Chenchooliah v. Ireland Unionsborgerdirektivet. Familieinnvandring for tredjelandsborger. Mauritius.

1. Saken gjelder

• Utvisning av tredjelandsborger som var gift med en EØS-borger som utøvet sine rettigheter etter Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium (ekstern lenke) (heretter direktivet).
• Tredjelandsborgeren ble utvist på bakgrunn av at ektefellen reiste tilbake til medlemslandet han er statsborger av, og dermed ikke lenger utøvet rettigheter etter direktivet i vertsstaten.
• Vurdering av hvorvidt tredjelandsborgeren er omfattet av direktivet i en slik situasjon, og hvilke prosessuelle garantier som gjelder ved utvisningsvedtaket.
• Avgjørelsen er relevant i saker som gjelder utvisning av tredjelandsborger som er gift med EØS-borger, hvor EØS-borgeren reiser ut av Norge.
• Storkammerdom avsagt 10. september 2019.
• Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider og Generaladvokat Szpunar sin Opinion (ekstern lenke til curia.europa.eu) 

2. Hovedpunkter i dommen

• Artikkel 15 i direktiv 2004/38 skal tolkes slik at den gjelder ved utvisning av en tredjelandsborger som er familiemedlem av en EØS-borger, når tredjelandsborgeren på et gitt tidspunkt fylte vilkårene for opphold etter direktivet artikkel 3 (1), men ikke gjør det lenger fordi EØS-borgeren har returnert til hjemlandet
• Artikkel 30 og 31 om utvisning av hensyn til den offentlige orden, sikkerhet eller folkehelse, kan anvendes analogisk på avgjørelser etter artikkel 15, så langt de passer.
• Artikkel 15 (3) må tolkes slik at en medlemstat ikke under noen omstendighet kan pålegge en tredjelandsborger et innreiseforbud fordi hun ikke lenger har oppholdsrett i landet etter direktivet.

3. Faktum i saken

En mauritisk kvinne (Ms. Chenchooliah) ankom Irland i 2005 på studentvisum, og hadde oppholdsrett basert på flere suksessive tillatelser frem til februar 2012. I september 2011 giftet hun seg med en portugisisk mann som bodde i Irland, og i februar 2012 søkte hun om oppholdskort som ektefelle til EØS-borger.

Den irske Minister for Justice and Equality (heretter Ministeren) avslo i september 2012 søknaden, under henvisning til at ektefellen ikke hadde dokumentert at han utøvde sine rettigheter etter direktivet gjennom arbeid, selvstendig næringsvirksomhet, studier, ufrivillig arbeidsløshet eller tilstrekkelige egne midler i tråd med det nasjonale regelverket. Ms. Chenchooliah fremla så dokumentasjon på at mannen hadde jobbet ved en restaurant i to uker og ba om forlengelse for å kunne fremlegge ytterligere dokumentasjon. Hun ble innvilget forlengelse på 10 dager, men Ms. Chenchooliah sendte imidlertid ikke inn noen ny dokumentasjon, og avslaget ble deretter endelig.

I juli 2014 sendte Ms. Chenchooliah informasjon til Ministeren om at ektemannen sonet en fengselsstraff i Portugal, og ba om tillatelse til å bli i Irland på grunn av hennes personlige omstendigheter. Ministeren besluttet i september 2014 å utstede en utsendelsesordre fordi hun hadde oppholdt seg i Irland i mer enn tre måneder uten å fylle vilkårene i den nasjonale lovgivningen som gjennomførte artikkel 7(2) i direktivet, om rett til opphold i mer enn tre måneder.

Ms. Chenchooliah ba om at det ble tatt hensyn til hennes lange oppholdstid i Irland med lovlig oppholdsgrunnlag. Ministeren besluttet imidlertid å endre utsendelsesordren til en utvisningsordre, basert på at hun hadde oppholdt seg ulovlig i Irland siden februar 2012.

Ms. Chenchooliah anket avgjørelsen og ble i september 2016 innvilget rett til å bli Irland i påvente av at anken ble behandlet. Den irske, foreleggende domstolen så hen til EU-domstolens avgjørelse i Metock and Others v. Ireland (C-127/08) (ekstern lenke), men var usikker på hvordan avgjørelsen fikk anvendelse på sakens faktum. Domstolen i Irland (High Court) forela deretter følgende spørsmål for EU-domstolen for en prejudisiell uttalelse:

1: Når en ektefelle av en EØS-borger som har utøvet retten til fri bevegelighet etter direktivet artikkel 6, har fått avslag på opphold etter artikkel 7 fordi EØS-borgeren ikke lenger utøvet sine rettigheter etter direktivet, og ektefellen skal utvises fra vertsstaten, må utvisningsavgjørelsen være i overenstemmelse med direktivet, eller faller det inn under nasjonal rett?

2: Hvis avgjørelsen må tas i overenstemmelse med direktivet, må den være i tråd med vilkårene i kapittel 6, og særlig artikkel 27 og 28, eller kan medlemstaten se hen til andre bestemmelser, som artikkel 14 og 15?

4. Domstolens vurdering

Domstolen behandlet spørsmålene samlet. Først så den det nødvendig å presisere at Ms. Chenchooliah ikke bestred avslaget på oppholdsrett etter artikkel 7, men kun anførte at hun ikke kunne utvises etter nasjonale regler, fordi hun var omfattet av artikkel 27 og 28 i direktivet.

Domstolen bemerket at Lounes-avgjørelsen (C-165/16) (ekstern lenke) klargjorde at i tråd med artikkel 3 (1) så faller EØS-borgere som flytter til eller bor i en annen medlemstat enn de er statsborger av, inkludert familiemedlemmer som følger dem eller senere blir ført sammen med dem, innenfor direktivets anvendelsesområde, og er å regne som «beneficiaries» av rettighetene som direktivet gir; de avleder rettigheter etter direktivet.

Domstolen slo så fast at det i den underliggende saken var på det rene at Ms. Chenchooliahs ektefelle, som en EØS-borger, utøvet sin rett til fri bevegelighet ved å flytte og bosette seg i en annen medlemstat enn han var statsborger av da han forlot Portugal for å flytte til Irland. Det var også på det rene at Ms. Chenchooliah, som følge av å være gift med en EØS-borger på et tidspunkt da han utøvet sine rettigheter etter direktivet, avledet rettigheter etter artikkel 6 (2) i kraft av at hun levde sammen med ektefellen i Irland på det gitte tidspunktet.

Domstolen slo så fast at det var irrelevant at Ms. Chenchooliah reiste til Irland før ektefellen og før de giftet seg, med henvisning til Metock-dommen (C-127/08 premiss 93). Men hun hadde imidlertid ikke lenger statusen som en som kan avlede rettigheter etter direktivet etter artikkel 3 (1), (beneficiary) ettersom ektefellen returnerte til hjemlandet Portugal, og det er et vilkår at EØS-borgeren tar opphold i en annen stat enn den han er statsborger av, se premiss 59.

Vilkåret i artikkel 3 (1), som også fremgår av artikkel 6 (2) og 7 (2), er konsistent med formålet og berettigelsen for avledede rettigheter til innreise og opphold som direktivet gir til familiemedlemmer av EØS-borgere.

Domstolen presiserte så at fra det tidspunktet en tredjelandsborger som er et familiemedlem av en EØS-borger, avleder rett til innreise og opphold i vertstaten fra direktivet, så kan den staten kun begrense rettighetene i samsvar med direktivet artikkel 27 og 35 (Metock, premiss 95).

Samtidig presiserte Domstolen at denne lærdommen (fra Metock-dommen premiss 95) ikke kunne gis anvendelse på den gjeldende saken, fordi tredjelandsborgeren ikke hadde bodd med EØS-borgeren i vertstaten siden han forlot den, og fordi hun hadde fått avslag på opphold etter artikkel 7 (2). Spørsmålet ble så om dette betydde at utvisningen ikke var regulert av direktivet, men av nasjonal rett. Domstolen mente ikke det, se premiss 69.

Domstolen så hen til at direktivet ikke bare regulerer vilkårene for de ulike typene opphold, men også situasjonen når retten til opphold etter direktivet opphører, blant annet når EØS-borgeren forlater vertsstaten. Domstolen viste til at artikkel 15 om prosessuelle garantier i første ledd sier at prosedyrene i artikkel 30 og 31 gjelder analogisk for alle avgjørelser som begrenser EØS-borgere og deres familiemedlemmers rett til fri bevegelighet av andre grunner enn offentlig orden, sikkerhet og folkehelsen.

 Domstolen mente dermed at ordlyden i artikkel 15, sammenholdt med at bestemmelsen ellers ville bli fratatt sin substans og praktiske betydning, tilsa at anvendelsesområdet til artikkel 15 måtte utvides til også gjelde en avgjørelse om utvisning som i den gjeldende saken, som er begrunnet i hensyn som ikke er relatert til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen, men som i stedet er knyttet til at tredjelandsborgeren ikke lenger har oppholdsrett fordi EØS-borgeren hun er gift med, har returnert til medlemstaten hvor han er statsborger.

Domstolen så også hen til hvor i direktivet artikkel 15 er plassert. Artikkel 15 er plassert i kapittel III om “Rett til opphold”, som også regulerer når oppholdsretten opphører og det dermed foreligger et utvisningsgrunnlag. Ms. Chenchooliah fylte på et gitt tidspunkt vilkårene for oppholdsrett etter direktivet artikkel 6 (2), men mistet den altså som følge av at mannen reiste tilbake til hjemlandet sitt. Domstolen mente at hun kunne utvises, men at det måtte gjøres i overenstemmelse med kravene i artikkel 15, se premiss 72. Altså mente Domstolen at det å miste retten til fri bevegelighet ikke er ensbetydende at direktivet ikke lenger gjelder når vertsstaten beslutter å utvise tredjelandsborgeren på dette grunnlaget.

Domstolen gikk så videre og så på hva det faktisk betydde at artikkel 15 gjelder. De prosessuelle garantiene i artikkel 30 og 31 gjelder analogisk, og analogisk måtte etter Domstolens vurdering her bety at de gjelder så langt de faktisk passer, med de nødvendige tilpasninger. Unntaket er artikkel 30(2), og artikkel 31 (2) og (3) og 31 (4), som kun gjelder for utvisning av hensyn til den offentlige orden, sikkerhet eller folkehelsen.

Når det gjelder de garantiene i artikkel 30 og 31 som gjelder for utvisning i medhold av artikkel 15, må de være i overenstemmelse med blant annet kravet til et effektivt rettsmiddel i Charteret om grunnleggende rettigheter artikkel 47. Videre må klageordningen ikke bare åpne for en overprøving av det rettslige og det faktiske grunnlaget, men også sikre at avgjørelsen ikke er uforholdsmessig, se premiss 84.

Domstolen fastslo også at artikkel 27 og 28 ikke gjør seg gjeldende, under henvisning til at artikkel 15 kun viser til artikkel 30 og 31, og at artikkel 27 og 28 kun gjelder dersom tredjelandsborgere avleder rettigheter fra direktivet på det gjeldende tidspunktet.

Til slutt understreket Domstolen, under henvisning til artikkel 15(3), at utvisningsavgjørelsen ikke under noen omstendighet kunne inneholde et innreiseforbud.

5. Konklusjon

Artikkel 15 skal fortolkes slik at den får anvendelse på en avgjørelse om utsendelse av en tredjelandsborger som ikke lenger har oppholdsrett fordi ektefellen, som er EØS-borger, og som tredjelandsborgeren giftet seg med på et tidspunkt da EØS-borgeren utøvet sine rettigheter etter direktivet, har reist tilbake til sitt hjemland. De relevante rettsikkerhetsgarantiene i artikkel 30 og 31 gjelder også, og det er ikke under noen omstendighet anledning til å innføre et innreiseforbud.