Tema
- Beskyttelse
Rettskildekategori
- Retningslinje
-
Mottaker
- UDI
- Politiet
Eier
- UDI Beskyttelse
Saksnummer i UDISAK (arkiv)
15/05059-12
UDI 2014-001 Behandling av saker omfattet av Dublinforordningen
1. Innledning
Dette er retningslinjer for Utlendingsdirektoratets (UDI) og politiets behandling av søknader om beskyttelse som kan nektes realitetsbehandlet, fordi en annen stat er ansvarlig etter Dublin III-forordningen (ekstern lenke til PDF), jf. utlendingsloven (utl.) § 32 første ledd bokstav b.
1.1 Avgrensning
Retningslinjer for bortvisning i medhold av Dublin III-forordningen i saker det ikke foreligger søknad om beskyttelse i Norge, er behandlet i UDI 2010-030 Bortvisning og utvisning ved tilbaketakelse til annen stat i Dublin- samarbeidet. Særreglene for enslige mindreårige i Dublin-prosedyre er nærmere omtalt i UDI 2014-042 Enslig mindreårig asylsøker i Dublin-prosedyre.
Utlendinger som allerede er innvilget beskyttelse i en annen medlemsstat faller utenfor Dublin III-forordningen. Denne gruppen behandles etter utl. § 32 første ledd bokstav a.
I en krisesituasjon med ekstraordinære høye ankomster av asylsøkere kan det, etter utl. § 32 femte ledd, besluttes at søknader om beskyttelse skal kunne nektes realitetsbehandlet hvis søkeren ankommer direkte fra en nordisk stat.
1.2. Nærmere om Dublin-samarbeidet
Utlendinger som søker beskyttelse i Norge, og oppfyller vilkårene satt i utl. § 28 første ledd bokstav a eller b skal i utgangspunktet innvilges beskyttelse.
Et av unntakene fra dette utgangspunktet gjelder for utlendinger som kommer inn under Dublin-behandling etter Dublin III-forordningen jf. utl. § 32 første ledd bokstav b. Dublin-behandling innebærer at norske myndigheter ikke tar stilling til om vilkårene for beskyttelse er oppfylt, men overlater denne vurderingen til ansvarlig medlemsstat.
Det er tre hovedformål bak Dublin-forordningen.
- Sikre at én medlemsstat er ansvarlig for behandling av en søknad om beskyttelse.
- Forhindre en utlending fra å søke om beskyttelse i flere medlemsstater.
- Avklare ansvarlig medlemsstat så raskt som mulig for å sikre effektiv behandling av en søknad om beskyttelse.
Dublin III-forordningen oppstiller kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig for å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse. Forordningen er en del av Den europeiske unionens (EU) arbeid for å harmonisere medlemsstatenes flyktning- og asylpolitikk, det såkalte Common European Asylum System (felles europeisk asylsystem). Andre viktige rettsakter i dette systemet er regler om asylprosedyren (prosedyredirektivet) (ekstern lenke), regler om hvem som kvalifiserer for flyktningstatus eller internasjonal beskyttelse (statusdirektivet) (ekstern lenke), regler om mottak av utlendinger (mottaksdirektivet) (ekstern lenke) og regler om retur av utlendinger med ulovlig opphold (returdirektivet) (ekstern lenke).
Norge er gjennom en tilknytningsavtale med Det europeiske fellesskapet inngått i 2001 tilsluttet Dublin-samarbeidet. Dublin III-forordningen ble vedtatt i EU 12. juni 2013, og trådte i kraft 1. januar 2014. Dublin III-forordningen gjelder som norsk lov jf. utl. § 32 fjerde ledd. Detaljerte regler om anvendelsen av Dublin III-forordningen finnes i Implementeringsreglene (ekstern lenke).
Videre er Eurodac-forordningen (ekstern lenke) en viktig rettskilde og et nyttig verktøy for å avgjøre ansvarlig medlemsstat etter Dublin III-forordningen. Denne forordningen angir vilkårene for opptak av fingeravtrykk av alle som søker beskyttelse og utlendinger med ulovlig grensepassering og ulovlig opphold. Se UDI 2010-019 Rutiner ved Eurodac-forordningen for nærmere om Eurodac-forordningen.
Medlemstaten som er ansvarlig for realitetsbehandling av søknaden om beskyttelse skal gjøre dette i henhold til nasjonal lovgivning og internasjonale forpliktelser, jf. Dublin III-forordningen artikkel 3 nr.1. Samtlige medlemsstater har ratifisert Flyktningkonvensjonen av 1951 (ekstern lenke), og tiltrådt New York-protokollen av 31. januar 1967 (ekstern lenke), samt Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 1950 (EMK) (ekstern lenke) og Torturkonvensjonen av 1987 (ekstern lenke). Medlemsstatene er således forpliktet til å gi utlendingen en forsvarlig behandling av søknaden om beskyttelse i samsvar med de forpliktelsene som følger av de nevnte internasjonale konvensjonene.
2. Politiets oppgaver i Dublinsaker
Politiets utlendingsenhet (PU) har ansvar for den innledende saksbehandlingen og for å uttransportere utlendingen til ansvarlig medlemsstat.
2.1. Politiets innledende saksbehandlingsrutiner
- Registrere søknaden
PU skal så snart søknaden fremmes registrere søknaden på fastsatt skjema jf. utlendingsforskriften (utf.) § 17-21. Bruken av ankomstregistreringsskjema er nærmere beskrevet i UDI 2010–081 Ankomstregistreringsskjema ved søknad om beskyttelse, del I. Søknaden anses fremmet når den foreligger skriftlig hos myndighetene, enten ved at utlendingen overleverer søknaden eller ved at myndighetene utarbeider en rapport, jf. Dublin III-forordningen (ekstern lenke til PDF) artikkel 20 nr. 2.
- Informasjonsplikt
Enhver utlending som søker beskyttelse i Norge har krav på informasjon om Dublinprosedyren i henhold til Dublin III-forordningen artikkel 4 (1) bokstav a til f. PU skal informere utlendingen skriftlig på et språk utlendingen forstår eller med rimelighet kan forventes å forstå. PU skal overholde informasjonsplikten ved å utlevere EU-kommisjonens utarbeidede fellesbrosjyrer med informasjon om Dublinprosedyren, se vedlegg 1 og 2. Dersom utlendingen er enslig mindreårig skal PU utlevere EU-kommisjonens spesialbrosjyre om enslige mindreårige utlendinger, se vedlegg 3. PU skal i tillegg informere utlendingen muntlig dersom det er nødvendig for at utlendingen skal forstå budskapet.
- Informasjonsinnhenting
PU skal intervjue utlendingen i henhold til Dublin III-forordningens artikkel 5 for å gjøre det lettere å avgjøre ansvarlig medlemsstat. Under intervjuet skal PU blant annet kartlegge utlendingens identitet, reiserute og eventuell tilknytning til Norge og/eller andre medlemsstater. Dersom det under informasjonsinnhentingen kommer frem momenter som tyder på at utlendingen har tilknytning til en annen medlemsstat, skal utlendingen gjøres kjent med opplysningene, samt oppfordres til å utdype dem. Utlendingen skal alltid bes om å utype informasjon om tidligere søknader om beskyttelse, herunder, sted, tidspunkt og resultatet.
PU skal ta kopi av, og eventuelt kreve innlevert, oppholdsdokumenter, reisedokumenter, visum, billetter, samt eventuelle andre dokumenter utlendingen måtte være i besittelse av. Det kan også være aktuelt å fotografere visse gjenstander som utlendingen har med seg.
PU skal oppta fingeravtrykk og ta bilde av utlendingen. Fingeravtrykkene søkes direkte opp mot Eurodac og VIS (Visa Information System). Rapport om treff i Eurodac registreres automatisk i DUF, og rapport om treff i VIS må registreres inn manuelt.
Opprette sak om utvisning
Politiet har ansvaret for å forberede sak om utvisning, jf. utl. § 72.
Politiet skal, om de objektive vilkår for utvisning foreligger, opprette utvisningssak og forhåndsvarsle utlendingen om utvisningssaken. Det gjøres oppmerksom på at opplysninger fra utlendingen som strider med treff i Eurodac og VIS kan danne grunnlag for utvisning jf. utl. § 66 første ledd bokstav a, tredje alternativ.
For nærmere om politiets saksforberedelse i sak om utvisning, se UDI 2010-005 Saksbehandlingsrutiner ved utvisning av straffedømte utlendinger punkt 3 og UDI 2010-024 Utvisning av tredjelandsborgere punkt 10.
- Sette prosedyrekode og underrette utlendingen om videre saksgang
PU skal sette prosedyrekode:
- DU (Dublinsak) hvis opplysninger i saken tilsier at en annen medlemsstat er ansvarlig
- DM (mulig Dublinsak) hvis de innledende undersøkelsene ikke har klarlagt hvilken medlemsstat som er ansvarlig
- ED (EMA Dublin) hvis utlendingen er enslig mindreårig og opplysninger i saken tilsier at en annen medlemsstat er ansvarlig
- EM (mulig EMA Dublin) hvis utlendingen er enslig mindreårig og det ikke er klarlagt hvilken medlemsstat som er ansvarlig
Utlendingen skal få forelagt opplysninger som PU mottar under saksforberedelsen om ham eller henne, slik at utlendingen kan uttale seg om disse, jf. forvaltningsloven § 17 (ekstern lenke) annet ledd.
PU skal derfor ved prosedyrekode DM og EM, underrette utlendingen om at UDI vil innhente informasjon fra andre medlemsstater, og at søknaden ikke vil bli realitetsbehandles i påvente av at ansvarlig medlemstat er avklart. Ved prosedyrekode DU og ED skal PU underrette utlendingen om at UDI vil anmode den ansvarlige medlemstaten om å behandle utlendingens søknad om beskyttelse. Underretningen skal inneholde informasjon om hvilken stat som vil bli bedt om å behandle utlendingens søknad om beskyttelse.
Ekspedere saken til UDI
Etter å ha fullført sine innledende saksbehandlingsrutiner skal PU ekspedere saken i DUF til UDI. Eventuelle spørsmål eller behov for avklaringer som gjelder en Dublin-sak, skal alltid rettes til UDI Beskyttelse 4 Dublin.
2.2. Politiets oppgaver ved overføring av utlendinger til/fra andre medlemsstater
2.2.1 Overføring til andre medlemsstater
Dersom UDI har avslått søknaden om beskyttelse under henvisning til Dublinregelverket, og Utlendingsnemnda (UNE) ikke har gitt medhold til eventuell begjæring om utsatt iverksettelse, skal PU overføre utlendingen til ansvarlig medlemsstat.
- PU skal alltid foreta utreisekontroll av utlendingen og utarbeide en utreiserapport, jf utf. § 17-15. Utreiserapporten skal legges inn i DUF.
- PU skal overføre utlendingen til ansvarlig medlemsstat så snart som mulig, og senest innen seks måneder etter at medlemsstaten aksepterte ansvar, jf. Dublin III-forordningen artikkel 29 (1). Det er tre unntak fra fristen på seks måneder.
1) Dersom UNE har innvilget utlendingen utsatt iverksettelse, er fristen for uttransport seks måneder etter at klagen ble endelig avgjort, jf. artikkel 29 (1).
2) Dersom utlendingen er fengslet er fristen for uttransport ett år fra ansvarlig medlemsstat aksepterte ansvar, jf. artikkel 29 (2).
3) Er utlendingen forsvunnet og har unndratt seg iverksetting er fristen atten måneder fra ansvarlig medlemsstat aksepterte ansvar, jf. artikkel 29 (2).
- Unntakene kommer kun til anvendelse dersom ansvarlig medlemsstat er underrettet om dette innen den opprinnelige fristen på seks måneder, jf. Implementeringsreglene artikkel 9 nr. 1 og 2. PU skal derfor så snart som mulig etter å ha fått informasjon om at uttransportfristen ikke vil bli overholdt, underrette ansvarlig medlemsstat via DubliNet. Mislighold av underretningsplikten og/eller uttransportfristen medfører at Norge overtar ansvaret for utlendingen, jf. artikkel 29 (1).
- Uttransport skal alltid utføres i samråd med ansvarlig medlemsstat, jf artikkel 29 (1). PU skal underrette den ansvarlige medlemsstaten om tid og sted for uttransportering via DubliNet. Videre skal PU orientere medlemsstaten om annen relevant informasjon som er nødvendig for den ansvarlige medlemsstaten til å ivareta utlendingens interesser, jf. Dublin III-forordningen artikkel 31. Er det aktuelt skal det i tillegg oversendes helsesertifikat, jf. artikkel 32. Taushetsbelagte opplysninger skal som hovedregel ikke oversendes uten samtykke fra utlendingen. Det kan gjøres unntak ved fare for liv og helse. Manglende samtykke er imidlertid ikke til hinder for overføring til ansvarlig medlemsstat.
2.2.2. Overføring fra andre medlemsstater
Når UDI har akseptert ansvar av en utlending fra en annen medlemsstat skal PU tilrettelegge for overføring av utlendingen til Norge i samråd med den aktuelle medlemsstatens utlendingsmyndigheter.
3. Utlendingsdirektoratets oppgaver i Dublinsaker
3.1. Sette saken i riktig spor
Etter å ha mottatt saken fra PU, sendes saken til Beskyttelse team 4 silingsboks i DUF for videre behandling. Saksbehandler i team 4 skal undersøke om saken er tilstrekkelig opplyst, og om den er aktuell for Dublin-behandling.
Hvis det er mangler i politiets saksbehandling skal saken sendes tilbake til PU for retting. Det skal tydelig framgå hva som er årsaken til at saken sendes tilbake.
Dersom saken ikke er aktuell for Dublin-behandling, sender Beskyttelse team 4 saken til korrekt team i UDI Beskyttelse hvor søknaden skal realitetsbehandles.
Dersom saken er aktuell for Dublin-behandling, skal saksbehandler sende saken videre i ett av følgende to spor:
- Ansvarsetablering
Dersom det foreligger nok informasjon til å anmode en annen medlemsstat til å ta ansvar for asylsøknaden skal saken sendes til ansvarlig gruppe i Beskyttelse team 4 for ansvarsetablering. Se punkt 3.2 for mer om ansvarsetablering. - Nærmere undersøkelser
I saker hvor det er indikasjoner på at utlendingen har tilknytning til en annen medlemsstat, men det ikke er nok til å sende en anmodning for ansvarsetablering, sender saksbehandler saken til ansvarlig gruppe i Beskyttelse team 4 for nærmere undersøkelser. Nærmere undersøkelser kan foretas gjennom blant annet, anmodning om informasjon til ett eller flere medlemsstater i henhold til artikkel 34 i Dublin III-forordningen (artikkel 34-søk). Nærmere retningslinjer om artikkel 34-søk fremgår av UDI 2013-027 Håndtering av mulig Dublinsak (DM).
Ved behov kan saksbehandler innhente nærmere opplysninger fra søkeren, enten skriftlig eller gjennom samtale. Enhver skriftlig korrespondanse eller samtale med utlendingen skal registreres i DUF.
Både anmodninger og artikkel 34-søk til andre medlemsstater sendes på standardiserte skjema via DubliNet.
3.2. Ansvarsetablering – Anmodning til medlemsstat
Ansvarsetablering skjer gjennom anmodning til en medlemsstat og aksept fra den anmodede medlemsstat. Anmodning kan enten sendes som en overtakelsesanmodning (”take charge”) etter artikkel 21, eller en tilbaketakelsesanmodning (”take back”) etter artikkel 20.
Dersom utlendingen ikke er underrettet om mulig behandling etter Dublin III-forordningen av politiet, eller at politiets underretting oppgir feil ansvarsland, skal saksbehandleren underrette utlendingen i forbindelse med at anmodning sendes. I tillegg til å oppgi ansvarsland og grunnlag for anmodning, skal utlendingen i underrettingen gis anledning til å kommentere opplysningene. Er anmodning mot formodning sendt før utlendingen er underrettet, skal utlendingen underrettes så snart som mulig.
3.2.1 Anmodning om overtakelse
Saksbehandler i UDI Beskyttelse 4 Dublin skal sende en overtakelsesanmodning dersom anmodningen ikke er basert på en tidligere søknad om beskyttelse i anmodede medlemsstat. Er anmodningen for eksempel basert på utstedt visum jf. artikkel 12, eller ulovlig grensepassering etter artikkel 13, skal det sendes en overtakelsesanmodning i henhold til artikkel 21.
Anmodningen skal oppfylle krav til innhold og form i artikkel 21 (3) jf. artikkel 22 (3), og implementeringsreglene. For nærmere om krav og form, se UDI 2010-088 Kvalitetsstandarder for Beskyttelse team 4 Dublin.
Saksbehandler skal sende anmodningen så snart som mulig, og senest tre måneder etter at søknad om beskyttelse ble fremmet i Norge, jf. Dublin III-forordningen artikkel 21 nr.1. Er anmodningen basert på treff i Eurodac, skal anmodningen sendes innen to måneder fra treffet foreligger, jf. artikkel 21 nr. 2. Dersom fristene ikke overholdes medfører det at Norge overtar ansvaret for behandling av søknaden, jf. artikkel 21 (3).
Den anmodede medlemsstat har i utgangspunktet en svarfrist på to måneder, jf. artikkel 22 (1). Unntak fra to måneders fristen kommer til anvendelse ved krav om hurtigsvar. Se nærmere om hurtigsvar under punkt 3.2.3. Ved manglende svar fra anmodede medlemsstat innen fristen skal anmodningen anses som akseptert, jf. artikkel 22 (7).
3.2.2. Anmodning om tilbaketakelse
Saksbehandler i Beskyttelse team 4 skal sende anmodning om tilbaketakelse i henhold til artikkel 23 dersom anmodningen er basert på en tidligere søknad om beskyttelse i anmodede medlemsstat.
Anmodningen skal oppfylle krav til innhold og form i artikkel 23 (4) jf. artikkel 22 (3), og implementeringsreglene. For nærmere om krav og form, se UDI 2010-088.
Saksbehandler skal sende anmodningen så raskt som mulig, og senest tre måneder etter fremsatt søknad om beskyttelse i Norge, jf. artikkel 23 (2). Er anmodningen basert på treff i Eurodac, skal anmodningen sendes senest to måneder etter mottatt treff i Eurodac. Dersom fristene ikke overholdes medfører det at Norge overtar ansvaret for behandling av søknaden, jf artikkel 23 (3).
Svarfrist på anmodning om tilbaketakelse er én måned fra mottak av anmodningen. Dersom anmodningen er basert på opplysninger fra Eurodac, er fristen to uker, jf. Dublin III-forordningen artikkel 25 nr.1. Ved manglende svar fra anmodede medlemsstat innen fristen skal anmodningen anses som akseptert, jf. artikkel 25 (2).
3.2.3 Hurtigspor
Dublin III-forordningen gir i visse tilfeller plikt (artikkel 28) og visse tilfeller anledning (artikkel 21) til å be om hurtigsvar fra den anmodede medlemsstaten. Saksbehandler i Beskyttelse 4 Dublin skal be om hurtigsvar i følgende tilfeller;
- Ved anmodning om overtakelse og tilbaketakelse dersom, utlendingen er fengslet på grunn av fare for unndragelse, jf artikkel 28 (3). Anmodningen skal i slike tilfeller sendes senest én måned etter fremsatt søknad om beskyttelse. Den anmodede medlemsstat skal gis en frist på to uker til å svare. Anmodningen anses som akseptert ved manglende svar innen fristen på to uker.
- Ved anmodning om overtakelse dersom, utlendingen har søkt om beskyttelse etter avslag på søknad om innreise- eller oppholdstillatelse, etter arrestasjon for ulovlig opphold, etter forkynnelse eller iverksetting av et vedtak om uttransportering jf. artikkel 21 (2). Anmodningen må begrunne hvorfor det bes om hurtigsvar. Saksbehandler skal i slike tilfeller gi anmodede medlemsstat en svarfrist på mellom én uke og én måned. Fristen som er valgt skal fremkomme i anmodningen. Ved manglende svar innen én måned, anses anmodningen som akseptert jf. artikkel 22 (7).
3.2.4. Ved aksept
Aksepterer anmodede medlemsstat vår anmodning skal team 4 vurdere om søknaden om beskyttelse skal avslås i henhold til utl. § 32 første ledd bokstav b.
3.2.5. Ved avslag
Dersom den anmodede medlemsstat ikke samtykker til overtakelse eller tilbaketakelse, skal Beskyttelse team 4 vurdere om avslaget skal bestrides. En eventuell bestridelse skal fremsettes innen tre uker fra avslaget ble mottatt, jf. implementeringsreglene. Bestridelsen skal som hovedregel besvares av den anmodede stat innen to uker, manglende svar innen to uker medfører imidlertid ikke overføring av ansvar til den anmodede stat.
Når skal det bestrides?
- Nye opplysninger som tilsier at ansvaret påhviler den andre medlemsstaten
- Uenighet om tolkning av Dublin III-forordningen.
Når skal det ikke bestrides?
Dersom det fremkommer i avslaget at medlemstatens ansvar har opphørt i henhold til artikkel 19:
- Det godtgjøres i avslaget at utlendingen har forlatt medlemsstatenes territorium i minst tre måneder. Det er ansvarsstaten og utlendingen som har bevisbyrden på at utlendingen har vært utenfor medlemsstatenes territorium i mer enn tre måneder. Det stilles strenge beviskrav, for eksempel i form av utreisestempel eller annet verifiserbart offentlig dokument, som kan bekrefte utlendingens opphold utenfor territoriet i den angitte perioden.
- Det godtgjøres i avslaget at utlendingen har forlatt medlemsstatenes territorium i samsvar med et vedtak om retur eller uttransportering som er gjort etter tilbaketrekning av, eller avslag på søknaden om internasjonal beskyttelse.
- Det fremkommer i avslaget at en annen medlemsstat har utstedt oppholdstillatelse til utlendingen, eller at en annen medlemsstat blir utpekt som ansvarlig.
Ved tilfelle en og to skal saksbehandler i Beskyttelse team 4 vurdere kriteriene i forordningens kapittel 3 for å avgjøre hvorvidt en annen medlemsstat kan være ansvarlig.
Ved tilfelle tre skal saksbehandler anmode utpekte medlemsstat. Ved usikkerhet om utpekte medlemsstat faktisk er ansvarlig, skal saksbehandler sende «forbehold om bestridelse» til medlemsstaten som ble anmodet i første omgang, før utpekte medlemsstat anmodes.
3.3. Underretning om vedtak og klagebehandling
Fattes det vedtak om avslag på beskyttelse etter utl. § 32 første ledd bokstav b skal saksbehandler sende vedtaket til advokaten med kopi til PU. Saksbehandler skal sette en frist for klage og begjæring om utsatt iverksettelse, jf. forvaltningsloven § 42 og utlendingsloven § 90 femte ledd. Fristen for å begjære om utsatt iverksetting er som regel 48 timer.
En eventuell klage og begjæring om utsatt iverksettelse av vedtaket sendes til UDI. Saksbehandler i UDI Beskyttelse 4 skal vurdere om utsatt iverksettelse skal innvilges. Ved innvilgelse av utsatt iverksettelse skal PU og advokaten underrettes om beslutningen. Om UDI ikke innvilger begjæringen skal begjæringen om utsatt iverksettelse sendes til UNE for behandling og avgjørelse.
Saksbehandler i Beskyttelse team 4 skal videre ta stilling til anførslene i klagen. Tas klagen til følge skal team 4 omgjøre sitt opprinnelige vedtak og sende saken til realitetsbehandling. PU og advokat skal i så fall underrettes om vedtaket. Klager som ikke tas til følge skal oversendes UNE for behandling i form av klageoversendelse.
3.4. Behandling av anmodninger fra andre medlemsstater
Beskyttelse team 4 Dublin behandler alle anmodninger som rettes til Norge. Beskyttelse team 4 skal foreta de nødvendige undersøkelser for å fastslå hvorvidt vilkårene for overtakelse/tilbaketakelse til Norge er oppfylt. Hvis en anmodning uten Eurodac-treff omfatter fingeravtrykk av utlendingen skal team 4 sende en henvendelse til Kripos som sammenholder disse med fingeravtrykk lagret i politiets registre.
- Overtakelse
Dublinenheten skal besvare en anmodning om overtakelse snarest mulig og senest to måneder etter å ha mottatt den, jf. Dublin III-forordningen artikkel 22 nr.1. Anmodningen om overtakelse som ikke blir besvart innen to måneder, anses som akseptert, jf. artikkel 22 nr. 7. Har anmodende medlemsstat bedt om hurtigsvar, jf. artikkel 21 nr. 2, skal saksbehandler i Dublinenheten besvare innen den fristen som er satt i anmodningen. Anmodningen må i alle fall besvares innen én måned dersom det er bedt om hurtigsvar. Er anmodningen sendt etter Dublin III-forordningen artikkel 28 nr.3 skal saksbehandler sende svar innen to uker.
- Tilbaketakelse
Beskyttelse team 4 skal besvare en anmodning om tilbaketakelse snarest mulig, og senest én måned etter at den ble mottatt, jf. Dublin III-forordningen artikkel 25 (1). Er anmodningen basert på opplysninger fra Eurodac, må svaret på anmodningen sendes innen to uker. Anmodninger som ikke blir besvart innen gjeldende frister må anses som akseptert av Norge, jf. artikkel 25 (2).
4. Ansvarsregler
Kriteriene for hvilken medlemsstat som er ansvarlig er nedfelt i forordningens kapittel 3, artikkel 7 til 15, jf. artikkel 3. Kapittel 3 er hierarkisk oppbygd, hvilket betyr at artiklene skal anvendes i den rekkefølgen de står oppført i forordningen. Dersom ingen medlemsstat er ansvarlig etter kriteriene i kapittel 3, er medlemsstaten der utlendingen først søkte om beskyttelse ansvarlig i henhold til artikkel 18 jf. artikkel 3 (2).
I henhold til artikkel 7 (2), skal avgjørelsen av ansvarlig medlemsstat treffes på grunnlag av situasjonen på tidspunktet utlendingen første gang innga søknad om beskyttelse i en medlemsstat.
4.1 Forhold som skal vurderes
4.1.1. Absolutt vern mot utsendelse
Saksbehandler i Beskyttelse team 4 skal alltid vurdere om utsendelse av utlendingen til ansvarlig medlemsstat er i strid med vernet mot utsendelse i utl. § 73. Utlendingen er vernet mot retur dersom utsendelse vil medføre brudd på EMK eller flykningskonvensjonen. Vernet mot retur er også hjemlet i forordningens artikkel 3 (2). Det fremkommer av artikkel 3 (2) at medlemsstatene er forpliktet til å ikke sende personer til medlemstater hvor det er vesentlig grunn til å tro at det finnes systemfeil ved asylprosedyren og mottaksforholdene. Det er grunn til å tro at systemfeil foreligger dersom, det er risiko for at utlendingen vil utsettes for umenneskelig eller nedverdigende behandling i henhold til EUs Charter om grunnleggende rettigheter artikkel 4. Charteret er kun rettslig bindende for EUs medlemsstater. Artikkel 4 i Charteret samsvarer imidlertid med artikkel 3 i EMK som er implementert i norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 1 og utlendingsloven § 3.
EU-domstolen har fortolket artikkel 3(2) jf. Charteret artikkel 4 til også å omfatte en plikt til å vurdere om levevilkårene for en som innvilges internasjonal beskyttelse i mottakerlandet medfører en risiko for å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling, se storkammeravgjørelsen Jawo (C-163/17) (ekstern lenke).
Er utlendingen vernet mot utsendelse i henhold til ovennevnte, skal saksbehandler i team 4 fortsette å vurdere kriteriene i forordningens kapittel 3 for å avgjøre hvorvidt en annen medlemsstat kan være ansvarlig jf. artikkel 3 (2).
4.1.2. Hensynet til barnets beste
Artikkel 6 angir at barnets beste skal være et grunnleggende hensyn for medlemsstatene i alle prosedyrer som er fastsatt i forordningen. Alle medlemsstatene i Dublin-samarbeidet har videre forpliktet seg til å overholde FNs konvensjon om barnets rettigheter (Barnekonvensjonen).
Barnekonvensjonen ble 1.oktober 2003 inkorporert i norsk lov, jf. menneskerettsloven (ekstern lenke) § 2 nr. 4. Bestemmelsen statuerer en plikt for Utlendingsdirektoratet til å ta hensyn til barna interesser, men bestemmelsen gir ikke anvisning på at enhver vurdering skal slå ut i barnets favør, i form av en oppholdstillatelse eller en realitetsbehandling. Hensynet til barnets beste skal således veie tungt, men det må likevel tas en avveining mot andre hensyn.
Se punkt. 7.2 i UDI 2014-042 Enslig mindreårig asylsøker i Dublin-prosedyre for nærmere om barnets beste vurdering.
4.1.3. Familiemedlemmer
Forordningens artikkel 8-11 og 16 angir ansvarlig medlemsstat når utlendingen angir å ha slektninger eller familiemedlemmer på medlemsstatens territorium. Angir utlendingen å ha familiemedlemmer eller slektninger i Norge, skal saksbehandler vurdere om Norge er ansvarlig for behandling av søknaden om beskyttelse etter artikkel 8-11 og 16. Dette gjelder også der utlendingen har registrert en søknad om beskyttelse i en annen medlemsstat før Norge.
Opplysninger av betydning for vurdering av artikkel 8, 10 og 16 skal være fremlagt av utlendingen før en medlemsstat har akseptert ansvar, og før utlendingen har fått vedtak etter en realitetsbehandling av en tidligere søknad om beskyttelse, jf. artikkel 7 (3).
Saksbehandler skal vurdere om anført familierelasjon eller slektskap anses som sannsynliggjort. Det er utlendingens ansvar å sannsynliggjøre slektskapet. Dersom det foreligger tvil og slektskapet er avgjørende for beslutningen om hvorvidt saken skal tas til realitetsbehandling i Norge, kan det være aktuelt med DNA-undersøkelse, se UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse.
Saksbehandler skal legge til grunn Dublin III-forordningens familiedefinisjon i artikkel 2 (g) og definisjon av «slektning» i artikkel 2 (h).
4.1.4. Avhengighetsforhold
Artikkel 16 angir at en utlending som er avhengig av barn, bror, søster eller forelder med lovlig opphold i en medlemsstat, skal føres sammen med familiemedlemmet. Det er ikke krav om at utlendingen er den avhengige, bestemmelsen kommer også til anvendelse om familiemedlemmet er avhengig av utlendingen. Bestemmelsen er obligatorisk for alle medlemsstatene, og skal anvendes der følgende kriterier er oppfylt:
- Familiebåndet eksisterte i hjemlandet
- Avhengigheten er forårsaket av en av grunnene nevnt i artikkel 16 (alvorlig sykdom, handicap etc.)
- Den avhengige har reelt hatt bruk for hjelp og at familiemedlemmet er i stand til å yte denne hjelpen.
- Både den avhengige og familiemedlemmet skriftlig samtykker til å bli ført sammen.
Oppholder både den avhengige og familiemedlemmet seg i Norge, og kriteriene i artikkel 16 er oppfylt, skal søknaden om beskyttelse behandles i Norge. Oppholder utlendingen seg i Norge og vedkommende er avhengig av et familiemedlem i en annen medlemsstat, skal saksbehandler anmode medlemsstaten familiemedlemmet oppholder seg i etter artikkel 16 (2). Det samme gjelder om utlendingen har et familiemedlem i en annen medlemsstat som er avhengig av utlendingen i Norge.
Er den avhengige ute av stand til å reise i uoverskuelig fremtid, er den ansvarlige medlemsstat den staten hvor den avhengige oppholder seg.
4.1.5. Suverenitetsklausulen og humanitærklausulen
Suverenitetsklausulen i artikkel 17 (1) innebærer at enhver medlemstat kan påta seg ansvaret for å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse, til tross for at den ikke er ansvarlig etter forordningen. Medlemsstaten som i utgangspunktet er ansvarlig, vil i så fall bli fritatt fra sine forpliktelser. Det er ikke et krav om at utlendingen selv samtykker til anvendelsen av suverenitetsklausulen. Se kapittel 5 nedenfor for når saksbehandler i Beskyttelse team 4 skal anvende suverenitetsklausulen.
Humanitærklausulen i artikkel 17 (2) innebærer, at en medlemsstat på humanitært grunnlag for å bringe familiemedlemmer sammen, kan anmode en annen stat om å ta ansvar, uavhengig av kriteriene i artiklene 8 til 11 og 16. Det er ikke et krav om at familieforholdet eller slektskapet oppfyller kriteriene i artikkel 2 bokstav g og h. Det er først og fremst humanitære grunner med bakgrunn i familiære eller kulturelle forhold som er tiltenkt å komme inn under bestemmelsen. Anvendelsen av bestemmelsen forutsetter at de berørte partene skriftlig samtykker i å bringes sammen. Saksbehandler i Beskyttelse 4 kan anmode en annen medlemsstat på bakgrunn av humanitærklausulen der vilkårene er oppfylt. Anmodede medlemsstat plikter imidlertid ikke å ta ansvar.
For øvrig gjøres det oppmerksom på at humanitærklausulen i artikkel 17 (2) ikke gir grunnlag til å unnta en sak fra Dublin-behandling der utlendingen oppholder seg i Norge. Bestemmelsen er på ingen måte en utvidelse av anvendelsesområdet til suverenitetsklausulen i artikkel 17 (1).
5. Saken skal likevel realitetsbehandles i Norge
Både før og etter at ansvar er etablert, har Norge anledning til å ta en sak til realitetsbehandling, jf. suverenitetsklausulen i artikkel 17 (1). Dersom saken unntas Dublin-behandling etter at en annen medlemsstat har akseptert ansvar, skal medlemsstaten orienteres om vår beslutning. Terskelen for anvendelsen av suverenitetsklausulen er angitt i utl. § 32 annet ledd jf. utf. § 7-4. Saken skal unntas fra Dublin-behandling dersom utlendingen har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden om beskyttelse, eller det foreligger særlige grunner.
5.1. Tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å vurdere søknaden
Det skal alltid foretas en konkret helhetsvurdering av om utlendingen har en tilknytning til Norge som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden, jf. utl. § 32 annet ledd. Bestemmelsen skal anvendes som en «sikkerhetsventil» ved ekstraordinære omstendigheter som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle en søknad om beskyttelse. Det vises til presiseringen på side 418 i Ot.prp. nr. 75 (2006/2007), om at det ikke er tilstrekkelig at det foreligger sterke menneskelige hensyn, jf. utl. § 38, som gjelder vurderinger i søknader om beskyttelse som realitetsbehandles i Norge.
Det kreves sterkere tilknytning til Norge om utlendingen tidligere har fått sin søknad om beskyttelse allerede vurdert i en annen medlemsstat, enn om første søknad om beskyttelse er levert i Norge. Det vises til at behandling av søknaden på nytt i Norge vil være i strid med ett av hovedformålene i Dublin III-forordningen, om at en søknad skal bli vurdert én gang av én medlemsstat.
Se for øvrig Justis- og beredskapsdepartementets instruks GI-07/2014 om vurdering av tilknytning der utlendingen som søker beskyttelse i Norge har hatt et direkte ansettelsesforhold hos norske styrker/myndigheter i Afghanistan.
5.1.1 Relasjoner
En omstendighet som kan medføre anvendelse av unntaksbestemmelsen kan for eksempel være, tilknytning til Norge gjennom herboende familiemedlemmer. Det understrekes at herboende familiemedlemmer i seg selv ikke anses som grunn nok til å unnta saken fra Dublin-behandling. Det vises til at Dublin III-forordningen innehar bestemmelser som ivaretar familieinstituttet, jf. punkt 4.1.1 – 4.1.4. ovenfor. En ustrakt bruk av unntaksbestemmelsen med grunnlag i familietilknytning vil kunne undergrave formålet bak Dublin III-forordningen.
Av utlendingsforskriften § 7-4 første ledd fremgår det at definisjonen av ”familiemedlem” i Dublin lll-forordningen artikkel 2 (g), skal legges til grunn ved vurderingen av om utlendingen har en tilknytning til Norge gjennom familie som gjør at Norge er nærmest til å realitetsbehandle søknaden.
Det er utlendingen som skal sannsynliggjøre relasjonen og at det foreligger et etablert familieliv. Det kreves sannsynlighetsovervekt. I vurderingen av relasjonen skal det også ses hen til om relasjonen oppfyller kravene i norsk lovgivning. For eksempel vil oppgitt ekteskap som er i strid med vilkårene for ekteskap i ekteskapsloven ikke kunne legges til grunn.
I henhold til etablert forvaltningspraksis, skal situasjonen på tidspunktet for utlendingens første søknad om beskyttelse på medlemsstatenes territorium legges til grunn for tilknytningsvurderingen. Det vises til at dette også er hovedregelen i Dublin III-forordningen artikkel 7 (2).
Det er en forutsetning ved vurderingen av om tilknytning foreligger at herboende familiemedlem oppholder seg i Norge med oppholdstillatelse eller har en søknad om beskyttelse til realitetsbehandling i Norge.
Unntaksbestemmelsen kommer ikke til anvendelse dersom utlendingen anses å ha en tilsvarende eller sterkere tilknytning til ansvarlig medlemsstat. Saksbehandler skal vurdere utlendingens tilknytning til Norge opp mot tilknytning til ansvarlig medlemsstat. I den vurderingen er flere momenter relevante:
- Graden av samvær med herboende familiemedlem, opp mot familie/slektninger i den ansvarlige medlemsstaten og graden av samvær med dem.
- Lengden på utlendingens opphold i Norge, opp mot lengden på utlendingens opphold i ansvarlig medlemsstat og eventuelle tidligere gyldige eller utgåtte tillatelser der.
- Lengden på utlendingens opphold på medlemsstatenes territorium.
5.2. Særlige grunner
I henhold til utf. § 7-4 annet ledd kan en sak tas til realitetsbehandling dersom det foreligger «særlige grunner». Saksbehandler i Beskyttelse team 4 Dublin skal vurdere om det foreligger slike særlige grunner som gjør at Norge bør realitetsbehandle søknaden om beskyttelse.
5.2.1. Helse
Helsemessige forhold skal som hovedregel ikke anses som en særlig grunn til å unnta Dublin-behandling, jf. utf. § 7-4 andre ledd andre punktum.
Helsemessige forhold som somatisk sykdom, kan imidlertid være momenter i en konkret helhetsvurdering. Ved somatisk sykdom må saksbehandler vurdere hvorvidt det foreligger akutt, livstruende sykdom med høy risiko knyttet til brudd på den medisinske behandlingen. Terskelen for at helsetilstanden i seg selv når opp til at utsendelse vil være i strid med EMK artikkel 3 er høy. EMD har i avgjørelsen Paposhvili v. Belgium (application no. 41738/10, avsagt 13. desember 2016) uttalt at terskelen er nådd dersom det er alvorlig grunn til å anta at han eller hun – selv om døden ikke er nært forestående – vil stå overfor en reell risiko for alvorlig, rask og irreversibel forverring av helsetilstanden med intens lidelse eller betydelig forkorting av levetiden som resultat, fordi adekvat behandling ikke finnes i hjemlandet, eller fordi slik behandling ikke er tilgjengelig for ham eller henne, se nærmere om dette i UDI 2013-020 Helseanførsler i asylsaker punkt 2.2.1 og punkt 4. Selv om avgjørelsen i utgangspunktet retter seg til overføring til hjemlandet vil dette også ha rettslig relevans for Dublin-sakene. Som utgangspunktet presumerer vi at søkerne vil få adekvat behandling i medlemsstaten de overføres til.
Alvorlig/kritisk psykisk sykdom, der det er behov for øyeblikkelig behandling, taler for at utlendingen bør få realitetsbehandlet sin søknad om beskyttelse i Norge. Det må foretas en konkret vurdering i tilfeller der utlendingen har en kombinasjon av psykiske og somatiske lidelser.
5.2.2. Lang saksbehandlingstid
Lang saksbehandlingstid i Norge kan i utgangspunktet ikke i seg selv medføre at det foreligger særlige grunner. Det kan imidlertid være ett av momentene i en helhetsvurdering med hensyn til om søknaden skal realitetsbehandles her. Det presiseres at utl. § 38 første ledd ikke kommer til anvendelse i Dublin-saker.
5.2.3. Menneskehandel
Red. anm.: UDI 2011-007 er arkivert, avsnittet skal oppdateres. (21. november 2023)
Mulige ofre for menneskehandel kan anses som en særlig grunn til å unnta saken fra Dublin-behandling, jf. instruks GI-11/2020 fra departementet om oppholdstillatelse til vitner i sak om menneskehandel.
For nærmere om hvilke tilfeller som skal unntas og hvilke tilfeller som kan unntas, se UDI 2014-031 Ofre for menneskehandel i søknader om beskyttelse punkt 4.
For øvrig vises det til utlendingsforvaltningens ansvar for å legge til rette for å identifisere og gi oppfølging til mulige ofre for menneskehandel, se UDI 2011–007 Identifisering og oppfølging av mulige ofre for menneskehandel.
5.2.4. 48-timersprosedyre
En søknad om beskyttelse som kan behandles etter 48-timersprosedyren, skal i utgangspunktet unntas Dublinbehandling. Se UDI 2021-009V Land i 48-timersprosedyren for oversikt over land i 48-timersprosedyre. I noen tilfeller kan saken likevel Dublin-behandles til tross for at utlendingen kommer fra et land i 48-timersprosedyren. Se UDI 2021-009 Hurtigspor ved søknad om beskyttelse for nærmere informasjon om 48-timersprosedyren.
5.2.5. Ressurs- og kostnadseffektivt
En sak kan tas til realitetsbehandling av særlige grunner dersom det er mer ressurs- og kostnadseffektivt enn å ta saken inn under Dublin-prosedyre.
Unntaket gjelder dersom:
- Det er meget stor sannsynlighet for at søknad om beskyttelse ikke vil bli innvilget, og
- politiet i den aktuelle saken opplyser at de enkelt kan returnere utlendingen til hjemlandet.
For nærmere om vurderingen av når unntaket skal anvendes, se UDI 2014-026 Rutiner ved unntak fra Dublin-prosedyre i henhold til GI-09/2014.
6. Ordinært asylintervju og arbeidstillatelse
- Asylintervju
Utlendinger som behandles etter Dublinregelverket, skal unntas fra ordinært asylintervju med UDI, jf. utlendingsforskriften § 17-2 første ledd. Dublin-behandling innebærer en prosessuell behandling av søknaden om beskyttelse, og et asylintervju av utlendinger i Dublin-prosedyre anses ikke som nødvendig.
At det er foretatt intervju av en utlending, er imidlertid ikke til hinder for gjennomføring av Dublin-behandling. Dersom det i forkant av intervjuet ikke foreligger klare indikasjoner på at det er en Dublinsak, vil formålet med intervjuet blant annet være å kartlegge hvilken stat som er ansvarlig for å behandle søknaden om beskyttelse. Det vises til at prosedyren for å avgjøre hvilken medlemsstat som er ansvarlig etter Dublin III-forordningen ikke er å anse som ”behandling» av en søknad om beskyttelse”, jf. Dublin III-forordningen artikkel 2 bokstav d.
- Rett til å ta arbeid
Utlendinger som behandles etter Dublinregelverket gis ikke rett til å ta arbeid under behandlingen av søknaden om beskyttelse, jf. utl. § 94 første ledd bokstav c.
Tema
- Beskyttelse
Mottaker
- UDI
- Politiet
Eier
- UDI Beskyttelse
Rettskildekategori
- Retningslinje