Tema

  • Bort- og utvisning

Rettskildekategori

  • Avgjørelse fra EMD
  • Saksnummer i UDISAK (arkiv)

    Application no. 77036/11

Salem v. Denmark Varig utvisning. Små barn. Alvorlig narkotikakriminalitet (art. 8)

EMD konkluderte med at Danmarks varige utvisning av en statsløs palestiner fra Libanon, med ektefelle (etterhvert fraskilt) og åtte felles barn, på grunn av alvorlig og organisert narkotikakriminalitet og andre grove overtredelser av straffeloven ikke var i strid med EMK artikkel 8.

1. Saken gjelder

  • Danmarks varige utvisning av en statsløs palestiner fra Libanon, med ektefelle (etterhvert fraskilt) og åtte felles barn, på grunn av alvorlig og organisert narkotikakriminalitet og andre grove overtredelser av straffeloven.
  • Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 8 (retten til respekt for privatliv og familieliv). Dommen er ikke endelig (avventer svar på henvisning til Storkammer jf. EMK artikkel 43).
  • Enstemmig kammeravgjørelse. 
  • Dommen er særlig relevant for vurdering av utvisning av personer som har begått alvorlig narkotikakriminalitet med lang botid og barn i riket. 
  • Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider. 

2. Hovedpunkter i dommen

  • Det må foretas en vurdering av om statens inngripen i familielivet anses som nødvendig i et demokratisk samfunn ved at det er proporsjonalt, ved at det trekkes en rimelig balanse mellom retten til familieliv og statens behov for forebygging av uorden og kriminalitet.
  • Anvendelse av prinsippene fastsatt i Üner (Application no. 46410/99) og Maslov-dommen (Application no. 1638/03), for de relevante vurderingsmomentene under vurderingen av nødvendighetskriteriet - "necessary in a democratic society", som legger til rette for vurderingen av EMK artikkel 8 i utvisningssaker.
  • Vurdering av hensynet til barnets beste ("the best interests and well-being of the children of the marriage") .
  • Ved vurderingen av om utvisning av en forelder som har begått alvorlig kriminalitet er forholdsmessig, kan arten og alvorlighetsgraden av lovbruddene i visse tilfeller veie tyngre enn andre hensyn.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren er en statsløs palestiner fra Libanon, født i 1969, som ankom Danmark i 1993 som 23-åring. Klageren søkte beskyttelse, men fikk avslag. I november 1994 søkte han om oppholdstillatelse på bakgrunn av at han hadde giftet seg med en dansk statsborger, opprinnelig fra Libanon. Han fikk en midlertidig tillatelse på dette grunnlaget, og tillatelsen ble senere gjort permanent. I 2000 ble han innvilget beskyttelse.

Paret har åtte barn sammen som alle er danske statsborgere. I 2010 var de henholdsvis 14,13, 12, 10, 9, 7, 6 og 4 år gamle. 

Klageren har ikke formell utdannelse og har aldri hatt en jobb. Han mottok sosial stønad frem til 2004, da han ble innvilget førtidspensjonsordning av helsemessige årsaker; han led særlig av post-traumatisk stresslidelse. Han behersker dansk i begrenset grad og språket i familien er primært arabisk.

I 2000 ble klageren dømt for alvorlig forstyrrelse av den offentlige orden, i 2005 ble han dømt for vold mot offentlig tjenestemann, og i 2007 ble han igjen dømt for samme type overtredelser. I 2009 ble klageren arrestert og varetektsfengslet for ulike former for narkotikasmugling- og salg. I 2010 ble han dømt for 18 lovovertredelser, inkludert narkotikasmugling, salg av narkotika og forsøk på å selge 200 gram kokain. I tillegg ble han dømt for trusler, ulovlig våpenbesittelse, oppbevaring av tyvgods, unndragelse fra arrestasjon, tyveri og utpressing. 

I første instans (retten i Odense) ble klageren idømt fengsel for fem år og utvist fra Danmark betinget med to års prøvetid, begrunnet med at ektefellen ikke kunne følge med ham til Libanon og at de hadde åtte felles barn i Danmark. I ankesaken for Østre Landsret ble fengselsstraffen økt til seks år, og et flertall stemte for å opprettholde prøvetiden på 2 år. Avgjørelsen knyttet til utvisningsvedtaket ble så anket av staten til dansk Høyesterett. Høyesterett besluttet i oktober 2011 å utvise klageren med varig innreiseforbud. 

Flere av barna til klageren hadde alvorlige utfordringer av psykologisk art og hadde behov for ekstra oppfølging. Det var satt inn betydelige offentlige tiltak for å følge opp barna. Klageren ble skilt fra sin kone mens han satt i fengsel i 2012.

Utlændigestyrelsen fattet i juli 2014 vedtak om at klageren ikke risikerte behandling i strid med EMK artikkel 3 ved retur til Libanon. Avgjørelsen ble opprettholdt av Flyktningenævnet og EMD avslo anmodningen om en "Rule 39 avgjørelse" (utsatt iverksetting) i desember 2014. Klageren ble sendt til Libanon kort tid etter. 

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klageren hevdet at utvisning med varig innreiseforbud utgjorde en krenkelse av retten til privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8 fordi det førte til en adskillelse fra hans åtte barn. 
 
Han viste til at han hadde en sentral rolle i familien og at hvis han ble utvist ville flere av barna hans mene at det var nødvendig for dem å forlate Danmark for å være sammen med ham, hvilket vesentlig ville forverre deres bo- og levevilkår. Videre, hvis barna ble igjen i Danmark, burde det legges avgjørende vekt på at de ville miste den daglige kontakten med faren sin, uavhengig av arten av lovovertredelsene.  

3.3 Statens argumenter

Prinsipalt mente staten at klagerens anførsler var åpenbart grunnløse, subsidiært anførte de at det ikke forelå en krenkelse av artikkel 8 fordi de mente at statens inngripen i klagerens rett til privatliv og familieliv var "nødvendig i et demokratisk samfunn". 
 
Staten la vekt på at de danske domstolene hadde gjort en grundig vurdering av klagerens personlige forhold, og at de hadde fulgt de generelle prinsippene fastsatt i Üner og Maslov (begge storkammeravgjørelser uten vesentlig dissens), videre at det var trukket en rettferdig balanse mellom de motstridende interessene.  

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 8 

3.4.1 Avgrensning

Partene var ikke uenige om at det var gjort et inngrep i klagerens rett til familieliv jf. EMK artikkel 8, at utvisningen var lovmessig, eller at utvisningen hadde det legitime formål å forebygge uorden og kriminalitet. Det som var kjernen i Domstolens vurdering, var hvorvidt statens inngripen i klagerens familieliv var "necessary in a democratic society" jf. artikkel 8 (2).

3.4.2 Relevante vurderingsmomenter

Domstolen uttaler innledende at stater har rett til å kontrollere utlendingers innreise til statens territorium og deres opphold der, og viser blant andre til Abdulaziz, Cabales and Balkandali-saken (28. mai 1985, Series A no.94 se avsnitt 67). EMK garanterer ikke rett til å reise inn i eller bosette seg i et bestemt land. 

I statenes sikring av opprettholdelsen av offentlig orden har de rett til å utvise en utlending som er dømt for overtredelser av straffelovgivningen. Imidlertid vil en inngripen i en persons privatliv eller familieliv kunne krenke artikkel 8, med mindre den kan rettferdiggjøres under artikkel 8 (2) ved at den er i samsvar med loven, og ved at den forfølger et legitimt formål og anses som nødvendig i et demokratisk samfunn, for å oppnå dette formålet.

De relevante momentene for å vurdere hvorvidt en inngripen er å anse som "nødvendig i et demokratisk samfunn", kan utledes fra tidligere avgjørelser, herunder Üner, Maslov, Balogun og Samsonnikov, og er som følger:

  • arten og alvorlighetsgraden av klagerens lovbrudd
  • klagerens botid i vertsstaten 
  • tidsforløpet mellom lovbruddene ble begått og klagerens oppførsel i den perioden
  • nasjonaliteten til de berørte partene
  • klagerens familiesituasjon, herunder varigheten av ekteskapet
  • ektefellens kjennskap til lovbruddene ved ekteskapsinngåelsen
  • felles barn og vurdering av barnas alder
  • ektefellens potensielle utfordringer i landet som klageren skal utvises til.
  • hensynet til barnets beste, særlig potensielle utfordringer i landet som klageren skal utvises til
  • styrken av sosiale, kulturelle og familiebånd til vertsstaten sammenlignet med landet klageren skal utvises til 

Domstolen vurderer så hvordan dansk Høyesterett har anvendt disse ulike vurderingsmomentene på den gjeldende saken:

3.4.3 Alvorlighetsgraden av lovbruddene

Dansk Høyesterett la til grunn at klageren hadde hatt en sentral og ledende rolle ved gjennomføringen av vedvarende organisert og alvorlig narkotikakriminalitet, og viste til at han ble dømt for hele 18 overtredelser av straffeloven. 

Domstolen viser til at den tidligere har vist forståelse for hvorfor myndighetene må utvise stor standhaftighet overfor de som aktivt bidrar til utspredelsen av denne svøpen ("this scourge"), begrunnet ut fra den ødeleggende effekten narkotika har på enkeltmenneskers liv. 

Dansk Høyesterett la også vekt på at klageren var medlem i en gjeng og hadde en ledende rolle overfor selgere under ham, som han hadde utsatt for vold og trusler, og på hans tidligere domfellelser fra tidsrommet mellom 2000-2007.

3.4.4 Klagerens tilknytning til Danmark og til Libanon og Syria

Når det gjelder klagerens tilknytning til Danmark ser Domstolen hen til at klageren hadde bodd i Danmark i 18 år, frem til 2011, da utvisningsvedtaket ble endelig, og at han var 23 år da han kom til landet. Fra 2009 frem til slutten av 2014 satt han fengslet, inntil han ble sendt ut av landet.

Dansk Høyesterett observerte videre at klageren ikke var godt integrert i det danske samfunnet, og at han hadde begrensede språkferdigheter i dansk. Videre hadde han ingen tilknytning til det danske samfunnet gjennom verken utdanning eller arbeid.

Når det gjelder tilknytningen til hjemlandet, viste dansk Høyesterett til at klageren fortsatt hadde bånd til Libanon, hvor både moren og søsteren bor, og at han besøkte dem i 30 dager i 2009. Han hadde også bånd til Syria, hvor en annen søster bor, og klageren og ektefellen hadde ved flere anledninger i årene 2007-2011 besøkt familien der. Videre hadde klageren tatt skritt for å kjøpe en leilighet og et butikklokale i Syria. 

Ektefellen uttalte at hun ikke ville følge med klageren dersom han ble sendt til Libanon eller Syria, og at barna ville forbli i Danmark.

3.4.5 Familiesituasjonen og ekteskapets varighet

Klageren og ektefellen giftet seg i 1994, lenge før klageren begikk alvorlige lovbrudd, slik at ektefellen ikke kunne ha visst om dem ved ekteskapsinngåelsen. Domstolen mente imidlertid det er verdt å notere seg at ektefellene skilte seg under to måneder etter at utvisningsvedtaket var endelig. 

Domstolen la også vekt på at det under en ransaking av leiligheten ble funnet DKK 404.500 og gullsmykker, og at verken klageren eller ektefellen som begge mottok statlig støtte, og som for årene 2007-2009 hadde et underskudd på til sammen DKK 2.5 millioner i familiens budsjett, ikke kunne underbygge at de hadde tilegnet seg disse verdiene på lovlig vis.

3.4.6 Hensynet til barna

Domstolen viser til Jeunesse-dommen (Application no. 12738/10 se avsnitt 109) for vektleggingen av hensynet til barnets beste i beslutninger som gjelder å fjerne en forelder fra landet: 

“that there is a broad consensus, including in international law, in support of the idea that in all decisions concerning children, their best interests are of paramount importance ... Whilst alone they cannot be decisive, such interests certainly must be afforded significant weight. Accordingly, national decision-making bodies should, in principle, advert to and assess evidence in respect of the practicality, feasibility and proportionality of any removal of a non-national parent in order to give effective protection and sufficient weight to the best interests of the children directly affected by it.”

Dette prinsippet gjelder alle beslutninger som berører barn. Domstolen understreker imidlertid at når saken gjelder å utvise en forelder som ikke er statsborger av landet barna bor i, på grunn av domfellelse for kriminelle handlinger, gjelder avgjørelsen først og fremst lovbryteren. Videre uttaler Domstolen at i slike saker kan arten og alvorlighetsgraden av lovbruddene eller lovbryterens kriminelle bane veie opp for andre vurderingsmomenter, og viser til både Üner (avsnitt 62-64) og Cömert (Application no. 14474/03).
 
Klageren hadde åtte barn mellom 5 og 16 år da utvisningsvedtaket ble endelig. Uttalelser fra det lokale barnevernet, skolene og omsorgsinstitusjonene til barna viste at flere av dem hadde alvorlige utfordringer av psykologisk art i tillegg til utdanningsrelaterte utfordringer. Fire av barna mottok spesialundervisning, og flere av barna hadde behov for ekstra oppfølging og oppsyn på skolen. Det var satt inn betydelige offentlige tiltak for å følge opp barna. Til slutt var det igangsatt prosesser for å vurdere hvorvidt noen av sønnene til klageren skulle plasseres under barnevernets omsorg.
 
Domstolen stilte seg basert på disse uttalelsene og ut fra det øvrige faktumgrunnlaget i saken tvilende til hvorvidt klageren hadde underbygget at han hadde en sentral rolle i familien, og hvorvidt hensynet til barnas beste ble negativt påvirket ved at han ble utvist.
 
Dansk Høyesterett uttalte ikke eksplisitt hvorvidt den mente at det forelå uoverkommelige hindre for at ektefellen og barna kunne følge klageren til Libanon. Det fremstår heller for Domstolen som at flertallet i Høyesterett uansett mente at hensynet til barna og ektefellen ikke kunne veie opp for det forhold at klageren hadde hatt en sentral og ledende rolle ved gjennomføringen av alvorlig, vedvarende og organisert narkotikakriminalitet, og at Høyesterett derfor utviste klageren med varig innreiseforbud.
 
Til slutt legger Domstolen vekt på at klageren ikke har klart å underbygge at det foreligger noen hindringer for at barna kan besøke ham i Libanon, eller at familien kan holde kontakten via telefon og internett.

Domstolen mener derfor i lys av vurderingene ovenfor, at dansk Høyesterett på forsvarlig vis har balansert mellom de konkurrerende hensynene i saken, og eksplisitt har vurdert de relevante kriteriene som har utviklet seg i rettspraksis fra EMD, inkludert klagerens familiesituasjon.

4. Konklusjon

Sett hen til alvorlighetsgraden av lovbruddene knyttet til narkotikakriminalitet og statenes suverene rett til å regulere og kontrollere utlendingers opphold på deres territorium, mener Domstolen at statens inngripen i denne saken hadde støtte i relevante og tilstrekkelige grunner, og måtte anses å være proporsjonal i balansegangen mellom klagerens rett til familieliv på den ene siden og forebygging av uorden og kriminalitet på den andre.

Domstolen fant enstemmig at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8.