Tuquabo-Tekle and others v. The Netherlands Familiegjenforening. Foreldre/barn. Rett til familieliv. Eritrea (art. 8)

1. Saken gjelder

• Saken gjelder Nederlands avslag på søknad om familiegjenforening fra eritreisk jente på 15 år med familie (mor, morens ektefelle og halvsøsken) bosatt i Nederland.
• Konklusjon: Krenkelse av EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv, enstemmig kammeravgjørelse
• Dommen er særlig relevant for behandlingen av familieinnvandringssaker. Dommen har særlig relevans ved vurdering av om staten har en positiv forpliktelse til å innvilge en tillatelse for å respektere retten til familieliv i henhold til EMK artikkel 8.    
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen    

•  Domstolen legger betydelig vekt på hensynet til respekten for familieliv og barnets interesser (datteren i Eritrea og parets felles barn i Nederland) i vurderingen av retten til familiegjenforening.
• Domstolen oppstiller sentrale momenter for å vurdere EMK artikkel 8 i familieinnvandringssaker:
  • Når staten vurderer om det skal gis adgang til familiegjenforening, skal staten finne en rimelig balanse mellom individenes interesser og statens interesse. Ved vurderingen av barnets interesser er det viktig å legge vekt på følgende faktorer: a. barnets alder; b. barnets situasjon i hjemlandet; c. barnets avhengighet av foreldrene. Staten må også vurdere om det foreligger særlige forhold (”particular circumstances”) i saken som tilsier at oppholdstillatelse bør gis.
  • Domstolen stadfester at familieliv som har vært avbrutt, kan reetableres selv om foreldrene og barnet har vært separert over en lang periode (Ved søknadstidspunktet hadde moren og datteren vært borte fra hverandre i ca 9 år).
  • Domstolen vurderer om familiegjenforening i Nederland er eneste måten familiemedlemmene kan utvikle et familieliv. Etter en konkret vurdering, konkluderer domstolen i denne saken med at familiegjenforening er best egnet for å sette familien i stand til å utøve sin rett til familieliv.
• Domstolen uttaler at staten har en viss skjønnsmargin i å finne en rimelig balanse mellom statens og individets interesser i slike saker. Domstolen påpeker at omfanget av statens forpliktelser i familiegjenforeningssaker må vurderes i lys av de anvendte prinsipper (”applicable principles”) som ble nedfelt i Gul-saken og Ahmut-saken:
  • Statens plikt til å gi slektninger av etablerte innvandrere oppholdstillatelse varierer i forhold til situasjonen til de involverte og generelle hensyn.
  • Statene har rett til å kontrollere innreise.
  • Artikkel 8 pålegger ikke statene å akseptere innvandreres valg av hvor ekteskapet skal utøves, og å tillate familiegjenforening på dets territorium.

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum:

Klagerne er en familie på seks medlemmer med eritreisk opprinnelse. Moren flyktet fra hjemlandet på grunn av krigen. Hun søkte asyl i Norge og fikk innvilget oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Hennes to barn i Eritrea fikk innvilget familiegjenforening. Sønnen ble gjenforent med moren, men datteren ble igjen i Eritrea fordi moren ikke klarte å skaffe reisedokumenter til henne. Moren flyttet til Nederland etter inngått ekteskap med eritreisk statsborger bosatt i Nederland. De fikk to barn sammen.

Morens datter på 15 år søkte om familiegjenforening med familien som nå var bosatt i Nederland og hadde fått nederlandsk statsborgerskap.

Søknaden ble avvist av nederlandske myndigheter under henvisning til at familiebåndet hadde opphørt å eksistere. I klagen ble det anført at det forelå spesielle omstendigheter som gjorde at datteren burde innvilges en tillatelse. Moren anførte at datteren “… could no longer lead a normal existence in Eritrea now that she had reached marriageable age and her grandmother had decided that, for that reason, Mehret should stop going to school”.

Klagen ble ikke tatt til følge.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Klagerne anførte at statens avslag på søknaden om familiegjenforening utgjorde en krenkelse av EMK artikkel 8.

3.3. Statens argumenter:

Det ble anført at staten ikke hadde en positiv forpliktelse til å innvilge oppholdstillatelse til morens datter. Staten påpekte at moren selv hadde forårsaket separasjonen ved å ha reist fra sin datter og overlate omsorgen til andre familiemedlemmer. Det ble også vist til at moren etablerte et nytt familieliv i Nederland, og at hun ikke hadde vært involvert i datterens oppvekst. Staten pekte på at søknad om familiegjenforening ble fremsatt først fire år etter at moren bosatte seg i Nederland. Morens anførsler om at datteren ble nektet skolegang og risikerte å bli utsatt for tvangsekteskap ble ikke ansett som omstendigheter som kunne påføre staten en positiv forpliktelse til å innvilge datteren en oppholdstillatelse i Nederland.

3.4. Vurderinger av EMK artikkel 8:

Omfanget av statens positive plikt til å innvilge familiegjenforening – statens skjønnsmargin.

EMD legger til grunn de anførte familiebånd.

Domstolen gir utrykk for at i plikten til å respektere familielivet, ligger ikke bare en plikt til å unnlate å foreta inngrep, men også visse positive plikter. EMD uttaler at omfanget av statens forpliktelser i denne saken må vurderes i lys av domstolens anvendte prinsipper (”applicable principles”) som ble nedfelt i Gul-saken og Ahmut-saken, se dommens punkt 43:

1)    Statens plikt til å gi slektninger av etablerte innvandrere oppholdstillatelse varierer i forhold til situasjonen til de involverte og generelle hensyn.

2)    Statene har rett til å kontrollere innreise.

3)    Artikkel 8 pålegger ikke statene å akseptere innvandreres valg av hvor ekteskapet skal utøves, og å tillate familiegjenforening på dets territorium.

Domstolen understreker at dens viktigste oppgave i denne saken er å vurdere om staten ved å avslå datterens søknad om familiegjenforening finner en rimelig balanse mellom individenes interesser og statens interesse i å kontrollere sine grenser. Ved avveiningen legger domstolen vesentlig vekt på følgende faktorer, se dommens punkt 44: a. barnets alder; b. barnets situasjon i hjemlandet; c. i hvilken grad barnet er avhengig av foreldrene (“the extent to which they are dependent on their parents)”.

Domstolen pekte på at staten uriktig har lagt til grunn at moren, ved å frivillig reise fra sin datter, ønsket at datteren permanent skulle bo i Eritrea. Med henvisning til Sen-saken, fremholdt EMD at”…parents that leave their children behind while they settle abroad cannot be assumed to have irrevocably decided that those children are to remain in the country of origin permanently and to have abandoned any idea of family reunion”. Domstolen understreker at moren ved tidligere anledninger har prøvd å bli gjenforent med datteren. Domstolen viste i den forbindelse til at moren hadde søkt om familiegjenforening med sine barn kort tid etter at hun fikk innvilget en tillatelse i Norge.

Det er i domstolens vurdering sett hen til, uten at dette er tillagt avgjørende vekt, at norske myndigheter innvilget morens søknad om familiegjenforening da datteren var om lag 9 år, jf. Sen-saken.

Når det gjelder spørsmålet om familiegjenforening i Nederland er det mest adekvate middel for familien å utøve sitt familieliv, la domstolen vekt på følgende forhold: moren hadde flyktet fra Eritrea på grunn krigen i landet; hun og hennes ektefelle hadde bodd i Nederland over en lang periode og var nå nederlandske statsborgere; parets felles barn var nederlandske statsborgere og har kun levd i Nederland; barna gikk på skole i Nederland og hadde sterk tilknytning til Nederland gjennom kultur og språk; barna hadde svak tilknytning (”minimal ties”) til Eritrea, se dommens punkt 47.

Domstolen bemerket at selv om morens datter hadde sterk tilknytning til Eritrea, forelå det særlige grunner (”particular circumstances”) i saken som tilsa at datteren burde ha fått innvilget søknaden om familiegjenforening. Domstolen fremhever blant annet i sin vurdering at datteren var mindreårig, og at hun ble forhindret av bestemoren fra videre skolegang fordi hun var i gifteklar alder, se dommens punkt 50.

Domstolen aksepterer statens argumentasjon i denne sammenhengen om at Nederland i denne saken ikke automatisk hadde en positiv forpliktelse til å innvilge klagers søknad om familiegjenforening med datteren. Domstolen fant at EMK artikkel 8 var krenket.