Mohammad Khir Amayry v Migrationsverket Dublin III-forordningen. Perioder for fengsling med henblikk på overføring

1. Saken gjelder/hovedkonklusjon

Dublin III-forordningen er ikke til hindrer for at en medlemsstat har en nasjonal lovgivning som åpner for at en person kan fengsles inntil to måneder iht. artikkel 28 i forordningen, etter at ansvarlig stat har akseptert anmodning om overføring. Det er en forutsetning at fengslingen ikke varer lenger enn nødvendig, og at den ikke varer lenger enn seks uker fra tidspunktet klagen ikke lenger har oppsettende virkning.

Dublin III-forordningen er til hinder for at nasjonal lovgivning tillater fengsling i tre eller tolv måneder hvis overføringen kunne vært gjennomført i denne perioden.

Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider. 

2. Bakgrunn

Khir Amayry søkte om beskyttelse i Sverige 19. desember 2014. Et søk mot Eurodacregisteret viste at søkeren hadde reist til Italia 6. desember 2014, og at han i tillegg hadde søkt beskyttelse i Danmark 17. desember samme år. Svenske myndigheter anmodet Italia om tilbaketakelse jf. Dublin III-forordningen artikkel 13(1) den 15. januar 2015, og italienske myndigheter aksepterte anmodningen 18. mars 2016. Svenske myndigheter avviste søknaden den 2. april, fattet vedtak om overføring til Italia og besluttet samtidig å fengsle søkeren fordi de anså at det var en fare for at han skulle forsvinne.

Søkeren klaget på vedtakene og utsatt iverksettelse ble gitt. Klagen ble ikke tatt til følge og vedtaket ble opprettholdt den 29. april 2015. Søkeren klaget derfor vedtakene videre til Kammarrätten i Stockholm. Overføring til Italia ble gjennomført 8. mai 2015. Khir Amayry returnerte til Sverige 1. juni 2015 og søkte på nytt om beskyttelse. Kammarrätten, som behandlet klagen knyttet til den første søknaden, ga utsatt iverksetting i tilknytning til klagen på fengslingen, men ikke i tilknytning til vedtak om overføring. Kammarrätten rettet deretter en forespørsel om fortolkning av Dublin III-forordningen til EU-domstolen.

3. Fortolkning fra EU-domstolen

Artikkel 28(3) i Dublin III-forordninger sier at «Dersom en person holdes fengslet i henhold til denne artikkelen, skal vedkommende overføres fra den anmodende medlemsstat til den ansvarlige medlemsstat så snart dette praktisk lar seg gjennomføre, og senest seks uker etter at annen medlemsstat … har etterkommet anmodningen …, eller etter det tidspunkt da klagen eller overprøvningen ikke lenger har oppsettende virkning i samsvar med artikkel 27 nr. 3».

Ettersom fengslingen i denne saken skjedde etter at anmodningen var akseptert, spurte Kammarrätten først om fristen på seks uker som er angitt i artikkel 28(3) i denne saken skal gjelde fra tidspunktet søkeren er fengslet, eller fra et annet tidspunkt.

EU-domstolen konkluderer med at i en sak hvor søkeren har blitt fengslet etter at ansvarlig stat har akseptert ansvaret, skal seksukersfristen beregnes fra den dagen hvor klagen ikke lenger har oppsettende virkning. Det har ingen betydning om oppsettende virkning er gitt automatisk jf. artikkel 27(3)(a), bestemt av nasjonal myndighet jf. artikkel 27(3)(b) eller anmodet av søkeren selv jf. artikkel 27(3)(c).

I Dublin-forordningen finnes det ikke noen øvre grense for fengsling, men EU-domstolen mener at en fengslingstid på 3 eller 12 måneder overstiger det som er rimelig for at nødvendige forvaltningsmessige prosedyrer kan gjennomføres, jf. art 28(3). En fengslingstid på 2 måneder kan imidlertid anses rimelig, etter en individuell vurdering av nasjonale myndigheter.

Kammarrätten spør også om antall dager personen er fengslet, etter aksept fra ansvarlig medlemsstat og fram til klagen ikke lenger har oppsettende virkning, skal trekkes fra seksukersperioden angitt i artikkel 28(3). Domstolen konkluderer med at disse dagene ikke trenger å bli trukket fra seksukersperioden. Hvis man trekker fra disse dagene i seksukersperioden, kan det medføre at det ikke er praktisk mulig for en medlemsstat å gjennomføre overføring før utløpet av fengslingen.