P.I. v. Germany Traktaten om den Europeiske Unions funksjon (TFEU). Seksuell utnyttelse av barn. Utvisning av unionsborger. Italia.

1. Saken gjelder

• Tysklands utvisning av en unionsborger (italiensk borger) som hadde begått seksuelle overgrep og voldtekt mot en 14 år gammel jente.
• Saken ble henvist til EU-domstolen av den tyske overforvaltningsdomstol (“Oberverwaltungsgericht für das Land Nordrhein-Westfalen) for en foreløpig avgjørelse (”preliminary ruling”).
• Prejudisiell avgjørelse avsagt i storkammer. Avgjørelsen er særlig relevant for behandlingen av utvisningssaker.
• Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider. 

2. Hovedkonklusjoner i avgjørelsen

• Seksuell utnyttelse av barn er et av kriminalitetsområdene som anses å være av særlig grov karakter og som har en grenseoverskridende dimensjon.
• Stater kan anse lovovertredelser, som de nevnt i paragraf 2 av Artikkel 83(1) i Traktat om Den europeiske unions funksjon, til å utgjøre en særlig alvorlig trussel mot samfunnets grunnleggende interesser, og dermed være omfattet av begrepet "tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet”.
• Artikkel 33(2) i direktivet pålegger medlemsstatene å undersøke hvorvidt unionsborgeren utgjør en virkelig og umiddelbar trussel, og om det foreligger vesentlige endrede forhold siden utstedelsen av utvisningsvedtaket
• Før utvisningsvedtak er fattet, må medlemsstatene ta i betraktning varigheten av unionsborgerens opphold i vertsmedlemsstaten, alder, helsetilstand, familiesituasjon, økonomisk situasjon, sosial og kulturell integrering i vertsmedlemsstaten og tilknytning til hjemlandet.

3. Faktum i saken

P.I. ble i 2006 dømt til fengsel i syv år og seks måneder for å ha seksuelt misbrukt en mindreårig jente. Hans løslatelse vil finne sted i juli 2013. Han har oppholdt seg i Tyskland i ca. 25 år. I 2008 fattet tyske utlendingsmyndigheter et vedtak som førte til at unionsborgeren mistet rett til innreise og opphold i Tyskland. Samtidig besluttet tyske myndigheter å utvise ham. Det ble vist til at unionsborgeren hadde begått alvorlige handlinger, samt at det forelå en nærliggende fare for gjentakelse.

4. Domstolens vurderinger

EU-domstolen ble forelagt spørsmål knyttet til tolkningen av artikkel 28(3)(a) i Direktiv 2004/38/EF om unionsborgeres og deres families rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium. Anmodningen gjaldt særlig en avklaring av begrepet «tvingende nødvendig av hensyn til den offentlige sikkerhet». Den foreleggende domstolen ønsket å få vite hvorvidt overtredelser som “sexual abuse, sexual coercion and rape” faller inn under ovennevnte begrep.

Domstolen minnet om at artikkel 28(3) i Direktiv 2004/38/EF skal tolkes slik at bekjempelse av organisert ulovlig narkotikahandel faller inn under begrepet ”tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet” (”imperative grounds of public security”), jf. domstolens tidligere praksis i Tsakouridis-saken, (C 145/09), avgjørelse av 23. November 2010, se punkt 15 i dommen.

Domstolen uttaler at ovennevnte begrep forutsetter ikke bare at det foreligger en trussel mot offentlig sikkerhet, men også at trusselen er av særlig høy faregrad, ("such a threat is of a particularly high degree of seriousness"), hvilket fremgår av formuleringen ”tvingende nødvendig”, jf. Tsakouridis-dommen, se punkt 20.

Selv om medlemsstatene har en viss skjønnsmargin når det gjelder å fastsette innholdet i begrepene ”offentlig orden” og ”offentlig sikkerhet” i samsvar med statenes nasjonale behov, innhold som kan variere fra stat til stat, og over tid, må begrepene tolkes snevert, jf. domstolens tidligere praksis i Jipa og Aladzhov-sakene, se punkt 23.

Hvorvidt lovovertredelsene begått av unionsborgeren i foreliggende sak kan omfattes av begrepet "tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet” skal fastsettes etter en vurdering der flere forhold må tas i betraktning, se punkt 24. Domstolen viser i den forbindelse til at seksuell utnyttelse av barn er et av kriminalitetsområdene som anses å være av særlig grov karakter, som har en grenseoverskridende dimensjon, og der EU-lovgiveren kan gripe inn, se punkt 25.

Under henvisning til relevante bestemmelser i Direktiv 2011/93 om bekjempelse av seksuelle overgrep og seksuell utnytting av barn, og bestemmelser i FNs Barnekonvensjon og EUs Charter om grunnleggende rettigheter, uttaler domstolen at stater kan anse lovovertredelser, som de nevnt i subparagraf 2 i Artikkel 83(1) i Traktat om Den europeiske unions funksjon (TEUF) (ekstern lenke til PDF), til å utgjøre en særlig alvorlig trussel mot samfunnets grunnleggende interesser, som kan utgjøre en direkte trussel mot befolkningens fysiske sikkerhet, og dermed være omfattet av begrepet "tvingende nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet”. Slike lovovertredelser kan rettferdiggjøre utvisning av en unionsborger i henhold til artikkel 28 (3) i direktiv 2004/38 forutsatt at lovovertredelsene er begått under skjerpende omstendigheter. Dette fremgår av punkt 28:

 “It is apparent from the above that it is open to the Member States to regard criminal offences such as those referred to in the second subparagraph of Article 83(1) TFEU as constituting a particularly serious threat to one of the fundamental interests of society, which might pose a direct threat to the calm and physical security of the population and thus be covered by the concept of "imperative grounds of public security", capable of justifying an expulsion measure under Article 28(3) of Directive 2004/38, as long as the manner in which such offences were committed discloses particularly serious characteristics, which is a matter for the referring court to determine on the basis of an individual examination of the specific case before it.”

Dersom en nasjonal domstol finner på bakgrunn av spesielle verdier i dens nasjonale rettsorden at lovovertredelsene, som de begått av unionsborgeren i foreliggende sak, utgjør en direkte trussel mot samfunnets ro og sikkerhet, bør ikke dette nødvendigvis føre til utvisning av unionsborgeren, se punkt 29: 

“Should the referring court find that, according to the particular values of the legal order of the Member State in which it has jurisdiction, offences such as those committed by Mr I. pose a direct threat to the calm and physical security of the population?”

Vilkåret i Artikkel 27(2) må være oppfylt for at utvisning skal finne sted. Unionsborgerens personlige atferd må utgjøre en virkelig, umiddelbar og tilstrekkelig alvorlig trussel mot en grunnleggende samfunnsinteresse, noe som innebærer, generelt, at det også foreligger gjentakelsesfare fremover i tid, se punkt 30.

Artikkel 33(2) i direktivet pålegger medlemsstatene - i saker der det hat tatt mer enn to år fra utvisningsvedtaket til effektueringen av det- å undersøke hvorvidt unionsborgeren fortsatt utgjør en virkelig og umiddelbar trussel mot samfunnet og om det foreligger vesentlige endrede forhold på tidspunktet for effektuering av utvisningsvedtaket, se punkt 31.

Medlemsstatene, før utvisningsvedtak er fattet, må ta i betraktning varigheten av unionsborgerens opphold i vertsmedlemsstaten, alder, helsetilstand, familiesituasjon, økonomisk situasjon, sosial og kulturell integrering i vertsmedlemsstaten og tilknytning til hjemlandet, se punkt 32 i dommen.

Domstolens konklusjoner fremgår av punkt 35: 

”Article 28(3)(a) of Directive 2004/38/EC of the European Parliament and of the Council of 29 April 2004 on the right of citizens of the Union and their family members to move and reside freely within the territory of the Member States, amending Regulation (EEC) No 1612/68 and repealing Directives 64/221/EEC, 68/360/EEC, 72/194/EEC, 73/148/EEC, 75/34/EEC, 75/35/EEC, 90/364/EEC, 90/365/EEC and 93/96/EEC, must be interpreted as meaning that it is open to the Member States to regard criminal offences such as those referred to in the second subparagraph of Article 83(1) TFEU as constituting a particularly serious threat to one of the fundamental interests of society, which might pose a direct threat to the calm and physical security of the population and thus be covered by the concept of ‘imperative grounds of public security’, capable of justifying an expulsion measure under Article 28(3), as long as the manner in which such offences were committed discloses particularly serious characteristics, which is a matter for the referring court to determine on the basis of an individual examination of the specific case before it.

The issue of any expulsion measure is conditional on the requirement that the personal conduct of the individual concerned must represent a genuine, present threat affecting one of the fundamental interests of society or of the host Member State, which implies, in general, the existence in the individual concerned of a propensity to act in the same way in the future. Before taking an expulsion decision, the host Member State must take account of considerations such as how long the individual concerned has resided on its territory, his/her age, state of health, family and economic situation, social and cultural integration into that State and the extent of his/her links with the country of origin.”