UDI 2010-015 Søknad om oppholdstillatelse fra riket på vegne av barn i utlandet

1. Innledning

Dette dokumentet gir retningslinjer for når det kan være aktuelt å gi foreldre/verge bosatt i Norge adgang til å søke om oppholdstillatelse fra riket på vegne av sine barn i utlandet i medhold av unntaksbestemmelsen i utlendingsforskriften (utf.) § 10-2 sjette ledd. Retningslinjen er ment som et veiledende utgangspunkt.

2. Generelt om utlendingsforskriften § 10-2

Utgangspunktet i utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd, er at en søknad om oppholdstillatelse skal fremmes gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller i det landet vedkommende har hatt lovlig tillatelse de siste seks måneder. Det heter videre i samme ledd at det kan kreves personlig fremmøte i forbindelse med fremsetting av søknaden. Hovedgrunnen til dette er at det ikke skal være tvil om søkerens identitet, og at søknaden skal inneholde søkerens foto og underskrift.

Dette utgangspunktet gjelder også når søkeren er barn under 18 år, se forskriften § 10-2 femte ledd.

3. Nærmere om den konkrete helhetsvurderingen knyttet til utlendingsforskriften § 10-2 sjette ledd - typetilfeller

Nedenfor er det gitt nærmere retningslinjer for i hvilke typetilfeller det kan være aktuelt å gi referansepersoner i Norge adgang til å fremme søknad fra riket på vegne av en søker som er under 18 år, i samsvar med utlendingsforskriften § 10-2 sjette ledd.

3.1. Begge biologiske foreldre bor i Norge og har foreldreansvar

Dersom begge biologiske foreldre bor i Norge og har foreldreansvar for barnet, kan de gis anledning til å fremme søknad om familiegjenforening fra Norge på vegne av barnet.

UDI vil foreta en konkret helhetsvurdering av den enkelte saken der blant annet følgende momenter vil ble lagt vekt på:

• Saken vil bli like godt og raskt opplyst/dokumentert som den ville blitt dersom den var fremmet av søkeren selv ved utenriksstasjonen i henhold til den vanlige fremgangsmåten
• Kontrollhensynene vil bli tilfredsstillende ivaretatt. Identitetskontroll vil for eksempel kunne skje ved at søkeren møter personlig ved utenriksstasjonen i forbindelse med utreisen for å få utstedt innreisevisum, eller i forbindelse med at søkeren blir DNA-testet
• Barnets uttalerett blir ivaretatt i henhold til retningslinjene for høring av barn, etter utlendingsloven § 81 annet ledd, jf utlendingsforskriften § 17-3, jf § 17-5.
• Foreldrene har oppholdstillatelse i Norge
• Barnet møter ved norsk utenriksstasjon dersom Utlendingsdirektoratet under saksforberedelsen finner behov for det

3.2. En av de biologiske foreldrene bor i Norge og har foreldreansvar

Dersom kun én av de biologiske foreldrene bor i Norge, kan han/hun gis anledning til å fremme søknad om familieinnvandring på vegne av barnet dersom det er utvilsomt at han/hun har foreldreansvaret alene.

Eksempler på tilfeller hvor dette er utvilsomt er dersom den andre forelderen er dokumentert død eller det foreligger pålitelig dokumentasjon på at forelderen i Norge har foreldreansvaret alene.

Videre må forutsetningene i punkt 3.1 også være oppfylt.

3.3. Søkeren er et fosterbarn av referansepersonen(e) i Norge

Dersom søker hevder å være et fosterbarn, i henhold til utlendingsloven § 49, jf forskriften § 9-7 første ledd bokstav c, vil det som regel være mest hensiktsmessig at søknaden fremmes via norsk utenriksstasjon. Dette fordi det i slike tilfeller vil være behov for omfattende undersøkelser i barnets hjemland med hensyn til hvem som er barnets biologiske foreldre, om foreldreansvar er overført, om det er fremlagt tilstrekkelig dokumentasjon fra hjemlandets myndigheter på fosterbarnsforholdet osv. Utenriksstasjonen vil i slike tilfeller ha en vesentlig rolle når det gjelder å innhente opplysninger og verifisere disse. Muligheten til å foreta et intervju av barnet vil også være svært viktig for å få saken opplyst, jf utlendingsforskriften § 17-5.

3.4. Adopsjonsforhold

Adoptivforeldre og adoptivbarn behandles på samme måte som biologiske foreldre og biologiske barn, se punkt 3.1 og 3.2. Dersom adopsjonen er gjennomført etter at referansepersonen(e) bosatte seg i Norge forutsetter dette imidlertid at adopsjonen er blitt godkjent av norske adoptivmyndigheter (Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet, Bufdir). Hvis dette ikke er tilfellet, må saken undergis en mer konkret vurdering i forhold til om saken kan tas til realitetsbehandling i medhold av dispensasjonsbestemmelsen i § 10-2 sjette ledd.