UDI 2018-004 Seksuell orientering og kjønnsidentitet i søknader om beskyttelse

1. Hva handler retningslinjen om?

Asylsøkere som er lesbiske, homofile, bifile, transpersoner eller interkjønnpersoner (lhbtisøkere) kan være i en sårbar situasjon under asylintervjuet og ha behov for oppfølging i Norge. Retningslinjen gir informasjon om hvordan saksbehandleren skal tilrettelegge intervjuet for lhbti-søkere, og bidra til at lhbti-søkere som kan være utsatt for overgrep i Norge, får nødvendig oppfølging.

Videre gir retningslinjen veiledning for vurderingen av troverdighet og vilkårene for flyktningstatus, ved anført frykt for forfølgelse på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Tiltakskort for oppfølging av lhbti-søkere som kan være utsatt for overgrep i Norge ligger som vedlegg til retningslinjen.

2. Begrepsavklaring

Lhbti-personer er et samlebegrep for lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og interkjønnspersoner. Lhb-personer er samlebegrep for lesbiske, homofile og bifile personer.

Vær oppmerksom på at lhbti-søkere ikke nødvendigvis er kjent med disse begrepene. Under intervjuet skal søkerens egne begreper benyttes, se punkt 3.

Lesbisk: Å være lesbisk handler både om praksis, tiltrekning og identitet. En lesbisk kvinne tiltrekkes av eller forelsker seg i andre kvinner.

Homofil: Å være homofil handler både om praksis, tiltrekning og identitet. En homofil mann tiltrekkes av eller forelsker seg i andre menn.

Bifil: Å være bifil handler både om praksis, tiltrekning og identitet. En bifil person tiltrekkes av eller forelsker seg i andre mennesker uavhengig av kjønn.

Transperson: Et paraplybegrep for personer som har et utseende eller identitet som uttrykker et annet kjønn enn det som ble registrert for dem ved fødsel. Det vanligste er å ha en identitet eller kjønnsuttrykk som er motsatt det biologiske utgangspunktet, (mann-til-kvinne eller kvinne-til-mann). Noen transpersoner føler at de verken er menn eller kvinner og utfordrer vårt todelte kjønnssystem ved å innta plassen som et tredje kjønn, eller ved ikke å definere seg i kjønnskategorier overhodet. Å ha en transidentitet handler om en persons selvopplevde kjønnstilhørighet eller hvordan denne uttrykkes. Det sier ikke noe om personens seksualitet eller seksuelle legning. Transpersoner kan være lesbiske, heterofile, bifile eller homofile.

Interkjønnperson: Et paraplybegrep som viser til kroppslig mangfold blant personer født med atypiske kjønnskarakteristika. Kjønnskarakteristikaene blant interkjønnpersoner utgjør en sammensetning av kromosomer, hormoner, kjønnskjertler og/eller genitalier som bryter med en binær forståelse av kvinnelige og mannlige kropper. I norsk helsepraksis er betegnelsen «usikker kroppslig/somatisk kjønnsutvikling» rådende.

Seksuell orientering: Seksuell orientering handler om hvem vi blir forelsket i, seksuelt tiltrukket av, og ønsker å være sammen med. De vanligste seksuelle orienteringene er heterofil, homofil, bifil og lesbisk.

Kjønnsidentitet: En persons indre opplevelse av å være kvinne, mann, både kvinne og mann eller ingen av delene. De fleste identifiserer seg med det kjønnet de ble tilskrevet ved fødsel, men ikke alle.

Kilde: lhbti-ordlista (ekstern lenke til bufdir.no).

Du finner mer informasjon her:

LHBT-senteret (lenke til Nasjonalt kunnskapssenter om seksuell orientering og kjønnsidentitet på bufdir.no)

Regjeringens handlingsplan: Trygghet, mangfold, åpenhet: Regjeringens handlingsplan mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk 2017 (ekstern lenke)

3. Hvordan tilrettelegge for at lhbti-søkere får opplyst sin søknad?

For å kunne forklare seg utfyllende om alle relevante forhold under asylintervjuet, kan lhbtisøkere ha særskilte behov for trygghet og støtte. Asylintervjuet vil for lhbti-søkere, ofte dreie seg om svært sensitive forhold. Lhbti-søkeres bakgrunn kan også gjøre det ekstra vanskelig å fortelle. Mange har erfart diskriminering, fordømmelse og vold. Noen opplever skam og internalisert homofobi, og kan ha mentale helseproblemer som følge av isolasjon, mishandling og mangel på sosial støtte. Noen kan fortsatt være i prosessen med å erkjenne sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

3.1 Tolk

For at søkeren kan forklare seg mest mulig åpent, er det viktig å etterkomme søkerens ønsker om tolk så langt det er mulig. Hvis tolken er fra samme land og kulturelle bakgrunn, kan dette hindre lhbti-søkere i å forklare seg utfyllende. Du skal ta hensyn til om søkeren ønsker mannlig eller kvinnelig tolk, og om søkeren ønsker tolk fra et annet land, eventuelt på et annet språk enn morsmålet. Ved behov kan søkeren tilbys telefontolk. Hvis du vet på forhånd at søkeren har anførsler som lhbti-person, bør du informere tolken om at dette vil være tema under intervjuet.

3.2 Begrepsbruk

Det er viktig å unngå støtende eller upassende begreper. Mange språk mangler begreper for lhbti-personer, eller begrepene som finnes kan være svært negativt ladet. Spør hvilke begreper søkeren ønsker å bruke om seg selv og bruk disse begrepene under intervjuet. Ved behov, be søkeren forklare begrepene han eller hun bruker. Vurder å spørre tolken før intervju (eller underveis) om begreper som benyttes på søkerens hjemsted.

Noen lhbti-personer kjenner bare til nedsettende begreper brukt av forfølgere. En del grupper har utviklet egne begreper som de bruker om seg selv. Hvis aktuelt kan du undersøke om Landinfo har informasjon om lokale begreper fra søkerens hjemsted.

3.3 Innledende informasjon

Gi informasjon som bidrar til at søkeren kan føle seg trygg. Understrek innledningsvis (og underveis ved behov) at opplysningene søkeren gir under intervjuet vil bli behandlet konfidensielt, og at taushetsplikten er streng både for intervjueren og for tolken. Du kan også understreke innledningsvis at norske myndigheter arbeider med å styrke rettigheter og levekår for lhbti-personer, og at lhbti-personer har de samme rettighetene som alle andre i Norge.

3.4 Gjennomlesing av asylintervjurapporten

Intervju med lhbti-personer kan være vanskelig å tolke, og lhbti-personer kan være i en sårbar situasjon under intervjuet. Saksbehandleren bør lese gjennom intervjurapporten for søkeren, slik at søkeren kan rette opp eventuelle misforståelser, nyansere eller gi tilleggsinformasjon.

3.5 Mindreårige

Lhbti-mindreårige kan være i en særlig sårbar situasjon. Mindreårige har kanskje ikke fortalt foreldrene eller familien om situasjonen sin, og kan være utsatt for alvorlige reaksjoner fra familien. Hvis den mindreårige har foreldre i Norge, skal saksbehandleren vurdere om den mindreårige skal ha setteverge. Spør den mindreårige om hva foreldrene vet og vurder om det er opplysninger i den mindreåriges intervju som foreldrene skal nektes innsyn i, jf. forvaltningsloven § 19 (ekstern lenke) første ledd bokstav d. Se nærmere punkt 5.1 i UDI 2010-075 Høring av medfølgende barn i saker om beskyttelse.

Vurder om du har opplysningsplikt til barnevernet, se informasjon i vedlegg 2 Tiltakskort og UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet.

3.6 Transpersoner

Under intervju med transpersoner er det spesielt viktig å være oppmerksom på å bruke inkluderende språk. Spør hvilket personlig pronomen og navn søkeren selv bruker om seg selv, og benytt dette der det er relevant.

Kjønnsidentitet må ikke blandes med seksuell orientering. Med mindre dette er relevant for beskyttelsesbehovet, bør ikke transpersoner stilles spørsmål om seksuell orientering.

Vær oppmerksom på at noen transpersoner har gjennomgått eller planlegger kjønnsbekreftende operasjon, mens andre ikke ønsker å gjennomføre fysiologiske endringer, eller identifiserer seg med flere kjønn eller ingen kjønn, eller kjønnsidentiteten kan være i stadig endring.

3.7 Lhbti-søkere i 48-timers prosedyre

Hvis en søker har troverdige anførsler om at han eller hun kan være utsatt på grunn av sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, skal saksbehandleren vurdere å unnta søknaden fra 48-timers prosedyren. Det følger av UNHCRs retningslinjer at anførsler som gjelder seksuell orientering eller kjønnsidentitet ofte er komplekse, og generelt uegnet for hurtigprosedyrer, se avsnitt 59 i UNHCR Guidelines on International Protection NO 9 (ekstern lenke): Claims to Refugee Status based on Sexual Orientation and/or Gender Identity within the context of Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or its 1967 Protocol relating to the Status of Refugees.

4. Hvordan tilrettelegge for at lhbti-søkere får nødvendig oppfølging?

Lhbti-søkere kan være utsatt for diskriminering, trusler eller vold i Norge, for eksempel fra andre beboere på mottak eller fra familie eller annet nettverk. Mange ønsker ikke eller kan ikke leve åpent på mottak, og kan ha behov for tilrettelegging i mottak.

Saksbehandleren i UDI Beskyttelse skal gi informasjon til UDI Mottak og retur som er nødvendig for å legge til rette for et trygt bomiljø og nødvendig helsehjelp. UDI Mottak og retur har gitt særlige krav til tiltak for seksuelle- og kjønnsminoriteter i mottak, se punkt 3.4 i UDI 2009-006 Krav til differensiering av beboerrettede tiltak i asylmottak og UDI 2009-006V Tiltakskort for seksuelle- og kjønnsminoriteter. Mottaket skal avklare med regionkontoret om det er mulig å følge opp beboeren ved å tilrettelegge botilbudet eller dekke eventuelle kostnader ved annen oppfølging. Eksempler på aktuelle tiltak kan være:

• Bistand til kontakt med lege eller spesialisthelsetjeneste
  
  
• Tilrettelagt oppfølging i mottaket som forsterket bemanning eller vakthold, se UDI 2010-187 Dekning av kostnader til ekstraordniære tiltak i asylmottak.
  
  
• Flytting til annet mottak. Vurderingstemaer kan for eksempel være sikkerhetshensyn, behov for nærhet til en helsetjeneste eller behov for tilrettelagt mottaksplass innen det ordinære mottaksapparatet.
  
  
• Annet botilbud enn ordinært mottak: Skjermet bolig, se UDI 2010-187.
  
  
• Alternativ mottaksplass, se UDI 2020-005 Alternativ mottaksplass.

Med mindre det er åpenbart at søkerens opplysninger om å være lhbti-person ikke er troverdige, skal du følge opp:

Hvis søkeren ønsker at mottaket skal få informasjon, skal saksbehandleren i UDI Beskyttelse skrive et notat til UDI Mottak og retur i Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker (DUF). Saksbehandleren skal benytte dokumentmal for sensitive opplysninger i DUF. Det skal ikke stå mer enn det som er nødvendig for at UDI Mottak og retur kan følge opp, for eksempel: «Søkeren opplyser at han er homofil og kan ha behov for tiltak i mottak»

Se rutiner for varsling i punkt 3.2 i UDI 2017-005 Varsling mellom UDI og asylmottak ved alvorlige hendelser.

5. Hvordan kartlegge og vurdere troverdighet?

Det følger av Høyesterettsdom Rt-2012-494 at saksbehandleren skal vurdere troverdighet før vurderingen av hva søkeren eventuelt risikerer ved en retur. Se også punkt 4.1 i instruks GI-07/2012.

5.1 Konkret og individuell vurdering

Det er store variasjoner innenfor gruppen av lhbti-søkere, både innad og på tvers av land og kulturer. Kultur, religion, sosial klasse og familiebakgrunn vil i stor grad påvirke hvordan lhbtisøkere forstår og uttrykker sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.

Troverdighetsvurderingen må alltid gjøres på en individuell og sensitiv måte, der det tas hensyn til at seksuell orientering og kjønnsidentitet er svært komplekse og private temaer som kan være vanskelig å snakke om.

UNHCR mener det vil være nyttig å kartlegge søkerens oppfatninger, følelser og erfaringer rundt annerledeshet, stigma og skam. Relevante temaer vil blant annet være prosessen med å «komme ut», både prosessen der personen kom til en selverkjennelse om egen seksuell orientering eller kjønnsidentitet, og prosessen der personen har kommunisert dette til andre. Fordommer og diskriminering kan ha gjort denne prosessen både langvarig og vanskelig. Mange kan ha strevet med sin identitet, og kommet i konflikt med familie, venner og samfunn. Erfaringer med fordømmelse og «annerledeshet» kan ha ført til følelser av skam, stigma og isolasjon. For søkere fra svært intolerante land kan det være vanskelig å identifisere seg som lhbti-person. Se avsnitt 62 – 63 i UNHCR Guidelines on International Protection NO 9 (ekstern lenke): Claims to Refugee Status based on Sexual Orientation and/or Gender Identity within the context of Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or its 1967 Protocol relating to the Status of Refugees.

5.2 Unngå spørsmål om seksuell praksis

Søkere skal ikke bes fortelle om sitt seksualliv. EU-domstolen har slått fast at asylsøkere ikke skal stilles detaljerte spørsmål om seksuell praksis, og at bevis i form av video eller lignende med seksuelt innhold ikke skal tillegges vekt. Se A, B, C v. Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie (ekstern lenke).

Dersom søkere selv velger å fortelle om seksuell praksis, skal det imidlertid gis rom for det.

5.3 Unngå stereotype oppfatninger

Pass på at vurderingen ikke er basert på stereotype eller feilaktige antakelser om hva det vil si å være for eksempel homofil. Ta utgangspunkt i søkerens personlige erfaringer. Det kan ikke forventes at søkeren forstår eller opplever sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet på en bestemt måte. Husk at søkeren kan være lesbisk, homofil eller transperson

• uten å ha seksuelle erfaringer med noen av samme kjønn

• selv om vedkommende har hatt heterofil seksuell erfaring og/eller forhold

• selv om vedkommende er gift og har barn

• uten å ha erkjent sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet i tidlig alder

• uten å ha kunnskaper om lhbt-miljøer

• uten å ha tatt skritt for å endre sitt utseende

5.4 Opplysninger som kommer senere i asylprosessen

Det kan ikke være avgjørende om opplysninger om seksuell orientering eller kjønnsidentitet ikke er gitt ved første anledning. Dette er blant slått fast av EU-domstolen, se A, B, C v. Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie (ekstern lenke). Hvis slike opplysninger kommer senere i prosessen, for eksempel i klageomgangen, skal saksbehandleren vurdere å innkalle til tilleggsintervju.

6. Vilkårene for flyktningstatus

Det har lenge vært etablert praksis at lhbti-personer utgjør en spesiell sosial gruppe i flyktningkonvensjonens forstand. Fremgangsmåten for beskyttelsesvurderingen i lhbti-saker ble fastsatt av Høyesterett, se Høyesterettsdom Rt-2012-494. Saken gjaldt en homofil mann fra Irak, og det var lagt til grunn at hans seksuelle orientering ikke var kjent i hjemlandet. Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til var om en homofil asylsøker som kan unngå forfølgelse ved å skjule sin seksuelle orientering, likevel kan ha rett til flyktningstatus. Høyesterett presiserte at det ikke kan forutsettes at en asylsøker ved retur skal skjule sin homofile legning for slik å unngå forfølgelse i form av drap, mishandling mv. i hjemlandet (se avsnitt 37). Høyesterett satte opp følgende vurderingstemaer:

1. Det må spørres om søkeren virkelig er homofil eller vil bli oppfattet som homofil av potensielle forfølgere i hjemlandet.

2. Videre må det undersøkes om homofile som er åpne om sin seksuelle orientering i hjemlandet, er utsatt for forfølgelse i konvensjonens forstand.

3. Dersom det er tilfellet, må det vurderes hva den enkelte søker ville gjøre hvis han eller hun ble returnert til hjemlandet.

4. Hvis søkeren ville være åpen om sin seksuelle orientering, har han eller hun en velbegrunnet frykt for forfølgelse, selv om forfølgelse kunne vært unngått ved å holde den seksuelle orienteringen skjult.

5. Dersom søkeren derimot ville skjult sin seksuelle orientering og på den måten unngå forfølgelse, må det undersøkes hva som er årsaken til dette. Hvis årsaken er at han eller hun selv mener det er riktig å holde den seksuelle legningen skjult, skal søknaden avslås. Det samme gjelder dersom årsaken er sosialt press – såfremt sanksjonene ikke er av en slik karakter eller omfang at de i seg selv utgjør forfølgelse. Er det derimot frykten for forfølgelse som er årsaken til at søkeren velger å skjule sin seksuelle identitet, må kravet om «velbegrunnet frykt for forfølgelse» anses oppfylt.

Justisdepartementet ga nærmere veiledning for disse vurderingene i punkt 4 i GI-07/2012: Instruks om tolkning av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a – forfølgelse på grunn av seksuell orientering og kjønnsidentitet.

Justisdepartementet ga også noe veiledning i G-08/2012: Retningslinjer for kjønnsrelatert forfølgelse.

Norsk rett skiller seg fra tolkningen gjort av EU-domstolen og UNHCR i den forstand at hverken EU-domstolen eller UNHCR har kommet til at årsaken til at en asylsøker vil skjule sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet, er et vurderingstema etter flyktningkonvensjonen. Se EU domstolen: X, Y and Z v. The Netherlands, C-199/12, C- 200/12 og C-201/12 og UNHCR Guidelines on International Protection NO 9 avsnitt 30-33 (ekstern lenke).

6.1 Velbegrunnet frykt for forfølgelse

Lhbti-personer kan være utsatt for alvorlige overgrep som drap, seksuell og kjønnsrelatert vold og vilkårlig fengsling som når opp til terskelen for forfølgelse etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a.

Vær oppmerksom på at mens homofile menn kan være særlig utsatt for politiske kampanjer og mishandling i fengsel, militæret eller på andre mannsdominerte arenaer, er lesbiske kvinner ofte utsatt for overgrep fra ikke-statlige aktører, blant annet «korrigerende» voldtekt, vold fra ektemann/partner, tvangsekteskap og annen æresrelatert vold. Transpersoner med kjønnsidentitet og fysisk utseende som ikke korresponderer med det juridiske kjønnet, kan være spesielt utsatt for overgrep. For eksempler på ulike forhold lhbti-personer kan være utsatt for, se UNHCR Guidelines on International Protection NO 9 avsnitt 30-33 (ekstern lenke) avsnitt 20 – 25.

6.1.1 Lovforbud/ fengselsstraff

I mange land er seksuelle handlinger med noen av samme kjønn straffbart; og flere land har dødsstraff, fysisk avstraffelse, eller lange fengselsstraffer.

Fengselsstraff på grunn av seksuell orientering eller kjønnsidentitet, vil være uforholdsmessig eller diskriminerende og utgjøre forfølgelse. Lovforbud mot homoseksuell praksis utgjør imidlertid ikke i seg selv forfølgelse, det må undersøkes hvorvidt lovforbudet praktiseres. Dette følger blant annet av EU-domstolens avgjørelse X, Y and Z v. The Netherlands.

6.1.2 Hemmelighold

Lhbti-søkere vil ofte ha holdt til dels store deler av livet hemmelig. Mange har ikke levd åpent i hjemlandet, og har undertrykket sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet for å unngå alvorlige overgrep, fordømmelse eller utstøtelse. Saksbehandleren skal, i slike saker, anvende vurderingstemaene som følger av Rt-2012-494, se GI-07/2012.

Selv om en søker vil forsøke å skjule sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet ved retur, kan det være fare for å bli oppdaget. Lhbti-personer som unnlater å gifte seg og få barn, kan bli utsatt for økende mistanke. Søkere med synlige kjønnsuttrykk kan være spesielt utsatt, uavhengig av egen adferd.

6.1.3 Diskriminering

Fravær av ytringsfrihet, diskriminering innenfor arbeid, utdanning og helsetjenester, vil normalt ikke være alvorlig nok til å utgjøre forfølgelse. Saksbehandleren må vurdere om konsekvensene og den samlede belastning søkeren står overfor, er av en så alvorlig karakter at det kan utgjøre forfølgelse, jf. utlendingsloven § 29 første ledd bokstav b.

6.2 Myndighetsbeskyttelse

Myndigheters manglende vilje og evne til å beskytte lhbti-personer, fører til straffefrihet og toleranse for mishandling og forfølgelse av lhbti-personer.

Lovforbud mot samkjønnet seksuell praksis vil normalt tilsi at myndighetene ikke har tilstrekkelig vilje eller evne til å beskytte lhbti-søkere mot ikke-statlige forfølgere. Hvis situasjonen for lhbti-personer er i ferd med å bedres i søkerens hjemland, må saksbehandleren vurdere om myndighetenes vilje og evne til å beskytte er tilstrekkelig effektiv. Kjønn, alder, helse, sosioøkonomiske status, mv. kan ha betydning for den enkelte vtilgang til beskyttelse.

6.3 Internflukt

Saksbehandleren må vurdere om søkeren risikerer forfølgelse i internfluktområdet dersom han eller hun er åpen om sin seksuelle orientering og kjønnsidentitet, jf. Rt-2012-494, se GI-07/2012.

Lhbti-søkere som risikerer straffeforfølgelse vil normalt ikke være trygge i noen deler av landet.

6.4 Sur Place

Et beskyttelsesbehov kan ha oppstått etter utreisen fra hjemlandet dersom søkeren først erkjente å være lhbti-person etter ankomst til Norge eller annet land, jf. utlendingsloven § 28 fjerde ledd.