UDI 2020-006 Bevis- og troverdighetsvurderinger i søknader om beskyttelse

1. Om bevis- og troverdighetsvurderinger i søknader om beskyttelse

Når vi vurderer om asylsøkeren fyller vilkårene for beskyttelse jf. utlendingsloven § 28, tar vi stilling til hva som har skjedd (bevis- og troverdighetsvurdering) og hva søkeren risikerer i fremtiden (risikovurderingen). Utgangspunktet er at vi vurderer bevis og troverdighet (etablerer sakens faktum), før vi vurderer risiko. Vi vurderer kun troverdigheten av opplysninger med betydning for risikovurderingen. Det er ikke nødvendig å ta stilling til troverdigheten av anførslene dersom disse uansett ikke gir grunnlag for beskyttelse.

Retningslinjen gir veiledning for hvordan saksbehandlere skal vurdere bevis og troverdighet i søknader om beskyttelse. Retningslinjen gir ikke veiledning for risikovurderingen. Fordi bevis og risikokravet henger sammen, gis det i punkt 3.3 en kort beskrivelse av risikokravet.

For veiledning om troverdighetsvurderinger i landspesifikke problemstillinger, se retningslinjer for land, og for saker som gjelder enkelte sårbare grupper, se:

• Punkt 3.3 i UDI 2014-031 Ofre for menneskehandel i søknader om beskyttelse
• Punkt 5 i UDI 2018-004 Seksuell orientering og kjønnsidentitet i søknader om beskyttelse
• UDI 2020-007 Enslige mindreårige søkere og aldersvurdering

2. Rettslig utgangspunkt

I dette punktet redegjør vi kort for de mest sentrale rettskildene som sier noe om bevis- og troverdighetsvurderinger i søknader om beskyttelse. Utover i retningslinjen vil vi presentere de sentrale rettslige prinsippene som følger av disse rettskildene.

De allmenne bevisreglene i sivile saker følger av tvisteloven kapittel 21 (ekstern lenke), særlig tvisteloven § 21-2(1).

Utlendingslovens kapittel 4 om beskyttelse har ingen egne bevisregler, men utlendingsloven § 28 regulerer hva som skal bevises, på bakgrunn av det faktum som legges til grunn i en sak. Det følger av § 28 bokstav a at det som skal bevises, er om utlendingen har en «velbegrunnet frykt for forfølgelse. Etter § 28 bokstav b skal det bevises at utlendingen uten å falle inn under bokstav a, likevel står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved tilbakevending til hjemlandet.

Høyesterett har oppsummert rettstilstanden for bevisreglene i avsnitt 45 og 46, HR-2011-2133-A (inntatt i Rt-2011-1481). Dette er fulgt opp videre i HR-2019-2344-A, HR-2021-1209-A og HR-2022-925-A.

Bevisreglene i søknader om beskyttelse er også drøftet i punkt 5.2.3.4 i utlendingslovens forarbeider Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) (ekstern lenke til regjeringen.no).

Flyktningkonvensjonen (ekstern lenke til lovdata.no) gir ikke nærmere veiledning for vurderingen av bevis og troverdighet, men FNs høykommissær for flyktningers håndbok om prosedyrer og kriterier for å fastsette flyktningers rettsstilling (UNHCR-håndboka) avsnitt 195 - 219, anbefaler prinsipper og metoder for å etablere fakta, og fastsetter at tvilen bør komme den generelt troverdige søkeren til gode.

Artikkel 4 i EUs statusdirektiv (direktiv 2011/95 EU) (ekstern lenke til PDF) gir regler for EU-landenes bevisvurdering i asylsaker.

2.1. Beviskravet

Beviskravet gjelder hvilke krav som skal stilles til hvor sannsynlig faktum må være for at det skal kunne legges til grunn. Hovedregelen for beviskrav i sivile saker er at det mest sannsynlige faktum skal legges til grunn, det vil si at det foreligger sannsynlighetsovervekt (overvektsprinsippet). 

2.1.1. Beviskravet i søknader om beskyttelse

Beviskravet ved vurderingen av om søkeren fyller vilkårene for beskyttelse skiller seg fra hovedregelen ved at det ikke er et generelt krav om sannsynlighetsovervekt. Beviskravet i søknader om beskyttelse er i utgangspunktet at det må være «noenlunde sannsynlig» at søkeren risikerer forfølgelse ved retur. Dette har sammenheng med at søknadene ofte må avgjøres på grunnlag av mangelfulle bevis, se utlendingslovens forarbeider i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4 (ekstern lenke til regjeringen.no). og HR-2011-2133-A (inntatt i Rt-2011-1481) avsnitt 45 og 46.

Det følger av Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 414 at «det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler. Risikerer søkeren å bli utsatt for forfølgelse ved retur hvis anførslene i saken legges til grunn, kreves det ikke sannsynlighetsovervekt for at søkerens forklaring er riktig. Anførslene må likevel fremstå som noenlunde sannsynlige.»

Høyesterett har uttalt seg om beviskravet i søknader om beskyttelse i flere saker. Den mest sentrale avgjørelsen er Rt-2011-1481, hvor Høyesterett presiserte at forutsetningen for det lavere (dempede) beviskravet noenlunde sannsynlig, er at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Høyesterett presiserte videre at søkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning, og at konsekvensene av en uriktig avgjørelse i søkerens disfavør også må vurderes, se avsnitt 45: «Ved vurderingen av om det foreligger en reell fare for forfølgelse, skal asylforklaringen legges til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Asylsøkerens generelle troverdighet er et relevant moment som skal tas i betraktning. Det kreves ikke sannsynlighetsovervekt for at forklaringen er riktig. I den forbindelse må konsekvensene av en eventuell uriktig avgjørelse i asylsøkerens disfavør vurderes. Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å gi vedkommende beskyttelse.»

For at det dempede beviskravet skal komme til anvendelse fremgår det av høyesterettspraksis at søkeren selv må ha medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. Det betyr at dersom søkeren ikke har bidratt til å belyse saken så langt det er rimelig og mulig, heves beviskravet fra noenlunde sannsynlig til alminnelig sannsynlighetsovervekt, jf HR-2021-1209-A avsnitt 66:

«Slik Høyesterett har ordlagt seg – med bruken av ordet «og» – er det klart at det avdempede beviskravet bare kan legges til grunn der «søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig». Medvirkning er altså et vilkår. Tilsvarende formuleringer er brukt i Rt-2015-1388 avsnitt 129».

Høyesterett avklarer også at generell troverdighet ikke er et vilkår for at det avdempede beviskravet kommer til anvendelse, men heller et relevant vurderingsmoment i den konkrete bevisvurderingen, jf. HR-2021-1209-A avsnitt 68. 

2.1.2. Beviskrav i saker om returvern etter EMK artikkel 3

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) behandler ikke klager over avslag på søknader om beskyttelse, men behandler spørsmålet om utsendelse av en utlending til hjemlandet eller et annet land, kan være i strid med EMK artikkel 3 (ekstern lenke), som oppstiller et absolutt forbud mot å utsette noen for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, også omtalt som returvern. Dette er fordi EMD har fortolket EMK artikkel 3 slik at den gjelder «ekstra-territorielt», dvs. at en stat kan bli ansvarlig for brudd på konvensjonen som skjer utenfor eget territorium. Dette er nedfelt i utl. § 73 og § 28 første ledd, bokstav b.

Det er ingen vesensforskjell mellom det beviskravet EMD oppstiller i artikkel 3-saker, og beviskravet «noenlunde sannsynlig» som gjelder i asylsaker etter norsk rett. Det viktige å merke seg fra EMDs praksis om troverdighetsvurderinger i asylsaker, er om klageren har forklart seg konsistent, og om forklaringen kan anses som generelt troverdig.

EMD har formulert beviskravet i saker som gjelder om utsendelse av en utlending slik, se Saadi v. ltaly (28. februar 2008), avsnitt 125: «...expulsion by a Contracting State may give rise to an issue under Article 3, and hence engage the responsibility of that State under the Convention, where substantial grounds have been shown for believing that the person concerned, if deported, faces a real risk of being subjected to treatment contrary to Article 3.»

2.1.3. Beviskravet i vurdering av sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til riket

Ved vurderingen av oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 skal vi anvende det vanlige beviskravet i sivile saker, det vil si alminnelig sannsynlighetsovervekt.

2.1.4. Beviskravet ved fastsettelse av søkerens identitet

Beviskravet for å registrere asylsøkerens identitet som sannsynliggjort er alminnelig sannsynlighetsovervekt, se UDI 2012-009 kap. 4.2.1. Saksbehandler skal alltid vurdere og registrere riktighetsgraden av asylsøkerens identitet uavhengig av beskyttelsesvurderingen.

Når vi vurderer om alder skal legges til grunn for beskyttelsesvurderingen, kan det derimot være aktuelt å anvende det dempede beviskravet som beskrevet i HR-2011-2133-A (inntatt i Rt-2011-1481), se omtalen over. Høyesterett har i HR-2019-2344-A tatt stilling til om det gjelder et dempet beviskrav ved vurderingen av om en asylsøker er over eller under 18 år.

Høyesterett konkluderte med at det i utgangspunktet ikke er grunnlag for et dempet beviskrav i disse vurderingene, heller ikke når vurderingen foretas i et barnesensitivt perspektiv. Høyesterett utalte videre at det kan tenkes tilfeller der asylsøkerens alder er så nært knyttet til beskyttelsesbehovet at beviskravet til alder må bli relativt likt som i beskyttelsesvurderingen (se dommens avsnitt 85 og 86). Det kan heller ikke utelukkes at det etter en konkret vurdering kan være riktig å senke beviskravet ved vurdering av andre identitetselementer enn alder, dersom vurderingen av det aktuelle identitetselementet er helt sentralt for beskyttelsesvurderingen. Med mindre det er sannsynlighetsovervekt for at identitetsopplysningene er riktige, skal likevel identiteten registreres som «ikke sannsynliggjort».

2.1.5. Beviskrav der relevante faktum knytter seg til situasjonen i Norge

Hvilket beviskrav som skal gjelde for hendelser som har skjedd i Norge, vil bero på en konkret vurdering. Forutsetningen for å legge det dempede beviskravet til grunn er også her, at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig, jf. HR-2021-1209-A avsnitt 71. I vurderingen skal det legges vekt på søkerens muligheter for å føre bevis og hvor alvorlige konsekvensene av uriktig vedtak er, se dommens avsnitt 70. Det er i denne sammenhengen relevant å se hen til at søkeren vil kunne ha bedre mulighet for å føre bevis for hendelser i Norge som har utløst risiko for forfølgelse, enn for hendelser i hjemlandet.

2.1.6. Beviskrav i utelukkelsessaker

Beviskravet i utelukkelsessaker er «alvorlig grunn til å anta», se § 31 første ledd, hvilket tilsvarer alminnelig sannsynlighetsovervekt. Se også UDI 2020-013. pkt. 3.

2.2. Bevisvurdering

Bevisvurdering er hele prosessen der vi innhenter og vurderer alle tilgjengelige bevis.

Prinsippet om fri bevisvurdering i norsk rett er nedfelt i tvisteloven (tvl.) § 21-2 (ekstern lenke) første ledd, hvor det fremgår at «Retten fastsetter ved en fri bevisvurdering det saksforhold avgjørelsen skal bygges på». Videre går det frem av tvisteloven § 21-3 (ekstern lenke) første ledd at «partene har rett til å føre de bevis de ønsker».

Med «fri bevisvurdering» menes at det ikke finnes regler som på forhånd bestemmer hvilke bevis som er relevante og hvilken vekt bevisene skal tillegges. Begrunnelsen for prinsippet er tanken om at en når frem til riktigere faktum og avgjørelser når den som fatter beslutningen har vurderingsfrihet, enn når bevisvurderingen er bundet.

Av tvisteloven § 21-2 andre og tredje ledd går det frem at bevisvurderingen skal ta utgangspunkt i de konkrete bevisene i saken, i tillegg til objektiv kunnskap og allment aksepterte sannheter. Objektiv kunnskap kan for eksempel bestå i fysisk plassering av bygninger eller landemerker, mens naturlovene er eksempel på allment aksepterte sannheter.

De ulovfestede reglene om god forvaltningsskikk pålegger oss å foreta en konkret, forsvarlig og rimelig bevisvurdering. Dette innebærer at vi først må identifisere og vurdere alle bevis som kan ha betydning for utfallet av asylsaken. Forsvarlighetskravet innebærer at det ikke skal spekuleres i bevisene eller tas utenforliggende hensyn. Vekten vi gir de ulike bevisene og den helhetlige bevisvurderingen må være rimelig, akseptabel og rettferdig.

I asylsaker er det bevisene som foreligger på vedtakstidspunktet som skal legges til grunn når vi vurderer risikoen for fremtidig forfølgelse. Lovgiver har bl.a. gitt uttrykk for dette i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) (ekstern lenke) s. 88: «Når det gjelder spørsmålet om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for risikovurderingen, viser departementet til det som utvalget har bemerket om at statspraksis er relativt entydig i forhold til at det er situasjonen på vedtakstidspunktet som er avgjørende».

Vi skal også vurdere nye bevis som kommer inn etter at vedtaket er fattet. Dette vil typisk være i klageomgangen, før saksansvaret er overført til Utlendingsnemnda (UNE).

Det er ikke et krav om å gi en beskrivelse av hele bevisbildet i vedtaket (alle bevistema og bevis under hvert bevistema), bare det som er nødvendig for å avgjøre saken behøver fremgå av begrunnelsen.

2.3. Bevisbyrde

Vi omtaler i det følgende bevisbyrden som et spørsmål om hvilken part som er ansvarlig for å legge frem bevis og opplyse saken. I asylsaker er bevisbyrden delt mellom asylsøkeren og myndighetene. Dette går tydelig frem av forarbeidene til utlendingsloven i NOU 2004:20 s. 392 (ekstern lenke): «Både asylsøkeren og utlendingsmyndighetene må gjøre det de kan for at saken skal bli så godt opplyst som praktisk mulig […]».

Det er også fast praksis fra EMD at bevisbyrden er delt mellom søker og myndighetene. Dette fremgår blant annet av NA. v. the United Kingdom (17. juli 2008) avsnitt 111.

Man kan også omtale dette som at bevisbyrden skifter fra søkeren til myndighetene. Etter at søkeren har anført hvilken risiko han mener han vil bli utsatt for ved retur, må myndighetene imøtegå søkerens anførsler og sannsynliggjøre at det er trygt å returnere.

Tilsvarende følger også av UNHCR i Håndboken avsnitt 196: «Selv om bevisbyrden i prinsippet påligger søkeren, deles […] plikten til å stadfeste og evaluere alle relevante fakta mellom søkeren og saksbehandleren».

2.3.1. Søkerens ansvar for å opplyse søknaden

Søkeren har den innledende bevisbyrden. I utlendingsloven § 93 fjerde ledd første punktum går det frem at «Søkeren plikter å gjøre sitt beste for å fremlegge nødvendig dokumentasjon og medvirke til innhentingen av nødvendige opplysninger.» Dette følger også av utlendingslovens forarbeider i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 5.2.3.4 (ekstern lenke), HR-2011-2133-A (inntatt i Rt-2011-1481) og UNHCR i Håndboken avsnitt 195.

I praksis betyr dette at asylsøkeren har ansvaret for å gi en tilstrekkelig utfyllende fremstilling av beskyttelsesbehovet og besvare nødvendige spørsmål. Søkeren har også plikt til å fremskaffe dokumentasjon som underbygger søknaden dersom dette er mulig og rimelig. Hva som kan forventes av den enkelte asylsøker må vurderes individuelt. Faktorer som kjønn, alder, utdanning, sosial status, helse og kulturforskjeller kan påvirke søkerens evne til å fremlegge bevis.

Hva slags type anførsel det er snakk om, kan ha en viss betydning for når i saksbehandlingsløpet den fremsettes. EU-domstolen har eksempelvis i storkammersaken A, B, C v. Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie (C-148/13 til C-150/13) (ekstern lenke) fortolket kravet i statusdirektivet artikkel 4 om å fremlegge opplysninger som underbygger asylgrunnlaget "as soon as possible" slik at en anførsel om seksuell orientering ikke alene mangler troverdighet fordi den ikke blir fremsatt ved første mulige anledning for å redegjøre for asylgrunnlaget, sett hen til at dette er sensitive og personlige opplysninger (avsnitt 69 flg.).

Videre kan vi ikke stille de samme kravene til barns fremstillingsevne som til voksne, se Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) punkt 5.2.5.2: «Barn har ikke de samme forutsetninger for å underbygge at de har et behov for beskyttelse som voksne, eller å formidle individuelle forhold av betydning». Det betyr at vårt ansvar for å opplyse saken går lengre, og at vurderingen må tilpasses barnets evne til å legge frem sin sak.

2.3.2. Myndighetenes ansvar for å opplyse søknaden

UDI har et ansvar for å opplyse søknaden så godt som mulig og bevisbyrden for at det er trygt å returnere søkeren til hjemlandet.

Som forvaltningsorgan er vi pålagt å utrede alle saker så godt som mulig før det fattes et vedtak jf. forvaltningsloven (fvl) § 17 første ledd (ekstern lenke). Forvaltningslovens bestemmelser gjelder også i utlendingssaker, jf. utlendingsloven § 80. Utredningsansvaret som påhviler myndighetene i asylsaker er eksplisitt inntatt i utlendingsloven § 93 fjerde ledd tredje punktum: «Utlendingsmyndighetene har et selvstendig ansvar for å innhente nødvendige og tilgjengelige opplysninger før avgjørelsen blir truffet, jf. forvaltningsloven § 17 første ledd.»

At vi har bevisbyrden for at det er trygt å returnere søkeren til hjemlandet fremgår blant annet av forarbeidene til utlendingsloven i Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 414 (ekstern lenke): «Staten har bevisbyrden for at det er trygt å returnere, og tvil skal komme søkeren til gode. Det må foretas en helhetlig bedømmelse av alle relevante faktiske forhold og anførsler».

Når anførslene til søkeren knytter seg til en kjent, generell risiko i hjemlandet, og objektiv informasjon fra en rekke uavhengige kilder om denne risikoen er bredt tilgjengelig, har EMD uttalt at artikkel 2 og 3 forplikter myndighetene til å vurdere denne risikoen av eget tiltak (F.G. mot Sverige avsnitt 127 (ekstern lenke)). Dette innebærer at vi ikke kan unnlate å foreta en slik vurdering kun fordi søkeren ikke har lagt frem opplysninger som knytter seg til slike anførsler.

2.4. Kontradiksjon

Kontradiksjon omhandler søkerens rett til å imøtegå framstillingen av opplysninger av betydning for saken og føre bevis for sitt syn før vedtaket fattes, og vår plikt til å forelegge relevante opplysninger for søkeren.

Retten til kontradiksjon utgjør et av hovedprinsippene i norsk forvaltningsrett. Det ulovfestede prinsippet om kontradiksjon kan blant annet leses ut av forvaltningsloven §§ 16 og 17 (ekstern lenke), som gir den private part rett til å få forelagt sakens opplysninger og uttale seg om disse før vedtak fattes. Som hovedregel er det først når opplysningene ikke bekreftes av søkerens forklaring og de øvrige opplysningene i saken, at vi er pålagt å forelegge opplysningene for asylsøkeren til uttalelse.

At søkere må gis anledning til å forklare eventuell motstrid eller uklarheter i de opplysningene de har gitt til myndighetene, er også et viktig poeng i EMDs praksis i saker etter EMK artikkel 3 (ekstern lenke), se blant annet V. Matsiukhina and A. Matsiukhin v. Sweden (21. juni 2005) (ekstern lenke). EMD uttalte i den saken at tvilen ofte vil måtte komme asylsøkere til gode på grunn av den spesielle situasjonen de befinner seg i, men at de likevel må kunne gi en tilfredsstillende forklaring dersom det foreligger motstridende opplysninger.

Retten til kontradiksjon kan gjelde i alle faser av saksbehandlingen. I praksis betyr dette at vi under intervjuet må gi søkeren rett til å forklare seg om de delene av asylgrunnlaget som fremstår motstridende, vage eller usannsynlige. Søkeren kan også gis anledning til å fremsette sin forklaring skriftlig etter intervjuet dersom det er nødvendig.

Vi kan også være pliktige til å forelegge bevis av betydning for avgjørelsen som innhentes fra andre kilder enn asylsøkeren selv til uttalelse før vedtaket fattes. Dette kan for eksempel være opplysninger fra andre offentlige myndigheter, tredjepersoner eller åpne kilder på internett.

Kontradiksjon omfatter ikke bare personens mulighet til å uttale seg, men innebærer også at forvaltningen må foreta en reell og systematisk vurdering av bevisverdien av den informasjonen som fremkommer. Det faktum at informasjonen kommer som svar på en henvendelse, eller en påstand fra forvaltningen, må ikke uten videre tilskrives en lav bevisverdi basert på at det fremstår som en tilpasning av forklaringen.

UDI har flere retningslinjer som regulerer vår plikt til å fremlegge bevis vi har innhentet for asylsøkeren, blant annet UDI 2020-007 Enslige mindreårige asylsøkere og aldersvurdering, UDI 2011-023 Språkanalyse ved søknad om beskyttelse, UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse, UDI 2015-026 Bruk av nettbaserte åpne kilder og sosiale medier i saksbehandlingen i UDI og UDI 2010-155 Verifisering i utlendingssaker.

Partsinnsyn er en viktig forutsetning for at parten skal kunne komme med relevante innsigelser. Det finnes imidlertid unntak fra plikten til å forhåndsvarsle og tilsvarsrett følger av forvaltningsloven §§ 16 til 19 (ekstern lenke), og i forhold til partsinnsyn finnes det også unntak se også UDI 2014-010 Partsinnsyn etter forvaltningsloven og UDI 2010-149 Taushetsplikt i utlendings- og statsborgersaker. Dersom informasjon unntas fra parten, må dette vektes inn i vurderingen av partens mulighet til å kunne fremlegge relevant informasjon.

Klageretten og rettshjelpsordningen bidrar også til å ivareta kontradiksjon i asylsaker. Det vil si at vi ikke trenger å forelegge alle bevis før vi fatter vedtaket, men at det må foretas en individuell vurdering. Forvaltningsloven § 17 annet ledd bokstav b og c (ekstern lenke) gjør unntak fra plikten til å forelegge opplysninger i tilfeller der det er behov for en rask avgjørelse i saken av hensyn til parter eller offentlige interesser, eller fordi parten vil bli gjort kjent med opplysningene i vedtaket.

2.5. Bevisvekting

I asylsaker er det ofte mangel på sikre bevis. Videre kan det være vanskelig å verifisere de fremlagte bevisene.

Selv om vekting av bevisene i den enkelte asylsaken er konkret og rettslig ubundet, må vi være oppmerksomme på at kravene om at saksbehandlingen skal være rimelig, forsvarlig og at like tilfeller skal behandles likt, også omfatter bevisvurderingen. I et hypotetisk tilfelle der saksforholdene var absolutt identiske i to ulike asylsaker, ville for eksempel en relevant landfaglig rapport fått den samme bevisverdien i begge sakene.

Et bevis kan være av større eller mindre betydning for utfallet av asylsaken, det vil si ha høy eller lav bevisverdi. For å gi beviset en verdi må vi vurdere kvaliteten og relevansen av beviset, og se det opp imot de andre bevisene i saken. Bevisbildets robusthet kan også påvirke verdien av det enkelte beviset. Når vi tester bevisets robusthet, tar vi utgangspunkt i alle bevisene i saken og vurdere hvilke beviser som kan tenkes å mangle i bevisbildet. Sannsynligheten for at det eksisterer informasjon som peker i en annen retning enn beviset vi vurderer, sier noe om bevisbildets robusthet og igjen verdien vi kan tillegge beviset.

2.6. Tvilsfordelsprinsippet

Prinsippet om at tvilen skal komme søkeren til gode er et nøkkelelement i flyktningretten. Prinsippet ble etablert av UNHCR og er begrunnet med den vanskelige bevissituasjonen de fleste flyktninger er i (se UNHCR håndboken avsnitt 203): 

«Etter at søkeren har gjort et oppriktig forsøk på å underbygge sin historie kan det fortsatt være manglende bevis for deler av hans utsagn […] det [er] knapt mulig for en flyktning å «bevise» alle forhold i sin sak. Skulle dette ha vært et krav, ville utvilsomt majoriteten av alle flyktninger ikke blitt anerkjent. Det er derfor nødvendig å la tvilen komme søkeren til gode.»

I forarbeidene knyttes tvilsfordelsprinsippet også til de alvorlige konsekvensene en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse, se Ot.prp. nr 75, punkt 5.2.3.4. annet avsnitt (ekstern lenke):

«Foreligger det tvil om bedømmelsen vil tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at asylsøkeren blir utsatt for forfølgelse […].»

Høyesterett har tolket UNHCRs håndbok og forarbeidene dithen at tvilen skal komme søkeren til gode. Søkeren må ha medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig og søkerens generelle troverdighet skal tas i betraktning, jf. Høyesterett, HR-2011-2133-A avsnitt 45 (inntatt i Rt-2011-1481). Dette følger også av UNHCR håndboken avsnitt 204:

«Imidlertid bør tvilen komme søkeren til gode først når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkeren generelt for å være troverdig. Søkerens utsagn må være sammenhengende og troverdige, og må ikke være i strid med allment kjente fakta».

2.7. Troverdighet

Troverdighetsvurderingen er prosessen der vi ved hjelp av troverdighetsindikatorene og i lys av alle tilgjengelige opplysninger, vurderer om søkerens forklaring er troverdig. Utlendingsloven har ingen generelle regler om troverdighetsvurderingen, men forarbeidene viser til enkelte momenter som er relevante når vi vurderer troverdighet.

I Ot.prp. nr. 75, s. 85 (ekstern lenke) framgår det at:

«Innholdet i søkerens forklaring, hvorvidt den er detaljert eller overfladisk, sammenhengende eller motstridende og dens forhold til andre kjensgjerninger vil ha betydning. Om søkeren har framlagt dokumentasjon, eksempelvis en innkalling til politiet i hjemlandet, må ektheten og betydningen av dette vurderes».

Videre påpeker Høyesterett i HR-2011-2133-A avsnitt 46 (inntatt i Rt-2011-1481):

«Selvmotsigelser, uklarheter og utelatelser i forklaringen som ikke kan begrunnes på en tilfredsstillende måte, kan få betydning for bevisvurderingen. Forklaringer som gradvis tilpasses eller suppleres med nye forhold som tidligere ikke har vært nevnt, vil lett bidra til å svekke den generelle troverdigheten. Dette vil særlig være tilfelle der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg å ikke føre fram».

I enkelte tilfeller kan det imidlertid foreligge gode grunner til at informasjon ikke kommer frem tidlig. For eksempel har EU-domstolen i storkammer i A, B, C v. Staatssecretaris van Veiligheid en Justitie (C-148/13 til C-150/13) (ekstern lenke) som gjaldt seksuell orientering, uttalt at spørsmål knyttet til seksualitet er av en så sensitiv karakter at myndighetene ikke nødvendigvis kan forvente at man legger den frem ved første anledning. Dette innebærer at informasjon om seksuell orientering som fremkommer senere i saksløpet ikke kan avskrives som lite troverdig.

UNHCR har i rapporten Beyond Proof, Credibility Assessment in EU Asylum Systems (2013) kapittel 7 punkt 4 (ekstern lenke), satt opp følgende kriterier for vurderingen av troverdighet;

1. at forklaringen er tilstrekkelig detaljert og spesifikk,
2. at det er samsvar i søkerens egne opplysninger,
3. at det er samsvar mellom søkerens egne opplysninger og opplysninger fra familie/andre,
4. at det er samsvar mellom søkerens opplysninger og andre relevante kilder, og om
5. søkerens opplysninger er plausible

2.8. Forholdet mellom beviskravet og risikokravet

På bakgrunn av det faktum vi har lagt til grunn, skal vi vurdere om søkeren har en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur til hjemlandet.

I utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a er risikokravet definert som «velbegrunnet frykt», og i § 28 første ledd bokstav b er risikokravet definert som «reell fare». Risikokravet er betydelig lavere enn sannsynlighetsovervekt, se Ot.prp. nr. 75 punkt 5.2.3.4 (ekstern lenke):

«Når det gjelder hva som ligger i vilkåret om en «velbegrunnet frykt for forfølgelse», må det opereres med en betydelig lavere terskel enn et krav til sannsynlighetsovervekt for at risikoen skal materialisere seg i faktiske overgrep. Det avgjørende må være om risikoen for overgrep er reell.»

Risikokravet og beviskravet må vurderes i sammenheng. Det må foretas en totalvurdering hvor det må legges vekt på alvoret i det overgrepet søkeren risikerer, jf. NOU 2004:20 (ekstern lenke) s. 392:

«Dersom det knytter seg begrunnet tvil til hvilket faktum som skal legges til grunn, må det tas hensyn til hvilke konsekvenser en retur kan få for søkeren under den forutsetning at vedkommendes pretensjoner anses tilstrekkelig sannsynliggjort. Jo mer alvorlige overgrep søkeren risikerer ved retur (hvis pretensjonene legges til grunn), og jo større risikoen synes å være, desto mindre kreves for å anse det anførte faktum tilstrekkelig sannsynliggjort».

3. En trinnvis tilnærming

Vi vurderer bevis og troverdighet i følgende trinn:

Trinn 1: Identifisere bevistema
Trinn 2: Innhente bevis
Trinn 3: Strukturere og vekte bevisene
Trinn 4: Vurdere alle bevistema og bevis samlet

Se en skjematisk oversikt over framgangsmåten i arbeidsrommet om beskyttelse på UDIs intranett (ekstern lenke, kun tilgjengelig for UDIs ansatte).

3.1. Trinn 1: Identifisere bevistema

Før vi starter vurderingen av bevis er det viktig å avgjøre hva som er de sentrale bevistemaene i søknaden.

Bevistemaene er det som må bevises for at vi skal kunne vurdere om vilkårene for beskyttelse er oppfylt. Vurderingen skal fokusere på de bevistemaene som er mest sentrale for beskyttelsesbehovet, og ikke på perifere temaer og mindre detaljer.

For å identifisere bevistemaene er det nødvendig med god kunnskap om landinformasjon, regelverk og praksis.

Identifisering av bevistemaer er en pågående prosess: Opplysningene som ligger i saken før intervju kan indikere hva som vil være bevistemaene. Nye opplysninger under og etter intervjuet kan medføre nye eller endrede bevistemaer.

Bevistema kan være for eksempel:

• Søkeren er den hun sier hun er.
• Søkeren er politisk aktiv i et opposisjonsparti.
• Hun har en sentral rolle i partiet.
• Hun har reist ulovlig ut av landet.
• Hun risikerer reaksjoner fordi hun er politisk aktiv i et opposisjonsparti.

3.2. Trinn 2: Innhente bevis

Vi skal innhente bevis som kan bidra til å styrke eller svekke bevistema. Dette gjelder for alle stadiene i en asylsak, fra registrering til endelig vurdering av om det er trygt å returnere til hjemlandet.

Underveis må vi ta stilling til hvilke bevis som kan bidra til å styrke eller svekke en hypotese om at søkerens opplysninger stemmer, eventuelt ikke stemmer, og hvilke bevis som eventuelt mangler i bevisbildet. Dersom det er sannsynlig at det eksisterer bevis som kan bli avgjørende for sakens utfall, som vi ennå ikke har innhentet, kan vi være pålagt å innhente mer informasjon.

Vær oppmerksom på at det kan være relevant å foreta bevisvurderinger fortløpende i den grad utfallet har betydning for videre innhenting av informasjon.

Når vi innhenter bevis, skal vi anvende den delte bevisbyrden. Søkeren har plikt til å gjøre sitt beste for å oppgi alle relevante opplysninger og fremlegge nødvendig dokumentasjon. Vi har plikt til å informere søkeren om plikten til å medvirke til å opplyse søknaden. Vi har blant annet plikt til å

• informere om søkerens ansvar for å opplyse søknaden,
• tilrettelegge for at søkeren kan forklare seg fritt og med egne ord,
• gi søkeren anledning til å kommentere uklarheter, manglende informasjon eller motstridende informasjon, enten under eller etter intervju,
• ta hensyn til faktorer som kan påvirke søkerens evne til å forklare seg, og
• innhente relevant informasjon fra ulike kilder, inkludert landinformasjon.

Hvis bevistema er “søkeren er politisk aktiv i et opposisjonsparti”, kan relevante bevis for eksempel være søkerens forklaring om sin politiske aktivitet, landinformasjon om det politiske partiet og dokumenter levert inn av søkeren.

Nedenfor er en oversikt over de mest vanlige bevisene i søknad om beskyttelse. Hvilken betydning (vekt) de enkelte bevisene gis må alltid vurderes konkret i den enkelte sak, jf prinsippet om fri bevisvurdering.

3.2.1. Politiregistreringen (ankomstregistreringsskjema)

Politiets utlendingsenhet registrerer søkeren ved ankomst og innhenter opplysninger om identitet, familierelasjoner, og reiserute i et ankomstregistreringsskjema. Dette er ofte asylsøkerens første møte med norske myndigheter og første anledning til å gi opplysninger til UDI. Derfor er ankomstregistreringsskjemaet et viktig bevis i saken, og vil kunne være et bevis på om søkeren har forklart seg konsekvent.

3.2.2. Søkerens forklaring i asylintervjuet

Søkerens forklaring vil ofte være det mest sentrale beviset i saken. Intervjuet skal gjennomføres i tråd med gjeldende krav til kvalitet, se UDI 2013-011 Intervju i søknader om beskyttelse. I vurderingen av vekten av informasjon fra asylintervjuet som bevis, skal vi ta hensyn til faktorer som kan ha påvirket kvaliteten på informasjonen, herunder måten intervjuet er gjennomført på og eventuelle sårbarhets- eller andre faktorer, som kan ha påvirket søkerens evne til å legge fram informasjon. Intervjuet bør inneholde en kartlegging av alle relevante bevistema, og det bør framgå av intervjuet at søkerne har fått anledning til å oppklare og utdype informasjon som er viktig for søknaden.

3.2.3. Andre opplysninger gitt av søkeren

Vår adgang til å gjenbruke personopplysninger reguleres i UDI 2010-149 Taushetsplikt i utlendings- og statsborgersaker. Utgangspunktet er at vi kan gjenbruke personopplysninger fra andre utlendingssaker når dette er nødvendig for behandling av søknaden. Det må likevel foretas en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle. Gjenbruket må være forholdsmessig, samt begrenses til de personopplysningene det er nødvendig å behandle.

Søkeren kan ha gitt relevante opplysninger til politiet under registrering eller i forbindelse med en annen sak hos UDI/UNE. Søkeren kan også ha gitt relevante opplysninger til andre instanser i Norge (barnevern eller politi), eller til andre lands myndigheter. Vi kan bare innhente opplysninger fra andre lands myndigheter, inkludert myndighetene i søkerens hjemland, så fremt dette åpenbart ikke er i strid med søkerens beskyttelsesbehov.

3.2.4. Opplysninger gitt av familiemedlemmer eller andre

Utgangspunktet er at vi også her kan gjenbruke personopplysninger fra andre utlendingssaker når dette er nødvendig for behandling av søknaden, se UDI 2010-149.

Opplysninger gitt av medfølgende barn må ikke benyttes som grunnlag for å avslå familiens søknad om beskyttelse, se UDI 2010-075 Høring av medfølgende barn i saker om beskyttelse punkt 4.1.

3.2.5. Landinformasjon

Landinformasjon vil ofte være et sentralt bevis i søknader om beskyttelse. Vi baserer oss hovedsakelig på informasjon formidlet gjennom Landinfo. Landdatabasen skal i størst mulig grad dekke behovet for landkunnskap som oppstår i løpet av saksbehandlingen. Informasjonen i Landdatabasen skal være aktuell og oppdatert, troverdig og representativ. Ytterligere informasjon kan innhentes hos landrådgiverne i Landinfo. 

3.2.6. Dokumenter innhentet av søkeren

Både ID-dokumenter og dokumentasjon som underbygger søkerens opplysninger kan være relevante bevis. Slik dokumentasjon kan imidlertid ha lav notoritet. I en del tilfeller kan vi forvente at søkere er i stand til å fremlegge dokumentasjon, for eksempel for å sannsynliggjøre et arbeidsforhold eller aktivitet i politisk parti.  

3.2.7. Undersøkelser

Det kan videre være relevant å gjennomføre undersøkelser som er egnet til å styrke eller svekke bevistemaene, for eksempel:

• Søk i åpne kilder, se UDI 2015-026 Bruk av sosiale medier for undersøkelser i UDI
• Språkanalyser, se UDI 2011-023 Språkanalyse ved søknad om beskyttelse
• Aldersundersøkelser, se UDI 2012-034 Enslige mindreårige søkere og aldersvurdering
• Helsedokumentasjon, se UDI 2013-020 Helseanførsler i asylsaker
• Verifiseringer, se UDI 2010-155 Verifisering i utlendingssaker
• DNA-analyse, se UDI 2010-035 DNA-analyse ved søknad om oppholdstillatelse

3.3. Trinn 3: Strukturere og vurdere bevisene

Når bevisene er innhentet, skal vi sortere dem under det relevante bevistemaet.

Vi skal vurdere om det er behov for å innhente ytterligere informasjon og om søkeren har fått anledning til å uttale seg om eventuelle mangler med betydning for søknaden.

Når bevistemaene er tilstrekkelig opplyst, skal vi vurdere hvilke bevis som bidrar til å styrke eller svekke bevistemaene. I vurderingen av bevisets vekt vil det ha betydning hvor relevant beviset er for å avklare beskyttelsesbehovet og hvor god kvalitet beviset har, for eksempel om intervjuet eller språkanalysen er gjennomført i tråd med kvalitetskravene.

Følgende indikatorer er relevante for å vurdere troverdigheten av søkerens forklaring:

• tilstrekkelig detaljert og spesifikk,
• samsvar i søkerens egne opplysninger,
• samsvar mellom søkerens opplysninger og andre relevante kilder og
• plausibilitet.

I vurderingen skal vi ta hensyn til eventuelle faktorer som kan påvirke søkerens evne til å legge fram informasjon, og faktorer som kan påvirke vår vurdering av troverdighet.

3.3.1. Detaljert og spesifikk

Vi skal vurdere om graden av detaljer i søkerens forklaring er rimelig i lys av søkerens bakgrunn og forutsetninger, og om typen detaljer indikerer en reell, personlig erfaring. Det kan for eksempel dreie seg om detaljer knyttet til bekrivelsen av en hendelse eller et hendelsesforløp, kunnskaper om et tema eller refleksjoner rundt handlinger eller erfaringer.

Det finnes ikke en objektiv standard for hva som er tilstrekkelig detaljert. Vi bør derfor først og fremst vurdere detaljnivå ved å sammenligne mengden og typen detaljer på ulike tema internt i søkerens forklaring.

I vurderingen av detaljnivå skal vi ta hensyn til om søkeren ble gitt muligheten til å forklare seg detaljert under intervjuet, og eventuelle faktorer som kan påvirke søkerens evne til å forklare seg om hendelsen, for eksempel; om hendelsen er sentral eller perifer for søkeren, om hendelsen er nært i tid eller fant sted for lenge siden, om det var en traumatisk hendelse, om hendelsen var spesielt kompleks eller repetert mange ganger. Vi må også ta hensyn til at bruk av tolk kan påvirke hvor detaljert søkeren forklarer seg. Selv med en god tolk vil språket veldig ofte bli mindre detaljrikt enn det søkeren faktisk gir uttrykk for.

Vi kan forvente at søkeren kan gi noe informasjon om sentrale hendelser, personlig erfaringer og/eller ha noe kunnskap om relevante tema. Hva og hvor mye som er rimelig å forvente, avhenger av hvem søkeren er, søkerens erfaringer og hvilken situasjon søkeren er i. Vi skal være oppmerksomme på at et høyt detaljnivå i den frie forklaring ikke nødvendigvis er en god indikator på troverdighet. Både sannferdige og ikke sannferdige forklaringer kan ha et høyt detaljnivå. Det er viktig å vurdere også typen detaljer, og hva søkeren kan forklare seg detaljert om.

3.3.2. Samsvar i søkerens egne opplysninger

Vi skal vurdere om det er samsvar i opplysningene søkeren har gitt. For eksempel om det er samsvar mellom

• opplysningene gitt under intervjuet,
• ulike intervjuer (for eksempel politiregistreringen og asylintervjuet),
• søkerens opplysninger og dokumenter innlevert av søkeren,
• søkerens opplysninger og informasjon fra åpne kilder.

Det er ulike former for mangel på samsvar. Søkeren kan trekke fra eller legge til informasjon, eller det kan være motstridende informasjon om mindre relevante detaljer eller om sentral informasjon. Mangel på samsvar skal så langt som mulig, legges fram for søkeren under intervjuet.

I vurderingen skal vi ta hensyn til at det er mange grunner til at uoverensstemmelser kan oppstå, for eksempel; språklige misforståelser, tolkefeil og kulturelle ulikheter. Ulike måter å transkribere navn / skrive ned både person- og stedsnavn betyr ikke nødvendigvis at søker selv er ansvarlig for avviket. Mindre uoverensstemmelser skal derfor ikke nødvendigvis tillegges vekt.

Motstridende (gjensidig utelukkende) informasjon om sentrale forhold, som ikke kan forklares på tilfredsstillende måte, skal tillegges vekt. Dette kan også gjelde dersom forklaringen gradvis tilpasses, eller suppleres av nye forhold, særlig der forklaringen endres etter at det grunnlaget som først ble påberopt, viser seg ikke å føre til en tillatelse. I vurderingen skal vi ta hensyn til kvaliteten på intervjuet, faktorer som kan påvirke søkerens evne til å forklare seg, herunder søkerens forståelse av hva som er relevant informasjon for vurderingen av beskyttelsesbehovet.  

Vær oppmerksom på at både sannferdige og ikke-sannferdige forklaringer kan ha en høy grad av samsvar. Søkeren som forteller sannheten må rekonstruere fortidige hendelser, men søkere som ikke forteller sannheten må forsøke å huske og gjenta hva de har sagt tidligere. Resultatet kan i begge tilfeller være en høy grad av samsvar.

3.3.3. Samsvar mellom søkerens opplysninger og opplysninger fra familie/andre

Vi skal vurdere om det er samsvar i opplysningene fra søkeren og andre relevante personer, for eksempel familie.  Hvis andre personer har gitt opplysninger som står i motstrid med søkerens forklaring (gjensidig utelukkende), skal vi vurdere om dette kan dette ha betydning for troverdighetsvurderingen.

I vurderingen skal vi ta hensyn til

• eventuelle feilkilder knyttet til omstendighetene opplysningene ble gitt av den andre personen,
• at personer kan huske og oppfatte ulikt,
• om opplysningene gjelder sentrale eller perifere forhold,
• om det er personvernhensyn som gjør at opplysningene ikke kan forelegges for søkeren.

Dersom informasjonen skal vektlegges må den journalføres i DUF og forelegges søkeren til uttalelse før vedtaket fattes.

3.3.4. Samsvar mellom søkerens opplysninger og landinformasjon

Vi skal vurdere om det er samsvar mellom søkerens opplysninger og landinformasjon. Dersom vi har landinformasjon som klart strider mot det søkeren har forklart, vil dette kunne få betydning for troverdighetsvurderingen.

I vurderingen skal vi hensyn til

• hvor spesifikk og oppdatert den aktuelle landinformasjonen er,
• hvor bredt kildegrunnlaget er,
• om det kan være spesielle omstendigheter ved søkeren som gjør at forklaringen er troverdig, selv om den er i strid med landinformasjonen, og
• om søkeren har fått anledning til å forklare seg/blitt foreholdt at forklaringen er i strid med landinformasjonen.

Vær også oppmerksom på at noen søkere vil kunne ha tilpasset sin forklaring til kjent landinformasjon, slik at en forklaring som ligger nært opp til rapporterte hendelser ikke nødvendigvis er en god indikator på hvor troverdig den er.

Fravær av landinformasjon om det søkeren har forklart, vil ikke nødvendigvis svekke søkerens troverdighet. I vurderingen må vi ta hensyn til hvor sannsynlig det er at det aktuelle forholdet ville vært rapportert om.

3.3.5. Samsvar mellom søkerens opplysninger og resultat av undersøkelser

Vi skal vurdere om det er samsvar mellom søkerens opplysninger, og informasjon fra andre relevante kilder, for eksempel resultatet av språkanalyser, aldersundersøkelser, verifiseringsrapporter og helsedokumentasjon.

3.3.6. Plausibilitet

Vi skal vurdere om forklaringen fremstår som rimelig, sannsynlig eller mulig ut fra alminnelig erfaring og sett i lys av forholdene i søkerens hjemland. Vurderingen av plausibilitet bør ses i sammenheng med objektive eller ytre beviser i saken, for eksempel om asylsøkerens forklaring står i motstrid til informasjon om situasjonen i landet søkeren kommer fra.

Vi skal være særlig forsiktige med å trekke rimelighet i tvil ved å vise til at en søkerens handlinger har medført til risiko. En person kan ha ulike grunner for å gjøre noe som kan føre til risiko for alvorlige reaksjoner. Det kan imidlertid forventes at søkeren kan reflektere over den risikoen og egen motivasjon for å likevel gjøre det.

3.3.7. Indikatorer vi ikke skal bruke

Subjektive vurderinger av søkerens kroppsspråk skal ikke tillegges vekt i vurderingen av troverdighet. Personers generelle framtoning vil variere mellom ulike kulturer, og hvordan en person opptrer og uttrykker seg vil blant annet være formet av personens alder, bakgrunn, utdanning, personlighet og den konkrete situasjonen som personen er i. Av samme grunn skal vi heller ikke legge vekt på følelsesutbrudd eller mangelen på utrykk for følelser, under intervjuet.

3.3.8. Ta hensyn til søkerens evne til å forklare seg

I vurderingen av om forklaringen er troverdig skal vi ta hensyn til faktorer som kan påvirke søkerens evne til å forklare seg. Hvordan vi tar hensyn til dette vil variere avhengig av omstendighetene i den enkelte saken.

Det er en rekke faktorer som kan påvirke søkerens evne til å legge fram informasjon under intervjuet, og som kan gjøre at søkerens forklaring kan framstå som vag, ufullstendig eller selvmotsigende. Det kan dreie seg om forhold knyttet til søkerens identitet eller bakgrunn, for eksempel alder, kjønn, utdanning, sosial status eller fysisk og psykisk helse. Kulturforskjeller kan også føre til misforståelser.

I tillegg vil begrensninger i persepsjon og hukommelse påvirke søkerens forklaring. Personer opplever og forstår hendelser og situasjoner forskjellig, avhengig av hvem de er og hva som er viktig for dem. Hva en person husker vil også variere, avhengig av blant annet hvor viktig hendelsen er for personen, hvor lenge det er siden hendelsen fant sted, om det var en kompleks hendelse eller en hendelse som er repetert mange ganger. Hvilke spørsmål vi stiller søkeren under intervjuet kan påvirke hva søkeren husker og forteller om.

Enkelte søkere vil unnlate å oppgi relevant informasjon fordi de har hatt negative opplevelser med myndighetspersoner andre steder. Eller de kan være redd for at tolken ikke vil overholde taushetsplikten. Noen er i en vanskelig situasjon, for eksempel på grunn av tvangsekteskap eller menneskehandel, og unngår å fortelle på grunn av redsel for represalier. Mens andre søkere velger å ikke fortelle om sentrale hendelser på grunn av skam eller frykt for reaksjoner fra andre, for eksempel personer som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, personer som frykter forfølgelse på grunn av kjønnsidentitet eller seksuell orientering.

Søkere som har overlevd tortur eller andre ekstreme belastninger, kan av flere grunner være ute av stand til å fortelle detaljert og sammenhengende om hva de har opplevd. Traumatiske opplevelser påvirker både hva vi legger merke til, hvordan vi husker og hva vi klarer å gjenfortelle.

3.3.9. Ta hensyn til faktorer som påvirker vår vurdering av troverdighet

Vi skal være bevisste hva som påvirker vår vurdering av troverdighet, og vår evne til å opptre nøytralt og objektivt. Blant annet kan egen erfaringsbakgrunn, utdannelse, hvilken situasjon vi er i og kulturen i enheten vi arbeider i, påvirke hvordan vi vurderer troverdighet.

Hvis vi på bakgrunn av individuelle erfaringer eller verdier, gjør oss opp en mening om troverdigheten av opplysningene for tidlig, risikerer vi å kun innhente eller legge merke til informasjon som støtter vår opprinnelige hypotese. Kombinert med at vi ofte behandler mange like søknader, skaper dette en risiko for vi lett kan havne i «bekreftelsesfellen», det vil si at vi baserer vår vurdering på en hypotese, uten å undersøke alternative hypoteser eller gjøre reelle vurderinger.

For å unngå dette er det viktig at vi både under intervjuet og i behandlingen av søknaden hele tiden er åpen for, og undersøker, alternative hypoteser. Og at vi under intervjuet søker å avkrefte enn å bekrefte det vi anser som mest sannsynlig.

3.4. Trinn 4: Vurder alle bevistema og bevis samlet

Når vi har strukturert og vurdert bevisene, skal vi avgjøre hvilke bevistema som skal legges til grunn for beskyttelsesvurderingen.

3.4.1. Vurder om det dempede beviskravet skal komme til anvendelse

Vurder først om det dempede beviskravet kommer til anvendelse. Vilkårene for å bruke det dempede beviskravet er at søkeren risikerer forfølgelse ved retur hvis anførslene legges til grunn, og at søkeren har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig. I tillegg skal vi vurdere om det skal legges vekt på søkerens generelle troverdighet hvis denne er svekket.

3.4.2. Risikerer søkeren forfølgelse?

Jo alvorligere konsekvensene fortoner seg, jo mindre skal det til for å legge søkerens forklaring til grunn. Hvis det er tvil om bedømmelsen, skal tvilen som utgangspunkt komme søkeren til gode så lenge konsekvensene ved en uriktig avgjørelse om retur kan innebære at søkeren blir utsatt for forfølgelse.

3.4.3. Har søkeren oppfylt sitt medvirkningsansvar?

Søkeren har oppfylt sitt medvirkningsansvar dersom han eller hun har medvirket til å opplyse søknaden så langt det er rimelig og mulig, det vil si forklart seg tilstrekkelig detaljert og spesifikt om de sentrale bevistemaene og forsøkt å skaffe til veie og levere inn relevante dokumenter. I vurderingen skal vi ta hensyn til faktorer som kan påvirke søkerens evne eller mulighet til å legge frem bevis, for eksempel alder, kjønn, utdanning, sosial status eller fysisk og psykisk helse eller kulturforskjeller.

3.4.4. Skal det legges vekt på søkerens generelle troverdighet?

Dersom søkerens generelle troverdighet er svekket, kan det få betydning for om søkerens anførsler om behov for beskyttelse skal legges til grunn. I vurderingen av søkerens generelle troverdighet skal vi i tillegg til medvirkningsplikten, vurdere om søkeren har søkt om beskyttelse til rett tid, eller har en rimelig begrunnelse for ikke å ha gjort det, og hvorvidt søkeren har forklart seg riktig eller uriktig om det aktuelle asylgrunnlaget, men også om andre asylgrunnlag vedkommende har fremmet.

Det skal imidlertid ikke være noen «smitteeffekt» på andre asylgrunnlag, dersom søkeren ikke har forklart seg riktig om ett asylgrunnlag, se HR 2021-1209-A:

«At søkeren ikke har medvirket i forhold til ett asylgrunnlag, innebærer således ikke uten videre at det avdempede beviskravet ikke skal legges til grunn ved behandlingen av andre asylgrunnlag. En annen sak er at manglende medvirkning – også i forhold til andre asylgrunnlag – kan kaste lys over asylsøkerens generelle troverdighet.»

3.4.5. Vurder hvert bevistema for seg

Vi må så vurdere hvert bevistema for seg. Vurder bevistemaene ved hjelp troverdighetsindikatorene; tilstrekkelig detaljert og spesifikk, samsvar i søkerens egne opplysninger, mellom søkerens egne opplysninger og opplysninger fra familie/andre, og mellom søkerens opplysninger og andre relevante kilder, og plausibilitet.

3.4.6. Vurder alle bevisene og bevistemaene i sammenheng

Når vi vurderer alle bevis og bevistema samlet skal vi blant annet ta hensyn til hvor godt søkeren har sannsynliggjort samtlige bevistemaer og hvordan bevistemaene virker i sammenheng (påvirkes av hverandre).

Vi skal legge søkerens forklaring om behov for beskyttelse til grunn så langt den fremstår som noenlunde sannsynlig, og søkeren selv har medvirket til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

Etter at vi har avgjort hvilke bevistema som skal legges til grunn for den rettslige vurderingen (sakens faktum), må vi prøve sakens faktum mot lovens vilkår (subsumere).

4. Oversikt over sentrale begreper

Anførsel: Søkerens forklaring om behov for beskyttelse.

Bevis: Alle opplysninger som kan styrke eller svekke bevistemaene.

Bevisbildet: Alle bevisene som kan ha betydning for søknaden om beskyttelse sett i sammenheng.

Bevisbildets robusthet: Hvor sannsynlig det er at det mangler sentrale opplysninger av betydning for søknadens utfall.

Bevisbyrde: Hvilken part som er ansvarlig for å fremlegge og sannsynliggjøre bevisene i saken.

Beviskrav: Kravet som stilles til hvor sannsynlig opplysningene må være for at de kan legges til grunn.

Bevistema: Det som skal bevises, det vil si alle opplysninger i søknaden som har betydning for om vilkårene for beskyttelse er oppfylt.

Bevisvekting: Hvilken vekt som skal tillegges det enkelte bevis, sett opp mot de andre bevisene i saken. Hvilken vekt som tillegges et bevis, vil variere fra sak til sak, avhengig av bevisets kvalitet og relevans. 

Bevisvurdering: Hele prosessen der vi innhenter og vurderer alle tilgjengelige bevis.

Faktum: Faktiske forhold som det tas utgangspunkt i ved vurderingen av risiko.

Generell troverdighet: Den samlede vurderingen av troverdigheten av søkerens opplysninger.

Kontradiksjon: Søkerens rett til å imøtegå framstillingen av opplysninger av betydning for saken, og føre bevis for sitt syn før vedtaket fattes, og vår plikt til å forelegge relevante opplysninger for søkeren.

Troverdig: Hvorvidt søkerens forklaring er tilstrekkelig sannsynlig etter gjeldende beviskrav. 

Troverdighetsindikatorer: Indikatorer som benyttes for å vurdere om søkerens forklaring er sannsynlig etter gjeldende beviskrav

Medvirkningsplikt: Søkerens plikt til å bidra til å opplyse saken så langt det er rimelig og mulig.

Troverdighetsvurdering: Prosessen der vi ved hjelp av troverdighetsindikatorene og i lys av alle tilgjengelige opplysninger, vurderer om søkerens forklaring er troverdig.

Tvilsfordelsprinsippet: Prinsippet om at tvil skal komme søkeren til gode når alt tilgjengelig bevismateriale er samlet inn og kontrollert og når saksbehandleren anser søkerens forklaring som troverdig.