UDI 2020-001 Konvertering som grunnlag for beskyttelse

1. Hva handler retningslinjen om? 

Retningslinjen gir saksbehandlere i UDI veiledning i vurderingen av beskyttelsesbehovet ved anført frykt for forfølgelse på grunn av konvertering, herunder om konverteringen er reell. Den tar ikke for seg andre former for forfølgelse på grunn av religion (for eksempel tilhørighet til en minoritetsreligion). Selv om retningslinjen gjelder alle former for konvertering, vil konvertering fra islam til kristendom bli brukt som eksempel.

Retningslinjen angir kun utgangspunktene og hovedlinjene i vurderingene. For informasjon om situasjonen for den enkelte gruppe i det enkelte land, se aktuelle retningslinjer om landpraksis i asylsaker.

Retningslinjen gir også informasjon om forhold vi må være spesielt oppmerksomme på under gjennomføringen av intervju med søkere som har konvertert.

2. Begrepsavklaring

Religion: Det finnes ingen allmenngyldig definisjon av religion. Religion er imidlertid definert i utlendingsloven § 30 første ledd bokstav a og i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9 (ekstern lenke).

Religion kan omhandle

• religion som tro (både teistiske, ikke-teistiske og ateistiske oppfatninger),
• religiøs identitet (tilhørighet til et religiøst fellesskap), og
• en måte å leve på (for eksempel klesdrakt, religiøse handlinger eller kostholdhensyn).

Apostasi/apostat: Å forlate en religion. Enhver konvertering innebærer også apostasi, enten det er snakk om konvertering til en annen religion eller til et annet livssyn.

Konvertering/konvertitt: Å gå over fra én religion til en annen. Det kan også være snakk om å gå fra en religion til et livssyn, som for eksempel ateismen.

Ateisme/ateist: Fravær av gudstro eller en overbevisning om at gud eller guder ikke finnes.

Humanist: En person som har mennesket i sentrum og som ser på virkeligheten med vitenskapens øyne, uten troen på noe overnaturlig eller guddommelig.

Livssyn (livsanskuelse): Inneholder oppfatninger både om hva menneskelivet er, og hva det bør være. Man kan skille mellom religiøse livssyn (for eksempel kristent) og ikke-religiøse livssyn (for eksempel humanistisk).

Ikke-religiøse livssyn: Det å ikke ha en tro kan være en viktig del av personens identitet. Det gjelder kanskje særlig for de som har tatt et aktivt valg om å forlate en religion, men det kan også gjelde for personer som aldri har delt majoritetens tro, og på et gitt tidspunkt velger å gi uttrykk for det. For noen henger det å forlate en religion, som for eksempel islam, sammen med å utøve aktiv religionskritikk. Noen ateister retter sin aktivisme mot selve troen. Andre retter sin kritikk mot religionens samfunnsmessige konsekvenser eller mot religiøse samfunns privilegier. Ateistisk aktivisme kan derfor oftere komme til uttrykk som politisk aktivisme enn som ren religionskritikk.

3. Rettslig utgangspunkt

3.1 Retten til religionsfrihet

Retten til religionsfrihet er en grunnleggende menneskerettighet og er nedfelt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene artikkel 18 (ekstern lenke, krever innlogging), i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18 (ekstern lenke), i den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9 (ekstern lenke) og i EU Charteret om grunnleggende rettigheter (ekstern lenke til PDF) artikkel 10.

Religionsfriheten beskytter retten til å ha eller ikke ha en religion, og til å skifte religion. Den gjelder ikke bare store eller kjente religioner, men alle religiøse retninger og livssyn. Den gir også rett til å uttrykke en religion alene eller med andre, privat eller offentlig, bl.a. ved religiøse ritualer, bønn, symboler, undervisning eller misjonering.

Konvensjonene fastsetter at det på visse vilkår kan settes begrensinger for friheten til å gi uttrykk for sin religion eller overbevisning, det vil si den aktive utøvelsen av troen. Inngrep eller begrensinger i tankefriheten er aldri tillatt. I EMK artikkel 9 fremgår vilkårene for å kunne begrense religionsutøvelse av artikkelens annet ledd.

Begrensingen må være

• lovlig,
• nødvendig i et demokratisk samfunn på grunn av ett eller flere formål, og
• forholdsmessig i forhold til det formålet som ønskes oppnådd

Utlendingsloven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler som Norge er bundet av når de har som formål å styrke individets stilling, jf. utl. § 3.

3.2 Rett til flyktningstatus på grunn av religion

Rett til flyktningstatus på grunn av religion reguleres av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a jf. flyktningkonvensjonen artikkel 1 (ekstern lenke) (A)(2) . Det følger av utlendingsloven § 30 første ledd bokstav a, at religion særlig skal omfatte

• religiøse og andre typer livssyn,
• deltakelse i eller tilsiktet fravær fra formell gudsdyrkelse, enten det skjer privat eller offentlig, alene eller sammen med andre,
• andre handlinger eller meningsytringer knyttet til personens religion eller livssyn,
• individuelle eller kollektive handlemåter som er diktert av religiøs eller livssynsmessig overbevisning, og
• frihet til å skifte religion eller annet livssyn

Forarbeiderne til bestemmelsen sier at definisjonen ikke er uttømmende, jf. Ot.prp.nr 75 (2006-2007) (ekstern lenke til PDF) side 79, og praksis legger til grunn en vid definisjon av religion som også omfatter et ikke religiøst livssyn (ateisme/humanisme).

3.2.1 Vi kan ikke pålegge asylsøkere å avstå fra religiøse aktiviteter

Det følger blant annet av EU-domstolens avgjørelse, Y and Z v. Germany (C-71/11 og C-99/11 avsagt 5.9.2012), at nasjonale myndigheter ikke med rimelighet kan kreve at asylsøkere gir avkall på sine religiøse aktiviteter for å unngå forfølgelse ved retur til hjemlandet.

3.2.2 Begrensinger i religionsfriheten som kan utgjøre forfølgelse

Religionsfriheten er ikke en ufravikelig rettighet, og ikke enhver krenkelse av religionsfriheten og utøvelsen av denne vil utgjøre forfølgelse. Dette fastsettes i forarbeiderne til utlendingsloven, se Ot. Prp. nr.75 (2006-2007) side 84:

“Departementet vil bemerke at ikke enhver krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter vil utgjøre forfølgelse. For eksempel vil ikke en krenkelse av religionsfriheten i form av begrensninger i adgangen til å drive misjonering i hjemlandet, uten videre gi rett til internasjonal beskyttelse. Det er heller ikke slik at enhver krenkelse av de ufravikelige menneskerettighetene etter EMK artikkel 15 nr. 2 (...), vil utgjøre forfølgelse. (…) Departementet støtter på denne bakgrunn utvalgets forslag om at man på samme måte som i EUs statusdirektiv, stiller krav til den aktuelle krenkelsens alvor.”

Brudd på retten til religionsfrihet kan innebære behandling i strid med EMK artikkel 3. Etter praksis i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) vil dette kun være under eksepsjonelle omstendigheter (exceptional circumstances), der det foreligger åpenbare brudd (flagrant violation) på retten til religionsfrihet etter EMK artikkel 9, se Razaghi v. Sweden (64599/01, 2005) (ekstern lenke) og Z and T v. the United Kingdom (27034/05, 2006).

EU-domstolen har lagt seg på noenlunde samme tilnærming i avgjørelsen Y and Z v. Germany, hvor den ble bedt om å fortolke Statusdirektivet (ekstern lenke) artikkel 9 om forfølgelse. Saken gjaldt risiko ved retur i forbindelse med tilhørighet til en minoritetsreligion. Domstolen uttalte at det skal foreligge en alvorlig krenkelse av retten til religionsfrihet for at den skal kunne karakteriseres som forfølgelse jf. artikkel 9 (1) i Statusdirektivet. Begrensninger som åpenbart krenker Charteret om grunnleggende rettigheter artikkel 10 (1) om religionsfrihet, men som ikke er tilstrekkelig alvorlige til å utgjøre en krenkelse av de grunnleggende menneskerettigheter som er ufravikelige i henhold til EMK artikkel 15 (ekstern lenke) (2), kan heller ikke anses som forfølgelse etter artikkel 9 (1) i direktivet og artikkel 1(A) i Flyktningkonvensjonen. Domstolen uttalte videre at for å vurdere hvorvidt begrensninger i retten til religionsutøvelse kan utgjøre forfølgelse, må myndighetene vurdere om søkeren, som følge av å utøve denne rettigheten, løper en reell risiko for blant annet å bli strafferettslig forfulgt eller utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. I vurderingen skal myndighetene ta hensyn til alle handlinger asylsøkeren har blitt eller risikerer å bli utsatt for, og vurdere om handlingene på bakgrunn av søkerens individuelle forhold kan anses som forfølgelse etter artikkel 9 (1) i Statusdirektivet. 

UNHCRs anbefalinger angir også relevante momenter i vurderingen av om begrensinger i religionsfriheten kan utgjøre forfølgelse, se Religion-Based Refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees (28. april 2004) (ekstern lenke). UNHCR sier her at når det skal vurderes hvorvidt begrensingene utgjør forfølgelse, må både omfanget av begrensingene vurderes og alvorlighetsgraden av straffen for å ikke overholde dem. Det er også relevant å se hen til hvor sentral den praksisen som begrenses, er i søkerens religion og/eller for søkerens individuelle trosutøvelse. Der den begrensede praksisen ikke er viktig for søkeren, men i religionen, vil begrensningene som oftest ikke utgjøre forfølgelse uten andre tilleggsfaktorer. Motsatt vil det kunne utgjøre forfølgelse dersom den praksisen som det er satt begrensinger for, er særdeles viktig for søkeren.

3.2.3 Tvungen tilpasning til en annen religion

Det følger av UNHCRs anbefalinger at også tvungen tilpasning til hjemlandets rådende religion kan utgjøre forfølgelse, hvis den utgjør et uutholdelig inngrep i søkerens egen religiøse overbevisning, identitet eller livsstil, og hvis det å ikke tilpasse seg vil resultere i uforholdsmessig straff. Se punkt 21 – 23 i Religion-Based Refugee Claims under Article 1A(2) of the 1951 Convention and/or the 1967 Protocol relating to the Status of Refugees.

4. Er konverteringen reell?

For å avgjøre om søkeren risikerer forfølgelse på grunn av sin religion, må vi først ta stilling til om søkeren har den religion som han eller hun anfører, og om konverteringen til denne religionen er reell.

Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal saksbehandleren legge asylforklaringen til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. Rt-2011-1481.

Følgende indikatorer er relevante for å vurdere troverdigheten av søkerens forklaring: 

• detaljnivå,  
• samsvar i søkerens egne opplysninger,  
• samsvar mellom søkerens opplysninger og andre relevante kilder og  
• plausibilitet

I vurderingen skal vi ta hensyn til eventuelle faktorer som kan påvirke søkerens evne til å legge fram informasjon, og faktorer som kan påvirke vår vurdering av troverdighet.  

Når vi skal vurdere om konverteringen er reell, kan relevante momenter være

• refleksjoner rundt beslutningen om å konvertere,
• forklaring om konverteringen (motivasjon, beslutning, handlinger),
• tros-/livssynserfaringer før og etter konverteringen (inkludert familiebakgrunn, betydning av religion i oppveksten, høytider og overgangsmarkeringer, endringer etter konverteringen, nye rutiner eller nye nettverk),
• religiøse aktiviteter (deltakelse i menigheten, posisjon og/eller oppgaver i menigheten, deltakelse i seremonier eller andre religiøse aktiviteter, misjonering, dåp, opplæring),
• opplevelser, erfaringer og kunnskaper knyttet til den nye religionen og tanker og håp for fremtiden
• uttalelser fra prester og menigheter, og
• når i prosessen søkeren anfører konverteringen.

I vurderingen skal vi ta hensyn til at religiøs overbevisning er dypt personlig og kan være vanskelig å snakke om, og at personer opplever religiøs omvendelse ulikt.

Vurderingen av troverdigheten av søkerens opplysninger skal være konkret og individuell, og må ikke baseres på stereotype eller feilaktige antakelser om hva det vil si å være for eksempel kristen eller å ha et ikke-religiøst livssyn.

4.1 Refleksjon

Søkerens refleksjoner rundt beslutningen om å konvertere, er et viktig moment i vurderingen av om konverteringen er reell. Vi skal vurdere søkerens forklaring om opplevelser, tanker og følelser før, under og etter konverteringen. Det kan for eksempel være refleksjoner knyttet til valget om å konvertere, og eventuelle konsekvenser for eksempel brudd med verdier, tradisjoner og familie og/eller refleksjon knyttet til konverteringen og frykten for forfølgelse.

Vi skal ta hensyn til at for noen kan beslutningen om å konvertere være plutselig, og skje etter en dramatisk hendelse eller en drøm, mens den for andre er resultatet av en lang prosess. Det er store variasjoner i hvor reflektert den enkelte søkeren er rundt egen tro og trosidentitet. Graden av refleksjon må derfor vurderes i lys av søkerens bakgrunn og situasjon og hvor søkeren er i konverteringsprosessen.

Vi kan forvente at søkere som anfører konvertering er i stand til å fortelle (reflektere) noe om erfaringer, tanker og følelser som førte frem til dette. Dersom søkeren har lite kunnskap om sin nye tro, er det spesielt viktig at han eller hun får anledning til å fortelle om hvordan religion praktiseres i området søkeren kommer fra, og om egne refleksjoner (tanker, følelser og forståelse) knyttet til sin nye tro.  

4.2 Religiøse aktiviteter og tilknytning til religiøse miljøer

Et annet sentralt vurderingstema er søkerens forklaring om religiøse aktiviteter og tilknytning til religiøse miljøer, for eksempel posisjon, oppgaver i menigheten, deltakelse i seremonier eller andre religiøse aktiviteter, deltakelse i misjonering, veiledning og opplæring.

I vurderingen av forklaringen om religiøse aktiviteter, skal vi ta hensyn til at det er store kulturelle og individuelle forskjeller i hvordan tro praktiseres. Dette gjelder også innenfor den samme trosretningen.

Hvor aktiv en person er i en menighet, er ikke alene en indikasjon på hvorvidt personen har konvertert eller ikke.

4.3 Dåp

Dåpen er en offentlig bekreftelse på ny trosidentitet. Teologien knyttet til dåp kan variere mellom de ulike kirkesamfunnene. Det gjelder både hvilken betydning dåpen tillegges, hvilke krav som stilles før dåp og hvordan dåpshandlingen gjennomføres.

I søknader der søkeren oppgi å være døpt er det derfor viktig å vurdere søkerens forklaring om dåpen og opplæring knyttet til dåpen. I vurderingen skal vi ta hensyn til at det er ulike kristne tradisjoner knyttet til dåp, og at hvor mye opplæring en person gjennomgår før en konvertering derfor vil kunne variere. Dette gjenspeiler ulike kristne forståelser av dåpen.

4.4 Kunnskap om religionen

Det kan være relevant å vurdere søkerens kunnskap om sin nye tro, for eksempel hva søkeren kan om tekster, prinsipper, retninger og praksis. Dette gjelder spesielt i saker hvor det fremgår at søkeren har gjennomgått opplæring og veiledning. Dersom søkeren har lite eller ingen kunnskap om sin nye tro, er det viktig å vurdere søkerens forklaring om årsaken til dette.

I vurderingen skal vi blant annet ta hensyn til

• at det er store individuelle variasjoner i hva en person kan,
• at søkerens kunnskapsnivå vil preges av hvor lenge søkeren har hatt sin nye tro,
• hvilken rolle eller posisjon søkeren har i menigheten eller trossamfunnet,
• om søkeren har fått undervisning eller veiledning,
• at søkeren ikke kan forventes å ha kunnskap om forhold som ikke er relevant for det trossamfunnet personen konverterer til eller egen indre overbevisning, eller ha kjennskap til alle detaljer innenfor sin nye tro.

Hvor mye eller lite en person kan om sin nye tro, er ikke alene avgjørende for hvorvidt en person har konvertert eller ikke. Dette er et moment som går inn i en helhetsvurdering av om konverteringen er reell.

4.5 Dokumentasjon fra menigheter og støttespillere 

Noen søkere legger fram støtteskriv, dåpsattester og bekreftelser fra prester og lignende. Hvilken vekt slik dokumentasjon tillegges, vil variere fra sak til sak, og skal ses i sammenheng med øvrige opplysninger i søknaden. 

4.6 Opplysninger om konvertering som kommer sent i asylprosessen

I søknader hvor opplysningene om konvertering kommer sent, skal vi vurdere søkerens forklaring på årsaken til dette. Vi skal også gjøre en grundig vurdering av om konverteringen er reell. Høyesterett (se Rt-2011-1481) uttrykker følgende:

“Forklaringer som gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfellet der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg å ikke føre frem”. 

5. Har søkeren en velbegrunnet frykt for forfølgelse?

For at handlinger skal utgjøre forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, må de enkeltvis eller på grunn av gjentakelse, utgjøre en alvorlig krenkelse av grunnleggende menneskerettigheter eller krenkelser av menneskerettigheter som til sammen er så alvorlige at de berører et menneske på en måte som kan sammenlignes med situasjonen over, se utlendingsloven § 29 første ledd bokstav a og b.

Risikokravet etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a («velbegrunnet frykt»), er betydelig lavere enn sannsynlighetsovervekt. Det avgjørende er om risikoen er reell, se Ot.prp.nr 75 side 88 og 414. 

Når vi skal vurdere hvorvidt en søker har en velbegrunnet frykt for forfølgelse på grunn av at han eller hun har konvertert, må vi først vurdere om landinformasjon tilsier at det er en reell risiko for forfølgelse på generelt grunnlag.

Hvis risikoen for forfølgelse avhenger av individuelle forhold, for eksempel søkerens posisjon og aktiviteter, vil det ofte være avgjørende hvordan søkeren vil utøve religionen sin (eller livssynet sitt) etter retur til hjemlandet.

Hvis myndighetene ikke er forfølger, kan det også være relevant å vurdere myndighetenes evne og vilje til å beskytte søkeren, og om søkeren vil være trygg i andre deler av hjemlandet, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd.

5.1 Hvis risikoen for forfølgelse skyldes generelle forhold

Dersom landinformasjon tilsier at risikoen for forfølgelse er reell for alle som har konvertert, vil søkeren fylle vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, dersom konverteringen legges til grunn. Det vil være en reell risiko for forfølgelse dersom konverteringen skulle bli kjent, eller søkeren blir mistenkt for å ha konvertert (tillagt religiøs tilhørighet, jf. utlendingsloven § 30 andre ledd).

5.2 Hvis risikoen for forfølgelse skyldes individuelle forhold

Dersom landinformasjonen tilsier at risikoen for forfølgelse avhenger av individuelle forhold, skal vi vurdere om det er sannsynlig at søkeren vil utøve religionen sin (livssynet sitt) på en måte som medfører reell risiko for forfølgelse. Relevante momenter kan være

• hvordan søkeren utøver sin religion (livssyn) i Norge,
• hva en potensiell forfølger vet om søkeren,
• hvorvidt søkerens utøvelse først og fremst er personlig og foregår i «private rom»,
• i hvilken grad utøvelsen vil være synlig for omgivelsene i hjemlandet,
• hvorvidt søkeren har pådratt seg offentlig oppmerksomhet når han eller hun utøver troen eller overbevisningen sin i hjemlandet, for eksempel ved misjonering eller organisering av troende,
• søkerens egen forklaring om hvordan han eller hun ønsker å praktisere livssynet sitt.

Hvis det er sannsynlig at søkeren vil utøve sin religion (eller sitt livssyn), på en måte som medfører en reell risiko for forfølgelse, er vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a oppfylt.

I vurderingen er det viktig å være oppmerksom på dette:

• Vi kan ikke pålegge søkeren å gi avkall på, eller tilpasse sin religiøse aktivitet ved retur. Det er uten betydning om søkeren kunne ha unngått forfølgelse ved å utøve religionen på en annen måte.
• Vi skal ikke vurdere årsaken til at søkeren eventuelt vil skjule religionen sin. Det følger av instruks GI-07/2012 at dette kun skal være vurderingstema i saker som gjelder seksuell orientering og kjønnsidentitet, og at det ikke er relevant i saker som gjelder religion.

5.3 Når kan inngrep i retten til religionsfrihet utgjøre forfølgelse?

Hvis det ikke er sannsynlig at søkeren vil utøve religionen sin (livssynet sitt) på en måte som medfører velbegrunnet frykt for forfølgelse, skal vi i tillegg vurdere om søkeren vil bli utsatt for inngrep i retten til religionsfrihet etter EMK artikkel 9 (ekstern lenke), som er så alvorlige at det utgjør forfølgelse etter utlendingsloven § 29 første ledd. Både begrensninger i retten til å utøve sin religion, og det å måtte tilpasse seg hjemlandets rådende religion, utgjør inngrep i retten til religionsfrihet etter EMK artikkel 9.

Begrensninger i retten til å utøve sin religion, kan for eksempel innebære at søkeren ikke kan

• delta i kristne ritualer ved f eks. gudstjeneste i kirken,
• misjonere,
• undervise om kristendommen,
• delta i et kristent fellesskap, eller
• fremheve kristne symboler i det offentlige rom.

Å være tvunget til å tilpasse seg den rådende religionen i hjemlandet, kan for eksempel innebære at søkeren må

• delta i religiøs undervisning,
• delta i religiøse seremonier, eller
• sverge troskap til en religion som strider mot ens indre overbevisning.

Terskelen er høy for at slike inngrep i retten til religionsfrihet utgjør forfølgelse. Etter praksis i EMD er det kun i eksepsjonelle tilfeller der det er åpenbare brudd på EMK artikkel 9, at brudd på retten til religionsfrihet vil være i strid med EMK artikkel 3 (ekstern lenke). Vi skal likevel alltid foreta en konkret og individuell vurdering av om søkeren vil bli utsatt for inngrep i retten til religionsfrihet som er så alvorlige at det utgjør forfølgelse. Følgende momenter kan være relevante:

• Hvilke religiøse aktiviteter vil søkeren avstå fra?
• Hva risikerer søkeren ved å delta i disse aktivitetene?
• Hvor sentrale er disse aktivitetene i søkerens religion?
• Hvor viktige er de for søkerens religiøse identitet?
• Hvilke tilpasninger til den rådende religionen vil søkeren foreta?
• Hva risikerer søkeren ved å ikke gjøre disse tilpasningene?

5.4 Hvis søkeren tillegges en religiøs tilhørighet

Selv om konverteringen ikke er reell, kan søkeren bli tillagt en religiøs tilhørighet og risikere forfølgelse, hvis søkerens handlinger er kjent i hjemlandet. Søkeren kan da i utgangspunktet fylle vilkårene for flyktningstatus, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Hvis det hovedsakelige formålet med søkerens handlinger var å oppnå oppholdstillatelse, skal vi vurdere å ikke anerkjenne søkeren som flyktning, se utlendingsloven § 28 fjerde ledd. Søkeren kan imidlertid være vernet mot utsendelse etter utlendingsloven § 73, og kan innvilges en begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 femte ledd eller utlendingsloven § 74.

5.5 Vurdering av risiko av eget tiltak

Selv om søkeren selv ikke anfører frykt for forfølgelse på bakgrunn av religion, men opplyser å ha konvertert, skal vi av eget tiltak gjøre en vurdering av risikoen knyttet til konverteringen. Dette fremgår av dommen EMDs Storkammer avsa 23. mars 2016 i saken F.G. v. Sverige (application no. 43611/11) (ekstern lenke), og følger også av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper.

6. Hvordan tilrettelegge for å opplyse søknaden

Konvertering kan være vanskelig å fortelle om fordi

• temaet opplevelse som sensitivt og tabubelagt
• personer som har konvertert kan ha opplevd isolasjon, trakassering og/eller mangel på sosial støtte og ha utfordringer i forbindelse med dette, eller fordi
• personen er i prosess i forhold til å erkjenne sin nye trosidentitet.

Under intervjuet er det derfor viktig at vi tilrettelegger for søkere som har et særskilt behov for trygghet og støtte for å få forklart seg utfyllende.

I tillegg er det viktig at vi har tilstrekkelig kunnskap til å kunne ta hensyn til variasjoner innenfor gruppen av personer som anfører konvertering. Faktorer som kultur, sosioøkonomisk bakgrunn, utdannelsesbakgrunn, alder, familiebakgrunn og individuelle variasjoner, vil påvirke hvordan søkeren uttrykker og reflekterer rundt egen religion, grad av selverkjennelse og personens evne til å sette ord på tanker og følelser rundt egen trosidentitet.

Vi skal også ta hensyn til at religiøse tradisjoner, skikker og ritualer varierer mellom ulike trossamfunn (også innenfor f.eks. kristendommen) og mellom ulike land og regioner, at årsakene til forfølgelse kan være mange, og at religion kan henge sammen med spørsmål om kjønn, politikk og etnisitet, på grunn av sin kobling til blant annet identitet.

6.1 Begrepsbruk

Vi skal så langt det er mulig være bevisst forskjeller og nyanser i språk og begreper knyttet til det søkeren forteller om tro eller livssyn. Ved behov skal vi be søkeren forklare innholdet i begrepene han eller hun bruker.

Vi skal også være bevisst at det samme ordet kan ha ulikt meningsinnhold. For eksempel, dersom søkeren anfører å ha konvertert fra islam til kristendommen, og snakker om en imam, bør vi be søkeren forklare hva han eller hun legger i ordet imam, for å undersøke om søkeren bruker begrepet om en imam i islamsk kontekst eller for å omtale en kristen prest.

Hvis det er tvil om hvilke begreper som bør brukes for å snakke om konverteringen, skal vi spørre søkeren og følge opp med å bruke hans/hennes egne ord og begreper.

6.2 Tolk

For at søkeren kan forklare seg mest mulig åpent, skal vi tilrettelegge for søkerens ønske om tolk så langt det er mulig. Hvis tolken er fra samme land og kulturelle bakgrunn, kan dette hindre søkere som har konvertert å forklare seg utfyllende. Vi skal ta hensyn til om søkeren ønsker tolk fra et annet land, eller på et annet språk enn morsmålet. Ved behov kan søkeren tilbys telefontolk.

Hvis vi vet at søkeren har anførsler som omhandler konvertering bør vi informere tolken om at dette vil være tema under intervjuet. Det er også viktig at tolken får beskjed dersom det er eventuelle er ord eller begrep de bør ha kjennskap til før intervjuet.

6.3 Innledende informasjon

For noen søkere kan det være et stigma knyttet til det å forlate en religion eller konvertere til en annen religion eller et annet livssyn. Det er derfor viktig å gi søkeren informasjon som bidrar til at han eller hun kan føle seg trygg. Understrek innledningsvis (og underveis ved behov) at opplysningene søkeren gir under intervjuet vil bli behandlet konfidensielt, og at både saksbehandler og tolk har taushetsplikt.

6.4 Gjennomlesing av asylintervjurapporten

Intervju med personer som anfører konvertering eller apostasi kan være vanskelig å tolke. Vi skal derfor vurdere å lese gjennom intervjurapporten for søkeren, slik at søkeren kan rette opp eventuelle misforståelser, nyansere eller gi tilleggsinformasjon.

6.5 Mindreårige

Mindreårige som anfører konvertering kan være i en særlig sårbar situasjon. Den mindreårige har kanskje ikke fortalt foreldrene eller familien om situasjonen sin, og kan også være utsatt for alvorlige reaksjoner fra familien.

Hvis den mindreårige har foreldre i Norge, skal vi vurdere om den mindreårige skal ha setteverge. Spør den mindreårige om hva foreldrene vet, og vurder om det er opplysninger i den mindreåriges intervju som foreldrene skal nektes innsyn i, jf. forvaltningsloven § 19 (ekstern lenke) første ledd bokstav d. Se nærmere punkt 5.1 i UDI 2010-075 Høring av medfølgende barn i saker om beskyttelse.

Vi skal også vurdere om vi har opplysningsplikt til barnevernet, se informasjon i vedlegg Tiltakskort og UDI 2014-015 Opplysningsplikt til barnevernet.