UDI 2010-182 Dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven

1. Innledning

Retningslinjen skal sikre god og effektiv behandling av krav om å få dekket sakskostnader etter forvaltningsloven (fvl.) § 36 (ekstern lenke).

Sakskostnadskrav skal behandles så raskt som mulig og uten ugrunnet opphold, jf. fvl. § 11 a (ekstern lenke).

For rutiner om behandling og registrering av krav om sakskostnader, se arbeidsrommet Forvaltnings- og erstatningsrett (ekstern kobling som kun er tilgjengelig for ansatte i UDI).

Krav om å få dekket sakskostnader må ikke forveksles med krav om erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene. Dekning av sakskostnader etter fvl. § 36 skal ikke omtales som «erstatning». Retten til å få dekket sakskostnader etter fvl. § 36 vil verken avskjære eller begrense en parts adgang til erstatning etter de alminnelige erstatningsreglene. Erstatningsreglene vil kunne supplere forvaltningslovens regler om å få dekket sakskostnader. Noen ganger fremmes både krav om erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler og krav om å få sakskostnader dekket etter fvl. § 36 samtidig eller på ulike tidspunkt. Slike krav må vurderes hver for seg. Kontakt UDI styring og regelverk v/regelverksenheten ved behov for veiledning.

UDIs retningslinjer for behandling av erstatningskrav følger av UDI 2022-005 Erstatning etter de alminnelige erstatningsrettslige reglene.

2. Rettslig utgangspunkt

Dersom UDI har fattet et vedtak i saken som endres/omgjøres til fordel for parten, skal forvaltningen dekke partens vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, i all hovedsak advokatutgifter. Fvl. § 36 (ekstern lenke) gir rett til å få sakskostnadene dekket ved omgjøring av et vedtak, uavhengig av om forvaltningen har gjort en feil eller ikke, eller om det foreligger en ugyldighetsgrunn eller ikke.

Sakskostnadssakene er strengt regelbundne. Samtlige vilkår i fvl. § 36 første ledd må være oppfylt for at parten har krav på å få sakskostnadene dekket. UDI har ikke hjemmel for å innvilge sakskostnader etter andre vilkår. f.eks. rimelighetshensyn.

Reglene om sakskostnader er uklare og kan være vanskelige å praktisere. Lovavdelingen (ekstern lenke) og Sivilombudet (ekstern lenke) har gitt en rekke uttalelser om tolkningen av fvl. § 36 som kan være relevante i vurderingen av kravet. En kortfattet oversikt over gjeldende rett finnes i NOU 2019:5 (ekstern lenke) (Ny forvaltningslov) kapittel 29.

3. Hvem er ansvarlig for kravet

3.1. Hvem skal avgjøre kravet?

Det er den samme instansen som har truffet omgjøringsvedtaket som skal avgjøre kravet om dekning av sakskostnader, jf. fvl. § 36 tredje ledd første punktum (ekstern lenke). Dette innebærer at dersom UDI har endret/omgjort vedtaket, så skal UDI også behandle kravet om sakskostnader.

Internt i UDI er det det teamet som har endret/omgjort vedtaket som har ansvaret for å behandle sakskostnadskravet.

Dersom UDI mottar saksomkostningskrav der Utlendingsnemnda (UNE) har endret UDIs vedtak, skal sakskostnadssaken oversendes til UNE for behandling der.

I de tilfellene UNE opphever et tidligere vedtak og sender saken tilbake til UDI for ny behandling, er vedtaket ikke endret til gunst av UNE i lovens forstand. Dersom UDI deretter endrer vedtaket til gunst for parten, vil UDI være ansvarlig for eventuelle sakskostnadene etter fvl. § 36.

3.2. Hvem skal utbetale kravet?

Det organet som avgjør kravet om sakskostnader, er også ansvarlig for at kravet utbetales, jf. fvl. § 36 tredje ledd annet punktum. I UDI dekkes utbetalingene over de ulike avdelingenes budsjett.

Det organet som er ansvarlig for å utbetale kravet, kan kreve regress fra underordnet organ, dersom dette organet er ansvarlig for mangelen ved vedtaket eller feilen i saksforberedelsen jf. fvl. § 36 tredje ledd annet punktum. UDI kan derfor søke regress hos politiet eller Utenriksdepartementet for dekning av kostnader ved endring/omgjøring av vedtak som er truffet av førstelinjen. I vurderingen av om UDI skal kreve regress, må vi se om førstelinjen har behandlet saken i strid med retningslinjer, informasjon og opplæring. Siden UDI har et opplæringsansvar og ansvar for å gi ut retningslinjer, kan dette tilsi at regress ikke kreves.

UNE kan også kreve regress fra UDI.

4. Forholdet mellom forvaltningsloven § 36 og rettshjelploven

Parten kan velge om han eller hun vil kreve advokatutgiftene sine dekket etter reglene om fritt rettsråd etter rettshjelpsloven § 11 nr.1 jf. utl. § 92 og stbl. § 27 syvende ledd eller dekning av sakskostnader etter fvl. § 36 (ekstern lenke). Rettshjelpsordningen er subsidiær jf. rettshjelpsloven § 5 (ekstern lenke).

Ordningene kan overlappe hverandre, men parten skal ikke få dekket sine advokatutgifter dobbelt.

Gjennom forvaltningspraksis er det lagt til grunn at parten har mulighet til å velge hvilken av ordningene som kan benyttes. Spørsmålet blir på hvilket tidspunkt valget er bindende for parten. Regelverket skal forstås slik, at parten ikke kan få dekket sakskostnadene etter fvl. § 36 etter at han eller hun har søkt om- og fått innvilget fritt rettsråd etter rettshjelpsloven, forutsatt at søknaden om fritt rettsråd ble fremmet i tiden etter at klagesaken er avsluttet i UDI eller Utlendingsnemnda (UNE). Det er først når UDI har truffet vedtak i klagesaken og det er klarlagt om vedtaket er endret til gunst for klageren, at parten kan ta et reelt valg om hvilken ordning han eller hun vil kreve kostnadene sine dekket etter. Dette innebærer at dersom parten har søkt om- og fått innvilget fri rettshjelp i tidsrommet etter at klagesaken er avsluttet i UDI og UNE, så skal utlendingsforvaltningen avslå kravet om å få dekket sakskostnader etter fvl. § 36 i sin helhet.

I de situasjonene der parten har søkt om å få dekket omkostningene sine etter ordningen om fritt rettsråd etter rettshjelpsloven, men fått avslag på denne søknaden, skal UDI vurdere om personen kan få dekket sakskostnadene sine etter fvl. § 36. Dette gjelder uavhengig av hvilket tidspunkt valg av ordningen er tatt.

4.1 Praktisk fremgangsmåte

Når UDI ser at det kan bli aktuelt å tilkjenne dekning av sakskostnader etter fvl. § 36 i saker der parten i utgangspunktet kan ha krav på fritt rettsråd etter rettshjelploven § 11 første ledd nr. 1, så skal UDI kontakte advokaten for å få rede på om parten har søkt om og fått innvilget fri rettshjelp etter at klagesaken er avsluttet i UDI eller UNE.

Når UDI har besluttet å dekke kravet om sakskostnader etter fvl. § 36 i saker der parten i utgangspunktet har krav på fritt rettsråd uten behovsprøving, skal UDI for sikkerhetsskyld alltid ta inn et uttrykkelig forbehold om at parten ikke har mottatt eller mottar dekning etter ordningen med fritt rettsråd.

Partens valg av dekningsordning binder også ved advokatbytte.

4.2 Relevante rettskilder

Mer informasjon om forholdet mellom fvl. § 36 og rettshjelpsloven finnes i rundskriv SRF-1/2017 fra Statens sivilrettsforvaltning (SRF) (ekstern lenke) og Sivilombudets uttalelse SOM-2013-1595 (ekstern lenke).

5. Frist for å fremme sakskostnadskravet

Krav om dekning av sakskostnader må fremmes innen tre uker etter at underretningen om det nye vedtaket (endrings-/omgjøringsvedtaket) er kommet fram til parten eller partens fullmektig, jf. fvl. § 36 tredje ledd tredje punktum (ekstern lenke).

UDI kan i særlige tilfeller forlenge fristen før fristen er utløpt jf. fvl. § 29 fjerde ledd (ekstern lenke), som etter fvl. § 36 tredje ledd gjelder tilsvarende. Videre gjelder fvl. §§ 30 til 32 (ekstern lenke) om klagefrist, oppreisning for oversittet frist mv. tilsvarende for sakskostnadskrav. Selv om parten har oversittet fristen, kan saken derfor tas til behandling såframt parten eller hans fullmektig ikke kan lastes for å ha oversittet fristen eller at det av særlige grunner er rimelig at klagen blir prøvd.

UDIs praksis er at det kun unntaksvis skal gis oppreisning for fristoversittelse. At fristoversittelsen forklares med feriefravær, sykdom eller en spesielt krevende arbeidssituasjon, er normalt ikke tilstrekkelig til å gi fristoppreisning.

6.  Dokumentasjonskrav – salæroppgave og timepris

De aller fleste kravene som fremmes etter fvl. § 36 (ekstern lenke) gjelder advokatkostnader. Partens advokat/-fullmektig må dokumentere kostnadene som kreves dekket.

I følge en kjennelse fra Høyesterett av 17. januar 2018 (HR-2018-109-A) (ekstern lenke), kan UDI i utgangspunktet ikke kreve å få utlevert selve timelisten/salæroppgaven fra advokaten. Det vises til at advokaters timelister er underlagt taushetsplikt. UDI kan likevel be om opplysninger dersom dette er nødvendig for å ta stilling til kravet, for eksempel dersom kravet fremstår som høyt i forhold til sakens kompleksitet eller det er tvil om hvilke tidsrom det er ført timer for. Timelister kan naturligvis legges frem frivillig, for å dokumentere eksistensen- eller omfanget av et krav om sakskostnader.

For at UDI skal kunne ta stilling til kravet, bør vi få opplysninger om

• timeprisen (salærsatsen)
• tidsperiode for det utførte arbeidet
• total tidsbruk
• opplysninger om det er søkt fritt rettsråd fra Statsforvalteren, dersom parten har krav på dette.

Dersom det ikke foreligger tilstrekkelig informasjon for å ta stilling til kravet, så må UDI be om mer utfyllende informasjon innen en viss frist (normalt ti dager). Dersom advokaten ikke sender inn de etterspurte opplysningene innen den nye fristen eller dersom opplysningene som sendes inn etter anmodning ikke er tilstrekkelige, så kan UDI avslå kravet på dette grunnlaget. Avslaget kan da begrunnes med at UDI ikke kan ta stilling til hvorvidt vilkårene er oppfylt, fordi UDI ikke har fått tilstrekkelige opplysninger. Dersom UDI mottar de etterspurte opplysningene etter fristens utløp, og ikke har behandlet/avslått kravet på grunnlag av manglende opplysninger ennå, er utgangspunktet at kravet tas til behandling på vanlig måte.

UDI trenger imidlertid ikke be om ytterligere opplysninger dersom det fremstår som åpenbart at vilkårene for å få sakskostnadene dekket ikke er oppfylt, f.eks. fordi endringen klart skyldes forhold utenfor forvaltningens kontroll eller det ikke er grunnlag for å gi oppreisning for oversittet frist for å fremme sakskostnadskravet. Det samme gjelder hvis fritt rettsråd er benyttet, med mindre det er opplyst at søknaden om fritt rettsråd er avslått etter behovsprøving.

I utgangspunktet skal advokatens timepris legges til grunn. Krav etter fvl. § 36 kan ikke reduseres til satsene som gjelder for fritt rettsråd. Timeprisen kan heller ikke reduseres fordi vi mener at parten kunne ha benyttet en advokat med lavere timepris. Se ellers punkt 7.4 under om nødvendighetsvilkåret. Parten har også krav på dekning av merverdiavgiften på advokattjenester.

7. Vilkår for dekning av sakskostnader

Det følger av fvl. § 36 første ledd (ekstern lenke) at «når et vedtak blir endret til gunst for en part, skal han tilkjennes dekning for vesentlige kostnader som har vært nødvendige for å få endret vedtaket, med mindre endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens og forvaltningens kontroll, eller andre særlige forhold taler mot det».

Vilkårene er kumulative, det vil si at alle vilkårene må være oppfylt før sakskostnader kan tilkjennes. Nedenfor følger en nærmere beskrivelse av de ulike vilkårene.

7.1. Til gunst for en part

I hver enkelt sak om sakskostnader må UDI foreta en konkret vurdering av om endringsvedtaket er «til gunst for parten», da dette er et grunnvilkår. Denne vurderingen vil oftest være uproblematisk i utlendingssakene.

På utlendingsfeltet har det likevel blitt stilt spørsmål om omgjøring av «Dublinvedtak» er et vedtak til gunst for parten som utløser sakskostnadskrav etter fvl. § 36. Slike omgjøringsvedtak tar ikke stilling til selve asylsøknaden, men bare hvor søknaden skal realitetsbehandles. Selv om omgjøringsvedtaket ikke tar stilling til asylsøknaden, vil det innebære en fordel for parten å få sin sak realitetsbehandlet i Norge, der den er fremmet. Dette tilsier at endring av et Dublinvedtak er en endring til gunst. Dersom de øvrige vilkårene er til stede, vil derfor omgjøring av Dublinvedtak gi rett til dekning av sakskostnadene.

Et annet eksempel er saker der vi har omgjort vedtak etter å ha nektet parten å fremme søknad fra riket jf. utlendingsforskriften § 10-1 femte ledd. I slike vedtak har vi ikke tatt stilling til selve søknaden om oppholdstillatelse. UDIs praksis er likevel at slike omgjøringsvedtak anses å være en «endring til gunst» jf. instruks fra Justisdepartementet av 28. mai 2010: GI-15/2010 Instruks om tolkning av fvl. § 36 (dekning av sakskostnader) ved endring av vedtak om adgang til å søke om førstegangs oppholdstillatelse fra riket, jf. utlendingsloven § 56 sjette ledd og utlendingsforskriften § 10-1 femte ledd.

Videre vil en avvisning av en klage også regnes som «endring til gunst» for parten, når avvisningsvedtaket oppheves og klagen realitetsbehandles. Dette gjelder uavhengig av utfallet av realitetsbehandlingen jf. Sivilombudets uttalelse av 27.9.2021 (2020/4265) (ekstern lenke til sivilombudet.no)

Når det gjelder spørsmålet om opphevelse av et vedtak er en endring til gunst, viser vi til Sivilombudets veileder (ekstern lenke til PDF på sivilombudet.no) om dette.

7.2. Innenfor eller utenfor forvaltningens kontroll?

Et vilkår for å få rett til dekning av sakskostnader er at endringen skyldes forhold som ligger innenfor forvaltningens kontroll. Dette vilkåret innebærer at dersom endringen skyldes feil ved saksbehandlingen, avgjørelsesgrunnlaget, lovanvendelsen eller en ugyldighetsgrunn, så må UDI dekke sakskostnader, dersom de øvrige vilkårene i fvl. § 36 er oppfylt. Hvis endringen skyldes partens eget forhold eller forhold utenfor partens eller forvaltningens kontroll, har parten derimot ikke rett til å få dekket sakskostnadene.

Grensetilfeller kan oppstå der endringen delvis skyldes endret skjønn (eller bevisvurdering), delvis endret faktum eller et endret rettskildebilde. Dersom det er tvil om hva som har vært avgjørende for utfallet, og om endringen dermed skyldes forhold innenfor eller utenfor forvaltningens kontroll, er det i utgangspunktet UDI som må bære den tvilsrisikoen. I slike tvilstilfeller skal UDI dekke sakskostnadene, dersom de øvrige vilkårene i fvl. § 36 første ledd er oppfylt.

Eksemplene nedenfor er ment som en veileder til noen praktiske tilfeller. Ikke alle situasjonene kan plasseres i bare en av kategoriene, så kategoriene bør sees i sammenheng.

7.2.1. Endret skjønnsutøvelse

Dersom årsaken til at vedtaket er endret er at UDI har endret sin skjønnsutøvelse, dvs. at saken får et annet utfall etter en ny vurdering av de samme faktiske og rettslige forhold, så skal sakskostnadskravet innfris, dersom de øvrige vilkårene i § 36 første ledd er oppfylt.

Grensetilfeller kan oppstå dersom endringen delvis skyldes endret skjønn og delvis endret faktum eller et endret rettskildebilde. I slike tilfeller må UDI foreta en konkret vurdering av hva som var utslagsgivende for at vedtaket ble endret til gunst. Dersom skjønnsutøvelsen (f.eks. i en utl. § 38-vurdering) endres pga. nytt faktum i klageomgangen, så vil dette være en endring som må sies å være utenfor forvaltningens kontroll.

7.2.2. Nye opplysninger

Retten til dekning av sakskostnader kan ofte avskjæres i saker der endringen skyldes at det er kommet nye opplysninger i tiden etter at det opprinnelige vedtaket ble truffet. Dette gjelder særlig i tilfeller hvor en part har gitt ufullstendige eller uriktige opplysninger før det opprinnelige vedtaket ble truffet.

At endringen skyldes nye opplysninger, gir imidlertid ikke alltid grunn til å nekte dekning av sakskostnadene. UDI har en plikt til å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes, jf. fvl. § 17 (ekstern lenke). UDI må derfor vurdere konkret hvilken informasjon og veiledning parten fikk eller burde ha fått i søknadsprosessen. Ofte vil den informasjonen som er gitt på nett (generelt og i søknadsportalen) være tilstrekkelig til å si at veiledningsplikten er overholdt.

Parten har et selvstendig ansvar for å gjøre forvaltningen kjent med opplysninger av betydning for saken når han eller hun fremmer en søknad. Dersom UDI ikke har hatt noen foranledning til å etterspørre informasjonen som kreves i den enkelte sakstype, vil det som utgangspunkt ikke foreligge brudd på utredningsplikten.

Det er først i tilfeller der det er på det rene at UDI har etterlevd sin utredningsplikt og veiledningsplikt etter forvaltningsloven, at det kan legges til grunn at forholdene ligger utenfor forvaltningens kontroll, med den følge at sakskostnader kan nektes.

7.2.3. Nye og bedre argumenter i klageomgangen

Det er UDIs ansvar å ha oversikt over regelverket og fatte vedtak på et korrekt grunnlag. Dersom endringen skyldes at parten har kommet med nye og bedre argumenter (rettslig eller faktisk), men ikke gitt nye faktiske opplysninger, vil forholdet oftest ligge innenfor UDIs kontroll. Forutsatt at endringen ikke skyldes nye faktiske omstendigheter eller nye opplysninger fremlagt etter at forvaltningen har overholdt sin utrednings- og veiledningsplikt, vil endringen av vedtaket anses å være et forhold innenfor forvaltningens kontroll.

7.2.4. Endrede faktiske forhold etter at det opprinnelige vedtaket ble fattet

Skyldes endringen av vedtaket endrede faktiske forhold i tiden etter at det opprinnelige vedtaket ble fattet, er utgangspunktet at parten ikke har rett til å få dekket sakskostnader. Slike forhold vil være utenfor UDIs kontroll, eventuelt utenfor både forvaltningens og partens kontroll.

Høyesterett har i HR-2021-2552-A avsagt dom om kontrollunntaket.

Dommen angår nye faktiske forhold som inntreffer i tiden etter at det er fattet førsteinstansvedtak, samtidig som den gir generell omtale om anvendelsen av «kontrollunntaket».

7.2.5. Endring av lov, forskrift, instruks

Dersom lovgiver gjør endringer i regelverket som innebærer at det tidligere vedtaket endres til gunst for parten, og UDI ikke ville endret vedtaket uten denne regelverksendringen, så vil dette være forhold utenfor UDIs kontroll. UDI blir dermed ikke ansvarlig for å dekke partens sakskostnader.

Situasjonen vil imidlertid være en annen dersom UDI endrer sin egen praksis uten at det er foretatt lov- eller forskriftsendringer eller at det er gitt instrukser fra departementet. UDI må sies å ha kontroll over denne endringen, og derfor være nærmest til å bære partens sakskostnader i forbindelse med at vedtaket ble endret til gunst for parten.

7.3. Vesentlighetskravet

Det er «vesentlige kostnader» som har vært nødvendige for å endre vedtaket, som skal dekkes etter fvl. § 36 første ledd. Dette vilkåret har ikke vært problematisk i praksis. Vesentlighetskriteriet skal innebære at «bagatellmessig utgifter» som portoutgifter eller kopieringsutgifter ikke kan kreves dekket.

7.4. Nødvendighetskravet

Retten til å få dekket sakskostnader etter fvl. § 36 forutsetter en årsakssammenheng mellom kostnadene som pådras og endringen av vedtaket. Dette er formulert som et nødvendighetskrav.

Nødvendighetskravet skal ikke tolkes strengt. I utgangspunktet vil utgifter til juridisk bistand/advokatutgifter ikke kunne avises som unødvendige. Hvorvidt kostnadene har vært nødvendige må vurderes konkret med utgangspunkt i partenes subjektive oppfatning av hva som har vært nødvendig, og ikke om utgiftene mer objektivt sett har vært nødvendige. I vurderingen kan det bl.a. legges vekt på hvor komplisert saken fremstår i forhold til regelverket og faktum i saken. Det må også legges vekt på om parten har fått tilstrekkelig bistand fra utlendingsmyndighetene gjennom saksbehandlingsprosessen.

Nedenfor følger noen praktiske eksempler.

Se også punkt 7.4.6. om adgangen til å foreta en skjønnsmessig avkortning. 

7.4.1 Særlig om advokatutgifter som er påløpt under behandlingen av det opprinnelige vedtaket

Siden det er kostnader som har vært nødvendige for å få vedtaket omgjort (klagesaken) som kan kreves dekket, skal kun advokatutgifter som er påløpt i perioden mellom vårt opprinnelige vedtak (det negative vedtaket) og omgjøringsvedtaket til gunst dekkes.

7.4.2 Bytte av advokat mv.

I noen utlendingssaker har vi sett at parten av ulike grunner har byttet advokat underveis. Ekstrautgifter som et slikt advokatbytte kan føre til, f.eks. at ny advokat må sette seg inn i saken, skal i utgangspunktet dekkes etter fvl. § 36 (ekstern lenke). I en slik vurdering skal det som ellers tas utgangspunkt i partens subjektive oppfatning av hva som har vært nødvendig, se punkt 7.4 over om nødvendighetsvilkåret. I de fleste saker trenger UDI derfor ikke innhente opplysninger om hvorfor parten har valgt å bytte advokat underveis i prosessen.

Etter en konkret vurdering kan det likevel i særlige tilfeller være grunn til å foreta en skjønnsmessig avkortning av utgifter knyttet til advokatbytter, se momenter i punkt 7.4.6 under.

7.4.3 Utgifter som kan knyttes til advokatens underretning til parten om det endrede vedtaket m.v.

Siden det kun er kostnader som har vært nødvendige for å få vedtaket omgjort som kan kreves dekket etter fvl. § 36, skal utgifter som kan knyttes til selve underretningen om det endrede vedtaket ikke dekkes. Tilsvarende gjelder generell informasjon til parten om hvor saken er i prosessen og lignende. 

7.4.4 Kostnader i forbindelse med å purre på en avgjørelse i klagesaken

Kostnader som en part har hatt i forbindelse med å purre på en avgjørelse i klagesaken (advokatutgifter) dekkes i utgangspunktet ikke etter fvl. § 36, da det ofte ikke har vært nødvendig for å få endret et vedtak. Men dersom saksbehandlingstiden blir urimelig lang, kan UDI likevel etter en konkret vurdering dekke slike kostnader. Kostnader for å purre på klagebehandlingen vil i slike tilfeller kunne ha tilstrekkelig årsakssammenheng med endringsvedtaket, se punkt 7.4 om nødvendighetskravet over.

7.4.5 Kostnader for å fremme krav om sakskostnader

Det skal ikke tilkjennes dekning for kostnader forbundet med å fremme krav om sakskostnader etter fvl. § 36. 

7.4.6. Skjønnsmessig avkortning

Kostnader som oppfyller nødvendighetsvilkåret skal i utgangspunktet dekkes fullt ut. For de tilfellene der saksomkostningskravet fremstår som urimelig høyt, er det imidlertid en adgang til å foreta en skjønnsmessig avkortning etter en konkret vurdering. Det som kreves dekket, må stå i et rimelig forhold til omfanget og vanskelighetsgraden av saken. Dersom saksomkostningskravet fremstår som urimelig høyt og det er benyttet vesentlig mer tid til arbeidet med saken enn det som fremstår som rimelig og fornuftig, kan saksomkostningskravet avkortes etter en konkret helhetsvurdering. Dette kan f.eks. være aktuelt når advokaten har ført opp flere timer til arbeid som ikke er synliggjort i form av nye opplysninger eller anførsler.

Ved den konkrete vurderingen må det også legges vekt på hva parten selv eller hans advokat med rimelighet har oppfattet som naturlige tiltak. Det må godtas at en advokat gjør ekstra grundig arbeid med å sjekke rettskilder og kontrollere faktum dersom saken er av stor betydning for partene. Det er ikke avgjørende om UDI ville ha kommet til samme resultatet uten de tiltakene parten krever dekning for. 

En skjønnsmessig avkortning kan også være aktuelt dersom UDI har bedt om å få kravet spesifisert, men advokaten likevel ikke etterkommer dette. I slike tilfeller må det vurderes om kravet skal avslås eller avkortes på dette grunnlaget.

7.5. Kostnader til rettshjelpere som bistår parten uten å kreve vederlag

Fvl. § 36 gir ikke parten rett til å kreve dekning for kostnader til rettshjelpsorganisasjoner eller interesseorganisasjoner som ikke krever vederlag for sine tjenester. Slike bistandsytere kan heller ikke selv kreve sakskostnadene dekket direkte.

Når det gjelder advokatbistand som er gitt av partens fagforening, er dette kostnader som kan bli dekket etter fvl. § 36. Se Høyesteretts avgjørelse av 22 september 2020 HR-2020-1824-A (ekstern lenke) for nærmere omtale og avgrensning.

7.6. Partens eget arbeid og tapt arbeidsfortjeneste

En part kan ikke få dekket andre kostnader enn de direkte- og vesentlige utgiftene han/hun har hatt med å få vedtaket endret. En part har derfor som hovedregel ikke krav på dekning av godtgjørelse for eget arbeid med saken. Partens tap ved tidsspille o.l. omfattes heller ikke av bestemmelsen. Slikt tap faller også utenfor ordningen med fritt rettsråd.»

Dekning for kostnader for tapt arbeidsfortjeneste tilkjennes ikke etter fvl. § 36. Det er kun de direkte utgifter med å få vedtaket endret som omfattes av bestemmelsen. Formålet med bestemmelsen er ikke å holde parten økonomisk skadesløs generelt. Krav på tapt arbeidsfortjeneste må eventuelt være fremmet og bli vurdert på grunnlag av de alminnelige erstatningsregler.

8. Forsinkelsesrenter

I enkelte saker er det fremmet krav om å få dekket rentetap/forsinkelsesrenter fordi UDI har brukt lang tid på å behandle kravet om sakskostnader etter fvl. § 36 (ekstern lenke). Vilkårene for å få tilkjent forsinkelsesrenter i medhold av lov 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m.(forsinkelsesrenteloven) (ekstern lenke) er imidlertid ikke oppfylt i slike tilfeller, jf. renteloven § 2. Dette begrunnes i at forsinkelsesrenter løper fra forfallstidspunktet. Forfallstidspunktet i sakskostnadssaker er tidspunkt for vedtak i sakskostnadssaken. Eventuelle forsinkelsesrenter skal beregnes fra vedtaksdato og frem til utbetalingen.

Dersom saksbehandlingen trekker ut i tid, må et rentekrav eventuelt dekkes på grunnlag av de alminnelige erstatningsreglene, dersom slikt erstatningskrav er fremmet.

9. Andre særlige forhold som taler mot at kostnadene dekkes

Fvl. § 36 (ekstern lenke) sier at dekning av sakskostnader kan nektes dersom «andre særlige forhold taler mot det». Etter at bestemmelsen ble endret ved lov 12. januar 1995 nr. 4, har dette unntaket mistet sin betydning. UDI har derfor ikke praksis for å nekte sakskostnader på dette grunnlaget. De forholdene som kan tenkes omfattet av vilkåret, vil oftest falle inn under kostnader som skyldes «partens eget forhold».

10. Klage på vedtak om dekning av sakskostnader etter forvaltningsloven § 36

Avgjørelser av sakskostnadskrav er et enkeltvedtak, og kan påklages. UDI må som i andre klagesaker vurdere klagen og oversende den til Utlendingsnemnda for klagebehandling dersom klagen ikke tas til følge.

Dersom kostnadene som kreves dekket etter fvl. § 36 (ekstern lenke) er knyttet til arbeid med å få endret UDIs vedtak om å nekte partsinnsyn, så skal klagen knyttet til avslaget om å nekte sakskostnader, oversendes til overordnet departement som klageinstans, ikke til Utlendingsnemnda.