N.A v. Finland Avslag asyl. Sikkerhetssituasjon. Kumulativ vurdering. Irak

1. Saken gjelder 

• Saken gjaldt hvorvidt Finlands utsendelse av en asylsøker med avslag til Irak var i strid med EMK artikkel 2 (retten til liv) og artikkel 3 (forbudet mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff). Datteren førte saken for EMD.
• Klagerens far var en sunni-muslimsk mann som jobbet i Innenriksdepartementet i Bagdad. Han anførte at han hadde en konflikt med en sjia-muslimsk kollega som hadde utsatt ham for et drapsforsøk og plassert en bombe i bilen hans.
• Klagerens far reiste frivillig tilbake til Bagdad i desember 2017. Han ble skutt på åpen gate av ukjente personer kort tid etter at han returnerte.
• EMD konkluderte med at utsendelsen var i strid med EMK artikkel 2 og 3.
• Dommen er relevant for vurdering av søknader om beskyttelse fra personer fra Irak, særlig returvurdering mot Bagdad. Den har også generell relevans for vurdering av søknader om beskyttelse fra personer som kommer fra områder med en alvorlig sikkerhetssituasjon, og hvordan dette spiller inn i vurderingen av de individuelle anførslene.
• Enstemmig kammeravgjørelse avsagt 14. november 2019. Dommen er ikke endelig.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

• EMD opprettholdt sin vurdering av at den generelle volds- og sikkerhetssituasjonen i Bagdad ikke er av en så alvorlig karakter at retur dit vil være i strid med EMK artikkel 3 for enhver, jf. storkammeravgjørelsen i J.K. and Others v. Sweden fra august 2016.
• Etter EMDs vurdering hadde ikke finske asylmyndigheter foretatt en kumulativ vurdering av de individuelle forholdene og vurdert dem i lys av den generelle volds- og sikkerhetssituasjonen i Bagdad.
• EMD mente videre at klagerens fars samtykke til å reise tilbake til hjemlandet ikke kunne karakteriseres som frivillig, og dermed frita Finland for ansvar etter EMK artikkel 3, med henvisning til at det forelå et endelig avslag som kunne iverksettes.

3. Faktum i saken

Klagerens far var en sunni-muslimsk mann fra Bagdad, født i 1971. Han hadde hatt stilling som major under Saddam Hussein frem til 2002, og fikk jobb for et amerikansk logistikk-firma etter Saddams fall. Han jobbet for Innenriksdepartementet fra 2007 som etterforsker ved Generalinspektørens kontor. Han skal ha vært den eneste sivilt ansatte med sunni-muslimsk bakgrunn på kontoret.

I 2014 fikk klagerens far ansvar for interne granskninger, menneskerettighetsforbrytelser og korrupsjon. Etterforskningen involverte ofte granskninger av ansatte i sikkerhetstjenesten eller personer som tilhørte milits-grupper. Arbeidet hans ble mer farlig da sjia-militsen fikk en mer vesentlig og offisiell posisjon i Irak.

Tidlig i 2015 hadde han en uenighet med sjia-kollega om en gransking, og kollegaen angrep ham og truet ham på livet. Kollegaen skal ha tilhørt Badr-organisasjonen. I februar samme år ble klagerens far forsøkt skutt da han forlot kontoret. Han anmeldte forholdet til politiet, men det ble ikke foretatt noen etterforskning. Klagerens far sa opp stillingen sin i mars 2015, da han innså at han ikke ville få oppreisning eller beskyttelse fra myndighetene.

I april 2015 gikk det av en bilbombe i bilen til klagerens far, som nettopp hadde gått ut av bilen da bomben gikk av. Familien gikk i skjul etter denne hendelsen. I tiden som fulgte ble datteren (klageren) forsøkt kidnappet. I august 2015 reiste klageren og klagerens far og bror fra Irak. De ankom Finland i september 2015 og søkte om beskyttelse. Datteren giftet seg i Finland i 2015 og har to små barn.

Migrasjonsverket avslo søknaden til faren i desember 2016. Forklaringen ble lagt til grunn som troverdig, men konflikten med kollegaen ble karakterisert som en privat konflikt og at kollegaen tilhørte Badr-organisasjonen vurderte Migrasjonsverket at kun var basert på rykter. Drapsforsøket og bilbomben ble lagt til grunn, men Migrasjonsverket mente at de ikke hadde noe å gjøre med farens personlige forhold eller bakgrunn. Når det gjaldt jobben klagerens far hadde hatt for amerikanerne, viste de til at dette ikke vært et problem etter 2011. Under henvisning til at han senere fikk en viktig jobb for myndighetene, mente Migrasjonsverket at klagerens far ikke var av spesiell interesse for myndighetene.

Videre mente Migrasjonsverket at det var usannsynlig at han som sunni-muslim ville få myndighetsbeskyttelse, men viste til at han hadde ikke anført problemer som følge av sin sunni-muslimske bakgrunn, annet enn konflikten med kollegaen.

Migrasjonsverket konkluderte med at det ikke forelå noen risiko for forfølgelse ved retur til Irak

Klagerens far anket til Forvaltningsdomstolen, som opprettholdt avslaget i september 2017. Forvaltningsdomstolen mente at det ikke forelå tilstrekkelig risiko på grunn av hans arbeidshistorikk, og la vekt på at de som hadde jobbet for Saddam ikke lenger var utsatt for systematisk forfølgelse, og at det var ti år siden han hadde jobbet for amerikanerne. Når det gjaldt arbeidet ved Innenriksdepartementet, la Forvaltningsdomstolen vekt på at han hadde oppholdt seg i Bagdad i flere måneder etter uoverensstemmelsen med kollegaen, og at han ikke hadde mottatt noen nye trusler i den perioden. Forvaltningsdomstolen så ingen sammenheng mellom uenigheten med kollegaen og drapsforsøket og bilbomben, og viste til den generelle sikkerhetssituasjonen i Bagdad.

Faren søkte om assistert retur gjennom IOM (International Organization for Migration) i oktober 2017 og reiste frivillig fra Finland den 29. november 2017, rett før anken over avgjørelsen til Forvaltningsdomstolen ble avvist.

I desember 2017 fikk datteren vite at faren var blitt drept på gaten i Bagdad. Han skal ha blitt skutt av ukjente personer.

4. Avvisning av klagen

Finland mente at klagen måtte avvises fordi klagerens far hadde signert en ansvarsfraskrivelse som fritok Finland for ethvert ansvar for hva som ville skje med ham ved retur til hjemlandet. Finske myndigheter mente at de bare kunne bli ansvarlige dersom de hadde iverksatt tiltak for å sende klagerens far ut av landet, og at det ikke følger en positiv forpliktelse av EMK artikkel 2 eller 3 til å beskytte personer fra å frivillig utsette seg for potensiell risiko utenfor landets jurisdiksjon.

Videre hevdet finske myndigheter at EMD måtte avvise saken på grunn av at faren ikke kunne anses å ha status som et offer (victim) for brudd på konvensjonen etter at han forlot Finland frivillig, og før ankesaken var ferdig behandlet. Finland mente til slutt at klageren selv ikke kunne regnes som et indirekte offer.

Klageren mente at finske myndigheters avgjørelse om å avslå beskyttelse og ikke innvilge utsatt iverksettelse, sammenholdt med at fristen for frivillig retur var utløpt, tilsa at returen til hjemlandet ikke kunne anses som frivillig. Hun anførte også at Finland hadde en negativ forpliktelse til å ikke sende faren til Irak, og en positiv forpliktelse til å beskytte ham fra risikoene ved retur, som var kjent for dem. Til slutt hevdet hun at EMD i tidligere praksis har godtatt at familiemedlemmer av et offer for konvensjonsbrudd kan klage til EMD der det direkte offeret har avgått ved døden eller forsvunnet.

5. EMDs vurdering av avvisningsgrunnene

EMD godtok datteren som klager under henvisning til at den i tidligere saker har akseptert at pårørende til avdøde eller forsvunne personer kan føre saken på deres vegne for EMD, dersom det påståtte bruddet på konvensjonen har nær sammenheng med dødsfallet eller forsvinningen. EMD mente at det her forelå en tilstrekkelig nær sammenheng, slik at datteren hadde anledning til å klage til EMD på vegne av faren.

EMD vurderte deretter om returen til Irak kunne anses som frivillig. I en tidligere sak (Abdul Wahab Khan v. the U.K. (ekstern lenke)) har Domstolen uttalt at det prinsipielt sett ikke er noen grunn til å skille mellom en person som på et gitt tidspunkt var innenfor jurisdiksjonen til en konvensjonsstat, men forlot den frivillig, og noen som aldri var innenfor den statens jurisdiksjon. EMD la imidlertid vekt på at klagerens far forlot Finland på et tidspunkt da vedtaket om utsendelse kunne iverksettes, og la videre til grunn at han ikke ville ha reist under frivillig retur-programmet dersom han ikke hadde fått endelig avslag og utreisefristen var oversittet. EMD mente at utreisen dermed ikke kunne anses som frivillig i betydningen at han hadde et fritt valg, se premiss 57.

Domstolen vurderte også om faren til klageren kunne sies å ha frasagt seg sine rettigheter etter konvensjonen, og presiserte at personer kan frasi seg rettighetene etter EMK på visse betingelser; det må foreligge fri vilje, fraskrivelsen må være utvetydig og det må understøttes av visse minimumsgarantier. EMD så hen til at faren til klageren hadde måttet velge mellom på den ene siden å forbli i Finland hvor han ikke hadde noen utsikter til å få lovlig opphold, og at han ville bli fengslet i påvente av tvangsretur, ilagt et innreiseforbud på to år til Schengen-området og at han ville tiltrekke seg irakiske myndigheters oppmerksomhet ved retur, og på den andre siden å reise fra Finland frivillig og akseptere risikoen for å bli utsatt for ytterligere overgrep ved retur. I lys av dette vurderte Domstolen at han ikke hadde hatt et genuint fritt valg, hvilket gjorde ansvarsfraskrivelsen ugyldig.

I fraværet av en gyldig ansvarsfraskrivelse, måtte utsendelsen til Irak anses som en tvangsretur, som kan utløse Finlands ansvar etter konvensjonen, se premiss 60. EMD konkluderte etter dette med at anførslene ikke skulle avvises jf. EMK artikkel 35 (3) (a).

6. Partenes anførsler

Klageren anførte at finske myndigheters behandling og avslag på farens søknad om beskyttelse førte til at faren døde i Irak, i strid med EMK artikkel 2 og 3. Hun viste til at det ikke var blitt stilt spørsmål ved farens troverdighet, og i lys av farens opplysninger og relevant landinformasjon, burde finske myndigheter ha vært klar over hvilken risiko faren kunne blitt utsatt for ved retur. Klagerens far mente at myndighetene ikke hadde tatt i betraktning farens personlige forhold, hans bakgrunn eller tidligere opplevd forfølgelse eller at de kumulative faktorene ved hans personlige forhold tilsa en økt risiko, sammenholdt med irakiske myndigheters manglende evne og vilje til å beskytte ham.

Klageren mente videre at faren hadde gjort alt som med rimelighet kunne forventes for å sannsynliggjøre anførslene sine, og at finske myndigheter hadde anvendt et for høyt beviskrav, som ikke var i overenstemmelse med verken EMDs praksis, retningslinjene fra UNHCR eller EU-retten. 

Finske myndigheter anførte at konflikten klagerens far hadde hatt med kollegaen var å anse som en privat konflikt. De la vekt på at faren kun hadde vært anklaget for å tilhøre Baath-partiet og at han hadde kunnet fortsette å jobbe for myndighetene etter Saddams fall, og at han hadde blitt forfremmet. På bakgrunn av dette mente myndighetene at det ikke forelå noen fremtidig risiko på grunn av den antatte Baath-tilknytningen eller uoverensstemmelsen med kollegaen. Videre mente finske myndigheter at episoden der klagerens far ble beskutt, og episoden med bilbomben ikke hadde noen sammenheng med hans personlige forhold eller bakgrunn, men heller måtte ses i sammenheng med den generelle sikkerhetssituasjonen i Irak. De la også vekt på at klagerens far hadde blitt værende i Irak i flere måneder etter hendelsen med bilbomben, og at han ikke hadde anmeldt verken trusler eller rettighetsbrudd.

Når det gjaldt det forhold at han hadde jobbet for et amerikansk selskap, viste myndighetene til at han ikke hadde vært spesielt profilert, slik at han ikke ville være av spesiell interesse. Hans sunni-muslimske tilhørighet tilsa heller ikke at han risikerte rettighetsbrudd ved retur til Irak. Myndighetene fremhevet at landinformasjonen ikke tilsa at alle sunni-muslimer i Bagdad var utsatt, alene på grunn av at de oppholdt seg i byen, og hadde denne religiøse overbevisningen.

Finske myndigheter fremhevet også at de ikke hadde fått seg forelagt farens dødsattest i original, slik at de kunne undersøke ektheten av dokumentet.

Oppsummert mente myndighetene at både Migrasjonsverket og Forvaltningsdomstolen hadde vurdert klagerens fars anførsler forsvarlig og tatt hensyn til relevant landinformasjon. De mente at utsendelsen verken var i strid med EMK artikkel 2 eller 3.

7. Domstolens vurdering

7.1 De generelle prinsippene – EMK artikkel 2 og 3

Domstolen gjennomgikk først de generelle prinsippene som gjelder for vurderinger av utsendelse og EMK artikkel 3:

Statene har rett til å kontrollere utlendingers innreise og opphold, men det ville neppe være i overensstemmelse med de felles politiske tradisjoner, idealer, frihet og rettsstatsprinsipper som fortalen til konvensjonen refererer til, hvis en konvensjonsstat med viten og vilje overlater en person til en annen stat dersom det foreligger vektige grunner til å tro at han der ville risikere å bli utsatt for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Følgelig kan utvisning av en utlending utløse ansvar etter artikkel 3 for en konvensjonsstat hvis det foreligger vektige grunner til å tro at han i mottakerlandet ville risikere å bli utsatt behandling i strid med artikkel 3. I slike tilfeller innebærer EMK artikkel 3 en forpliktelse til å ikke sende den gjeldende personen til den staten (Saadi v. Italy).

Under henvisning til artikkel 3 sin absolutte karakter får den ikke bare anvendelse der risikoen stammer fra myndighetspersoner, men også privatpersoner, der myndighetene ikke har evne eller vilje til å yte nødvendig beskyttelse.

Når det gjelder bevisvurderingen, må risikovurderingen skje med utgangspunkt i de opplysninger som var kjent eller burde ha vært kjent for konvensjonsstaten på tidspunktet for utsendelse. Konvensjonsstaten er forpliktet til å ta stilling både til de bevis klageren har lagt frem, men også alle andre opplysninger som er relevante for saken, herunder informasjon som kommer frem etter utsendelsen.

Når det gjelder bevisbyrden i utvisningssaker, er det Domstolens etablerte praksis at det i prinsippet er klagerens ansvar å legge frem bevis som kan understøtte at det foreligger vektige grunner til å tro at hvis den påklagede utsendelsen skulle iverksettes, ville han bli utsatt for behandling i strid med artikkel 3. Der slike bevis legges frem, må myndighetene tilbakevise enhver tvil knyttet til denne risikoen.

Videre kan det foreligge en rekke individuelle faktorer som ikke alene tilsier at det foreligger en reell risiko for behandling i strid med EMK artikkel 3, men når de blir vurdert kumulativt og ses i sammenheng med en generell volds- og sikkerhetssituasjon, kan de likevel tilsi at det foreligger en reell risiko (se premiss 77). Følgende elementer som kan representere slike risikofaktorer er: tidligere kriminell bakgrunn og/eller arrestordre, alder, kjønn og opprinnelsen til den returnerende, å tidligere være mistenkt eller faktisk tilhøre en forfulgt gruppe, og å tidligere ha søkt beskyttelse i utlandet.

Det er også etablert praksis at det er nødvendig å se hen til om klageren har fremlagt troverdige opplysninger om tidligere opplevd behandling i strid med EMK artikkel 3 i en vurdering av fremtidig risiko.

7.2 Anvendelse av de generelle prinsippene i saken

Domstolen avklarte innledningsvis at den ikke så noen grunn til å tvile på at klagerens far ble drept i Irak, til tross for at finske myndigheter og domstoler kun var forelagt en oversatt fotokopi av dødsattesten og politirapporten, ikke originalene.

Domstolen vurderte så om finske myndigheter, i lys av klagerens fars situasjon slik den så ut på utsendelsestidspunktet, foretok en forsvarlig vurdering av risikoen han stod overfor ved retur til Irak.

Domstolen la til grunn at klagerens far hadde lagt frem bevis som var egnet til å underbygge at det forelå vektige grunner til å tro at det ved retur forelå en reell risiko for at han ville bli utsatt for handlinger som var i strid med EMK artikkel 2 og 3. Myndighetene måtte dermed imøtekomme enhver tvil knyttet til dette, se premiss 81.

EMD la vekt på at landinformasjonen som var tilgjengelig for myndighetene og domstolene på de relevante tidspunktene for avgjørelsene, tilsa at det var sekteriske spenninger mellom sjia-milits og sunni-arabiske muslimer, og at det var rapportert en rekke hendelser om irakere som tidligere jobbet for amerikanerne, som var blitt drept. Videre var det en forhøyet sikkerhetssituasjon i Bagdad, som ikke nådde opp til et nivå av vilkårlig vold (indiscriminate violence), men som påkrevde saksbehandlere å vurdere hvorvidt returnertes individuelle omstendigheter likevel ville gjøre dem mer utsatt.

Videre la EMD til grunn at irakiske myndigheter i Bagdad var uten evne og vilje til å gi sunni-muslimer nødvendig beskyttelse. Domstolen observerte så at disse elementene når de ble vurdert individuelt, ikke nødvendigvis tilsa at det forelå en tilstrekkelig risiko. Imidlertid kunne de ha tilsagt at det forelå en slik reell risiko dersom de ble vurdert kumulativt, og de ble sett i lys av en situasjon med generell vold og økte sikkerhetsutfordringer. EMD mente at verken de finske myndighetene eller domstolene på noe tidspunkt under behandlingen av saken foretok en slik kumulativ vurdering, se premiss 82.

Enda viktigere var det ifølge EMD, at finske myndigheter ikke hadde lagt nok vekt på at i perioden før faren til klageren forlot Irak, så hadde han opplevd to livstruende hendelser, som han riktignok kom uskadet fra. Domstolen gjentok her prinsippet om at tidligere opplevde overgrep kan være relevant for å vurdere fremtidig risiko.

EMD så hen til at finske myndigheter tilskrev hendelsene som rene utslag av den generelle sikkerhetssituasjonen i Irak og ikke som personlige angrep på klagerens far. På bakgrunn av klagerens fars personlige bakgrunn og profesjonelle profil, så ikke Domstolen noen plausibel forklaring for hvorfor de to alvorlige hendelsene ikke ble nærmere vurdert som rettet mot faren personlig. I forlengelsen av dette så Domstolen også hen til at myndighetene anså krangelen faren hadde med kollegaen som en privat konflikt uten sammenheng med religiøs tilhørighet og spenningene mellom sjia og sunni-muslimske grupper, eller de etterfølgende voldshendelsene som nevnt, se premiss 83.

I lys av dette var ikke EMD overbevist om at kvaliteten på de finske myndighetenes bevis- og risikovurderinger tilfredsstilte kravene etter EMK artikkel 2 og 3. Domstolen viste også til at Storkammeret konkluderte med brudd på EMK artikkel 2 og 3 i en sak med relativt liknende faktum i august 2016 (J.K. and Others v. Sweden). Dermed mente EMD at finske myndigheter var klar over eller burde ha vært klar over at det forelå opplysninger i saken som tilsa at klagerens far kunne være utsatt for livsfare eller risikere å bli utsatt for overgrep ved retur til Irak. Dermed hadde de ikke oppfylt forpliktelsene sine etter EMK artikkel 2 og/eller 3 da de vurderte farens søknad om beskyttelse.

Datteren anførte også at hennes rettigheter etter EMK artikkel 3 var krenket, men fikk ikke medhold i dette, se avgjørelsen premiss 91-97.

8. Konklusjon

Utsendelsen av klagerens far var i strid med EMK artikkel 2 og 3.