UDI 2021-002 Familieinnvandring for borgere av India

1. Innledning

Dette praksisnotatet inneholder landinformasjon om India og gir nærmere retningslinjer for vurderingen av dokumenter og relasjoner i familieinnvandringssaker fra India. Notatet gir retningslinjer for hva slags dokumentasjon som kreves, og hvordan dokumentasjonen skal vurderes.

Notatet inneholder ikke informasjon om generelt regelverk for familieinnvandring som ikke er særskilt berørt av landkunnskap om India. For ytterligere informasjon henvises saksbehandler til regelverk, retningslinjer, mv.

1.1. Generell informasjon om India

India ligger i Sør-Asia og grenser mot Pakistan, Kina, Nepal, Bhutan, Myanmar og Bangladesh. Landet ble uavhengig fra den britiske kolonimakten i 1947.

India er i dag en føderal republikk med 29 stater, som er delt opp i syv forbundsterritorier og i 719 distrikter.  Delstatene har egne regjeringer og en viss grad av selvstyre. India er i dag verdens største demokrati.

Hovedstaden er New Dehli.

Befolkningen i India var i 2017 på 1,3 milliarder innbyggere, og India er verdens nest mest folkerike land. Arealet til India er 3 287 260 km2.

Offisielt språk i sentraladministrasjonen er engelsk og hindi (41 %). India har en stor språklig variasjon med mange språk, og flere andre språk er offisielle på delstatsnivå. Andre større språk i India er bengali (8,1 %), telugu (7,2 %) og marathi (7 %).

Den største religionen i India er hinduisme (80 %), fulgt av islam (13 %) kristendom (2 %) og sikhisme (2 %). India er en sekulær stat uten statsreligion.

Indiske borgere er visumpliktige til Norge.

I utarbeidelsen av dette dokumentet har vi anvendt temanotater og responser fra Landinfo, samt anvendt informasjon vi har mottatt per e-post fra Landinfo. For mer informasjon se:

• Landinfo temanotat India: Pass og underlagsdokumenter 2012

• Landinfo: Temanotat India: Noen problemstillinger relatert til kvinner i India 2009

• Landinfo respons India: Gyldighet av kristent ekteskap inngått i India mellom to borgere av Myanmar 2009

• Landinfo respons India: Tvangsekteskap 2008

Indiske relevante lover:

• The Hindu Marriage Act 1955

• Anand Marriage Act 1909

• The Indian Christian Marriage Act 1872

• Parsi Marriage and Divorce Act 1936

• The Hindu Minority and Guardianship Act 1956

• Law Commission of India, Report No. 257; Reforms in Guardianship and Custody Laws in India 2015

• Registration of Births and Deaths Act 1969

2. Identitet

Indiske reise- og ID-dokumenter har generelt lav notoritet, hovedsakelig grunnet korrupsjon og fravær av sentrale registre for personalopplysninger.

Korrupsjon er svært utbredt, og forekommer på alle nivåer og i alle sektorer i det indiske samfunnet. På Transparency International sin Corruption Perceptions Index 2017 havnet India på 81. plass av 180 i oversikten over grad av korrupsjon i ulike land, rangert fra minst grad av korrupsjon på 1. til størst grad av korrupsjon på 180.

India har ikke sentraliserte registre for personopplysninger, og registre i India finnes i hovedsak på distriktsnivå. Disse lokale registrene er ikke elektroniske.

Uriktige dokumenter er utbredt i India, både hva gjelder pass og underlagsdokumenter. Det forekommer i form av falske/forfalskede dokumenter og i form av genuine dokumenter med uriktig innhold.

2.1. Identitetsdokumenter

Alle dokumenter/attester som fremlegges i utlendingssakene skal fremlegges på originalspråk med oversettelse til norsk eller engelsk. Dokumentene skal ha apostille stempel.

Se avsnitt om hvert enkelt dokument nedenfor. For kilde og utfyllende informasjon om pass og ID-dokumenter i India, se Landinfo temanotat India: Pass og underlagsdokumenter 2012 

2.1.1. Pass

Det er konsulær, pass og visumavdelingen, som ligger under utenriksdepartementet, som er ansvarlig for utstedelse av pass til indiske borgere. Pass i India utstedes på distriktsnivå, og hver delstat i India har to til tre passkontorer.

For å få utstedt pass må personen

• fremme søknad om pass i den delstaten man har bodd de siste to årene

• ha fødselsattest eller fødselsdatoattest

• dokumentere/bevise adressen sin

• fremlegge identitetsattest dersom man er statlig ansatte eller jobber i offentlige selskaper

• møte opp personlig ved Passport Seva Kendra (PSK) for å avgi fingeravtrykk og ta bilde

Ved søknad om fornyet pass må det gamle passet fremlegges.

Pass som nå utstedes i India er maskinlesbare. India begynte å utstede maskinlesbare pass i 2001, og har siden det hatt en prosess med utfasing av håndskrevne pass. Hvorvidt det finnes sentrale registre for pass i India er uklart. Noe informasjon tilsier at passregistre kun finnes i de enkelte delstatene, mens annen informasjon tyder på at maskinlesbare pass er registrert sentralt.

Indiske myndigheter kan nekte å utstede pass til personer de mener kan være involvert i virksomhet utenfor landet som kan være skadelig for Indias suverenitet og integritet. Dette skjer imidlertid ikke ofte, men borgere fra Jammu og Kashmir kan oppleve ekstra granskning og forsinkelser opptil to år.

Alle indiske pass skal inneholde opplysninger om mors og fars navn. Indiske pass har marineblått omslag og en varighet på 10 år.

Barn må ha eget pass. Pass til barn under 15 år gis med en varighet på 5 år. Barn som er mellom 15 og 18 år kan søke om et pass som er gyldig i 10 år eller et som er gyldig frem til fylte 18 år.

Notoriteten på indiske pass anses generelt for å være ganske lav. Selve passet er som regel ekte, men i enkelte tilfeller kan passet inneholde uriktige opplysninger. Den største grunnen til at pass inneholder uriktige opplysninger er at det er enkelt å anskaffe falske/uriktige underlagsdokumenter.

Alle indiske borgere skal fremlegge pass ved søknad om oppholdstillatelse i Norge, jf. UDIs sjekkliste for familieinnvandring tilpasset India.

Dersom gyldig pass ikke er fremlagt skal saksbehandleren som hovedregel avslå, med mindre det ikke foreligger grunnlag for unntak, se UDI 2012-009 Identitet, punkt 7.3.

2.1.2. Fødselsattest og fødselsdatoattest

Fødselsattest anses av indiske myndigheter for å være det viktigste identitetsdokumentet, og utstedes av kommunale myndigheter eller av distriktsregistrarene.

I 1970 kom en indisk lov (Registration of Births and Deaths Act) som gjorde det obligatorisk å registrere fødsler og dødsfall. Før dette var registreringen av fødsler frivillig.

For å få utstedt en fødselsattest må fødselen være registrert. Fødsler må registreres innen 21 dager i den aktuelle delstaten eller forbundsterritorium. Mange indere er imidlertid født på landsbygda og har blitt født hjemme, og har ikke registrert fødselen til tross for at det er obligatorisk. Det er mulig å senregistrere fødsler. Fødselsattesten har imidlertid mer bevisverdi dersom den er registrert kort tid etter fødselen.

Fødselsattester kan ha ulikt format og farge, men innholdet skal stort sett være det samme. Det skal fremgå navn, fødselsdato, fødested, når fødselen ble registrert, og mor og fars navn.

For personer født før 26. januar 1989, kan en fødselsdatoattest utstedes. En fødselsdatoattest kan være utstedt av en skole eller utdanningsinstitusjon som søkeren har gått på, eller ha form av en skriftlig erklæring avlagt under ed (affidavit) eller notarialbekreftelse. Affidaviten skal være bekreftet av begge foreldrene, dersom de lever, eller andre nære slektninger. Av affidaviten skal slektskapet mellom partene fremgå, hvor godt de kjenner hverandre, og dato og sted for søkerens fødsel, navnet på begge foreldrene og andre relevante fakta. Affidaviten skal følges av en bekreftelse fra myndighetene på at fødselsattest ikke kan fremskaffes. Uten bekreftelse fra myndighetene har en slik affidavit liten verdi.

UDIs praksis – krav til fødselsattest/fødselsdatoattest

UDI krever i utgangspunktet at fødselsattest/fødselsdatoattest med apostille legges ved søknad om familieinnvandring, jf. UDIs sjekkliste.

2.1.3. ID-kort og unikt identifikasjonsnummer

Et nasjonalt ID-kort finnes ikke for borgere av India, men prosjektet Unique Identification Project ble påbegynt i 2010. Hensikten med prosjektet er å bruke biometri til å samle detaljer om befolkningen i en sentral database, og at alle borgere skal få et unikt identifikasjonsnummer, også kalt Aadhaar-kort. Ifølge indiske myndigheter har rundt 73.42 % av befolkningen over 18 år fått utstedt unikt identifikasjonsnummer/Aadhaar-kort (2017), men det er ikke obligatorisk.

Vi krever ikke at søkeren fremlegger Aadhaar-kort ved søknad om familieinnvandring.

2.2. UDIs vurdering av søkerens identitet

For å sannsynliggjøre sin identitet skal indiske søkere fremlegge pass og fødselsattest/fødselsdatoattest ved innlevering av søknaden, jf. UDIs sjekkliste for familieinnvandring tilpasset India.

Saksbehandleren skal sjekke de fremlagte dokumentene og vurdere søkerens identitetsopplysninger i henhold til ID-rundskrivet, se UDI 2012-009 Identitet.

Saksbehandleren skal anse søkerens identitet som sannsynliggjort dersom det er fremlagt:

• pass og

• fødselsattest/fødselsdatoattest,

• og opplysningene i dokumentene og i saken for øvrig samsvarer.

Hvis det foreligger tvil om den oppgitte identiteten er korrekt, kan saksbehandleren:

• Anmode søkeren om å fremlegge ytterligere dokumentasjon for å underbygge de opplysningene/dokumentene som er fremlagt. Eksempel på slike dokumenter kan være

  • Aadhaar-kort (unikt identifikasjonsnummer, se punkt 2.1.3)

  • Skoleattest (Matriculation Certificate har størst bevisverdi)

• Verifisere dokumentene via ambassaden.

• Avslå søknaden på at identiteten ikke er sannsynliggjort, eksempelvis om det tidligere er konstatert ID-tvil eller om søkeren har opptrådt med flere identiteter.

3. Relasjoner 

Flertallet av familieinnvandringssaker fra India er familieinnvandring med faglært arbeidstaker. UDI behandler litt over 1100 saker i året fra indiske søkere (2016), og av disse er omtrent 800 familieinnvandring med faglært arbeidstaker.

De aller fleste søknader er familieinnvandring med ektefelle, samt søknader fra barn som søker gjenforening med begge foreldrene. Det er også et stort antall søknader om foreldrebesøk av 9 måneders varighet.

Søknader om forlovedetillatelse og søknader fra særkullsbarn er også relativt vanlig. Søknader om oppholdstillatelse for eldre foreldre og gjenforening med norsk barn forekommer, men i lite omfang.

Relasjonsdokumenter/DNA-test

Dokumenter som kan bekrefte oppgitte relasjoner vil hovedsakelig være vigselsattest, skilsmisseattest, fødselsattest, dødsattest og affidaviter. Vi krever at søkeren fremlegger det eller de relasjonsdokument som kan bekrefte oppgitt relasjon/sivilstatus i henhold til UDI sine sjekklister. Se avsnitt om hvert enkelt dokument og relasjon nedenfor.

Relasjonsdokumenter fra India har lav notoritet da falske/uriktige relasjonsdokumenter anses som enkle å anskaffe.

UDI benytter normalt sett ikke DNA-test for å bekrefte relasjonen i India saker, og må derfor vurdere relasjonen basert på de vedlagte dokumentene og opplysninger i saken. Ved tvil om dokumentenes ekthet/innehold, kan vi verifisere dokumentene med bistand fra ambassaden, se pkt. 5.2.

Alle relasjonsdokumenter/attester skal være på engelsk (eller oversatt til engelsk/norsk) samt være apostillestemplet.

3.1. Ektefeller

3.1.1 Ekteskapskultur i India

India er et samfunn med mange ulike etniske grupper, språk og kulturer, og det er store forskjeller innad i landet. Samfunnet i nord og på landsbygden er mer patriarkalsk enn i sør og i urbane områder. Det er også stor forskjell mellom lovverk og tradisjon/faktiske forhold.

Generelt er ekteskap og familie viktig i den indiske kulturen. Det er uvanlig å være ugift når man er 30 år, spesielt for kvinner. Ritualer, seremonier og feiring ved ekteskapsinngåelse varierer mellom de ulike religionene og mellom de ulike delene av landet.

Medgift, som brudens familie betaler til brudgommens familie i forbindelse med en ekteskapsinngåelse, er forbudt siden loven av 1961, men er fortsatt meget utbredt.

3.1.2 Krav til gyldig inngått ekteskap

India har seks forskjellige familielovgivninger, hvorav en sivil ekteskapslovgivning:

• Special Marriage Act (1954)

  • Alle, uavhengig av religion (inkludert to med ulik religiøs tilhørighet), kan inngå og registrere ekteskap under Special Marriage Act.

I tillegg har India fem ulike religionsspesifikke familielovgivninger:

• The Hindu Marriage Act (1955)

  • Hinduer, buddhister, sikher og jainister kan inngå og registrere ekteskap under the Hindu Marriage Act. Ekteskapsinngåelse mellom en hindu og en sikh aksepteres under denne lovgivning. De aller fleste ekteskap i India inngås under denne lovgivning.

  • Et hinduekteskap blir bindende når saptapadi, en seremoni der brudgommen og bruden i fellesskap går syv trinn rundt et hellig bål, er gjennomført. Seremonien holdes ofte om kvelden. For hinduer er det bryllupsfesten og feiringen som er viktig, og det er mange hinduer som ikke registrer ekteskapet. For å ha bevis på ekteskapsinngåelsen må ekteskapet imidlertid registreres under the Hindu Marriage Act (eller Special Marriage Act).

• Anand Marriage Act (1909)

  • Sikher kan siden 2014 også velge å inngå ekteskapet under Anand Marriage Act.

  • Sikher har tradisjon for morgenbryllup. Selve ekteskapet inngås oftest på søndag morgen. Paret utfører da et ritual der de går rundt sikhenes hellige bok.

• The Indian Christian Marriage Act (1872)

  • En kristen ekteskapsinngåelse som er utført av et godkjent kirkesamfunn vil være gyldig under the Indian Christian Marriage Act (begge parter må være kristne). For å ha bevis på ekteskapsinngåelsen kan ekteskapet registreres under the Registrar of Christian Marriages (eller Special Marriage Act). Ekteskap som er utført av et godkjent kirkesamfunn vil registreres på bakgrunn av vigselsattesten og andre bevis på inngått ekteskap (Landinfo respons India: Gyldighet av kristent ekteskap inngått i India mellom to borgere av Myanmar 23.01.2009)

• Muslim Marriage Acts (Muslim Law), herunder The Kazis Act (1880)

  • Muslimer kan inngå ekteskap under Muslim Marriage Acts. For at et muslimsk ekteskap skal anses som lovlig inngått i India kreves det to vitner, at ekteskapsinngåelsen blir utført av (solemnized) av en quazi («prest»), samt at det må foreligge en skriftlig (gyldig) Nikah Nama– dvs. en religiøs ekteskapskontrakt. For å registrere ekteskapet, må de deretter gå til kontoret for The Special Marriage Act.

• Parsi Marriage and Divorce Act (1936)

  • Parsier kan inngå ekteskap under denne lovgivning.

Generelt om registrering av ekteskap, uavhengig av hvilken lov det er inngått under

Et ekteskaps gyldighet er ikke knyttet til registrering. Hvordan ekteskapene registreres under de forskjellige lovene og hvorvidt det er obligatorisk varierer fra delstat til delstat. I eksempelvis Bihar, Gujrat og Rajasthan er det obligatorisk å registrere ekteskapet. Det er imidlertid ingen kjent juridisk sanksjon når ekteskapet ikke blir registrert (e-post fra Landinfo 2013).

To utenlandske borgere kan inngå legale ekteskap i India. Dette kan gjøres etter den sivile ekteskapslovgivningen eller de religionsspesifikke familielovgivningene. Et utenlandsk par som inngår ekteskap i India kan velge å registrere ekteskapet i India, men det er ikke påkrevd.

India har ikke et sentralt register for familieanliggender.

3.1.3 Dokumentasjon på ekteskapet (vigselsattest)

UDI krever at vigselattest med apostille legges ved søknad om familieinnvandring med ektefelle, jf. sjekkliste for søknad om oppholdstillatelse i familieinnvandring med ektefelle.

Ekteskapsattester har svak notoritet, og dokumenter med uriktig innehold kan forekomme. Hvorvidt partene er å anse som gift avgjøres likevel i stor grad på bakgrunn av den dokumentasjon som er fremlagt.

Vigselsattester for ekteskap som er registrert i henhold til de ovennevnte lover kan fås ved The offices of Government Registrar of Marriages. Som regel er det kontoret for Sub-Divisional Magistrat som har jurisdiksjon der hvor en av ektefellene bor. Attesten vil kun bli utstedt dersom både brud og brudgom møter opp og betaler det gebyret som kreves.

Selv om et ekteskap inngått i India ikke må registreres for å være gyldig, krever UDI i utgangspunktet at det fremlegges dokumentasjon på at ekteskapet er registrert hos myndighetene under en av de religiøse eller den sivile lovgivningen. En slik attest vil ha større bevisverdi enn andre ekteskapsattester (som religiøse attester utstedt av prest/quazi).

Hvordan vigselsattesten ser ut vil variere i stor grad da den kan se forskjellig ut fra delstat til delstat og utfra hvilket lovverk ekteskapet er registrert under.

Saksbehandleren kan i utgangspunktet legge til grunn at partene er gift dersom:

• Partene har fremlagt en apostillestemplet vigselsattest fra myndighetene (som bekrefter at ekteskapet er registrert under en av de religiøse lovgivningene eller The Special Marriage Act).

Dersom vigselsattest fra myndighetene ikke er fremlagt, skal saksbehandleren i utgangspunkt avslå søknaden på at relasjonen ikke er (tilstrekkelig) dokumentert. Dette gjelder også dersom søkeren kun fremlagt en religiøs attest, uten å ha dokumentert registrering av ekteskapet.

3.1.4 Skilsmisse og skilsmisseattest

UDI krever at det fremlegges skilsmisseattest/bevilling som dokumentasjon på at søkeren eller referansepersonen er skilt. Det er mulig å få utstedt en skilsmisseattest i India, uansett under hvilket lovverk ekteskapet er inngått.

Det må i utgangspunktet foreligge en rettslig kjennelse for at en skilsmisse i India skal ha gyldighet. Muslimske skilsmisser kan være legale uten domstolens godkjenning (gjennom eksempelvis talaq), men for å ha et bevis på skilsmissen må den bekreftes i en domstol. Skilsmissebevillinger utstedes av the Court of Jurisdiction.

Det er ingen formelle hindre for skilsmisse, og det er like rettigheter for kvinner og menn i henhold til the Special Marriage Act og The Hindu Marriage Act. Det kan imidlertid være svært vanskelig for de fleste kristne (avhengig av hvilken kirke de tilhører) å skille seg.

Skilsmisse medfører ofte stigmatisering, og for mange er ikke det å skille seg en reell mulighet idet sosiale og kulturelle holdninger utgjør et hinder. De siste 10 årene har skilsmisse blitt noe vanligere og mer akseptert, særlig blant middelklasse/høyere middelklasseklasse og overklassen. Rurale strøk i India er ofte i større grad preget av tradisjonelle verdier, og det kan være vanskeligere for kvinner på landsbygdene å bli skilt enn kvinner i som bor i byer. Det er mulig for en skilt kvinne å gifte seg på nytt, men ofte vil hun være mindre aktuell som ekteskapskandidat.

Særlig om vurdering av utlendingsforskriften § 9-1a

Hvis begge parter er bosatt i utlandet, kan indiske myndigheter godkjenne en utenlandsk skilsmisse dersom begge parter samtykker. For personer som gifter seg på nytt i India, kommer dette til uttrykk ved at sivilstatus er oppgitt som «divorced» i vigselsattesten. Slik vi førstår det, finnes det imidlertid ikke et sentralt register hvor dette blir registrert. En vigselsattest hvor sivilstatusen er registrert som "divorced" er derfor tilstrekkelig dokumentasjon på at den norske skilsmissen er godkjent i hjemlandet.

Dersom den andre parten ikke samtykker, kan referansepersonen kontakte en juridisk rådgiver for å få gjennomført skilsmissen i India. For de fleste vil det være mulig å fremskaffe en skilsmissedom på at ekteskapet er oppløst i hjemlandet. For kristne vil det være svært vanskelig å skille seg. Dersom det anføres å være umulig, må saksbehandleren vurdere om det foreligger vesentlige hindringer for å kunne oppløse ekteskapet i India.

3.1.5 Tvangsekteskap

UDI kan nekte å innvilge oppholdstillatelse til ektefellen hvis referansepersonen ikke samtykker til at søkeren gis tillatelse, eller det er sannsynlig at ekteskapet er inngått mot en av partenes vilje, jf. utlendingsloven (utl.) § 51 annet ledd. Utlendingsmyndighetene har bevisbyrden og må sannsynliggjøre at ekteskapet er inngått under press eller tvang. Personer som er blitt presset til å inngå ekteskapet mot sin vilje vil sjelden gi informasjon om dette til utlendingsmyndighetene.

Arrangert ekteskap er normen i India, og en ekteskapsinngåelse anses som et familieanliggende mellom to familier. Begge partene skal samtykke til ekteskapsinngåelsen, men tvangsekteskap forekommer, spesielt i nordlige India (se Landinfo respons India: Tvangsekteskap 2008).

Følgende faktorer er viktig ved valg av ektefelle:

• Kaste

• Sosial status

• Geografisk tilhørighet

• Økonomisk bakgrunn

• Religion

• Familiens omdømme

• Utdannelse

Å gifte seg mot foreldrenes vilje forekommer, men sanksjonene kan være så store at flertallet ikke vil ta det valget. Å gifte seg uten foreldrenes aksept kan føre til sosial, økonomisk og emosjonell utstøtelse fra hele slekten.

Ifølge tilgjengelig landinformasjon (Temanotat Landinfo: Noen problemstillinger relatert til kvinner i India 2009) forekommer æresdrap og såkalt «medgiftdrap». Æresdrap er fremst knyttet til de nordlige statene Punjab og Haryana og på landsbygden, og bunnes ofte i at kvinnen har giftet seg mot familiens vilje og på tvers av kaste eller religion.

For nærmere veiledning, se UDIs rundskriv UDI 2013-010 Tvangsekteskap i familieinnandringssaker.

3.1.6 Ekteskapsalder og barneekteskap

Ekteskapsalder er lovfestet til 18 år for kvinner og 21 år for menn. Dette gjelder for ekteskap inngått under alle religiøse og sivile ekteskapslover i India.

Barneekteskap, som har vært en tradisjon i India, er forbudt ved indisk lov. Barneekteskap inngås fortsatt, og er mest utbredt i det nordlige India. Barneekteskap er imidlertid ikke en vanlig problemstilling ved søknader fra ektefelle. Dersom saksbehandler får en sak der søker var under 18 år ved ekteskap, vil saken i utgangspunktet bli avslått, da ekteskapet ikke var lovlig inngått i India.

3.1.7 Stedfortrederekteskap

Stedfortrederekteskap er ikke en kjent problemstilling i søknader fra India. Dersom partene oppgir å ha inngått ekteskap med stedfortreder, må ekteskapsloven § 18a (ekstern lenke) vurderes. Lovgivningen i alle indiske ekteskapslover unntatt muslimsk lov, krever at begge parter er tilstede under ekteskapsinngåelsen. Et ekteskap inngått med stedfortreder vil derfor i de fleste tilfeller ikke være et gyldig inngått ekteskap i India, og en søknad om oppholdstillatelse som ektefelle vil i utgangspunktet bli avslått.

3.1.8 Bigami og polygami

Lovgivningen i alle indiske ekteskapslover unntatt muslimsk lov, forbyr bigami og tillater ikke ekteskap med flere.

For muslimer som inngår ekteskap under Muslim Marriage Act er det tillat for en mann å ha inntil fire koner. Polygami har imidlertid ikke vært en kjent problemstilling ved søknad om familieinnvandring.

Utl. § 40 sjuende ledd har regler for å hindre at bigami/polygame ekteskap danner grunnlag for familieinnvandring til Norge.

Ekteskap inngått etter 1. juni 2007 av person med tilknytning til Norge

Dersom ekteskapet er inngått etter 01.06.2007 vil ikke ekteskapet være gyldig etter ekteskapsloven § 18a (ekstern lenke) hvis en av partene var fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet. Kun det første ekteskapet vil anerkjennes som rettighetsdannende etter utlendingsloven.

3.1.9. Omgåelsesekteskap

UDI kan nekte å innvilge oppholdstillatelse dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren, jf. utl. § 40 fjerde ledd.

Saksbehandleren skal alltid vurdere om det er nødvendig å foreta intervju for å utrede om ekteskapet er et omgåelsesekteskap. Dersom

• det foreligger mistanke om omgåelsesekteskap skal referansepersonen og/eller søkeren innkalles til intervju

• saken inneholder opplysninger om relasjonen som tilsier at dette ikke er tilfelle kan saken behandles uten intervju.

Se også retningslinjer for nærmere vurdering av saker i forhold til omgåelsesekteskap i UDI 2011-003 Vurdering av proforma i søknader om familieinnvandring.

Relasjonen skal i utgangspunktet ikke legges til grunn hvis det foreligger sannsynlighetsovervekt for at ekteskapet er et omgåelsesekteskap.

3.1.10. 24-års krav for familieetablering

I familieetableringssaker er det et vilkår for oppholdstillatelse etter utl. §§ 40, 41 og 48 at begge parter har fylt 24 år, med mindre det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig, jf. utl. § 41a.

India er et land som har tradisjon for arrangerte ekteskap og hvor det forekommer tvangsekteskap. Det vil derfor som klar hovedregel kreves at begge parter er over 24 år ved søknad om familieetablering for søkere fra India.

Unntak fra dette vilkåret på bakgrunn av at det er åpenbart at ekteskapet eller samlivet er frivillig skal praktiseres svært restriktivt. Se nærmere informasjon om dette i Prop. 90 L (2015-2016) punkt 7.3.9.2 (ekstern lenke, krever lovdataPro).

3.2. Barn

Foreldreansvar for barn reguleres gjennom The Guardians and Wards Act 1890 og gjennom The Hindu Minority and Guardianship Act 1956.

The Guardians and Wards Act er det formelle lovverket som er gjeldene for personer uavhengig av religion i India, og er gjeldende også for kristne og parsiske barn. The Hindu Minority and Guardianship Act er gjeldende for hinduer, og følger i stor grad tilsvarende betraktninger som The Guardians and Wards Act.

De aller fleste barn vil være omfattet av The Hindu Minority and Guardianship Act da over 80 % av befolkningen er hinduer og loven gjelder også for sikher, buddhister og jainister. I lovens punkt 6 står det;

The natural guardians of a Hindu minor…are -

(a) in the case of a boy or an unmarried girl-the father, and after him, the mother;

Provided that the custody of a minor who has not completed the age of five years shall ordinarily be with the mother;

(b) in the case of an illegitimate boy or an illegitimate unmarried girl-the mother, and after her, the father;

Det innebærer at far i utgangspunktet er den som har foreldreansvaret for barn født i ekteskapet, og at mor kun unntaksvis vil ha foreldreansvar. Betydningen av “after him” har blitt prøvd i Høyesterett, der det ble konkludert med at «after him» ikke skal tolkes som etter fars død, men også omfatter andre tilfeller der far er fraværende. I tilfeller der far er fraværende eller uegnet, vil altså mor kunne anses som den av foreldrene med foreldreansvaret. I tilfeller der barnet er født utenfor ekteskapet, er det mor som har det primære foreldreansvaret.

I mange skilsmissesaker i India blir barnefordelingen avgjort mellom foreldrene selv. Dersom foreldrene ikke er i stand til å avgjøre barnefordelingen seg imellom, er det opptil retten å avgjøre saken.

3.2.1. Felles barn

Relasjonen mellom foreldre og barn dokumenteres med:

• fødselsattest med apostille og

• pass (navnet på foreldrene står også i passet).

Fødselsattest og pass som bekrefter oppgitt relasjon vil være tilstrekkelig dokumentasjon, med mindre de inneholder avvik/informasjon som gir grunn til å tvile på relasjonen.

3.2.2. Særkullsbarn

Det følger av langvarig praksis at vi bruker prinsippene bak reglene om foreldreansvar slik de er i Norge. UDI anser derfor at både far og mor har del i foreldreansvaret når begge foreldre er oppført på barnets fødselsattest, og vi krever som hovedregel samtykke fra gjenværende forelder ved vurdering av utl. § 42 annet ledd. Denne praksis gjelder uansett hvilket religiøst/sivilt lovverk søkeren er omfattet av i India.

UDI legger til grunn at mor skal ha del i foreldreansvar når far samtykker til at barnet bosetter seg hos mor i Norge, og

• mor eller mors familie har hatt omsorgen for barnet, eller

• at mor har hatt omfattende samvær eller kontakt med barnet i hjemlandet.

UDI krever også samtykke fra mor til at barnet bosetter seg i Norge med faren selv om hun etter hjemlandets lovgivning ikke har foreldrerett. Dette gjelder likevel ikke der barnet har bodd hos far og/eller fars familie etter skilsmissen, og mor ikke har hatt del i omsorgen av barnet.

For å legge til grunn at den ene forelderen har foreldreansvaret alene i andre tilfeller, krever vi i utgangspunktet

• dokumentasjon som bekrefter at foreldreansvar er overført gjennom domstol,

• dødsattest for den andre forelderen eller

• at far ikke er oppgitt på fødselsattesten eller er ukjent (da anses mor å ha foreldreansvaret alene).

Se mer om vurdering av foreldreansvar i UDI 2013-003 Familieinnvandring for barn med én forelder i Norge.

3.3. Foreldre

3.3.1. Enslig far eller mor med barn over 18 år i Norge

Ved søknad om familieinnvandring mellom enslig forelder over 60 år og voksne barn i Norge bekreftes den oppgitte relasjonen med fødselsattest. Vi krever også at det fremlegges dokumentasjon på at søkeren er uten ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende lin­je i hjemlandet, jf. utl. § 46.

Søkeren skal fremlegge følgende dokumentasjon på relasjonen

• pass for å sannsynliggjøre at søkeren er over 60 år

• fødselsattest/fødselsdatoattest for å bekrefte relasjon til referansepersonen

• eventuelt skilsmisseattest eller dødsattest (se pkt. 3.4.1) fra tidligere ektefelle

• og/eller eventuelt dokumentasjon på slektninger som har oppholdstillatelse fra andre land

Dersom det ikke er fremlagt dokumentasjon på relasjonen og at søkeren er uten slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet, skal saksbehandleren i utgangspunktet avslå søknaden på dette grunnlaget.

Enslige foreldre over 60 år som er i Norge på foreldrebesøk er ikke omfattet av den personkrets som kan søke om oppholdstillatelse fra Norge. Dersom søknaden fremmes fra Norge mens søkeren er på foreldrebesøk, jf. utl. § 47, skal saksbehandleren avslå søknaden etter utlendingsforskriften (utf.) § 10-1, med mindre det ikke foreligger rimelighetsgrunner.

3.3.2 Foreldrebesøk

Når vi skal avgjøre en søknad om foreldrebesøk inntil ni måneder, vurderer vi om vi mener at søkeren vil returnere til hjemlandet etter perioden i Norge. India befinner seg i gul gruppe (se UDI 2012-006), der vi mener at økonomiske, sosiale og/eller politiske forhold tilsier at det generelt sett foreligger et utvandringspotensial til Norge og Schengen. Returforutsetninger vil som regel ikke være til hinder for å gi tillatelse, men man må vurdere søkerens individuelle forhold og hvorvidt det foreligger konkrete erfaringer med visse grupper som tilsier at søkeren ikke vil returnere.

3.4 Øvrige relasjonsdokumenter

3.4.1 Dødsattest

Det er mulig å få utstedt en dødsattest. I 1970 kom loven om registrering av fødsler og dødsfall, som gjorde det obligatorisk å registrere dødsfall i India. Dødsfall må registreres innen 21 dager i den aktuelle delstaten eller forbundsterritorium. Det er mulig å etterregistrere dødsfall, men det pålegges da et gebyr. 

Før loven som tredde i kraft 1970 var registreringen frivillig. Der det ikke eksisterer noe offentlig nedtegnelse, vil en affidavit gitt av nære slektninger som gir en beskrivelse av forholdene rundt dødsfallet, være akseptabelt.

Vi krever en dødsattest dersom dødsfallet inntraff etter 1970, og for dødsfall før 1970 vil en affidavit med ovennevnte innehold være tilstrekkelig. Dokumentet skal ha en apostillestempel.

3.4.2 Ugiftattest

Det er ikke mulig å få utstedt en ugiftattest fra myndighetene i India. En ugiftattest vil derfor bli erstattet av en egenerklæring, affidavit, som dokumentasjon på sivilstatus.

UDI krever at det fremlegges en affidavit med apostille som dokumentasjon på at søkeren er ugift.

4. Spesielle forhold knyttet til minoriteter, grupper eller særskilte områder

4.1 Delstaten Jammu og Kashmir

Jammu og Kashmir er den eneste indiske delstaten som har egen grunnlov og flagg. Delstaten er også den eneste i India som har en majoritet av muslimer.

Muslimer i delstaten har en egen ekteskapslovgivning; The Jammu and Kashmir Muslim Marriages Registration Act av 1981. Det er også egne ekteskapslover for de andre religiøse gruppene (The Jammu and Kashmir Hindu Marriage Act 1980 og The Jammu and Kashmir Christian Marriage and Divorce Act 1957).

Dersom vi mottar søknader fra borgere i denne delstaten, vil vi kreve at de dokumenterer at ekteskapet er lovlig inngått i henhold til delstatens lovgivning.

5. Sikkerhetssaker og utelukkelse fra retten til flyktningstatus

5.1 Sikkerhetssaker

Saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn («sikkerhetssaker») skal behandles etter reglene i utlendingsloven kapittel 14. Det er F1 som har ansvar for å vurdere mulige sikkerhetssaker og for den videre oppfølgingen med PST eller Utenriksdepartementet og eventuell foreleggelse for Justis- og beredskapsdepartementet.

Saksbehandleren skal sende saken til F1 dersom den berører eller kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Ved tvil bør saken oversendes. Saken skal oversendes uavhengig av utfall. En veiledende indikatorliste er gitt i punkt 5 i GI-10/2022 Instruks om behandling av saker som kan berøre grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn etter utlendingsloven kapittel 14, § 35, og saker etter eksportkontrollregelverket.

Saksbehandleren skal alltid ta utgangspunkt i det som står i landspesifikke retningslinjer om asylpraksis eller terskelnotat som gjelder beskyttelse for landet man jobber med, som viser til tilfeller der saken skal sendes til F1. For land der det ikke er utarbeidet landspesifikke retningslinjer om asylpraksis eller terskelnotat som gjelder beskyttelse, følger saksbehandleren indikatorlisten.

5.2 Utelukkelse

Forhold som kan danne grunnlag for eksklusjon (utelukkelse) fra flyktningstatus danner grunnlag for utvisning, og dermed også grunnlag for å nekte oppholdstillatelse på annet grunnlag enn beskyttelse. Dette følger av bestemmelsene i utl. §§ 66 (1) bokstav g, 67 (1) bokstav e og 68 (1) bokstav d.

Dersom det er holdepunkter for at søkeren har gjort seg skyldig i forhold som nevnt i utl. § 31, skal saken sendes til F1. Forholdene som nevnes i utl. § 31 er blant annet alvorlig grunn til å anta at søkeren har begått en krigsforbrytelse eller har gjort seg skyldig i en alvorlig ikke-politisk forbrytelse (§ 31 1), eller at søkeren har fått endelig dom for en særlig alvorlig forbrytelse og av den grunn utgjør en fare for det norske samfunnet (§ 31 2). Terskelen for oversendelse skal være lav, alle tvilssaker sendes F1.

6. Rutiner og prosedyrer

6.1 Søknadssted og søknadsprosedyre

Søknad om familieinnvandring skal som hovedregel fremmes gjennom norsk utenriksstasjon i det landet søkeren er borger av, eller gjennom norsk utenriksstasjon i det landet der søkeren har hatt oppholdstillatelse i de siste seks månedene, jf. utf. § 10-2.

Indiske borgere som søker fra hjemlandet skal per i dag velge Norges ambassade i New Dehli, som er knutepunktet i regionen, som mottaker av søknaden i søknadsportalen når den registreres på nett. Ambassaden i New Dehli har avtale med en rekke VFS søknadssenter, og personlig oppmøte for å levere dokumentene på sjekklisten vil være ved et av disse sentrene. I India finnes det per i dag VFS sentre i New Dehli, Chandigarh, Mumbai, Ahmedabad, Pune, Kolkata, Chennai, Bangalore og Hyderabad.

6.2 Verifiseringer

Det er mulig å be ambassaden i New Delhi om verifisering av dokumenter.

For nærmere retningslinjer for verifiseringer se UDI 2010-155 Verifisering i utlendingssaker.

6.3 D-visum

Innreisevisum (D-visum) skal utstedes i liten grad grunnet dokumentsituasjonen i landet. Av de innreisevisum som utstedes er dette i størst grad til familiemedlemmer til faglærte arbeidstakere i Norge. For nærmere retningslinjer for utstedelse av D-visum se UDI 2013-004 Innreisevisum til ektefelle og barn av faglærte og tjenesteytere og UDI 2013-001 Innreisevisum til ektefelle og barn av norsk og nordisk borger og utlending med permanent oppholdstillatelse. 

6.4. Retur

Når det gjelder søknader fremmet fra Norge og som ligger an til avslag, må det alltid vurderes om personen er vernet mot utsendelse, jf. utl. § 73.

Dersom det er anført individuelle forhold som hindrer retur, må det foretas en konkret vurdering.