UDI 2010-069 Opphevelse av innreiseforbud eller adgang til Norge for kortvarig besøk

1. Innledning

Anvendelsesområdet for retningslinjen.

Retningslinjen skal anvendes ved behandling av søknader fremsatt av personer som er utvist fra Norge med et innreiseforbud som fortsatt gjelder. Det er kun søknader som er fremsatt fra personer som har forlatt Norge, eventuelt Schengen-området, som behandles som søknad om opphevelse av innreiseforbud.

Retningslinjen gjelder for søknader om opphevelse av innreiseforbudet eller adgang til Norge for kortvarig besøk uten at innreiseforbudet oppheves, heretter omtalt med samlebetegnelsen opphevelse av innreiseforbudet / adgang til Norge.

1.1. Bakgrunn

Utlendingsloven, utlendingsforskriften og lovens forarbeider gir liten veiledning når det gjelder tolkning og forståelse av bestemmelsene om opphevelse av innreiseforbud / adgang til Norge.

1.2. Formål

Formålet med denne retningslinjen er å gi en oversikt over

• gjeldende bestemmelser
• retningslinjer for hvordan bestemmelsene skal forstås og anvendes
• etablert praksis
• saksbehandlingsrutiner

Videre er formålet med retningslinjen å sikre effektiv saksflyt.

Retningslinjen skal være et verktøy for ansatte ved utenriksstasjonene og saksbehandlere i Utlendingsdirektoratet, samt en kilde til informasjon for søkere og/eller deres advokat/annen fullmektig.

Retningslinjen er en nedtegning av allerede etablert praksis i henhold til utlendingsloven av 1988, og innebærer ikke praksisendringer. Utlendingsloven av 2008 har en annen ordlyd i bestemmelsen om opphevelse av innreiseforbudet enn utlendingsloven av 1988. Dette innebærer heller ingen praksisendringer.

1.3. presiseringer

1.3.1. Innreiseforbudet

Dersom en person blir utvist fra Norge blir vedkommende ilagt et varig eller tidsbegrenset innreiseforbud. Innreiseforbudet innebærer at den utviste ikke har lov til å reise inn i Norge så lenge innreiseforbudet gjelder. Dersom vedkommende blir meldt inn i Schengen informasjonssystem (SIS), gjelder innreiseforbudet alle land som er medlem i Schengensamarbeidet.

Innreiseforbudet regnes fra det tidspunkt vedkommende forlater Norge. Befinner utlendingen seg allerede i utlandet når vedtak om utvisning fattes, legges tidspunkt for vedtak i første instans til grunn.

Brudd på innreiseforbudet, herunder forsøk, er straffbart, jf. utlendingsloven § 108 tredje ledd bokstav e.

I tilfeller hvor innreiseforbudet er begrenset, kan brudd på innreiseforbudet også gi grunnlag for nytt vedtak om utvisning, som vil medføre at innreiseforbudet blir forlenget.

1.3.2. Opphevelse av innreiseforbud

En person som er ilagt et innreiseforbud kan etter søknad få vurdert om innreiseforbudet kan oppheves, jf. utlendingsloven § 71 annet ledd. Dersom innreiseforbudet blir opphevet stiller personen på lik linje med personer som ikke er utvist når det gjelder rett til å reise inn i Norge.

Å oppheve et innreiseforbud er ikke det samme som å innvilge en tillatelse til opphold. Dersom en person vil trenge oppholdstillatelse eller visum for å kunne reise inn i riket, må vedkommende søke om å få opphevet innreiseforbudet i tillegg til å søke om den tillatelse han/hun ønsker innvilget. EØS-borgere, tredjelandsborgere bosatt i et EØS-land og visumfrie borgere vil ikke trenge tillatelse for å kunne reise inn i Norge. Disse trenger derfor i utgangspunktet bare å søke om å få opphevet innreiseforbudet.

En opphevelse av innreiseforbudet er ikke det samme som en omgjøring av utvisningsvedtaket. Ved behandling av en omgjøringsanmodning vurderes gyldigheten av selve utvisningsvedtaket. Ved behandling av en søknad om opphevelse av innreiseforbud er det ikke gyldigheten av utvisningsvedtaket som er vurderingstema, men eventuelle forhold som er oppstått i etterkant av utvisningen som skal vurderes, jf. punkt 4 nedenfor.

1.3.3. Adgang til Norge for kortvarig besøk

Et alternativ til opphevelse av innreiseforbudet er å søke om en tidsbegrenset tillatelse til å komme inn i Norge uten at innreiseforbudet oppheves. Tillatelsen vil i tilfelle gis som et nasjonalt visum. Dersom en slik tillatelse innvilges, plikter den det gjelder å forlate Norge og eventuelt Schengenområdet når tillatelsen utløper.

Et slikt kortvarig opphold i Norge vil ikke medføre at innreiseforbudet forlenges.

1.3.4. Skillet mellom tredjelandsborgere og personer som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen

Med tredjelandsborgere menes personer som ikke er borgere av et land som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen (EØS-borgere). Utlendingsloven § 71 annet ledd regulerer opphevelse av innreiseforbudet / adgang til Norge for tredjelandsborgere. Utlendingsloven § 124 annet ledd regulerer opphevelse av innreiseforbudet / adgang til Norge for EØS-borgere.

Regelverket for tredjelandsborgere behandles i pkt. 2-6. Regelverket for EØS-borgere behandles i pkt. 7.

2. Oversikt over vilkårene

For å kunne oppheve et innreiseforbud / gi adgang til Norge må følgende vilkår være oppfylt:

• Søker må ha forlatt Norge, eventuelt Schengenområdet
• Det må som hovedregel ha gått to år fra innreiseforbudet begynte å løpe
• Søknad må være fremsatt ved personlig fremmøte ved utenriksstasjon
• Opplysningene i søknaden må dokumenteres
• Det må foreligge en vesentlig endret situasjon enn det som ble lagt til grunn på tidspunkt for utvisning
• Endringen må ligge utenfor søkers innflytelse
• Den vesentlig endrede situasjonen må være av en slik art at det, i lys av lovbruddet som førte til utvisning, vil være uforholdsmessig å opprettholde innreiseforbudet

Det skal svært mye til for å få opphevet et ilagt innreiseforbud. Vi viser til vurderingene av ulike typetilfeller under punkt 5.

3. Vedtaksmyndighet og saksbehandlingsrutiner

Det er Utlendingsdirektoratet som i første instans behandler søknader om opphevelse av innreiseforbud, jf. utlendingsforskriften § 14-4. Utlendingsnemnda er klageorgan.

Vedtaket sendes utenriksstasjonen der søknaden ble fremmet eller til advokat eller annen fullmektig for underretting av søker.

Vedtaket kan påklages i henhold til reglene i forvaltningsloven kapittel 6 (ekstern lenke) av søker selv eller av advokat eller annen fullmektig. Dersom søker selv klager, fremsettes den via den respektive utenriksstasjonen. Dersom vedtaket påklages av advokat eller annen fullmektig, kan klagen sendes direkte til Utlendingsdirektoratet.

4. Søknaden

4.1. Søknadsskjema

Søknad om opphevelse av innreiseforbudet fremmes ved å fylle ut UDIs skjema kalt Søknad om opphevelse av innreiseforbud eller adgang til Norge for kortvarig besøk uten at innreiseforbudet blir opphevet (ekstern lenke til PDF). Søknaden fremmes alene eller som vedlegg til annen søknad, for eksempel søknad om visum eller midlertidig oppholdstillatelse i familieinnvandring. Skjemaet er tilgjengelig på UDIs nettsider og ved utenriksstasjonene. Søknaden må utfylles fullstendig og skal inneholde søkerens underskrift og bilde.

4.2. Fremsettelse av søknad

Søknad skal fremsettes ved norsk utenriksstasjon eller et annet lands utenriksstasjon som representerer Norge, jf. utlendingsforskriften § 14-4. I de landene hvor Norge ikke har en utenriksstasjon eller annet land som representerer Norge, skal søknad fremsettes ved en ambassade i nærliggende land. Les listen over hvilke land som er dekket av en annen norsk utenriksstasjon på regjeringen.no (ekstern lenke). 

Dersom det søkes om oppholdstillatelse må denne fremsettes ved norsk utenriksstasjon i søkers hjemland eller annet land der søker har lovlig opphold jf. utlendingsloven § 56, jf. utlendingsforskriften § 10-2 tredje ledd.

Søknader som ikke tilfredsstiller kravene ovenfor vil bli avslått på dette grunnlaget.

Utlendingen må i forbindelse med søknad møte opp personlig ved den respektive utenriksstasjonen. Dette er spesielt viktig i forbindelse med søknader om opphevelse av innreiseforbud / adgang til riket for å dokumentere at søker befinner seg utenfor Norge, og eventuelt Schengen-området.

4.3. Dokumentasjon

Opplysninger som er av betydning for utfallet av søknaden skal dokumenteres.

I tillegg til fullstendig utfylt søknadsskjema må følgende dokumentasjon vedlegges:

• Kopi av pass/fødselsattest
• Dokumentasjon på dato for utreise fra Norge, for eksempel stempel i pass eller billetter som underbygger når utreisen fra riket skjedde.
• Det er viktig at grunnlaget for å søke om opphevelse av innreiseforbudet dokumenteres. For eksempel må journalutskrift eller annen dokumentasjon fra helsepersonell legges ved dersom sykdom blir anført som grunnlag. Dersom søkeren skal delta i en rettssak må innkallelse, samt dokumentasjon på at rettssaken ikke kan gjennomføres uten vedkommende til stede, legges ved.

Dersom vedkommende er utvist på bakgrunn av straffbare handlinger bør det legges ved en oppdatert vandelsattest fra hjemlandet og/eller annet land der søker har hatt opphold etter at han/hun forlot Norge.

Dokumentasjonen må foreligge på norsk eller engelsk. Dokumenter på andre språk må oversettes av autorisert oversetter før innlevering av søknad.

Dersom søknaden fremsettes som tillegg til en annen søknad, for eksempel søknad om familieinnvandring, er det ikke nødvendig med dobbelt sett av dokumentasjonen.

5. Når kan UDI oppheve innreiseforbudet eller gi adgang til Norge for kortvarig besøk uten at innreiseforbudet oppheves

5.1. Utgangspunkt og hjemmel

Utgangspunktet er at en utvisning gjelder for den tid som er fastsatt i utvisningsvedtaket. Utlendingsdirektoratet har en snever adgang til å oppheve innreiseforbudet i henhold til utlendingsloven § 71 annet ledd.

Bestemmelsen lyder:

«Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves dersom nye omstendigheter tilsier det. Dersom særskilte omstendigheter foreligger, kan den som er utvist, etter søknad få adgang til riket for kortvarig besøk selv om innreiseforbudet ikke oppheves, men som regel ikke før to år er gått fra utreisen.»

Hovedregelen om at det skal ha gått to år fra utreisen gjelder både når det søkes om adgang til Norge for kortvarig besøk og når det søkes om opphevelse av innreiseforbudet.

Den snevre adgangen UDI har til å oppheve et innreiseforbud gjelder også etter at det er gått 2 år.

5.2. Internasjonale forpliktelser

I henhold til utlendingsloven § 3 skal loven anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når disse har til formål å styrke individets stilling. Gjennom menneskerettsloven § 2 (ekstern lenke) er Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og FNs konvensjon om barnets rettigheter (barnekonvensjonen) direkte inkorporert i norsk rett.

5.3. Vilkår

5.3.1. Generelt

Det fremgår av utlendingsloven § 71 annet ledd at hovedvilkåret for å få opphevet innreiseforbudet er at det må foreligge nye omstendigheter. Videre fremgår det at hovedvilkåret for å få innvilget kortvarig besøk er at det må foreligge særskilte omstendigheter.

Et sentralt moment i vurderingen for både opphevelse av innreiseforbud og innvilgelse av kortvarig besøk er om forholdene i ettertid har utviklet seg vesentlig annerledes enn forutsatt på tidspunkt for vedtak om utvisning. Det er av betydning om eventuelle endringer skyldes forhold som utlendingen og utlendingens familie ikke har hatt innflytelse over.

5.3.2. Skillet mellom nye omstendigheter og særskilte omstendigheter

Med nye omstendigheter menes en mer eller mindre konstant endret situasjon, for eksempel dersom herboende ektefelle blir ute av stand til å ha omsorg for felles barn på grunn av alvorlig sykdom eller dødsfall. Særskilte omstendigheter kan være en mer forbigående og konkret situasjon som for eksempel deltakelse i begravelse/bisettelse til et nært familiemedlem eller dersom søker er part i en rettssak i Norge, og vedkommendes rettssikkerhet ikke vil være tilstrekkelig ivaretatt ved å bli representert av en advokat/annen fullmektig, og andre muligheter som for eksempel telefonavhør, videoavhør etc. er utelukket.

5.4. Vurderinger av forholdsmessighet

5.4.1. Innledning

Dersom det foreligger nye omstendigheter eller særskilte omstendigheter som nevnt ovenfor, vurderes disse opp mot det lovbruddet som ligger til grunn for utvisningsvedtaket og situasjonen for øvrig.

Spørsmålet blir om opprettholdelse av innreiseforbudet fremstår som uforholdsmessig i lys av de nye opplysningene.

Dersom en opprettholdelse av innreiseforbudet anses uforholdsmessig, kan Utlendingsdirektoratet oppheve innreiseforbudet. Dersom det anses uforholdsmessig å ikke gi en begrenset innreisetillatelse i lys av de særskilte omstendighetene, kan det gis en adgang til Norge for kortvarig besøk.

Det er viktig å merke seg at utlendingsloven § 71 annet ledd er en kan-bestemmelse, jf. ordlyden; Innreiseforbudet kan etter søknad oppheves. Høyesterett uttaler i dom av 18.04.2008 (HR-2008-00695-A) (ekstern lenke til PDF) at vedtak av utlendingsforvaltningen etter utlendingsloven § 29 fjerde ledd tredje punktum ikke kan prøves av domstolene i større utstrekning enn det som følger av den alminnelige myndighetsmisbrukslære. Vurderingen er altså underlagt forvaltningens frie skjønn. Høyesterett understreker i samme dom at utlendingens behov for rettssikkerhetsgarantier i saker om opphevelse av innreiseforbud vil være tilstrekkelig ivaretatt i utvisningssaken.

5.4.2. Ekteskap og samboerskap

I vurderingen av opphevelse av innreiseforbudet / adgang til Norge likestilles samboerskap med ekteskap dersom vilkårene i utlendingsloven § 41 er oppfylt. I det følgende omfattes samboerskap selv om kun ekteskap er nevnt.

Ekteskap med norsk borger eller annen borger med oppholdstillatelse i Norge, er i seg selv ikke en omstendighet som kan føre til opphevelse av innreiseforbudet.

Dersom søker hadde inngått ekteskap i Norge allerede på utvisningstidspunktet, anses ekteskapet i seg selv ikke som en ny omstendighet.

Ekteskap som er inngått etter at søker var utvist fra Norge, anses som en endret situasjon, men en slik endring ligger innenfor søkers innflytelse. Det legges også til grunn at ektefellene ikke har hatt noen berettiget forventning om å kunne leve sammen i Norge så lenge en av dem har et innreiseforbud. Følgelig får et ekteskap inngått etter vedtak om utvisning i utgangspunktet ikke betydning.

Det vises i denne sammenheng til Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt. 2000 s. 591 (ekstern lenke) , der det fremgår at det vil være normalsituasjonen at et vedtak om utvisning griper inn i familielivet på en belastende måte, som følge av at man må legge til grunn at familier blir adskilt ved utvisningen. Når det dreier seg om et ekteskap som er inngått etter at det ble fattet vedtak om utvisning gjør dette seg gjeldende i sterkere grad. Det vises til at innreiseforbudet utgjør en hindring for ektefellene, men ikke et inngrep i en allerede etablert situasjon.

Ved spørsmålet om EMK artikkel 8 (ekstern lenke) taler for at et innreiseforbud bør oppheves, er vurderingstemaet om fortsatt utvisning fra Norge står i et rimelig forhold til de negative virkninger det har for privatlivet og familielivet. I norsk rettspraksis er det lagt til grunn at vurderingen etter EMK artikkel 8 ikke skiller seg vesentlig fra den som foretas i henhold til forholdsmessighetsvurderingen i utlendingsloven § 29 annet ledd, nåværende § 70. Det legges til grunn at dette gjelder også den vurderingen som gjøres i saker om opphevelse av innreiseforbudet.

EMK artikkel 8 gir ikke noen rett som sådan til å etablere nytt familieliv eller reetablere familieliv i et bestemt land. Konvensjonen beskytter kun mot inngrep i et allerede etablert forhold. Det vises i denne sammenheng til Den europeiske menneskerettsdomstols dom av 26. april 2007 (EMD-2003-16351) (ekstern lenke), avsnitt 48.

5.4.3. Barn

Hensynet til søkers barn vil alltid være et relevant moment i vurderingen av opphevelse av innreiseforbudet / adgang til Norge.

Det at søker har barn i Norge er i seg selv ikke tilstrekkelig til å kunne oppheve innreiseforbudet / gi adgang til Norge.

Dersom søker hadde barn på tidspunktet for utvisning er søkerens tilknytning til Norge gjennom barnet et forhold som er vurdert på vedtakstidspunktet og således ikke en ny omstendighet i saken. Det er kun endringer i barnets situasjon etter vedtak om utvisning som er relevant for vurderingen. Det avgjørende er om barnets nåværende omsorgssituasjon gjør søkers nærvær nødvendig.

Dersom søkeren har fått barn etter vedtaket om utvisning, vil dette innebære en vesentlig endring i søkers situasjon. En slik endring kan ikke sies å ligge utenfor søkers innflytelse. For at forholdet kan tillegges vekt må det foreligge opplysninger om barnets omsorgssituasjon som gjør søkers nærvær nødvendig og som tilsier at søker bør få opphevet innreiseforbudet/adgang til riket.

Spørsmålet er i alle tilfeller om en fortsatt utvisning vil være uforholdsmessig overfor barnet.

I henhold til barnekonvensjonen artikkel 3 (ekstern lenke) skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer. Det er imidlertid ikke slik at bestemmelsen avskjærer fra å kunne utvise der vedkommende har barn. Det vises til forarbeidene til utlendingsloven, Ot.prp.nr 75 (2006-2007) (ekstern lenke) s. 283, der det eksemplifiseres at barnekonvensjonen artikkel 9 (ekstern lenke) nr. 4 forutsetter at statene kan treffe vedtak om utvisning selv om det skulle innebære at et barn blir skilt fra en forelder. Det følger av dette at bestemmelsen heller ikke avskjærer fra å kunne avslå en søknad om opphevelse av innreiseforbudet / adgang til riket i tilfeller der den utviste har barn i Norge.

I vurderingen må de negative konsekvenser innreiseforbudet har for barna veies opp mot de lovbrudd som ligger til grunn for utvisningsvedtaket.

I Høyesteretts dom av 18.04.2008 (HR-2008-00695-A) understrekes det at det å få barn i Norge ikke er tilstrekkelig til å få opphevet et innreiseforbud. Førstvoterende uttaler; [s]om et generelt synspunkt bemerker jeg at dersom det skulle være tilstrekkelig for å få opphevet et utvisningsvedtak at vedkommende søker politisk asyl og får barn her i landet, ville effektiviteten av utvisningsvedtaket i vesentlig grad bli undergravd. Denne uttalelsen reflekterer de sterke innvandringspolitiske hensyn som gjør seg gjeldende i saker om opphevelse av innreiseforbudet, også i de tilfeller der barn er berørt.

5.4.4. Helse

Det skal svært mye til for at helsesituasjonen til søker eller noen i hans familie kan føre til opphevelse av innreiseforbudet / adgang til riket. Eksempler på helsesituasjon som kan være relevant er alvorlig sykdom eller dødsfall i nær familie som befinner seg i Norge, som gjør nærvær av søker nødvendig. For eksempel dersom ektefelle i Norge dør eller blir alvorlig syk slik at hun/han ikke kan ta seg av barna, og barnas omsorgssituasjon gjør søkers nærvær nødvendig.

Det er av betydning hvorvidt familien som befinner seg i Norge har mulighet til å reise til søkerens hjemland.

5.4.5. Arbeid

Et tilbud om arbeid i Norge kan i seg selv ikke føre til opphevelse av innreiseforbudet / adgang til riket.

5.4.6. Sikkerhetssituasjonen

Anførsler knyttet opp mot endringer i sikkerhetssituasjonen i søkerens hjemland og behov for beskyttelse i henhold til flyktningkonvensjonens bestemmelser kan ikke tillegges betydning i en sak om opphevelse av innreiseforbudet / adgang til riket.

Anførslene må imidlertid vurderes i lys av EMK artikkel 8 dersom søker har ektefelle og/eller barn i Norge. Det vises i denne sammenheng til vurderingen som er beskrevet i pkt. 5.4.2 og 5.4.3.

5.4.7. Andre relevante momenter i forholdsmessighetsvurderingen

• Oppfyller søkeren vilkårene for å få en tillatelse i Norge?
• Har søkeren ubetalte uttransporteringsutgifter?
• Er søkeren straffet eller har han/hun begått grove brudd på utlendingsloven i etterkant av utvisningsvedtaket? Dersom det er begått nye straffbare handlinger eller grove brudd på utlendingsloven vil dette tillegges avgjørende vekt i vurderingen. I de tilfeller søker er utvist på bakgrunn av straffbare forhold, vil det kunne få en negativ betydning dersom vandelsattest ikke fremlegges.
• Har søkeren brutt innreiseforbudet?
• Opplysninger om nye eller særskilte omstendigheter som ikke er dokumentert, vil ikke bli tillagt vekt
• Praksisendring/regelendring

I forbindelse med forskriftsendring som trådte i kraft 24.10.2010 skal innreiseforbud ilagt som følge av brudd på utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, d og § 66 annet ledd, som hovedregel settes til maksimalt fem år, jf. utlendingsforskriften § 14-2 annet ledd. Dersom en søker er ilagt et varig innreiseforbud forut for 24.10.2010 som følge av brudd på utlendingsloven, kan UDI etter søknad beslutte at innreiseforbudet oppheves, der innreiseforbudet har løpt i fem år eller mer. Dette gjelder ikke dersom offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig å opprettholde varig innreiseforbud.

Ifølge utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd tredje punktum som trådte i kraft 01.03.2011 fremkommer det at innreiseforbud gitt i medhold av utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a, d og § 66 annet ledd som hovedregel ikke skal settes til mer enn to år når utlendingen har barn i Norge. Det er videre et vilkår at utlendingen i lengre tid har bodd sammen med barnet eller har utøvd samvær med barnet av et visst omfang, og at søkeren skal holde frem med å bo sammen med eller videreføre samvær med barnet. Dersom en søker hadde barn i Norge på vedtakstidspunktet og er ilagt et innreiseforbud på mer enn to år, kan UDI etter søknad beslutte at innreiseforbudet oppheves, der innreiseforbudet har løpt i to år eller mer. Dette gjelder ikke dersom offentlig orden eller grunnleggende nasjonale interesser gjør det nødvendig å opprettholde et lengre innreiseforbud.

6. Om opphevelse av innreiseforbudet kun til Schengenområdet

Det er mulig etter søknad å få opphevet innreiseforbudet kun til Schengenområdet. Det vil si at innmeldingen i SIS slettes, men innreiseforbudet til Norge opprettholdes. Norges adgang til å slette en innmelding i SIS følger av Schengenkonvensjonen artikkel 106 nr. 1.

Her vil vurderingstemaet være behovet for å få tilgang til, og tilknytningen til, andre Schengen-land, sett opp mot grunnlaget for utvisning.

Behov og tilknytning må dokumenteres.

Vi viser for øvrig til at ethvert Schengen-land kan innvilge en søker som er innmeldt i SIS et nasjonalt visum eller en oppholdstillatelse. Søkeren må selv kontakte myndighetene i det landet han/hun ønsker å besøke eller ta opphold i. Dersom et annet Schengen-land innvilger søkeren en tillatelse, skal dette landet rette en anmodning til norske myndigheter om å slette SIS-innmeldingen. Det er kun det Schengen-landet som har stått for innmeldingen som kan få den slettet, jf. Schengenkonvensjonen artikkel 106 nr. 1. For at en SIS innmelding skal vurderes slettet, kreves det en skriftlig anmodning fra dette landets myndigheter.

7. Særlig om opphevelse av innreiseforbud for EØS-borgere

7.1. Utgangspunkt og hjemmel

Utlendingsdirektoratet har etter søknad adgang til å oppheve innreiseforbudet for en utvist EØS-borger i henhold til utlendingsloven § 124 annet ledd og utlendingsforskriften § 19-30.

En EØS-borger kan på samme måte som tredjelandsborgere søke om fullstendig opphevelse av innreiseforbudet eller om adgang til Norge for kortvarig besøk uten at innreiseforbudet oppheves.

Retningslinjene i pkt. 1 til 5 i denneretningslinjen gjelder med de presiseringer som følger her.

7.2. Internasjonale forpliktelser

Utlendingsloven kapittel 13, herunder § 124, gjennomfører Europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/38/EF av 29. april 2004 om unionsborgeres og deres familiemedlemmers rett til å ferdes og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium (unionsborgerdirektivet) (ekstern lenke) i norsk rett.

I henhold til direktivet artikkel 32 må en medlemsstat ta stilling til søknad om opphevelse av innreiseforbud innen 6 måneder etter at den er fremsatt.

Se også pkt. 5.2 vedrørende utlendingsloven § 3.

7.3. Kort om utvisning av EØS-borgere

Utvisning av en EØS-borger kan, i motsetning til utvisning av en tredjelandsborger, ikke begrunnes i allmennpreventive hensyn. Det kreves at det hos EØS-borgeren foreligger personlige forhold som kan tilsi at han eller hun vil begå fremtidige straffbare handlinger eller forstyrrelser av den offentlige orden. Denne trusselen om fremtidig straffbart forhold må være virkelig og umiddelbar på vurderingstidspunktet.

Nærmere retningslinjer for vilkårene for utvisning av EØS-borgere er gitt i UDI 2010–022 Bortvisning og utvisning av EØS-borgere.

Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsbegrenset, men det skal ikke være for kortere enn to år, jf. utlendingsloven § 124. Innreiseforbudet skal ikke settes lenger enn det som er nødvendig av hensyn til offentlig orden eller sikkerhet, jf. utlendingsforskriften § 19-30.

7.4. Vilkår for opphevelse av innreiseforbudet

Det fremgår av utlendingsloven § 124 annet ledd at hovedvilkåret for å få opphevet innreiseforbudet er at det må foreligge nye omstendigheter.

I henhold til unionsborgerdirektivet artikkel 32 skal en EØS-borger i ettertid kunne søke om å få opphevet innreiseforbudet ved å påberope seg endringer i de forhold som lå til grunn for vedtaket om utvisning.

Ved vurderingen av hvorvidt det foreligger nye omstendigheter som tilsier at innreiseforbudet skal oppheves, må det for EØS-borgere foretas en vurdering av om utvisning fortsatt er nødvendig av hensynet til offentlig orden eller sikkerhet. For nærmere veiledning til denne vurderingen vises det til UDI 2010-022. Dersom hensynet til offentlig orden eller sikkerhet ikke lenger nødvendiggjør utvisning skal innreiseforbudet oppheves.

Dersom utvisning fortsatt er nødvendig av hensynet til offentlig orden eller sikkerhet må det vurderes om det foreligger andre nye omstendigheter som tilsier at innreiseforbudet likevel skal oppheves. Det vises her til pkt. 5.3 flg.

Hovedregelen er at det skal ha gått ett år fra utreisen før opphevelse av innreiseforbudet kan vurderes.

Dersom en person er utvist i henhold til reglene for tredjelandsborgere, men på tidspunkt for søknad om opphevelse av innreiseforbudet er EØS-borger, skal det foretas en vurdering av om vilkårene for utvisning i henhold til EØS-regelverket er oppfylt pr dags dato. Spørsmålet blir om det i lys av det lovbrudd vedkommende er utvist for, samt forholdene for øvrig, kan sies å foreligge personlige forhold som kan tilsi at han eller hun vil begå fremtidige straffbare handlinger eller forstyrrelser av den offentlige orden.

7.5. Vilkår for kortvarig besøk uten at innreiseforbudet oppheves

Det kan i henhold til utl. § 124 annet ledd annet punktum gis adgang til Norge for kortvarig besøk dersom det foreligger særskilte omstendigheter. Vurderingen er den samme som den som gjøres overfor tredjelandsborgere. Det må foreligge en forbigående og konkret situasjon som nødvendiggjør et kortvarig besøk i Norge. Eksempler på en slik situasjon fremgår av utlendingsforskriften § 19-30 annet ledd.

Hovedregelen er at det skal ha gått ett år fra utreisen før adgang til Norge kan vurderes.