UDI 2010-009 Oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag som følge av mishandling eller referansepersonens død

1. Innledning

Denne retningslinjen gir retningslinjer for forberedelse og behandling av søknader om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter utlendingsloven (utl.) § 53 og utlendingsforskriften (utf.) § 8-9, jf. utl. §38. Retningslinjen gir også veiledning for øvrige subsidiære vurderinger ved samlivsbrudd.

1.1 Fortsatt oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag

Etter utl. § 53 skal det etter søknad gis oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag til en søker som har oppholdstillatelse etter utl. §§ 40 eller 41, dersom

• samlivet er opphørt på grunn av referansepersonens død, med mindre særlige grunner taler imot det (se punkt 2).

• samlivet er opphørt, og det er grunn til å anta at søkeren eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, eller av svigerfamilie (se punkt 3).

• søkeren som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der (se punkt 5).

• det er reist søksmål for å få kjent ekteskapet ugyldig pga. tvangsekteskap, jf. ekteskapsloven § 16 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata) eller § 23 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata).

Denne retningslinjen gir ikke videre veiledning for vurderingen av saker der det er reist søksmål for å få ekteskapet kjent ugyldig pga. tvangsekteskap etter utl. § 53 tredje ledd, jf. siste kulepunktet ovenfor.

1.2 Oppholdstillatelse til utlendinger som har blitt holdt tilbake i utlandet mot sin vilje

Etter utf. § 8-9 kan det gis oppholdstillatelse til en utlending som blir holdt tilbake i utlandet mot sin vilje, dersom utlendingen ville hatt rett til oppholdstillatelse etter utl. § 53 første ledd bokstav b dersom vedkommende hadde oppholdt seg i riket, se punkt 7.

1.3 Forholdet til EØS-regelverket

Det følger av utf. § 19-2 fjerde ledd at også familiemedlemmer som er omfattet av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, jf. utlendingsloven kapittel 13, kan få oppholdstillatelse etter utl. § 53 første ledd bokstav b.

2. Når samlivet er opphørt på grunn av referansepersonens død

Det er et vilkår for å få oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen at

• søkeren har oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer og

• samlivet har opphørt på grunn av referansepersonens død.

Hvilken tilknytning søkeren ellers har til Norge er uten betydning.

Dersom ovennevnte vilkår ikke er oppfylt, skal saksbehandleren avslå søknaden på dette grunnlaget. Dersom referansepersonen dør før partene har etablert et samliv i Norge, vil ikke søkeren være omfattet av bestemmelsen, selv om hen har fått innvilget oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer. Det samme gjelder hvis partene har hatt et samliv i Norge, for eksempel når det er søkt fra Norge, men søkeren ikke har fått innvilget oppholdstillatelse etter utl. §§ 40 eller 41 før referansepersonens død. Tilsvarende gjelder også når partene har hatt et samliv i Norge, men har flyttet fra hverandre før referansepersonens død. Saksbehandleren skal også avslå søknaden dersom særlige grunner taler imot at tillatelse gis, se utl. § 53 første ledd bokstav a. Det følger av forarbeidene til bestemmelsen at dette eksempelvis er ment i tilfeller hvor søkeren har begått en straffbar handling i tilknytning til dødsfallet. Det er ikke et krav om at søkeren er dømt for handlingen.

3. Når samlivet er opphørt og søkeren har blitt mishandlet

Formålet med utl. § 53 første ledd bokstav b, er at utenlandske borgere med oppholdstillatelse i familieinnvandring ikke skal se seg tvunget til å forbli i et samliv hvor hen eller eventuelle barn blir mishandlet, av frykt for å miste oppholdstillatelsen i Norge.

For å få oppholdstillatelse etter utl. § 53 første ledd bokstav b er det en forutsetning at

• søkeren har oppholdstillatelse som ektefelle eller samboer (se punkt 3.1),

• samlivet er opphørt (se punkt 3.2), og

• det er grunn til å anta at søkeren eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, eller av svigerfamilie (se punkt 3.3).

3.1 Har søkeren tillatelse som ektefelle eller samboer?

Det er et vilkår for tillatelse etter utl. § 53 første og andre ledd at utlendingen har en tillatelse som samboer eller ektefelle etter utl. §§ 40 eller 41. Tillatelsen må ha blitt effektuert. Dersom søkeren ikke har fått effektuert tillatelsen og årsaken skyldes forhold utenfor søkerens kontroll, som f.eks. lange ventetider for effektuering hos politiet, kan saksbehandleren likevel legge til grunn at søkeren har hatt en tillatelse.

Videre er det en forutsetning at tillatelsen ikke har vært utløpt i mer enn seks måneder. Dersom det har gått mer enn seks måneder kan saksbehandleren unntaksvis anse kravet for å være oppfylt etter en konkret helhetsvurdering av årsakene til den sene søknadsinnleveringen. Det kan omfatte tilfeller hvor søkeren ikke har vært kjent med muligheten for fortsatt opphold tidligere, eller vært så sterkt preget av det hen har opplevd at det ikke har vært gjennomførbart på et tidligere tidspunkt.

For borgere omfattet av EØS-avtalen, jf. utlendingsloven kapittel 13, er det avgjørende hvorvidt søker er omfattet av EØS-avtalen ved fremsettelsen av søknad om utl. § 53 første ledd bokstav b.

Dersom søkeren ikke har hatt tillatelse etter utl. §§ 40 eller 41 eller er omfattet av EØS-avtalen, skal saksbehandleren avslå søknaden etter utl. § 53 på dette grunnlaget. Dette omfatter også tilfeller der søknad etter utl. §§ 40 eller 41 er fremmet fra Norge, og søknaden ikke er ferdigbehandlet grunnet lange ventetider (se også punkt 3.4.2). Har søkeren hatt tillatelse som samboer eller ektefelle etter utf. § 9-6 første ledd, er søkeren ikke omfattet av bestemmelsen. I alle disse tilfellene må saksbehandleren vurdere om mishandlingen likevel kan få betydning i en vurdering av sterke menneskelige hensyn, jf. utl. § 38. Se mer om denne vurderingen under punkt 6.2.

3.1.1 Skal søkerens tillatelse som ektefelle eller samboer tilbakekalles?

Dersom søkeren fortsatt har en gyldig tillatelse etter utl. §§ 40 eller 41 og det er samlivsbrudd, må saksbehandleren ta stilling til mishandling før vi eventuelt forhåndsvarsel om tilbakekall av denne oppholdstillatelsen. Dersom saksbehandleren legger til grunn at søkeren har blitt mishandlet i samlivet, skal vi ikke forhåndsvarsle om tilbakekall av tillatelsen på grunnlag av samlivsbruddet.

Dersom tidligere tillatelse har blitt tilbakekalt, likestilles det med at søkeren ikke har hatt tillatelse. Dette gjelder likevel ikke dersom grunnlaget for tilbakekall var samlivsbrudd, og saksbehandleren legger til grunn at søkeren har blitt mishandlet i samlivet. I disse tilfellene skal saksbehandleren omgjøre tilbakekallsvedtaket.

3.2 Referansepersonens oppholdsgrunnlag

Det er en forutsetning at referansepersonen selv har en tillatelse uten begrensninger. Denne forutsetningen vil være til stede i de fleste tilfeller der søkeren har fått innvilget tillatelse etter utl. §§ 40 eller 41, men ikke hvis referansepersonen for eksempel har opphold etter utl. § 34 (kollektiv beskyttelse).

3.3. Er samlivet opphørt?

Samlivet er opphørt når partene faktisk har flyttet fra hverandre. Det er ikke et krav om

• årsakssammenheng mellom mishandlingen og samlivsbruddet,

• formell separasjon eller skilsmisse for søkere som har oppholdstillatelse etter utl. §§ 40,

• at det er søkeren som har avsluttet samlivet. Det er uten betydning hvem av partene som har tatt initiativ til samlivsbruddet.

3.4 Har søkeren eller eventuelle barn blitt mishandlet?

Med «eventuelle barn» menes både felles barn og søkerens særkullsbarn.

Mishandlingen må være utøvet av ektefelle, samboer, andre medlemmer av samme husstand eller av svigerfamilie. Samme husstand omfatter personer som bor i

• samme boenhet,

• hver sin del av samme bygning, eller

• ulike boliger på samme gårdstun (hovedbygning og kårbolig).

Husstanden vil typisk omfatte personer i storfamilien, men kan også omfatte personer som ikke er i familie med søkeren og søkerens barn.

Videre er mishandling utøvet av svigerfamilie som ikke er en del av samme husstand omfattet av bestemmelsen.

3.4.1 Hva utgjør mishandling?

Hva som betegnes som mishandling beror på en helhetsvurdering. Det står i forarbeidene at hendelsene må være av en viss art og/eller et visst omfang. Mishandlingen kan bestå av

fysisk vold, for eksempel dytte, lugge, slå, sparke,

psykisk vold, for eksempel true (direkte eller indirekte), kontrollere, trakassere, ignorere, isolere, eller å begrense noens behov og meninger

seksuell vold, for eksempel presse noen til seksuelle handlinger, voldtekt, eller andre seksuelle overgrep

materiell vold, for eksempel ødelegge inventar eller gjenstander, eller utnytte økonomisk

negativ sosial kontroll, som press, oppsyn, trusler eller tvang som systematisk begrenser noen i sin livsutfoldelse eller gjentatte ganger hindrer dem i å treffe selvstendige valg om eget liv og fremtid. Dette gjelder for eksempel den enkeltes selvbestemmelse over egen identitet, kropp og seksualitet, frihet til å velge venner, fritidsaktiviteter, religion, påkledning, utdannelse, jobb, kjæreste og ektefelle, og til å be om helsehjelp. I vurderingen av om et handlingsmønster utgjør negativ sosial kontroll, skal det tas hensyn til den kontrollerte partens alder og utvikling, samt til prinsippet om barnets beste.

Ved vurderingen av om det foreligger en mishandlingssituasjon, må saksbehandleren vurdere de beskrevne hendelsene, alvorlighetsgraden, under hvilke omstendigheter mishandlingen fant sted, om de er en del av et handlingsmønster eller om det dreier seg om en enkeltstående episode. En handling som alene ikke kan betegnes som mishandling i lovens forstand, vil likevel kunne karakteriseres som det dersom handlingen gjentas over tid. En enkeltstående episode kan regnes som mishandling hvis den er meget grov og alvorlig. En handling som har høy strafferamme, som for eksempel voldtekt, vil anses som mer alvorlig enn en handling med lav strafferamme.

Generell misnøye i ekteskapet/samboerforholdet, uoverensstemmelser eller forskjellige oppfatninger med hensyn til roller grunnet kulturforskjeller, er ikke i seg selv nok til å konstatere at det foreligger mishandling. Som regel vil heller ikke det at referansepersonen har rusmisbruk eller psykiske helseutfordringer i seg selv karakteriseres som mishandling. Men dersom referansepersonen utøver vold som følge av disse utfordringene, vil dette være relevant for vurderingen.

3.4.2 Når skjedde mishandlingen?

Mishandling som skjedde før søkeren fikk oppholdstillatelse, for eksempel i hjemlandet, på visumbesøk eller mens søkeren var i Norge og søknaden var til behandling, tillegges i utgangspunktet ingen vekt. Formålet med oppholdstillatelse på grunnlag av mishandling er at søkeren ikke skal være redd for å bryte ut av en relasjon med mishandling i frykt for å miste oppholdstillatelsen. Dersom mishandlingen skjedde før søkeren fikk oppholdstillatelse med referansepersonen, vil formålet med tillatelsen ikke være til stede. Forhold som skjedde før søkeren fikk oppholdstillatelse, vil likevel kunne bidra til å opplyse saken og si noe om referansepersonens handlingsmønster og tilbøyelighet for å ty til vold.

3.4.3 Har søkerens livskvalitet blitt redusert?

Det fremkommer av forarbeidene at mishandlingen også må ha ført til at søkerens livskvalitet har blitt redusert. I forarbeidene står det at denne reduksjonen ikke må være av helt forbigående art, og i dette ligger det at ikke enhver uoverensstemmelse som har resultert i utøvelse av fysisk vold eller trusler mv. kan anses som mishandling. Skaden kan være av fysisk eller psykisk art eller en kombinasjon av begge.

Det er vanskelig å vurdere om søkerens livskvalitet har blitt redusert. Det kan være utfordrende for søkeren å redegjøre for at hens livskvalitet har blitt redusert, og vi krever heller ikke at dette skal dokumenteres. Noen søkere kan også fremstå upåvirket utad, selv om det er sannsynlig at de har vært utsatt for mishandling, mens andre allerede hadde en fysisk eller psykisk lidelse som har gitt redusert livskvalitet uavhengig av eventuell mishandling i samlivet. Vurderingen av hvorvidt søkerens livskvalitet har blitt redusert vil dermed inngå i en total vurdering av om terskelen for mishandling er nådd, og om det søkeren har opplevd kan forventes å gi redusert livskvalitet av ikke helt forbigående art.

Hvordan skal saksbehandleren vurdere "redusert livskvalitet"?

• Saksbehandleren kan legge til grunn at søkeren har fått redusert livskvalitet i saker der terskelen for mishandling i utlendingslovens forstand er nådd, da det implisitt innebærer en reduksjon av livskvalitet som ikke er av helt forbigående art.

• I de tilfellene der saksbehandlere har kommet til at terskelen for mishandling ikke er nådd etter en totalvurdering av art/ omfang og redusert livskvalitet, avslås søknaden på grunnlag av at søkeren ikke har blitt mishandlet i utlendingslovens forstand.

Dersom saksbehandleren er i tvil om søkeren har vært utsatt for mishandling etter lovens forstand, skal opplysninger om redusert livskvalitet tillegges vekt. Det kan for eksempel være tilfeller hvor søkeren har dokumentert en fysisk skade eller psykisk lidelse som følge av mishandlingen.

3.4.4 Er barn berørt av mishandling?

Kravene til mishandlingens alvorlighetsgrad og omfang er lavere for barn enn for voksne. At barn er vitne til vold av forelder eller søsken anses som mishandling. Antall voldsepisoder barnet har vært vitne til eller overhørt, alvorlighetsgraden av mishandlingen, barnets alder, om barnet selv har blitt utsatt for vold, er relevante momenter i vurderingen. For informasjon om opplysningsplikt til barnevernet, se punkt 10.

3.4.5   Hvordan sannsynliggjøre mishandlingen?

Det er søkeren som må sannsynliggjøre mishandlingen gjennom å avgi en forklaring, som igjen er utgangspunktet for vår vurdering. Det er ikke et krav om sannsynlighetsovervekt for at det søkeren forteller har skjedd, men søkeren må gi en troverdig forklaring på hva hen har vært utsatt for. Saksbehandleren skal legge søkerens forklaring om mishandling til grunn, med mindre det foreligger klare holdepunkter for å anta at denne ikke er troverdig. Terskelen for å ikke legge forklaringen til grunn er relativ høy, da det forutsetter at vi har klare holdepunkter for at forklaringen ikke anses som troverdig. I utgangspunktet vil det ikke være tilstrekkelig at vi betviler søkerens forklaring eller at den er mangelfull. Eksempler på når vi kan ha klare holdepunkter for ikke å anse søkerens forklaring som troverdig, er i tilfeller der søkerens tidligere forklaringer rundt relasjonen strider helt imot anførslene om mishandling, eller der anførslene om mishandling fremmes i forbindelse med tilbakekall av tillatelsen lenge etter samlivsbruddet. Det kan også gjelde i saker hvor politiet har tatt ut tiltale om falsk forklaring mot søkeren.

Vi krever ikke at søkeren skal dokumentere at mishandlingen har funnet sted. Søkeren kan likevel oppfordres til å fremlegge dokumentasjon for å sannsynliggjøre eller underbygge sin forklaring. Det er ikke noe krav om at ektefellen/samboeren er anmeldt eller straffet for forholdet eller forholdene. I utgangspunktet skal saksbehandleren heller ikke innhente eventuelle avhør av søkerens ektefelle eller samboer. Søkeren skal i utgangspunktet intervjues av politiet ved søknadsinnlevering. I tilfeller der politiet ikke har foretatt intervju, men saken likevel er godt nok opplyst, for eksempel gjennom anmeldelse og/eller uttalelse fra søker/krisesenteret/barnevernet, kan saksbehandleren innvilge en tillatelse dersom terskelen er nådd. For å kunne avslå på grunnlag av at terskelen for mishandling ikke er nådd, må det i utgangspunktet foreligge et intervju.

4. Hva er politiets oppgaver?

4.1 Intervju

Når politiet mottar en søknad om fortsatt oppholdstillatelse på grunn av mishandling i samlivet, skal politiet i utgangspunktet innkalle søkeren til intervju for å gi opplysninger som kan ha betydning for vedtaket, jf. utl.§ 83. Intervjurapporten skal oversendes til UDI.

Etter pålegg fra Justis- og beredskapsdepartementet i brev av 02.09.2016, se UDI 2011-039V2 Pålegg om bruk av tolk når utlending søker om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag etter Utlendingslovens § 53,1.ledd bokstav b, skal politiet sørge for at en kvalifisert tolk bistår under intervjuet av søkeren. For kvalitetskrav og veiledning om bruk av tolk i utlendingssaker, se UDI 2011-039 Bruk av tolk i utlendingssaker.

Intervjurapporten skal omfatte følgende opplysninger (listen er ikke uttømmende):

Søkerens beskrivelse av den anførte mishandlingen, dens skade, omfang og varighet.

• Hvem som har utført mishandlingen.

• Når og hvor den anførte mishandlingen har pågått, med så nøyaktige tidsangivelser som mulig.

• Hvorvidt søkeren har oppsøkt krisesenter eller annet tilfluktssted og når dette har funnet sted.

• Hvorvidt søkeren har blitt behandlet av lege, psykolog eller fått bistand av andre hjelpeinstanser.

• Utdypende informasjon om søkeren vil møte urimelige vanskeligheter ved retur til hjemlandet som følge av samlivsbruddet.

• Andre opplysninger, herunder oppfølgingsspørsmål til foregående punkter som politiet antar kan ha betydning for saken.

• Om søkeren har særkullsbarn eller felles barn skal rapporten også inneholde informasjon om

  • barnet har vært vitne til mishandling,

  • barnet selv har vært utsatt for mishandling,

  • barnets tilknytning til Norge, (se punkt 6.2.1 for momenter,)

  • det er sendt bekymringsmelding til barnevernstjenesten,

  • forholdet er anmeldt, og

  • barnet har blitt informert om retten til å bli hørt gjennom en samtale med politiet, se punkt 4.1.2.

Intervjurapporten skal undertegnes av søkeren.

Dersom politiet besitter dokumentasjon som gir alle de nødvendige opplysningene som nevnt over, f.eks i en anmeldelse, er det ikke alltid nødvendig å foreta et intervju. Dersom politiet besitter nødvendige opplysninger om mishandlingen, men ikke situasjon ved retur, kan politiet utrede eventuelle vanskeligheter ved retur uten å foreta et fullstendig intervju av søkeren. I tilfeller der det er åpenbart at søkeren ikke vil møte urimelige vanskeligheter ved retur som følge av skilsmissen, er det ikke nødvendig å utrede dette.

4.1.2 Høring av berørte barn

Barn over 7 år, og yngre barn som er i stand til å danne seg egne synspunkter, som er berørt av en søknad etter utl. § 53 første ledd bokstav b, skal orienteres om retten til å uttale seg, jf. utf. § 17-3. I saker der en forelder eller barnet selv anfører å ha blitt utsatt for mishandling, skal politiet som hovedregel tilby en samtale med barnet. Dersom barnet ønsker en samtale, skal samtalen nedtegnes. For mer informasjon om høring av barn, se UDI 2010-043 Høring av barn i utlendingssaker - unntatt søknader om beskyttelse.

4.2 Informere søkeren om muligheten for å fremlegge dokumentasjon

Politiet skal orientere søkeren om at det er anledning til å fremlegge ulike typer dokumentasjon som supplement til ovennevnte forklaring. Slik dokumentasjon kan eksempelvis være politianmeldelser, bilder av skader, legeattester eller epikriser, samt uttalelse fra psykolog, krisesenter eller andre personer søkeren har vært i kontakt med. Dersom det foreligger tilleggsdokumentasjon, skal dette vedlegges rapporten.

4.3 Ved mistanke om uriktig forklaring

Dersom det er grunn til å tro at opplysningene i forklaringen er uriktige, for eksempel om det er gitt motstridende opplysninger eller dersom det er fremkommet opplysninger fra andre som strider mot søkerens forklaring, bør saken utredes nærmere. Det kan f.eks. være aktuelt for politiet å be søkeren fremlegge eventuell dokumentasjon som understøtter hens forklaring. I utgangspunktet skal politiet ikke vedlegge eventuelle avhør av referansepersonen, men det kan unntaksvis være aktuelt i tilfeller der politiet har klare holdepunkter for å betvile søkerens forklaring.   

4.4. Politiets vedtaksmyndighet

Politiet har ikke vedtaksmyndighet til å fatte vedtak i førstegangssøknader etter utl. § 53, jf. utf. § 13-1. Førstegangssøknader oversendes UDI når saken er ferdig utredet. Politiet har vedtaksmyndighet i søknader om fornyelse av utl. § 53, så fremt politiet ikke er i tvil om at vilkårene er oppfylt, jf. utf. § 13-2, se UDI 2010-089 Politiets vedtaksmyndighet og mulighet til å avvise søknader punkt 2. 

5. Vil søkeren få urimelige vanskeligheter ved retur som følge av samlivsbruddet?

En oppholdstillatelse kan gis til søker dersom utlendingen som følge av samlivsbruddet vil få urimelige vanskeligheter i hjemlandet grunnet de sosiale og kulturelle forholdene der, jf. utl. § 53 annet ledd. Det forutsetter at vanskelighetene søkeren vil møte i sitt hjemland er

• en direkte følge av selve samlivsbruddet og

• er urimelige å returnere til som skilt eller separert.  

Det at søkeren vil møte vanskeligheter som følge av samlivsbruddet, er ikke i seg selv tilstrekkelig for å innvilge tillatelse. Vanskelighetene må være så tungtveiende at det vil være urimelig å kreve at søkeren returnerer til hjemlandet.

Andre generelle sosiale og kulturelle problemer i søkerens hjemland, herunder vanskelige økonomiske forhold, arbeidsledighet og lignende, gir ikke grunnlag for oppholdstillatelse etter denne bestemmelsen.

Saksbehandleren skal foreta en helhetlig skjønnsmessig vurdering av følgende generelle og individuelle forhold.

Generelle forhold (listen er ikke uttømmende):

• hjemlandets familielovgivning og hvordan den praktiseres:

  • Muligheter til å kunne skille seg.

  • Skilte personers mulighet til å kunne gifte seg på nytt.

  • Skilte personers mulighet til å få omsorg for sine barn.

• Skilte personers generelle status i samfunnet.

• Brudeprispraksis ved ekteskapsinngåelse.

• Skilte personers mulighet til å etablere seg i arbeidslivet.

• Individuelle forhold (listen er ikke uttømmende):

• Søkerens etniske tilhørighet, religion eller stammetilhørighet.

• Om søkeren risikerer vold, sosial utestengelse eller negativ sosial kontroll ved retur som skilt.

• Søkerens utdannelsesnivå.

• Søkerens bosted i hjemlandet - by eller landsbygd.

• Familiens status (klassetilhørighet, kastetilhørighet og utdannelsesnivå).

• Hvorvidt søkerens familie i hjemlandet uttrykker støtte for søkerens valg om å forlate referansepersonen.

• Dersom søkeren har barn, må søkerens mulighet for reell omsorg for, eller samvær med, barna i hjemlandet vurderes.

I land med brudeprispraksis, i kulturer hvor familiens ære og status er knyttet til kvinnens rykte eller ærbarhet, og i land der mannens rettigheter etter skilsmisse er større enn kvinnens, vil kvinners situasjon ofte være vanskelig etter et samlivsbrudd. I mange land vil skilte kvinner være utsatt for stigmatisering. Vurderingstemaet er imidlertid om det er urimelig å kreve at søkeren returnerer til hjemlandet.

6. Subsidiære vurderinger

6.1 Kan søkeren få oppholdstillatelse på grunnlag av familieinnvandring med barn?

Dersom vilkårene for tillatelse etter utl. § 53 ikke er oppfylt, og søkeren har felles barn med sin tidligere ektefelle eller samboer i Norge, skal saksbehandleren vurdere subsidiært om søkeren fyller vilkårene for familieinnvandring med barnet, jf. utl. §§ 44 eller utl. § 52.

6.2 Foreligger det sterke menneskelige hensyn eller har søkeren særlig tilknytning til riket?

Dersom vilkårene for utl. § 53 eller ovennevnte tillatelser ikke er oppfylt, skal saksbehandleren vurdere om det foreligger andre grunner som i henhold til praksis tilsier at søkeren kan få oppholdstillatelse etter utl. § 38. Saksbehandleren skal vurdere søknaden i henhold til de angitte kriteriene i utl. § 38 første til femte ledd.

I tilfeller der søkeren har blitt mishandlet, men ikke mens vedkommende hadde en oppholdstillatelse etter utl. §§ 40 eller 41, må saksbehandleren vurdere om mishandlingen tilsier at søkeren kan få en tillatelse etter utl. § 38. I en vurdering av sterke menneskelige hensyn grunnet mishandling er imidlertid terskelen for å gi tillatelse høy. Normalt vil mishandling i slike tilfeller inngå i en helhetsvurdering av sterke menneskelige hensyn. Det kan for eksempel være at det er andre sterke menneskelige hensyn i tillegg, som at søkeren har tilknytning gjennom botid og barn. Det kan også tenkes tilfeller der mishandlingen i seg selv kan være tilstrekkelig, for eksempel der søkeren har blitt meget grovt mishandlet og har behov for en oppfølging i Norge på bakgrunn av volden, og det ville være urimelig å kreve at oppfølgingen skal gjennomføres i hjemlandet. Saksbehandleren må synliggjøre vurderingen av mishandlingen under utl. § 38 i vedtaket.

Dersom mishandlingen skal legges til grunn i en vurdering etter utl. § 38, må det foreligge alminnelig sannsynlighetsovervekt for at den har funnet sted.

6.2.1 Hensynet til barn

I saker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn, jf. utl. § 38 tredje ledd.

Dersom forelderen ikke fyller vilkårene for utl. § 53, 44 eller 52, skal saksbehandleren vurdere om barnet har så sterk tilknytning eller det foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at barnet skal gis ny tillatelse etter utl. § 38, jf. utf. § 8-5.

Mindreårige barn som har reist med en forelder til Norge og bosatt seg her sammen med forelderen og dennes ektefelle/samboer, kan ha fått en tilknytning til Norge som tilsier at forelderen og barnet/barna bør få bli her etter samlivsbruddet. Dersom særkullsbarnet gis tillatelse etter utl. § 38, gis forelderen tillatelse etter utl. § 49 med barnet.

Oppholdstiden i Norge, sett i sammenheng med barnets alder, er det sentrale vurderingstemaet. Som utgangspunkt vil en oppholdstid i Norge på under tre år ikke være tilstrekkelig til å konstatere tilstrekkelig tilknytning isolert sett. Oppholdstiden må imidlertid sees i sammenheng med andre momenter ved barnets situasjon. Videre skal saksbehandleren blant annet vektlegge:

• barnets behov for stabilitet og kontinuitet,

• om barnet snakker hjemlandets språk,

• barnets psykiske og fysiske helsesituasjon,

• barnets tilknytning til familie, venner og nærmiljø i Norge og i hjemlandet,

• barnets omsorgssituasjon i Norge,

• barnets omsorgssituasjon ved retur, og

• den sosiale og humanitære situasjon ved retur.

Terskelen for å gi barn tillatelse etter utl. § 38 er lavere for barn enn voksne. Det kan for eksempel være tilfeller der terskelen for å gi forelderen tillatelse etter § 53 første ledd bokstav b ikke er nådd, men forholdene i samlivet til forelderen likevel har vært utrygge og påvirket barnet i stor grad. Saksbehandleren skal vurdere forholdene barnet har levd under her i Norge som en del av en helhetsvurdering av om barnet kan gis tillatelse etter utl. § 38.

At barnet vil få en annen levestandard i hjemlandet enn i Norge tillegges liten vekt, da det vil gjelde svært mange barn.

Barn som går på skole i Norge, vil normalt anses å ha en sterkere tilknytning enn barn under skolepliktig alder. Er barnet lite, anses det normalt å ha sin primærtilknytning til foreldrene.

Er barnet i tenårene og har hatt mesteparten av sin oppvekst og skolegang i utlandet, kan tilknytningen til Norge også anses som forholdsvis svak. Tilknytning kan også etableres i form av andre familiemedlemmer i Norge.

Uavhengig av spørsmålet om tilknytning, kan det foreligge sterke menneskelige hensyn som tilsier at oppholdstillatelse bør innvilges av hensyn til barnet, eksempelvis om barnet har en fysisk eller psykisk helsesituasjon som er under oppfølgning i Norge.

7. Har søkeren blitt mishandlet og holdt tilbake i utlandet mot sin vilje?

En søker som ville hatt rett til oppholdstillatelse etter utl.§ 53 første ledd bokstav b dersom vedkommende hadde oppholdt seg i Norge, kan få oppholdstillatelse etter utl.§ 38 dersom søkeren har reist ut av riket mot sin vilje og ikke får reist tilbake, jf. utf. § 8-9.

Det typiske tilfellet vil være der mannen "sender" kvinnen med eller uten barn til hjemlandet eller et tredjeland og oppgir at formålet skal være et familiebesøk. Mens kvinnen er i utlandet fratas hun pass, tillatelsen utløper, og ektefellen i Norge bryter kontakt med henne eller oppgir at han vil skilles.

Det kan gis tillatelse etter utl. § 38, jf. utf. § 8-9 dersom alle følgende vilkår er oppfylt;

• referansepersonen er norsk eller nordisk borger, eller utlending med en tillatelse som kan danne grunnlag for permanent oppholdstillatelse,

• referansepersonen har brutt samlivet,

• søkeren oppholder seg i hjemlandet eller et tredjeland mot sin vilje, og fikk ikke reist tilbake til Norge før tillatelsen utløp. Det kreves ikke at søkeren er holdt tilbake med fysisk tvang. Søkeren kan eksempelvis ha vært lurt, presset eller blitt fratatt sitt pass,

• søkeren har blitt mishandlet i samlivet og hadde fått en tillatelse etter utl. § 53 første ledd bokstav b hvis hen fortsatt hadde oppholdt seg i Norge og

• det er søkt om ny tillatelse så snart søkeren ble klar over situasjonen, og så snart det var praktisk mulig for søkeren å kontakte norske myndigheter. Her vil søkerens forklaring være utgangspunktet for vurderingen.

Dersom ovenstående vilkår er oppfylt, skal saksbehandleren som hovedregel gi tillatelse selv om det er en kan-tillatelse. Det kan eventuelt være sterke innvandringsregulerende hensyn som taler for at tillatelse likevel nektes, slik praksis ellers er for tillatelse etter utl. § 38, men det er sjelden vi erfarer slike mot-hensyn i søknader etter utf. § 8-9. Vi vil som hovedregel nekte tillatelse i tilfeller der det gått lang tid fra søkeren fikk mulighet å levere søknad frem til søknaden faktisk ble fremmet og det ikke foreligger forhold utenfor søkerens kontroll som forklarer hvorfor søknaden ikke er fremmet tidligere.

Bestemmelsen omfatter ikke

• barn som blitt holdt tilbake i utlandet mot sin vilje, eller

• personer over 18 år som ikke fyller vilkårene i utl. § 53 første ledd bokstav b.

I slike saker må søkeren fremme en ny førstegangstillatelse etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn/særlig tilknytning til riket etter utl. § 38.

7.1 Hva er utenriksstasjonens oppgaver?

Søknad om oppholdstillatelse etter utl. § 38, jf. utf. § 8-9 fremmes via nærmeste utenriksstasjon/søknadssenter. Søknaden fylles ut på papirsøknadsskjema for søknad om tillatelse til arbeid og opphold og leveres ved personlig oppmøte. Søkeren må betale gebyr tilsvarende øvrige søknader etter utl. § 38 grunnet sterke menneskelige hensyn.

Utenriksstasjonen kan ta kontakt med spesialutsendingene for integreringssaker utstasjonert ved ambassadene i Nairobi, lslamabad, Amman og Ankara. Spesialutsendingen for integreringssaker gir bistand til personer som er utsatt for negativ sosial kontroll og æresrelatert vold. Utenriksstasjonen og spesialutsendingene kan også ta kontakt med Kompetanseteamet mot negativ sosial kontroll og æresrelatert vold (KT) på telefonnummer + 47 47 80 90 50 eller på e-post adresse kompetanseteamet@bufdir.no for veiledning. Kompetanseteamet er kontaktpunkt for Utenriksdepartementet i saker hvor personen(e) befinner seg i utlandet, for å foreta den nødvendige koordinering med berørte etater i Norge.

Den informasjonen utenriksstasjonen besitter om forholdene omtalt punktvis nedenfor, for eksempel gjennom kontakt med spesialutsending, skal vedlegges søknaden i en rapport. Følgende forhold er av betydning for søknaden:

• hvor personen som tilbakeholdes oppholder seg,

• hvordan det er mulig å oppnå kontakt med den tilbakeholdte personen, for eksempel adresse og telefonnummer,

• hvem som har holdt personen tilbake,

• hvordan hen har blitt holdt tilbake,

• om den anførte mishandlingen, skade og omfang,

• når og hvor den anføre mishandlingen har pågått, med så nøyaktige tidsangivelser som mulig,

• om eventuelle barn har vært vitne til mishandling, og om barnevernet er involvert,

• hvem som har utført mishandlingen,

• om søkeren har oppsøkt hjelp.

Rapporten oversendes til UDI sammen med søknaden. Dersom rapporten ikke inneholder all informasjon som er nødvendig for å behandle søknaden, vil UDI bestille et intervju av søkeren. UDI vil be om at intervjuet utføres av utsendt eller spesialutsending, og at intervjuet prioriteres.

8. Underhold

For at tillatelse etter utlendingsloven skal kunne innvilges, må søkeren i utgangspunktet være sikret underhold, jf. utl. § 58. For søkere som får opphold etter utl. § 53 første ledd bokstav b gjøres det unntak fra dette kravet, jf. utf. § 10-8 fjerde ledd bokstav f. For øvrige tillatelser etter utl. § 53, samt tillatelse etter utl. § 38, jf. utf. § 8-9, kan saksbehandleren som hovedregel gjøre unntak fra underholdskravet ut fra en vurdering av sterke menneskelige hensyn i utl. § 38 jf. utf. § 10-7 femte ledd. Se også Vedlegg 10  til rundskriv A-63/09 om ikrafttredelse av ny utlendingslov og ny utlendingsforskrift fra 1. januar 2010 - Allmenne regler om oppholdstillatelse.

9. Gebyr

Det er ikke gebyr for søknad om oppholdstillatelse etter utl. § 53, jf. utl. § 89, jf. utf. § 10-7 annet ledd bokstav e. For søknader om oppholdstillatelse etter utf. § 8-9, er det samme gebyr som for øvrige søknader etter utl. § 38.

10. Opplysningsplikt til barnevernet

Saksbehandleren har opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn blir eller vil bli mishandlet eller utsatt for alvorlig omsorgssvikt. Det kan eksempelvis gjelde tilfeller der en søker med barn flytter tilbake til tidligere ektefelle etter å ha blitt utsatt for mishandling, og det er grunn til å tro at mishandlingen vil gjenta seg. Videre kan opplysningsplikten inntre når barn har blitt etterlatt i utlandet mot sin vilje, og foreldre eller andre omsorgspersoner ikke er i stand til eller unnlater å ivareta omsorgen for barnet. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt og saksbehandleren skal melde fra uten ugrunnet opphold, jf. utf. § 17-6 bokstav a, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a (ekstern lenke til lovdata). Se også UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet og UDI 2014-015V Bekymringsmelding til barnevernstjenesten.