UDI 2010-045 Bortfall av permanent oppholdstillatelse

1. Innledning

Hensikten med retningslinjene er å gi noen veiledende retningslinjer som kan brukes som utgangspunkt for tolkningen og praktiseringen av utlendingsforskriftens (utf.) § 11-8. Saksbehandler må likevel vurdere hver enkelt sak konkret, og det vil alltid være behov for å bruke skjønn. Av hensyn til søkerne er det likevel behov for en viss avklaring som vil sikre lik praksis.

1.1. Oversikt over reglene

Hovedregelen om bortfall av permanent oppholdstillatelse fremgår av utlendingsloven (utl.) § 62 syvende ledd første punktum. Denne bestemmelsen fastslår at en person mister sin permanente oppholdstillatelse når han eller hun har oppholdt seg i utlandet i mer enn to år.

Utlendingsforskriften (utf.) § 11-8 første ledd regulerer de tilfellene hvor personen mister sin permanente oppholdstillatelse når han eller hun har hatt ett eller flere kortvarige opphold i Norge i løpet av toårsperioden, og hvordan ”ett eller flere kortvarige opphold” i løpet av toårsperioden skal beregnes.

Utf. § 11-8 andre ledd regulerer et unntak fra reglene om bortfall av permanent oppholdstillatelse.

Reglene om adgangen til å søke om å oppholde seg utenfor Norge i mer enn to år, uten at personen mister sin permanente oppholdstillatelsen, reguleres av Utf. § 11-8 tredje ledd bokstavene a-c, jf også fjerde og femte ledd.

2. Bortfall av permanent oppholdstillatelse

Reglene om bortfall av permanent oppholdstillatelse er i utgangspunktet absolutte, og gir ikke rom for skjønnsmessige vurderinger. Unntak fra dette fremgår av Utf. § 11-8 andre ledd, se nedenfor under punkt 2.2 og tredje til femte ledd, se nedenfor under punkt 3.

2.1. Praktiseringen av utlendingsforskriften § 11-8 første ledd

Bestemmelsen gir en nærmere anvisning på når oppholdet utenfor Norge anses å være sammenhengende og kan føre til bortfall av permanent oppholdstillatelse etter utl. § 62. Utlendingens tilknytning til Norge er ikke svekket av kortere ferieopphold når personen ellers er bosatt her. Derfor regnes opphold kortere enn to måneder per kalenderår ikke som opphold i utlandet.

For at ny toårsfrist som nevnt i Utf. § 11-8 første ledd skal begynne å løpe, må personen oppholde seg i Norge uten avbrudd i nevnte 15-måneders periode. Det er i denne perioden ikke åpnet for kortere ferieopphold eller lignende i utlandet. Når 15-månedersperioden er fullført, kan personen igjen oppholde seg to år i utlandet uten å miste sin permanente oppholdstillatelse.

2.2. Personer som har blitt holdt tilbake i utlandet mot sin vilje

UDI kan gjøre unntak fra regelen om bortfall av permanentoppholdstillatelse ved opphold utenfor riket i mer enn to år, dersom personen har reist ut av Norge og mot sin vilje ikke får reise tilbake hit, og ville hatt rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b, dersom vedkommende hadde oppholdt seg i Norge, se utlendingsforskriften § 11-8 annet ledd.

Vilkåret «reist ut av Norge og mot sin vilje ikke får reise tilbake hit»

Bestemmelsen krever ikke at personen er utsatt for fysisk tvang som hindrer personen i å reise tilbake til Norge. Unntaksbestemmelsen kan også komme til anvendelse dersom personen har blitt presset, truet, fratatt økonomiske midler eller reisedokumentet sitt eller på annen måte utsatt for negativ sosial kontroll for å hindre at personen skal reise tilbake til Norge.

Vilkåret om rett til oppholdstillatelse etter § 53 første ledd bokstav b

Rett til oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b krever at personen

• har oppholdstillatelse etter §§ 40 eller 41 som ektefelle eller samboer,
  
  
• og at samlivet er opphørt, 
  
  
• og det er grunn til å anta at personen eller eventuelle barn har blitt mishandlet i samlivsforholdet eller av andre medlemmer av samme husstand, eller av svigerfamilie

Unntaksbestemmelsen omfatter ikke

• barn som har blitt holdt tilbake i utlandet mot sin vilje, eller
   
• personer over 18 år som blir holdt tilbake av sine foreldre 
  
  
• personer over 18 år som blir holdt tilbake av personer som ikke er medlemmer av samme husstand og ikke er svigerfamilie

I slike saker må personen søke om ny førstegangstillatelse etter bestemmelsen om sterke menneskelige hensyn/særlig tilknytning til riket i utlendingsloven § 38. Dette fremgår av A-63/09 Rundskriv om ikrafttredelse av ny utlendingslov og utlendingsforskrift fra 1. januar vedlegg 11.

UDI 2010-009 Oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag som følge av mishandling eller referansepersonens død, pkt. 2 og 3 gir nærmere retningslinjer for når en person skal gis oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 53 første ledd bokstav b. 

I tilfeller som faller inn under bestemmelsen, skal personen eller andre som handler på personens vegne, kontakte norske myndigheter så snart dette er praktisk mulig.

Hvilken informasjon bør du innhente?

Saksbehandler i førstelinjen som mottar henvendelse om tilbakeholdelse, skal skrive en rapport som skal inneholde opplysninger om

• hvor personen som tilbakeholdes oppholder seg
  
  
• hvem som har holdt personen tilbake
  
  
• hvordan han eller hun har blitt holdt tilbake
  
  
• personen og/eller personens barn har blitt utsatt for mishandling
  
  
• eventuelle barn har vært vitne til mishandling
  
  
• hvem som har utsatt personen for mishandling

Rapporten skal inneholde opplysninger om hvordan det er mulig å oppnå kontakt med personen som har blitt holdt tilbake, for eksempel adresse og/eller telefonnummer. Saksbehandler skal oversende rapporten til UDI så snart som mulig.

Du kan ta kontakt med Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse eller negativ sosial kontroll (KT) (ekstern lenke) for veiledning dersom du har en sak. Kompetanseteamet er kontaktpunkt for Utenriksdepartementet i saker hvor personen(e) befinner seg i utlandet, for å foreta den nødvendige koordinering med berørte etater i Norge.

Dersom henvendelsen gjelder barn eller en familie med barn, skal saksbehandler vurdere om det er aktuelt å sende en bekymringsmelding til barnevernet, se UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet. Saksbehandler skal også vurdere å gi opplysninger til politiet.

Saksbehandleren har plikt til å gi opplysninger til politiet for å avverge visse alvorlige straffbare handlinger (se avvergingsplikten i straffeloven § 196 (ekstern lenke)). Avvergingsplikten inntrer når det fremstår som mest sannsynlig at handlingen vil bli begått eller gjentatt. I slike tilfeller opphever avvergingsplikten en eventuell taushetsplikt. Det kan medføre straffeansvar å unnlate å melde fra til politiet eller hindre andre i å melde fra.

3. Praktiseringen av utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd

3.1 Generelle vilkår

I følge utf. § 11-8 tredje ledd er det et vilkår at en person som ønsker å oppholde seg utenfor Norge i mer enn to år, må fremsette søknad for å hindre at den permanente oppholdstillatelsen faller bort. Personen må selv skrive slik søknad hvor alle de relevante momentene kommer frem og legge ved dokumentasjon på utenlandsoppholdet.

Det følger av utf. § 11-8 femte ledd at den som søker tidligere enn seks måneder før toårsfristen løper ut, ikke skal miste sin permanente oppholdstillatelse dersom vedkommende returnerer til Norge innen to uker etter ett eventuelt avslag fra UDI foreligger. AID gir følgende eksempel i høringsforslag til ny utlendingsforskrift av 16. februar 2008 (AIDs høringsforslag): En person søker tidligere enn seks måneder før toårsfristen løper ut. Personen får avslag når det har gått to år og to måneder fra vedkommende flyttet fra Norge. Personen vil ikke miste sin permanente oppholdstillatelsen dersom vedkommende returnerer til Norge innen to uker etter at han eller hun er blitt informert om vedtaket.

Dersom personen fremmer søknaden senere enn seks måneder før utløpet av toårsfristen, er det personens egen risiko. Dersom det ikke foreligger svar fra UDI og han eller hun fortsetter utenlandsoppholdet etter at toårsfristen er løpt ut, vil UDI fatte vedtak om bortfall av permanent oppholdstillatelse dersom vilkårene for unntak etter utf. § 11-8 ikke er oppfylt.

Det følger videre av en naturlig fortolkning av denne bestemmelsen at det ikke er nødvendig at personen søker om å beholde sin permanente oppholdstillatelse før han eller hun forlater landet. Det kan for eksempel være at personen på det tidspunktet han eller hun forlater landet ikke vet at oppholdet i utlandet får en varighet over to år. Personen må imidlertid søke før han eller hun har oppholdt seg i utlandet i to år.

Det må være klart at personen etter utenlandsoppholdet igjen skal bosette seg i Norge, se utf. § 11-8 tredje ledd.

I henhold til fast forvaltningspraksis vil følgende momenter være aktuelle å vurdere:

• Lengden på personens utenlandsopphold.
  
  
• Personens forutgående botid i Norge. Jo lenger botid personen har hatt i Norge, jo sterkere vil tiknytningen være og sannsynligheten for retur til Norge vil være større. Dette momentet må vurderes opp mot hvor lenge personen skal oppholde seg i utlandet.
  
  
• Personens tilknytning til Norge, for eksempel om vedkommende har ektefelle, mindreårige barn eller annen slekt i Norge.

Grunnen til utenlandsoppholdet, jf. blant annet punkt 3.2 og 4.1 siste avsnitt. Om det fremstår som naturlig at vedkommende vil returnere til Norge. For eksempel kan utenlandsopphold som følge av tilknytning til ansatt i norsk utenrikstjeneste vektlegges.

Hvilket land personen planlegger reise til. Retur til tidligere hjemland kan tale for at tilknytningen til hjemlandet blir sterkere, og dette kan svekke sannsynligheten for retur til Norge.

Disse momentene er ikke uttømmende, og saksbehandler må i hver sak foreta en konkret skjønnsmessig vurdering.

3.2 Særskilte vilkår

Utf. § 11-8 tredje ledd bokstavene a til c oppstiller særskilte vilkår for hvem som kan få rett til å oppholde seg utenfor Norge. I tillegg til de ovennevnte generelle vilkårene, må ett av disse særskilte vilkårene være oppfylt. Disse vilkårene er uttømmende, og personer som ikke er nevnt i noen av disse alternativene vil ikke få innvilget tillatelse til å oppholde seg utenfor Norge i mer enn to år.

3.2.1 Utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd bokstav a

Denne bestemmelsen gjelder vernepliktige som må utføre pliktig militærtjeneste for det landet personen er borger av.

Det følger av lang forvaltningspraksis at ”annen tjeneste” kan være siviltjeneste eller liknende. Hovedregelen er at det må være pliktig tjeneste som følger av plikt for alle borgere eller en gruppe av borgere av det landet personen kommer fra. Personen må dokumentere at vedkommende skal utføre verneplikt. UDI stiller strenge krav til dokumentasjon. Personen må fremlegge original innkalling fra den aktuelle staten med autorisert oversettelse til norsk eller engelsk. Det må gå frem av innkallingen hvor lenge verneplikten skal vare. Det er en forutsetning at verneplikten varer utover to år.

3.2.2 Utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd bokstav b

Bestemmelsen gjelder personer som skal oppholde seg i utlandet i forbindelse med ”arbeid” eller ”utdanning utover vanlig videregående skole”.

”Arbeid” er ikke definert, og det er ikke noen begrensing i selve forskriftsteksten. UDI stiller derfor ikke strenge krav til hva slags arbeid personen skal utføre i utlandet. Det må likevel ikke være tvil om at det er lønnet arbeid som skal utføres. Vennetjenester og dugnadsarbeid vil falle utenfor. Lønnen må som hovedregel være lik det som er normalt for slikt arbeidet på det stedet arbeidet skal uføres. Gratis eller tilnærmet gratis arbeid godtas ikke. Som hovedregel bør også arbeidet være heltidsarbeid.

Som dokumentasjon på arbeid må personen legge frem en arbeidskontrakt som er underskrevet av både arbeidstakeren og arbeidsgiveren. Av arbeidskontrakten skal følgende fremgå: Lønn, arbeidstid og lengden på arbeidsforholdet. Det bør også fremgå av arbeidskontrakten at arbeidsforholdet er midlertidig, slik at tilknytningen til Norge blir opprettholdt og det fremstår som naturlig at vedkommende skal returnere til Norge.

”Utdanning ut over vanlig videregående skole” er ikke nærmere definert i bestemmelsen. Ut fra en naturlig tolkning av ordlyden følger det at barneskole, ungdomskole og vanlig videregående skole ikke omfattes av bestemmelsen. AID uttaler i høringsforslaget til ny utlendingsforskrift av 16. februar 2009 at det ut fra et integreringsperspektiv er svært uheldig at barn som er bosatt i Norge, og som skal ha Norge som fremtidig bostedsland, sendes tilbake til hjemlandet for ”oppfostring” og skolegang i barne- og ungdomstiden. Dette er også begrunnelsen for at AID har fjernet adgangen til å oppholde seg utenlands i mer enn to år i forbindelse med ”oppfostring”, slik det var adgang til etter tidligere forskrift.

En naturlig tolkning av lovteksten vil videre være at universitets- og høyskoleutdanning faller inn under bestemmelsen. Annen utdanning ut over vanlig videregående vil også kunne falle inn under denne bestemmelsen. I vurderingen vil det blant annet bli lagt vekt på om utdanningen er tilgjengelig i Norge. Forutsetningen er at utdanningen har en varighet utover to år.

Som hovedregel må det dreie seg om et heltidsstudium, og formålet med utenlandsoppholdet må være videre utdanning. Utdanning i tidligere hjemland kan svekke sannsynligheten for retur til Norge, idet tilknytningen til hjemlandet vil kunne bli sterkere. Saksbehandler må i slike tilfeller også se hen til hvor lenge personen har bodd i Norge, og hva slags tilknytning han eller hun ellers har i Norge av familie også videre.

Personen må dokumentere at han eller hun har fått opptak ved en utdanningsinstitusjon.

Dokumentet på opptaket må komme fra den aktuelle utdanningsinstitusjonen, og det må fremgå hvor lenge studiet kommer til å vare.

3.2.3 Utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd bokstav c

Denne bestemmelsen gjelder generelt for nære familiemedlemmer til personer som skal oppholde seg i utlandet i forbindelse med arbeid eller utdanning utover to år.

Bestemmelsen er uttømmende. Det er bare ektefelle, samboer og barn til den personen som oppholder seg i utlandet i forbindelse med arbeid eller utdanning, som kan få en tillatelse etter denne bestemmelsen. Personen må dokumentere ved arbeidskontrakt eller opptaksbekreftelse fra utdanningsinstitusjonen hvor lenge ektefellen, samboeren, faren eller moren skal arbeide eller studere i utlandet. Videre skal relasjonen til den som skal oppholde seg i utlandet i forbindelse med studier eller arbeid, dokumenteres. Eksempel på slik dokumentasjon er: vigselsattest, utskrift fra folkeregisteret eller fødselsattest.

4. Praktiseringen av utlendingsforskriften § 11-8 fjerde ledd

4.1 Lengden av oppholdet utenfor Norge

Ordlyden i forskriften viser til forutgående botid i Norge. Botiden er derfor ikke begrenset til bare botid med permanent oppholdstillatelse. Saksbehandler må derfor vurdere hver enkelt sak skjønnsmessig.

Det følger imidlertid av fast forvaltningspraksis at saksbehandler særlig skal legge vekt på hvor lenge personen har hatt permanent oppholdstillatelse i Norge. Det er rimelig at en person som har hatt permanent oppholdstillatelse i Norge i lang tid, gis adgang til å være borte fra Norge i lengre tid enn en person som har hatt permanent oppholdstillatelse i kort tid.

Enkelte retningslinjer kan utledes fra forvaltningspraksis:

• Personer som har hatt en permanent oppholdstillatelse i ett til tre år bør bare unntaksvis gis tillatelse til å oppholde seg utenfor Norge i mer enn to år. I disse tilfellene bør tilknytningen til Norge være veldig sterk i form av for eksempel nær familie. I tillegg bør behovet for fravær være stort.
  
  
• Personer som har hatt permanent oppholdstillatelse i tre til fem år kan gis en tillatelse til opphold utenfor Norge i opptil tre år. Den totale tiden med tillatelse utenfor Norge bør likevel ikke overstige den tiden vedkommende har hatt en permanent oppholdstillatelse i Norge. Da vil hans eller hennes tilknytning til Norge kunne bli svekket.
  
  
• Personer som har hatt permanent oppholdstillatelse i Norge i fem til ti år bør kunne få en tillatelse til å oppholde seg utenfor Norge i flere år. Tilknytningen til Norge må likevel opprettholdes, og saksbehandler må vurdere behovet for utenlandsoppholdet.
  
  
• Personer som har hatt permanent oppholdstillatelse i ti år eller mer kan få en tillatelse til å oppholde seg utenfor Norge i svært lang tid. Men også her må tilknytningen til Norge opprettholdes.
  
  
• Personer som har hatt lang botid før de fikk innvilget permanent oppholdstillatelse vil kunne få tillatelse til opphold utenfor Norge da forskriftsteksten ikke begrenser botiden til kun å gjelde botid med permanent oppholdstillatelse.

Grunnen til fraværet fra Norge skal også tillegges vekt. Det er rimelig at en person som for eksempel skal avtjene pliktmessig verneplikt i hjemlandet får en slik tillatelse, selv med kort botid. Det skal derimot mer til for at en person som skal ta utdannelse utover vanlig videregående skole, som også er tilgjengelig i Norge, får tillatelse.

4.2 Forlengelse av oppholdet utenfor Norge

Det går ikke direkte frem verken av lov eller forskriftstekst om en tillatelse til å oppholde seg utenfor Norge kan forlenges. Det følger imidlertid av fast forvaltningspraksis at UDI kan forlenge tillatelsen. Det kan i mange tilfeller oppstå legitime situasjoner underveis som personen ikke kjenner til når han eller hun søker første gang. Saksbehandler må vurdere hver enkelt søknad om forlengelse konkret, etter samme utgangspunkt som ved første søknad. Saksbehandler må i slike tilfeller legge vekt på personens forutgående botid i Norge og formålet med utenlandsoppholdet. Personen må fremme søknad om forlengelse før den opprinnelige tillatelsen utløper.

5. Anmerking i reisedokument av tillatelse til opphold utenfor Norge, jf utlendingsforskriften § 11-8 tredje ledd

5.1 Generelt

Det er politiet som anmerker tillatelser i pass og andre reisedokumenter, jf utf. § 10-6 femte ledd. Politiet må påføre politidistriktets stempel på tillatelsen. Tillatelsen må videre dateres og signeres av politiet. Tillatelsen skal inneholde DUF-nummeret til personen som innehar tillatelsen. Personens DUF-nummer går frem av vedtaket.

5.2 Anmerking av tillatelse til opphold utenfor Norge

Om anmerking av slik tillatelse, se vedlegg 1.

5.3 Bestilling av stempel

Se vedlegg 2.