Tema

  • Beskyttelse

Rettskildekategori

  • Retningslinje
Deler av dokumentet er unntatt offentlighet etter offentleglova § 24 første ledd.
  • Saksnummer i UDISAK (arkiv)

UDI 2016-015 Anvendelse av uttakskriteriene for overføringsflyktninger

Retningslinjen utfyller instruks G-15/2020 og gjelder hvilke kriterier som skal vurderes ved vedtak om uttak av enkeltpersoner.

1. Innledning

Justis- og beredskapsdepartementet gir retningslinjer for Utlendingsdirektoratets (UDI) arbeid med uttak av overføringsflyktninger i Retningslinjer for arbeidet med overføringsflyktninger jf. utlendingsloven § 35 (G-15/2020).

Denne retningslinjen utfyller retningslinjenes punkt 7, om kriterier som skal vurderes ved vedtak om uttak av enkeltpersoner.

1 Profil

1.1 Bestilling til UNHCR som vil ha konsekvenser for vurdering av enkeltpersoner

Når UDI ber UNHCR fremme saker på kvoten til større uttak av flyktninger ber vi om saker som inkluderer

  • barnefamilier med en overvekt av barn under 18 år

  • kvinner, særlig utsatte kvinner

  • saker som inkluderer LHBTIQ+ personer

Utover disse prioriteringene vil vi be UNHCR om en balansert portefølje. Dette betyr at antallet personer med særlige oppfølgingsbehov ikke må være overrepresentert, fordi dette kan utgjøre et kapasitetsproblem for det kommunale tjenestetilbudet. Det samme vil gjelde for mange enslige samtidig, eller for mange veldig store familier. Tolkekapasitet for et gitt språk vil også kunne ha betydning. IMDi gir innspill om spesielle kapasitetsutfordringer i kommunene.

Det skal ses hen til muligheter for integrering, herunder medbrakt kompetanse for en eller flere porteføljer som helhet. Dette innebærer at det skal være en balanse mellom sårbare flyktninger og ressurssterke flyktninger.

1.2 Strategisk gjenbosetting

Ved fastsetting av kvotens sammensetning gir UDI innspill til mulighetene for strategisk gevinst, se Retningslinjer for arbeidet med overføringsflyktninger, punkt 5 c.

Hvilke underkvoter dette gjelder kommer frem av det årlige kvotebrevet fra Justis- og beredskapsdepartementet.

I uttak der gjenbosetting brukes strategisk skal UDI legge avgjørende vekt på UNHCRs vurderinger av behovet for beskyttelse og gjenbosetting, uavhengig av om dette er i tråd med norsk asylpraksis.

Personer som gjenbosettes i Norge som del av et slikt strategisk uttak, skal i utgangspunktet gis status som flyktninger. Departementet har dermed allerede vurdert på gruppenivå og gjennom kvotesammensetningen eller instruks et eventuelt avvik fra vanlig asylpraksis.

2 Kriterier for uttak av enkeltpersoner

2.1 Behov for internasjonal beskyttelse

Utgangspunktet for at en person skal bli tatt ut som overføringsflyktning til Norge er at personen har rett til internasjonal beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd a eller b

I vurderingen av behovet for beskyttelse skal saksbehandleren i Beskyttelse 8 – Overføringsflyktninger (OFF) følge tilnærmet samme praksis som i behandlingen av søknader om beskyttelse framsatt i Norge.

I saker fra land hvor UDI ikke har en fast asylpraksis, skal saksbehandleren i OFF gjøre en selvstendig vurdering av behovet for beskyttelse. I slike saker kan saksbehandleren legge avgjørende vekt på anbefalingene fra UNHCR.

Internflukt
I saker hvor UNHCR har vurdert at personen har behov for gjenbosetting fordi frivillig retur og lokal integrering ikke er aktuelle varige løsninger, skal saksbehandleren som hovedregel legge avgjørende vekt på UNHCRs vurderinger av muligheten for internflukt.  Dette vil typisk gjelde for personer som har oppholdt seg lenge utenfor hjemlandet, og hvor det derfor vil være urimelig å henvise personen til internflukt i eget land.

På den annen side skal beskyttelsesvurderingen i saker om overføring ligge på tilnærmet samme nivå som i asylsaker. Vi kan derfor velge å legge vekt på muligheten til å henvise til internflukt der dette er i samsvar med norsk asylpraksis. Dette ligger innenfor skjønnsrommet UDI har i henhold til retningslinje G-15/2020 punkt 7 a.

Hjemmel for oppholdstillatelse til medfølgende familiemedlemmer
Saksbehandleren skal gi beskyttelse etter utlendingsloven § 35 til alle medlemmene i en familie som er omfattet av en overføringssak, og som kommer til Norge samtidig eller tilnærmet samtidig. Når det gjelder overføringsflyktninger, vil alle medlemmer av en familie anses som hovedpersoner hvis de kommer til riket samtidig eller tilnærmet samtidig, og derved telle med innenfor kvoten og eventuelt gis flyktningstatus på eget grunnlag. Det vises også til de lempelige vilkår som settes opp for å gi flyktningstatus til overføringsflyktning, jf. loven § 35 og uttrykket "hadde grunn til å regne med å bli ansett som flyktning".

Unntak vil være hvis en ektefelle eller familiemedlem åpenbart ikke oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 28, for eksempel fordi ektefellen har en annen nasjonalitet. I slike tilfeller kan saksbehandleren innvilge oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn, jf. utlendingsloven § 38.

Andre familiemedlemmer til en overføringsflyktning kan ha rett til avledet flyktningstatus etter utlendingsloven § 28 sjette ledd, jf. utlendingsforskriften § 7-2. Se UDIs retningslinjer om Avledet flyktningstatus for familiemedlemmer (UDI 2010-072). Dette vil typisk være barn som blir født etter at overføringsflyktningene er ankommet til Norge.  

2.2 Behov for gjenbosetting

Behov for gjenbosetting er et vilkår for å bli tatt ut på kvoten for overføringsflyktninger.

Når UNHCR fremmer en sak for gjenbosetting har de allerede vurdert at frivillig retur og lokal integrering ikke er aktuelle varige løsninger på kort og mellomlang sikt.

UDI skal i slike saker i det vesentligste vektlegge UNHCRs vurderinger av gjenbosettingsbehovet, slik det kommer fram av Resettlement Registration Form (RRF). Med bakgrunn i kjent landkunnskap kan UDI i sjeldne tilfeller være uenig i UNHCRs vurderinger av gjenbosettingsbehov, og saken skal i slike tilfeller avslås.

2.3 Prioritering av barnefamilier med barn under 18 år

Barnefamilier med barn under 18 år skal prioriteres. I praksis innebærer dette at familier med mindreårige barn prioriteres foran familier med voksne barn og eldre foreldre.

Dette perspektivet innebærer at saker som inneholder kun voksne søkere vil bli nedprioritert. Det betyr også at familier der voksne barn er inkludert prioriteres lavere enn barnefamilier med mindreårige barn. I vurderingen av hvilke familiesammensetninger som skal prioriteres, bør en portefølje vurderes samlet.

2.4 Prioritering av utsatte kvinner og jenter

Kvinneperspektivet innebærer at kvinner skal prioriteres foran menn, særlig gjelder dette utsatte kvinner og jenter. Noen familier (saker) vil inkludere flere utsatte kvinner og jenter. I saker bestående av kun en person, prioriteres utsatte kvinner foran menn med mindre mannen selv er utsatt etter pkt. 3.5

Familier med mange døtre vil imidlertid ikke bli prioritert foran saker med familier med mange sønner.

2.5  Prioritering av LHBTIQ+ personer

Personer som er utsatt på grunn av sin kjønnsidentitet, kjønnsuttrykk eller seksuelle orientering skal prioriteres.

3 Følgende forhold skal som hovedregel føre til at man ikke blir tilbudt gjenbosetting

3.1 Utlendingslovens utelukkelsesregler

Personer som er eller kan bli utelukket fra retten til anerkjennelse som flyktning, jf. utlendingsloven § 31 og flyktningkonvensjonen artikkel 1F, skal ikke tilbys gjenbosetting i Norge.

Dette gjelder også for personer som kan ha begått ekskluderbare handlinger, selv om opplysningene ikke er tilstrekkelige til å oppfylle vilkårene i utlendingsloven § 31.

3.2 Uønsket atferd og holdninger

Antall kvoteplasser er begrenset og skal benyttes på en mest mulig hensiktsmessig måte. Formålet med denne bestemmelsen er å forhindre at enkeltpersoner som anses for uønsket av norske myndigheter får komme til Norge som overføringsflyktninger. Dette inkluderer personer med kjent kriminell atferd eller tungt rusmisbruk.

4.3 Manglende norsk bosetting – og tjenestekapasitet

Dersom det foreligger særlige problemer knyttet til kommunenes mulighet til å tilby en egnet bosettingsløsning og lovpålagte tjenester skal dette tas hensyn til før innvilgelse av saken.

Vi forstår dette primært som kommunenes muligheter til å gi et tjenestetilbud til de aktuelle flyktningene, basert på deres individuelle behov for oppfølging og kommunens lovpålagte tjenester. Her vil boligtilgang, tolkekapasitet og andre begrensninger i kommunale ressurser kunne påvirke vurderingen.

Videre forstår vi det slik at det er antall saker og samtidigheten av saker med stort oppfølgingsbehov som til enhver tid vil avgjøre kommunenes muligheter til å gi et godt tjenestetilbud. I tillegg vil IMDi kunne uttale seg om generelle utfordringer i deres bosettingsarbeid som UDI vil ta hensyn til. UDI og IMDi utveksler informasjon i de sakene hvor dette er aktuelt, og IMDi gir UDI en skriftlig anbefaling.

I praksis kan dette gjelde følgende kategorier saker:

  • Pleiepasienter eller personer med stort, varig, medisinsk oppfølgingsbehov som ikke vurderes på den medisinske kvoten.

  • Familier der det er åpenbart at barnevernet i Norge vil måtte overta omsorgen for barna.

  • Antallet enslige mindreårige flyktninger som kan innvilges på kvoten vil komme frem av kvotebrevet og er tallfestet av budsjettmessige hensyn.

  • Personer uten tilstrekkelig språkkompetanse på et språk det eksisterer tolkekapasitet på i Norge