Üner v. the Netherlands Utvisning. Alvorlig straffbar handling. Sterk tilknytting til vertslandet. Tyrkia. (art. 8)

1. Saken gjelder

• Nederlands utvisning av tyrkisk borger som ble ilagt straff for drap og legemsbeskadigelse. Han hadde to sønner i Nederland.
• Konklusjon: Ikke krenkelse av EMK artikkel 8 Retten til respekt for privatliv og familieliv
• Dommen er avsagt i storkammer uten vesentlig dissens (1 ”joint dissenting opinion” av tre dommere). Dette gir den stor gjennomslagskraft som rettskilde.
• Dommen er særlig relevant ved vurdering av utvisning når utlendingen har sterk tilknytning til vertslandet som ”settled migrant”.
• Les EMD avgjørelsen i sin helhet på HUDOC (European Court of Human Rights) sine nettsider.

2. Hovedpunkter i dommen 

• EMK artikkel 8 gir ikke utlendinger et absolutt vern mot utvisning. Det utelukkes imidlertid ikke at utvisning av kriminelle utlendinger, under spesielle omstendigheter, vil innebære brudd på EMK artikkel 8.
• Veiledningsprinsippene som ble introdusert i Boultif-saken kan anvendes i alle saker som gjelder utvisning eller eksklusjon av straffedømte utlendinger. Det introduseres to ytterligere kriterier: Barnas beste og deres velferd og de bånd barna har til vertslandet og hjemlandet. 

3. Nærmere om saken og domstolens vurderinger

3.1 Faktum

Klageren, som er tyrkisk statsborger, kom sammen med mor og to brødre til Nederland på familiegjenforening med faren. Han var 12 år ved ankomst. Etter syv år i Nederland fikk klageren permanent oppholdstillatelse. Ved tre forskjellige anledninger ble klageren dømt og bøtelagt for ”violent offence against a person”.

Han ble samboer med en nederlandsk statsborger og fikk en sønn. To år senere ble klageren dømt til syv års fengsel for drap og legemsbeskadigelse. Mens han sonet fengselsstraffen, fikk klageren en sønn til. Myndighetene tilbakekalte hans permanente oppholdstillatelse og fattet vedtak om utvisning med ti års innreiseforbud. Etter sonet straff, ble han satt i utlendingsinternat/varetekt. Hans etterfølgende klager over utvisningen ble ikke tatt til følge. Kort tid etter at han ble uttransportert til Tyrkia, kom klageren tilbake til Nederland. Han ble arrestert for ulovlig innreise og dømt til tre måneders fengsel. Hans nye klage på utvisningsvedtaket ble ikke tatt til følge. Åtte år etter den ulovlige innreisen til Nederland, oppdaget nederlandsk politi at han jobbet på en ulovlig hasjplantasje. Han ble uttransportert til Tyrkia.

3.2 Klagerens anførsler for domstolen

Effektuering av utvisningsvedtaket medførte krenkelse av EMK artikkel 8. Klageren viste blant annet til at han var ung da han begikk de straffbare forholdene og understreket at han handlet i selvforsvar, at han ble løslatt før tiden, at hans ektefelle og barn var nederlandske statsborgere, og at han ikke hadde tilknytning til opprinnelsesstaten fordi han hadde tilbrakt mesteparten av sitt liv i Nederland.

3.3 Statens anførsler for domstolen

Staten mente at utvisningsvedtaket var nødvendig i et demokratisk samfunn og proporsjonal med det legitime formålet som søktes oppnådd. Staten viste i den forbindelse til at det straffbare forholdet som klageren hadde begått var meget alvorlig (”offence of very serious nature”).

Staten påpekte at klagerens argumentasjon om tidligere løslatelse ikke var et relevant hensyn da en slik løslatelse er ”virtually automatic and unconditional” i Nederland. Staten understreket at klagerens utvisning var tidsbegrenset, og at han etter 10 år hadde mulighet til å søke om opphevelse av innreiseforbudet.

3.4 Domstolens vurderinger av EMK artikkel 8

3.4.1 Inngrep i retten til privatliv

Stater har rett til å kontrollere utlendingers adgang til deres territorier. EMK garanterer ikke utlendinger rett til innreise og opphold i en bestemt stat, se punkt 54. Kontraherende stater har rett til å utvise utlendinger som er dømt for kriminelle handlinger, dersom formålet med inngrepet er å sikre offentlig orden. Uvisning av kriminelle utlendinger, under spesielle omstendigheter, vil innebære brudd på EMK artikkel 8. 

Det ble vist til Europarådets parlamentarikerforsamling i Recommendation 1504 (2001) og praksis og lovverk i flere kontraherende stater om at utlendinger født i vertslandet eller som er kommet dit i ung alder, ikke kan utvises på grunn av kriminelle handlinger, se punkt 55 og 56. EMK artikkel 8 gir imidlertid ikke en slik absolutt vern mot utvisning.

Det forelå et inngrep i utlendingens rett til respekt for familieliv, se punkt 61. Et slikt inngrep ville være i strid med konvensjonen med mindre det oppfylte kravene i EMK artikkel art 8 (2). Inngrepet var i samsvar med loven. Det var ubestridt at inngrepet forfulgte et legitimt formål da det ble brukt for å sikre offentlig trygghet og forebygge uorden eller kriminalitet.

3.4.2 Nødvendighetskriteriet - veiledningsprinsipper

I vurderingen av om klagerens utvisning er i strid med EMK artikkel 8, tok domstolen utgangspunkt i veiledningsprinsippene (”guiding principles”) som ble introdusert i Boultif-saken for å kunne avgjøre om statens inngrep er nødvendig i et demokratisk samfunn, se punkt 57.

Domstolen introduserte to ytterligere kriterier i foreliggende sak og presiserte at disse kriteriene gjenspeiles i tidligere praksis, herunder i Şen-saken og Tuquabo Tekle-saken, se punkt 58. Domstolens to nye kriterier er: 

1. Barnas beste og deres “well-being” – spesielt de problemer/vanskeligheter barna vil få i klagerens opprinnelsesland (“the best interests and well-being of the children, in particular the seriousness of the difficulties which any children of the applicant are likely to encounter in the country to which the applicant is to be expelled”).
2. Hvor sterke sosiale, kulturelle og familiære bånd klageren hadde til utvisningsstaten sammenlignet med opprinnelsesstaten (“the solidity of social, cultural and family ties with the host country and with the country of destination”)

Det må tas særlig hensyn til den spesielle situasjonen utlendinger som har tilbrakt mesteparten av barndommen, hvis ikke hele, i vertstaten er i. Det samme gjør seg gjeldende dersom personen som utvises er født eller har kommet til vertslandet i meget ung alder, er oppvokst og har gått på skole i vertslandet, se punkt 58. 

Boultif-kriteriene kunne anvendes i alle saker som gjelder utvisning eller eksklusjon av straffedømte utlendinger med sterk tilknytning til landet (”settled migrants”), se punkt 59.  

3.4.3 Tilnytning til hjemlandet og tilknytning til vertslandet

Domstolen drøftet klagerens tilknytning til vertslandet, se punkt 62. Klageren har oppholdt seg i Nederland over en lang tidsperiode (”considerable length of time”), han kom til Nederland da han var 12 år, og han har dannet seg en egen familie. Det var utviltsomt at klageren hadde sterk tilknytning til Nederland. Klageren har kun i en relativt kort periode bodd sammen med sin samboer og første barn. Han har aldri bodd sammen med sitt andre barn.

Domstolen viste også til kammerets konklusjon om at klageren ikke kunne sies å ha mistet all sin sosiale og kulturelle (inklusivt lingvistiske) tilknytning til det tyrkiske samfunnet, selv om at han kom til Nederland i relativ ung alder, se punkt 62. 

3.4.4 Forholdets alvor

Det straffbare forholdet ble karakterisert som alvorlig, se punkt 63.  Domstolen viste til klagerens anførsel om at han begikk handlingen i selvforsvar, og at nederlandske domstoler har avvist denne forklaringen. Det var etablert faktum at klageren ble direkte truet med to våpen, men dette momentet kunne ikke tillegges vekt. Klageren hadde blitt dømt ved tidligere anledninger, noe som tilsa at klageren “may be said to have displayed criminal propensities”. Det faktum at klageren ble løslatt etter å ha sonet kun 2/3 av straffen kunne ikke tillegges vekt.

3.4.5 Hensynet til barna ikke tungtveiende

Domstolen var enig i kammerets vurdering at klagerens barn på det tidspunktet utvisningsordren var endelig, var meget unge – henholdsvis seks år og ett år og seks måneder – noe som tilsier en ”adaptable age”. Barna, som var nederlandske statsborgere, kunne følge etter faren til Tyrkia, og hadde mulighet til å regelmessig returnere til Nederland og besøke familiemedlemmene der, se punkt 64. Familiens interesser i denne saken veide mindre enn statens interesser, til tross for at det ble lagt til grunn at klagerens familiemedlemmer ville kunne møte praktiske vanskeligheter ved etablering i Tyrkia.

Et utvisningsvedtak (”exclusion order”) medførte større konsekvenser for klageren enn et vedtak om tilbakekall av tillatelse, se punkt 65. Klageren ville fratas enhver mulighet til å kunne besøke familien i Nederland. Tatt i betraktning lovbruddets karakter og alvor samt det at innreiseforbudet var begrenset til 10 år, fant domstolen at staten ikke har vektlagt sine interesser i for stor grad.  Klageren ville få mulighet til å søke om innreisetillatelse til Nederland etter innreiseforbudets utløp. Klagerens anførsel om at utvisningsprosessen og prosessen om tilbakekall av tillatelsen, ble startet tre år etter hans domfellelse ble ikke tillagt vekt, se punkt 66.

I lys av ovennevnte momenter fant domstolen at det forelå en rettferdig balanse i denne saken, ved at det var proporsjonalitet mellom statens inngrep i klagerens rett til respekt for familieliv og de formål staten søkte å oppnå. Domstolen konkluderte med 14 mot 3 stemmer at det ikke forelå en krenkelse av EMK artikkel 8, se punkt 67.