UDI 2010-024 Utvisning av tredjelandsborgere

1. Innledning

1.1 Formål og bakgrunn

Formålet med denne retningslinjen er å gi oversikt over vilkår og praksis for utvisning ved brudd på utlendingsloven (utl.) og/eller straffbare forhold, etter reglene i utlendingsloven (utl.) § 66 første ledd bokstav a, b, c , § 66 annet ledd bokstav a, b, § 67 bokstav a, b, c  og § 68 bokstav a, b.

Dokumentet gir retningslinjer for vurdering av utvisning etter disse bestemmelsene.

1.2 Anvendelsen av retningslinjen

Dokumentet gir nærmere retningslinjer for:

• Når det skal opprettes utvisningssak – den nedre grensen mot bortvisning
  
  
• Vurdering av om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt
  
  
• Vurdering av om det subjektive vilkåret for utvisning er oppfylt (forholdsmessighetsvurderingen)
  
  
• Beregning av innreiseforbudets lengde
  
  
• Saksgangen i en utvisningssak

Retningslinjen gir oversikt over reaksjonsfastsettelsen i de vanligste typetilfellene i utvisningssaker, som er basert på forvaltnings- og domstolspraksis. Fremstillingen av praksis tar ikke sikte på å være uttømmende.

Ved brudd på andre lovbestemmelser enn de som er nevnt i retningslinjen, må saken vurderes på selvstendig grunnlag. Imidlertid vil typetilfellene som er gjengitt gi grunnlag for sammenligning og være retningsgivende.

I gjengivelsen av typetilfellene er det viktig å merke seg at ordet ”vurderes” er brukt med hensikt for å indikere at forholdets alvor og andre skjerpende omstendigheter kan føre til at innreiseforbudet gjøres varig eller bli forlenget utover de rammer som angis i retningslinjen. Dersom forholdet anses som mindre alvorlig, kan det tilsi at varigheten av innreiseforbudet settes ned.

1.3 Avgrensninger

Retningslinjer for vurdering av utvisning etter EØS-regelverket, jf. utl. § 122, retningslinjer for innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) og retningslinjer for behandling av søknader om opphevelse av innreiseforbudet, er regulert i henholdsvis UDI 2010-022 Bortvisning og utvisning av EØS-borgere, UDI 2010-044 Innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS) og UDI 2010-069 Opphevelse av innreiseforbud eller adgang til Norge for kortvarig besøk.

Retningslinjen gir ikke retningslinjer for behandling av bortvisningssaker.

Retningslinjen gir ikke retningslinjer for vurdering av utvisning i følgende tilfeller:

• Utvisning når grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig, jf. utl. § 126
  
  
• Utvisning ved overtredelse av straffeloven (strl.) §§ 131 – 135 (ekstern lenke til lovdata) (Terrorhandlinger og terrorrelaterte handlinger) jf. utl. § 66 første ledd bokstav e, § 67 bokstav d , § 68 bokstav c. 

2. Oversikt - hva er utvisning

2.1 Hvilke virkninger har utvisning

Et vedtak om utvisning innebærer noe mer enn at utlendingen får en plikt til å forlate Norge og/eller EU- og Schengenområdet. Mens bortvisning innebærer at utlendingen må forlate landet eller blir nektet innreise ved grensen, vil utvisning gi et forbud mot senere innreise til Norge og/eller EU- og Schengenområdet. Innreiseforbudet kan gjøres varig eller for et begrenset tidsrom. Vedtak om bort- og utvisning med plikt til å forlate hele EU- og Schengenområdet er returvedtak som registreres inn i Schengen informasjonssystem (SIS). Vedtak om bort- og utvisning med plikt til å forlate Norge registreres ikke inn i SIS. 

Utvisning er ikke å anse som straff, men er en forvaltningsmessig reaksjon på det aktuelle forholdet. En eventuell straffereaksjon kan komme i tillegg til et utvisningsvedtak.

2.2 Hva er formålet med utvisning

Hensynene bak adgangen til å utvise er dels allmennprevensjon, dels individualprevensjon og dels hensynet til offentlig orden og sikkerhet. Utvisningsbestemmelsene er et viktig virkemiddel for å fremme formålene med utlendingsloven. Formålet med bestemmelsene er også å forhindre at enkeltpersoner, som anses for uønsket av norske myndigheter, får oppholde seg i landet.

2.3 Grunnlag for utvisning

Grunnlaget for utvisning er lovovertredelser i Norge, for eksempel brudd på utlendingsloven, straffeloven eller straffebestemmelser i spesiallovgivningen. Ilagt straff og dom som er sonet i utlandet gir også grunnlag for utvisning. Overtredelse av utlendingsloven er straffbart, jf. utl. § 108. Det kreves ikke at forholdet må være avgjort i en straffesak for å fatte vedtak om utvisning, men for at overtredelsen skal gi grunnlag for utvisning, må det være tilstrekkelig sannsynliggjort at overtredelsen har funnet sted. For brudd på straffebestemmelser i andre lover kreves det en rettskraftig avgjørelse. Avgjørelsen er rettskraftig ved endelig dom og når ett forelegg er vedtatt.

Vedtak om utvisning kan ikke fattes dersom det foreligger utvisningsvern eller begrensninger i adgangen til å utvise, se punkt 3.

Det er ikke alle lovovertredelser som gir grunnlag for utvisning, de objektive vilkårene for utvisning må være oppfylt. De objektive vilkårene fremgår av utl. § 66,§ 67 og § 68 , se punkt 3, 5 og 8.

Når det er fastslått at de objektive vilkår for utvisning er til stede, må saksbehandler vurdere om det subjektive vilkår etter utl. § 70, jf. utlendingsforskriften (utf.) § 14-1 er oppfylt. Utvisning kan ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmer. Vurdering av om det subjektive vilkår for utvisning er oppfylt, kalles forholdsmessighetsvurderingen, se punkt 11.

Det er Utlendingsdirektoratet som foretar forholdsmessighetsvurderingen.

2.4 Forholdet til anmeldelser og andre reaksjonsformer

Alternative forvaltningsmessige reaksjoner fra utlendingsmyndighetenes side er bortvisning og tilbakekall av tillatelser. I saker som gjelder brudd på utlendingsloven er tilbakekall av oppholdstillatelse en forutsetning for å kunne utvise, jf. punkt 3.2.

I tillegg kan utlendingsmyndighetene politianmelde forholdet eller fremsette krav om erstatning.

Dersom det foreligger grov overtredelse av utlendingsloven, men hvor de øvrige vilkårene for utvisning ikke er oppfylt, skal UDI som hovedregel politianmelde forholdet. For vurdering av når det skal reageres med anmeldelse ved brudd på utlendingsloven, vises det til UDI 2023-004 Anmeldelse.

Disse reaksjonene kan anvendes som alternativ til, eller i tillegg til, utvisning.

3. Absolutt vern mot utvisning

Utlendingsloven har flere bestemmelser som gir et absolutt vern mot utvisning. Begrensinger i adgangen til å utvise følger av de objektive vilkårene for utvisning.

3.1 Norsk statsborgerskap mv.

Norske statsborgere kan ikke utvises, jf. utl.§ 69 første ledd. Dette gjelder selv om vedkommende også har annet statsborgerskap (dobbelt statsborgerskap).

Personer som er født i Norge og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke utvises, jf. utl § 69 andre ledd.

3.2 Vernet mot utsendelse, jf. utlendingsloven § 73

En utlending som fyller vilkårene for beskyttelse jf. utl. § 28 første ledd bokstav a eller b, er vernet mot utsendelse etter utl. § 73. Er utlendingen vernet mot utsendelse, kan han/hun ikke utvises etter utvisningsbestemmelsene denne retningslinjen omhandler.

Utvisningssak kan opprettes mens en søknad om beskyttelse er til behandling, men utlendingen kan ikke utvises før det er tatt stilling til søknaden om beskyttelse.

Dersom utlendingen har en åpen søknad om beskyttelse, kan utvisningssaken ikke behandles før det er tatt stilling til søknaden.

Har utlendingen flyktningstatus vil UDI vurdere om det foreligger grunnlag for tilbakekall i henhold til utl. § 37 eller § 63. Dersom flyktningstatus tilbakekalles kan det fattes vedtak om utvisning.

Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) (ekstern lenke til lovdata) artikkel 3 og FNs torturkonvensjon (ekstern lenke til lovdata) artikkel 3 gir et absolutt utsendelsesvern. Prinsippene kommer til uttrykk i utl. § 73 annet ledd.

Selv om utlendingen er utelukket fra beskyttelse, jf. utl. § 31, eller utgjør samfunnsfare pga. særlig alvorlig kriminalitet, jf. utl. § 73 første ledd bokstav b, kan det ikke fattes vedtak om utvisning hvis vedkommende ved utsendelse står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling.

Vernet mot utsendelse er likevel ikke til hinder for at det treffes vedtak om utvisning dersom grunnleggende nasjonale interesser tilsier det, jf. utl. § 73 fjerde ledd. Utlendingen kan imidlertid ikke sendes ut før utsendelsesvernet faller bort.

Det er Utlendingsdirektoratet som vurderer begrensingene i adgangen til å utvise som følger av utsendelsesvernet.

3.3 Spesielt om vern mot utsendelse på grunn av helse, jf. utlendingsloven § 73

Utlendingens helse kan være et relevant moment i vurderingen av om personen er vernet mot retur til hjemlandet.

EMK artikkel 3 oppstiller et absolutt forbud mot umenneskelig behandling eller nedverdigende behandling eller straff. I Paposhvili mot Belgia (ekstern lenke til lovdata) har EMD definert hvilken terskel som skal anvendes i vurderingen av om utlendingen er vernet mot retur på grunn av sin helsetilstand etter EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata):

"… would face a real risk, on account of the absence of appropriate treatment in the receiving country or the lack of access to such treatment, of being exposed to a serious, rapid and irreversible decline in his or her state of health resulting in intense suffering or to a significant reduction in life expectancy".

EMD uttalte at det først etter at denne terskelen er nådd, at den returnerende staten er forpliktet blant annet å vurdere tilgang til medisiner og behandling i hjemlandet, (jf. Paposhvili, premiss 187-191). 

Dersom utlendingens helse ikke er så alvorlig at denne terskelen kan anses som nådd, er ikke utlendingen i utgangspunktet vernet mot til retur hjemlandet på grunn av sin helse. Utlendingens helsetilstand skal da vurderes som et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen.

3.4 Begrensninger i adgangen til å utvise som følge av oppholdsgrunnlaget

I de fleste tilfeller vil vurderingen av om det foreligger begrensninger i adgangen til å utvise, være aktuell på det tidspunkt utvisningssaken reises. Når begrensning i utvisningsadgangen er fastslått, skal det ikke opprettes
utvisningssak.

Med begrensinger menes i denne sammenheng de begrensinger som knytter seg til hvilket oppholdsgrunnlag utlendingen har. En utlending med permanent oppholdstillatelse har et sterkere vern mot utvisning, enn en
som har en midlertidig oppholdstillatelse eller en som ikke har noen oppholdstillatelse.

For å avgjøre om det er begrensninger, må oppholdsgrunnlaget sees i sammenheng med strafferammen i straffebudet som utlendingen har overtrådt. Det er strafferammen og ikke utmålt straff som er avgjørende for om det er begrensning i adgangen til å utvise.

3.4.1 Begrensninger når utlendingen er straffet i riket

• Utlendinger uten oppholdstillatelse kan utvises for forhold som kan føre til fengselsstraff, eller for brudd på strl. §§ 323 (ekstern lenke til lovdata), 326 (ekstern lenke til lovdata), 334 (ekstern lenke til lovdata), 339 (ekstern lenke til lovdata), 362 (ekstern lenke til lovdata) eller 373 (ekstern lenke til lovdata), jf. utl. § 66 første ledd bokstav c.

• Utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse kan bare utvises for forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år eller for brudd på strl. §§ 168 (ekstern lenke til lovdata), 182 første ledd(ekstern lenke til lovdata), 189 annet ledd (ekstern lenke til lovdata), 231 annet ledd (ekstern lenke til lovdata), 237 tredje ledd (ekstern lenke til lovdata), 262 første ledd (ekstern lenke til lovdata), 263 (ekstern lenke til lovdata), 271 første ledd(ekstern lenke til lovdata), 305 (ekstern lenke til lovdata), 374 første alternativ (ekstern lenke til lovdata) eller 380 (ekstern lenke til lovdata), jf. utl. § 67 bokstav b og c (ekstern lenke til lovdata).

• Utlendinger med permanent oppholdstillatelse kan bare utvises for forhold som kan føre til fengselsstraff i to år eller mer eller for brudd på strl. §§ 182 første ledd (ekstern lenke til lovdata), 231 (ekstern lenke til lovdata), 237 tredje ledd, 262 første ledd (ekstern lenke til lovdata), 263 (ekstern lenke til lovdata), 305 (ekstern lenke til lovdata) eller 374 første alternativ (ekstern lenke til lovdata), jf. utl. § 68 første ledd bokstav b.

3.4.2 Tidsfrister som begrenser adgangen til å utvise

Utlending som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse, kan ikke utvises dersom det er mer enn ett år siden straffen ble sonet eller ilagt. Når det gjelder beregning av tidsfrister se punkt 8.3.

Utlendinger kan ikke utvises for straffbare handlinger begått i utlandet dersom det er mer enn fem år siden straffen ble sonet eller ilagt, se punkt 8.

3.4.3 Valg av utvisningshjemmel når en utlending ikke lenger har gyldig oppholdstillatelse.

Det er gjerningstidspunktet for den straffbare handlingen som skal legges til grunn for utvisningsvurderingen, i de tilfellene utlendingen hadde midlertidig oppholdstillatelse på gjerningstidspunktet, men denne senere er utløpt.  Dette reguleres av utl. § 66 tredje ledd: «Dersom forholdet som danner grunnlag for utvisning, er en straffbar handling som ble begått på et tidspunkt hvor utlendingen hadde gyldig midlertidig oppholdstillatelse, gjelder utl. § 67 selv om utlendingen står uten oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet.»

Dette innebærer at den straffbare handlingen må oppfylle vilkårene i utl. § 67, selv om utlendingen står uten oppholdstillatelse på vedtakstidspunktet.

3.4.4 Ett års fristen i § 67 gjelder bare der det er søkt om fornyelse rettidig

Fristen for å behandle saken innen ett år etter dom eller løslatelse jf. utl. § 67 , gjelder bare dersom utlendingen har en søknad om ny oppholdstillatelse til behandling, og har søkt fornyelse i i tråd med reglene i utl. § 61 slik at utlendingen har rett til å oppholde seg i Norge på samme vilkår som tidligere tillatelse. Hvis det ikke er søkt om fornyelse av oppholdstillatelse rettidig så kan forvaltingen likevel treffe vedtak om utvisning etter utl. § 67, selv om det har gått mer enn ett år fra dom eller løslatelse.

3.4.5 Tilfeller der utlendingen tidligere har hatt en midlertidig oppholdstillatelse, men hvor denne er utløpt på gjerningstidspunktet

I disse tilfellene skal utvisning vurderes etter reglene i utl. § 66 om utlendinger uten oppholdstillatelse.

3.4.6 Tilfeller hvor noen overtredelser er begått mens utlendingen hadde midlertidig oppholdstillatelse, og andre overtredelser er begått etter at den midlertidige oppholdstillatelsen utløp

Det vil kunne oppstå situasjoner der utlendingen blir domfelt for to eller flere enkeltstående overtredelser i samme dom, hvor noen er begått mens utlendingen hadde midlertidig oppholdstillatelse, og andre overtredelser er begått etter at den midlertidige oppholdstillatelsen utløp. Det kan også tenkes situasjoner hvor utlendingen blir domfelt i en og samme dom for forhold begått både før vedkommende fikk oppholdstillatelse og etter at tillatelse ble gitt. I slike tilfeller kan utvisningsvurderingen knyttes til både utl. § 66 og § 67 , eller man kan velge å bare bruke en av hjemlene og deretter vektlegge de øvrige straffbare forholdene under forholdsmessighetsvurderingen.

3.4.7 Straffbar handling begått før innvilget midlertidig eller permanent oppholdstillatelse

Dersom en straffbar handling er begått før utlendingen fikk midlertidig oppholdstillatelse, behandles saken etter utl. § 66, jf. utl. § 67 annet ledd. Dersom en straffbar handling ble begått før utlendingen fikk permanent oppholdstillatelse behandles saken etter utl. § 67, jf. utl. § 68 annet ledd.

Det samme prinsippet gjelder hvis utlendingen er straffet for sammenhengende straffbare forhold som delvis har pågått i en periode hvor utlendingen stod uten oppholdstillatelse. Dette følger av utl. § 67 annet ledd annet punktum og utl. § 68 annet ledd annet punktum.

3.4.8 Begrensninger i adgangen til å utvise ved brudd på utlendingsloven

En utlending med gyldig tillatelse kan ikke utvises for brudd på utlendingsloven.

3.4.9 Begrensninger når utlendingen er straffet i utlandet

Det gjelder de samme begrensningene i adgangen til å utvise som knytter seg til strafferamme og oppholdsgrunnlag, men det straffbare forholdet skal vurderes etter norsk lov, jf. utl. § 66 første ledd boksta b, utl. § 67 bokstav a og utl. § 68 bokstav a. 

3.5 Opphør av utvisningsvern ved tilbakekall av oppholdstillatelser og flyktningstatus

I utvisningssaker hvor begrensninger i adgangen til å utvise knytter seg til utlendingens oppholdstillatelse i Norge, skal UDI vurdere hvorvidt det er grunnlag for å tilbakekalle oppholdstillatelsen. Formelt sett er den gitte oppholdstillatelsen gyldig inntil den blir tilbakekalt. Tilbakekall av midlertidige eller permanent oppholdstillatelse kan skje med hjemmel i utl. § 63. Midlertidig oppholdstillatelse etter utl. § 28 og § 34 kan tilbakekalles med hjemmel i utl. § 37 eller § 63.

Et ugyldig vedtak om statsborgerskap er ikke en absolutt skranke mot utvisning, men er til hinder for utvisning så lenge det ikke er fattet vedtak om tilbakekall av statsborgerskapet. Det følger direkte av statsborgerloven (stbl.) § 26 at statsborgerskapet på gitte vilkår kan tilbakekalles.

Iverksettelse av utvisningsvedtaket kan ikke skje før vedtak om tilbakekall er endelig.

4. Utvisningens varighet

4.1 Vurdering av innreiseforbudets varighet

Dersom de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt og saksbehandler etter en helhetsvurdering anser utvisning for å være et forholdsmessig tiltak, må det deretter utøves et skjønn med hensyn til varigheten av innreiseforbudet.

I denne retningslinjen er det angitt utgangspunkter for innreiseforbudets lengde ved vurderingen av de enkelte typetilfellene. Det vises til punktene nedenfor, punkt 5 ved brudd på utlendingsloven og punkt 11 ved ilagt straff. Der det foreligger grunnlag for utvisning både på grunn av brudd på utlendingsloven og ilagt straff, viser vi til det som fremgår om dette i punkt 5 og 11. Punktene må ses i sammenheng.

Vurderingen skjer med utgangspunkt i utl. § 71 annet ledd, jf. utf. § 14-2.

Det følger av bestemmelsen at saksbehandler skal ta en konkret helhetsvurdering etter utl. § 70. De forhold det skal legges vekt på i den skjønnsmessige vurderingen av innreiseforbudets varighet, er m.a.o. langt på vei de samme som er relevante ved vurderingen av om det subjektive vilkåret for å utvise er oppfylt. Det vises til punkt 8 om forholdsmessighetsvurderingen.

Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset til ti, fem, to eller ett år, jf. utf. § 14-2 første ledd bokstav a-c og utf. § 14-2 annet ledd .

Det fremgår av G-07/2016 Ikrafttredelse av endring i utlendingsforskriften § 14-2 første ledd om varigheten av innreiseforbudet at 10 års innreiseforbud hovedsakelig er aktuelt i saker hvor et varig innreiseforbud vil være uforholdsmessig, for eksempel av hensyn til utlendingens familie i Norge, samtidig som et innreiseforbud på fem år ikke er tilstrekkelig ut fra de alvorlige straffbare forholdene som danner grunnlaget for at utlendingen utvises fra Norge. 10 års innreiseforbud kan også anvendes ved overtredelser av utlendingsloven, såfremt overtredelsen er av en slik karakter at offentlig orden gjør det nødvendig.

Det er viktig å merke seg at det er gitt objektive føringer i utlendingsforskriftens punkt 14 vedrørende fastsettelsen av innreiseforbudets lengde for visse situasjoner. Disse følger nedenfor.

Det følger av utf. § 14-2 annet ledd første punktum at tidsbegrenset innreiseforbud på ett år kan gis dersom utvisningen er hjemlet i utl. § 66 første ledd bokstav a, d  og utl. § 66 annet ledd. I praksis vil dette gjelde ved kortvarig oversittelse av en utreisefrist fra én til 30 dager eller der det ikke er satt en utreisefrist, se nærmere i punkt 5.5. Dette er i samsvar med retningslinjer gitt i Justisdepartementets rundskriv, G-17/2010 Ikrafttredelse av endringer i utlendingsforskriften – gjennomføring av Europaparlaments- og Rådsdirektiv (EF) nr. 2008/115 (returdirektivet).

4.1.1 Hovedregel ved utvisning for brudd på utlendingsloven er maks fem års innreiseforbud

Når utvisning skjer i medhold av utl. § 66 første ledd bokstav a eller d , eller § 66 annet ledd, skal innreiseforbudet som hovedregel ikke settes til mer enn fem år, jf. utf. § 14-2 annet ledd. Dette gjelder også i tilfeller utlendingen er straffet for brudd på utlendingsloven etter utl. § 108 annet ledd. Se punkt. 4.4.2.1.

Når offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig, kan innreiseforbudet likevel gjøres lengre enn 5 år.

4.1.2 Når offentlig orden gjør det nødvendig å sette et lengre innreiseforbud enn 5 år ved brudd på utlendingsloven

Innreiseforbud gitt i medhold av utl.§ 66 første ledd bokstav a, d og annet ledd, kan settes til ti år eller varig når offentlig orden gjør det nødvendig, jf. utf. § 14-2 annet ledd annet punktum.

Verken Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/115/EF om felles standarder og prosedyrer i medlemsstatene for retur av tredjelandsborgere med ulovlig opphold (Returdirektive) (ekstern lenke til lovdata) eller forarbeidene til bestemmelsene i utlendingslov/forskrift definerer hva som ligger i begrepet offentlig orden. Det er imidlertid på det rene at begrepet ”offentlig orden” i returdirektivet (ekstern lenke til lovdata) gjelder en annen persongruppe enn offentlig orden brukt i sammenheng med utvisning av EØS-borgere. Returdirektivet retter seg mot tredjelandsborgere. Dette gjør at det er andre hensyn enn retten til fri bevegelse som gjør seg gjeldende.

Det fremgår av G-17/2010 punkt 2.3 at noen av typetilfellene som frem til returdirektivets ikrafttredelse kunne danne grunnlag for varig utvisning, ikke alene kan begrunne at utlendingen representerer en trussel mot offentlig orden. I henhold til G-17/2010, punkt 2.3 vil for eksempel det å oppgi falsk identitet alene ikke være nok til å gi varig innreiseforbud ut fra hensynet til offentlig orden. Derimot kan nødvendighetskravet knyttet til offentlig orden være oppfylt dersom utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge identiteten, slik at det fortsatt er knyttet tvil til hvem vedkommende er.

I alle saker må det foretas en helhetsvurdering av om nødvendighetskriteriet er oppfylt for å ilegge 10 år eller varig innreiseforbud.

Ved uriktige opplysninger kan følgende forhold være av betydning i den helhetsvurdering som skal foretas:

• hvorvidt de uriktige opplysningene faktisk har ført til at det er gitt tillatelse på uriktige premisser
  
  
• hvorvidt utlendingen fastholder og/eller gjentar de uriktige opplysningene, for eksempel gjennom flere søknader
  
  
• hvorvidt utlendingen har oppgitt flere uriktige identiteter
  
  
• hvorvidt utlendingen har nektet å samarbeide med norske myndigheter om å klarlegge sin identitet
  
  
• hvorvidt det også er benyttet falske/ forfalskede dokumenter
  
  
• hvorvidt utlendingen tidligere er utvist
  
  
• hvorvidt utlendingen har begått flere grove brudd på utlendingsloven
  
  
• hvorvidt utlendingen bruker falsk id for å skjule at han/hun allerede er utvist fra Norge og/eller Schengen (uavhengig av tidligere utvisningsgrunnlag)
  
  
• hvorvidt de uriktige opplysningene om identitet er oppgitt som ledd i egen eller andres kriminelle virksomhet
  
  
• hvorvidt utlendingen kan knyttes til et organisert kriminelt nettverk
  
  
• hvorvidt norske myndigheter har brukt uforholdsmessig store ressurser på saken
  
  
• hvorvidt utlendingen for øvrig har forholdt seg til norske regler/rettet seg etter vedtak fattet av norske myndigheter

Typetilfeller - uriktige opplysninger:

• Ved gjentatte uriktige opplysninger som er fastholdt gjennom flere søknader om oppholdstillatelse og har ført til at det er gitt tillatelse på uriktige premisser, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Ved uriktige opplysninger om identitet, der utlendingen ikke samarbeider om å klarlegge den slik at det fremdeles er knyttet tvil til hvem vedkommende er, vurderes utvisning med varig innreiseforbud
  
  
• Ulovlig opphold er alvorlig brudd på utlendingsloven, men hvorvidt det skal kunne danne grunnlag for ileggelse av 10 år eller varig innreiseforbud, må bero på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. Ved ulovlig opphold kan følgende forhold være av betydning i den helhetsvurdering som skal foretas:

• lengden av det ulovlige oppholdet
  
  
• hvorvidt utlendingen har begått flere grove brudd på utlendingsloven
  
  
• om utlendingen har oppholdt seg i Norge med ukjent adresse, og/eller ikke overholdt plikten til å melde fra om oppholdssted, jf. utl. § 19,
  
  
• om utlendingen urettmessig har tilegnet seg offentlige ressurser
  
  
• om utlendingen nekter å samarbeide med norske myndigheter, for eksempel om fremskaffelse av reisedokumenter, og fremdeles unndrar seg effektuering av vedtak som innebærer at vedkommende plikter å forlate Norge og Schengen.

Listen er ikke uttømmende.

Typetilfelle - langvarig ulovlig opphold:

• Ved langvarig ulovlig opphold i Norge, der flere av momentene ovenfor er oppfylt, vurderes utvisning med 10 års innreiseforbud.

Også ved andre grove brudd på utlendingsloven enn nevnt ovenfor, kan hensynet til offentlig orden, etter en konkret helhetsvurdering, gjøre det nødvendig med 10 år eller varig innreiseforbud.

Det vises for øvrig til den generelle fremstillingen av brudd på utlendingsloven i punkt 5.

4.2 Tidspunkt for beregning av innreiseforbudets varighet

Innreiseforbudet begynner å løpe fra det tidspunkt vedkommende forlater Norge. Dersom innreiseforbundet gjelder for hele Schengen-området, begynner det å løpe fra det tidspunkt vedkommende er registrert utreist i Schengen informasjonssystem (SIS). Se UDI 2016-004 Tidspunkt for når innreiseforbundet begynner å løpe. 

Har utlendingen forlatt Norge når vedtak om utvisning fattes, gjelder innreiseforbudet fra tidspunkt for utvisningsvedtak i første instans.

Dersom utlendingen bryter innreiseforbudet, fortsetter det å løpe i den tiden utlendingen oppholder seg i Norge eller Schengen- området. I henhold til utl. § 108 tredje ledd bokstav e kan det på bakgrunn av brudd på innreiseforbudet fattes nytt utvisningsvedtak med nytt innreiseforbud, jf. punkt 8.3.5.

5. Utvisning ved overtredelse av utlendingsloven eller grenseloven, jf. utl. § 66 første ledd bokstav a og annet ledd

Utlendingsloven gir både hjemmel for utvisningsvedtaket og angir grunnlaget for utvisningen. Det må skilles mellom de tilfeller hvor det er nok å fastslå brudd på utlendingsloven eller grenseloven for å vedta utvisning og de tilfeller hvor saken er påtalemessig avgjort.

Ved brudd på utlendingsloven eller grenseloven skal utvisning vurderes i henhold til utl.§ 66 første ledd bokstav a og/eller etter utl. § 66 annet ledd .

Når saken ikke er påtalemessig avgjort, er korrekt hjemmel for utvisning  utl. § 66 første ledd bokstav a .

Etter utl. § 66 første ledd bokstav a og annet ledd, kan en utlending uten oppholdstillatelse utvises for brudd på utlendingsloven eller grenseloven uten at myndighetene må gå veien om tiltale og straff.

Der en utlending er straffet for brudd på utlendingsloven eller grenseloven, skal det opprettes sak etter utl. § 66 første ledd bokstav c, men vises til både utl. § 66 første ledd bokstav a og c i selve vedtaket. For særlig grove overtredelser av utlendingsloven, med strafferamme over to år, kan utl. § 67 første ledd bokstav b, og utl.§ 68 første ledd bokstav c danne grunnlag for utvisning.

Utl.§ 66 første ledd bokstav a angir fire alternative vilkår som grunnlag for utvisning, som enkeltvis danner selvstendig grunnlag. I praksis er det imidlertid vanlig at overtredelsene faller inn under flere av alternativene.

Typetilfellene som gjengis nedenfor i dette punktet, gir en oversikt over utgangspunkter for vurderingen av forholdets alvor ved ulike typer overtredelser av utlendingsloven. Eksemplene er retningsgivende.

5.1 Beviskrav for å konstatere overtredelse av utlendingsloven eller grenseloven

Det er det sivilrettslige kravet til alminnelig sannsynlighetsovervekt som legges til grunn for å konstatere overtredelse av utl. § 66 første ledd og utl.§ 66 annet ledd.

5.2 Grov overtredelse av utlendingsloven, jf. utl. § 66 første ledd bokstav a, første alternativ

For at overtredelsen skal gi grunnlag for utvisning er vilkåret at det må være en grov overtredelse. Det vil si at overtredelsen må ha et visst omfang, og at den ikke kan karakteriseres som bagatellmessig. Hva som ligger i dette, er fastlagt gjennom direktoratets praksis.

Det ligger ikke noe skyldkrav i vilkåret til grov overtredelse. Dette ble fastslått i Høyesteretts dom 20.12. 2012 (HR-2012-02392-A) (Rt- 2012-1943).

Nedenfor følger en rekke typetilfeller som gir eksempler på praksis ved grov overtredelse av utlendingsloven. Eksemplene er retningsgivende for vurdering av forholdets alvor.

5.2.1 Ulovlig opphold mv.

I utl. § 55 annet ledd står det følgende:

”En utlending som akter å ta opphold i riket utover tre måneder uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse.”

Personer som oppholder seg ulovlig i riket er blant annet:

• Personer som aldri har hatt oppholdstillatelse
  
  
• Personer med oppholdstillatelse som ikke er blitt fornyet
  
  
• Personer som har fått endelig tilbakekalt sin oppholdstillatelse
  
  
• Personer som ikke forlater riket etter endelig avslag på søknad
  
  
• Personer som ikke har fått samtykke til utsatt iverksettelse av negativt vedtak.

Personer som er gitt midlertidig/foreløpig oppholdstillatelse, eller som er gitt utsatt iverksetting av negativt vedtak, har ikke ulovlig opphold. Det vises i den forbindelse også til utl. § 61 sjette og syvende ledd og forvaltningsloven (fvl.) § 42 (ekstern lenke til lovdata).

En asylsøker har lovlig opphold fra det tidspunktet vedkommende søker beskyttelse i Norge og frem til UDI fatter vedtak. Dersom UDI avslår søknaden om beskyttelse, men gir utsatt iverksettelse i påvente av klagebehandling, har asylsøkeren lovlig opphold frem til endelig vedtak i Utlendingsnemnda.

5.2.1.1 Ulovlig innreise og opphold

Ulovlig innreise er alltid å anse som en grov overtredelse av utlendingsloven. Når ulovlig innreise kommer i tillegg til ulovlig opphold og arbeid, bør innreiseforbudets lengde økes.

• Ved ulovlig innreise vurderes bortvisning, jf. utl. § 17
  
  
• Ved ulovlig innreise og opphold på mer enn 1 uke, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud. Ved ulovlig innreise og opphold på mer enn 1 måned, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Ved flere ulovlige innreiser og ulovlige opphold, vurderes utvisning med fem års innreiseforbud
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.2.

5.2.1.2 Ulovlig opphold

• Visumpliktig utlending som overskrider visumtiden med inntil 1 måned, og utlending som overskrider visumfriperioden med inntil 1 måned, bortvises etter utl. § 17. Politiet har vedtakskompetanse jf. utl. § 18 jf. utf. § 5-2
  
  
• Ved gjentatte overtredelser som nevnt i punktet ovenfor, vurderes utvisning
  
  
• Ved ulovlig opphold inntil 1 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud
  
  
• Ved ulovlig opphold på mer enn 1 år og/eller flere ulovlige opphold, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.2

For visumfrie borgere regnes opphold som ulovlig fra det tidspunkt oppholdet overstiger 90 dager i enhver periode på 180 dager, jf. utf. § 3-3 og utl. § 9 fjerde ledd, se utf. vedlegg 5 Liste over visumfrie stater.

For visumpliktige borgere med visum regnes det ulovlige oppholdet fra visumtidens utløp. Etter utl. § 55 annet ledd annet punktum er opphold i annet Schengen-land likestilt med opphold i riket.

Dette gjelder ikke personer som omfattes av en visumfrihetsavtale uten Schengen-klausul, jf. UDI 2010-080 med vedlegg. Oppholdstid i de øvrige nordiske landene likestilles imidlertid med opphold i Norge. For slike personer skal oppholdstiden etter utl. § 9 fjerde ledd beregnes samlet for alle de nordiske landene, og beregnes fra første grensepassering til de nordiske landene. Har en person, som er borger av et land Norge har inngått visumfrihetsavtale med, oppholdstillatelse i et annet nordisk land, beregnes oppholdstiden fra det tidspunktet personen passerer norsk grense, jf. passkontrolloverenskomsten (ekstern lenke til nordisk samarbeid)

5.2.1.3 Ulovlig opphold ved fornyelse og førstegangs søknad

Søknader registrert elektronisk via søknadsportalen «Søknad på Nett»

Dersom en utlending har registrert en søknad elektronisk via «Søknad på Nett» på et tidspunkt vedkommende har lovlig opphold i Norge, men får time hos politiet på et tidspunkt det lovlige oppholdet har opphørt, skal det vurderes om dette skyldes lang ventetid hos politiet. Se UDI 2013-007 Søke om oppholdstillatelse fra Norge punkt 5.1.5. I slike tilfeller vurderes det ulovlige oppholdet ikke som grovt, da det ikke kan lastes utlendingen. De objektive vilkårene for utvisning er ikke oppfylt og det skal ikke opprettes utvisningssak.

Dette gjelder både førstegangs søknader og fornyelser. Det gjelder uavhengig av om vilkårene for ny tillatelse er oppfylt eller ikke.

Manglende fornyelse/søknad fremsatt etter oppholdstillatelsens utløp

Dersom utlendingen har hatt en tillatelse og vilkårene for ny tillatelse er oppfylt, og har vært oppfylt siden utløpet av forrige tillatelse, vil et ulovlig opphold på inntil 6 måneder ikke anses som en grov overtredelse. Dette gjelder både fornyelse på samme grunnlag og fornyelse på nytt grunnlag. De objektive vilkårene for utvisning er ikke oppfylt og det skal ikke opprettes utvisningssak.

Dersom vilkårene for ny tillatelse ikke er oppfylt eller det ulovlige oppholdet er lengre enn 6 måneder må det foretas en konkret vurdering av hvor grov overtredelsen anses. Det må ses hen til hvordan det ulovlige oppholdet som helhet fremtrer.

Momenter i vurderingen vil være:

• Varigheten av det ulovlige oppholdet
  
  
• Om det er fremsatt ny søknad
  
  
• Hvor lang tid som er gått før søknad om fornyelse ble fremsatt
  
  
• Om den tidligere oppholdstillatelsen kan fornyes
  
  
• Hvorvidt vilkårene for å kunne få en oppholdstillatelse var oppfylt i perioden uten oppholdstillatelse
  
  
• Om utlendingen fortsatt fyller vilkår for fornyelse eller for å få en oppholdstillatelse på nytt grunnlag

Førstegangs søknad

Dersom en utlending fremmer en førstegangs søknad på et tidspunkt hvor vedkommende ikke har lovlig opphold, anses det ulovlige oppholdet som en overtredelse av utlendingsloven uavhengig av om vilkårene for tillatelsen er oppfylt eller ikke. Se punkt 5.3.1.2 Ulovlig opphold.

Dersom en utlending fremmer en førstegangssøknad på et tidspunkt hvor vedkommende er her lovlig, men får avslag på søknaden på formelt grunnlag jf. utf. § 10-1, regnes det ulovlige oppholdet fra utløpet av visumet eller utløpet av den visumfrie perioden.

5.2.2 Ulovlig arbeid

Ulovlig arbeid er en overtredelse av utl. § 55.

I utl. § 55 første ledd står det følgende:

”En utlending som akter å ta arbeid mot eller uten vederlag eller som vil drive ervervsvirksomhet i riket, må ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid eller drive ervervsvirksomhet,…”

Ved ulovlig arbeid må det skilles mellom de tilfeller hvor det foreligger både ulovlig opphold og arbeid, og de tilfeller hvor det kun foreligger ulovlig arbeid. Sistnevnte omfatter tilfeller hvor vedkommende har hatt lovlig opphold i riket, men har arbeidet uten å ha oppholdstillatelse som gir rett til å ta arbeid eller som har arbeidet i større utstrekning enn det oppholdstillatelsen tilsier.

Sett hen til arbeidets art og omfang kan anmeldelse eller tilbakekall av oppholdstillatelse i visse tilfeller anses som tilstrekkelig reaksjon ved ulovlig arbeid.

I de tilfeller som gjelder både ulovlig innreise og arbeid, bør innreiseforbudets varighet gjøres lenger i forhold til de tilfeller som kun gjelder ulovlig arbeid.

5.2.2.1 Ulovlig opphold og arbeid

• Med varighet inntil 1 uke, vurderes bortvisning
  
  
• Med varighet mellom 1 uke og 3 mnd., vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud
  
  
• Med varighet i mer enn 3 mnd. vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Dersom det er sannsynlig at utlendingens arbeid kan knyttes til et av kriteriene for arbeidslivskriminalitet, kan påbegynt arbeid i seg selv være tilstrekkelig til å vurdere 2 års utvisning. Arbeidslivskriminalitet er brudd på norske lover om lønns -og arbeidsforhold, trygde-, skatte- og avgiftskriminalitet, eller organisert kriminalitet som minimaliserer produksjonskostnadene for varer og tjenester i Norge, og dermed undergraver norske samfunnsstrukturer og virker konkurransevridende.

Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.2.

5.2.2.2 Lovlig opphold, men ulovlig arbeid

• Dersom utlending med visum eller utlending som er visumfri i en tremåneders periode, i løpet av nevnte periode påbegynner arbeid uten tillatelse, vurderes bortvisning Dersom utlending med visum eller utlending som er visumfri har arbeidet inntil 1 måned, vurderes bortvisning.
  
  
• Dersom utlending med visum eller utlending som er visumfri arbeider mer enn 1 måned, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Dersom det er sannsynlig at utlendingens arbeid kan knyttes til et av kriteriene for arbeidslivskriminalitet, kan påbegynt arbeid i seg selv være tilstrekkelig til å vurdere 2 års utvisning. Arbeidslivskriminalitet er brudd på norske lover om lønns -og arbeidsforhold, trygde-, skatte- og avgiftskriminalitet, eller organisert kriminalitet som minimaliserer produksjonskostnadene for varer og tjenester i Norge, og dermed undergraver norske samfunnsstrukturer og virker konkurransevridende.
  
  
• Dersom utlending har lovlig opphold men arbeider ulovlig i inntil 1 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Dersom utlendingen har lovlig opphold og arbeider ulovlig i mer enn 1 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

5.2.2.3 Ulovlig arbeid ved manglende fornyelse av tidligere oppholdstillatelse

Ved overtredelse av utlendingsloven i form av ulovlig arbeid, skal det i vurderingen av forholdets grovhet sondres mellom de tilfeller der oppholdet / arbeidsforholdet aldri har vært regulert og de tilfeller der utlendingen har hatt en oppholdstillatelse, men unnlatt å fornye oppholdstillatelsen innen en måned før utløpet av den forrige tillatelsen, jf. utl. § 61 sjette ledd, eller søkt om tillatelse på nytt grunnlag, jf. utl. § 61 syvende ledd.

For momenter det skal sees hen til i vurderingen av forholdets grovhet, vises til punkt 5.3.1.3 om ulovlig opphold pga. manglende fornyelse.

5.3 Uriktige opplysninger – grovt brudd eller vesentlig uriktige og villedende opplysninger

5.3.1 Vesentlig uriktige og villedende opplysninger, jf. utl. § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ

Utvisning etter dette alternativet forutsetter at de uriktige opplysningene må være fremsatt forsettlig eller grovt uaktsomt. Opplysningene må være vesentlig uriktige eller åpenbart villedende. Grunnet utlendingsmyndighetenes avgjørende behov for korrekte opplysninger, vil også tilbakeholdelse av opplysninger av vesentlig betydning, falle inn under denne bestemmelsen. Både opplysninger i egen utlendingssak og i en annens sak gir grunnlag for utvisning.

Ved vurdering av om forholdet er forsettlig eller grovt uaktsomt må utlendingsmyndighetene se på graden av utlendingens aktivitet og handlinger for å understøtte de uriktige opplysningene. Jo mer aktiv utlendingen har vært med å gi uriktige opplysninger, og jo mer ressurser utlendingsforvaltningen har brukt for å bringe fakta på det rene, desto grovere vil overtredelsen være. Det er en forutsetning at det er en årsakssammenheng mellom de opplysningene som gis, og det som ønskes oppnådd. I de tilfeller hvor oppholdstillatelse er gitt, må opplysningene ha vært av vesentlig betydning for vedtaket.

Følgende punkter er eksempler på forhold som i utgangspunktet ikke vil gi grunnlag for utvisning etter denne bestemmelsen:

• De uriktige opplysningene er generelt uten betydning for utfallet av den angjeldende sak.
  
  
• Det er uoverensstemmelser når det gjelder oppgitt og antatt korrekt navn, men de kan skyldes forhold utenfor utlendingens kontroll.
  
  
• Det er uoverensstemmelser når det gjelder oppgitt og antatt korrekt alder, men de synes ikke å være motivert av et ønske om å oppnå fordeler i søknadsprosessen, og/eller kan ha uforskyldte årsaker. Søkeren kan være faktisk uvitende om alder, det kan være manglende registrering av fødselsdato i myndighetsregistre i hjemlandet og det kan være manglende kulturell bevissthet rundt nøyaktig fødselsdato i hjemlandet.

5.3.2 Overtredelseshjemler og hvilke forhold som enten omfattes eller anses som grove brudd på utlendingsloven, jf. 66 første ledd bokstav a første alternativ

Opplysningsplikten i utl. § 83 og § 93 innebærer en plikt til å gi riktige opplysninger. Det å gi uriktige opplysninger til utlendingsmyndighetene vil være overtredelse av enten utl. § 83 eller § 93, eller begge bestemmelsene, ettersom bestemmelsene delvis overlapper hverandre. Hvilke uriktige opplysninger som er gitt og i hvilken sammenheng de er avgitt, vil avgjøre hvilken bestemmelse som er overtrådt. Å holde tilbake opplysninger likestilles med å gi uriktige opplysninger.

Etter utl. § 83 annet ledd har en utlending, i den grad myndighetene krever det, plikt til å medvirke til å avklare sin identitet frem til antatt korrekt identitet er registrert. Utlendingen kan også på et senere tidspunkt pålegges en medvirkningsplikt, dersom det er grunn til å anta at den registrerte identiteten ikke er korrekt. utl. § 83 må ses i sammenheng med utf. § 17-7 som regulerer nærmere hvilke plikter som kan pålegges utlendingen i medhold av loven.

Etter utl. § 83 første ledd pålegges utlendingen møte- og opplysningsplikt overfor politiet. Reelle hensyn og hensynet til sammenhengen i regelverket, tilsier at plikten til å gi opplysninger må tolkes som en plikt til å gi korrekte opplysninger.

Etter utl. § 93 fjerde ledd pålegges utlending som søker beskyttelse en plikt til å gjøre sitt beste og medvirke til innhenting av nødvendig opplysninger.

Overtredelser av utl. § 83 og § 93, ved uriktige/tilbakeholdte opplysninger, kan blant annet omfatte:

• Uriktige opplysninger om identitetselementer som navn, nasjonalitet, alder, etnisitet, familietilknytning mv.
  
  
• Uriktige opplysninger vedrørende realitet av ekteskap (proforma), eller at man allerede er gift (bigami).
  
  
• Uriktige opplysninger om beskyttelsesgrunner (asylgrunnlag mv).
  
  
• Uriktige eller tilbakeholdte opplysninger om reiserute og/eller søknad om beskyttelse i et annet land.
  
  
• Bruk av falske/forfalskede dokumenter eller andres dokumenter.

Etter utl. § 21 har en utlending plikt til å vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene, dersom politiet foretar en utlendingskontroll.

5.3.3 Typetilfeller ved fremsettelse av uriktige opplysninger

Nedenfor gis en oversikt over direktoratets praksis ved å beskrive typeeksempler for vurdering av overtredelsens grovhet.

5.3.3.1 Uriktig eller åpenbart villedende opplysninger om identitet

Å oppgi uriktig identitet til norske myndigheter, i en sak etter utlendingsloven, kan føre til utvisning i henhold til utl. § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ, og vil også være en overtredelse av utl. § 83. Det å oppgi uriktig identitet eller å tilbakeholde opplysninger om opphold i annet land under annen identitet, vil være en grov overtredelse av utlendingsloven. Det vises til at myndighetene har et legitimt behov for å vite hvem som oppholder seg i landet. Det å opptre under falsk identitet, bruk av dobbel identitet og identitetstyveri er ulovlig. Etter omstendigheten kan forholdet rammes av ulike straffebestemmelser: utl. § 108 annet ledd bokstav b, samt strl. § 361 første ledd bokstav b (ekstern lenke til lovdata), § 221 første ledd (ekstern lenke til lovadata) og § 371 (ekstern lenke til lovdata) (bruk av falske dokumenter, uriktig forklaring til offentlige myndigheter og bedrageri).

• Ved kun tilbakeholdelse av opplysninger om søknad om beskyttelse og oppgitte identitetselementer i annet land, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Når det er gitt vesentlige uriktige eller åpenbart villedende opplysninger om navn eller nasjonalitet, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Når det er benyttet falske eller forfalskede dokumenter om identitet i forbindelse med søknad vurderes 5 års utvisning som hovedregel, selv om utlendingen har bistått myndighetene med å klarlegge identiteten i ettertid
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.2

5.3.3.2 Uriktige opplysninger om familierelasjoner, arbeid og utdanning

Det å gi vesentlig uriktige opplysninger om familierelasjoner, arbeid eller utdanning i en sak etter utlendingsloven, kan føre til utvisning i henhold til utl. § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ , og vil også innebære en overtredelse av utl.§ 83. Uriktige opplysninger om et identitetselementet som familie- og slektskapsforhold i forbindelse med familieinnvandring, vil være en overtredelse av utl.§ 83 annet ledd, utlendingen har her ikke medvirket til å avklare sin identitet i den grad utlendingsmyndighetene krever det. Slike uriktige opplysninger vil også være en overtredelse i familieinnvandringssaken.

Typetilfeller:

• Ved fremleggelse av falske/forfalskede dokumenter eller bruk av andres dokumenter og de er av betydning for vurderingen av om en oppholdstillatelse skal innvilges, vurderes utvisning med fem års innreiseforbud. Dersom det er fremlagt eller brukt offentlige ID-dokumenter vurderes varig utvisning.
  
  
• Ved å gi uriktige opplysninger om realitet av ekteskap (proforma), eller holde tilbake opplysninger om at man allerede er gift (bigami), vurderes utvisning med fem års innreiseforbud.
  
  
• Ved å gi uriktige opplysninger om familierelasjoner og barns identitet, vurderes fem års innreiseforbud
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt. 4.1.2

5.3.3.3 Uriktige opplysninger om beskyttelsesgrunnlag

Det å gi vesentlig uriktige opplysninger om asylgrunnlaget ved fremsettelse av søknad om beskyttelse, kan føre til utvisning i henhold til utl. § 66  første ledd bokstav a, tredje alternativ, og vil innebære en overtredelse av utl. § 83  og § 93. Ved vurderingen av hvor grov overtredelsen er, må det skilles mellom på den ene side et inntrykk av overdrivelser eller lav troverdighet, og på den annen side beviselig ukorrekte opplysninger av betydning for vurdering av beskyttelsesbehov.

Det kan være nødvendig for en asylsøker å benytte falske dokumenter på reisen, men det kan også være et ledd i organisert, ulovlig innvandring. Presentasjon av falsk identitet kan være et forsøk på å skjule at vedkommende har vært i landet før. Asylsøker som ankommer uten reisedokument kan ha kvittet seg med dette underveis. Hensikten kan være forsøk på å skjule reiseruten og opphold i annet trygt land, for dermed å hindre retur til førstelandet eller vanskeliggjøre retur til hjemlandet. Et behov for å benytte falske dokumenter på reisen legitimerer ikke fremleggelse av falske dokumenter overfor norske myndigheter.

Typetilfeller:

• Dersom utlendingen tilbakeholder opplysninger om søknad om beskyttelse eller opphold i annet land, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Ved fremsettelse av uriktige opplysninger om beskyttelsesgrunner, og de er av vesentlig betydning for vurderingen av om en tillatelse skal innvilges, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Ved fremsettelse av andre uriktige opplysninger som utlendingen har gjentatt og/eller fastholdt overfor utlendingsmyndighetene, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Ved fremsettelse av uriktige opplysninger om alder, for å oppnå fordeler, for eksempel for å bli kategorisert som enslig mindreårig asylsøker, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.3

5.3.3.4 Etterfølgende samarbeid med myndighetene

I de tilfeller utlendingen uoppfordret har bistått utlendingsmyndighetene med å klarlegge de uriktige opplysningene før vedtak i første instans er fattet, vurderes som hovedregel en begrensning av innreiseforbudet til to års varighet.

5.3.4. Overtredelse av utl. § 21, alminnelig utlendingskontroll

Dersom politiet foretar en utlendingskontroll etter utl. § 21 har en utlending plikt til å vise legitimasjon og om nødvendig gi opplysninger for å bringe identiteten og lovligheten av oppholdet i riket på det rene.

UDI 2017-008 Utvisning ved overtredelse av utlendingsloven § 21 gir en oversikt over hva som er en overtredelse av utl. § 21, når vi kan utvise ved overtredelse av utl. § 21, og hvilket innreiseforbud som skal være utgangspunkt for vurderingen.

5.4 Unndratt effektuering og oversittet utreisefrist

Loven har to hjemler for utvisning i tilfeller en utlending har unndratt seg effektuering av et vedtak som innebærer at vedkommende plikter å forlate Norge og Schengen-området.

Det må sondres mellom hvilke tilfeller man skal anvende utl.§ 66 første ledd bokstav a som utvisningshjemmel og i hvilke tilfeller som dekkes av utl. § 66 annet ledd bokstav a. Som hovedregel skal utl. § 66 annet ledd anvendes. Ved tilfeller som nevnt i punkt 5.5.2 skal utl. § 66 første ledd bokstav a  anvendes.

Det kreves ikke at utlendingen har holdt seg skjult for myndighetene for at utvisning vurderes etter alternativene. Det avgjørende er at utlendingen ved vedtaket er gitt et påbud om å forlate Norge (og Schengen-området), og således har en plikt til å innrette seg etter vedtaket ved å forlate landet.

Dersom utlendingen ikke kan sannsynliggjøre at han eller hun har forlatt Norge, for eksempel ved stempler i reisedokument, billetter mv. som viser at vedkommende har oppholdt seg utenfor Norge, legges det til grunn at utlendingen har oppholdt seg hele tiden i Norge (og Schengen-området) og unndratt seg effektuering av et vedtak som innebærer at vedkommende plikter å forlate landet.

5.4.1 Oversittet utreisefrist, jf. utl. § 66 annet ledd bokstav a

Utgangspunktet er at utlendingen skal gis en utreisefrist på mellom syv og tretti dager, jf. utl. § 90 sjette ledd. Dersom utlendingen ikke reiser innen denne fastsatte fristen, skal vedkommende utvises etter utl. § 66 annet ledd bokstav a.

5.4.2 Unndratt effektuering, jf. utl. § 66 første ledd bokstav a, fjerde alternativ

En utlending kan utvises etter utl.§ 66 første ledd bokstav a fjerde alternativ, der utlendingen har unnlatt å forlate Norge etter vedtak som innebærer at vedkommende plikter dette og/eller der utlendingen har unndratt seg politiets iverksetting av slikt vedtak.

Tilfeller der utl. § 66 første ledd bokstav a skal være utvisningshjemmel, vil typisk være:

• hvor utlendingen før 24.12.2010 har fått et vedtak som innebærer at vedkommende plikter å forlate Norge og Schengen-området og vedkommende fremdeles befinner seg her
  
  
• hvor utlendingen ikke er gitt en utreisefrist av grunner som nevnt i utl. § 90 sjette ledd bokstav d-f,  og han/hun unndrar seg gjennomføringen av et vedtak som innebærer en plikt til å forlate Norge og Schengen-området.

Dersom UDI har avslått asylsøknaden under henvisning til Dublinregelverket, nærmere bestemt utl. § 32 første ledd bokstav b, og UNE ikke har gitt medhold til eventuell begjæring om utsatt iverksettelse, skal søkeren overføres til den ansvarlige medlemsstaten. På grunn av de beviskravene som stilles i forbindelse med utreise, jf. Dublin III-forordningen artikkel 19 nr. 3 (ekstern lenke til lovdata) blir ikke søkeren oppfordret til å dra på egenhånd. Det settes således ikke utreisefrist i disse sakene. Politiet skal alltid foreta en kontrollert utreise av søkeren. Dersom utlendingen ved en feiltakelse er gitt en utreisefrist, kan ikke oversittelse av denne føre til utvisning, med mindre oversittelsen skyldes at utlendingen forsvinner fra oppgitt adresse uten å melde fra til politiet.

5.4.3 Eksempler på typetilfeller og fastsettelse av innreiseforbudets lengde

• Ved oversittet utreisefrist med inntil en måned, vurderes utvisning med 1 års innreiseforbud.
  
  
• Ved unndratt effektuering av vedtak om bortvisning hvor det ikke er satt utreisefrist, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oversittet utreisefrist med inntil 1 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oversittet utreisefrist med mer enn 1 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved unndragelse av gjennomføring av utvisningsvedtak, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud, selv om innreiseforbudet tidligere var på 1 eller 2 år.
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.2.
  
  
• Dersom utlendingen nekter å samarbeide om fremskaffelse av reisedokumenter, jf. utl. § 90  syvende ledd, og således forsettlig trenerer prosessen rundt uttransportering, kan innreiseforbudets lengde økes.
  
  
• Dersom utlendingen ikke overholder sin plikt til å melde fra om oppholdssted, jf. utl. § 19, kan dette anses som et skjerpende moment ved fastsettelsen av innreiseforbudets lengde.

Lengden på perioden en utlending har oversittet utreisefrist/unndratt seg effektuering regnes som hovedregel fra fastsatt utreisefrist, ikke fra vedtaksdato. Unntak gjelder i saker som faller inn under Dublin-regelverket, og der utlendingen er forsvunnet, se punkt 5.5.2 ovenfor. I disse sakene gis ikke en utreisefrist. Lengden på unndratt effektuering skal da regnes fra det tidspunktet utlendingen forsvinner.

5.5 Gjentatte overtredelser av utlendingsloven, jf. utl § 66 første ledd bokstav a, andre alternativ

Gjentatte overtredelser har betydning der hver enkelt overtredelse isolert sett ikke kan karakteriseres som grov i utlendingslovens forstand. Det er ikke krav om at overtredelsene knytter seg til samme forhold, slik at ulike typer overtredelser vil omfattes. Alternativet omfatter både flere ulike overtredelser på samme tid og overtredelser som er tidsmessig atskilt.

Overtredelsene må skje innen et visst tidsrom for at den siste kan regnes som en gjentakelse av den forrige. Utgangspunktet er at den siste overtredelsen må finne sted innen to år fra den forrige overtredelsen. Er det klar sammenheng mellom overtredelsene, kan utvisning besluttes selv om det har gått mer enn to år mellom disse. Det er ikke avgjørende om den tidligere overtredelsen førte til reaksjon fra norske myndigheters side.

Annen gangs overtredelse regnes som gjentatt overtredelse:

• Ved to forhold som isolert sett anses som mindre alvorlige, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved flere forhold som hver for seg fører til bortvisning, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Dersom utlendingen flere ganger tidligere er bortvist og bortvisning igjen er aktuelt, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved stadig gjentagelse, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Innreiseforbudet kan gjøres ti år eller varig dersom utlendingen utgjør en trussel mot offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser, se punkt 4.1.2.

5.6 Utvisning med hjemmel i utl. § 66 annet ledd bokstav b

Dersom utlendingen blir nektet en frist for frivillig retur med hjemmel i utl. § 90 sjette ledd bokstavene a-c , skal vedkommende utvises etter § 66 annet ledd bokstav b. 

Det objektive vilkår for utvisning er oppfylt idet utlendingen nektes utreisefrist.

Dersom en utlending skal utvises med hjemmel kun i denne bestemmelsen settes innreiseforbudet til 1 år.

6. Utvisning for brudd på utlendingsloven i et annet Schengen-land, jf. utl. § 66 første ledd bokstav d.

En utlending uten oppholdstillatelse kan utvises når en administrativ myndighet i et Schengenland har truffet endelig avgjørelse om bortvisning eller utvisning av utlendingen på grunn av manglende overholdelse av landets bestemmelser om utlendingers innreise og opphold.

Bestemmelsen innebærer en gjennomføring av det såkalte Utsendelsesdirektivet i norsk rett. Formålet med direktivet er å hindre at tredjelandsborgere unndrar seg gjennomføring av et bort- eller utvisningsvedtak ilagt av ett Schengenland, ved å forflytte seg til annet Schengenland.

Denne bestemmelsen gjelder kun bortvisning/utvisning for brudd på utlendingslovgivningen i et annet Schengen-land. Dersom det andre Schengen-landet har meldt utlendingen inn i SIS vil hensynene bak Utsendelsesdirektivet være ivaretatt ved at utlendingen bortvises fra Schengen-området. Politiet har da bortvisningskompetanse etter utl. § 17 første ledd bokstav c .

utl. § 66 første ledd bokstav d vil derfor i praksis kun komme til anvendelse i de tilfeller utlendingen ikke er meldt inn i SIS.

Ved eventuell utvisning med hjemmel i denne bestemmelsen må det i fastsettelsen av innreiseforbudet sees hen til det faktiske grunnlaget for den administrative avgjørelsen som er fattet i det andre Schengen-landet.

7. Utvisning på grunnlag av misbruk av asylsystemet

Det følger av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav f at en utlending kan utvises når utlendingens søknad om beskyttelse er nektet realitetsbehandlet i medhold av utl. § 32 første ledd bokstav a eller d, og vedkommende også tidligere har fått søknad nektet realitetsbehandlet, og søknaden fremstår som et misbruk av asylsystemet.

For at bestemmelsen skal komme til anvendelse må det foreligge minst to avslag på realitetsbehandling av søknad om beskyttelse, og det må fremstå som et misbruk av asylsystemet.

Bestemmelsen gjelder kun for saker hvor utlendingen har reist inn til Norge og har blitt nektet realitetsbehandling av søknad om beskyttelse etter ikrafttredelsesdatoen, 1. september 2016. Det legges til grunn at misbruket først oppstår ved andre gangs søknad, og det er derfor grunnlag for utvisning i saker der kun det siste avslaget på realitetsbehandling foreligger etter 1. september 2016.

Ved misbruk av asylsystemet vurderes utvisning med 1 års innreiseforbud. Ved grovere misbruk kan et høyere innreiseforbud vurderes.

8. Oversikt over utvisningsgrunnlagene ved ilagt straff

8.1 Vilkåret om ilagt straff

Med straff menes de alminnelige straffer, jf. strl. § 29 (ekstern lenke til lovdata). Med særreaksjon menes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. strl. § 30 bokstav c og d (ekstern lenke til lovdata).

Vilkåret "ilagt straff” betyr at forelegg må være vedtatt og at dom må være rettskraftig, jf. straffeprosessloven (strpl.) § 50 (ekstern lenke til lovdata). 

For at vedtatt forelegg skal danne grunnlag for utvisning, må utlendingen være gjort kjent med at vedtakelse kan medføre utvisning.

Utlending som er ilagt straff eller særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff, kan etter nærmere angitte vilkår utvises.

Et av disse vilkårene er krav til en bestemt strafferamme. Kravene til strafferamme fremkommer av utl. § 66, § 67 og § 68 , jf. punkt 3.2.

Strafferammen fremkommer av det enkelte straffebud i straffeloven eller straffebestemmelser i spesiallovgivningen, f.eks. utl., vegtrafikkloven (vtrfl.) (ekstern lenke til lovdata) eller legemiddelloven (lmdl.) (ekstern lenke til lovdata) .

Vi har også generelle bestemmelser i strl. § 79 (ekstern lenke til lovdata) som kan føre til andre strafferammer enn de som fremkommer av det enkelte straffebud.

Strl. § 79 bokstav a (ekstern lenke til lovdata) kan få anvendelse dersom noen i samme eller i forskjellige handlinger har forøvet flere lovbrudd, og det skal idømmes en felles straff (konkurrens).

Strl. § 79 bokstav b (ekstern lenke til lovdata) kan få anvendelse dersom en tidligere domfelt person på ny begår en straffbar handling av samme art som han tidligere er dømt for.

Strl. § 79 bokstav c (ekstern lenke til lovdata) kan få anvendelse dersom en straffbar handling er utøvet som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe.

Det er imidlertid kun i tilfeller der domstolen har anvendt strl. § 79 bokstav c (ekstern lenke til lovdata) (organisert kriminalitet) at den forhøyede strafferammen har betydning for om de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt. Bakgrunnen for dette er at det ikke fremkommer i utlendingsloven at den forhøyede strafferammen i strl. § 79 bokstav a og b skal tillegges rettslig virkning, se strl. § 79 bokstav a og b siste punktum. I strl. § 79 bokstav c forekommer ikke dette kravet. Dette innebærer at forhøyet strafferamme på grunn av konkurrens (bokstav a) eller gjentagelse (bokstav b) ikke er omfattet av de objektive vilkårene for utvisning.

8.2 Særskilt om straff ilagt i utlandet

Utlending som har sonet eller er ilagt straff i utlandet i løpet av de siste 5 årene, kan utvises. Det er et vilkår at forholdet også etter norsk lov vil kunne føre til fengselsstraff. Det er ingen forutsetning at utlendingen er ilagt fengselsstraff.

Det er nok at en del av straffen er sonet innenfor 5-årsfristen.

Utlending som søker om oppholdstillatelse i Norge må i forbindelse med søknaden opplyse om vedkommende er ilagt straffereaksjoner. Når søkeren opplyser å være straffet må spørsmålet om eventuell utvisning på dette grunnlag vurderes i forbindelse med behandlingen av søknaden.

Dersom utlendingsmyndighetene var kjent med vandelsopplysningene på vedtakstidspunktet, kan utlendingen ikke senere utvises på dette grunnlag. Har utlendingen tilbakeholdt eller gitt uriktige opplysninger om ilagte straffereaksjoner, kan dette medføre at oppholdstillatelsen tilbakekalles. Det kan også danne grunnlag for utvisning på grunn av overtredelse av utlendingsloven.

For utlending uten oppholdstillatelse er det tilstrekkelig at forholdet kan føre til fengselsstraff, jf. utl. § 66 første ledd bokstav b.

For utlending som har midlertidig oppholdstillatelse er det et krav om at det straffbare forholdet kan føre til fengselsstraff i mer enn ett år, jf. utl. § 67 første ledd bokstav a.

For utlendingen som har permanent oppholdstillatelse jf. utl. § 62, gjelder er det et krav om at forholdet kan føre til fengselsstraff i to år eller mer, jf. utl. § 68  første ledd bokstav a.

Når de objektive vilkårene for utvisning er til stede, skal utvisningssak opprettes.

8.3 Beregning av 1 års- og 5 års-fristen for å fatte vedtak om utvisning

Det følger av utf. § 14-3 tredje ledd at tidspunktet for vedtak i førsteinstans skal legges til grunn som skjæringstidspunkt for beregning av tidsfristene i utl. § 66 første ledd bokstav b, utl. § 67 bokstav a og b, og utl. § 68 bokstav a og b. Forhåndsvarsel avbryter ikke fristen, med mindre utlendingen kan lastes for at vedtaket ikke kan treffes innen fristen.

Vedtak om utvisning må derfor være fattet før henholdsvis 5 år eller 1 år etter ilagt straff eller gjennomført soning. Når utlendingen har gjennomført eller skal gjennomføre fengselsstraff eller forvaring, er løslatelsestidspunktet utgangspunkt for beregningen, jf. utf. § 14-3 fjerde ledd. Det betyr at dersom utlendingen unndrar seg soning, eller står i soningskø, gjelder det ingen tidsfrist for når direktoratet må fatte vedtak om utvisning.

Det er ikke et krav om at vedtaket må være effektuert innen fristen.

9. Utvisning ved ilagt særreaksjon

9.1 Rettslige rammer for utvisning ved ilagt særreaksjon

Utlendingen som er ilagt særreaksjon for forhold som kan føre til fengselsstraff kan utvises etter utl. § 66 første ledd bokstav c, § 67 første ledd bokstav b og c og § 68 første ledd bokstav b. Med særreaksjon menes tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg, jf. strl. § 30 bokstav c og d (ekstern lenke til lovdata).

For å fatte vedtak om utvisning må både kravet til strafferammen og kravet til ettårs-fristen være oppfylt på samme måte som i saker om ilagt straff, se punkt 8.1. Det følger av utf. § 14-3 fjerde ledd andre punktum at ved særreaksjon løper ettårs-fristen fra det tidspunktet reaksjonen er opphørt.

Før det treffes vedtak om utvisning, skal det innhentes uttalelse fra den faglig ansvarlige for særreaksjonen om gjennomføringen av særreaksjonen og faren for nye alvorlige lovbrudd, jf. utl. § 72 annet ledd. Uttalelsen skal forelegges påtalemyndigheten som skal gis anledning til å uttale seg om saken.

Saksgangen fra opprettelse av sak om utvisning, der en utlending er dømt til særreaksjon, til en eventuell uttransport er nærmere redegjort for i UDI 2010-005V1 Veileder – utvisning av særreaksjonsdømte utlendinger.

Etter utl. § 3 skal loven anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling. I saker som gjelder tvungent psykisk helsevern vil forholdet til EMK art. 3 (ekstern lenke til lovdata) og art. 8 (ekstern lenke til lovdata) være særlig relevant.

9.2 Spesielt om vurdering av vern etter EMK artikkel 3 i saker om ilagt tvunget psykisk helsevern

Som det er vist til i punkt 3 skal det vurderes om utlendingen er vernet mot retur etter utl. § 73. EMK art. 3 (ekstern lenke til lovdata) oppstiller et absolutt forbud mot tortur, og umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. 

EMDs storkammer vurderte i Savran v. Danmark (ekstern lenke til lovdata) om utvisning av Savran som hadde diagnosen paranoid schizofreni, var i strid med EMK artikkel 3. Savran var en tyrkisk borger bosatt i Danmark. Han ankom Danmark på familiegjenforening som 6-åring og hadde bodd i landet i over 14 år. Hans mor og søsken bodde i Danmark. Han hadde vært i Tyrkia på ferier og snakket noe kurdisk. Han ble dømt til tvunget psykisk helsevern for et grovt overfall hvor offeret senere døde av skadene. Han ble utvist med et varig innreiseforbud.

EMD viste i sin avgjørelse til prinsippene som ble etablert i Paposhvili mot Belgia (ekstern lenke til lovdata), og fastslo at den samme terskelen også vil gjelde psykiske lidelser. Se punkt 3.3 for nærmere veiledning for å vurdere vern på grunn av helse.

Når det gjaldt den konkrete vurderingen i Savran-saken, mente EMD at selv om schizofreni er en alvorlig psykisk sykdom, så var ikke sykdommen i seg selv tilstrekkelig alvorlig til å subsumere saken innenfor anvendelsesområdet til artikkel 3. Domstolen viste til bevismaterialet, hvor det fremgikk at Savran var kjent med sykdommen sin, anerkjente behovet for samtaleterapi, og var samarbeidsvillig. EMD mente at det i saken ikke forelå nok bevis for at utsendelsen til Tyrkia utsatte Savran for en alvorlig, rask og irreversibel forverring av hans helsetilstand, som innebar intens lidelse eller en betydelig reduksjon av levetid (jf. Paposhvili mot Belgia avsnitt 183). Et eventuelt tilbakefall ville kunne føre til aggressiv adferd og vesentlig høyere risiko for vold mot andre, men det var ikke bevis på at tilbakefall ville ført til intens lidelse hos utlendingen selv.

Dersom helsetilstanden til utlendingen ikke er tilstrekkelig alvorlig til at personen er vernet mot utsendelse etter den høye terskelen i EMK art. 3 (ekstern lenke til lovdata), skal helsetilstanden vurderes som et relevant moment i forholdsmessighetsvurderingen, se Savran avsnitt 191-192.

9.3 Forholdsmessighetsvurdering ved ilagt særreaksjon 

I saker hvor det er ilagt særreaksjon skal det foretas en vanlig forholdsmessighetsvurdering i tråd med utl. § 70 hvor utlendingens personlige tilknytning og tilknytning gjennom familie vurderes opp mot forholdets alvor, se nærmere punkt 11.

EMD har i Savran v. Danmark (ekstern lenke til lovdata) slått fast at det i utgangspunktet ikke er i strid med EMK å utvise særreaksjonsdømte utlendinger.  Det forhold at utlendingen er vurdert som strafferettslig utilregnelig, kan imidlertid ha betydning i forholdsmessighetsvurderingen.   

EMDs storkammer vurderte i Savran v. Danmark (ekstern lenke til lovdata) om utvisning var i strid med retten til privatliv i henhold til EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). EMD kom til at det forelå et brudd på EMK artikkel 8 blant annet fordi det i forholdsmessighetsvurderingen ikke ble vurdert at Savran ble vurdert som strafferettslig utilregnelig på gjerningstidspunktet. EMD la til grunn at han var å anse som «settled migrant», se punkt 12.4.1. 

EMD mente at danske domstoler også burde vurdert endringene i Savrans helsesituasjon og adferd etter det straffbare forholdet, sammenholdt med den sterke tilknytningen til Danmark og den svake tilknytningen til hjemlandet, og at det etter dansk rett ikke var rettslig adgang til å sette ned innreiseforbudets varighet eller søke om opphevelse av innreiseforbudet.

I Savran dommen ble følgende momenter vektlagt i forholdsmessighetsvurderingen:

• utlendingens alder ved ankomst

• hvor mange år utlendingen har hatt opphold med tillatelser og om vedkommende kunne anses som «settled migrant», se nærmere punkt 12.4.1

• hvorvidt det forelå et adekvat behandlingstilbud i hjemlandet og hvorvidt behandlingen var tilgjengelig for vedkommende

• utlendingens tilknytning til hjemlandet, se nærmere punkt 12.4.1

• hvorvidt utlendingen hadde familie i hjemlandet

• endringene i utlendingens helsesituasjon

• adferd etter det straffbare forholdet

Momentene som er vist til ovenfor vil være sentrale momenter i forholdsmessighetsvurderingen etter utl. § 70, i tillegg til de øvrige momenter i punkt 12.4.

I saker hvor det er ilagt særreaksjon skal det fremgå tydelig av forholdsmessighetsvurderingen hvordan UDI vurderer det forhold at utlendingen var strafferettslig utilregnelig på gjerningstidspunktet.  I Savran-saken pekte EMD på at det forhold at personen på grunn av sin psykiske tilstand var strafferettslig utilregnelig på gjerningstidspunktet, kan ha innvirkning på hvilken vekt som skal legges på forholdets alvor. I de fleste sakene som gjelder personer dømt til tvungent psykisk helsevern, dreier det seg om alvorlige forbrytelser.  Selv om utlendingen var utilregnelig på gjerningstidspunktet, skal forholdets alvor likevel tillegges vesentlig vekt.

10. Utvisning på grunnlag av utelukkelse fra flyktningstatus

En utlending som er utelukket fra flyktningstatus eller som ville ha blitt det etter en vurdering av utl. § 31 første ledd bokstav a til c, annet eller tredje ledd, kan utvises med hjemmel i utl. § 66 første ledd bokstav g, utl. § 67 første ledd bokstav e eller utl. § 68 første ledd bokstav d. Bestemmelsene er ikke begrenset til utlendinger som har søkt om beskyttelse.

Det er reglene på vedtakstidspunktet som gjelder, med mindre utlendingen faller inn under § 1 eller § 2 i

Overgangsbestemmelser til lov 22. juni 2018 nr. 78 om endringer i utlendingsloven mv. (utvisning på grunnlag av eksklusjon fra flyktningstatus mv.) (ekstern lenke til lovdata)

Ved utvisning på grunnlag av utelukkelse fra flyktningstatus vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

11. Oversikt over reaksjonsfastsettelse ved utvisning på grunnlag av ilagt straff

Typetilfellene nedenfor angir utgangspunkt for vurdering av innreiseforbudets varighet sett hen til forholdets alvor. Eksemplene er retningsgivende for vurderingen av forholdets alvor.

Ved utvisning av straffedømt utlending må saksbehandler vurdere forholdets alvor for å fastsette innreiseforbudets lengde, se punkt 12.3.

Typetilfellene nedenfor er eksempler på reaksjoner for enkelte forbrytelser. Disse eksemplene er skjematiske utgangspunkter for nedre grense for reaksjon i form av bortvisning, tidsbegrenset eller varig utvisning.

Dersom det foreligger formildende eller skjerpende omstendigheter, jf. strl. § 77 og § 78, kan dette få betydning for vurderingen av innreiseforbudets lengde.

I lys av sakens øvrige konkrete omstendigheter vil det kunne være subjektive forhold som gir grunn til å øke eller begrense innreiseforbudets lengde, eller å unnlate utvisning. Det vises i denne sammenheng til punkt 12 om forholdsmessighetsvurderingen.

Eksemplene er ikke uttømmende hva angår straffebud, men vil være veiledende for vurdering av forholdets grovhet ved andre typer straffbare handlinger.

11.1 Typetilfeller ved overtredelse av straffeloven

11.1.1 Seksuallovbrudd

Ved vurdering av utvisning etter strl. kapittel 26 (ekstern lenke til lovdata) legges det særlig vekt på i skjerpende retning de tilfeller der overgrep eller medvirkning til dette er begått overfor mindreårige, eller personer som var i et avhengighetsforhold eller tillitsforhold til domfelte. Gjentagelse eller fare for gjentagelse er også momenter som vil kunne medføre utvisning med lengre tids innreiseforbud enn angitt, eventuelt varig.

Det vises i denne sammenheng også til UDI 2011-010 Hurtigprosedyre - utvisning ved grov vold og vold i nære relasjoner punkt 1 og 2 vedrørende utvisning på grunn av grov vold og vold i nære relasjoner. Seksualforbrytelser begått ved vold vil kunne omfattes av begrepene grov vold og vold i nære relasjoner.

Strl. §§ 291-296 (ekstern lenke til lovdata) og §§ 299-303 (ekstern lenke til lovdata)

• For alle overtredelser av disse bestemmelsene vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Strl. § 297(ekstern lenke til lovdata)

• Ved seksuell handling med noen som ikke har samtykket i det, når strafferammen er på fengsel inntil 1 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

Strl. § 298 (ekstern lenke til lovdata) 

• Ved seksuelt krenkende eller annen uanstendig adferd i ord eller handling med strafferamme på fengsel inntil 1 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

Strl. § 304 (ekstern lenke til lovdata) 

• Ved seksuell handling med barn under 16 år, med strafferamme på inntil 3 år, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Strl. § 305 (ekstern lenke til lovdata) 

• Ved i ord eller handling å utvise seksuelt krenkende eller annen uanstendig atferd i nærvær av eller overfor barn under 16 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud
  
  
• Ved å tvinge eller forlede barn under 16 år til å utvise seksuelt krenkende atferd eller annen uanstendig atferd, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud

11.1.2 Vold - kroppskrenkelse, kroppsskade, drap mv.

Ved utvisning for overtredelse av strl. kapittel 25 (ekstern lenke til lovdata) ”Voldslovbrudd mv.”, skal det særlig legges vekt på i skjerpende retning de tilfeller der overgrep eller medvirkning til dette er begått overfor personer som er eller var i et tillitsforhold eller i et familieforhold til domfelte. Gjentagelse eller fare for gjentagelse er også momenter som vil kunne medføre utvisning med lengre tids innreiseforbud enn angitt, eventuelt varig.

Det vises i denne sammenheng også til UDI 2011-010 punkt 1 og 2  vedrørende utvisning på grunn av grov vold og vold i nære relasjoner.

Strl. § 271 første ledd (ekstern lenke til lovdata) – kroppskrenkelse

• Ved kroppskrenkelse med strafferamme inntil 1 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

Strl. § 272 første ledd (ekstern lenke til lovdata) – grov kroppskrenkelse

• Ved grov kroppskrenkelse, med strafferammen på inntil 6 år, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Strl. § 273 (ekstern lenke til lovdata) – kroppsskade

• Ved kroppsskade med strafferamme på inntil 6 år er utgangspunktet at varig innreiseforbud vurderes.

Strl. § 274 første ledd (ekstern lenke til lovdata) – grov kroppsskade

• Ved grov kroppsskade, der strafferammen er inntil 10 år, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Strl. §§ 282 og 283 (ekstern lenke til lovdata) – mishandling i nære relasjoner og grov mishandling i nære relasjoner

• Utvisning med varig innreiseforbud vurderes.

Strl. § 275 (ekstern lenke til lovdata) – Drap

• Utvisning med varig innreiseforbud vurderes.

Strl. § 281 (ekstern lenke til lovdata) – Uaktsomt forvoldelse av død

• Uaktsomt forvoldelse av en annens død, har en strafferamme på inntil 6 år.
  
  
• Utvisning og innreiseforbudets lengde må vurderes i lys av de konkrete omstendigheter.

Strl. § 155 (ekstern lenke til lovdata) – Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann

• Vold eller trusler mot offentlig tjenestemann har en strafferamme på inntil 3 år. Vold mot offentlig tjenestemann kan også subsumeres under andre straffebud, som kroppskrenkelse og kroppsskade.
  
  
• Ved vold og trusler mot offentlig tjenestemann vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved mindre grove forhold er utgangspunktet at utvisning vurderes med 2 års innreiseforbud.

Strl. § 265 første ledd (ekstern lenke til lovdata) - Særskilt vern for enkelte yrkesgrupper

• Ved trusler mot en person fra en særlig utsatt yrkesgruppe, med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

Strl. § 286 (ekstern lenke til lovdata) – Vold mot særskilt utsatte yrkesgrupper

• Vold mot en person fra en særskilt utsatt yrkesgruppe, har en strafferamme på inntil 3 år.
  
  
• Ved vold mot en person fra en særskilt utsatt yrkesgruppe vurderes 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved mindre grove forhold vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

Strl. § 263 (ekstern lenke til lovdata) – Trusler

• Trusler ved ord eller handling om straffbar adferd som er egnet til å fremkalle alvorlig frykt, har en strafferamme på inntil 1 år. Her vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

Strl. § 264 (ekstern lenke til lovdata) – grove trusler

• Ved fremsettelse av grove trusler med strafferamme på inntil 3 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

11.1.3 Narkotika

Overtredelse av narkotikalovgivningen følger av strl.§ 231 (ekstern lenke til lovdata), § 232 (ekstern lenke til lovdata), § 333 (ekstern lenke til lovdata) og § 338 (ekstern lenke til lovdata).

Strafferammen er på henholdsvis 2 år, 10 år, fra 3 til 15 år og 21 år ved særdeles skjerpende omstendigheter.

Mindre alvorlig befatning med narkotika i form av besittelse eller bruk, rammes av lmdl. § 31 annet ledd (ekstern lenke til lovdata) se punkt 8.3.2.

Hva som regnes som narkotika fremkommer i forskrift om narkotika mv. (narkotikaforskriften) (ekstern lenke til lovdata).

Grensepassering med ethvert kvantum narkotika regnes som innførsel og skal derfor vurderes strengt. Dersom oppbevaring også omfatter innførsel skal utvisningens varighet økes i forhold til det som er angitt nedenfor.

Hvorvidt narkotikaen er til eget bruk er uten betydning for utgangspunktene for vurdering av forholdets alvor.

Dersom utlendingen blir straffet for salg av narkotika på steder som av politiet er kjent for omfattende narkotikaomsetning, er dette skjerpende ved vurdering av utvisning. Dersom utlendingen blir straffet for besittelse/oppbevaring på slike steder, er det avgjørende at politiet knytter vedkommende til en salgssituasjon for at forholdet skal vurderes som skjerpende. Det er ikke nødvendig at politiet pågriper utlendingen direkte i en salgssituasjon, dersom det foreligger tilstrekkelige holdepunkter som kan knytte vedkommende til salg av narkotika.

Hasj og marihuana

• Ved besittelse av 1 gr inntil 5 gr, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved innførsel av mindre enn 1 gr, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved innførsel av 1 gr inntil 5 gr, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av mer enn 5 gr, inntil 20 gr, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved innførsel av mer enn 5 gram inntil 20 gr, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av inntil 100 gr, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud Ved innførsel av mer enn 20 gr, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av mer enn 100 gr, vurderes varig utvisning.

Khat

• Ved besittelse av mer enn 500 gr inntil 2 kg, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved innførsel av inntil 500 gr, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved innførsel av mer enn 0,5 kg inntil 2 kg, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av inntil 10 kg, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av inntil 20 kg, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av mer enn 20 kg, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

LSD og ecstasy

• Ved besittelse av mer enn 1-2 doser LSD og 1-2 tabletter ecstasy, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved innførsel av 1-2 doser LSD og 1-2 tabletter ecstasy, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved oppbevaring av inntil 10 doser LSD eller 10 tabletter ecstasy, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av inntil 20 doser LSD eller 20 tabletter ecstasy, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av mer enn 20 doser LSD og 20 tabletter ecstasy, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Kokain, amfetamin, heroin

• Ved besittelse inntil 1 gr, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved innførsel av inntil 1 gr, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring inntil 5 gr, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved oppbevaring av mer enn 5 gr, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Annen type narkotika

For befatning med annen type narkotika må det foretas en skjønnsmessig vurdering av stoffets farlighet sammenlignet med stoffene som er nevnt ovenfor.

Det vises til vurderingstema som fremgår øverst under punkt om narkotika.

11.1.4 Ran - tyveri – mindre tyveri - heleri

• Ved mindre tyveri, strl. § 323 (ekstern lenke til lovdata), med en strafferamme på bot, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved mindre tyveri, jf. strl. § 323 (ekstern lenke til lovdata), vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud dersom ett eller flere av følgende momenter foreligger:
  
  
  
  • utlendingen er uten bopel og mangler annen tilknytning til Norge
    
    
  • utlendingen er uten midler til å forsørge seg selv
    
    
  • utlendingen har ikke et dokumenterbart formål med oppholdet, som tyder på at han skal være i arbeid eller er kommet som turist
    
    
  • den straffbare handlingen er begått kort tid etter innreise
    
    
  • den straffbare handlingen er begått i ledtog med andre
    
    
  • utlendingen er registrert påtruffet i kriminelle miljøer eller sammen med andre som er straffet for kriminelle forhold
    
    
  • det foreligger andre opplysninger som tilsier at det foreligger fare for gjentakelse av tilsvarende kriminalitet
    
    
• Ved gjentatte mindre tyverier vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved tyveri, strl. § 321 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved grovt tyveri, strl. § 322 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 6 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved gjentatte tyverier og/eller grove tyverier, eller hvor det stjålne har en betydelig verdi, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Ved ran, strl. § 327 (ekstern lenke til lovdata), vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Ved heleri, strl. § 332 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved grovt heleri, strl. § 333 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 6 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud. Gjelder heleriet utbytte av narkotikalovbrudd, vurderes innreiseforbudets lengde likt som ved besittelse av tilsvarende kvantum.
  
  
• Ved hvitvasking, strl. § 337 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved grov hvitvasking, strl. § 338 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 6 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud. Gjelder hvitvaskingen utbytte av narkotikalovbrudd, vurderes innreiseforbudets lengde likt som ved besittelse av tilsvarende kvantum.
  
  
• Dersom utbyttet stammer fra grovt ran, grov menneskehandel eller særlig grov narkotikaovertredelse, jf. strl. § 333 annet ledd (ekstern lenke til lovdata) (og § 338 annet ledd (ekstern lenke til lovdata)), hvor strafferammen er inntil 15 år, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

11.1.5 Bedrageri

• Ved mindre alvorlige tilfeller av bedrageri, jf. strl. § 371 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Dersom utlendingen er straffet med hjemmel i strl. § 371 (ekstern lenke til lovdata) for misbruk av velferdsordninger, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved grovt bedrageri, jf. strl. § 372 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 6 år, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

I vurderingen av forholdets alvor ses det hen til om bedrageriet har voldt betydelig økonomisk tap. Ved misbruk av velferdsordninger legges det i skjerpende retning vekt på at velferdsmyndighetene er avhengig av at det gis korrekte opplysninger om behovet for bruk av samfunnets velferdsordninger. Slikt misbruk av økonomiske velferdsordninger er til skade for samfunnet.

11.1.6 Uriktig forklaring og dokumentfalsk

Disse straffebestemmelser må sees i sammenheng med utl. § 108 annet ledd bokstav c. 

• Ved uriktig forklaring, strl. § 221 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved dokumentfalsk, strl. § 361 første ledd bokstav b (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 2 år, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved dokumentfalsk av offentlig dokument, strl. § 361 første ledd bokstav b (ekstern lenke til lovdata), vurderes utvisning med varig innreiseforbud. Et offentlig dokument kan for eksempel være pass eller andre identitetsdokumenter.

Dersom det underliggende forholdet også er et brudd på utlendingsloven er det praksis for bruddet på utlendingsloven som definerer innreiseforbudets lengde. Det må vurderes om hensynet til offentlig orden tilsier varig innreiseforbud jf. punkt 4.1.2.

11.1.7 Organisert kriminalitet

Straffeloven har straffeskjerpende bestemmelser som øker alvoret av det straffbare forholdet dersom det er begått i tilknytning til organisert kriminalitet, jf. strl. § 79 bokstav c (ekstern lenke til lovdata). De allmennpreventive hensynene som begrunner utvisningen gjør seg i disse tilfellene desto mer gjeldende. I tilfeller der utlendingen er ilagt straff etter strl. § 60 a (ekstern lenke til lovdata), vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

11.1.8 Ordensforstyrrelser eller brudd på politiloven (pltl.) § 30 nr. 1, jf.§ 7

Strl. § 181 lyder:

     "Med bot eller fengsel inntil 6 måneder straffes den som ved slagsmål, støy eller annen utilbørlig atferd forstyrrer

     a) den alminnelige fred og orden,

     b) lovlig ferdsel,

     c) omgivelsenes nattero, eller

     d) omgivelsene på et sted hvor han uberettiget forblir tross pålegg om å fjerne seg.

     På samme måte straffes den som i selvforskyldt rus forulemper eller volder fare for andre."

Pltl. § 30 punkt 1 lyder:

     "Med bøter eller med fengsel i inntil 3 måneder straffes den som forsettlig eller uaktsomt unnlater å etterkomme politiets pålegg, tegn eller signaler, jf. § 5."

Politiet kan etter pltl. § 7 (ekstern lenke til lovdata) gi en person et pålegg om å ikke oppholde seg innenfor et avgrenset geografisk område innenfor et angitt tidsrom. Overtredelse av pltl. § 30 punkt 1 (ekstern lenke til lovdata) vil typisk være en manglende overholdelse av en slik bortvisningsbeslutning etter pltl. § 7 (ekstern lenke til lovdata).

Det følger av GI-01/2020 – Bortvisning og utvisning på grunn av ordensforstyrrelser at det ved vurderingen av om det er grunnlag for å utvise en utlending som straffes for ordensforstyrrelser etter strl. § 181(ekstern lenke til lovdata) eller som straffes etter pltl. § 30 punkt 1, jf. § 7, skal legges særlig vekt på om et av de to hovedvilkårene nedenfor er oppfylt:

• det er konkrete holdepunkter for å anta at utlendingen er knyttet til annen kriminalitet, herunder om forholdet er knyttet til at utlendingen oppholder seg på en samlingsplass e.l. som er et kjent sted for narkotikaomsetning eller annen kriminalitet, eller
  
  
• om forholdet er egnet til å skape utrygghet for omgivelsene.
  
  
• om utlendingen er bortvist eller forsøkt bortvist fra stedet tidligere

For å vurdere bortvisning eller utvisning er det et vilkår at forelegget er ilagt etter 1.mars 2020. Tidligere straffbare forhold må være fra 2020 eller senere for å kunne brukes som et moment i vurderingen. Ved vurderingen av forholdets alvor ved gjentatte forhold kan det legges vekt på hvor aktuelle forholdene er og om forholdene har nærhet i tid og art.

Nærmere om å skape utrygghet for omgivelsene

Dette må være noe mer enn en sjenerende oppførsel. Utlendingen må ha utvist en oppførsel/handlingsmåte som mange vil anse som utrygg. Eksempler på dette kan være:

• Utløse alarmer o.l. på offentlige steder
  
  
• Aggressiv oppførsel på kollektiv transport eller lignende steder med få rømningsmuligheter
  
  
• Ansamlinger/tilholdssted utenfor skole/barnehage o.l.

• Personer som i forbindelse med fotballkamp lager bråk utover vanlig engasjement; såkalte ”hooligans” eller ”casuals”.

Nærmere om grensedragningen mellom ingen reaksjon, bortvisning og utvisning

Saker der en utlending ikke kan knyttes til kriminalitet eller har skapt utrygghet:

• I disse sakene er det i utgangspunktet ikke grunnlag for bortvisning eller utvisning

Saker der en utlending kan knyttes til kriminalitet eller har skapt utrygghet:

• I saker der det ikke foreligger gjentatte forhold som nevnt ovenfor vurderes bortvisning
  
  
• I saker der en utlending er bortvist fra sted tidligere, men har overholdt pålegget, vurderes bortvisning.
  
  
• I saker der en utlending er bortvist fra sted flere ganger tidligere, men har overholdt pålegget, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• I saker der en utlending er straffet gjentatte ganger for ordensforstyrrelse eller brudd på politiloven skal det vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

Forholdets alvor må vurderes konkret i hver sak. Følgende momenter vil også være relevante i vurderingen:

• manglende troverdighet om formål med oppholdet
  
  
• ikke bopel i Norge
  
  
• mangler tilknytning til Norge
  
  
• misbruk av rusmidler

Selv om disse momentene er oppfylt vil de som hovedregel ikke i seg selv tilsi en strengere reaksjon.

11.2 Typetilfeller ved ilagt straff for overtredelse av annen lovgivning

11.2.1 Brudd på vegtrafikkloven

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av vtrl. (ekstern lenke til lovdata), herunder kjøring i påvirket tilstand, fartsovertredelser og uaktsom kjøring, straffes med bøter eller med fengsel i inntil ett år, jf. vtrl. § 31 første ledd (ekstern lenke til lovdata).

• Ved fartsovertredelser, uaktsom kjøring og lignende, vurderes bortvisning.
  
  
• Ved promille på inntil 0,5 vurderes bortvisning.
  
  
• Ved promille inntil 1,0 samt andre grove overtredelser, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved promille over 1,0 vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

Ved særlig grove overtredelser vurderes varig innreiseforbud

11.2.2 Utvisning av utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse for brudd på vegtrafikkloven

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer bestemmelser gitt i eller i medhold av vtrl. (ekstern lenke til lovdata), herunder kjøring i påvirket tilstand, fartsovertredelser og uaktsom kjøring, straffes med bøter eller med fengsel i inntil ett år, jf. vtrl. § 31 første ledd (ekstern lenke til lovdata) . 

Utl. § 67 første ledd bokstav f åpner opp for at utlendinger med midlertidig oppholdstillatelse kan bli utvist når utlendingen er straffet for alvorlig overtredelse av bestemmelser i vegtrafikkloven, og utlendingen ble dømt til ubetinget fengselsstraff, den straffbare handlingen skapte særlig stor fare for andre trafikanter eller for allmennheten, eller utlendingen er straffet for flere lovovertredelser som kan føre til tap av retten til å føre motorvogn, eller for flere tilfeller av kjøring uten førerrett. 

For å vurdere bortvisning eller utvisning er det et vilkår at straffen er ilagt etter 1.juni 2020. 

Det må vurderes konkret i hver sak om det foreligger en alvorlig overtredelse. I tillegg til at det må gjelde en alvorlig overtredelse av en eller flere bestemmelser i vegtrafikkloven, må forholdet falle inn under et av alternativene som er omtalt i bestemmelsen: 

• Tilfeller hvor det er idømt ubetinget fengselsstraff – dette vil alltid anses som et alvorlig forhold 

• Tilfeller hvor forholdet har skapt særlig stor fare for medtrafikanter eller allmennheten – dette vil også som hovedregel anses som et alvorlig forhold. 

Eksempler på dette kan være: 

• Kjøring av tunge kjøretøyer med alvorlige sikkerhetsmangler 

• Alvorlige brudd på kjøre- og hviletidsbestemmelser 

• Ruspåvirket kjøring 

• Ved gjentatte lovovertredelser som kan føre til tap av retten til å føre motorvogn, se forskrift 19. desember 2003 nr. 1660 om tap av retten til å føre motorvogn mv – i disse sakene må et av forholdene utpeke seg som ekstra alvorlig utover at det gir grunnlag for tap av førerkort. 

• Ved gjentatte tilfeller av kjøring uten førerrett 

Krav til forholdsmessighet 

Det er i første rekke overfor utlendinger med begrenset tilknytning det vil være forholdsmessig med utvisning for overtredelse av vegtrafikklovens bestemmelser, se prop. 40 L (2019–2020)(ekstern lenke til regjeringen.no). Det er mindre aktuelt med utvisning av utlendinger som har midlertidig eller permanent oppholdstillatelse og som enten kan vise til sterk tilknytning ut over botiden eller langvarig botid ut over de tre årene som kreves for permanent oppholdstillatelse. Det samme gjelder dersom saken berører barn, og hensynet til barnets beste taler klart imot utvisning. 

11.2.3 Brudd på legemiddelloven

Lmdl. § 31 annet ledd lyder:

"Besittelse og bruk av narkotika mv., jfr. § 24 første ledd, straffes med bøter eller med fengsel inntil 6 måneder, eller begge deler."

Ved befatning med narkotika er det viktig å skille mellom besittelse av små kvanta til eget bruk, og oppbevaring av et større kvantum. Grensepassering med ethvert kvantum narkotika regnes som innførsel/oppbevaring og vil derfor vurderes strengt.

Ifølge Riksadvokatens rundskriv av 30. oktober 1998 (ekstern lenke til riksadvokaten.no) går grensen mellom besittelse og oppbevaring (som rammes av strl. § 231 (ekstern lenke til lovdata)) ved 1 til 2 doser.

• Som utgangspunkt skal en utlending som blir ilagt forelegg for brudd på lmdl. § 31 annet ledd (ekstern lenke til lovdata), jf. § 24 første ledd (ekstern lenke til lovdata), bortvises. Bortvisning kan unnlates etter en skjønnsmessig vurdering hvor særlig mengden narkotisk stoff og stoffets farlighet tas i betraktning.

11.2.4 Brudd på vareførselsloven

Ved brudd på lov om inn- og utførsel av varer (vareførselsloven) (vfl.) (ekstern lenke til lovdata) er strafferammen bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler, jf. vfl. §§ 12-5 til 12-7 (ekstern lenke til lovdata). Ved grove overtredelser av vareførselsloven er strafferammen bot eller fengsel inntil seks år, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata). Ved grov uaktsom overtredelse er strafferammen bot eller fengsel inntil seks måneder eller begge deler, jf. vfl. § 12-10 (ekstern lenke til lovdata).

Ved brudd på vareførselsloven vil den straffbare handling enten bestå i å unndra lovlig omsettelige varer fra kontroll eller ta inn til landet varer som det ikke er tillatt å innføre. Det straffbare består både i å bryte vareførselslovens bestemmelser om fremleggelse og tollbehandling av varen, i tillegg til at det utgjør en skatte- og avgiftsunndragelse etter lov om tollavgift (tollavgiftsloven). Ved innførsel av ulovlige varer er omsetningsverdien uten betydning.

Brudd på vareførselsloven representerer mange ulike typetilfeller og fremstillingen nedenfor angir de vanligste tilfellene.

Dersom det fremgår av politirapport i saken, kan omstendigheter rundt det straffbare forholdet medføre at vi oppretter sak ved et mindre kvantum/vurderer et høyere innreiseforbud enn det som fremgår av typetilfellene nedenfor. Følgende omstendigheter kan være relevante (listen er ikke uttømmende):

• Innførselen/oppbevaringen fremstår som organisert og/eller planlagt.

• Innførselen/oppbevaringen er beregnet for videresalg og/eller distribusjon.

Alkoholholdig drikk med alkoholinnhold fra og med 2,5 til og med 22 volumprosent

• Ved innførsel av inntil 10 liter, vurderes bortvisning.

• Ved innførsel av inntil 80 liter, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

• Ved innførsel av fra 80 til 200 liter, vurderes 5 års utvisning.

• Ved grov overtredelse, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata), eller ved innførsel av mer enn 200 liter, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Alkoholholdig drikk med alkoholinnhold fra og med 22,1 til og med 60 volumprosent

• Ved innførsel av inntil 5 liter, vurderes bortvisning.

• Ved innførsel av inntil 40 liter, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

• Ved innførsel av inntil 80 liter, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

• Ved grov overtredelse, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata), eller mer enn 80 liter, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Sigaretter, sigarer eller sigarillos Ved innførsel av inntil 1000 stk, vurderes bortvisning

• Ved innførsel av inntil 10 000 stk, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

• Ved innførsel av inntil 60 000 stk, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

• Ved grov overtredelse, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata), eller innførsel av mer enn 60 000 stk, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Snus, skråtobakk og røyketobakk

• Ved innførsel av inntil 1000 gr, vurderes bortvisning.

• Ved innførsel av inntil 8000 gr, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

• Ved innførsel av inntil 50 kg, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

• Ved grov overtredelse, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata), eller innførsel av mer enn 50 kg, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Kjøttvarer

• Ved innførsel av inntil 40 kg, vurderes bortvisning.

• Ved innførsel av inntil 100 kg, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

• Ved innførsel av inntil 1000 kg, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

• Ved grov overtredelse, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata), eller innførsel av mer enn 1000 kg, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Andre varer

• Ved innførsel av varer til en verdi av inntil 10 000,- kr, vurderes bortvisning.

• Ved innførsel av varer til en verdi av inntil 40 000,- kr, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.

• Ved avgiftsunndragelse på avgiftspliktige varer, hvor beløpet utgjør inntil 80 000,- kr, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

• Dersom det dreier seg om grov overtredelse, jf. vfl. § 12-9 (ekstern lenke til lovdata), eller beløpet utgjør ikke betalt tollavgift som overstiger 80 000,- kr, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

• Under andre varer går ikke narkotika, legemidler, skytevåpen, levende dyr, kjøtt, alkohol og tobakk.

11.2.5 Brudd på forskrift om utførselskvote av fisk og fiskevarer fra sportsfiske, jf. lov om innførsel- og utførselregulering 

Regelverket for utførsel av fisk og fiskevarer reguleres i forskrift om utførselskvote av fisk og fiskevarer fra sportsfiske, jf. lov om innførsel- og utførselregulering (iutl.) (ekstern lenke til lovdata). Forskriften regulerer fangst fra sportsfiske i Norges indre farvann, sjøterritorium og økonomiske sone. Utførselskvoten av fisk er 20 kg for gjester ved registrerte turistfiskebedrifter, og 10 kg for alle andre, innenfor en periode på 7 kalenderdager jf. forskrift om utførselsregulering av fisk og fiskevarer fra sportsfiske § 2 (ekstern lenke til lovdata). Turistfiskere må dokumentere at fisken er fanget i regi av en registrert turistfiskebedrift når de tar fisken ut av landet.

Ved brudd på lov om innførsel- og utførselregulering er strafferammen bøter eller inntil 6 måneders fengsel eller begge deler jf. iutl. § 4. Ved uaktsom overtredelse er strafferammen bøter eller fengsel inntil 3 måneder, jf. iutl. § 4 annet ledd.

• Ved uaktsom overtredelse vurderes bortvisning
  
  
• Ved utførsel av inntil 40 kg over utførselskvoten, vurderes bortvisning
  
  
• Ved utførsel av inntil 100 kg over utførselskvoten, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud.
  
  
• Ved utførsel av inntil 1000 kg over utførselskvoten, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Ved utførsel av mer enn 1000 kg over utførselskvoten, vurderes utvisning med varig innreiseforbud

Dersom det fremgår av politirapport i saken, kan omstendigheter rundt det straffbare forholdet medføre at vi oppretter sak ved et mindre kvantum/vurderer et høyere innreiseforbud enn det som fremgår av typetilfellene ovenfor. Følgende omstendigheter kan være relevante (listen er ikke uttømmende):

• Utførselen fremstår som organisert og beregnet for videresalg
  
  
• Det er brukt ulovlig fiskeredskap
  
  
• Utførselen kan knyttes til ulovlig fiske
  
  
• Gjentatte overtredelser som ikke hver for seg kvalifiserer for utvisning

11.2.6 Brudd på valutaloven

Lov om valutaregulering (vltl.) (ekstern lenke til lovdata) med forskrift gir regler for innførsel og utførsel av valuta. Med valuta menes betalingsmidler, verdipapirer og krav. Betalingsmidler omfatter både utenlandske og innenlandske betalingsmidler, herunder blant annet penger, veksel, sjekk, gull og platina.

Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer valutaloven kan straffes med bøter eller fengsel i inntil 2 år, eller begge deler, jf. vltl. § 10 (ekstern lenke til lovdata).

• Ved uaktsom overtredelse med mindre valuta vurderes bortvisning
  
  
• Ved uaktsom overtredelse av større beløp vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud
  
  
• Ved forsettlig overtredelse vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud

11.2.7 Ulovlig droneflyvning

Regelverket for droneflyvning reguleres i luftfartsloven med tilhørende forskrifter. Brudd på regelverket straffes etter luftfartsloven (luftl.) kapittel 14 (ekstern lenke til lovdata). Overtredelser kan også medføre straff etter straffeloven.

For å fly drone i Norge må man som hovedregel registrere seg i operatørregisteret, jf. EU 2019/947 artikkel 14 (ekstern lenke til EUR-lex) (forodrning på engelsk). 

Det er ikke tillatt å fly en drone nærmere enn 5 km fra en lufthavn, i restriksjonsområde tilknyttet en by eller i nærheten av militært område og fartøyer, ambassader eller fengsler, uten særskilt tillatelse, jf. Forskrift om luftfart med ubemannet luftfartøy i åpen- og spesifikk kategori (BSL A 7-2) § 8 (ekstern lenke til lovdata). Enkelte verneområder har også forbud mot droneflyvning, i tillegg til petroleumsinstallasjoner til havs samt i områder hvor det foregår politi-, brann- eller redningsaksjoner. 

Ved utvisning for droneflyvning i strid med gjeldende regelverk, skal det særlig legges vekt på farepotensialet ved flyvningen. Videre kan det legges vekt på om bakgrunnen for flyforbudet er sikkerhetspolitiske hensyn.

Den som overtrer noen forskrift departementet har gitt til unngåelse av sammenstøt mellom luftfartøyer eller av andre luftfartsulykker eller for ellers å trygge mot farer og ulemper som følge av luftfart, straffes med bøter eller med fengsel inntil 2 år, jf. luft. § 14-13 første ledd (ekstern lenke til lovdata).

Den som overtrer restriksjoner i luftrommet opprettet i medhold av luftl. § 9-1 a første og annet ledd (ekstern lenke til lovdata), straffes med bøter eller fengsel inntil 2 år, jf. luftl. § 14-13 annet ledd (ekstern lenke til lovdata).

Uaktsom overtredelse av luftl. § 14-13 (ekstern lenke til lovdata) kan føre til bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. luftl. § 14-31 (ekstern lenke til lovdata).  

• Ved uaktsom overtredelse av luftl. §14-13 (ekstern lenke til lovdata), jf. luftl. § 14-31 (ekstern lenke til lovdata), med inntil 6 måneders strafferamme, vurderes bortvisning.

• Ved uaktsom overtredelse av luftl. §14-13 (ekstern lenke til lovdata), jf. luftl. § 14-31 (ekstern lenke til lovdata), med inntil 6 måneders strafferamme, og hvor droneflygningen medførte stort farepotensial, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud. 

• Ved forsettlig overtredelse av luftl. §14-13 (ekstern lenke til lovdata), med inntil 2 års strafferamme, og hvor droneflygningen medførte stort farepotensial, vurderes utvisning med 2 års innreiseforbud. 

• Ved forsettlig overtredelse av luftl. §14-13 (ekstern lenke til lovdata), med inntil 2 års strafferamme, hvor droneflygningen medførte stort farepotensial og overtredelsen av andre grunner er særlig alvorlig, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.

• Ved overtredelse av strl. § 140 (ekstern lenke til lovdata), med strafferamme på inntil 6 år, vurderes utvisning med varig innreiseforbud. 

Det bør fremgå av politirapport i saken hvorfor droneflyvningen har et stort farepotensial eller utgjør en særlig stor ulykkesrisiko. I vurderingen av om droneflyvningen har et stort farepotensial, legges vekt på følgende momenter:  

• Droneflyvningen er foretatt på et sted som i seg selv utgjør et særlig farepotensial, for eksempel innenfor kontrollsonen på lufthavner eller innenfor flyforbudssone i byer og/eller steder.  

• Om droneflyvningen pågikk over lengre tid. 

• Om piloten hadde dronen innenfor synsvidde under hele flyvningen.

• Om droneflyvningen medførte stans i flytrafikk. 

• Droneflyvningen er foretatt over festivaler, folkemengder eller sportsarrangementer, og dermed medførte en høy risiko for personskade. 

I vurderingen av om droneflyvningen er å anse som en særlig alvorlig overtredelse, legges blant annet vekt på følgende momenter: 

• Om overtredelsen er gjentatt.

• Foreleggets størrelse er særlig høy eller det er idømt fengselsstraff.

• Om utlendingens formål med oppholdet i Norge er troverdig.

• Om droneflyvningen er i strid med lov om gjennomføring av internasjonale sanksjoner (sanksjonsloven). 

• Droneflyvningen er foretatt innenfor militære områder eller et område som har flyforbudssone med bakgrunn i sikkerhetspolitiske årsaker. 

Denne listen er ikke uttømmende og momentene må ses i sammenheng og inngå i en konkret helhetsvurdering. Flere av momentene ovenfor må som hovedregel være til stede for å legge til grunn at det er en særlig alvorlig overtredelse.  

11.2.8 Brudd på utlendingsloven

Utlending som har reist inn i Norge til tross for et ilagt innreiseforbud, gjort bruk av ulovlig arbeidskraft eller formidlet sådan, ytet bistand til ulovlig innreise og opphold, utnyttet utlendingens situasjon eller forledet utlendingen til å reise inn i landet for å bosette seg her, eller deltatt i organisert menneskesmugling, kan med hjemmel i utl. § 108 tredje, fjerde og/eller femte ledd straffes med fengsel i henholdsvis 2 år, 3 år og 6 år.

• Utl. § 108 tredje ledd bokstav a: For utlending som medvirker til brudd på arbeidsbestemmelsene, bør utvisningen som et utgangspunkt være lengre enn for den som har utført arbeidet.
  
  
• Utl. § 108 tredje ledd bokstav b og c : For utlending som utilbørlig utnytter en annen utlendingens situasjon, vurderes utvisning med 5 års innreiseforbud.
  
  
• Utl.§ 108 tredje ledd bokstav d: For utlending som overlater pass, reisebevis eller lignende dokument til annen utlending til bruk ved innreise, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Utl. § 108 fjerde ledd bokstav a: For utlending som medvirker til ulovlig opphold, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Utl. § 108 fjerde ledd bokstav b: For utlending som medvirker til ulovlig innreise, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.
  
  
• Utl. § 108 femte ledd: For utlending som deltar i organisert virksomhet i vinnings hensikt med sikte på annen utlendings ulovlige innreise i riket, vurderes utvisning med varig innreiseforbud.

Spesielt om utvisning for brudd på innreiseforbudet

Utl. § 108 tredje ledd bokstav e: For en utlending som forsettlig eller uaktsomt overtrer innreiseforbud gitt med hjemmel i utl. § 71 annet ledd, vurderes utvisning med et strengere innreiseforbud enn det opprinnelige innreiseforbudet. Ved gjentatte brudd på innreiseforbudet vurderes varig innreiseforbud. Det er ikke et vilkår at utlendingen er straffet for brudd på innreiseforbudet.

12. Forholdsmessighetsvurderingen, subjektivt vilkår for utvisning

12.1 Det rettslige utgangspunktet for vurderingen – utl. § 70

Når det er slått fast at de objektive vilkårene for utvisning er til stede, må saksbehandler vurdere om det subjektive vilkåret for utvisning er oppfylt. Utvisning skal ikke besluttes dersom det i betraktning av forholdets alvor og utlendingens tilknytning til riket vil være et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen selv eller de nærmeste familiemedlemmene, jf. utl. § 70.

Samfunnets interesse i å utvise en person som har begått straffbare handlinger, skal vurderes opp mot de konsekvensene en utvisning vil få for den utviste og vedkommendes familie.

Dette er en skjønnsmessig vurdering hvor forvaltningspraksis, norsk rettspraksis og praksis fra den Europeiske menneskerettsdomstol gir veiledning for vurderingen.

Det rettslige utgangspunkt er at det skal relativt mye til før en utvisning er uforholdsmessig, jf. forarbeider til lovens bestemmelser og rettspraksis knyttet til disse. I forarbeider og domstolspraksis er det lagt til grunn at det skal følges en streng utvisningspraksis når det gjelder grove kriminelle handlinger.

12.2 Om forholdet til menneskerettighetskonvensjonene

Etter utl. § 3 skal loven anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke utlendingens stilling. I henhold til menneskerettsloven (mrl.) § 2 (ekstern lenke til lovdata) er blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) med tilleggsprotokoller og FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjon) (ekstern lenke til lovdata)  direkte inkorporert i norsk rett. Bestemmelsene i konvensjonene skal ved motstrid gå foran bestemmelser i utlendingsloven. FNs barnekonvensjon artikkel 3 og 9 (ekstern lenke til lovdata) anses imidlertid ikke å gi et sterkere vern enn det som følger av EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). Grunnloven § 102 (ekstern lenke til lovdata) om rett til respekt for familielivet og grunnloven § 104 (ekstern lenke til lovdata) om barns rettigheter skal tolkes i lys av de tilsvarende konvensjonsbestemmelsene og gir ikke her noe utvidet vern sammenlignet med konvensjonsbestemmelsene, se HR-2018-2133-A avsnitt 47.

Norske domstoler har lagt til grunn at det som skal vurderes etter EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata) og barnekonvensjonens artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) er omfattet av forholdsmessighetsvurderingen i norsk rett.

12.3 Forholdets alvor

Vurderingen av forholdets alvor består av en generell objektiv vurdering hvor det ses hen til hvor straffverdig samfunnet anser lovbruddet for å være, og en særskilt vurdering knyttet til utlendingens forhold i saken. I hver enkelt sak skal det foretas en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering.

Momenter det sees hen til er blant annet:

• strafferammen
  
  
• grovheten av det straffbare forhold/lovbruddet
  
  
• faktisk utmålt straff
  
  
• tidligere straffbare forhold
  
  
• nye straffbare forhold
  
  
• gjentakelsesfaren
  
  
• skjerpende omstendigheter
  
  
• formildende omstendigheter

Listen er ikke uttømmende, og rekkefølgen gir ikke uttrykk for momentenes innbyrdes vekt.

Når det gjelder vurderingen av forholdets alvor ved overtredelser av utlendingsloven, sees det hen til at legalisering av opphold i stor grad må basere seg på at utenlandske borgere kontakter norske myndigheter for å fremsette søknader, gir riktige opplysninger og at utlendingen skal forlate riket frivillig etter endelig avslag på søknad. Unndratt effektuering, ulovlig opphold og fremsettelse av uriktige opplysninger bryter med dette tillitsforholdet og vanskeliggjør myndighetenes kontroll med utlendingens opphold i Norge. Sterke allmennpreventive hensyn taler for utvisning ved grove brudd på utlendingsloven.

Typetilfellene som er angitt i retningslinjen under punkt 5 og 6, er veiledende ved vurdering av forholdet grovhet.

Spesielt ved oversittet utreisefrist:

Ved oversittet utreisefrist hvor utlendingen er i en reell prosess for å ordne med frivillig retur til hjemlandet, men hvor utreisefristen oversittes på grunn av forhold ved prosessen som ligger utenfor utlendingens kontroll, kan det anses som uforholdsmessig å utvise utlendingen. Dersom utlendingen ikke samarbeider om retur er dette et skjerpende moment i utvisningsvurderingen.

12.4 Uforholdsmessig overfor utlendingen selv

12.4.1 Tilknytning til riket

Ved vurderingen av utlendingens tilknytning til riket, skal det foretas en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering, hvor det sees hen til utlendingens individuelle forhold.

EMDs praksis knyttet til "settled migrants"

EMD har utviklet en praksis i sin fortolkning av EMK artikkel 8 hvor de vurderer at personer som har hatt lovlig opphold i oppholdslandet og har utviklet sterke bånd og tilknytning til oppholdslandet vurderes som "settled migrants", se blant annet Jeunesse mot Nederland avsnitt 104-105 og Savran mot Danmark avsnitt 175.

Dersom personer med lovlig opphold enten er født eller ankom oppholdslandet i ung alder vil det etter EMDs praksis måtte foreligge "very serious reasons", for at utvisning ikke skal være i strid med retten til privatliv og familieliv etter EMK artikkel 8, se Maslov mot Østerrike avsnitt 74-75. Dette innebærer at det i utgangspunktet er en høy terskel for å utvise “settled migrants”. 

Når det gjelder vilkåret «very serious reasons», har EMD presisert at det alltid må foretas en konkret vurdering av arten og alvorsgraden av det straffbare forholdet. EMD har vektlagt hvor alvorlige konsekvensene av det straffbare forholdet er for andre, og ser også hen til hele utlendingens kriminelle historikk. I Khan mot Danmark ble grov kroppsskade med døden til følge ansett som «very seriuos reasons». I Levakovic mot Danmark var den utviste utlendingen dømt for flere straffbare forhold av ulik alvorsgrad knyttet til narkotika, tyveri, våpenbesittelse, heleri og ran. EMD så forholdene i sammenheng og mente at de til sammen utgjorde «very serious reasons». I Munir Johana mot Danmark var utlendingen dømt for flere tilfeller av voldsutøvelse begått både som mindreårig og voksen i tillegg til narkotikabesittelse for videresalg. Alle forhold hadde relativt lav utmålt straff. Forholdene ble likevel vurdert av EMD å oppfylle vilkåret «very serious reasons», og EMD vektla helheten i den kriminelle historikken til utlendingen (avsnitt 55).

For personer som har lovlig opphold, men som ikke har etablert en så sterk tilknytning til oppholdslandet at de kan vurderes som "settled migrant", vil EMD foreta en vanlig forholdsmessighetsvurdering uten at det kreves "very serious reasons" for å begrunne utvisning.

EMD har ikke fastsatt hvor mange år med lovlig opphold som kreves for å bli ansett som «settled migrant». Dette vil bero på en konkret vurdering.

Unntaksvis kan utvisning av personer som ikke har lovlig opphold, eller har hatt oppholdstillatelser på uriktig grunnlag, likevel være i strid med artikkel 8. EMDs praksis er at det da må foreligge "exceptional circumstances". I saken Butt mot Norge mente EMD at det forelå slike «exceptional circumstances», blant annet sett hen til at klagerne var uvitende om at de hadde oppholdt seg ulovlig i Norge siden de var 2-3 år gamle, hadde fått den sentrale delen av sin utdannelse her, kunne det norske språket og hadde venner og sosialt nettverk i landet (Butt mot Norge avsnitt 76).

Høyesteretts vurdering av hvordan "settled migrant" skal forstås i norsk rett

I HR-2018-2133-A (ekstern lenke til lovadata) ble det presisert at utlendinger med permanent oppholdstillatelse kan sies å ha opparbeidet seg en slik tilknytning til landet at de har etablert et privatliv som omfattes av vernet etter artikkel 8, og kan dermed anses som "settled migrants".

Personer som har hatt langvarig botid med midlertidige oppholdstillatelser kan også ha etablert et privatliv som er beskyttet etter artikkel 8. Høyesterett så hen til at EMDs praksis gir uttrykk for at i slike tilfeller vil det også kreves en viss langsiktighet. I Abuhmaid mot Ukraina, for eksempel, ble det lagt til grunn at det ville være i strid med artikkel 8 å utvise en utlending med midlertidige tillatelser. Utlendingen i den saken hadde bodd i landet i mer enn 20 år med midlertidige tillatelser.

Høyesterett har uttalt at type tillatelse utlendingen har hatt, vil være av betydning for vurderingen av om utlendingen kan anses som "settled migrant", se HR-2018-2133-A (ekstern lenke til lovadata)

I HR-2012-2399-P (ekstern lenke til lovdata) kom Høyesterett til at utlendingen som hadde oppholdt seg ulovlig i 8 år, ikke kunne anses som "settled migrant".

I HR-2021-2572-A (ekstern lenke til lovdata) kom Høyesterett til at utlendingen som oppholdt seg i landet på tillatelser gitt på uriktig grunnlag, ikke kunne anses som "settled migrant".

Det følger dermed av Høyesterettspraksis at personer som oppholder seg i landet ulovlig eller med tillatelser gitt på uriktig grunnlag, ikke anses som "settled migrants" og heller ikke kan sies å ha etablert et privatliv i Norge etter EMK artikkel 8. I slike saker må det foreligge eksepsjonelle omstendigheter i saken for at utvisning vil utgjøre et brudd på EMK artikkel 8.

Tilknytning opparbeidet under ulovlig opphold og tillatelse gitt på uriktig grunnlag, tillegges liten eller ingen vekt i vurderingen av utlendingens tilknytning til Norge. Eventuell tilknytning til riket opparbeidet under behandling av søknad om beskyttelse tillegges liten eller ingen vekt.

Tilknytning opparbeidet under ulovlig opphold og tillatelse gitt på uriktig grunnlag, tillegges liten eller ingen vekt. Eventuell tilknytning til riket opparbeidet under behandling av søknad om beskyttelse tillegges liten eller ingen vekt.

Relevante vurderingsmomenter

Relevante momenter i vurderingen av utlendingens tilknytning vil blant annet være;

• alder ved ankomst til Norge

• hvor mange år vedkommende har oppholdt seg i Norge med gyldig tillatelser

• type tillatelse utlendingen har hatt:

  • opphold med permanent tillatelse tillegges vesentlig vekt

  • opphold med midlertidige tillatelser som kan fornyes, tillegges mindre vekt enn opphold med permanent tillatelse

  • opphold med begrensede tillatelser eller tillatelser som ikke kan fornyes, tillegges lite vekt

• hvor integrert vedkommende er i det norske samfunn – om vedkommende snakker norsk, deltakelse i arbeidslivet og i hvilken grad han eller hun har innrettet seg etter norske lover og regler

• om utlendingen har ektefelle eller samboer og/eller mindreårige barn i Norge som han eller hun har omsorgsansvar for
  
  
• hvorvidt utlendingen har samvær med barn han eller hun ikke bor sammen med, og omfanget av samværet
  
  
• hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt
  
  
• muligheten for å fortsette familielivet i hjemlandet

Selv om utlendingens tilknytning til Norge er sterk, kan likevel utvisningen anses for å være forholdsmessig, dersom tilknytningen til hjemlandet også er sterk. Momenter det sees hen til i vurderingen av tilknytningen til hjemlandet er blant annet:

• om personen var voksen ved ankomst til Norge
  
  
• senere opphold og besøk i hjemlandet
  
  
• snakker hjemlandets språk og kjenner kulturen
  
  
• familie i hjemlandet

12.5 Uforholdsmessig overfor familien

12.5.1 Generelt

Enhver har rett til respekt for privatliv og familieliv, se EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). Retten til familieliv kan imidlertid begrenses og må veies opp mot et lands rett til å kontrollere utlendingers innreise til og opphold i landet.

Dersom utlendingens nærmeste familie er bosatt i Norge, skal det vurderes om utvisning vil være et uforholdsmessig tiltak overfor familien. Som nær familie regnes barn, ektefelle og samboer.

Det forhold at familien vil bli splittet ved et utvisningsvedtak er ikke i seg selv et tilstrekkelig grunnlag for å anse vedtaket for uforholdsmessig. Det normale er at en utvisning vil gripe inn i et etablert familieliv på en belastende måte, dette har lovgiver vært seg bevisst ved fastsettelse av reglene. Høyesterett har uttalt at det kreves at familien må bli utsatt for uvanlig store belastninger før tiltaket kan anses uforholdsmessig ved utvisning på bakgrunn av meget alvorlig kriminalitet.

12.5.2 Nærmere om hensynet til samboer/ektefelle

Det må vurderes om utvisning er et uforholdsmessig tiltak ovenfor utlendingens samboer/ektefelle.

Som samboere regnes de som har levd i et fast og etablert samboerforhold i minst to år, eller som har eller venter barn sammen og akter å fortsette samlivet, se utl. § 41.

Momenter som det sees hen til i vurderingen er blant annet:

• Hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at ektefellen/samboeren burde forstått at utvisning kunne være aktuelt

• Muligheten for å fortsette familielivet i utlendingens hjemland

• Muligheten for å opprettholde kontakt via besøk til den utvistes hjemland eller annet tredjeland

• Ektefellens/samboerens helsetilstand og konsekvenser av utvisning på bakgrunn av dette

Listen er ikke uttømmende.

12.5.3 Nærmere om hensynet til barn i riket

Det må vurderes om utvisning er et uforholdsmessig tiltak ovenfor utlendingens barn.

Det følger direkte av utl. § 70 at i utvisningssaker som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) er også en del av norsk lov i henhold til mrl. § 2 nr. 4 (ekstern lenke til lovdata). Konvensjonens bestemmelser vil kunne få betydning i en utvisningssak, men ingen av bestemmelsene i barnekonvensjonen er i seg selv til hinder for at det treffes et vedtak om utvisning. Barnekonvensjonen artikkel 9 nr. 4 (ekstern lenke til lovdata) forutsetter at statene kan treffe vedtak om utvisning selv om det skulle innebære at et barn blir fraskilt fra sin far eller mor.

I henhold til barnekonvensjonen artikkel 3 nr. 1 (ekstern lenke til lovdata), skal barnets beste være ett grunnleggende hensyn ved alle handlinger og vedtak som berører barn. Barnekonvensjonen artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) er imidlertid ikke til hinder for at andre hensyn enn hensynet til barnets beste kan tillegges vekt ved vurderingen av saker som berører barn. Vurderingen av hva som er barnets beste er skjønnsmessig. Barnets beste vurderes konkret i den enkelte sak.

I de tilfeller der utvisning anes for å være et forholdsmessig tiltak, skal hensynet til barnets beste vektlegges ved beregning av innreiseforbudets lengde, jf. utf. § 14-2 tredje, fjerde og femte ledd.

Det skal som hovedregel ikke settes varig innreiseforbud dersom utlendingen har barn i Norge som vedkommende i lengre tid har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, og utlendingen skal fortsette å bo sammen med eller videreføre samværet med barnet. Dette gjelder uavhengig av grunnlaget for utvisningen, jf. utf. § 14-2 tredje første punktum. 

Der utlendingen i slike tilfeller blir utvist i medhold av utl. § 66 første ledd bokstav a, d og annet ledd, skal innreiseforbudet som hovedregel tidsbegrenses for to år, jf. utf. § 14-2 tredje ledd siste punktum.

Bestemmelsens vilkår om at utlendingens samvær med barnet må ha vært av et ”visst omfang” innebærer en konkret vurdering hvor utf. § 9-3 annet ledd kan gi en viss pekepinn på hva som kreves. Det følger av utf. § 9-3 annet ledd at samvær av et ”visst omfang” etter utl. § 45, som hovedregel skal tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske.

Utlendinger som er straffet for alvorlige lovbrudd som kan føre til fengselsstraff i 6 år eller mer eller er straffet for vold eller overgrep mot nære familiemedlemmer, kan likevel utvises med varig innreiseforbud. Dette gjelder også der utlendingen gjentatte ganger er domfelt for forhold som kan føre til fengselsstraff i mer enn 6 måneder, jf. utf. § 14-3 tredje ledd.

12.5.4 Vurdering av om utvisning medfører familiesplittelse eller videreføring av familieliv

Ved utvisning av en forelder med barn i Norge, vil vedtaket i de fleste tilfeller føre til én av følgende situasjoner:

1. Den utvistes familiemedlemmer følger den utviste til hjemlandet, og familielivet kan videreføres der. Det vil da ikke foreligge en familiesplittelse.

2. Den utvistes barn følger med den utviste, men splittes fra den andre forelderen som blir igjen i Norge.

3. Den utviste returnerer til hjemlandet uten andre familiemedlemmer. Barn blir igjen i Norge med annen omsorgsperson, og splittes fra den utviste.

Det må i alle saker foretas en konkret vurdering av om utvisningen fører til familiesplittelse, eller om familien kan velge å reise samlet til den utvistes hjemland for å fortsette utøvelse av familielivet der. Begge vurderinger skal fremgå av vedtaket. Det må foretas en separat vurdering for hvert enkelt barn i familien, da hvert enkelt søsken kan ha ulike forutsetninger for å reetablere seg i en forelders hjemland. Det skal fremgå tydelig av vedtaket hvilken situasjon som blir utfallet for familien.

Momenter som er relevante ved vurderingen av om utvisning medfører familiesplittelse eller videreføring av familieliv

Dersom det foreligger «uoverstigelige hindringer», kan ikke familien følge med den utviste hjem til dennes hjemland. EMD har i flere saker fremholdt at det skal vurderes om det foreligger «uoverstigelige hindringer» («insurmountable obstacles») for at familielivet kan videreføres i den utvistes hjemland, se Darren Omoregie and Others v. Norway (ekstern lenke til lovdata), Antwi and Others v Norway og Alleleh and Others v. Norway.

Som «uoverstigelige hindringer» regnes:

• Det foreligger reell risiko for at barnet kan bli utsatt for forfølgelse ved retur til foreldrenes hjemland. Det skal foretas en individuell og konkret vurdering av hvorvidt barnet er utsatt for forfølgelse. Eksempel på slik forfølgelse er reell risiko for kjønnslemlestelse, se Landinfo | Søkeresultater: kjønnslemlestelse (ekstern lenke til landinfo).

• Gjenværende forelder har flyktningstatus i Norge og kan ikke returnere til hjemlandet

• Det er praktiske hindringer av absolutt karakter som hindrer familien i å følge med, for eksempel at det er umulig å få oppholdstillatelse i landet

Selv om det ikke foreligger «uoverstigelige hindringer» for at familien reiser samlet til den utvistes hjemland, kan det foreligge tungtveiende rimelighetshensyn i saken som tilsier at familielivet ikke kan fortsette i hjemlandet. Det må foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering av om det er rimelig at familien følger med.

Høyesterett har uttalt at inngrep i familielivet som ikke går utover det som må antas å være en alminnelig konsekvens av et utvisningsvedtak - økonomisk, sosialt og følelsesmessig - ikke i seg selv anses som et tungtveiende rimelighetshensyn for at familielivet ikke kan fortsette i hjemlandet, se HR-2019-2286-A Utvisning. Falsk identitet. EMK artikkel 8. Djibouti..

Momenter som kan være relevante i vurderingen er:

• Familiens tilknytning til hjemlandet i form av nettverk, kjennskap til kultur og samfunnsforhold

• Humnitære grunner, for eksempel helsesituasjon til familiemedlemmer og mulighetene for behandling i hjemlandet

• Om barnet snakker språket

• Barnets alder og grad av integrering i det norske samfunnet

• Om gjenværende forelder har særkullsbarn som bor i Norge

• Om barnets foreldre er separert/skilt

• Hos hvilken forelder barnet har fast bosted, og omfanget av samvær med den andre forelderen

• Omsorgssituasjonen ved retur se HR-2015-00206 Utvisning. Forholdsmessighet. Barnets beste. EMK art. 8.(A Maria-dommen)

• Øvrige momenter som vist til under punkt 12.5.7 kan være relevante i vurderingen

Etter at det er konkludert med om utvisning medfører familiesplittelse eller om videreføring av familielivet er aktuelt, skal det vurderes om utfallet er forholdsmessig ovenfor utlendingens barn.

Spesielt om saker hvor barn er vernet mot utsendelse til foreldrenes hjemland

I saker hvor barnet har en oppholdstillatelse etter utl. § 28 første ledd bokstav a eller bokstav b eller i andre tilfeller hvor barnet risikerer reell fare for forfølgelse ved retur, og utvisning av forelder skaper en tvangssituasjon som innebærer at barnet må forlate Norge fordi barnet ikke har en gjenværende omsorgsperson, skal det som hovedregel fattes vedtak om ikke utvisning.

12.5.5 Hovedregel om tilleggstid ved brudd på utlendingsloven, hvor det foreligger uoverstigelige hindringer mot å fortsette familielivet i hjemlandet

Det følger av instruks GI-03/2024 - Om utvisning av forelder med barn i Norge for brudd på utlendingsloven, når familielivet ikke kan videreføres i forelderens hjemland, og om betydningen av integrering, at i saker som omhandler brudd på utlendingsloven, og hvor det foreligger "uoverstigelige hindringer" mot at familielivet kan fortsette i den utvistes hjemland. se punkt 12.5.4, skal det som hovedregel stilles krav om tilleggstid for permanent oppholdstillatelse etter utl. § 70 i stedet for vedtak om utvisning. Se punkt 13 om tilleggstid. 

For at hovedregelen om tilleggstid for permanent oppholdstillatelse i stedet for utvisning skal komme til anvendelse, må følgende to vilkår være oppfylt: 

• Utlendingen har barn i Norge som vedkommende har bodd fast sammen med eller har utøvd samvær med av et visst omfang, jf. utf. § 9-3 annet og tredje ledd. Samvær av et visst omfang skal som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske. Dersom særlige grunner tilsier det, kan omfanget av samværet være mindre.

• Utlendingen skal bo fast sammen med barnet. Der utlendingen ikke fremover skal bo fast sammen med barnet, men kun utøve samvær, kommer ikke hovedregelen om tilleggstid til anvendelse.

I tilfeller hvor gjenværende forelder har særkullsbarn i Norge som det utøves samvær med som nevnt i utlendingsforskriften utf. § 9-3 annet og tredje ledd, skal det også som hovedregel ilegges tilleggstid fremfor utvisning.  

Utlendingens barn må ha oppholdstillatelse eller være norsk borger for at hovedregelen om tilleggstid skal komme til anvendelse, men det er ikke et vilkår at utlendingen selv har hatt lovlig opphold i Norge. 

Hovedregelen om tilleggstid for permanent oppholdstillatelse i stedet for utvisning gjelder ikke dersom:

• Det legges til grunn at utlendingen ikke vil bli gitt en oppholdstillatelse etter lovens rettighets- eller skjønnsbestemmelser,

• og utvisning anses som et nødvendig tiltak for å holde utlendingen ute av riket.

Hovedregelen er at det stilles krav om tilleggstid fremfor at det fattes vedtak om utvisning, også ved "meget alvorlige" brudd på utlendingsloven, se punkt 12.5.6 nedenfor. I tilfeller hvor det er ekstra skjerpende omstendigheter ved overtredelsene av utlendingsloven, eller hvor andre særskilte forhold tilsier det, kan det unntas fra hovedregelen om tilleggstid. Det kreves noe mer enn "meget alvorlige" brudd på utlendingsloven som omtalt under punkt 12.5.6.

Tilfeller hvor det foreligger ekstra skjerpende omstendigheter kan for eksempel være: 

• Utlendingen har forsøkt å misbruke asylsystemet på en slik måte at det kan fremstå som spesielt nedbrytende for tilliten til hele systemet dersom utlendingen ikke utvises.

For eksempel dersom utlendingen har fremmet søknad om beskyttelse som medlem av en forfulgt minoritetsgruppe, men så viser det seg at vedkommende har operert med falsk identitet og faktisk tilhører den makthavende majoritetsgruppen i det aktuelle landet, og overhodet ikke er utsatt for noen forfølgelsesfare eller andre typer forhold som kan gi grunnlag for oppholdstillatelse.

• Utlendingen har aktivt holdt seg skjult for myndighetene i Norge.

En utlending som har oppholdt seg i Norge med ukjent adresse for norske myndigheter, og ikke har overholdt plikten til å melde fra om oppholdssted, jf. utl. § 19, kan sies å ha aktivt holdt seg skjult for myndighetene.

Unntakene er ikke uttømmende, og det må alltid foretas en konkret helhetsvurdering i hver enkelt sak.  

Dersom hovedregelen om tilleggstid ikke kommer til anvendelse, skal det ved vurdering av utvisning foretas en konkret forholdsmessighetsvurdering i hver enkelt sak, se punkt 12.5.8. 

I saker som omhandler brudd på utlendingsloven og hvor utlendingen har barn i Norge, kan det ved helhetsvurderingen av om det skal ilegges krav til tilleggstid for permanent oppholdstillatelse i stedet for utvisning, legges vekt på hvor integrert utlendingen er i det norske samfunnet, se punkt 14. Dette gjelder selv om vilkårene som vist til ovenfor, for at hovedregelen om tilleggstid skal komme til anvendelse, ikke er oppfylt.

12.5.6 Nærmere om vurderingen av hensynet til barn i saker der det foreligger brudd på utlendingsloven

Det normale er at utvisning vil gripe inn i familielivet på en belastende måte. Høyesterett utviklet fra midten av 1990-tallet et rettslig utgangspunkt for vurdering av utvisning på grunn av meget alvorlig kriminalitet i saker som berører barn. I Rt-2009-534 (Nunez) utvides dette til også å gjelde meget alvorlige overtredelser av utlendingsloven.

I Rt-2011-948 (Kosovo) ble det presisert at utgangspunktet om at det måtte kreves «uvanlig store belastninger» for barna, kommer til anvendelse hvor det er tale om «alvorlig kriminalitet eller massive overtredelser av utlendingsloven», se avsnitt 32–33 og 38.

EMD har uttalt at dersom et familieliv blir etablert på et tidspunkt hvor de involverte familiemedlemmene var klar over at utlendingens oppholdsstatus i Norge var usikker f.eks. fordi tillatelsen til å være i landet er basert på uriktige opplysninger eller utlendingen aldri har hatt tillatelse, vil utvisning innebære et brudd på EMK artikkel 8 kun ved «exceptional circumstances» (se bla. Antwi and Others v Norway)

I HR-2019-2286-A skriver Høyesterett at det også i forholdsmessighetsvurderingen etter utl. § 70 vil ha betydning om oppholdsgrunnlaget er basert på et trygt grunnlag - hvorvidt familielivet ble etablert før eller etter at utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt. Det fremkommer i dommen at utgangspunktet om «uvanlig stor belastning» gjelder ved meget alvorlige brudd på utlendingsloven der oppholdsgrunnlaget er usikkert. I dommen utdyper Høyesterett vurderingen i saker der det alvorlige bruddet på utlendingsloven fører til at oppholdsgrunnlaget faller bort. Høyesterett skriver at inngrep i familielivet som ikke går utover det som må antas å være en alminnelig konsekvens av et utvisningsvedtak – økonomisk, sosialt og følelsesmessig – i seg selv ikke er tilstrekkelig til at inngrepet anses uforholdsmessig, se avsnitt 107. En betydelig større omsorgsoppgave og dårligere økonomi som følge av utvisning kan ikke sies å utgjøre en uvanlig belastning. Det at barn kan bli sterkt følelsesmessig preget av utvisningen er også noe som må forventes i en slik situasjon.

Høyesterett har lagt til grunn at i vurderingen av barns interesser opp mot innvandringsregulerende hensyn er kjernen i de to uttrykksmåtene –– «uvanlig store belastninger» og «exceptional circumstances» langt på vei sammenfallende, se HR-2019-2286-A, avsnitt 109.

Følgende brudd på utlendingsloven skal i utgangspunktet anses som meget alvorlige brudd:

• Saker der utlendingens brudd på utlendingsloven representerer en trussel mot offentlig orden, se punkt 4.1.3.

• Saker der det er gitt uriktig opplysninger om identitet eller benyttet falske dokumenter, se punkt 5.4.3.1

• Saker der det foreligger langvarig ulovlig opphold over 5 år, der flere av momentene i punkt 4.1.2 er oppfylt.

• Andre grove brudd på utlendingsloven kan etter en konkret vurdering også anses som meget alvorlig.

I saker der det foreligger et meget alvorlig brudd på utlendingsloven skal det vurderes om utvisning vil føre til «uvanlig store belastninger» for berørte barn og om det foreligger «ekstraordinære forhold» i saken.

Ved relativt sett mindre alvorlige brudd på utlendingsloven gjelder ikke dette utgangspunktet. I Rt-2011-948 (Kosovo) heter det at «det særlig vil være aktuelt å gi fortrinn til barnas interesser ved relativt sett mindre alvorlige overtredelser av utlendingsloven som i mindre grad rammer de kontrollhensyn som loven skal ivareta», se avsnitt 39. I saker som ligger i den nedre del av alvorlighetsskalaen, skal det mindre til for at utvisning er uforholdsmessig. Det kreves ikke at utvisning vil medføre en uvanlig stor belastning.

Følgende brudd på utlendingsloven skal i utgangspunktet anses å ligge i nedre del av alvorlighetsskalaen når sakene berører barn:

• Saker som faller innenfor utlf. § 14-1, se punkt 12.5.10. Utvisning for ulovlig opphold eller arbeid når utlendingen har barn i Norge

• Saker som kan sammenlignes med bruddene på utlendingsloven i Rt-2011-948 (Kosovo) i forhold til alvorlighetsgrad. Utlendingen i saken hadde brutt utlendingsloven ved å oversitte en utreisefrist og i etterkant oppholdt seg i nesten 10 måneder ulovlig i Norge. Hun reiste så inn igjen i Norge ulovlig og oppholdt seg her ulovlig i 7 uker før søknad om beskyttelse. I påvente av avgjørelse på søknad om familiegjenforening arbeidet hun så ett år ulovlig

• Saker der familielivet er etablert på et tidspunkt der oppholdsgrunnlaget i Norge var sikkert - før utlendingen burde forstått at utvisning kunne være aktuelt (berettiget forventning om å kunne bli i Norge og etablere et familieliv her), se punkt 5.3.1.3 Ulovlig opphold ved fornyelse og førstegangs søknad

I saker som befinner seg i et mellomsjikt mellom meget alvorlige brudd og mindre alvorlige brudd må det foretas en konkret interesseavveining av forholdets alvor opp mot utlendingens tilknytning til Norge, og hensynet til barnas beste. Det sentrale vil være om barnet har en tilfredsstillende omsorgssituasjon ved en eventuell utvisning.

12.5.7 Utvisningssaker mot Norge i EMD

Norge har vært part i flere saker for EMD der hensynet til barnets beste i utvisningssaker har vært vurdert og om det foreligger et brudd på EMK artikkel 8. I HR-2019-2286-A skriver Høyesterett at når det i noen tilfeller er konstatert brudd, ser det først og fremst ut til å være knyttet til den konkrete avveiningen av barnas interesser i den enkelte sak, se avsnitt 77.

Nedenfor følger en kort gjennomgang av disse sakene:

I Darren-Omoregie mot Norge (2008) (ekstern lenke til HUDOC) ble utvisning med fem års innreiseforbud for mindre alvorlige brudd på utlendingsloven vurdert å ikke være i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). Darren-Omoregie fikk avslag på asylsøknaden og ble utvist i 2003 for oversittet utreisefrist, ulovlig opphold i fire og en halv måned og for ulovlig arbeid i ni måneder. Han giftet seg med en kvinne som var norsk statsborger i 2003. Utlendingen fikk også avslag på søknaden om familiegjenforening. Paret fikk en datter i 2006. EMD mente at ektefellen og datteren kunne følge med til hans hjemland Nigeria. Domstolen anerkjente at ektefellen ville kunne oppleve noen ulemper og vanskeligheter ved å flytte dit, men mente at det ikke forelå uoverstigelige hindringer i veien for at de kunne etablere seg der. Når det gjaldt datteren, la EMD vekt på at hun var i en alder hvor hun var tilpasningsdyktig. I alle tilfelle viste EMD til at ektefellen og datteren kunne besøke utlendingen i Nigeria. To av syv dommere avsa dissens og mente at utsendelse ville være i strid med artikkel 8, sett hen til at forholdene var mindre alvorlige.

I Nunez mot Norge (2011) ble utvisning med to års innreiseforbud for alvorlige brudd på utlendingsloven vurdert å være i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). Nunez ble først utvist for butikktyveri i 1996, men reiste inn i landet med falsk identitet senere samme år, og oppga at hun ikke var tidligere straffedømt og aldri hadde vært i Norge. Hun fikk oppholdstillatelse basert på den uriktige identiteten og opplysningene. Hun giftet seg med en norsk borger i 1996 og ble separert i 2001. Hun ble så samboer med en ny mann, som var fra den Dominikanske republikk, slik som utlendingen selv. Sammen fikk de to døtre i 2002 og 2003. Utlendingen ble pågrepet i 2001 av politiet og UDI tilbakekalte alle oppholdstillatelsene hennes. Det ble fattet utvisningsvedtak i 2005 for ulovlig opphold og arbeid og for å ha gitt uriktige opplysninger. Utlendingen ble separert fra barnefaren i 2005 og hun overtok daglig omsorg for barna. I 2007 ble faren, som var en “ settled migrant”, ilagt fullt omsorgsansvar av tingretten for begge barna på grunn av morens utvisningsvedtak. EMD vurderte at barnas langvarige og nære tilknytning til moren og uroen barna hadde levd under mens saken pågikk, herunder at omsorgsretten ble overført til faren, sammenholdt med at utlendingsforvaltningen ugrunnet hadde brukt lang tid før de hadde utvist henne, utgjorde “exceptional circumstances”, og at det ikke var lagt nok vekt på hensynet til barnas beste. To av syv dommere dissenterte og mente at utsendelse ikke ville være i strid med artikkel 8, særlig sett hen til forholdets alvor.

I Antwi og andre mot Norge (2012) ble utvisning med fem års innreiseforbud for alvorlige brudd på utlendingsloven vurdert å ikke være i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). Bruddene på utlendingsloven var at Antwi, som var fra Ghana, hadde oppgitt uriktig identitet og fremlagt et falsk, portugisisk pass i forbindelse med søknad om arbeidstillatelse etter EØS-regelverket. Han ble innvilget oppholdstillatelser på bakgrunn av det falske passet. Han var samboer og senere gift med en kvinne fra Ghana med norsk statsborgerskap, som han hadde møtt før han kom til Norge, og de fikk de en datter i 2001. Det ble fattet vedtak om utvisning i 2006 på grunn av uriktige opplysninger om identitet og ulovlig opphold. EMD så hen til at den utvistes datter og kone var norske statsborgere, og at datteren kun hadde besøkt Ghana tre ganger og ikke kunne språket, og at det dermed kunne bli vanskelig for henne å tilpasse seg livet der. Fordi faren ikke jobbet, var det han som fulgte opp datteren i hverdagen og EMD la til grunn at hun hadde et like sterkt forhold til moren som til faren. EMD mente likevel at det ikke forelå uoverstigelige hindringer i veien for at ektefellen og datteren kunne følge med den utviste til hjemlandet. Det forelå i alle tilfeller ikke opplysninger om at datteren hadde spesielle omsorgsbehov, og det ble lagt til grunn at moren ville kunne gi datteren tilfredsstillende omsorg alene. EMD mente at situasjonen skilte seg fra situasjonen for barna i Nunez-saken, og at bruddene på utlendingsloven var mer alvorlige her enn i Darren-Omoregie saken. To av syv dommere avsa dissens og mente at utsendelse var i strid med artikkel 8 overfor datteren med henvisning til Nunez-dommen.

I Kaplan mot Norge (2014) (ekstern lenke til lovdata), ble utvisning med fem års innreiseforbud for grove brudd på utlendingsloven vurdert å være i strid med EMK artikkel 8 (ekstern lenke til lovdata). Kaplan, som var fra Tyrkia, fikk avslag på søknad om beskyttelse i 1999, men forlot ikke landet. Ektefellen og to sønner, født henholdsvis i 1993 og 1995, ankom Norge i 2003. Paret fikk en datter i 2005 som hadde en kronisk og alvorlig grad av barneautisme. Det var faren som fulgte opp aktiviseringen av datteren i det daglige. I 2006 ble utlendingen pågrepet med sikte på utsendelse og senere samme år fattet UDI vedtak om utvisning for ulovlig opphold og arbeid i over seks år og et eldre straffbart forhold med grov vold (1999) samt flere overtredelser av vegtrafikkloven for å ha kjørt for fort og uten førerkort (årene 2003-2006). I 2008 ble ektefellen og barna innvilget midlertidig opphold av humanitære grunner på grunn av datterens helsetilstand og de andre barnas lange oppholdstid i Norge. Domstolen mente at det forelå "exceptional circumstances" og at det ikke var lagt tilstrekkelig vekt på hensynet til barnets beste i artikkel 8-vurderingen. EMD viste til datterens helsesituasjon, spesielle oppfølgingsbehov og hennes sterke tilknytning til faren, sammenholdt med at det hadde tatt lang tid fra utlendingsmyndighetene var blitt kjent med de straffbare forholdene, til utvisningsvedtak ble fattet. Domstolen la også vekt på at familielivet, motsatt fra Nunez og Darren-Omoregie, i stor grad var etablert før de kom til Norge, slik at de ikke kunne bebreides for å ha stilt myndighetene overfor et "fait accompli". Dommen var enstemmig.

12.5.8 Momenter som er relevante i vurderingen av barnets beste i utvisningssaker

Det må vurderes om utvisning er forholdsmessig ovenfor barnet, både dersom utvisningen medfører familiesplittelse og dersom utvisningen medfører at familielivet kan videreføres i den utvistes hjemland. Se punkt 11.5.4. Dersom flere utfall er mulig, både videreføring av familieliv og familiesplittelse, skal det foretas to separate vurderinger av begge utfall som skal fremgå av vedtaket. Det skal også fremgå tydelig av vedtaket hvilket resultat som er forholdsmessig ovenfor barnet.

I HR-2019-2286-A skriver Høyesterett at det i forholdsmessighetsvurderingen skal foretas en bred avveining av alle relevante hensyn. Noen absolutte terskler eller normer som styrer forholdsmessighetsvurderingen, er det ikke grunnlag for å stille opp. Noen momenter vil imidlertid gjennomgående måtte vurderes. Dersom et utvisningsvedtak vil få betydning for barn, må det foretas en inngående, konkret og individuell vurdering av barnets interesser.

Nedenfor er det listet opp momenter som er relevante i vurderingen av barnets beste i utvisningssaker, jf. utl § 70. Listen er ikke uttømmende.

Momenter som er relevante ved vurderingen av barnets beste:

• Barnets alder og modenhet

  • Relasjonsbrudd vil kunne være mer belastende når barnet er yngre. Eldre barn vil ofte kunne ha bedre forutsetninger for å forstå situasjonen, enn yngre barn.

  • Eldre barn kan lettere opprettholde kontakt med en forelder som ikke er direkte til stede. Yngre barn har begrensede muligheter for å opprettholde kontakt med en forelder som ikke er til stede.

• Barnets sårbarhet:

  • Om barnet har spesielle omsorgsbehov som stiller ekstra krav til foreldrenes omsorgsevner

  • Om barnet er særlig sårbart for relasjonsbrudd

  • Om barnet har vært utsatt for relasjonsbrudd tidligere

  • Om barnet har vært utsatt for omsorgssvikt

  • Om barnet har vært utsatt for vold i nære relasjoner

  • Barnets helsesituasjon

  • Om det foreligger andre større forandringer i barnets livssituasjon

  • Tidligere belastning på barnet, for eksempel ved skilsmisse, barnefordelingssak og/eller bytte av daglig omsorgsperson (se Nunez v Norway) 

• Tilknytning:

  • Barnets alder – de minste barna knytter seg gjerne til en primæromsorgsperson, og er mer tilknyttet sine omsorgspersoner enn samfunnet

  • Barnets grad av tilknytning til den utviste

  • Barnets tilknytning til gjenværende omsorgsperson

  • Omfanget av samvær mellom den utviste og barnet

  • Gjenværende omsorgspersons omsorgskompetanse

• Mulighet for barnet til å besøke den utviste forelderen

• Om barnet er norsk statsborger og utvisning skaper en tvangssituasjon som innebærer at barnet må forlate Norge fordi man ikke har en gjenværende omsorgsperson (se HR-2015-00206-A Maria-dommen s. 93 )

• Urimelig lang saksbehandlingstid som skyldes forhold som utlendingsforvaltningen må ta ansvar for (se Nunez v Norway, Butt v. Norway)

Tilleggsmomenter som er spesielt relevante i vurderingen av barnets beste i situasjoner hvor barnet skal flytte til annet land:

• Barnets grad av nettverk og integrering i det norske samfunnet, (se utf. § 8-5)

• Om barnet er norsk statsborger

• Barnets alder ved flytting - små barn er tilpasningsdyktige til nye språk og kulturer og mer tilknyttet sine omsorgspersoner enn samfunnet

• Hvor likt samfunnet og kulturen i landet er i forhold til det barnet er vant med i Norge

• Foreldrenes kjennskap til kulturen i landet

• Foreldrenes nettverk i hjemlandet

• Barnets kjennskap til kulturen i landet

• Foreldrenes kjennskap til språk i landet

• Barnets kjennskap til språk i landet

• Omsorgssituasjonen ved retur (se HR-2015-00206-A Maria-dommen)

• Barnets faktiske muligheter til å reise på besøk til Norge

12.5.9 Opplysningsplikt til barnevernet

Saksbehandler i utlendingsforvaltningen har opplysningsplikt til barnevernet når det er grunn til å tro at et barn vil bli mishandlet eller utsatt for annen alvorlig omsorgssvikt som for eksempel kjønnslemlestelse. Opplysningsplikten gjelder uten hinder av taushetsplikt og uten ugrunnet opphold, og følger av utf. § 17-6 bokstav a, jf. barnevernsloven § 13-2 første ledd bokstav a (ekstern lenke til lovdata). I akutte situasjoner skal saksbehandler også varsle barnevernet per telefon.

For nærmere veiledning om når opplysningsplikten inntrer og om hvordan man skriver bekymringsmelding, se UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet.

12.5.10 Utvisning for ulovlig opphold eller arbeid når utlendingen har barn i Norge

Dersom utlendingens overtredelse av utlendingsloven gjelder ulovlig opphold og/eller ulovlig arbeid i mindre enn to år, er det gitt en særskilt regel i utf. § 14 -1 om at utlendingen ikke skal utvises på dette grunnlaget når utlendingen har barn i Norge. Det er imidlertid en rekke vilkår som skal være oppfylt for at bestemmelsen skal komme til anvendelse.

Bestemmelsen gjelder ikke i de tilfeller hvor det ulovlige oppholdet skyldes brudd på plikten til å forlate Norge etter avslag på å fremsette søknad fra Norge, eller har reist inn i Norge før tillatelse er gitt, jf. utl. § 56 sjette ledd . Avslaget må være fattet etter at søkeren fikk barn her. Bestemmelsen kommer heller ikke til anvendelse dersom det ikke er uforholdsmessig å forutsette at familielivet kan videreføres i et annet land enn Norge.

Dersom bestemmelsen etter dette kan anvendes, må samtlige av følgende vilkår være oppfylt:

• vedkommende må ha bodd fast sammen med barnet eller ha utøvd samvær av et visst omfang
  
  
• vedkommende skal bo fast sammen med barnet og vilkårene for familiegjenforening med barnet må være oppfylt, jf. utl. § 44, eller vilkårene for familieinnvandring med barnets andre forelder må være oppfylt jf. utl. §§ 40 og 41.

For at samværet skal anses for å være av et visst omfang, skal samværet som hovedregel tilsvare en ettermiddag i uken, annenhver helg, fjorten dager i sommerferien, samt jul eller påske, jf. utf. § 9-3  annet og tredje ledd. Dersom særlige grunner tilsier det, kan omfanget av samværet være mindre.

Hvis ikke alle vilkårene i utf. § 14 -1 er oppfylt, for eksempel at utlendingen også har andre overtredelser av utlendingsloven, skal saksbehandler på vanlig måte vurdere om utvisning vil være et forholdsmessig tiltak, jf. utl. § 70 .

Siden bestemmelsen ikke er absolutt, men fastsetter at utvisning ”som hovedregel” ikke skal skje, kan det være situasjoner hvor det ut fra forholdene vil være aktuelt å vurdere utvisning, selv om samtlige av vilkårene i utf. § 14 -1 er oppfylt.

13. Krav til tilleggstid for permanent oppholdstillatelse ved brudd på utlendingsloven

13.1 Om tilleggstid

Ved alvorlige brudd på utlendingsloven som gir grunnlag for utvisning kan det fastsettes et krav til tilleggstid for å få permanent oppholdstillatelse ut over det ordinære kravet til tre eller fem års botid.

Formålet med bestemmelsen om å stille krav til tilleggstid er:

• Å åpne for bruk av tilleggstid som et alternativ til utvisning i noen særlige tilfeller hvor det er tvil om utvisning vil være uforholdsmessig eller ikke.

• Å sikre at det kan vurderes en utlendingsrettslig reaksjon i tilfeller hvor utlendingen har overtrådt utlendingsloven, men hvor vedkommende ikke blir utvist.

Det kan i stedet for at det treffes vedtak om utvisning, fastsettes krav om inntil tre års tilleggstid for at en søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges dersom utlendingen har begått slike handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a, se utl. § 70 annet og tredje ledd.

Det kan også i forbindelse med søknad om oppholdstillatelse stilles krav om inntil tre års tilleggstid for at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skal innvilges, dersom utlendingen har begått slike handlinger som nevnt i § 66 første ledd bokstav a uten at det er truffet vedtak om utvisning, se utl. § 60 sjette ledd.

Tilleggstiden beregnes fra det tidspunkt vilkåret om botid for permanent oppholdstillatelse tidligst er oppfylt.

Tilleggstid kan vurderes som et alternativ til utvisning, eller som en reaksjon mot utlendinger som uansett ikke blir utvist.

Dersom utlendingen utvises, er det ikke aktuelt å ilegge krav til tilleggstid som et ytterligere tiltak.

I helt særskilte tilfeller kan det bli tale om å nekte mulighet for permanent oppholdstillatelse dersom utlendingen senere søker og får midlertidig oppholdstillatelse, jf. utl. § 62 tredje ledd.

13.2 Forhåndsvarsel om at det kan bli aktuelt å ilegge tilleggstid

I forhåndsvarselet om mulig utvisning (jf. fvl. § 16 (ekstern lenke til lovdata)) skal det opplyses om at det kan bli aktuelt å treffe vedtak om krav til tilleggstid eller om at det ikke skal kunne gis permanent oppholdstillatelse.

Det kan også forekomme tilfeller der det kun er hensiktsmessig å sende varsel om at det vil bli vurdert tilleggstid eller om å nekte permanent oppholdstillatelse. Dette kan f.eks. være aktuelt dersom det er klart at utlendingen er vernet mot retur og ikke kan utvises, eller dersom det er klart at utvisning vil være uforholdsmessig.

Dersom forhåndsvarselet ikke gjelder utvisning, vil det ikke gjelde noen rett til fritt rettsråd etter utl. § 92.

13.3 Nærmere om når det kan ilegges tilleggstid i stedet for utvisning

Det skal vurderes å ilegge tilleggstid i følgende tilfeller:

• Som et alternativ til utvisning i tilfeller som ellers ender med utvisning, men som ligger nær grensen for at utvisning vil være uforholdsmessig, særlig i saker hvor det gjør seg gjeldende spesielle forhold knyttet til barn.

• I tilfeller hvor det er begått særlig grove brudd på utlendingsloven, men hvor utvisning blir ansett uforholdsmessig eller i strid med returvernet i utl. § 73. Dette vil være saker som omfattes av uttrykket meget alvorlige brudd på utlendingsloven, se punkt 12.5.6.

• I saker som omhandler brudd på utlendingsloven, og hvor det foreligger "uoverstigelige hindringer" mot at familielivet kan fortsette i den utvistes hjemland, skal det som hovedregel stilles krav om tilleggstid for permanent oppholdstillatelse etter utl. § 70 i stedet for vedtak om utvisning. Se nærmere om når det skal ilegges tilleggstid i punkt 12.5.5.

Bestemmelsen om tilleggstid er ment å gi forvaltningen mulighet for større fleksibilitet i særlige tilfeller. Hvorvidt tilleggstid kan være et aktuelt alternativ til utvisning beror på en konkret helhetsvurdering i den enkelte sak. I de tilfellene hvor man etter en totalvurdering er i tvil om hva som bør bli resultatet, vil det ved valg av reaksjonsform være relevant hvor samfunnsmessig viktig det er å reagere med utvisning.

13.3.1 Eksempler på vurderingen

Eks. 1: A får oppholdstillatelse som au pair etter å ha oppgitt falsk identitet, og det viser seg at vedkommende tidligere har hatt oppholdstillatelse under en annen identitet.

Eks. 2: A får oppholdstillatelse som au pair, men det viser seg at vedkommende har gitt falske opplysninger om at vedkommende ikke har barn i hjemlandet. Faktum er at A har en mindreårig datter som bor hos besteforeldrene mens A er i Norge. Det er et vilkår for å få tillatelse som au pair at man ikke har barn i hjemlandet.

I begge saker er det tale om alvorlige tilfeller av falske opplysninger. I begge tilfeller har bruk av falske opplysninger ført til at oppholdstillatelse er gitt på feilaktig grunnlag. I utgangspunktet er det derfor i begge tilfeller klart grunnlag for utvisning. Dersom A i begge tilfeller inngår ekteskap med norsk borger og får barn med vedkommende i Norge, blir imidlertid spørsmålet om hensynet til det norske barnet kan tilsi at utvisning vil være unødig inngripende, vurdert opp mot forholdets alvor.

Ut ifra samfunnsmessige hensyn er det viktigere å reagere med utvisning overfor personer som oppgir falsk identitet enn overfor personer som har et barn i hjemlandet som det ikke er opplyst om. Dersom saken også for øvrig fremstår som spesiell, kan derfor et krav til tilleggstid for permanent oppholdstillatelse være et alternativ i sak nr. 2.

Eks. 3 En faglært arbeidsinnvandrer har helt eller delvis utført annet arbeid enn hva det er gitt tillatelse til, men fyller nå vilkårene for opphold gjennom ekteskap og som forelder til norsk barn.

Dersom det aktuelle arbeidsforholdet ellers har vært lovlig, er det mindre samfunnsmessig viktig å reagere med utvisning i et slikt tilfelle enn der hvor vedkommende har gitt falske opplysninger om identitet. Men også her er det nødvendig med en konkret helhetsvurdering.

13.3.2 Momenter i vurderingen

• Hvor samfunnsmessig viktig det er å reagere med utvisning (forholdets alvor)

• Om saken skiller seg fra andre sammenlignbare saker

• Om det foreligger tvil om utvisning er forholdsmessig

• Om utlendingen har barn i Norge (se punkt 11.5.3 og 11.5.5)

13.4 Varigheten av tilleggstiden

Når utlendingen har begått slike handlinger som nevnt i utl. § 66 første ledd bokstav a beregnes tilleggstid på denne måten:

• Ved meget alvorlige brudd på utlendingsloven, se punkt 11.5.3 vurderes det 3 års tilleggstid

• Ved andre brudd på utlendingsloven som etter praksis nedfelt i denne retningslinjen kan føre til utvisning vurderes 2 års tilleggstid

13.5 Tidspunkt for å vurdere tilleggstid

• I tilfeller der tilleggstid vurderes som et alternativ til utvisning skal tilleggstid vurderes på tidspunktet for utvisningsvurderingen.

• I tilfeller der det forekommer særlig grove brudd på utlendingsloven skal tilleggstid vurderes på tidspunktet for utvisningsvurderingen i saker der det er søkt oppholdstillatelse, eller det er grunnlag for å anta at utlendingen vil søke oppholdstillatelse, f.eks. på grunn av tilknytning til Norge.

• I tilfeller der det forekommer særlig grove brudd på utlendingsloven skal det vurderes å ilegge tilleggstid ved søknad om oppholdstillatelse når tilleggstid ikke er vurdert på utvisningstidspunktet.

13.6 Ny vurdering av ilagt tilleggstid

I tilfeller hvor det er truffet vedtak etter utl. § 60 sjette ledd eller utl. § 70 annet ledd om krav til tilleggstid eller om at utlendingen ikke skal kunne få permanent oppholdstillatelse, må det gis mulighet for ny vurdering ved endrede omstendigheter.

I tilfeller hvor det er truffet vedtak om utvisning fastsetter utl. § 71 at ny vurdering kan skje tidligst to år etter utreisen, og at det kreves «særskilte omstendigheter». I utlendingsforskriften § 11-4 er det nærmere angitt hva som kan være aktuelle «særskilte omstendigheter».

Med mindre det fremkommer nye opplysninger e.l. som kan gi grunnlag for å anmode om omgjøring av et tidligere fattet vedtak, vil spørsmålet om å omgjøre en tidligere reaksjon måtte vente til utlendingen fremmer søknad om permanent oppholdstillatelse.

13.7 Overgangsbestemmelse

Bestemmelsen i utl. § 70 annet ledd kommer ikke til anvendelse i saker som er endelig avgjort før 10. september 2021, med mindre vedtaket i saken ennå ikke er effektuert og det fremkommer nye vesentlige opplysninger som gir grunnlag for en fornyet vurdering av saken, se kongelig resolusjon 3 september 2021 (ekstern lenke til lovdata).

14. Vurdering av om adgangen til å utvise skal benyttes

Utl. § 66-68 gir utlendingsmyndighetene en adgang til å utvise, men ikke en plikt. Der UDI kommer til at de objektive vilkårene for utvisning er oppfylt, og det er forholdsmessig å utvise jf. utl. § 70, skal utlendingen som hovedregel utvises. UDI har en snever mulighet til å vurdere om adgangen til å utvise likevel bør benyttes. UDI skal ikke legge vekt på utenforliggende hensyn i vurderingen. UDI sin skjønnsutøvelse skal ikke være vilkårlig eller innebære usaklig forskjellsbehandling. Unntak fra hovedregelen om utvisning, kan for eksempel være aktuelt når innvandringsregulerende hensyn ikke taler for utvisning.  

14.1 Saker som gjelder brudd på utlendingsloven og hvor utlendingen har barn i Norge

I saker som omhandler brudd på utlendingsloven jf. utl. § 66 første ledd bokstav a, og hvor utlendingen har barn i Norge, kan det ved helhetsvurderingen av om det skal ilegges krav til tilleggstid for permanent oppholdstillatelse i stedet for utvisning, være anledning til å legge vekt på hvor integrert utlendingen er i det norske samfunnet gjennom langvarig familieliv og langvarig deltakelse i arbeidslivet, utdanning, norskkunnskaper m.m. Dette følger av instruks GI-03/2024.

Relevant momenter i vurderingen av om utlendingen er integrert i det norske samfunnet vil blant annet være: 

• Om utlendingen har utøvet et langvarig familieliv med sitt/sine barn i Norge. Med langvarig familieliv menes at utlendingen har bodd fast sammen med barnet eller har utøvd samvær av et visst omfang, jf. utf. § 9-3 annet og tredje ledd, og at utlendingen skal bo fast sammen med barnet. Det legges vekt på over hvor lang tid familielivet har blitt utøvd i Norge.

• Botid i Norge.

• Deltakelse i arbeidslivet. Hvor mye utlendingen har arbeidet og over hvor lang tid. Dersom utlendingen er ufør må andre indikatorer enn arbeidsdeltakelse gi grunnlag for å vurdere grad av integrering og tilknytning til Norge.

• Om utlendingen har tatt utdanning i Norge, herunder videregående skole, høyskole eller universitet.

• Utlendingens norskkunnskaper.

• Om utlendingen er engasjert i det norske samfunnet, for eksempel i form av idrett, politisk aktivitet, frivillig arbeid eller annen virksomhet.

• Om utlendingen har et nettverk i Norge, for eksempel i form av venner, kollegaer etc.

Listen er ikke uttømmende.

15. Ny vurdering ved utvisning av straffedømt utlending

Det følger av utf. § 14-3 andre ledd  at politiet skal underrette Utlendingsdirektoratet før iverksetting finner sted, dersom vedtak om utvisning ikke er iverksatt innen ett år etter vedtaksdato.

Direktoratet skal i slike saker vurdere om grunnlaget for utvisning fortsatt er tilstede.

Dersom Utlendingsnemnda har fattet utvisningsvedtaket, og direktoratet vurderer saken dit hen at nemndas vedtak bør opprettholdes, kan vedtaket effektueres.

Utlendingsdirektoratet skal vurdere om grunnlaget for utvisning fortsatt er tilstede og underretter politiet og fengselsmyndighetene om utfallet av vurderingen. Utlendingsdirektoratet skal foreta en ny vurdering av vedtak som er mer enn ett år gamle ved effektuering. Vurderingen skal registreres i DUF.

Utlendingsdirektoratet skal vurdere om utlendingen nå er vernet mot retur til hjemlandet i henhold til utl. § 73.

Videre skal det vurderes om det er oppstått vesentlige endringer i utlendingens tilknytning her i landet som har betydning i forholdsmessighetsvurderingen. Eventuelle opplysninger om andre endrede forhold skal også vurderes.

Det forutsettes at utlendingen selv melder fra om endringer.

Dersom Utlendingsdirektoratet beslutter å opprettholde utvisningsvedtaket kan dette deretter iverksettes. Direktoratets beslutning kan ikke påklages.

Dersom Utlendingsdirektoratet mener at Utlendingsnemndas vedtak bør omgjøres, må saken oversendes nemnda for behandling.

16. Oversikt over gangen i en utvisningssak

I dette punktet gis kun en generell oversikt over saksgangen. For nærmere retningslinjer om saksgangen i utvisningssakene vises til UDI 2010-005 om saksbehandlingsrutiner.

16.1 Opprettelse av sak- forhåndsvarsel

Foreligger de objektive vilkår for utvisning skal politiet opprettet utvisningssak å forhåndsvarsle utlendingen om utvisning. Forhåndsvarselet skal også inneholde opplysninger om mulig innmelding i Schengen Informasjonssystem (SIS).

Dersom politiet er i tvil om det skal opprettes utvisningssak, skal saken sendes til direktoratet for vurdering.

I saker hvor utlendingen vurderes utvist på grunn av straffbare forhold, kan det forhåndsvarsles om utvisning når det er tatt ut tiltale i straffesak, jf. utf. § 14-5 tredje ledd. Forhåndsvarsel på tiltalestadiet i stedet for ved rettskraftig dom vil kunne være aktuelt i saker hvor det er behov for rask overføring og uttransport, eksempelvis ved soningsoverføring til utlendingens hjemland eller ved kortere dommer.

I de tilfeller hvor politiet forhåndsvarsler i medhold av utf. § 14-5, skal ikke sakene sendes over til UDI før det straffbare forholdet er rettskraftig avgjort.

Dersom utlendingen ikke befinner seg i Norge, forhåndsvarsler direktoratet utlendingen om utvisning via utenriksstasjon.

I forhåndsvarselet må det angis en nærmere angitt frist for utlendingen til å uttale seg i saken. Det følger ikke direkte av forvaltningsloven eller andre lovbestemmelser hvor lang uttalelsesfristen må være.

Fristen må ikke settes kortere enn at utlendingen gis en reell mulighet til å sette seg inn i hva det er saken gjelder og hva et vedtak om utvisning eventuelt vil bety for ham eller henne. Fristen må heller ikke settes kortere enn at utlendingen får tilstrekkelig med tid og mulighet til å kunne rådføre seg med sin advokat i saken. Advokaten må få tilstrekkelig med tid til å sette seg inn i de faktiske og rettslige sidene ved saken og ha mulighet til å komme med et skriftlig tilsvar.

Fristens lengde må veies opp mot sakens kompleksitet og utlendingens eller utlendingens advokats behov for å skaffe til veie nødvendig og relevant dokumentasjon. Der utlendingen har tilknytning til Norge, kan det være rimelig å vurdere å sette tilsvarsfrist på inntil to uker fra underrettelse.

Dersom utlendingen er idømt ubetinget fengselsstraff, skal politiet underrette fengselsmyndighetene om at utvisningssak er opprettet, jf. utf.§ 14-5 annet ledd.

For enkelte saker gjelder særskilte hurtigprosedyrer. Det vises til UDI 2011-010 Hurtigprosedyre - utvisning ved grov vold og vold i nære relasjoner og UDI 2010-017 Hurtigprosedyre - rutiner for utvisning ved soningsoverføring.

Saken sendes til direktoratet med eventuelt tilsvar når tilsvarsfristen er utløpt.

Har det ikke latt seg gjøre å underrette utlendingen bes dette opplyst i oversendelsen med begrunnelsen for dette. Har direktoratet forhåndsvarslet via utenriksstasjon skal denne videresende eventuelt tilsvar til direktoratet. Har det ikke latt seg gjøre å underrette utlendingen skal dette tilbakemeldes skriftlig til direktoratet med begrunnelse.

16.2 Vedtak og klage

UDI fatter deretter vedtak om utvisning eller vedtak om ikke-utvisning.

Dersom utlendingen utvises, skal personen gis utreisefrist mellom 7- 30 dager. Utreisefrist kan være kortere eller unnlates (settes til umiddelbart) når det foreligger grunner som nevnt i utl. § 90 sjette ledd. 

Se UDI 2023-001 Midlertidig retningslinje om bort- og utvisning av tredjelandsborgere med oppholdstillatelse i en annen medlemsstat. 

Se også UDI 2011-015 Registrering av utreiseplikt og fastsettelse av utreisefrist for nærmere redegjørelse. 

Vedtaket sendes det aktuelle politidistrikt eller utenriksstasjon for underretting av utlendingen. 

Har direktoratet fattet utvisningsvedtak skal saken returneres direktoratet med eventuell klage etter klagefristens utløp. Har det ikke latt seg gjøre å underrette utlendingen om vedtaket må dette bemerkes ved oversendelsen og begrunnes.

Er det begjært utsatt iverksettelse av utvisningsvedtaket skal direktoratet snarest mulig fatte beslutning i henhold til begjæringen og sende denne til politiet. Politiet skal underrette utlendingen eller dennes advokat om direktoratets beslutning.

Har det innkommet klage på utvisningsvedtaket skal direktoratet vurdere saken på nytt og se hen til eventuelle nye opplysninger i saken. Opprettholdes vedtaket sendes saken med klage til Utlendingsnemnda for behandling. Kopi av oversendelsen sendes til eventuell advokat i saken eller til politidistrikt/utenriksstasjon for underretning av utlendingen.

Utlendingsnemnda vil etter at det er fattet vedtak, sende saken til direktoratet for gjennomsyn og kopi av vedtak til politidistrikt/utenriksstasjon og eventuell advokat. Er utlendingen fremdeles i riket skal direktoratet sende saken til aktuelt politidistrikt for effektuering.

16.3 Underretning om vedtak

Politiet skal underrette Utlendingsdirektoratet straks vedtaket er iverksatt. Det gjelder også når vedtaket er truffet av Utlendingsnemnda.

17. Innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS)

Utlendingsdirektoratet fatter vedtak om innmelding i SIS.

Innmelding foretas av Utlendingsdirektoratet. Se UDI 2010-044 Innmelding i Schengen informasjonssystem (SIS).