UDI 2010-029 Asylpraksis palestinere fra Vestbredden og Gaza

1. Innledning

UDIs retningslinjer landpraksis i asylsaker beskriver praksis som gjelder bestemte land. Landpraksisretningslinjene inneholder en tolkning av relevante rettskildefaktorer, som internasjonale konvensjoner, utlendingslov- og forskrift, forarbeider, rettspraksis og instrukser fra departementet. Retningslinjene beskriver hvordan rettsreglene skal anvendes på et bestemt faktagrunnlag, og gir bindende retningslinjer ved behandlingen av likelydende saker, under forutsetning av at rettskildebildet og landsituasjonen er slik som lagt til grunn i retningslinjen.

UDI vurderer først om søkeren har rett til beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 A(2) (ekstern lenke). Dersom søkeren ikke har rett til beskyttelse (asyl) etter bokstav a, vurderer UDI om han eller hun står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling og av den grunn har rett til beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. Dersom søkeren har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28, skal UDI vurdere om det er forhold som gjør at søkeren skal utelukkes fra flyktningstatus etter utlendingsloven § 31.

Dersom søkeren ikke har rett til beskyttelse etter utlendingsloven § 28, skal UDI vurdere om han eller hun kan innvilges oppholdstillatelse fordi det foreligger sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket, se utlendingsloven § 28 syvende ledd, jf. utlendingsloven § 38.

Når UDI skal ta stilling til faktagrunnlaget, tar vi utgangspunkt i informasjon innhentet fra søkeren selv, hovedsakelig under asylintervjuet. UDI kan verifisere søkerens opplysninger dersom det er nødvendig og mulig. UDI vurderer søkerens opplysninger i lys av informasjon om situasjonen i søkerens hjemland. Vi baserer oss hovedsakelig på informasjon formidlet gjennom Landinfo (ekstern lenke).

2. Asylanførsler

I juli 2009 godkjente Arbeids og Inkluderingsdepartementet UDIs praksisforeleggelse av 5.5.2009 for asylsøkere fra Vestbredden og Gaza. Det generelle returvernet jf utlendingsloven av 1988, § 15 første ledd annet punktum for søkere fra Vestbredden og Gaza ble opphevet fra denne datoen.

Nedenfor følger en innledende beskrivelse av forholdene på områdene og de hyppigst anførte grunnene til å søke om beskyttelse i Norge, fra palestinere fra Vestbredden og Gaza. Utlendingsdirektoratet redegjør også for sin praksis i forhold hver enkelt anførsel.

2.1. Generelt om sikkerhetssituasjonen i de palestinske områdene Vestbredden og Gaza

Se UDI 2020-015 Den generelle sikkerhetssituasjonen i søknader om beskyttelse.

Sikkerhetssituasjonen på Vestbredden og Gaza er fremdeles preget av voldelige sammenstøt mellom den israelske hæren og militante palestinske grupperinger.

2.2. Generelt om bevegelsesfrihet og helsetilgang

Nært knyttet til sikkerhetssituasjonen er den pågående israelske (og egyptiske) blokaden av Gaza og den israelske okkupasjonen av Vestbredden. På Vestbredden vil et høyt antall israelske kontrollposter, sikkerhetsbarrieren, restriksjoner på bruk av veier og hyppige portforbud sterkt begrense palestinernes bevegelsesfrihet, gjøre det vanskeligere å få akutt medisinsk behandling, å utføre arbeid innen landbrukssektoren eller jobbe langt unna hjemstedet samt vanskeliggjøre en stabil utdanningssituasjon for barn.

I Gaza har krigshandlingene i desember 2008 og januar 2009 og den strenge kontrollen med trafikk av personer og varer inn og ut fra Gaza (både via Erez og Rafah) medført en humanitært vanskelig situasjon for sivilbefolkningen. Ustabil tilgang til strøm, drivstoff, medisiner og et stort antall ødelagte boliger og skoler preger dagliglivet til mange palestinere i Gaza. Arbeidsledigheten er meget høy og en stabil tilgang til mat, vann og medisiner er dårlig. Kroniske sykdommer som astma og diabetes kan være livstruende på grunn av mangel på medisiner. Tilgangen på spesialisthelsetjenester i Gaza er begrenset. Nødvendig behandling må ofte gjøres i nabolandene samtidig som det er en møysommelig prosess å få tillatelser og økonomiske garantier slik at behandling kan gis tidsnok.

2.3. UNHCRs anbefalinger

UNHCRs anbefalinger er ikke bindende for norske myndigheter, men blir alltid vurdert og tillagt vekt. De landspesifikke anbefalingene om beskyttelse inngår i UDIs beslutningsgrunnlag når praksis i saker om beskyttelse blir vurdert. Disse anbefalingene inneholder også informasjon fra UNHCR om relevante forhold i landet, særlig om sikkerhets- og menneskerettighetssituasjonen og om humanitære forhold. Informasjonen er grunnlaget for UNHCRs vurderinger av beskyttelsesbehov. UDI legger vekt på landinformasjonen formidlet av UNHCR, men vi legger også vekt på andre kilder, først og fremst de som blir formidlet av Landinfo. I tillegg blir hver enkelt søknad om beskyttelse i Norge vurdert etter norsk lov og forskrift, praksis fra UNE og instrukser fra departementet.

UNHCRs anbefalinger fra 2001, sier: “Under the current circumstances of generalized violence in Gaza and the West Bank, no returns of Palestinian refugees to these areas should be conducted”. UNHCR har ikke endret sine anbefalinger siden 2001, selv om situasjonen i stor grad har endret seg.

UDI følger ikke FNs anbefalinger når det gjelder retur av palestinere til Vestbredden/Gaza fordi vi mener at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke lenger er av en så alvorlig karakter at alle personer fra Vestbredden og Gaza står i en reell fare for å bli utsatt for en umenneskelig behandling ved en eventuell retur.

Palestinere fra Vestbredden og Gaza som er registrert som flyktninger av UNRWA vil fullt ut få prøvet sine individuelle behov for beskyttelse, jf Flyktningkonvensjonen artikkel 1 D annet ledd.

2.4. De respektive myndigheter på Gaza og Vestbredden og deres evne og vilje til å gi sine innbyggere beskyttelse

På generelt grunnlag kan man si at det regulære politiet på Vestbredden både har evne og vilje til å gi beskyttelse til sine innbyggere. Likevel har palestinsk politi begrensede muligheter og jurisdiksjon i område C. Politiet er videre rammet av begrensninger i sin bevegelsesfrihet, om enn ikke i like stor grad som andre palestinere. De situasjonsbestemte, tidsbegrensede portforbudene som israelerne av og til innfører - er også gjeldende for palestinsk politi, men PAs politistyrker inngikk en avtale med israelerne den 25.juni 2009 om at de kan operere fritt i Betlehem, Jeriko, Qalqilya og Ramallah nattestid. Den generelle trenden på Vestbredden er nå at PAs politi- og sikkerhetsstyrker får bedre og bedre kontroll over området og utvikler et stadig tettere og bedre samarbeid med den israelske hæren. Se Lifos ”Landprofil – palestinska områdena” av november 2009 (ekstern lenke). 

Både regulært politi og sikkerhetsstyrkene er lett tilgjengelige for befolkningen (unntak område C). Kapasiteten til disse styrkene øker og man utøver stor grad av kontroll på flere områder. På kort tid har sikkerheten for sivilbefolkningen og tilgangen til pålitelige polititjenester i sterk grad økt. Saker som blir anmeldt etterforskes. Bevæpnede grupperinger som anses som en trussel, kriminelle som utfører ran, tyverier, narkotikaforbrytelser eller som utøver et press mot sivile, er prioriterte oppgaver og følges tett opp. Se Lifos ”Landprofil – palestinska områdena” av november 2009 (ekstern lenke). 

Myndighetene (politiet) på Vestbredden følger i mindre grad opp forbrytelser begått mot personer anklagd for kollaboratørvirksomhet samt vold mot kvinner (men æresrelatert vold mot kvinner blir i større grad enn tidligere fulgt opp).

I Gaza er det regulære politiet lett tilgjengelig og kriminaliteten har gått ned etter at Hamas tok over og det er i dag mer stabilitet og orden enn det som var tilfelle før kuppet. Men bildet er ikke entydig og rapporter peker på at mye av politi og domstolsarbeidet i Gaza foregår på en ad-hoc preget måte siden hovedfokus for Hamas er å beholde makten. Hamas-regjeringens utøvende politistyrker er på samme måte som PAs styrker på Vestbredden generelt tilbakeholdne med å blande seg inn i den private familiesfære – for eksempel der hvor kvinner er ofre for familievold. Hamas har imidlertid full kontroll i Gaza, dvs. ingen andre grupperinger kan ta seg til rette politisk eller i forhold til å utøve kriminalitet. Hamas tillater ingen andre grupperinger å bære våpen i Gaza.

På Vestbredden er det israelerne som skal utøve politimyndigheten i C-områdene etter israelsk militærlovgivning. Tendensen er at palestinere meget uvillig og kun i nødsfall henvender seg til israelerne for hjelp. Se Lifos ”Landprofil – palestinska områdena” av november 2009 s. 26 (ekstern lenke). HaMoked og B´Tselem har dokumentert at palestinere på Vestbredden ikke kan regne med å få beskyttelse fra israelerne; det er vanskelig å få kontakt, dersom kontakt oppnås treneres ofte saken fra israelsk side og de fleste av sakene som likevel tas imot henlegges på grunn av ”bevisets stilling”. Vold fra bosettere er bakgrunnen for den største delen av henvendelsene til israelerne. Se Lifos ”Landprofil – palestinska områdena” av november 2009 s. 26 (ekstern lenke). 

2.4.1. Hamas´ behandling av opposisjonelle i Gaza og Fatahs behandling av opposisjonelle på Vestbredden

Gaza

Utlendingsdirektoratet har etter at Hamas overtok makten i Gaza i juni 2007 mottatt søknader om beskyttelse fra personer som har arbeidet for the Palestinian Authorities (PA) – i hovedsak innenfor politi- og sikkerhetsstyrkene, men også innenfor andre deler av den tidligere statsadministrasjonen. I økende grad har man også mottatt søknader fra personer som er knyttet til Fatah eller som er mistenkt for en slik tilknytning.

I Landinfos rapport av 14. september 2009, ”Forfølgelsesfare og utsatte grupper i de palestinske områdene” (s.13) (ekstern øenke, kun tilgjengelig for ansatte i utlendingsforvaltningen) identifiseres både tidligere medlemmer av Preventive Security og personer som pleier kontakt med selvstyremyndighetene i Ramallah på Vestbredden som utsatte grupper under gitte omstendigheter. Vanlig medlemskap i Fatah vil ikke i seg selv medføre forfølgelse fra Hamas, mens pågående politisk engasjement og typen av aktivitet man er involvert i, kan utløse forfølgelse.

Når det gjelder Hamas reaksjoner mot tidligere ansatte i politi- og sikkerhetsstyrkene, mener Utlendingsdirektoratet at dette generelt sett ikke vil medføre en risiko for forfølgelse, selv om man fremdeles mottar lønn fra PA som ansatt i de nevnte organer.

Utlendingsdirektoratet har gitt beskyttelse til noen få personer med tilknytning til Fatah hvor man har ansett at retur vil utløse forfølgelse gitt posisjonen, aktiviteten og bakgrunnen disse personene har hatt. I disse sakene har direktoratet lagt til grunn en pågående politisk aktivitet frem til utreisen fra Gaza fant sted. Det kan være aktuelt å vurdere utelukkelse fra rett til anerkjennelse som flyktning etter utl § 28 etter konvensjonens artikkel 1 F, jf utl § 31 for noen personer i denne kategorien. De fleste med Fatah-anførsler har imidlertid fått avslag fordi de ikke i tilstrekkelig grad har sannsynliggjort en aktivitet, historie eller profil som vil avstedkomme reaksjoner fra Hamas, basert på de kilder direktoratet støtter seg til.

Vestbredden

På samme måte som opposisjon i Gaza blir slått ned på av Hamas, blir opposisjon på Vestbredden slått ned på av PA. Aktiviteter fra Hamas´ militære gren er forbudt og mange medlemmer har blitt arrestert. Også aktiviteter fra Al-Aqsa er forbudt og medlemmene har i stor grad levert inn sine våpen og har blitt omfattet av en rekke amnestier som har blitt gjennomført i forståelse med Israel.

2.4.2. Journalister på Vestbredden og i Gaza – myndighetsforfølgelse

Norge mottar enkelte søknader om beskyttelse fra palestinske journalister, både fra Vestbredden og Gaza.

Journalister både på Vestbredden (i første rekke Hamas-vennlig presse) og i Gaza (Fatahvennlig presse) har blitt utsatt for trakassering og arrestasjoner. Generelt er situasjonen for journalister noe bedre på Vestbredden enn i Gaza. Trusler fra ulike myndighetsorganer, arrestasjoner og et fåtall attentatforsøk fant sted i løpet av 2008 og i samme år ble sirkulasjon av aviser stanset både på Vestbredden og i Gaza. Journalistene har møtt reaksjonene fra myndighetene med utstrakt bruk av selvsensur for å unngå problemer, se Landinfo rapport – Forfølgelsesfare og utsatte grupper i de palestinske områdene, september 2009 s. 15 (ekstern lenke, kun tilgjengelig for ansatte i utlendingsforvaltningen). I 2009 har reaksjoner mot journalister fra de respektive myndigheters side ligget på omtrent samme nivå som året før. Det har vært tilfeller av arrestasjoner, konfiskering av utstyr, stengning av medier og beordring av stopp i pressekonferanser og UDI legger til grunn at selvsensur fremdeles er like utbredt. Et generelt inntrykk basert på Landinfos kilder, årsrapportene for 2009 fra organisasjoner som spesialiserer seg på å overvåke pressefrihet vil snart bli publisert og vil da gjennomgås i detalj fra UDIs side.

Utfallet av søknader fra journalister som har kommet til Norge beror på en grundig vurdering av profilen og virksomheten til den enkelte journalisten. Noen vil kvalifisere for beskyttelse etter utl § 28 første ledd bokstav a, men det har i de fleste saker blitt konkludert med at journalisten ikke risikerer forfølgelse ved retur eller at vedkommende står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig behandling etc.

2.4.3. NGO-ansatte i Gaza og på Vestbredden – myndighetsforfølgelse

I Gaza vil det generelt sett ikke bli rettet oppmerksomhet mot ansatte i NGO-sektoren fra Hamas sin side. Likevel kan noen NGO-er og noen NGO-ansatte bli oppfattet som opposisjonelle, det vil si at virksomheten til en organisasjon eller aktiviteten til den enkelte ansatte vurderes å bryte med Hamas prinsipper eller at organisasjonens virksomhet undergraver autoriteten til regimet eller indirekte kan oppfattes som en kritikk av regimet.

Landinfos respons ”Forfølgelse av menneskerettighetsaktivister” av 07.04.2010 (ekstern lenke, kun tilgjengelig for utlendingsforvaltningen) viser til at aktivister siden 2007 skal ha opplevd sjikane og trusler både på Vestbredden og i Gaza dersom det rettes kritikk mot regimene eller arbeidet for å bedre MR-situasjonen oppleves som problematisk. Mange organisasjoner som driver MR-arbeid er knyttet til opposisjonen på hhv Vestbredden og i Gaza og har blitt stengt. Landinfo har konsultert en rekke kilder, men har ikke funnet rapporter eller pressemeldinger som viser konkrete eksempler på forfølgelse av MR-aktivister verken på Vestbredden eller i Gaza. Mange feltarbeidere holdes likevel under oppsikt og MR-organisasjonenes informanter (ofrene for overgrep) har opplevd trusler fremsatt med den hensikt at de ikke skal uttale seg. Flere organisasjoner har på denne bakgrunnen begynt å anonymisere ofrene i publisert materiale og små organisasjoner er mer forsiktig med å publisere sensitivt materiale og velger å publisere indirekte gjennom større, etablerte og mindre sårbare organisasjoner.

På bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon kan søkere tilhørende denne gruppen under gitte omstendigheter ha et beskyttelsesbehov. 

Mange NGO-ansatte har imidlertid fått avslag på søknad om beskyttelse da det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at de risikerer å bli forfulgt av myndighetene eller andre (enten det er på Vestbredden eller i Gaza) ved retur. Skriftlige nyhetskilder bør i mange tilfeller dekke forfølgelse av NGO-ansatte og MRforkjempere og både Landinfo og utenriksstasjoner vil i slike saker aktiveres ved behov.

2.4.4. Klanfeider i Gaza og på Vestbredden

Utlendingsdirektoratet er kjent med flere langvarige og voldelige konflikter mellom klaner i Gaza. Etter den andre intifadaen startet bevæpnet klanene i Gaza seg i økende grad og feider ble utkjempet med våpen. Klanene ble også aktører på den politiske arenaen og i konfliktene mellom ulike palestinske fraksjoner.

I følge Landinfo har handlingsrommet for utviklingen av slike konflikter blitt adskillig mindre etter at Hamas overtok makten gjennom kuppet i juni 2007. Hamas konfronterte klaner som opponerte eller ikke var villige til å rette seg etter Hamas direktiver. Hamas klarte i stor grad å få slutt på klan-basert kriminalitet, konfiskerte et stort antall våpen, avvæpnet de som bar våpen offentlig, fjernet uautoriserte kontrollposter og fengslet mange. Hamas håndhever i dag ”røde linjer” som klanene ikke tillates å trå over; de får ikke utfordre Hamas monopol på myndighetsutøvelse, ikke drive med narkotikasmugling eller annen kriminell virksomhet og får heller ikke som selvstendige aktører delta i den væpnede kampen mot Israel. Likevel står noen klaner fremdeles sterkt og det har vært mindre sammenstøt etter høsten 2007. Hamas vurderer nøye når det er klokt å bruke makt overfor klanene. Se Landinfo rapport; ”Klankonflikter i de palestinske områdene” av 28.juli 2008 (ekstern lenke).

Når blodfeider mellom klaner oppstår og mekling ikke når frem følger konflikten sin egen dynamikk etter et mer eller mindre fastlagt mønster. Det er for eksempel ikke nødvendigvis slik at de som gjennomførte handlingene som utløste feiden, er de som er mest utsatt for represalier. Utlendingsdirektoratet har en del informasjon om feider i Gaza, de ulike klanene, de tradisjonelle konfliktløsingsmekanismene og baserer vurderingen av søknader av slike anførsler på detaljerte spørsmål i asylintervjuet, kontroll av landinformasjon og en kvalifisert vurdering av søkerens troverdighet og risikoen ved en eventuell retur til Gaza.

På Vestbredden er klanfeider mindre utbredt enn i Gaza, selv om slike forekommer og flere klaner har hatt en sterk posisjon der (mest fremtredende og betydningsfullt i Hebronområdet), spesielt i tider hvor statsapparatet til PA var sterkt svekket eller helt fraværende på noen områder. I Hebron-området har konfliktløsning gjennom klanene lange og sterke tradisjoner og det er sjeldent at konflikter ender med vold og blodhevn. Man har fra klanledernes side på Vestbredden også vært bevisste på og anstrengt seg for ikke å la konflikten mellom Fatah og Hamas spille over i klankonflikter slik tilfellet har vært i Gaza. Se Landinfo rapport; ”Klankonflikter i de palestinske områdene” av 28.juli 2008 (ekstern lenke).

Søknader basert på klanfeider kan under gitte omstendigheter føre til at beskyttelse gis. Det kan også være aktuelt å foreta en eksklusjonsvurdering etter konvensjonens artikkel 1 F dersom vedkommende har utført eller medvirket til utenomrettslige drap. Utlendingsdirektoratet har etter hvert fått god oversikt over detaljene i det tradisjonelle konfliktløsningssystemet, kjenner til mange konkrete klankonflikter og har også mulighet til gjennom Landinfo å ta kontakt med kilder som kan foreta ytterligere detaljerte undersøkelser. De aller fleste søknader om beskyttelses basert på flukt fra klankonflikter, har blitt avslått av UDI.

2.4.5. Livsstil og æresrelaterte problemer i Gaza og på Vestbredden

Tradisjonell konfliktløsning er utviklet for å håndtere problemer mellom familier og er ikke et instrument til bruk ved konflikt innad i familier og er dermed ikke egnet til å beskytte kvinner mot vold fra andre familiemedlemmer. Likevel forsøker av og til meglere innenfor det tradisjonelle systemet å fremforhandle kompromisser i interne familiekonflikter. Disse har imidlertid en tendens til å sympatisere med mennene i familien og meglingen vil derfor ikke tjene til å beskytte utsatte kvinner. Se Landinfo rapport; ”Klankonflikter i de palestinske områdene” av 28.juli 2008 (ekstern lenke).

 Æresdrap kan utløses overfor kvinner som anses å ha en livsførsel som bryter med samfunnets vedtatte normer. Kvinnens handlinger bringer skam over hennes familie og familien utsettes for et enormt sosialt press som ikke vil forsvinne før æren er gjenopprettet ved å drepe henne. Handlinger som kan føre til æresdrap inkluderer voldtekt, utenomekteskapelige forhold, ekteskap inngått uten familiens samtykke, det å nekte å gjøre rede for hvor man har vært og hvem man har truffet eller å ha snakket med eller det å ha hatt kontakt med en mann som ikke er fra samme familie. Mistanker om ovennevnte forhold kan være tilstrekkelig til å utløse reaksjoner fra nærmeste familie.

Selv om kvinner som anses å ha svertet familiens ære risikerer å bli drept, kan problemet også løses internt i familien (hemmelig abort, fødte barn adopteres bort ved fødsel, voldtatte kvinner giftes bort til overgriperen etc.).

En mannlig part i et utenomekteskapelig forhold kan også risikere å bli drept, men slike drap forekommer sjeldent. Det finnes tre krisesentre på Vestbredden (Nablus, Betlehem og Jeriko) og organisasjoner som gir råd til kvinner. Krisesentrene tar imot kvinner for seks måneder etter søknad som må godkjennes av helsedepartementet. Tillatelsen kan fornyes ved ny søknad. Krisesentrene bevoktes av palestinsk politi.

Det foregår ingen systematisk forfølgelse av kvinner i Gaza, se Landinfo rapport – Forfølgelsesfare og utsatte grupper i de palestinske områdene, september 2009 (ekstern lenke, kun tilgjengelig for ansatte i utlendingsforvaltningen). I Gaza finnes det to MRorganisasjoner som kan tilby midlertidig beskyttelse til utsatte kvinner gjennom uformelle nettverk av privatpersoner og organisasjoner. Organisasjonene forsøker å megle frem løsninger i familiene og har parallell kontakt med domstolsapparatet (i første rekke Shariadomstolen) for å skape forståelse for kvinnens posisjon og finne løsninger.

I Gaza har det forekommet at unge par har blitt stoppet av politiet og spurt om de er gift. Dersom de ikke har vært gift skal mannen ha blitt mishandlet av politiet og Hamas har uttalt at de utfører slikt arbeid for å forebygge æresdrap. Det er vanlig for kvinner i Gaza å bruke hijab, men Hamas skal ikke ha reagert mot de kvinnene som ikke bærer hodeplagg.

Det forekommer relativt sjeldent at kvinner fra Vestbredden og Gaza kommer til Norge og søker om beskyttelse uten å være fulgt av et mannlig medlem av familien, som regel ektefelle eller far. Kvinner som UDI anser kan bli utsatt for æresrelatert vold ved retur vil få beskyttelse i Norge.

Utlendingsdirektoratet har imidlertid avslått flere saker med æresrelaterte anførsler etter å ha funnet at historien ikke har vært tilstrekkelig sannsynliggjort. Det kan også være aktuelt å forsøke verifisering i noen saker med denne problemstillingen.

Søkere som kan være utsatt i Norge
Saksbehandlere må være oppmerksom på at enkelte asylsøkere kan være utsatt for tvangsekteskap eller annen vold i nære relasjoner i Norge, se UDI 2015-007.

2.4.6. Problemer med Hamas/militante grupperinger etter protester mot rakettutskytninger i Gaza

En vanlig anførsel er at man opplever problemer med grupperinger som skyter raketter mot Israel dersom man opponerer mot aktiviteten. Hamas tillater ikke rakettutskytning fra militante grupper i tider med våpenhvile, men gir noe spillerom for disse gruppene i perioder hvor konflikten eskalerer. Hamas bruker ressurser til å gi sivile beskyttelse mot palestinske militante fraksjoner, men det er veldig sjeldent at sistnevnte grupperinger foretar seg noe mot sivile. Se Migrationsverket Landprofil – de palestinska områdena, november 2009 s. 25 (ekstern lenke). 

Anførsler i denne kategorien har foreløpig ikke ført til at tillatelser er gitt i Norge.

2.4.7. Konvertitter og kristne i Gaza og på Vestbredden

Både Landinfo og den svenske landinformasjonsenheten slår fast at det ikke foregår en systematisk forfølgelse av kristne i de palestinske områdene i dag. Det har imidlertid forekommet angrep på kristne forsamlingshus og institusjoner i Gaza (hvor det bor 2-3 000 kristne) etter at Hamas kom til makten. En kristen person som drev aktiv misjonering i Gaza ble drept høsten 2007, men Hamas skal ikke ha vært delaktig. Hamas-regjeringen blir beskyldt for å gjøre for lite for å stanse handlinger som utføres av radikale muslimer. Se Landinfo rapport – Forfølgelsesfare og utsatte grupper i de palestinske områdene, september 2009 (ekstern lenke, kun tilgjengelig for ansatte i utlendingsforvaltningen).

Det er lite informasjon om konvertitter i Gaza, men svenske Lifos hevder på generelt grunnlag at det er vanskelig å konvertere fra islam til kristendommen i Gaza i dag. De som faktisk konverterer kan regne med å møte adskillig mindre toleranse fra omgivelsene enn det de kristne i Gaza ellers gjør og direktoratet er kjent med at konvertitter, på linje med aktive misjonærer, er utsatte grupper som kan møte sterke reaksjoner.

På Vestbredden er situasjonen for kristne mer stabil og rolig og antallet kristne ligger et sted mellom 40-90 000 – de fleste i nærheten av Jerusalem og Betlehem.

Generelt sett vil ikke det å være kristen i seg selv føre til beskyttelse etter utl § 28 første ledd bokstav a, men direktoratet har gitt tillatelser i noen enkeltstående tilfeller hvor det har vært forhold ved personen utover religiøst ståsted som har gjort vedkommende spesielt utsatt.

2.4.8. Kollaboratørmistanker

Landinfos kilder under tjenestereiser i 2008 og 2009 opplyste om at det var langt mindre represalier mot kollaboratører i dag enn under den første intifadaen og under den første tiden av den andre intifadaen. Man har fra palestinsk side også tilpasset reaksjonene mot mistenkte ut fra alvorlighetsgraden i vedkommendes interaksjon med israelerne. For mindre alvorlige tilfeller er det vanlig med sosial isolasjon i motsetning til alvorligere tilfeller med rettsforfølgelse, dødsdom eller utenomrettslige drap. Det er også kjente tilfeller hvor kollaboratøren offentlig har gitt uttrykk for anger for sine handlinger og har kunnet reintegreres i samfunnet. Se Landinfo Temanotat: Kollaboratørvirksomhet i de palestinske områdene (ekstern lenke).

Direktoratet er kjent med at kollaboratører som oppfyller krav nedfelt i israelsk lovgivning kan få beskyttelse i Israel, og legger også til grunn at palestinske myndigheter, organisasjoner, nærmeste familie og vedkommendes klan kan mobiliseres i den hensikt å tilbakevise uriktige påstander om spionasje. Mange informanter vil likevel ikke få beskyttelse av Israel fordi kriteriene er strenge – Migrationsverket Landprofil – de palestinska områdena, november 2009 s. 26 (ekstern lenke).

Utlendingsdirektoratet anser at kollaboratører eller personer som blir mistenkt for å være kollaboratører kan omfattes av flyktningkonvensjonens artikkel 1A, spesielt der vedkommende aktivt velger å gi informasjon til israelerne av ideologiske eller politiske grunner eller der kollaboratører anses å ha slike motiver – såkalt ”tillagt politisk oppfatning”. Direktoratet har avslått en god del saker med slike anførsler da man ikke har ansett at historien er tilstrekkelig sannsynliggjort i forhold til hvordan mistankene har blitt kjent for vedkommende, hvilke tiltak personen selv har tatt for å renvaske seg og de reaksjonene som er anført i relasjon til mistanken.

2.4.9. Trakassering fra israelske bosettere på Vestbredden

De siste årene er det registrert en økning i antallet tilfeller av hærverk, vold og trusler fra bosettere på Vestbredden mot palestinere. Det er registrert spesielt mange tilfeller i Hebron sentrum, de sørlige deler av Hebron fylke og i områdene rundt Nablus, men konflikter forekommer også mange andre steder. Den israelske hæren, politiet og påtalemyndighetene viser manglende vilje til å beskytte palestinere mot slike hendelser. Se Landinfo Rapport/Temanotat – Konflikter mellom israelske bosettere og palestinere på Vestbredden, juni 2009 (ekstern lenke). 

Utlendingsdirektoratet har gitt beskyttelse i et par enkelttilfeller fra Hebron hvor man har ansett det som sannsynlig at palestinerne ved retur står i reell fare for å bli utsatt for umenneskelig og nedverdigende behandling, ikke vil få beskyttelse av israelerne mot vold fra bosettere, samt at retursituasjonen er vurdert som så vanskelig at internflukt av rimelighetsgrunner ikke var anvendelig. De fleste palestinere som anfører vold fra bosettere som grunnen til å forlate Vestbredden har imidlertid fått avslag på grunn av mangel på troverdighet, fordi de anførte problemer i art og omfang ikke ses som alvorlige nok til å utløse beskyttelse i Norge eller fordi man anser det som mulig å flytte til andre steder på Vestbredden hvor bosetterne som vedkommende er i konflikt med ikke er til stede. I det hele tatt skal ressurssituasjonen til en familie være svært lav dersom man ikke henviser til internflukt også med tanke på at tilbakevendingsstøtten fra norske myndigheter langt på vei bør gjøre det praktisk mulig å komme i gang på et nytt bosted på Vestbredden.

2.4.10. Trakassering fra israelske soldater på Vestbredden

Asylsøkere opplyser ofte at de blir trakassert eller utsatt for vold ved passering av israelske kontrollposter på Vestbredden. Etter direktoratets kunnskap om forholdene ved passering av kontrollposter er de reaksjonene som foregår i art og omfang ikke er så alvorlige at de kan anses som forfølgelse. UDI er kjent med at det kan forekomme mer alvorlige episoder utført av enkelte israelske soldater, men hendelsene er etter direktoratets oppfatning utslag av tilfeldig maktmisbruk fra enkelte israelske soldaters side og kan således ikke karakteriseres som individuell og systematisk forfølgelse. Utlendingsdirektoratet har imidlertid kjennskap til at noen palestinere som tidligere er arrestert og straffedømt av israelerne kan oppleve tilleggsproblemer ved passering av kontrollposter. I følge Landinfo vil reaksjonene overfor denne gruppen av palestinere ta form av trakassering etter at de israelske soldatene får opp informasjon om vedkommende på sitt datasystem som er tilgjengelig i de fleste kontrollposter. Tidligere arresterte og domfelte palestinere nektes også ofte å forlate Vestbredden. Se Landinfo Respons: Palestina: israelsk trakassering av tidligere arresterte og straffedømte palestinere, 12.11.2009 (ekstern lenke, kun tilgjengelig for ansatte i utlendingsforvaltningen). 

Forekomsten av sporadisk trakassering og enkeltstående voldsepisoder av mer alvorlig art vil alene sjeldent kunne føre til at søknad om beskyttelse innvilges i Norge.

2.5. Nærmere om den humanitære situasjonen

Det er store forskjeller for hvilken tilgang palestinere har til velferdsordninger og det avgjørende er hvor de er bosatt. Palestinere som er registrert bosatt i Øst-Jerusalem vil for eksempel være omfattet av det israelske systemet for helseforsikringer og ha tilgang til helsetjenester av høy standard, mens tjenester for palestinere bosatt i Gaza og på Vestbredden er av varierende tilgjengelighet og kvalitet.

2.5.1. Syke i Gaza og på Vestbredden

De fleste palestinere har en formell tilgang til gratis primærhelsetjenester. UNRWA-registrerte får primær- og spesialhelsetjenester gjennom FN mot en mindre avgift. Mange palestinere i Gaza bor fremdeles i telt etter ødeleggelsene i krigen desember 2008 og januar 2009 og det er en generell mangel på medisiner. Det råder en alvorlig kapasitetsmangel innenfor kreftbehandling, behandling av hjerte- og karsykdommer samt behandling av nyresykdommer. Dette gjelder i første rekke Gaza, men også til en viss grad på Vestbredden. Medisinske tilstander som krever spesialoppfølging må ofte håndteres i utlandet og krever finansiering og koordinering mellom palestinske og israelske offentlige etater. Et tilleggsproblem som nevnt tidligere i denne sammenhengen, er at enkelte av palestinere fra Gaza som skal til Israel for behandling blir forsøkt rekruttert av israelsk etterretning og nektes innreise dersom de ikke godtar betingelsene som kollaboratører. Se Migrationsverket Landprofil – de palestinska områdena, november 2009 s. 50-52 (ekstern lenke) og Landinfo temanotat: Helsevesenet i de palestinske områdene, januar 2008 (ekstern lenke). 

På Vestbredden er imidlertid forholdene av en helt annen og bedre karakter enn i Gaza. WHO anser at tilgangen på helsetjenester av høy kvalitet både når det gjelder akutte og kroniske tilstander er tilstede i Ramallah. Likevel kan noen akutte tilstander være vanskelig å behandle også på Vestbredden på grunn av den lange tiden som går med til å passere de mange kontrollpostene. Direktoratet er videre kjent med at det finnes avgrensede områder på Vestbredden som kun kan håndtere enkle medisinske problemer. Personer bosatt i disse områdene kan på grunn av den reduserte bevegelsesfriheten som eksisterer på Vestbredden få problemer med å få tilgang til adekvat behandling ved akutt sykdom av mer komplisert art. Se Migrationsverket Landprofil – de palestinska områdena, november 2009 s. 50-52 (ekstern lenke). 

Når det gjelder psykiatriske helsetjenester er behandlingstilbudet både på Vestbredden og spesielt i Gaza begrenset. Det finnes i dag kun ett psykiatrisk sykehus på Vestbredden og Gaza (i Betlehem) og dette er mer en oppbevaringsanstalt enn en behandlingsinstitusjon, se Migrationsverket Landprofil – de palestinska områdena, november 2009 s. 51 (ekstern lenke). Feil- og overmedisinering er vanlig. Det knytter seg også et stigma til personer med psykiske lidelser, noe som medfører at folk forsøker å skjule slike tilstander i størst mulig grad.

Utlendingsdirektoratet følger utviklingen når det gjelder medisintilgang og behandlingskapasitet nøye. Alvorlige tilstander som krever behandling i utlandet og senere spesialistoppfølging for søkere fra Gaza kan medføre en tillatelse etter utl § 38. Kroniske tilstander som under normale omstendigheter ikke er farlige gitt medisinering kan i dagens situasjon i Gaza med mangel på medisin også etter en konkret vurdering kunne føre til at en tillatelse etter utl § 38 gis.

Når det gjelder søknader fra palestinere fra Vestbredden vil tilstandens art og behovet for oppfølging, samt vedkommendes bosted, hvilke kontrollposter som må passeres før behandling kan nås, medisintilgangen og mulighetene personen har til å bosette seg andre plasser på Vestbredden for å få mer stabil tilgang til nødvendige helsetjenester, tas i betraktning.

Normalt vil listen ligge høyere for tillatelser etter utl § 38 for en søker med helseproblemer fra Vestbredden enn hva tilfellet er for en tilsvarende sak fra Gaza.

I alle saker hvor det foreligger helsemessige forhold vil også den generelle humanitære situasjonen samt sikkerhetssituasjonen tillegges vekt i vurderingen om det foreligger sterke menneskelige hensyn etter utl § 38.

2.5.2. Barnefamilier

Barn blir vurdert til å være spesielt sårbare i den situasjonen som råder på grunn av okkupasjonen av Vestbredden og blokaden av Gaza.

I Gaza er 56 % av innbyggerne barn og deres tilværelse preges av sikkerhetssituasjonen, fattigdom og mangel på fremtidsmuligheter.

På Vestbredden er både sikkerhetssituasjonen og den humanitære situasjonen også for barn generelt vesentlig bedre enn i Gaza.

Direktoratet er spesielt oppmerksomme på medfølgende barns situasjon ved retur. Alle søknader blir vurdert individuelt, og det foretas en barnesensitiv vurdering både i forhold til beskyttelse og hvorvidt det foreligger sterke menneskelige hensyn.

I likhet med saker som omhandler voksne søkere, skal saksbehandleren først vurdere om søkeren fyller vilkårene for beskyttelse etter utl § 28, første ledd. Dersom det ikke er tilfellet, skal saksbehandleren se hen til de sikkerhetsvurderinger UDI har gjort av søkerens hjemsted. Dersom en enslig mindreårig asylsøker kommer fra et usikkert område, anses søkeren på generelt grunnlag å ha et beskyttelsesbehov, jf. utl § 28, første ledd bokstav b. For å vurdere om søkeren har krav på beskyttelse i Norge, må saksbehandleren vurdere om søkeren kan ta opphold i en annen del av Vestbredden eller Gaza enn hjemstedet, se utl § 28, femte ledd. Se punktet nedenfor om internflukt.

Enslige mindreårige asylsøkere som har fylt 16 år på vedtakstidspunktet og som ikke har annet grunnlag for opphold enn at norske myndigheter anser at søkeren er uten forsvarlig omsorg ved retur, kan gis oppholdstillatelse etter lovens § 38, første ledd frem til fylte 18 år, se utlendingsforskriften § 8-8. Tillatelsen kan ikke fornyes og danner ikke grunnlag for oppholdstillatelse for familiemedlemmer etter lovens kapittel 6.

3. Internflukt

Retten til anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd gjelder ikke dersom utlendingen kan få effektiv beskyttelse i andre deler av hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd. Effektiv beskyttelse innebærer at området er trygt og tilgjengelig for søkeren. Der UDI mener at det foreligger et trygt og tilgjengelig internfluktområde, skal saksbehandleren vurdere om søkeren bør gis tillatelse etter utlendingsloven § 38. Se mer om internflukt i UDI 2016-019.

I praksis opererer Utlendingsdirektoratet i dag ikke med internflukt for søkere fra Gaza. Det vises i denne sammenheng til at områdets begrensede størrelse og politiske og administrative struktur i realiteten ikke kan avhjelpe problemene til søkere i de sakene som er behandlet i Norge. Det kan likevel tenkes konstellasjoner av problemer som kan løses ved at søkeren bosetter seg andre steder i Gaza. Direktoratet vil derfor alltid vurdere en slik mulighet.

På Vestbredden er situasjonen en annen og direktoratet har ved flere anledninger henvist søkere til å flytte til områder hvor problemet som førte til flukten fra Vestbredden ikke er tilstede. Saksbehandleren gjør en konkret vurdering av om det foreligger sterke menneskelige hensyn med henblikk på den situasjonen personen eller familien sannsynligvis vil befinne seg i etter flyttingen har funnet sted, jf. utl § 38.

4. Dokumentasjon av identitet

Utlendingsdirektoratet anser Vestbredden og Gaza som et velfungerende dokumentasjonssamfunn hvor det i prinsippet skal være mulig for alle å dokumentere sin identitet.

Erfaringen UDI har med søknader om beskyttelse fra personer fra Gaza og Vestbredden tilsier at søkerne i all hovedsak er i besittelse av pass ved utreise. UDI legger videre til grunn at det i all hovedsak er uproblematisk å fremskaffe pass fra Norge dersom vedkommende har mistet passet sitt eller aldri vært i besittelse av pass.

På denne bakgrunnen vil personer som søker om beskyttelse i Norge og som kommer fra Vestbredden og Gaza, bli anmodet om å legge frem et originalt palestinsk pass utstedt av palestinske selvstyremyndigheter, jf utl § 83, utf § 17-7.

5. Verifiseringsmuligheter

UDI har gjennom utenriksstasjoner mulighet til å verifisere saker fra asylsøkere fra området.

6. Sikkerhetssaker

Saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn («sikkerhetssaker») skal behandles etter reglene i utlendingsloven kapittel 14. Det er UDI Kontroll som har ansvar for å avgjøre sikkerhetssaker og for den videre oppfølgingen med PST eller Utenriksdepartementet og eventuell foreleggelse for Justis- og beredskapsdepartementet.

Saksbehandleren skal sende saken til UDI Kontroll dersom den berører eller kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Ved tvil bør saken oversendes. Saken skal oversendes uavhengig av utfall. En veiledende indikatorliste er gitt i punkt 5 i GI-20/2023 Instruks om behandling av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter utlendingsloven kapittel 14, § 35, og saker etter eksportkontrollregelverket.

7. Bortvisning

Ved avslag på søknad om beskyttelse kan søkeren bortvises, se utlendingsloven § 17 bokstav m) og UDI 2010-013 Bortvisning av tredjelandsborgere.

Vedtak om bortvisning skal anmerkes i utlendingens pass eller annet reisedokument, med mindre det er grunn til å anta at dette kan utsette innehaveren av reisedokumentet for straff eller andre sanksjoner i hjemlandet eller i det landet vedkommende bortvises til, eller det for øvrig synes urimelig overfor utlendingen, se utlendingsforskriften § 5-4.

Ved retur til Vestbredden skal utvisning og bortvisning ikke merkes, se UDI 2010-006V5 Liste over land der ein skal unnlate å merke.