Ministero dell’Interno, Dipartimento per le libertà civili e l’immigrazione – Unità Dublino (C‑228/21) Rett til informasjon, personlig intervju og vurdering av risiko for indirekte refoulement i Dublin-overføringsvedta

Sammendrag av C-228-21, C-254/21, C-297/21, C-315/21 og C-328/21

Saken gjelder 

Prejudisiell avgjørelse avsagt av EU-domstolen i avdeling 30. november 2023.

• Fortolkning av Dublin III-forordningen (forordning nr. 604/2013/EU) artikkel 4, 5, og 27 (ekstern lenke til lovdata), og Eurodac-forordningen (forordning nr. 603/2013/EU) artikkel 29 (ekstern lenke til lovadata, krever innlogging) jf. EUs Charter for grunnleggende rettigheter artikkel 4, 19 og 47 (ekstern lenke til eur-lex.europa.eu).

• Italiensk domstol ønsket avklart hvilke konsekvenser det kunne ha for gyldigheten av et overføringsvedtak etter Dublin-forordningen at det ikke var delt ut brosjyre med informasjon om hhv. Dublin-regelverket og Eurodac-regelverket for opptak av fingeravtrykk mv.

• Videre ønsket den italienske domstolen avklart hvorvidt en domstol som vurderer gyldigheten av et overføringsvedtak må ta stilling til risiko for indirekte refoulement på grunn av det forhold at det anmodende og anmodede medlemslandet har ulik asylpraksis vedrørende søkernes hjemland.

Hovedpunkter i dommen

• Medlemstatene skal dele ut brosjyre med informasjon om Dublin-regelverket og/eller Eurodac-regelverket og gjennomføre personlig intervju ved første gang søknad om beskyttelse, ved etterfølgende søknad om beskyttelse, og ved ulovlig opphold når det ikke er inngitt ny søknad om beskyttelse jf. artikkel 24 (1) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging).

• Konsekvensen av å ikke dele ut brosjyre jf. artikkel 4 (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) før personlig intervju, kan være at overføringsvedtaket er ugyldig, men kun hvis det at brosjyren ikke ble delt ut, faktisk fratok personen muligheten til å fremsette motargumenter i den utstrekning at utfallet av vedtaket kunne ha blitt annerledes. 

• Konsekvensen av å ikke gjennomføre personlig intervju jf. artikkel 5 (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging), kan være at overføringsvedtaket er ugyldig, med mindre nasjonal lovgivning åpner for at personen i klageomgangen kan fremsette argumenter mot overføringen i en høring og disse argumentene ikke endrer utfallet av vedtaket.

• En domstol som vurderer gyldigheten av et overføringsvedtak kan ikke ta stilling til risiko for indirekte refoulement på grunn av det forhold at det anmodende og anmodede medlemslandet har ulik asylpraksis vedrørende søkernes hjemland, med mindre det foreligger systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene (systemiske mangler) i den anmodede medlemstaten.

• Forskjeller mellom myndighetene og domstolene i den anmodende medlemsstat på den ene side og den anmodede medlemsstaten på den annen side når det gjelder tolkningen av de materielle vilkårene for internasjonal beskyttelse, innebærer ikke at det foreligger systemfeil jf. Dublin-forordningen artikkel 3 (2) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging).

• Skjønnsbestemmelsen i Dublin-forordningen artikkel 17 (1) (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging) innebærer ikke en forpliktelse for en domstol som vurderer et overføringsvedtak, å erklære at saken skal tas til realitetsbehandling dersom den er uenig med den anmodede medlemstats vurdering av risikoen for refoulement.

• Hvis det ikke foreligger systemfeil i den anmodede medlemstaten, kan en domstol i den anmodende medlemstaten heller ikke få denne til å ta saken til realitetsbehandling med henvisning til artikkel 17, på bakgrunn av at domstolen vurderer at det er en risiko for brudd på non-refoulement prinsippet i den anmodede medlemstaten.

Lenke til avgjørelsen (CURIA): Joined Cases C‑228/21, C‑254/21, C‑297/21, C‑315/21 and C‑328/21 v Ministero dell’Interno, Dipartimento per le libertà civili e l’immigrazione – Unità Dublino (ekstern lenke)

Faktum i de underliggende sakene 

Sak C-228/21 CZA (take back Slovenia – ikke gitt brosjyre)  

Saken gjaldt en mann som hadde søkt beskyttelse i Slovenia før han dro videre til Italia og søkte beskyttelse der. Italia sendte tilbaketakelseanmodning jf. artikkel 18 (1) (b). Mannen anførte for den italienske domstolen at overføringsvedtaket var ugyldig fordi han ikke hadde fått utdelt brosjyren med informasjon om Dublin-regelverket jf. artikkel 4. 

Sak C- 315/21 PP (take back Tyskland – ikke gitt brosjyre + indirekte refoulement)  

Saken gjaldt en mann som hadde søkt beskyttelse i Tyskland før han dro videre til Italia og søkte beskyttelse der. Italia sendte tilbaketakelsesanmodning jf. artikkel 18 (1) (b). Mannen anførte at han ikke hadde fått utdelt brosjyren jf. artikkel 4 og at det var risiko for indirekte refoulement til Pakistan hvis han ble sendt tilbake til Tyskland. Han viste blant annet til artikkel 3 (2) og artikkel 17 (1).  

Sak C-328/21 GE (take back Finland, ikke gitt brosjyre, ulovlig opphold)  

Saken gjaldt en irakisk mann som først hadde søkt beskyttelse i Finland, og så dratt videre til Italia. Han kom i politiets søkelys på grunn av ulovlig opphold og italienske myndigheter sendte etter en sjekk i Eurodac en tilbaketakelsesanmodning til Finland jf. artikkel 18 (1) (b). Mannen anførte at overføringsvedtaket var i strid med Dublin-forordningen artikkel 3(2), 4, og 20, samt artikkel 17 og 29 i Eurodac-forordningen. 

Sak C-254/21 DG (take back Sverige – indirekte refoulement) 

Saken gjaldt en mann som hadde søkt beskyttelse i Sverige og fått endelig avslag før han dro videre til Italia og søkte beskyttelse der. Italia sendte tilbaketakelsesanmodning jf. artikkel 18 (1) (d). Mannen anførte for italienske domstoler at svenske myndigheter ikke hadde vurdert den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan, og at Italia og Sverige hadde ulik praksis når det gjaldt internflukt, og at dette innebar at Italia burde ta saken til realitetsbehandling jf. suverenitetsklausulen i artikkel 17 (1) jf. Charteret artikkel 4. 

Sak C-297/21 XXX.XX (take back Tyskland – indirekte refoulement) 

Saken gjaldt en mann som hadde søkt beskyttelse i Tyskland og fått avslag, og blitt utvist, før han dro videre til Italia og søkte beskyttelse der. Italia sendte tilbaketakelsesanmodning jf. artikkel 18 (1) (d). Han mente at overføringsvedtaket var i strid med Charteret artikkel 4 jf. Dublinforordningen artikkel 3 (2) og artikkel 17 (1). Han mente at italienske myndigheter ikke hadde vurdert den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan og mente at det var risiko for indirekte refoulement til Afghanistan hvis han ble sendt til Tyskland. 

Domstolens vurderinger 

Domstolen delte opp spørsmålene i de underliggende sakene i to deler; en om konsekvensene for gyldigheten av et overføringsvedtak hvis det ikke er gitt informasjon eller gjennomført personlig intervju, og en om hvorvidt domstolen som vurderer gyldigheten av et overføringsvedtak må ta stilling til anførsler om ansvarlig medlemstats brudd på prinsippet om non-refoulement (avsnitt 68-72).

Spørsmålet om rett til informasjon og personlig intervju – Dublinforordningen artikkel 4 og 5 og Eurodac-forordningen artikkel 29 (sakene C-228/21 CZA, C- 315/21 PP og C-328/21 GE) dommens avsnitt 73 til 128 

Domstolen behandlet først spørsmålet om retten til informasjon i artikkel 4, herunder plikten til å gi ut en felles brosjyre om regelverket, i Dublinforordningen og artikkel 29 i Eurodac-forordningen. Domstolen så hen til bestemmelsenes ordlyd, konteksten de fremgår i og formålsbetraktninger. 

Det fremgår av ordlyden i artikkel 4 i Dublin-forordningen at brosjyren skal gis ut så fort en søknad om beskyttelse er fremmet, uavhengig av om dette er den første asylsøknaden som søkeren fremmer eller ikke. Av ordlyden i artikkel 29 i Eurodac-forordningen følger det at brosjyren skal gis til enhver tredjelandsborger eller statsløs som oppholder seg ulovlig på en medlemstats territorium som har blitt tatt fingeravtrykk av, senest ved overføring til sentral-systemet, uavhengig av om personen tidligere har søkt om beskyttelse i en annen medlemstat. 

Domstolens vurderinger av kontekst og formål støttet fortolkningen om at artikkel 4 i Dublinforordningen og artikkel 29 i Eurodac-forordningen må tolkes slik at plikten til å gi informasjon gjelder både ved første søknad om beskyttelse og en overtakelses-prosedyre etter Dublinforordningen artikkel 20 (1) og 21 (1), så vel som ved en etterfølgende søknad om beskyttelse, og i en situasjon som faller inn under artikkel 17 (1) i Eurodac-forordningen, hvilket kan utløse tilbaketakelsesprosedyrer jf. artikkel 23 (1) og 24 (1) i Dublin-forordningen (dvs. inkludert situasjoner med ulovlig opphold). 

Kommisjonen og italienske myndigheter anførte at å dele ut brosjyrene ikke tjente noe klart formål fordi prosedyren for å avgjøre ansvarlig medlemstat allerede er gjennomført (premiss 91-93). Imidlertid mente Domstolen at de ulike grunnlagene for hvorfor den anmodede medlemstatens ansvar kan ha opphørt, tilsier at det er nødvendig at søkeren får den nødvendige informasjon for å fremlegge relevant informasjon for vurdering av om det har skjedd et ansvarsopphør. Domstolen viste også i den forbindelse til prinsippet om «sincere cooperation» (premiss 98). 

Domstolen behandlet deretter spørsmålet knyttet til retten til et personlig intervju jf. artikkel 5 (premiss 103-106). Formålet med det personlige intervjuet er å sørge for at informasjonen som er gitt i brosjyren jf. artikkel 4, er forstått, og gi personen muligheten til å fremsette informasjon som kan føre til at den aktuelle medlemstaten ikke anmoder en annen medlemstat om tilbaketakelse, eller for å forhindre at personen overføres (premiss 105). Domstolen mente at betraktningene den kom med i premiss 96-100 om retten til informasjon, også var relevante for intervjuet. 

Domstolen mente derfor at artikkel 5 i Dublin-forordningen må tolkes slik at plikten til å gjennomføre et personlig intervju gjelder for både ved førstegangs søknad om beskyttelse og en overtakelsesprosedyre, jf. Dublinforordningen artikkel 20 (1) og 21 (1), så vel som ved en etterfølgende søknad om beskyttelse, og en situasjon som omfattes av Eurodac-forordningen artikkel 17(1), som gir foranledning til tilbaketakelsesprosedyrer etter artikkel 23(1) og 24 (1) i Dublin-forordningen (avsnitt 106). 

Når det gjelder konsekvensene av å ikke gi ut brosjyren og/eller gjennomføre personlig intervju, uttalte EU-domstolen først at klageretten etter artikkel 27 må forstås slik at den skal ivareta både overholdelse av reglene om hvem som har ansvaret for realitetsbehandling og rettsikkerhetsmekanismene i forordningen. Plikten til å gi informasjon og å gjennomføre personlig intervju er begge å anse som rettssikkerhetsmekanismer (procedural safeguards). Det følger dermed at en klage over et overføringsvedtak må kunne gjelde brudd på disse forpliktelsene (avsnitt 110).  

Det er imidlertid ikke regulert i forordningene hva som kan være konsekvensene av brudd på disse forpliktelsene, og dette må dermed reguleres i nasjonal rett i medlemstatene, i tråd med prinsippene om prosessuell autonomi, likhet og effektivitet (avsnitt 113). Det fulgte av saksfremleggelsen at Italia imidlertid ikke hadde lovregulert dette spørsmålet, og EU-domstolen var derfor bedt om å uttale seg om dette. 

Domstolen så hen til sin tidligere avgjørelse i saken Addis (C-517/17) som gjaldt avvisning (inadmissibility) av en søknad om internasjonal beskyttelse jf. prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a) med henvisning til at personen allerede er innvilget internasjonal beskyttelse i en annen medlemstat. Spørsmålet i Addis gjaldt manglende høring av søkerens anførsler om å vende tilbake til medlemstaten der han allerede hadde fått innvilget beskyttelse. Domstolen viste til at direktivet måtte tolkes slik at det å avvise søknaden i en slik situasjon (uten høring) fører til ugyldighet, med mindre nasjonal lovgivning la til rette for at søkeren i klageomgangen kunne fremlegge argumenter mot vedtaket i en høring, og at de argumentene ikke var slik at de ville endre vedtaket. 

Domstolen uttalte deretter at konsekvensene av en avvisningsavgjørelse jf. prosedyredirektivet artikkel 33 (2) (a) ikke er mer alvorlige enn de som følger av artikkel 23(1) og 24 (1) i Dublin-forordningen, og at de er mindre alvorlige enn følgene for en person som har fått avslag på søknaden om beskyttelse jf. Dublin-forordningen artikkel 18 (1)(d), fordi personen da ikke har en tillatelse, og vil bli uttransportert til hjemlandet av den anmodede medlemstaten.  

Domstolen mente etter dette at rettspraksis utledet av Addis-avgjørelsen kan anvendes på tilbaketakelsesprosedyrer, jf. Dublin-forordningen artikkel 23 (1) og artikkel 24 (1) (avsnitt 123). Domstolen uttalte at et påklaget overføringsvedtak på grunnlag av manglende personlig intervju kan annulleres (anses ugyldig), med mindre nasjonal lov tillater personen å fremsette sine argumenter i klageomgangen, i en høring som er i tråd med vilkårene og rettssikkerhetsgarantiene i artikkel 5, og argumentene ikke er i stand til å endre avgjørelsen (avsnitt 124). 

I tilfeller der intervjuet har funnet sted, men brosjyren (Dublin og/eller Eurodac) ikke ble delt ut før intervjuet, er det nødvendig å undersøke om utfallet ville ha vært annerledes dersom feilen ikke hadde skjedd, med andre ord om utfallet av saken ville ha vært annerledes om brosjyren ikke ble delt ut før intervjuet. Den nasjonale domstolen må derfor undersøke om feilen ved å ikke dele ut brosjyren faktisk fratok personen muligheten for å fremsette sine argumenter på en slik måte at utfallet ville ha blitt annerledes (avsnitt 126). 

Spørsmålet om den andre medlemstatens vurdering av risiko for indirekte refoulement fra den ansvarlige medlemstaten – Charteret artikkel 4, 19 og 47 jf. Dublinforordningen artikkel 3, 17 og 27 (C-254/21 DG, C-297/21 XXX.XX, og C- 315/21 PP) avsnitt 129-152 

Domstolen definerte spørsmålet til å gjelde hvorvidt Dublin-forordningen artikkel 3 (1) og andre underavsnitt av artikkel 3 (2) jf. artikkel 27 lest i lys av Charteret artikkel 4, 19 og 27, åpner for at den nasjonale domstolen skal vurdere om det er risiko for indirekte refoulement som følge av overføring til den anmodede medlemstaten, når denne allerede har avslått asylsøknaden, selv der denne medlemstaten ikke har systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene jf. artikkel 3 (2). I to av de underliggende sakene var spørsmålet knyttet til en situasjon der de to medlemstatene hadde ulik internfluktvurdering jf. artikkel 8 i statusdirektivet, eller ulik vurdering av hvorvidt det foreligger en væpnet konflikt jf. statusdirektivet artikkel 15 c. 

EU-domstolen minnet om at EU-retten er basert det grunnleggende premisset om at hver medlemstat deler med de andre medlemstatene, og anerkjenner at de deler, et sett med felles verdier, som den europeiske union er grunnlagt på bakgrunn av. Dette premisset indikerer og begrunner at det foreligger en gjensidig tillit mellom medlemstatene, til at de verdiene vil anerkjennes, og at EU-lovgivning som implementerer dem, vil bli respektert, og videre at nasjonale rettssystemer er i stand til å sikre lik og effektiv beskyttelse av de grunnleggende rettighetene i Charteret, inkludert artikkel 1 og 4, som nedfeller en av de mest grunnleggende verdiene til EU, nemlig menneskeverd, som blant annet inkluderer forbudet mot umenneskelig eller nedverdigende behandling (avsnitt 130).

Domstolen understreket deretter at prinsippet om gjensidig tillit mellom medlemstatene er av grunnleggende betydning i EU-retten, særlig på justis-området, hvor det er en felleseuropeisk politikk for asyl, innvandring og kontroll av den eksterne grensen, med fravær av intern grensekontroll, basert på solidaritet mellom medlemstatene. I denne konteksten krever prinsippet om gjensidig tillit at hver av medlemstatene, unntatt i eksepsjonelle tilfeller, skal forutsette at alle medlemstatene overholder EU-retten og særlig de grunnleggende rettighetene som er anerkjent i EU-retten (avsnitt 131, med henvisning til Ibrahim og andre). 

Dermed vurderte domstolen at det i konteksten av det felleseuropeiske asylsystemet, må forutsettes at behandling av asylsøkere i alle medlemstater overholder kravene i Charteret, FNs flyktningkonvensjon, og EMK, og at forbudet mot direkte og indirekte refoulement overholdes i hver enkelt medlemstat (avsnitt 132, med henvisning til Jawo). 

Domstolen tok høyde for at det ikke er utenkelig at det [felleseuropeiske asyl] systemet i praksis kan oppleve store operasjonelle problemer i en gitt medlemstat, slik at det er en vesentlig risiko for at asylsøkere, når de blir overført dit, kan bli behandlet i strid med deres grunnleggende rettigheter. Domstolen har derfor tidligere vurdert Charteret artikkel 4 dithen at en medlemstat ikke kan overføre en asylsøker til ansvarlig medlemstat jf. Dublin-forordningen når den medlemstaten ikke kan være ukjent med at systemfeil i asylprosedyren og mottaksforholdene der tilsier at det foreligger vektige grunner for å anta at asylsøkeren vil bli utsatt for en reell risiko for umenneskelig eller nedverdigende behandling (avsnitt 135, domstolen viser til Jawo). 

Domstolen har tidligere uttalt at en overføring i slike tilfeller er utelukket, med referanse til slik risiko både under overføring og etter overføring. Dersom det blir fremlagt bevis for en slik risiko for en domstol som behandler gyldigheten av et overføringsvedtak, er den forpliktet til å vurdere dem for å avgjøre om det foreligger systemfeil. I de underliggende sakene var det ikke anført at det forelå systemfeil. Samtidig må det også vurderes om risikoen for umenneskelig behandling gjelder kun for den enkelte person jf. avgjørelsen C.K. and Others, som gjaldt en person med alvorlige helseproblemer. Ingen av personene i de underliggende sakene var imidlertid i en sammenliknbar situasjon. 

Motsetningsvis, er forskjellen i vurderingene som den anmodende og den anmodede medlemstaten gjør om internflukt, og av om det foreligger risiko på grunn av vilkårlig vold i en situasjon med væpnet konflikt, i prinsippet ikke relevant for vurderingen av gyldigheten av et overføringsvedtak (premiss 140). Den fortolkningen mente Domstolen var den eneste som var forenlig med formålet med Dublin-forordningen, som utelukker at den domstolen som vurderer overføringsvedtaket, skal foreta en materiell vurdering av risikoen for refoulement ved retur. Domstolen som vurderer saken må forutsette at asylmyndighetene i den ansvarlige medlemstaten vil foreta en riktig vurdering og avgjørelse om risikoen for refoulement i tråd med artikkel 19 i Charteret, og at personen vil ha adgang til effektive rettsmidler for å klage over vedtaket i tråd med artikkel 47 i Charteret (avsnitt 141).

Domstolen besvarte dermed spørsmålet slik: Domstolen eller tribunalet i den anmodende medlemstaten, som vurderer en klage over et overføringsvedtak kan ikke vurdere hvorvidt det i den anmodede medlemstaten er risiko for brudd på prinsippet om non-refoulement, med mindre den domstolen finner at det i den anmodede medlemstaten er systemfeil i asylprosedyren og mottaksforholdene jf. artikkel 3 (2). Domstolen understreket at forskjeller i vurderingen av de materielle vilkårene for internasjonal beskyttelse mellom asylmyndigheter og domstoler i den anmodende og den anmodede medlemstaten, ikke innebærer at det foreligger slike systemfeil (avsnitt 142). 

Domstolen tok så stilling til om Dublinforordningen artikkel 17 (1) lest i sammenheng med artikkel 27 og artikkel 4, 19 og 47 i Charteret, må tolkes slik at domstolen eller tribunalet i medlemstaten som fattet overføringsvedtaket og som behandler en klage over vedtaket, kan eller må erklære den medlemstaten som ansvarlig når den er uenig med den anmodede medlemstatens vurdering av hvorvidt personen skal returneres (avsnitt 143). 

Domstolen minnet her om at artikkel 3 sier at det kun er én medlemstat som skal behandle en asylsøknad. Artikkel 17 (1) åpner for at en medlemstat som ikke er ansvarlig etter ansvarskriteriene likevel kan velge å ta søknaden til realitetsbehandling.  

Dette er en diskresjonær hjemmel, som innebærer at det er opp til medlemstaten selv å vurdere om de vil ta saken til behandling selv om de ikke er ansvarlige etter forordningen, og hjemmelen oppstiller ingen særskilte vilkår.

En medlemstat skal stå fritt til å behandle en søknad, på bakgrunn av enten politiske, humanitære, eller praktiske hensyn. Artikkel 17 (1) jf. artikkel 27 kan derfor ikke tolkes slik at de krever at en domstol eller et tribunal i den anmodende medlemstaten skal erklære seg ansvarlig fordi den er uenig i den anmodede medlemstatens vurdering av risikoen for refoulement. Domstolen kan heller ikke vurdere risikoen for refoulement når ikke det foreligger systemfeil i den anmodede medlemstaten, jf. avsnitt 142 over (avsnitt 148-149). 

Det følger at domstolen eller tribunalet i den anmodende medlemstaten heller ikke kan få denne staten til å anvende diskresjonærklausulen på bakgrunn av at det i den anmodede medlemstaten er risiko for brudd på prinsippet om non-refoulement. Hvis det kan etableres at det foreligger systemfeil i asylprosedyren og i mottaksforholdene i den anmodede medlemstaten under eller overføring, så vil derimot ansvaret for den anmodende medlemstaten følge av artikkel 3 (2) (avsnitt 151). 

Konklusjoner 

• Forpliktelsen om å gi informasjon i artikkel 4 i Dublin-forordningen og artikkel 29 i Eurodac-forordningen gjelder både ved første asylsøknad og overtakelsesprosedyrer jf. artikkel 20 (1) og 21(1) respektivt, så vel som i en kontekst av etterfølgende asylsøknader og situasjoner som faller inn under Eurodac-forordningen artikkel 17 (1), som kan utløse tilbaketakelsesprosedyrer jf. artikkel 23(1) og 24 (1). 

• Artikkel 5 i Dublin-forordningen må tolkes slik at plikten til å ha personlig intervju gjelder for første asylsøknad og overtakelsesprosedyrer jf. artikkel 20(1) og 21(1) respektivt, så vel som i en kontekst av etterfølgende asylsøknader og situasjoner som faller inn under Eurodac-forordningen artikkel 17 (1), som kan utløse tilbaketakelsesprosedyrer jf. artikkel 23(1) og 24 (1).  

• EU-retten og særlig artikkel 5 og 27 i Dublin-forordningen må tolkes slik at et overføringsvedtak som påklages på grunn av at det ikke ble gjennomført et personlig intervju er ugyldig, med mindre nasjonal lovgivning åpner for at personen  i klagen kan fremsette argumenter mot overføringen i en høring som er i overensstemmelse med vilkårene og rettsikkerhetsgarantiene  i artikkel 5, og disse argumentene ikke endrer utfallet av vedtaket, med mindre det foreligger forhold som omtalt i artikkel 5 (2).

• EU-retten og særlig artikkel 4 og 27 i Dublin-forordningen og artikkel 29 (1) (b) i Eurodac-forordningen må tolkes slik at når det er gjennomført personlig intervju jf. artikkel 5, men brosjyren jf. artikkel 4 eller artikkel 29 ikke er delt ut, så kan den nasjonale domstolen som tar stilling til lovligheten av overføringsvedtaket, kun beslutte at vedtaket er ugyldig hvis den domstolen vurderer, basert på sakens faktiske og rettslige forhold, at det at brosjyren ikke ble delt ut faktisk fratok personen muligheten til å fremsette motargumenter i den utstrekning at utfallet kunne ha blitt annerledes. 

• Dublinforordningen artikkel 3 (1) og 3 (2) andre underavsnitt, lest i sammenheng med artikkel 27 og Charteret artikkel 4, 19, og 47 må tolkes slik at den nasjonale domstolen eller tribunalet som vurderer en sak som utfordrer et overføringsvedtak ikke kan vurdere om det i den anmodede medlemstaten er risiko for brudd på prinsippet om non-refoulement under overføring til den medlemstaten, eller deretter, når den domstolen ikke finner at det foreligger systemfeil i asylprosedyren og mottaksforholdene for asylsøkere i den anmodede medlemstaten. Ulikheter i vurderingene mellom myndigheter og domstoler i den anmodende og den anmodede medlemstat når det gjelder de materielle vilkårene for beskyttelse innebærer ikke at det foreligger slike systemfeil.

• Dublinforordningen artikkel 17 (1) lest i sammenheng med artikkel 27 og Charteret artikkel 4, 19, og 47 må tolkes slik at domstolen eller tribunalet i den anmodende medlemstaten ikke er påkrevet å erklære at den er den ansvarlige medlemstaten hvis den er uenig i vurderingen av risikoen for refoulement som er foretatt av den anmodede medlemstaten. Hvis det ikke foreligger systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene i den anmodede medlemstaten under overføring eller deretter, kan domstolen eller tribunalet i den anmodende medlemstaten heller ikke pålegge den medlemstaten å vurdere søknaden om beskyttelse selv, på grunnlag av artikkel 17, fordi det etter den domstolens eller tribunalets oppfatning er en risiko for brudd på prinsippet om non-refoulement i den anmodede medlemstaten.