisning (se blant annet M.A. v. Cyprus no. 41872/10(ekstern lenke) avsnitt 246 og 254, Sultani v. France no. 45223/05(ekstern lenke) avsnitt 81, Hirsi Jamaa and Others v. Italy no. 27765/09 avsnitt 184 og Georgia v. Russia (I) no. 13255/07(ekstern lenke) avsnitt 167.

Domstolen fant det utvilsomt at klagerne hadde blitt utvist, jf. protokoll nr. 4, artikkel 4, men så lenge den enkelte utlending har en reell, effektiv mulighet for å argumentere mot sin utvisning, og myndighetene undersøker utlendingens påstander på en hensiktsmessig måte, kan kravene i bestemmelsen være oppfylt.

Klagerne oppholdt seg mellom ni og tolv dager i Italia. De undergikk først identifisering, deretter enda en identifisering ved det tunisiske konsulatet, hvor deres nasjonalitet ble bekreftet. På mottaks- og redningssenteret arbeidet 99 sosialaktører, herunder ni tolker. I løpet av denne tiden hadde klagerne en reell, effektiv mulighet til å gjøre italienske myndigheter oppmerksomme på omstendigheter som kunne påvirke deres status og gi dem rett til å bli i Italia. Særlig er dette tydelig ved at flere av utlendingene ikke ble returnert likevel etter å ha undergått den andre identifiseringen.

Den nær samtidige returen av de tre klagerne kan forklares som utfallet av en rekke individuelle bortvisningsvedtak, og her skiller saken seg fra  Čonka v. Belgium, no. 51564/99(ekstern lenke), Hirsi Jamaa and Others v. Italy no. 27765/09, Georgia v. Russia (I) no. 13255/07(ekstern lenke) og Sharifi and Others v. Italy and Greece no. 16643/09(ekstern lenke). At vedtakene var standardiserte kunne forklares med klagernes manglende identifikasjonspapirer. Domstolen satte også spørsmålstegn ved nytten av individuelle intervjuer i denne saken, ettersom klagernes representanter ikke har klart å peke på et eneste faktisk eller juridisk grunnlag for at klagerne skulle få bli i Italia.

Domstolen fant ikke brudd på Protokoll nr. 4, artikkel 4.

3.7 Domstolens vurderinger av EMK Artikkel 13 sammenholdt med EMK artikkel 3 og 5, og protokoll nr. 4, artikkel 4.

Formålet med EMK artikkel 13 er å sikre nasjonale regler som gir den enkelte tilgang til effektive rettsmidler egnet til å håndheve konvensjonens rettigheter og friheter.

EMK artikkel 5 nr. 4 er en spesialregel som går foran den mer generelle regelen i artikkel 13 (Nikolova v. Bulgaria [GC], no. 31195/96 avsnitt 69 og Ruiz Rivera v. Switzerland, no. 8300/06(ekstern lenke) avsnitt 47. De samme forhold som ligger til grunn for anført brudd på artikkel 13 sammenholdt med artikkel 5, er allerede vurdert under artikkel 5 nr. 4 ovenfor. 

Staten anførte ikke at klagerne hadde tilgjengelig rettsmidler for å klage på forholdene i mottak, men en klage på vedtakene om innreiseforbud til fredsdommeren i Agrigento kunne bare hatt innvirkning på bortvisningsvedtakene, ikke forholdene i mottakene. Dette er i strid med EMK artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3.

Til klagernes anførsel om manglende mulighet til å angripe det kollektive aspektet ved utvisningen bemerket domstolen at innreiseforbudene eksplisitt anga 60 dagers klagefrist, og at slik klage til fredsdommeren i Agrigento hadde vist seg effektiv for to andre migranter. Men en slik klage kunne aldri ha utsatt håndhevelsen av innreiseforbudene. Spørsmålet ble da om rettsmiddelets mangel på oppsettende virkning innebar brudd på artikkel 13 sammenholdt med protokoll nr. 4, artikkel 4.

Klagerne hadde ikke anført at de stod i fare for uopprettelig skade i form av brudd på konvensjonens artikkel 2 eller 3 i hjemlandet, og det tilgjengelige rettsmiddelet sikret grundig undersøkelse av klagen ved et uavhengig, nøytralt nasjonalt organ. Det var derfor ikke krav om at rettsmiddelet hadde oppsettende (utsettende) virkning, og det forelå ikke brudd på EMK artikkel 13 sammenholdt med protokoll nr. 4, artikkel 4.

4. Konklusjon

Domstolen fant enstemmig at det forelå brudd på EMK artikkel 5 nr. 1, nr. 2 og nr. 4 og artikkel 13 sammenholdt med artikkel 3, men at det ikke forelå brudd på artikkel 3 på grunn av forholdene i rednings- og mottakssenteret eller på skipene Vincent og Audace.

Med seksten stemmer mot en fant domstolen at det ikke forelå brudd på protokoll nr. 4, artikkel 4, og heller ikke på artikkel 13 sammenholdt med protokoll nr. 4, artikkel 4.

Staten ble dømt til å betale klagerne 2500 Euro hver i ikke-økonomisk skadeserstatning, i tillegg til 15 000 Euro samlet for utgifter.