Ymeraga and others v. Luxembourg Traktaten om funksjonen av Den europeiske union (TFEU). Oppholdsrett for tredjelandsborger i familie med unionsborger. Kosovo.

1. Sakene gjelder

• Fri bevegelighet for personer og oppholdsrett for tredjelandsborgere som er familiemedlemmer til unionsborgere.
• Saken ble forelagt EU-domstolen for en prejudisiell avgjørelse av den administrative domstolen i Luxembourg. Den luxemburgske domstolen ønsket å få avklart om artikkel 20 i Traktaten om funksjonen av Den europeiske union (TFEU) skal fortolkes slik, at den er til hinder for at en medlemsstat nekter tredjelandsborgere opphold på dens territorium, når disse ønsker å bosette seg der med et familiemedlem, som er unionsborger, bosatt og statsborger i denne medlemstat, og som aldri har benyttet seg av sin rett til fri bevegelse.
• Les avgjørelsen i sin helhet på CURIA (Court of Justice og the European Union) sine nettsider. 

2. Hovedkonklusjonen i dommen

• Artikkel 20 i TFEU skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for at en medlemsstat nekter tredjelandsborgere opphold i statens territorium når disse ønsker å bosette seg der med et familiemedlem, som er unionsborger bosatt og statsborger i denne medlemstat, og som aldri har benyttet seg av sin rett til fri bevegelse som unionsborger, så lenge en slik nektelse ikke fratar unionsborgeren den effektive utøvelsen av de rettigheter som følger ved status som unionsborger.

3. Faktum i saken

Saksøkerne er en familie på fem medlemmer (mor, far og tre sønner) som er født i Kosovo. En av sønnene, Kreshnik Ymeraga, reiste til Luxembourg i en alder av 15 år for å bo sammen med sin onkel, som er borger av Luxembourg. Kreshnik hadde også søkt om asyl, men fikk avslag. Han fikk imidlertid lovlig opphold i Luxembourg i 2001, startet sin utdanning der og begynte å jobbe. I perioden fra 2006 til 2008, ankom hans foreldre og to brødre til Luxembourg og søkte asyl. Luxemburgske myndigheter avslo asylsøknadene. 

Etter at Kreshnik fikk luxemburgsk statsborgerskap i mars 2009, søkte hans foreldre og to brødre om oppholdskort som familiemedlemmer til unionsborger. Myndighetene avslo søknadene og viste til at Kreshnik, til tross for at han hadde bidratt økonomisk til familiens utgifter, ikke kunne anses som forsørger av foreldrene i henhold til reglene om fri bevegelse. Hans brødre kunne heller ikke anses å tilhøre husstanden til en unionsborger. Det ble lagt til grunn at avslagene ikke var i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8 (retten til privatliv og familieliv). En administrativ ankedomstol konkluderte med at direktiv 2003/86 (direktiv om rett til familiegjenforening) og 2004/38 (direktivet om fri personbevegelighet) ikke fant anvendelse i foreliggende sak.

4. EU-domstolens vurderinger

Innledningsvis bemerket domstolen at klagerne ikke er omfattet av bestemmelsene i direktiv 2003/86 og 2004/38. Domstolen uttalte videre at unionsborgere, som aldri har benyttet seg av retten til fri bevegelse, og som alltid har hatt opphold i en medlemsstat hvor vedkommende er statsborger av, ikke er omfattet av begrepet “berettiget person“ (beneficiary). Direktivet om fri personbevegelighet får derfor ikke anvendelse, jf. avsnitt 31 og 39 i McCarthy- avgjørelsen (C-434/09) og avsnitt 54 i Dereci-avgjørelsen. Så lenge unionsborgeren ikke omfattes av begrepet “beneficiary“ i artikkel 3 (1)s forstand, kan heller ikke hans familiemedlemmer omfattes av regelen, tatt i betraktning at de rettigheter som direktivet garanterer for familiemedlemmer av berettigede personer, ikke er “autonomous rights”, men “derived rights”, jf. avsnitt 42 i McCarthy og avsnitt 55 i Dereci and Others.

Unionsborgeren i foreliggende sak har aldri utøvet sin rett til fri bevegelighet, har alltid oppholdt seg i en medlemsstat (Luxembourg) som han er borger av. På denne bakgrunn konkluderte EU-domstolen med at hverken han eller hans familiemedlemmer var omfattet av begrepet “beneficiary“ i artikkel 3 (1). Direktiv 2003/86 og 2004/38 gjelder følgelig ikke for tredjelandsborgere som søker om oppholdsrett for å bli gjenforent med et familiemedlem som er unionsborger som aldri har benyttet seg av sin rett til fri bevegelse, jf. avsnitt 58 i Dereci-avgjørelsen.

EU-domstolen bemerker at traktatens bestemmelser om unionsborgerskap ikke gir tredjelandsborgere en selvstendig oppholdsrett, jf. avsnitt 66 i Iida-saken (C-40/11) avsagt 8. november 2012. De eventuelle rettigheter som gis tredjelandsborgerne er avledet av en unionsborgers utøvelse av retten til fri bevegelighet. Formålet med og begrunnelsen for avledede rettigheter er at en nektelse av å anerkjenne slike rettigheter kan gripe inn i unionsborgerens rett til fri bevegelse, siden vedkommende forhindres fra å utøve sine rettigheter når det gjelder innreise og opphold i vertsstaten, jf. avsnitt 67 og 68 i Iida-dommen. 

Domstolen uttaler i punkt 40 at artikkel 51 (1) i Den europeiske unions charter om grunnleggende rettigheter er rettet mot medlemsstatene kun når de gjennomfører EU-retten. EUs charter Artikkel 2 (2) utvider ikke EUs kompetanse utover det som følger av EUs traktater. Domstolen skal derfor fortolke EU-retten i lys av EUs charter innenfor de grenser og kompetanse den er blitt tildelt, jf. avsnitt 71 i Dereci og avsnitt 78 i Iida-avgjørelsen.

Domstolen vurderer blant annet om gjeldende bestemmelser på nasjonalt nivå har til formål å gjennomføre en EU-rettslig bestemmelse. Domstolen bemerker at loven om fri bevegelighet har til hensikt å gjennomføre EU-retten, men slår fast at saksøkernes situasjon ikke er regulert av EU-retten, siden Kreshnik hverken kan anses å være omfattet av direktiv 2004/38 eller direktiv 2003/86. Domstolen uttaler at Luxembourgs avslag på familiemedlemmenes søknader om oppholdsrett innebærer ikke at unionsborgeren fratas grunnleggende rettigheter som følger ved status som unionsborger. Domstolen legger til grunn at myndighetenes nektelse av å innvilge søknadene om oppholdsrett ikke kunne anses som gjennomføring av EU-retten i henhold til artikkel 51 i EUs charter. Hvorvidt myndighetenes avslag var i tråd med grunnleggende rettigheter kan ikke prøves etter rettighetene garantert i EUs charter. Domstolen bemerket imidlertid at ovennevnte konklusjon berører ikke spørsmålet om myndighetenes nektelse av å gi oppholdsrett til tredjelandsborgere er/vil være i strid med forpliktelser etter EMK.

Domstolen konkluderer med at artikkel 20 i TFEU skal fortolkes slik at den ikke er til hinder for at en medlemsstat nekter tredjelandsborgere opphold i statens territorium når disse ønsker å bosette seg der med et familiemedlem, som er unionsborger bosatt og statsborger i denne medlemstat, og som aldri har benyttet seg av sin rett til fri bevegelse som unionsborger, så lenge en slik nektelse ikke fratar unionsborgeren den effektive utøvelsen av de rettigheter som følger ved status som unionsborger.