UDI 2010-013 Bortvisning av tredjelandsborgere

Retningslinjen gir en oversikt over vilkår, praksis og vedtakskompetanse for bortvisning etter utlendingsloven (utl.) §§ 17 og 18.

Retningslinjene kommer til anvendelse når en utlending reiser inn eller oppholder seg i Norge uten å ha nødvendig tillatelse. Dette omfatter både tilfeller hvor utlendingen ikke har søkt om oppholdstillatelse før innreise, og tilfeller hvor vedkommende har søkt, men likevel reiser inn i Norge før søknaden er ferdigbehandlet. Bestemmelsene gjelder både ved grensekontroll og på norsk territorium.

1 Hva er bortvisning?

Et vedtak om bortvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som innebærer at en utlending må forlate Norge og/eller EU/Schengenområdet eller blir nektet innreise ved grensen. Utlendingen må i utgangspunktet forlate hele EU/Schengenområdet, med mindre utlendingen har oppholdstillatelse eller annet grunnlag for opphold i annet Schengenland, jf. utlendingsforskriften § 17-14a. Vedtaket medfører imidlertid ikke noe forbud mot fremtidig innreise, og vedkommende kan i prinsippet returnere samme dag, forutsatt at bortvisningsgrunnen er reparert.

1.1 Avgrensninger

Retningslinjer for vurdering av bortvisning etter EØS-regelverket, jf. utlendingsloven § 121, er regulert i UDI 2010-022 Bortvisning og utvisning av EØS-borgere. Retningslinjen gir ikke retningslinjer for vurdering av bortvisning når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig, jf. utl. § 126. Se for øvrig punkt 15.2.

1.2 Absolutt vern mot bortvisning

En utlending som er født i Norge, og som senere uavbrutt har fast bopel her, kan ikke bortvises, jf. utl. § 17 annet ledd. Det samme gjelder utlendinger som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, og nordiske borgere som er bosatt i Norge.

En utlending som fyller vilkårene for beskyttelse jf. utl. § 28 første ledd bokstav a eller b, er vernet mot utsendelse etter utl. § 73. Er utlendingen vernet mot utsendelse, kan vedkommende ikke bortvises etter utl. § 17.

1.3 Praktisering av utl. § 17 første ledd

Reglene i utl. § 17 første ledd kan anses som innreisevilkår som må være oppfylt ved innreise og opphold i Norge. Når vilkårene for bortvisning er oppfylt skal det derfor som hovedregel fattes vedtak om bortvisning. Uttrykket «kan» i utl. § 17 første ledd skal i utgangspunktet forstås som «skal». Utlendingsmyndighetene har imidlertid ikke plikt til å bortvise selv om man har rettslig grunnlag for det. Det fremgår av forarbeidene til utlendingsloven av 1988 at det er en snever adgang til å unnlate bortvisning etter en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak og om bortvisning er en hensiktsmessig reaksjon.

Reglene om bortvisning skal praktiseres i tråd med Grenseforordningen (Europaparlaments- og rådsforordning (EU) 2016/399 av 9. mars 2016) (ekstern lenke). Forordningen gjelder som lov, se grenseloven § 8 (ekstern lenke). En utlending «skal» bortvises når det foreligger bortvisningsgrunn jf. grenseforordningen artikkel 14. En konvensjonspart kan imidlertid tillate innreise til tross for at det er grunnlag for bortvisning, dersom det er nødvendig av humanitære årsaker, nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser. Tillatelsen til innreise skal begrenses til vedkommende konvensjonsparts territorium. Hvis utlendingen er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) skal de øvrige konvensjonsparter underrettes om tillatelsen til innreise. Dette skjønnsrommet er i stor grad i samsvar med det spillerom som allerede ligger i «kan»-skjønnet i utl. § 17.

Bortvisning på terriroriet etter innreise skal også følge prosedyrene i Returdirektivet (Europaparlamentets- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold).

2 Vedtakskompetanse

2.1 Innledning

Hvem som har kompetanse til å fatte vedtak om bortvisning etter utl. § 17 første ledd fremgår av utl. § 18 første og andre ledd, utf. § 5-2 samt praksis.

Nedenfor følger en skjematisk fremstilling av hvilket organ som har vedtakskompetanse på ulike tidspunkt og ved ulike sakstyper etter at en utlending har reist inn i Norge:

2.2 Vedtakskompetanse i grensekontroll

Et vedtak om bortvisning i forbindelse med grensekontroll etter utl. § 17 første ledd bokstav a, b og c, kan treffes av  polititjenestemenn uten juridisk kompetanse, jf. utl. § 18 første ledd, tredje punktum. Dersom forholdene først avdekkes etter innreise treffes vedtak av politijurist. Det skal gå fram av vedtaket hvem som har fattet avgjørelse om bortvisning slik at det ikke blir tvil om vedtaket er fattet av kompetent myndighet. 

2.3 Vedtakskompetanse ved tvil om vilkårene i utl. § 17 første ledd bokstav a, b, d, e eller f.

Dersom det har gått mer enn syv dager etter innreise, og det er tvil om vilkårene i utl. § 17 første ledd bokstav a, b, d, e eller f er oppfylt, skal vedtak om bortvisning treffes av UDI, jf. utl. § 18 annet ledd bokstav b, jf. utf. § 5-2. Dersom det ikke er tvil om vilkårene er oppfylt kan politimesteren eller den han gir fullmakt til bortvise en utlending i inntil tre måneder etter utløpet av den visumfrie perioden eller visumets gyldighetstid, jf. utl. § 18 tredje ledd, jf. utf. § 5-2.

2.4 Beregning av syvdagersfristen

Sak anses å være reist dersom det er forhåndsvarslet om bortvisning innen syv dager etter innreise. Fristen beregnes fra dagen etter innreise jf. utl. § 18 første ledd. I saker der en utlending blir pågrepet eller tatt inn til avhør, men politiet ennå ikke har rukket å gi forhåndsvarsel før syvdagersfristen er ute, vil man være innenfor fristen dersom det forhåndsvarsles i umiddelbar etterkant av pågripelsen eller avhøret. 

2.5 Vedtakskompetanse i saker der utlendingen oppgir å være flyktning

Påberoper en utlending seg å være flyktning eller forøvrig gir opplysninger som tyder på at utlendingen er vernet mot utsendelse etter utl. § 73, skal saken oversendes UDI for behandling og avgjørelse.

2.6 Vedtakskompetanse i saker der det skal anmodes om tilbaketakelse av utlendingen til en stat som deltar i Dublin-samarbeidet 

I sak om bortvisning av utlending der det skal anmodes om tilbaketakelse av utlending til en stat som deltar i Dublin-samarbeidet er det UDI som skal fatte vedtak i saken. UDI fatter vedtak etter aksept fra ansvarlig medlemsland, og orienterer politiet om utfallet. Det vises til UDI 2010-030 bortvisning og utvisning ved tilbaketakelse til annen stat i Dublin-samarbeidet.

2.7 UDI er klageorgan

I saker politiet fatter bortvisningsvedtak er det UDI som er klageorganet. Politiet skal i deres forberedende klagebehandling kommentere innholdet i klagen, før saken oversendes UDI. 

3 Saksbehandlingsregler

En utlending som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal forhåndsvarsles før vedtak treffes, jf. forvaltningsloven (fvl.) § 16 (ekstern lenke) første ledd. Er det særlig byrdefullt å gi skriftlig underretning, kan underretningen gis muntlig jf. fvl. § 16 andre ledd (ekstern lenke). Unntaket kan være praktisk ved bortvisning på grensen der utlendingen skal rekke et fly. Forhåndsvarsel kan også unnlates i enkelte tilfeller, se fvl. § 16 tredje ledd (ekstern lenke).

Politiet må gjøre utlendingen oppmerksom på retten til fullmektig etter utl. § 82, jf. fvl. § 12 (esktern lenke). Videre har utlendingen rett til fritt rettsråd uten behovsprøving, jf. utl. § 92. For ytterligere informasjon vedrørende dette vises det til UDI 2010-020, Behandlingsrutiner for hastesaker om bortvisning og utvisning.

4 Når utlendingen ikke viser gyldig pass/ reisedokument - utl. § 17 første ledd bokstav a

En utlending som ikke viser gyldig pass/ reisedokument når dette er nødvending, kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav a. Det er ikke relevant hvorvidt utlendingen faktisk har dokumentene i sin besittelse, se NOU 2004:20 (ekstern lenke) s. 296. En utlending kan bortvises på dette grunnlaget både ved grensekontroll og utlendingskontroll. Utlendingen plikter imidlertid ikke å bære reisedokumentet på seg etter innreise, men må bidra til å fremlegge dette uten ugrunnet opphold.

Kravene til reisedokumenter for innreise til Norge følger av utf. §§ 2-1 til 2-10.

En utlending under 20 år på gruppereise (klassetur, idrettslag) som er fast bosatt i et av de øvrige nordiske land skal ikke bortvises selv om vedkommende mangler gyldig reisedokument, se utf. § 5-1 første ledd.

5 Når utlendingen ikke viser visum – utl. § 17 første ledd bokstav b

En utlending som ikke viser gyldig visum kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav b. Det er imidlertid mange utlendinger som har rett til å reise inn til Norge uten visum, se utf. § 3-1.

Dersom en person mangler visum kan Utlendingsdirektoratet (UDI) i spesielle tilfeller gi nødvisum, jf. utf. § 3-18. Det vises til UDI 2010-166, Visum på grensen (nødvisum). UDI kan også i enkelte tilfeller gi visum for ny innreise, jf. utf. § 3-19 annet ledd. Det vises til UDI 2010-168 Forlengelse av visum og visum for ny innreise.

Et visumpliktig familiemedlem til en EØS-borger som ankommer Norge uten visum, skal som hovedregel ikke bortvises. Det er en forutsetning at familiemedlemmet kommer sammen med EØS-borgeren eller skal slutte seg til EØS-borgeren i Norge. Familiemedlemmet må dokumentere relasjonen til EØS-borgeren. Dersom familiemedlemmet ikke besitter nødvendig dokumentasjon ved ankomst, må vedkommende gis en reell mulighet til å fremskaffe slik dokumentasjon for å sannsynliggjøre at han/hun er omfattet av direktiv 2004/38.

For definisjon av hvem som anses som familiemedlemmer, se utlendingsloven § 110 tredje ledd.

6 Når utlendingen er registrert i SIS – utl. § 17 første ledd bokstav c

En utlending som er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) fordi han skal nektes innreise i Schengen, kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav c.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med at en utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise og opphold jf. utl. § 66 første ledd bokstav d. Bestemmelsen innebærer en gjennomføring av det såkalte Utsendelsesdirektivet i norsk rett. Formålet med direktivet er å hindre at tredjelandsborgere unndrar seg gjennomføring av et bort- eller utvisningsvedtak ilagt av ett Schengenland, ved å forflytte seg til annet Schengenland.

Dersom det andre Schengenlandet har registrert utlendingen inn i Schengen Informasjonssystem (SIS) vil hensynene bak Utsendelsesdirektivet være ivaretatt ved at utlendingen bortvises fra Schengen-området.

7 Når utlendingen mangler tillatelse – utl. § 17 første ledd bokstav d 

7.1 Virkeområde

En utlending som mangler nødvendig tillatelse etter loven kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav d. Bestemmelsen gir både grunnlag for å bortvise:

• utlendinger med lovlig innreise og opphold, men som har til hensikt å oppholde seg eller arbeide uten å ha nødvendig tillatelse
• utlendinger som oppholder seg eller arbeider i Norge ulovlig, med mindre forholdet er så alvorlig at utvisning skal vurderes

7.2 Når hensikten med å komme til Norge er å oppholde seg eller arbeide her ulovlig

Det må foretas en fremtidsrettet vurdering av om utlendingen har til hensikt å oppholde seg i Norge utover den visumfrie perioden eller etter utløp av visumtiden, eller har til hensikt å arbeide her ulovlig. Vurderingen skal i utgangspunktet være individuell. I noen tilfeller kan det likevel legges vekt på generelle erfaringer med grupper av utlendinger fra bestemte land, spesielt når disse ses i sammenheng med individuelle forhold. 

Er utlendingen innvilget visum, enten av bemyndiget utenriksstasjon eller av UDI, må det vurderes om det er grunnlag for å opprette sak om tilbakekall av visum.

7.2.1 Utlendinger med adgang til å søke arbeid og utlendinger som har søkt om oppholdstillatelse før innreise til Norge

Hovedregelen er at en søknad om oppholdstillatelse skal fremmes før søkeren kommer til Norge. Det er imidlertid en rekke unntak fra kravet om at førstegangs oppholdstillatelse skal være gitt før innreise i utf. § 10-1. Når en person har adgang til å komme til Norge for å søke arbeid, jf. utf. § 10-1, kan vedkommende kun vurderes bortvist etter utl. § 17 første ledd bokstav d når det foreligger konkrete holdepunkter som tilsier at utlendingen faktisk har tenkt å påbegynne arbeidet før tillatelse er innvilget. Det samme gjelder i tilfeller der en utlending har en søknad om oppholdstillatelse til behandling.

Selv om utlendingen ved innreise til Norge har en søknad om oppholdstillatelse til behandling eller har planlagt å søke om oppholdstillatelse, skal politiet vurdere om det er andre grunnlag for bortvisning enn manglende tillatelse, så lenge man er innenfor syvdagersfristen i utl. § 18 første ledd.

Når det har gått mer enn syv dager etter innreise kan politiet vurdere bortvisning frem til utlendingen har oppholdt seg i riket i tre måneder etter utløpet av den visumfrie oppholdstiden eller visumets gyldighetstid i saker der utlendingen ikke viser pass eller visum, når utlendingen mangler tillatelse etter loven og i saker der utlendingen ikke kan sannsynliggjøre formålet eller tilstrekkelig midler til opphold, jf. utl. § 17 første ledd bokstavene a, b, d, e og f , så fremt det ikke er tvil om vilkårene er oppfylt jf. utl. § 18 jf. utf. § 5-2. 

Politiet skal i alle andre tilfeller sende en tverretatlig melding og be om at UDI prioriterer søknaden.

7.2.2 Når utlendingen har levert inn søknad i Norge og fortsatt oppholder seg her

I tilfeller der en utlending har levert inn en søknad om oppholdstillatelse i Norge har ikke politiet anledning til å bortvise utlendingen i påvente av søknadsbehandlingen. Det vil i slike tilfeller være tvil om det er grunnlag for bortvisning, da politiet ikke har vedtakskompetanse ved avslag. 

Politiet skal i disse tilfellene sende en tverretatlig melding og be om at UDI prioriterer søknaden.

7.2.3 Besøkende til en utlending som oppholder seg i Norge som asylsøker

Dersom en asylsøkers nærmeste familie kommer til Norge som turister, legges det som hovedregel til grunn at de har til hensikt å oppholde seg her ulovlig, og de skal som utgangspunkt bortvises. Som nærmeste familie regnes i denne sammenheng ektefelle, samboer, barn, foreldre og søsken.

Ved besøk fra andre enn den nærmeste familien skal det i vurderingen særlig legges vekt på hvilken tilknytning utlendingen har til asylsøkeren, utlendingens tilknytning til hjemlandet og forholdene der.

Eksempel på praksis: En utlending har fått utstedt visum til et annet Schengenland. Vedkommende bestemmer seg imidlertid for å reise til Norge for å besøke nærmeste familie som er asylsøkere i Norge. Utlendingen vil i utgangspunktet ha svekkede returforutsetninger. Det legges til grunn at utlendingen har til hensikt å oppholde seg her, og bortvisning må vurderes.

Eksempel på praksis: En utlending har oppholdstillatelse i et annet Schengenland og kommer til Norge for å besøke et familiemedlem som er asylsøker i Norge. Utlendingen vil i utgangspunktet ha gode returforutsetninger da retur skal vurderes til et annet Schengenland, og ikke hjemlandet. For at det skal være grunnlag for bortvisning må det må foreligge andre holdepunkter som tilsier at utlendingen ikke har til hensikt å returnere, utover det at utlendingen besøker familie her som er asylsøkere.

7.3 Når utlendingen mangler nødvendig oppholdstillatelse

En utlending som oppholder seg eller arbeider i Norge og mangler nødvendig tillatelse etter loven, kan også bortvises etter utl § 17 første ledd bokstav d, med mindre forholdet er så alvorlig at utvisning skal vurderes. Nedenfor følger en rekke typetilfeller som er retningsgivende for vurderingen av om det er grunnlag for bortvisning eller utvisning.

7.3.1 Ulovlig innreise og opphold

• Ved ulovlig innreise vurderes bortvisning

• Ved ulovlig innreise og opphold på mer enn 1 uke, vurderes utvisning

• Ved ulovlig opphold i Schengen på mer enn 1 uke og etterfølgende ulovlig innreise til Norge, vurderes utvisning

7.3.2 Ulovlig opphold

• Dersom visumpliktig utlending overskrider visumtiden med inntil 1 måned eller en utlending overskrider den visumfriperioden med inntil 1 måned, vurderes bortvisning  

• Ved gjentatte overtredelser som nevnt i punktet ovenfor, vurderes utvisning 

• Ved ulovlig opphold på over 1 måned, vurderes utvisning

7.3.3 Oversittet utreisefrist/ unndratt effektuering

• Dersom utlendingen ikke reiser innen utreisefristen gitt i medhold av utlendingsloven § 90 sjette ledd, skal vedkommende utvises

• Ved unndratt effektuering av vedtak om utvisning eller bortvisning hvor utlendingen ikke er gitt en utreisefrist, skal utvisning vurderes

7.3.4 Ulovlig opphold og arbeid

• Med varighet inntil 1 uke, vurderes bortvisning

• Med varighet utover 1 uke, vurderes utvisning

• Dersom det er sannsynlig at utlendingens arbeid kan knyttes til et av kriteriene for arbeidsmarkedskriminalitet, kan påbegynt arbeid i seg selv være tilstrekkelig til å vurdere utvisning.

• Arbeidsmarkedskriminalitet er brudd på norske lover om lønns- og arbeidsforhold, trygde-, skatte- og avgiftskriminalitet, eller organisert kriminalitet som minimaliserer produksjonskostnadene for varer og tjenester i Norge, og dermed undergraver norske samfunnsstrukturer og virker konkurransevridende.

7.3.5 Lovlig opphold, men ulovlig arbeid

• Dersom det oppdages at en utlending med visum eller utlending som er visumfri i en tremåneders periode, i løpet av nevnte periode påbegynner arbeid uten tillatelse, vurderes bortvisning

• Dersom en utlending med visum eller utlending som er visumfri i en tremåneders periode har arbeidet inntil 1 måned, vurderes bortvisning

• Dersom det er sannsynlig at utlendingens arbeid kan knyttes til et av kriteriene for arbeidsmarkedskriminalitet, kan påbegynt arbeid i seg selv være tilstrekkelig til å vurdere utvisning. Arbeidsmarkedskriminalitet er brudd på norske lover om lønns -og arbeidsforhold, trygde-, skatte- og avgiftskriminalitet, eller organisert kriminalitet som minimaliserer produksjonskostnadene for varer og tjenester i Norge, og dermed undergraver norske samfunnsstrukturer og virker konkurransevridende.

7.3.6 Tilfeller når en asylsøker trekker sin asylsøknad

En asylsøker som har søknad til behandling kan oppholde seg lovlig i Norge. Dersom søkeren trekker søknaden om beskyttelse og er i besittelse av reisedokument, skal vedkommende som hovedregel bortvises. En asylsøker kan trekke sin søknad om beskyttelse når som helst i løpet av prosessen, det vil si frem til UDI har fattet vedtak. Se UDI 2014-007 Standardskjema for å trekke søknad om beskyttelse punkt 3. 

7.3.7 Bortvisning av medfølgende barn når foreldrene ikke har søkt om oppholdstillatelse

Når en familie har fått avslag på søknad om opphold i Norge, men ikke reiser frivillig, kan politiet tvangssende familien ut av Norge med grunnlag i avslagsvedtakene.

I tilfeller der det ikke er søkt om opphold i Norge, kan foreldrene bli bortvist, eller utvist for manglende tillatelse og ulovlig opphold. I disse sakene forutsettes det at mindreårige barn følger med foreldrene til hjemlandet. I enkelte saker vil det imidlertid være et behov for å ha et eget grunnlag for å tvangsutsende barn. Det kan da fattes vedtak om bortvisning av dem. I vedtaket må hensynet til barnets beste vurderes, jf. utl. § 38 tredje ledd, barnekonvensjonen artikkel 3(1) og Grunnloven § 104.

Bortvisningssakene skal vurderes i sammenheng med foreldrenes saker. Det er derfor UDI som skal fatte vedtaket om bortvisning.

7.3.8 Bortvisningspraksis for borgere fra stater Norge har inngått bilaterale visumfrihetsavtaler med

Utlendinger som omfattes av en visumfrihetsavtale uten en klausul om at opphold i andre Schengen-land likestilles med opphold i Norge (Schengen-klausul) skal ikke bortvises på grunnlag av at vedkommende har vært i et annet Schengen-land før vedkommende ankommer Norge, selv om dette fører til at samlet oppholdstid i Schengen-området blir på mer enn tre måneder i løpet av en seksmåneders periode. Selv om utlendingen har ulovlig opphold i annet Schengen-land som medfører at den totale oppholdstid i Schengen-område overskrider seks måneder, har utlendingen uansett rett til 90 dagers opphold i Norge. Det samme gjelder om vedkommende ankommer Norge via et land utenfor Schengen/EU-området og det viser seg at samlet oppholdstid i Schengen/EU-området blir på mer enn tre måneder i løpet av en seksmåneders periode. Hvorvidt vedkommende utlending har hatt opphold utenfor Schengen/EU- området er derfor uten betydning som grunnlag for bortvisning i denne sammenhengen. 

Oppholdstid i de øvrige nordiske landene likestilles imidlertid med opphold i Norge, jf. den nordiske passkontrolloverenskomsten av 12. juli 1957 (POK) (ekstern lenke). Dette vil si at dersom landet vedkommende har oppholdt seg i før vedkommende kom til Norge er et nordisk land skal oppholdstiden regnes med i de 90 dagene. Se UDI 2010- 080 Bortvisningspraksis for borgere fra stater Norge har inngått bilaterale visumfrihetsavtaler med og vedlegg til dette får liste over hvilke stater dette gjelder.

8 Når utlendingen ikke kan sannsynliggjøre formålet – utl. § 17 første ledd bokstav e

En utlending som ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet, kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav e.

Det er et vilkår for innreise at «de skal dokumentere formålet og vilkårene for det påtenkte oppholdet…», jf. Grenseforordningen (ekstern lenke) artikkel 6 punkt 1 bokstav c. Dette innebærer at det er utlendingen selv som har plikt til å sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet. Dersom utlendingen ikke klarer å sannsynliggjøre det oppgitte formålet, kan kontrollørene kreve at utlendingen fremlegger dokumentasjon for å tillate innreise. Det er forholdene på vedtakstidspunktet som er avgjørende.

Utlendinger som er visumpliktige må gi korrekte opplysninger om formålet med reisen til Schengen i søknad om visum. Søknaden om visum rettes til det landet som er hovedbestemmelsessted for reisen, jf. utf. § 3-16. Dersom det ikke er noe land som peker seg ut som hovedbestemmelsessted skal søknaden leveres til det første landet søkeren planlegger å reise inn i. Dersom en utlending kommer til Norge med et Schengenvisum utstedt av annet Schengenland og det viser seg at intensjonen til utlendingen er innreise til Norge kan det være grunnlag for tilbakekall av visumet, se visumforordningen artikkel 34 jf. utf. § 3-4. Hvis visumet er tilbakekalt vil rett hjemmel for bortvisning være utl. § 17 første ledd bokstav b og d. Før visumet er tilbakekalt kan utlendingen vurderes bortvist
etter utl. § 17 første ledd bokstav e dersom utlendingen ikke sannsynliggjør formålet med oppholdet. Selv om det er grunnlag for å forhåndsvarsle om tilbakekall av visum fordi vilkårene ikke er oppfylt lenger, er ikke det ensbetydende med at utlendingen ikke har sannsynliggjort formålet med innreisen til Norge. Uriktige opplysninger eller tilbakehold av opplysninger om formålet i søknaden om visum vil være et moment i vurderingen av utlendingens troverdighet.

En utlending kan også bli bortvist etter innreise dersom utlendingen blir stanset i en utlendingskontroll og utlendingen ikke klarer å sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet. For mer om dette vises til punkt 3.3 i UDI 2017-008 Utvisning ved overtredelse av utlendingsloven § 21.

Eksempel på praksis: En utlending har fått innvilget visum for flere innreiser til Schengen av spanske myndigheter. Han har opplyst i søknaden at han skal på forretningsbesøk der. Han reiser imidlertid direkte til Norge. Ved grensekontroll opplyser han at han skal på fjordcruise i Geirangerfjorden. Han legger frem dokumentasjon på booking av togbilletter, hotell og cruise. Opplysningene fremstår som troverdige. Til tross for at utlendingen har opplyst om et annet formål ved søknad om visum har utlendingen sannsynliggjort formålet med innreisen til Norge. Det er derfor ikke grunnlag for bortvisning pga. tvil om formålet.

Eksempel på praksis: En utlending har fått innvilget visum på bakgrunn av invitasjoner og hotellbekreftelser. I grensekontrollen blir det imidlertid avdekket at hotellet eller de som skal ha stått for invitasjonen ikke kan bekrefte at vedkommende skal komme. Utlendingen kan f.eks. ha reservert returbilletter eller hotell, men avbestilt dette. Her kan det være tvil om formålet med oppholdet og i så fall vil det foreligge grunnlag for bortvisning.

Eksempel på praksis: En utlending nekter å forklare hva formålet med oppholdet i Norge er. Det er utlendingen som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre formålet. Her kan det være tvil om formålet med oppholdet og i så fall vil det foreligge grunnlag for bortvisning.

Eksempel på praksis: Utlendingen opplyser at han er her for å besøke en bestemt person. Det avdekkes imidlertid at denne personen ikke er kjent med besøket. Her kan det være tvil om formålet med oppholdet og i så fall vil det foreligge grunnlag for bortvisning.

Eksempel på praksis: Politiet foretar en utlendingskontroll av en kvinne. Hun opplyser at hun er i Norge for å prostituere seg. Her foreligger det ikke tvil om formålet med oppholdet og er derfor ikke grunnlag for bortvisning. Det fremkommer av forarbeidene til utlendingsloven at det bevisst ble valgt å ikke ha en egen hjemmel for bortvisning av prostituerte, se Ot.prp. nr. 75 (2006/2007)(ekstern lenke) s. 279. Det er derfor ikke er grunnlag for å bortvise en utlending utelukkende på bakgrunn av at vedkommende er i Norge for å prostituere seg.

9 Når utlendingen ikke har tilstrekkelige midler – utl. § 17 første ledd bokstav f

En utlending som ikke kan sannsynliggjøre å ha eller være sikret tilstrekkelig midler til opphold i riket eller i annet
Schengenland og til hjemreise, kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav f.

Schengenlandene foretar innreisekontroll for hverandre. Hvis utlendingen ankommer Norge og så reiser direkte videre til annet Schengenland innebærer dette passering av indre grenser og det foretas derfor ingen ny innreisekontroll. Dersom utlendingen planlegger å reise direkte fra Norge til et annet Schengen-land, må norske myndigheter ved grensekontrollen vurdere om vedkommende har tilstrekkelig med midler til et samlet opphold på Schengen-territoriet.

Som et utgangspunkt for vurderingen kreves det at utlendingen har 500 kroner per dag vedkommende skal være i Norge. Utgifter til kost, losji og livsopphold vil imidlertid variere individuelt og geografisk. Det må derfor foretas en konkret vurdering i hver enkelt sak om utlendingen har et tilstrekkelig beløp til å forsørge seg under oppholdet i Norge. Det er for øvrig ikke tilstrekkelig at utlendingen sier at vedkommende kan få tilsendt penger. Dette er noe som eventuelt må dokumenteres.

Ved vurderingen av hva som skal regnes som tilstrekkelige midler legges det vekt på blant annet følgende momenter:

• varighet av oppholdet i Norge og Schengen-området dersom utlendingen skal reise i flere land

• hvor utlendingen skal overnatte og kostnadene for dette

• om utlendingen skal bo på hotell/camping eller hos familie/venner

• om vedkommende har returbillett

• garanti/erklæring fra personer bosatt i Norge

• bankgaranti

Eksempel på praksis: En visumfri utlending med 1400 kroner på konto opplyser i grensekontrollen at hun skal bo hos venner i Oslo. Hun skal være på besøk i 3 dager, og fremviser returbillett til hjemlandet i tråd med dette. Utlendingen fremviser også billett med flytoget tur/retur. Opplysningene fremstår som troverdige. Siden utlendingen ikke har utgifter til overnatting, returreise eller større utgifter til transport i Norge er 1400 kroner i utgangspunktet tilstrekkelig midler for å dekke utgifter under oppholdet i Norge. Det er derfor ikke grunnlag for bortvisning på grunn av manglende midler.

Eksempel på praksis: En visumfri utlending med 2500 kroner på konto opplyser i grensekontrollen at han skal bo på hotell i Oslo. Han skal være på besøk i 3 dager, og fremviser returbillett til hjemlandet i tråd med dette. Han fremviser bekreftelse på hotellbooking, men han har ikke betalt for denne enda. Det fremkommer at prisen for overnattingen er 2000 kroner for hele oppholdet. 2500 kroner vil i utgangspunktet ikke være tilstrekkelig midler til å dekke overnatting og andre utgifter under oppholdet. Utlendingen har ikke sannsynliggjort å ha tilstrekkelig midler til oppholdet og det er derfor grunnlag for bortvisning.

En utlending kan også ha tilstrekkelige midler ved at en person bosatt i Norge stiller garanti.

Det er ikke et krav at det garanteres med et bestemt beløp eller at pengene skal stå på sperret konto. Se UDI 2012-017 - Garantistillelser i søknader om visum for mer om dette.

10 Når utlendingen er straffet eller det er grunn til å frykte straffbare handlinger – utl. § 17 første ledd bokstav g

10.1 Grensen mellom bort- og utvisning

Dersom utlendingen under oppholdet i Norge eller ved innreise blir straffet og vilkårene i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c er oppfylt, skal det vurderes utvisning av utlendingen. Dersom utvisning fremstår som et uforholdsmessig tiltak, skal UDI vurdere om vilkårene for bortvisning er oppfylt.

10.2 Utlending som tidligere er straffet eller ilagt særreaksjon i utlandet for et forhold som nevnt i utl. § 66 første ledd bokstav b

En utlending som er straffet eller er ilagt særreaksjon i utlandet for et forhold som etter norsk lov kan føre til fengselsstraff, kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav g. 

Utlendingen kan ikke bortvises dersom det gått mer enn 5 år siden vedkommende sonet eller ble ilagt straffen. Se imidlertid utl. § 17 første ledd bokstav h som åpner for bortvisning etter femårsfristen i tilfeller der utlendingen er straffedømt for et forhold med en strafferamme på 5 år eller mer.

Det vil kun unntaksvis være aktuelt å bortvise en utlending fordi vedkommende er ilagt straff for et mindre alvorlig forhold eller i tilfeller der utlendingen har fått lav utmålt straff.

10.3 Utlending som tidligere er straffet eller ilagt særreaksjon for et forhold som nevnt i utlendingsloven § 66 første ledd bokstav c

En utlending som har sonet, vært ilagt straff eller særreaksjon i Norge for et forhold som kan medføre fengselsstraff, kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav g. Tilsvarende gjelder dersom utlendingen i Norge er ilagt straff eller særreaksjon for straffeloven (ekstern lenke) § 323 (mindre tyveri), § 326 (mindre underslag), § 334 (mindre heleri), § 339 (mindre hvitvasking), § 362 (mindre dokumentfalsk) eller § 373 (mindre bedrageri).

Utlendingen kan ikke bortvises dersom det er gått mer enn 2 år siden vedkommende ble ilagt straff for det aktuelle forholdet.

10.4 Omstendigheter som gir grunn til å frykte at utlending her i Norge eller i annet Schengenland har begått eller vil begå en straffbar handling som kan føre til fengselsstraff, eller brudd på straffeloven §§ 323, 326, 334, 339, 362 eller 373

En utlending kan bortvises når omstendigheter gir grunn til å frykte at utlendingen har begått eller vil begå en straffbar handling i Norge eller i Schengen som kan føre til fengselsstraff. Tilsvarende gjelder ved frykt for brudd på straffeloven (ekstern lenke) §§ 323, 326, 334, 339, 362 eller 373. Det må foreligge begrunnet mistanke om at vedkommende har begått eller har til hensikt å begå en straffbar handling.

10.4.1 Frykt for at utlendingen har begått en straffbar handling

I tilfeller der det mistenkes at utlendingen har begått en straffbar handling i Norge må det foreligge siktelse eller være utferdiget forelegg for straffbart forhold for at vedkommende skal kunne bortvises. I tilfeller der det mistenkes at utlendingen har begått en straffbar handling i Schengenområdet må årsaken til mistanken dokumenteres i en politirapport.

10.4.2 Frykt for at utlendingen vil begå en straffbar handling

Bortvisning på bakgrunn av frykt for at en utlending vil begå en straffbar handling kan være aktuelt i disse tilfellene:

• Utlendinger er kommet til Norge for å delta i ulovlige demonstrasjoner hvor en frykter store opptøyer eller harde sammenstøt.
• Utlendinger er kommet til Norge i forbindelse med fotballkamp i den hensikt å lage bråk; såkalte «hooligans» eller «casuals». 
• Medlemmer i kriminelle motorsykkelgjenger er på vei til MC-treff i Norge og det foreligger klare holdepunkter for å anta at hovedhensikten med treffet er å planlegge eller gjennomføre nye straffbare forhold. 
• Det foreligger konkrete opplysninger om at utlendingens formål med innreise til Norge er å skade bestemte personer i riket. Dette kan være saker vedrørende familievold hvor den ene parten er bosatt i utlandet eller saker der profesjonelle pengeinnkrevere eller håndlangere, såkalte «torpedoer», har fått i oppdrag å skade personer bosatt i Norge, enten for å sette dem ut av spill, eller for å statuere et eksempel til skrekk og advarsel overfor dem og/eller omgivelsene rundt. 
• Utlendingen har med seg utstyr som tyder på at han vil delta i kriminelle handlinger 

Eksempler på momenter som kan vektlegges i vurderingen:

• Utlendingen er tidligere straffet i Norge eller i utlandet (dette kan også være en selvstendig bortvisningsgrunn)
• Utlendingen er tidligere påtruffet av politiet, eller påtreffes sammen med personer som tidligere er straffet for lovovertredelser.
• Utlendingen er med i en sammenslutning/gruppe som opptrer samlet og hvor flere av de andre deltakerne tidligere er bortvist/utvist fra lignende arrangementer og/eller er tidligere straffet

For å kunne vurdere bortvisning på disse og lignende grunnlag stilles det strenge krav til sannsynliggjøring og troverdighet av eventuelle tips. Dersom politiet besitter bevismateriale gjennom kommunikasjonskontroll og internasjonalt politisamarbeid som avdekker hva hensikten med oppholdet er, vil dokumentasjon på dette kunne danne grunnlag for et bortvisningsvedtak.

11 Når utlendingen er straffet i utlandet – utl. § 17 første ledd bokstav h

En utlending kan bortvises dersom utlendingen i utlandet er straffedømt for et forhold som etter norsk rett kan føre til fengselsstraff i 5 år eller mer. Bestemmelsen åpner for bortvisning etter femårsfristen i utl. § 17 første ledd bokstav g første alternativ jf. utlendingsloven § 66 første ledd bokstav b.

Svært alvorlige forbrytelser som blant annet terrorfinansiering, grov narkotikaovertredelse, menneskehandel, voldtekt, kroppsskade, drap og terrorhandlinger har en strafferamme på 5 år eller mer og omfattes av bestemmelsen.

Bortvisning må vurderes konkret, det må ses hen til tilgjengelig informasjon om det straffbare forholdet, formålet med innreisen og oppholdet i Norge og omstendighetene ellers.

12 Når en utlending er bortvist eller utvist av et Schengenland fordi det er særlig grunn til å anta at utlendingen har begått eller det er reelle holdepunkter for at utlendingen vil begå alvorlig straffbare handlinger – utl. § 17 første ledd bokstav i

En utlending kan bortvises når en myndighet i et Schengenland har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen fordi det er særlig grunn til å anta at vedkommende har begått alvorlige straffbare handlinger, eller fordi det foreligger reelle holdepunkter for at vedkommende planlegger å begå slike handlinger på territoriet til et Schengenland etter utl. § 17 første ledd bokstav i.

Formålet med bestemmelsen er å hindre at tredjelandsborgere unndrar seg gjennomføring av et bort- eller utvisningsvedtak ilagt av ett Schengenland, ved å forflytte seg til annet Schengenland. Bestemmelsen er en utvidelse av bestemmelsen om bortvisning når utlendingen er registrert i SIS , se utl. § 17 første ledd bokstav c. Den kan være anvendelig dersom utlendingen ikke er innmeldt i SIS. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med adgangen til bortvisning i tilfeller der det er grunn til å frykte at utlendingen her i riket eller i et annet Schengenland har begått eller vil begå en straffbar handling som kan føre til fengselsstraff, se utl. § 17 første ledd bokstav g, tredje alternativ.

13 Når utlendingen lider av alvorlig sinnslidelse – utl. § 17 første ledd bokstav j

En utlending kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav j når utlendingen lider av alvorlig sinnslidelse.

Bestemmelsen gir blant annet anledning til å returnere en person som er under psykiatrisk behandling i hjemlandet, og som ikke har evne til å ta vare på seg selv under oppholdet i Norge og/eller ved sin opptreden kan være til fare for seg selv eller andre. Det må fremkomme av dokumentasjon fra kompetent helsepersonell at utlendingen har en alvorlig sinnslidelse. I UDI 2013-020 Helseanførsler ved vurdering av opphold på bakgrunn av sterke mennekselige hensyn punkt 4.2 er det ytterligere beskrevet hva som utgjør en alvorlig sinnslidelse.

14 Når utlendingen har uoppgjort uttransporteringsgjeld eller bøtestraff – utl. § 17 første ledd bokstav k

En utlending kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav k når utlendingen har uoppgjort uttransporteringsgjeld eller bøtestraff.

En utlending plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise jf. utl. § 91 første ledd første punktum. Dersom utlendingen kommer tilbake til Norge uten å ha dekket disse vil utlendingen kunne bortvises. Det samme gjelder dersom utlendingen kommer tilbake til Norge og har uoppgjort bøtestraff. Kostnadene skal være tilbakebetalt før ny innreise foretas. En utlending kan få mulighet til å gjøre opp for seg ved å dekke disse utgiftene når vedkommende kommer på grensen. Grunnlaget for bortvisning etter begge alternativer i bokstav k bortfaller når kravet er foreldet i henhold til foreldelsesloven. 

15 På grunn av indre sikkerhet, folkehelse eller offentlig orden – utl. § 17 første ledd bokstav l

15.1 Virkeområde

En utlending kan bortvises når det er nødvendig av hensyn til Norges eller et annet Schengenlands indre sikkerhet, folkehelse eller offentlig orden etter utl. § 17 første ledd bokstav l. Det er et vilkår for innreise at utlendingen ikke må anses å kunne skade konvensjonspartenes offentlige orden, indre sikkerhet, folkehelse eller deres internasjonale forbindelser, se Grenseforordningen artikkel 6 punkt 1 bokstav e.

15.2 Norges eller et annet Schengenlands indre sikkerhet

Alternativet må ses i sammenheng med utl. § 126 første ledd der det fremkommer at det kan fattes vedtak om bortvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. PST er gitt kompetanse til å fatte slike vedtak i inntil syv dager etter innreise, jf. utl. § 126 første ledd, se utl. § 127 sjette ledd bokstav d, jf. utf. § 19a-4a. Innholdet i begrepene «indre sikkerhet» og «grunnleggende nasjonale interesser» vil ofte være sammenfallende. Det fremkommer imidlertid av forarbeidene at «grunnleggende nasjonale interesser» kan omfatte trusler mot private interesser eller personer i noe større omfang en begrepet «rikets sikkerhet» i utlendingsloven av 1988. Det kan heller ikke utelukkes at det kan forekomme tilfeller av trusler mot «indre sikkerhet» som ikke er omfattet av begrepet «grunnleggende nasjonale interesser», se Ot.prp. nr. 58 (2015/2016) (ekstern lenke) s. 9.

15.3 Folkehelse

For å kunne bortvise en utlending av hensyn til folkehelsen, må det dreie seg om en sykdom som potensielt kan utvikle seg til en epidemi, eller en infeksjonssykdom eller smittsom parasittsykdom som fører til at det blir satt i verk vernetiltak overfor borgere i Norge og/eller Schengenlandene. I vurderingen skal det legges avgjørende vekt på helsefaglige vurderinger. Vedtaket må bygge på råd fra helsemyndighetene.

15.4 Offentlig orden

Hovedtanken bak begrepet er at noe ikke må stride mot den alminnelige offentlige interesse. Hva som vil omfattes av dette, vil kunne variere etter tid, sted og samfunnsforhold. Det må derfor alltid foretas en konkret helhetsvurdering av den oppståtte situasjonen. Et mål er at bortvisning etter denne bestemmelsen ikke skal ramme ordinære og ønskede besøk til Norge.

Bortvisning vil kunne skje allerede ved innreise, dersom det er konkrete holdepunkter for at bortvisning vil være nødvendig av hensyn til offentlig orden.

Mange situasjoner som omfattes av begrepet «offentlig orden» vil også kunne rammes av andre alternativer i utl. § 17 første ledd (hvor politiet vil ha vedtaksmyndighet). Det vises her spesielt til det som står ovenfor om bortvisning etter utl. § 17 første ledd bokstav g, frykt for å begå en straffbar handling.

15.5 Når utlendingen forsøker å reise til Norge for å spre et religiøst, politisk eller ideologisk budskap i strid med grunnleggende verdier på en slik måte at det kan utgjøre en trussel mot indre sikkerhet eller offentlig orden

Utlendingsforvaltningen skal, i henhold til GI-13/2020 - Instruks om praktisering av utlendingsloven § 17 første ledd bokstav l - bortvisning av hensyn til indre sikkerhet og offentlig orden (heretter instruksen), opprette og vurdere bortvisning overfor utlendinger som forsøker å reise til Norge for å spre et hatefullt budskap og av den grunn kan utgjøre en trussel mot indre sikkerhet eller offentlig orden. Bortvisning skal også vurderes i tilfeller som antas å ligge i ytterkanten av bestemmelsens rekkevidde.

Begrepene «indre sikkerhet» og «offentlig orden» er nærmere beskrevet ovenfor i punkt 15.2 og 15.4.

Instruksen avgrenses mot bortvisning etter utl. § 126 om grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.

Situasjoner som omfattes av instruksen kan rammes av andre alternativer i utl. § 17 (hvor politiet har vedtaksmyndighet). I saker hvor det er grunnlag for bortvisning etter utl. § 17 første ledd bokstav g skal denne hjemmelen anvendes, se punkt 10 ovenfor.

Ved vurderingen av om utlendingen skal bortvises på bakgrunn av at vedkommende forsøker å reise til Norge for å spre et religiøst, politisk eller ideologisk budskap i strid med grunnleggende verdier på en slik måte at det kan utgjøre en trussel mot indre sikkerhet eller offentlig orden, skal det foretas en konkret og helhetlig vurdering hvor følgende momenter særskilt vektlegges, se instruksens punkt 5.2 hvor momentene omtales nærmere:

• Utlendingens formål med innreisen.

• Utlendingens tidligere reisemønster.

• Hvorvidt utlendingen tidligere er straffet eller det er klare indikasjoner på at vedkommende har begått straffbare handlinger.

• Utlendingens ytringer.

• Utlendingens rolle og autoritet i relevante miljøer.

15.5.1 Nærmere om grensen mellom ingen reaksjon og bortvisning

Ingen reaksjon

Ifølge instruksen skal det ikke reageres med bortvisning i saker der utlendingen utøver lovlige aktiviteter i tråd med bl.a ytrings, forsamlings- og/eller trosfrihet, jf. særlig Grunnloven §§ 16, 100 og 101. Det trekkes derfor en grense mot aktiviteter som kan være uønsket i samfunnet, men likevel ikke er i strid med den offentlige orden.

I instruksens punkt 4 nevnes følgende eksempel på saker som isolert sett ikke tilsier bortvisning:

• Dersom utlendingen forkynner en reaksjonær fortolkning av religiøse skrifter, uttrykker ideologisk motstand mot liberale verdier eller tilhører et parti utenfor den politiske skalaen som er representert i det norske Stortinget.

Bortvisning skal vurderes

I instruksens punkt 4 og 5 nevnes eksempler på saker der bortvisning skal vurderes:

• Dersom utlendingen tidligere har fremsatt ytringer som er helt i grenseland for hva ytringsfriheten beskytter og dersom det er en reell mulighet for at vedkommende vil overskride denne grensen. Dette gjelder særlig dersom utlendingen med sine handlinger og ytringer synes å ha til hensikt å fremprovosere voldelige motreaksjoner.
• Dersom utlendingen skal delta eller ved gjentatte anledninger har deltatt i demonstrasjoner eller møter som er knyttet til ytterliggående eller kriminelle miljøer. At et arrangement er åpent og av en viss størrelse, typisk en demonstrasjon, kan i noen grad antas å innebære et større potensiale for forstyrrelse av offentlig orden.
• Dersom utlendingen skal delta på et arrangement som politiet har eller trolig vil forby i medhold av politiloven § 11 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata.no).
• Dersom utlendingen er straffet eller det er klare indikasjoner på at vedkommende har begått straffbare handlinger, typisk overtredelse av straffeloven §§ 181 (ekstern lenke til lovdata.no) (ordensforstyrrelse) og 182 (ekstern lenke til lovdata.no) (opptøyer). Det vises særskilt til det som står om grensen mellom bort- og utvisning og når det skal vurderes utvisning i tilfeller der utlendingen er ilagt straff, se punkt 10 ovenfor.
• Dersom utlendingen offentlig, herunder på internett, har fremsatt ytringer som er eller kan være i strid med straffeloven §§ 183 (ekstern lenke til lovdata.no) (oppfordring til straffbar handling) eller 185 (ekstern lenke til lovdata.no) (hatefulle ytringer). Dette gjelder særlig dersom utlendingen med sine ytringer kan inspirere tilhørere til straffbare handlinger.
• Dersom utlendingen er en profilert ideologisk skribent som forfekter ekstremt tankegods, en religiøs autoritet som forkynner hatefulle budskap, eller er en lederskikkelse i en høyre- eller venstreekstrem organisasjon. Det er ikke er en nødvendig forutsetning at personen har en praktisk og/eller ideologisk eller teologisk lederrolle.

16 Når utlendingen har fått avslag på søknad om beskyttelse - utl. § 17 første ledd bokstav m

En utlending kan bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav m når utlendingen har fått avslag på søknad om beskyttelse, jf. lovens § 28, eller har blitt nektet realitetsbehandling, jf. lovens § 32, og heller ikke har fått oppholdstillatelse etter lovens § 38.

Selv om formulering «kan» er brukt, og ikke «skal» slik som i tidligere gjeldende utf. § 5-3, er terskelen for bortvisning ment å være den samme. Kan-bestemmelsen er ment å tydeliggjøre at det skal gjøres en konkret vurdering i den enkelte sak. Det vil si at det som utgangspunkt fattes et tilleggsvedtak om bortvisning, med mindre en konkret vurdering tilsier noe annet, se Prop. 68 L (2018–2019) (ekstern lenke) punkt 8. Personer som har rett til å oppholde seg i riket i påvente av behandlingen av en annen oppholdssøknad skal ikke bortvises.

UDI legger til grunn at asylsøkeren i forbindelse med asylsaken har fått anledning til å uttale seg, jf. forvaltningsloven § 16 (ekstern lenke). Det er derfor ikke nødvendig å forhåndsvarsle utlendingen om bortvisning. 

Det er saksgangen og vedtakene i asylsaken som er avgjørende for spørsmålet om iverksetting jf. utl. § 90 femte ledd. Vedtaket om bortvisning vil ikke kunne iverksettes før det er anledning til å iverksette vedtaket i asylsaken.

17 Unntak fra innreisevilkårene - utf. § 5-1

17.1 Gjennomreise og transitt

Det er for noen grupper gjort unntak fra innreisevilkårene.

Utlendinger som har oppholdstillatelse eller visum for tilbakereise utstedt av et Schengenland, skal ikke bortvises etter utl. § 17 første ledd dersom formålet med innreisen er gjennomreise på norsk territorium, se utf. § 5-1 annet ledd. Med gjennomreise menes transitt og annet kortvarig opphold som er nødvendig før vedkommende kan reise videre til sitt bestemmelsessted.

Med visum for tilbakereise menes at utlendingen har fått et returvisum for å komme inn i det landet utlendingen i utgangspunktet er innvilget visum/ tillatelse til. Dersom utlendingens visum/tillatelse utløper mens utlendingen er i utlandet, eller utlendingen må reise før en søknad om tillatelse eller forlengelse har vært godkjent, utsteder enkelte Schengenland visum for tilbakereise.

Utlendinger som har visum utstedt av et Schengenland for opphold av mer enn tre måneders varighet, skal ikke bortvises etter utl. § 17 første ledd bokstav a, b, d, e eller f selv om vedkommende mangler visum for innreise i riket, ikke har tilstrekkelige midler, eller ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte formålet med oppholdet dersom formålet med innreisen er gjennomreise på norsk territorium, se utf. § 5-1 tredje ledd.

Det er for begge grupper et vilkår at utlendingen ikke er utvist fra riket med et innreiseforbud som fortsatt gjelder.

Dersom det foreligger konkrete holdepunkter som tilsier at gjennomreise ikke er eneste formålet med opphold i Norge, kan vedkommende likevel vurderes bortvist. 

En utlending som har ordinært visum på 90 dager omfattes ikke av utf. § 5-1, og skal vurderes bortvist dersom vilkårene i utl. § 17 første ledd er oppfylt.