UDI 2024-011 Torturutsatte i asylprosessen

1. Innledning

Retningslinjen er rettet mot saksbehandlere som skal behandle søknader om beskyttelse hvor søkeren har vært, eller det er indikasjoner på at søkeren har vært utsatt for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (heretter tortur) i hjemlandet eller på reisen til Norge. Retningslinjen har også et punkt om saker som ikke er asylsaker, hvor utlendingen opplyser å ha vært utsatt for tortur.

Retningslinjen er avgrenset mot fremgangsmåten for å kartlegge anførsler om tortur under asylintervjuet. Det finnes en egen intervjuveileder (ekstern lenke til sharepoint, kun for UDI) for torturanførsler.

Retningslinjen er også avgrenset mot hva intervjuere og mottaksansatte skal foreta seg når de blir kjent med at en asylsøker har vært utsatt for tortur. Intervjuere og mottaksansatte kan bruke egne tiltakskort som støtte og veiledning i samtale med søkere hvor det har vært eller det er indikasjoner på at søkeren har vært utsatt for tortur:

• UDI 2013-011V8 Tiltakskort – Tortur

• Tiltakskort for mottaksansatte (ekstern lenke til sharepoint, kun for UDI)

2. Hva er tortur?

2.1 Definisjonen i torturkonvensjonen

FNs konvensjon mot tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff (1984) artikkel 1 (ekstern lenke til lovdata), heretter kalt FNs torturkonvensjon, definerer tortur som:

"enhver handling hvorved alvorlig smerte eller lidelse, enten fysisk eller psykisk, bevisst blir tilføyet en person i den hensikt å oppnå fra vedkommende eller en tredje person opplysninger eller en tilståelse, straffe vedkommende for en handling som denne person eller en tredje person har begått eller mistenkes for å ha begått, eller true eller tvinge vedkommende eller en tredje person, eller av hvilken som helst årsak basert på diskriminering av noen art, når slik smerte eller lidelse påføres av eller på tilskyndelse av eller med samtykke eller aksept fra en offentlig tjenestemann eller annen person som opptrer i embets medfør."

Saksbehandlerne skal bruke definisjonen i torturkonvensjonen når de vurderer om anførslene kan anses som tortur.

Definisjonen i FNs torturkonvensjon synliggjør at det stilles visse vilkår før en handling eller behandling kvalifiserer som tortur. For at det søkeren har opplevd skal kunne vurderes som tortur, må de ulike vilkårene i definisjonen være til stede.

• Intensjon om å påføre smerte

Konvensjonen krever at det er en intensjon hos utøveren av torturen om å påføre smerte eller lidelse.

• Hensikten med torturen

Videre krever konvensjonen at hensikten med torturen er å få informasjon, en tilståelse eller å straffe personen, eller å true eller tvinge personen eller en tredje person til noe.

• Utøver må være offentlig tjenestemann

Det er også et krav at den som utfører torturen er en offentlig tjenestemann, eller at torturen skjer etter ordre eller med samtykke fra en offentlig tjenestemann, eller en annen person som opptrer i embets medfør. Dette utelukker for eksempel vold i nære relasjoner og vold som

utøves av en privatperson. Samtidig har FNs Torturkomité (torturkomiteen) vurdert at vilkåret om at voldsutøveren må være en offentlig tjenestemann kan være oppfylt dersom det er en privat aktør som utfører torturen, men ansvarlige myndigheter visste eller burde ha visst om overgrepene, og har unnlatt å gripe inn, beskytte eller forebygge torturen.

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) legger definisjonen i FNs torturkonvensjonen til grunn for sine vurderinger, og har i saken Saadi mot Italia no. 37201/06(ekstern lenke til HUDOC), avsagt 28. februar 2008, avgrenset tortur mot umenneskelig eller nedverdigende behandling, slik at tortur er bevisst umenneskelig behandling som påfører meget alvorlig og grusom lidelse.

2.2 Ulike former og metoder for tortur

Asylsøkere vil ikke nødvendigvis selv omtale eller forstå det de har opplevd som tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette har imidlertid ingen betydning for saken, da det er UDIs ansvar å forstå og klassifisere det søkeren har opplevd.

FN har utarbeidet en egen manual, kalt Istanbulprotokollen (ekstern lenke til United Nantions) (sist oppdatert juni 2022) som er en manual for etterforskning, utredning og dokumentasjon av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Manualen ble et offisielt FN-dokument i 2001. Den er ikke er et rettslig bindende dokument, men et sentralt og viktig verktøy for identifisering av tortur.

Istanbulprotokollen har en utfyllende liste over ulike metoder og former for tortur. Under følger eksempler på fysiske, psykiske og seksuelle torturmetoder hentet fra protokollen. Det er vanskelig å skille mellom fysisk og psykisk tortur fordi alle former for tortur representerer psykologiske angrep på personen og vil kunne medføre psykiske skader og alvorlige følgetilstander.

2.2.1 Fysisk tortur

• slag, ørefik, spark, pisking, å bli slått med ledninger eller stokker

• slag mot fotsålene med kjepper eller stokker

• tvungen kontakt med harde underlag som vegger og gulv

• posisjonstortur, strekking av lemmer, forlenget bevegelseshemming, og tvungen posisjonering i unaturlig og anstrengende posisjon

• ulike former for opphengning

• bli brent med sigarett, varme instrumenter, skolding med flytende væsker eller kaustiske substanser

• elektrosjokk, elektroder festes til følsomme steder som munnhule, brystvorter og kjønnsorganer. Blir ofte utført med variabel strømstyrke eller elektriske staver.

• kvelning, nær-drukning (inkludert “waterboarding”), å bli most/presset, å bli innelukket i trange rom eller kistelignende esker

• knusningsskader, som å knuse fingre eller bruk av en tung rulle for å skade lår eller rygg

• knivstikking, våpenskudd, metalltråd under negler

• kjemisk eksponering for salt, chili eller bensin i sår eller kroppsåpninger

• traumatisk eller kirurgisk amputasjon av kroppsdeler

• kirurgisk fjerning av organer

• giftige bedøvelsesmidler, neuroleptika eller paralytika, hallusinogener eller andre stoffer

• fengselsforhold, som små eller overfylte celler, uhygieniske forhold, manglende tilgang til toalettfasiliteter, utsettelse for ekstreme temperaturer, forgiftet mat, nektet privatliv

• deprivasjon av lys, lyd, tid og fysiske og sosiale kontakter

• nektet tilgang til helsetjenester

• incommunicado internering (nektes kontakt med andre, ingen vet hvor vedkommende er)

• forlenget bruk av håndjern, lenker, jern eller tvangstrøyer

• isolasjon, lange avhør

• høy musikk, sterkt lys

• utmattelse fra tvungen trening, ofte i sammenheng med søvndeprivasjon

• ydmykelse, skyld og skam, ofte som resultat av verbalt misbruk, og påtvungne ydmykende aktiviteter på bakgrunn av identitet, kjønn og/eller faktisk eller antatt seksuell legning

• trusler om å drepe eller skade familie, mer tortur, henrettelse, fengsling, angrep av dyr

2.2.2 Psykisk tortur

• psykologiske teknikker for å bryte ned en person, inkludert tvunget svik, forsterke følelser av hjelpeløshet, eksponering for tvetydige situasjoner eller motstridende meldinger og brudd på tabuer

• adferdsmessig tvang, som å bli tvunget til å utføre aktiviteter som er i strid med ens religion eller overbevisning

• manipulasjon av følelser

• tvinge til å se på tortur og grusomheter som blir påført andre, inkludert familiemedlemmer

2.2.3 Seksuell tortur

• seksuell vold mot kjønnsorganer

• overgrep ved berøring av intime deler av kroppen

• voldtekt (vaginal, anal og oral)

• tvungen nakenhet

• digital penetrering

• tvungen onani

• tvungen innføring av en gjenstand i vagina eller anus

• utløsning eller vannlating på offeret

• seksuelt slaveri

• tvangsgraviditet

• tvungen sterilisering

2.3 Handlinger som faller utenfor tortur-definisjonen i FNs torturkonvensjon

Handlinger og behandling som ikke kvalifiserer som tortur, slik at de faller utenfor definisjonen i FNs torturkonvensjon artikkel 1 (ekstern lenke lovdata), kan utgjøre andre former for grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Torturkonvensjonen artikkel 16 (ekstern lenke til lovdata) forplikter også statene til å forhindre denne type behandling eller straff, og forpliktelsene i torturkonvensjon artiklene 10, 11, 12 og 13 (eksterne lenker til lovdata) gjelder slik at henvisningene til tortur erstattes med henvisninger til andre former for grusom, umenneskelig eller torturkonvensjonen artikkel 16 (ekstern lenke til lovdata), må likt som torturkonvensjon artikkel 1 (ekstern lenke lovdata), ha blitt utført av eller på tilskyndelse av eller med samtykke eller aksept fra en offentlig tjenestemann eller annen person som opptrer i embets medfør.

Menneskerettsloven (EMK) artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) oppstiller også et forbud mot tortur, umenneskelig eller nedverdigende straff eller behandling. EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) stiller ikke krav til hvem som er utøveren av vold eller overgrep slik som torturkonvensjonen gjør. Vold i nære relasjoner er et eksempel på forhold som ikke vil falle inn under torturkonvensjonen, men etter en konkret vurdering kan falle inn under EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata).

Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har etablert hvilke momenter som vil være relevant å se hen til i vurderingen av om en handling eller behandling når opp til umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata):

• varigheten av handlingen eller behandlingen

• fysiske og psykiske virkninger av handlingen eller behandlingen

• hvem som utførte handlingen eller behandlingen

• offerets kjønn

• offertes alder

• offerets helsetilstand og

• eventuell sårbarhet hos offeret

Listen er ikke uttømmende. Saksbehandleren kan bruke disse momentene som et utgangspunkt for å vurdere hvordan det søkeren har opplevd, kan klassifiseres.

Dersom søkeren anfører å ha vært utsatt for tortur, men UDI vurderer at det søkeren har opplevd mer riktig kan karakteriseres som annen umenneskelig eller nedverdigende behandling, vil personen etter en konkret og individuell vurdering kunne fylle vilkårene etter utlendingsloven (utl.) § 28 første ledd bokstav a eller b, eventuelt utl. § 38.

3. Norges forpliktelser overfor torturutsatte asylsøkere

3.1 Plikt til å utrede risiko for refoulement

Det er flere internasjonale forpliktelser overfor torturutsatte som er relevante for UDI. Den viktigste er non-refoulement-prinsippet, som er nedfelt i både torturkonvensjonen, flyktningkonvensjonen, EMK, FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og FNs barnekonvensjon, og regnes som internasjonal sedvanerett. Prinsippet innebærer at stater ikke skal sende personer som befinner seg på sitt territorium til et land eller område der de kan risikere å bli utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

For å kunne overholde forpliktelsen om non-refoulement, må UDI utrede og vurdere fremtidig risiko for tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling ved retur. Dette omtales gjerne som prosessuelle forpliktelser.

Forpliktelsen til å overholde prinsippet om non-refoulement når det gjelder torturutsatte, forutsetter først at UDI legger til rette for å identifisere torturutsatte asylsøkere. Videre forutsetter det at UDI innhenter relevant informasjon og dokumentasjon fra søkeren og fra tilgjengelige, uavhengige og objektive kilder. Det følger av torturkonvensjonen artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) nr. 2 at for å vurdere fremtidig risiko, må myndighetene vurdere om det finnes et gjennomført mønster for grove, åpenbare eller omfattende brudd på menneskerettighetene i den staten det gjelder. Basert på denne informasjonen skal UDI foreta en grundig vurdering av fremtidig risiko. 

Når søkeren har fremlagt opplysninger om opplevd tortur og/eller fremtidig risiko for tortur eller annen forfølgelse, skifter bevisbyrden over til UDI, som må kunne begrunne hvorfor retur er trygt. Det at søkeren tidligere har vært utsatt for tortur, innebærer ikke at det automatisk foreligger en fremtidig risiko for at søkeren på nytt vil bli utsatt for tortur eller annen forfølgelse ved retur. Samtidig gir opplevd tortur en indikasjon på hva søkeren kan bli utsatt for ved retur, som må vektlegges i den fremtidsrettede vurderingen. 

3.2 Rett til rehabilitering

En annen viktig forpliktelse gjelder rett til rehabilitering jf. torturkonvensjonen artikkel 14 (ekstern lenke til lovdata). Rehabilitering kan inkludere medisinske, fysiske og psykologiske tjenester, reintegreringstiltak, sosiale tjenester, tjenester rettet mot familien, arbeidstrening og så videre. Torturkomiteen har uttalt at artikkel 14 (ekstern lenke til lovdata) gjelder alle ofre for tortur selv om torturen ikke er begått av den statens myndigheter hvor utlendingen oppholder seg (General Comment No. 4). Rehabilitering og øvrige helse- og omsorgstjenester er helsemyndighetenes sektoransvar.

Behov for rehabilitering er relevant for vurderingen av om vilkårene etter utl. § 38 kan være oppfylt. Unntaksvis kan skadene og/eller helseproblemene til den torturutsatte være så alvorlige at personen er vernet mot retur etter utl. § 73 jf. EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata). EMD har i storkammersaken Paposhvili mot Belgia (application no. 41738/10) (ekstern lenke til HUDOC), avsagt 13. desember 2016, definert den høye terskelen for at en helsetilstand er så alvorlig at utsendelse vil være i strid med EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata slik:

"(...) although not at imminent risk of dying, would face a real risk, on account of the absence of appropriate treatment in the receiving country or the lack of access to such treatment, of being exposed to a serious, rapid and irreversible decline in his or her state of health resulting in intense suffering or to a significant reduction in life expectancy." (avsnitt 183)

Forarbeidene legger opp til at utl. § 38 vil være riktig hjemmel for opphold i slike tilfeller. Dersom det foreligger informasjon i saken som tilsier at en person bevisst vil nektes rehabilitering ved retur, vil utl. § 28 første ledd a eller b likevel kunne være aktuelle hjemler, jf. EU-domstolens avgjørelse i MP. v. United Kingdom (C‑353/16) (ekstern lenke til CURIA), avsagt 24. april 2018.

4. Identifisering av torturutsatte

Torturkomitéen har uttalt at identifisering av torturofre er en forutsetning for etterlevelse av sentrale forpliktelser som følger av konvensjonen, eksempelvis non-refoulement-prinsippet i torturkonvensjonen artikkel 3 (ekstern lenke til lovdata) og retten til rehabilitering som er nedfelt i torturkonvensjonen artikkel 14 (ekstern lenke til lovdata). Det følger av dette at identifisering er nødvendig for å oppfylle Norges forpliktelser etter konvensjonen. UDI er en av myndighetsaktørene som først møter asylsøkere når de ankommer Norge, og har derfor et særskilt identifiseringsansvar.

UDI skal identifisere asylsøkere fordi

• vi skal utrede saken på en forsvarlig måte

• vi kan bidra til at de får helsehjelp og rehabilitering

• vi kan bidra til at de får tilrettelegging i både asyl- og mottaksprosessen

• det at en person har vært utsatt for tortur vil være relevant informasjon for senere utlendingssaker, for eksempel saker om tilbakekall, utvisning eller statsborgerskapssaker.

Norge har ikke en egen identifiseringsmekanisme for torturutsatte asylsøkere, men identifisering av torturutsatte kan i prinsippet skje på ethvert stadium av asylprosessen, eller i forbindelse med behandling av andre saker enn beskyttelse etter utlendingsloven eller statsborgerloven.

Utlendingsforvaltningen har flere møtepunkter med søkere som er egnet for identifisering av tortur. Særlig asylintervjuet er en sentral mulighet for å avdekke og utrede torturanførsler i beskyttelsessaker. Identifisering kan også skje under registering av asylsøknaden hos Politiets utlendingsenhet, på Nasjonalt ankomstsenter, under helseundersøkelser av helsepersonell tre måneder etter søkerens ankomst, i dialog med mottaksansatte, under saksbehandlingen eller i forbindelse med klagebehandlingen.  

Det sentrale ved at intervjuere og saksbehandlere i UDI og mottaksansatte identifiserer torturutsatte asylsøkere, er at det utløser et oppfølgingsansvar. Oppfølgingen består i at anførslene om tortur skal bli forsvarlig utredet og vurdert, og at den torturutsattes behov i asylprosessen og i asylmottaket skal ivaretas. Intervjuere og mottaksansatte skal videre bidra til at den torturutsatte kommer i kontakt med helsevesenet når personen ønsker dette.

5. Hva har det å si for asylprosessen at søkeren har vært utsatt for tortur?

At en søker har vært utsatt for tortur kan få betydning for de ulike stegene for behandling av søknaden om beskyttelse. Nedenfor fremkommer de viktigste stegene i prosessen hvor tortur kan innebære tilrettelegging eller særskilt oppfølging for saksbehandlere.

5.1 Tilrettelegging av asylintervjuet

Hvis det fremkommer av politiregistreringen som Politiets utlendingsenhet har foretatt, at søkeren har vært utsatt for tortur, kan det være behov for at intervjueren tilrettelegger asylintervjuet. Se UDIs intervjuveileder (ekstern lenke til sharepoint, kun for UDI) for torturutsatte.

5.2 Utredning av torturanførsler under asylintervjuet

Hvis søkeren forteller om å ha blitt utsatt for tortur i hjemlandet, skal intervjueren utrede anførselen. Det vil avhenge av sakens andre opplysninger hvor grundig anførselen skal utredes. Dersom torturen er det eneste grunnlaget som er anført for behovet for beskyttelse, må anførselen utredes nøye. Opplevd tortur kan være en indikasjon på at søkeren kan bli utsatt for tortur og/eller annen forfølgelse ved retur. For å kunne gjøre en forsvarlig vurdering av dette må intervjueren utrede

• hva søkeren har opplevd

• omfanget (hvor ofte, hvor lenge mv)

• hvem som utsatte søkeren for tortur (evt. hvem som stod bak og/eller godkjente)

• konteksten torturen skjedde i (f eks hos politiet, i fengsel, under avhør)

• hensikten med torturen, dersom dette er kjent for søkeren

Listen er ikke uttømmende, se intervjuveilederen for ytterligere veiledning.

Dersom saken er en klar innvilgelsessak uavhengig av om søkeren har opplevd tortur, vil det være tilstrekkelig å utrede kort om kulepunktene over. Det er samtidig viktig å gjøre denne utredningen, fordi det opprinnelige beskyttelsesgrunnlaget med tiden kan falle bort, for eksempel dersom vi innvilger på grunn av hjemlandets generelle sikkerhetssituasjon. Opplevd tortur kan også være relevant dersom søkerens tillatelse på et senere tidspunkt vurderes for tilbakekall, opphør eller det er opprettet utvisningssak.

Dersom søkeren har opplevd tortur i et annet land enn i hjemlandet, eksempelvis transittland, skal dette også utredes kort. Dette er informasjon som tilsier at søkeren er sårbar og kan trenge oppfølging i mottak og helsehjelp.

Ved å utrede anførsler om tortur, vil saksbehandleren også kunne gi relevant informasjon til søkeren.

5.3 Vurdering av søkerens troverdighet

Å ha vært utsatt for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling kan påvirke søkerens evne til å forklare seg sammenhengende, konsistent og konsekvent gjennom de ulike stegene i asylprosessen. Det er derfor viktig at saksbehandleren tilrettelegger for at søkeren får anledning til å forklare seg fritt og med egne ord, og å oppklare eventuelle misforståelser eller uklarheter i sin forklaring.

5.4 UDI skal be søkeren dokumentere skader som følge av tortur

Hvis ikke søkeren allerede har levert UDI eller politiet dokumentasjon av hvilke skader og/eller helseproblemer han eller hun har som følge av å ha vært utsatt for tortur, skal saksbehandleren informere søkeren om at UDI ønsker å få denne type dokumentasjon. Behovet for dokumentasjon bør vurderes i lys av hvorvidt saksbehandleren antar at det har relevans for utfallet av saken at søkeren har vært utsatt for tortur.

UDI trenger dokumentasjon for å kunne vurdere troverdighet, fremtidig risiko og om det foreligger sterke menneskelige hensyn i saken. Det er mest praktisk at vi etterspør denne type dokumentasjon under asylintervjuet, men det kan skje på ethvert steg i asylprosessen.

Saksbehandleren skal gi søkeren et brev hvor søkeren får veiledning om hvordan hen skal gå frem for å skaffe dokumentasjon i form av en helseattest. Brevet skal søkeren ta med seg til relevant helsepersonell, som kan lese i brevet hva UDI trenger opplysninger om. Brevet er tilgjengelig i arbeidsrommet Torturutsatte i asylprosessen (ekstern lenke til sharepoint, kun for UDI).

Det er ikke påkrevd at søkeren har levert dokumentasjon av torturen for at UDI kan vurdere anførselen. Hvis UDI ikke har mottatt dokumentasjon om tortur, skal saksbehandleren vurdere søkerens forklaring opp mot relevant landinformasjon og andre relevante bevis i saken jf. UDI 2020-006 retningslinje om bevis og troverdighet.

Dokumentasjonen som søkeren leverer, skal være i tråd med føringene som følger av Lov om helsepersonell mv. og Forskrift om krav til helsepersonells attester, erklæringer o.l., se UDI 2013-020 Helseanførsler ved vurdering av opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn. 

Helsepersonell bør tilstrebe å dokumentere skader som følge av tortur i tråd med anvisningene i Istanbulprotokollen (FNs manual for etterforskning, utredning og dokumentasjon av tortur og annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff) kapittel 5 til 7.

5.5 Vurderingen under utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a og b

Det er relevant for vurderingen av utl. § 28 første ledd bokstav a og b at en søker har vært utsatt for tortur i hjemlandet. Hvis saksbehandleren legger til grunn at søkeren har vært utsatt for tortur i hjemlandet, må saksbehandler vurdere risikoen for at søkeren vil kunne bli utsatt for tortur på nytt ved retur. Det forhold at en person har vært utsatt for tortur tidligere, er en faktor som kan tilsi at det foreligger fremtidig risiko for ny forfølgelse i form av tortur eller annen type forfølgelse. Saksbehandleren må gjøre en konkret vurdering, hvor det blant annet er relevant å se hen til

• hvem som utførte torturen

• hvorfor søkeren ble torturert

• i hvilken kontekst torturen skjedde (fengsel, avhør mv.)

Tortur er en alvorlig krenkelse av menneskerettighetene, og torturforbudet i EMK artikkel 3 (ekstern lenke til lovadata) er en ufravikelig rettighet jf. EMK artikkel 15 (ekstern lenke til lovdata) nr. 2. Det følger av dette at tortur utgjør forfølgelse jf. utl. § 29 første ledd bokstav a.

Hvis torturen har årsakssammenheng med en av forfølgelsesgrunnene i utl. § 30, og det foreligger en velbegrunnet frykt for forfølgelse, vil vilkårene for beskyttelse jf. utl. § 28 bokstav a være oppfylt.

Foreligger det ikke årsakssammenheng med en forfølgelsesgrunn, skal saksbehandleren vurdere om vilkårene i utl. § 28 første ledd bokstav b er oppfylt. Dersom det er en reell fare for at søkeren vil bli utsatt for tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur, vil vilkårene etter utl. § 28 første ledd bokstav b være oppfylt.

5.6 Vurderingen under utlendingsloven § 38

Dersom søkeren ikke oppfylle vilkårene for beskyttelse jf. utl. § 28, skal saksbehandleren vurdere om de skadene og/eller helseproblemene personen har som følge av torturen kan gi grunnlag for opphold etter utl.§ 38. Det følger av forarbeidene at helsemessige forhold skal veie særlig tungt der de har bakgrunn i det anførte asylgrunnlaget, som for eksempel følger av tortur, jf. Ot. prp. nr. 75 (2005-2006) punkt 7.6.3.2 (ekstern lenke til lovdata, krever innlogging), hvor departementet viser til Utlendingsnemndas retningslinjer.

De nærmere vilkårene og vurderingsmomentene for opphold etter utl.§ 38 på grunn av helse følger av retningslinjen UDI 2013-020 Helseanførsler ved vurdering av opphold på bakgrunn av sterke menneskelige hensyn. 

Helsemessige forhold som har sin årsak i tortur, kan være ett av flere relevante hensyn i den konkrete skjønnsvurderingen som skal gjøres i utl.§ 38.

Det kan også være relevant i vurderingen av opphold etter utl.§ 38 at søkeren har vært utsatt for tortur på reisen til Norge.

5.7 Klageomgangen

Anførsler om tortur kan komme sent i asylprosessen, og i noen saker vil de ikke komme før i klageomgangen. Dersom informasjon om tortur kommer først i en klage, svekker det ikke nødvendigvis troverdigheten av anførselen. Søkeren kan ha vegret seg for å fortelle, for eksempel på grunn av forhold knyttet til intervjusituasjonen, som intervjueren eller tolken sitt kjønn, se for eksempel avgjørelsen til Borgarting lagmannsrett i LB 2018-85405 (ekstern lenke til lovdata) hvor en irakisk asylsøker ikke hadde villet fortelle om en voldtekt fordi det var svært skambelagt i hjemlandet og fordi det var en kvinnelig intervjuer. 

Søkeren kan også ha hatt problemer med å fortelle om det som har skjedd på grunn av traumer, hukommelsestap, eller andre årsaker knyttet til å ha vært utsatt for tortur. 

Dersom en anførsel om tortur fremmes i klagen, må saksbehandleren vurdere hvorvidt det kan være behov for et tilleggsintervju for å utrede anførselen, for å kunne gjøre en forsvarlig vurdering av om søkeren risikerer tortur ved retur. I alle tilfelle bør søkeren opplyses om at UDI ønsker dokumentasjon jf. punkt 5.4.

6. Vurdering av anførsler om tortur i andre saker etter utlendingsloven eller statsborgerloven

6.1 Saker hvor UDI ikke gjennomfører asylintervju

I Dublin-saker, 48-timerssaker, kollektiv beskyttelse-saker, og saker med overføringsflyktninger kan søkeren ha vært utsatt for tortur uten at UDI får kunnskap om det fordi vi i utgangspunktet ikke gjennomfører intervju i disse sakstypene. Det vil ikke være like enkelt for saksbehandlere i UDI å identifisere torturutsatte i denne typen saker. I disse

sakene er det derfor særlig viktig at Politiets utlendingsenhet, som gjennomfører asylregistrering, er bevisst på indikasjoner på at en søker kan ha vært utsatt for tortur, og registrerer dette i ankomstregistreringsskjemaet.

Indikasjoner på at en søker kan være utsatt for tortur (ikke en uttømmende liste):

• kommer fra land hvor tortur er utbredt (Eritrea, Etiopia, Sudan, Sri Lanka, Iran, Irak, Syria, Afghanistan, Kongo. Ikke en uttømmende liste)

• har fysiske skader som er smertefulle og som medfører redusert bevegelse

• har mistillit til andre mennesker og er skeptisk, og kan for eksempel ha reaksjoner på personer som bærer uniform

• har nedsatt funksjonsnivå, dissosiasjon eller angst eller andre psykiske helseproblemer

6.2 Tilbakekall og utvisning

Dersom anførsler knyttet til tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved utsendelse kommer opp i andre saker enn beskyttelsessaker, eksempelvis i en utvisningssak eller tilbakekallssak etter utlendingsloven eller statsborgerloven, er det viktig at anførselen utredes. Den relevante hjemmelen å vurdere slike anførsler etter vil i utgangspunktet være utl. § 73, som innholdsmessig tilsvarer utl. § 28 første ledd bokstav b.

Se UDI 2022-006 § 73-vurderinger.

7. Barn som har vært utsatt for tortur eller vært vitne til tortur

Barns vern mot tortur eller annen grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff, er nedfelt i barnekonvensjonen artikkel 37 (ekstern lenke til lovdata). Barns iboende sårbarhet må tas med i vurderingen av om det barnet har opplevd kan kategoriseres som tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.

Det følger av ECOSOC (FNs forum for behandling av økonomiske og sosiale spørsmål) sin resolusjon 2005/20 (ekstern lenke til UN.org) at barn som har vært utsatt for tortur eller vært vitne til tortur bør behandles på en omsorgsfull og sensitiv måte som tar hensyn til deres personlige situasjon og behov, alder, kjønn, eventuell funksjonshemming og modenhetsnivå og respekterer deres fysiske, mentale og moralske integritet. Barnet skal behandles som et individ som har individuelle behov, ønsker og følelser. Et hvert inngrep eller innblanding i hans eller hennes privatliv skal være begrenset. 

Saksbehandleren i UDI som intervjuer eller utreder saken, skal ha relevant kompetanse og gå frem på en sensitiv, respektfull og grundig måte. Enhver kontakt og dialog med barnet skal videre gjennomføres på en barnesensitiv måte jf. over, i et egnet miljø og på et språk som barnet bruker og forstår. Se intervjuveileder torturutsatte i asylprosessen (ekstern lenke til sharepoint, kun for UDI)  for mer informasjon.

8. Tilrettelegging for torturutsatte i mottak

En asylsøker som har vært utsatt for tortur kan ha behov for helsemessig oppfølging og tilrettelegging. Mottaket skal legge til rette for at beboere som har vært utsatt for tortur får tilgang til helsehjelp. Se HelsedirekUDI .no) toratets veileder Helsetjenester til asylsøkere, flyktninger og familiegjenforente Rettigheter, ansvar, organisering - Helsedirektoratet. Se mer om kravene som UDI stiller til driftsoperatørene om identifisering og tilrettelegging, i generelle krav for mottak på Regelverk for drift av asylmottak (ekstern lenke til UDI.no) med tilhørende rutinebeskrivelse. Tiltakskort for mottaksansatte (ekstern lenke til sharepoint, kun for UDI) og UDI 2013-011V1 En strukturert intervjumetode er støtte og veiledning og der står det også nærmere om samtaler med barn og unge som har vært utsatt for tortur.

Et eventuelt behov for tilrettelegging og tiltak vil variere fra person til person og skal vurderes konkret og individuelt, i samarbeid mellom asylmottaket, UDI og søkeren.

Eksempler på tilrettelegging:

• enerom

• bedre seng

• intern flytting på asylmottaket (for eksempel nærmere administrasjonen)

• hjelpemidler for varsling og alarmering

• tilrettelegging med fysiske virkemidler

• nærhet til sykehus eller andre tilbud

Andre aktuelle tiltak kan være alternativ mottaksplass, flytting mellom mottak og /eller ekstraordinære tiltak. Se følgende retningslinjer:

UDI 2020-005 Alternativ mottaksplass

UDI 2011-045 Flytting fra og mellom ordinære asylmottak

UDI 2010-187 Dekning av kostnader til ekstraordinære tiltak i asylmottak